Vinter 2013 11. årgang 59 Skandinavisk High-End magasin 10 år Stig Arne Skilbrei: Audiofil antihelt Hi-fi messen Arken: Er enden nær? Verdenspremiere: MAGICO S-5 4 luksus stativhøyttalere: Raidho Elac XTZ Lyngdorf NOK 119 / DKK 98 / SEK 119 INTERPRESS NORGE returuke: 9 Musikk! Glitter & Granbar Skeive Skiver Blått og Rått: Joe Bonamasse Special Kurt Lassens favoritter
Fidelity10 år! Da en gjeng enetusiastiske og erfarne hi-fi skribenter for drøye 10 år siden brøt opp fra en helkommersiell forlagsinstitusjon og startet et helt nytt og absolutt uavhengig hi-fi blad for de de aller mest interesserte, ble det reist tvil om det noen gang ville komme ut et nummer 2. Nå har du Fidelity nr. 59 i hånden, bare et nummer mindre enn hva vår forgjenger Audio totalt maktet å utgi før det vennlige oppkjøpet og umiddelbar likvidering. Vi hadde alt og alle mot oss, bortsett fra en særdeles blåøyd entusiasme som heldigvis også inkluderte vårt kjernepublikum, først i Norge og deretter også i Sverige og Danmark. Og mot hardcore entusiasme kjemper selv de konservative markedskreftene forgjeves! Vi visste at markedet i Skandinavia uansett var for lite til at det kunne bli noe særlig butikk å drive et nisjeblad som Fidelity. Men penger er ikke alt, og den begeistrede mottagelsen og de mange heiaropene vi har fått fra leserne i alle disse årene har gjort driften av Fidelity stort sett til en fest og en fryd! Dette er ikke bare floskler; dette er virkeligheten for kanskje flere av oss enn man skulle tro; positiv respons er en sterkt undervurdert del av det gode liv! Og uten denne begeistrede tilbakemelding fra både lesere og hi-fi bransjen, hadde vi aldri orket! Og vi er stolte over at vi tross vår ringe omsetning er blant bransjens mest kredittverdige, ifølge ratingselskapene. Vi tror faktisk det også gjelder vår integritet og vårt omdømme som hi-fi skribenter. Selvfølgelig har vi også fått kritikk, til og med berettiget sådan! Vår enmannsstab som består av direktør, redaktør, journalist, fotograf, bud, telefonvakt, kaffekoker og bollebaker er slett ikke så pålitelig arbeidskraft som vi skulle ønske! Spesielt i innspurten til ferdig blad altså akkurat nå er det dessverre mange mailer som ikke blir omgående besvart, blader som ikke blir ettersendt, pressekonferanser vi ikke rekker og telefoner som vi er nødt til å gjøre kortere og mindre sosiale og hi-fi fokuserte enn vi helt setter pris på. Og så var det skrivefeilene da! Vi burde selvsagt lest gjennom bladet i korrektur for tredje gang med bedre lys og nyinnkjøpte lesebriller. Men å få ut et blad er som en fødsel. Unnfangelsen er bare kos og moro med lytting på noe av verdens beste hi-fi ustyr til kaffe og boller. Så går det noen tid med hyggelig skriving, fotografering og avslappet planlegging til forløsningen. Så er helvete løs, med rier og blod, svette og tårer i en intens periode med layout, hyling på stoff og annonser som ikke er levert tidsnok og en generell opplevelse i blodtåka om at nå selv om det er gått bra før NÅ går alt til dundas! Og så er bladet plutselig der om det ikke har skåret seg i trykkingen eller at transporten fra Estland er stoppet av tollen i Finland på grunn av manglende dokumenter, eller at Interpress ringer og forteller at strekkoden er feil og at alle 8 000 blader må få påklistret ny kode med håndkraft, på vår regning selvfølgelig. Men så er da endelig ungen der. Den ser da fin ut? 10 fingre! 10 tær! 2 øyne! 2 ører? Fytte rakkern. Dette må som vanlig bli siste gang! Ansvarlig redaktør Knut Vadseth knuvadse@online.no Tlf: 22 55 25 75/ 90 18 80 24 Skribenter i dette nummer Gunnar Brekke Kurt Lassen Jan Myrvold Stein Arne Nistad Håkon Rognlien Anders Rosness Trond Torgnesskar Knut Vadseth Foto Knut Vadseth Grafisk design Idéverkstedet AS, tlf: 32 11 70 80 www.ideverkstedet.no Trykk Printall Annonseavdeling Tlf: 32 76 88 39 Annonsemateriell annonse@ideverkstedet.no Kontakt redaksjon post@audiofidelity.no Diskusjonsforum www.audiofidelity.no Abonnement service: MediaConnect AS Postboks 265 Økern, 0510 Oslo Tlf: 23 36 19 38, faks: 23 36 19 01 fidelity@kundetjeneste.no Etterbestilling av artikler som PDF: Pris: Kr. 50 pr side sendt på e-post Oppstart kr. 100 pr. blad. kristin@ideverkstedet.no Utgiver Forlaget Fidelity AS Halvdan Svartesgt. 8, 0268 Oslo ISSN 1503 4291 www.audiofidelity.no Takk til fødslehjelperne Håkon Rognlien, Jan Myrvold, Kurt Lassen, Trond Torgnesskar, Gunnar Brekke, Anders Rosness, Stein Arne Nistad pluss Renate og Kristin hos Idéverkstedet. Og så God Jul og Godt nytt år fra alle oss i Fidelity! Knut V. red Det må ikke kopieres fra dette bladet uten tillatelse fra rettighetshaver. Denne bestemmelse gjelder også enhver form for elektronisk, mekanisk eller annen type gjengivelse. Brudd på bestemmelsene vil bli anmeldt og medfører erstatningskrav. 3
Innhold 59 nr 1/2013 18 Kaivalya for- og effekt rørforsterker 6 Brev 24 Verdenspremiere Magico S-5 40 Avalon Idea 2.5-veis høyttalere 8 Lydsnutter: Nordost demo aften 30 Karan KA-I 180 Mk2 integrert stereo forsterker 44 Steinway Lyngdorf S-Serie: 10 Små høyttalere 34 Hjemme hos Håkon 46 Små høyttalere, stor lyd: Testpanelet om Raidho C1. 1 12 Raidho C 1.1 38 Electrocompaniet ECI 6 DS integrert forsterker 50 TEST: Elac 330CE stativhøyttaler
52 TEST: XTZ Devine 100.33 stativhøyttaler 64 Budsjett: Hjemme hos Stig Arne Skilbrei 74 Budsjett: Exposure 54 Musikkomtaler: Glitter & Granbar 68 Budsjett: Halida USB d/a konverter 76 Test: Lyra Kleos low output moving coil (MC) pickup 56 Musikkomtaler: Skeive skiver 70 Budsjett: Rotel RA-11 Integrert forsterker 80 Audeze LCD3 hodetelefoner 60 Musikkomtaler: Blått & Rått 84 Kinomirakel på hjemmekinoen 62 Musikkomtaler: Kurt Lassen favoritter 72 Budsjett: Paradigm Monitor 11 88 Gøteborg/Arken-messa 2012
Brev til leserne Rörförstärkare Hej knut, tack för ett fantastisk fint hifiblad, synd bara att det inte kommer ut varje uke. Skulle bara vilja ha ett råd/tips/vink/hint ang rörförstärkare. Har aldrig haft rör hemma, förutom riaa, men nu blir det ett par monoblock, och det blir antingen Rouge M180, som jag läst om i Fidelity om och om igen, både fram och baklänges. Eller så ett par McIntosh 275, som jag tror är ett bra köp. Men så är det detta med pre, vad f... ska man köpa??? Jag vet ju precis vad jag får för svar, beroende på vilken forhandlare jag går till. Därför skulle jag vilja ha en mer objektiv syn från en kunnig man, vilket jag anser dig vara. Om du har tid så vore jag så tacksam om du kunde ge din syn på ev pre, till resp slutsteg. För och nackdelar. Inte vad jag ska köpa, utan bara vad som är din personliga åsikt. När man inte kan, så får man ju fråga dom som vet. Mvh. E.Nyquist, Sverige Veldig bra effektforsterkere du har valgt, mye for pengene og generelt strålende kjøp. Dessverre har jeg ikke like god oversikt over gode forforsterkere i noenlunde samme prisklasse, men ville vel saset på Rouge også med det. Knut V. Montana EPS 2.4 Jeg er ute etter en høyttaler som kan spille 80-talls hard rock på en god måte, f.eks. Heart, Metallica, Judas Priest, REO Speedwagon +++ Må si at jeg er spent på Montana da disse kan justeres slik man vil. Synn du ikke testet det, da dette er noen av det som jeg synes virker best med disse høyttalerne. Jeg blir skuffet gang på gang jeg hører en high end høyttaler på slik musikk. Du nevnte at det er evt. slik platen er produsert og dermed låter det slik. Jeg følger deg på den dersom man hører mest på gode innspillinger ala Kari Bremnes og Mark Knopfler, men jeg hører mest på 80-talls rock. Dog hører jeg på mye forskjellig! Så jeg ønsker en høyttaler som IKKE er korrekt eller nøytral på noen måte, men heller fyldig klang med mye kjøtt på beinet. Skikkelig basstrøkk er et krav, ønsker både dypbass punch og dem morsomme mellomtone-slamen man får på f.eks Dali Lektor 8. I diskanten er jeg superfølsom, og den MÅ være rolig og tilbakalent, helst uten alt for mange detaljer da dette er for meg synonymt med lyttetretthet. Jeg trenger muligens en rimelig, eller en eldre høyttaler for å få noe slikt? Har hørt f.eks, PSB Synchrony One (Fantastisk dypbass, men alt for skarp i diskanten på dårlige innspillinger), KEF XQ40 (Fin mellomtone, dog uten slam, alt for lite bass og for skarp i toppen igjen), JBL Array 1400 (Ganske kul og rocka bass, men alt for skarp og avslørende på dårlige innspillinger)... Håper at du ser hva problemet mitt er. Høyttalerne skal stå en en L formet stue. Ingen akustiske tiltak er mulig, men stua er møblert og har teppe under sofabord. Er ikke av typen som tror at dersom jeg i utgangspunktet har en for skarp diskant, at man kan stille den ned med en kabel. Kabler er for dem som finpusser lyden og evt. tror på det selv. Men for all del, jeg kjøper ikke en tynn lakris-snor og kobler til en høyttaler til 50k! Snakkes. MVH Åge Jeg opplevde vel ikke Montana som spesielt fyldige i klangen, men jobbet som nevnt ikke noe med de mange korreksjonsmulighetene. Men hva med de store XTZ Divine til lite penger og flere reguleringsmuligheter? Eller Respons som låter ganske mørkt, men som selv vår blues- og rockfantast Håkon Rognlien synes er OK, om det nå ikke er Klipsch. KV Meisterklasse Hei KV! Se, Leif Ove Andsnes er audiofil. Han har BKS Aramis høgtalere (med åpen banddiskant) Kora Jupiter forsterkeri (EL84 rør) og de der blå kabler i olje. http://tv.nrk.no/serie/meisterklasse/dvfj65000111/sesong-1/ episode-1 Mange hilsner, en trofast leser. Jakob Philipsen
Abonnement PS Jeg har nu optimeret det anlæg som jeg sendte dig billeder på med en EMT 950 grammofon, AudioNote sølv hele vejen fra grammofon til højtaler, og så har jeg afskaffet al step up og kører moving magnet fordi det gjorde EMTen (fra DR). Med Ortofon Black og en Ortofon mono bliver det helt fantastisk. Senest har jeg sat rørringe på de vigtgiste rör. Jeg tør sige at jeg nu har en lyd i referenceklasse, baseret på MM. Det sidste løft kom med rørringe og resonansdæmpende fødder på CD spilleren (har allerede på øvrige), samt at jeg gik over til Full Music 300B rør. Jeg har ikke hørt noget som spiller bedre, men muligvis anderledes. Jeg mailer dig et billede af grammofonen, helt fantastisk konstruktion. Kristian OAS besøk tirsdag Hei Knut, vyrde redaktør og hififremmerj Takk for i går. Må innrømme at jeg kom en smule forutinntatt, har opplevd Marten som et snev tørr-analytisk-slankisch og nå parret med Adyton, hmmm. MEN nei det låt forbannet flott på alle områder, kort versjon oppløst-detaljer-dynamisk-kontroll-kroppslig-stofflig og ROM, ingen høyttaler flinkis lyd her! Ikke uvanlig at noen av de utallige parametere som gjør seg gjeldende tar overhånd eller mangler. I lengden tror jeg personlig at et snev av varmere lydbilde, bare en anelse hadde vært ønskelig i min smaksverden, meeeen smak og behag. Uansett forbannet bra! Tusen takk for at jeg/vi fikk oppleve dette, vi lar oss gjerne invitere igjen J Med vennlig hilsen Lars Berge 7
333 Lydsnutter Nordost demo aften Hos Sonny Olson i Hifi huset i Gentofte, lidt nord for København, var vi inviteret til en aften med gode vine og god lyd. Begge dele var næsten vanedannende... Nordosts nye demo mand Rune Skov havde en del tricks i ærmet skulle det vise sig. Og trylleriet ville ingen ende tage. Vi fik smagsprøver på italienske vine, amerikanske kabler, tysk elektronik og danske højttalere. Og menuen stod på musik fra blandt andre: Agnes Obel med sangen Close Watch, Ane Brun These Days og One samt Danse Macabre Op.40 med Eiji Oue & Minnesota Orchestra. Heldigvis var det ikke de samme gamle trætte HiFi-travere såsom Hotel California med The Eagles som vi fik serveret, så det var forfriskende med nyt musik på menukortet. Vinene som vi nød, var en hvidvin der hedder Palu og en rødvin der hedder Forty. Begge fra familieforetagendet Lidia e Amato i den Italienske region Abruzzo. Priserne er yderst rimelige for vin i den kvalitet og starter ved 89 DKr. Anlægget vi lyttede til bestod af Raidho C1.1 højttalere til 90.000 DKr og Burmester 082 integreret forstærker til 65.000,- og Burmester CD-102 til 35.000,- Det hele suppleret af en Quantum QB8 netskinne og to styk af deres QX bokse. Et anlæg til omkring 200.000 DKr uden kabler. Og det var så dér at Nordost kom ind i game et. Det var fortrinsvis deres nye Norse2 serie, som vi blev præsenteret for. Vi startede med at lytte til anlægget med Blue Heaven kabler, og det lød ganske fint. De fleste dødelige ville være lykkelige over den lydkvalitet. Jeg har dog lidt erfaring på området, og vidste, at der var mere, MEGET mere at hente. Næste step op ad stigen var så skift til det spritnye Red Dawn netkabel som fødte hele anlægget. Allerede der kunne man ane på de fremmødtes reaktioner, at de kunne høre en forskel. De næste par kabel skift indbefattede hver gang kun det ene netkabel til netskinnen, og intet andet, og hver gang fik musikken en ny dimension. Resten af infrastrukturen var som sagt stadig den samme. Det samme var dog langt fra den subjektivt oplevede lydkvalitet. Det blev bare bedre og bedre. Og endnu bedre da Rune Skov monterede Nordosts Sorte Koner under hhv. netskinne og QX boksene. NU blev det rigtig godt! Lyden tog et kæmpespring fra tre til fire stjerners menu, UDEN at have skiftet noget i anlægget eller kabler! Og igen var det tydeligt at høre forskel, da han skiftede til nogle andre Sorte Koner, dennegang af titanium fremfor kobber versionen. Vi hørte som sagt en masse dejlig musik den aften, og pga. overboerne måtte vi desværre, og alt for tidligt, slukke musikken kl. 21:30. MEN Rune havde lige en sidste ting han ville vise os. Med hjælp fra Hifi Husets indehaver Sonny Olsson og Nordost importør Erik Hansen, blev samtlige kabler lynhurtigt skiftet til Odin! Og vi taler her om kabler til omkring en million! Og hvordan lød det så? Jeg kan kun sige at jeg lukkede øjnene i samtlige næsten syv minutter da musikken spillede, og jeg har aldrig, og jeg gentager ALDRIG været bare i nærheden af den live feeling som jeg fik der. Og for interesserede var det Danse Macabre, op 40, fra Mephisto & Co. fik jeg senere oplyst. Jeg lukkede bare øjnene og nød det jeg fik serveret. Både forret, hovedret, og desserten var i en musikalsk verdensklasse. Vinen som vi fik fra Slangerup Vin, gjorde oplevelsen endnu bedre. Musikken, anlægget, kablerne og vinen er nærmest perfekte hver for sig, sammen danner de en fantastisk kombination, som bliver svær, og måske umulig at slå. Livsnydere, giv jer selv den oplevelse hvis i kan komme i nærheden af de her nævnte Nordost tingester. Og vinen fra Slangerup vin. Og Burmester systemet. Det er simpelthen forrygende godt. Velbekomme og Bon Appetit. 3 Kurt Lassen 8
333 Små høyttalere 10
Små høyttalere har mange interiørmessige fordeler samtidig som de er enklere å plassere optimalt. Og de forsvinner også lettere í lydbildet. Men små høyttalere har uansett lydmessige kompromisser med hensyn til dypbass og lydstyrke. Og det siste på bekostning av det første. Men en fornuftig avveing av dette sammen med et ikke altfor stort rom, kan gi fantastiske musikalske opplevelser med de fleste typer musikk. For dagens beste småhøyttalere har langt bedre elementer som tåler langt høyere lydtrykk enn tidligere. Vi tester noen av de mest interresante i dette bladet, inkludert en smart løsning fra Hi-Fi klubbens grunnlegger Petter Lyngdorf som simpelthen lar den problematiske bassen leve sitt eget liv i skjul ved bakveggen der den trives best! Stativhøyttalere 11
333 Raidho C 1.1 Minireferanse Mini størrelse og maks lydkvalitet gjør denne elegante stativhøyttaleren til en ny referanse i klassen med hensyn til detaljering, holografi og presise klangfarger. Også bassen er uventet dyp og ganske potent i forhold til selv høye forventninger. Men så var det prisen Tekst og foto: Knut Vadseth Jeg var nylig på besøk hos en musikkglad venn som stolt viste meg sin nye, store leilighet med nydelig utsikt over indre basseng av Oslofjorden. Praktfulle Akershus slott speilte seg i vannet. Leiligheten var rålekker, og han innrømmet at kona hadde insistert på å få hjelp av en interiørarkitekt. Selv om plassen var rikelig, mer enn 100 kvadratmeter, var plassen likevel noe mindre enn eneboligen i Bærum. Men til gjengjeld var jo barna nå ute av redet Fetende eller umoralsk? Men hvor var det flotte stereoanlegget med rørforsterker, platespiller og ganske så lekre, men store gulvstående Wilsonhøyttalere? Her var det nå kommet opp knøttsmå Bosehøyttalere plassert i de fire takhjørnene pluss én rett under flatskjermen. og denne var forøvrig gjemt inne i en opplagt rådyr bondeantikvitet. Og sub en var gjemt under sofaen. Meget diskeret det hele, selvfølgelig. Men Bose! Hvorfor ikke heller de ganske små aktive gulvstående kjeglene til B&O som jeg hadde anbefalt da jeg hørte at kona nedla forbud mot å ha disse guttegreiene i den nye finstua. Men når hun først var på krigsstien, med solid støtte av arkitekten, så ble selv de lekre greiene til B&O for stort og dominerende, mente de. Men hva har skjedd med den jazzglade og særdeles oppegående superentusiasten som var kjent som en slugger i finansmiljøet. Jævla pusekatt! Hva skjer egentlig med musikken og hobbyen vår? Er det et par store, dyre hodetelefoner som blir redningen for oss gutta som nå blir angrepet fra alle kanter. Alt som er gøy er fetende eller umoralsk! Fordommer Vel, her var det mye fordommer på en gang, også fra undertegnede. Men virkeligheten er dessverre ikke så langt unna. Spikrene i kista for en mulig lykkelig slutt på det hele: Et fornuftig kompromiss mellom estetikk og frivol musikkglede var min venns reaksjon på mine forslag på langt bedre løsninger enn det ganske umusikalske surroundanlegget til Bose. Og jeg må skynde meg å si at Bose slett ikke er så veldig ille i forhold til premissene. Men de har selvsagt tøyet strikken altfor langt. Min erfaring-eller gjerne mine fordommer basert på en viss erfaring-er at Bose og liknende Mikke mus anlegg låter veldig fint med stort bilde- altså til film. Men man slutter å spille favorittmusikken Men så spikeren i kista: da jeg foreslo et minianlegg bestående av den fenomenale Devialet digitalforsterker, inkludert pre, RIAA og streaming som simplethen kunne henges som et lite bilde på veggen, og så et par av de beste minimonitorene på elegante stativer, syntes han det ble for dyrt! I forhold til størrelsen! Dette mente altså den genuint musikkinteresserte som nyss hadde kjøpt leilighet til 15 millioner og bestilt ekstrautstyr til BMW en som koster mange ganger så mye som det minianlegget jeg foreslo. Og som faktisk inkluderte akkurat de høyttalerne jeg nå skal omtale, men som jeg da bare hadde hørt ganske kort- men med stor glede- på siste Hi-Fi messe i Horten. Og så skulle altså Devialet og Raido være for dyre-ikke i nødvendigvis i forhold til lyden- men i forhold til den fysiske størrelsen?????? Burde man ikke vært villig til å betale MER for flott design og liten størrelse om det ikke går utover lyden? Mer fordommer Det er kanskje ikke rart at mange forventer mer eller mindre ubevisst at en mindre høyttaler skal koste mindre enn en større. Roar Moen fra Patos laget i sin tid en ekstremt liten stativhøyttaler som imponerte kolossalt. Etter min mening var den klart bedre enn de mer vanlig Patos stativhøyttalere, men prisen var marginalt høyere på grunn av mye dyrere elementer som måtte tåle større fysiske påkjenninger. Men ingen ville ha dem! Dave Wilson har laget den eneste stativhøyttaleren jeg har hørt i egen stue som jeg med hånden på hjertet kan si at det var dønn umulig å identifisere i forhold til de større 3-veis gulvstående. Dessverre kan han fortelle at salget av denne er skuffende dårlig. De fleste legger på noe, og kjøper den minste gulvstående. Heller ikke Magico fikk noe gjennombrudd før de kom med sine kjempesvære greier. Men deres opprinnelige forretningside var altså en liten stativhøyttaler, som i siste inkarnasjon blir omtalt av de store amerikanske bladene som helt kompromissløs i forhold til store gulvstående, men riktignok da også med samme høye pris. Dette fordi basselementet er spesialutviklet for å tåle høy varmgang og ekstreme fysiske betingelser og dermed er langt dyrere å produsere enn de beste 10 eller 12 tommere. Problemet er selvsagt ikke bare av psykologsk art ved at vi nekter å betale like mye eller mer for noe mindre. Problemet er vel at vi ikke tror på at de mindre greiene låter like fint. Min venn som faktisk gav bort det gamle anlegget med søkke å snøre til sin ungkarssønn, hadde vel egentlig gitt opp og trodde et mindre anlegg som kona og interiørakrkitekten kunne godta, uansett ville bli noe pinglete greier. At jeg mente at 99% av jazzplatene hans i digitalisert form fra harddiscen via RIAA en på Devialet kunne gi han omtrent den samme, gode opplevelsen som før via et par stativhøyttalere; det trodde han innerst inne ikke noe på! Små kompromisser Vi har da heller ikke rukket å jobbe tilstrekkelig med Devialet i denne evalueringen av Raidho C1.1, men vil hevde at disse småhøyttalerne på stativ- plassert nøyaktig som de langt 12
Pris: NOK 99.900 i sort eller hvit + kr.15.000 for valnøtt Stativer ca. kr. 18.000 pr.par Importør: Oslo Hi-Fi Center 13
333 Raidho C 1.1 opplyser i etterkant at delefilteret faktisk er faseriktig og elektrisk bare 6 db, men at den andre oktaven skjer fysisk i elementene.) Frekvensgangen er forøvrig oppgitt fra 50Hz til 50 khz uten opplysning om avvik fra den smale sti, mens impedansen er mindre enn 6 ohm og følsomheten 88db ved 2,83 V/m. Leif Kristensen viser frem magnetsystemet på den lille Raidho en. større og dyrere Marten Coltrane 2- i min ganske store stue og med nøyaktig samme utstyr som ellers (APL/ Esoteric,Adyton men med de langt rimeligere Burmester høyttalerkabler), låter sjokkerenede tett på. Dette om lydnivået ikke settes spesielt høyt. Og det imponerenede er at dette også gjelder i dypbassen på praktisk talt alle innsillinger! Og på visse områder er lyden enda en smule bedre enn med Coltrane 2, som for eksempel ved nesten skremmende presis plassering av artistene i den storslagne holografien. Og lyden fra den store bånddiskanten er da tett på de rådyre dimantdomene på Coltrane? Minst! Litt annerledes, men altså neppe mye dårligere. Likevel er det selvsagt visse kompromisser, hvis ikke var det bare å legge ned produksjon av større høyttalere. Og fordelene med Raidho C 1.1 er nesten like store som de små og få ulempene på de fleste type musikk! Blant annet vil det være mye enklere å finne en akustisk optimal plassering for et par små og lette stativhøyttalere enn et par sværinger. Jeg vil derfor hevde det er en god grunn til å finne ut mer om disse små, dyre men også ekstremt gode småhøyttalerne fra Danmark Raidho C 1.1 Denne rålekre danske designhøyttaleren på snaue 10 liter, men med en vekt på 12,5 kilogram har en smal baffel på 20x37 cm og med en dybde i det avrundede bakstykket på 36 cm. Dette er ikke bare en stativhøyttaler, men en LITEN stativhøyttaler. Istedenfor den typiske domediskanten, er den store bånddiskanten et viktig designelement sammen med den hvite membranen på bass/mellomtonen på omtrent 5 tommer. Det solide kabinettet leveres i flere utførelser, men den lekre valnøttvarianten vi fikk til låns, koster 15 tusen norske kroner mer enn standarutførelsen. Dette tillegget er hva mange utmerkede stativhøyttalere koster totalt. Delefilteret er av såkalt annenorden med deling ved de sedvanlige 3 khz. Dette synes for undertegnede litt underlig da et slikt 12db filter beskyldes for å vende fasen, mens et slakere 6 db filter er mer stuerent. Men gutta bak Raidho, konstruktør Michael Børresen og den her i Norge velkjente Lars Kristensen, er ikke nybegynnere i gamet. Og de har ikke startet Raidho for å lage noe som alle andre også kan gjøre. (Lars Kristensen Håndlaget Alt i C1.1 er håndlaget i små serier og med egenkonstruerte og egenproduserte råelementer, som jeg håper vi får med bilder av, da de oser kvalitet. Basselementet med sitt meget avanserte sandwich keramiske membran, vil også utseendemessig indikere hvorfor denne høyttaleren er særlig kostbar. Og det magnetiske motorsystemet er kolossalt imponerende. Bare magnetstavene koster langt mer enn selv de dyreste elementene fra Seas, Accutone og de andre. Og Mundorf kondensatorene i delefilteret er det beste produsentene kunne få tak i, uansett pris. Nesten like viktig som selve høyttaleren er det karakteristiske stativet. Også det er rålekkert, men i motsetning til høyttaleren også så aparte at det kanskje ikke passer inn i alle interiører. Det er også spesielt høyt, noe som bør kunne ha en viss betydning for størrelsen av lydbildet, mens som igjen tiltrekker en viss oppmerksomhet. Det skumle er likevel at stativet er særlig vaklevorent med myke føtter fra Nordost som langt fra virker betryggende. Det skulle likevel vise seg at dette stativet- og føttene- har en vesentlig del av æren for den eksepsjonelle lyden vi skulle oppleve med Raidho C 1.1. Men da det litt spesielle stativet er ekstraustyr, er valget ditt Førsteinntrykket Selv om jeg hadde hørt disse høyttalerne på Hortenmessa, så var jeg uforberedt på hvor stort lydbildet ble fra første stund i akkurat den stua hvor så mange større høyttalere har vært plassert. Disse Raidhoene hadde en bass fysisk på størrelse med mellomtonen på de fleste høyttalere vi har testet. Tidligere har jeg hatt null intersse for Raidho da jeg opplevde lyden omtrent som eldre Nordostkabler som på veldig mange anlegg låt altfor lyst og stramt etter min smak. At jeg også tidligere har opplevd Raidho også de større gulvmodellen som særdeles slanke i lyden, gjorde meg ganske uforberedt på at de både skulle fylle rommet med et så storslagent lydbilde; nesten uten kompromisser i forhold til de aller beste, samtidig som bassen var fyldig og potent samtidig som den gikk uventet dypt. At høyttaleren er så snedig trimmet at det høres ut som om bassen går enda dypere enn tilfellet er, og hørbart 14
dypere i mitt rom enn de oppgitte 50 Hz, får konstruktøren ta som et kompliment. Særlig når man samtidig unngår de negative konsekvenser av litt pløsete bass ved det vanlige trikset med å pumpe opp nivået en oktav over det du tror du hører. Selv Respons Baby Grande, en av få stativhøyttalere som kan lure deg til å tro at den er en stor treveiser, kan bli litt enstonig og komprimert mellom 70-120Hz området når den skal late som om den er større en den er. C1.1 er bedre her nede, og vil av samme grunn sannsynligvis være lettere å koble opp med en sub, om man finner noen som er like raske. For bassen oppleves ikke bare å gå dypt på C1.1, den er også særdeles kjapp og hardtslående med særdeles rette transientskuldre. Riktignok savnet jeg i begynnelsen en smule kraft i øvre mellomtone som om her skulle være et faseproblem, men det fortapte seg etter litt lengere tids innspilling, selv om det ble hevdet at utlånsmodellen var skikkelig innspilt fra før. Moderat nivå? Jeg må likevel innrømme at jeg satt der med volumknappen på moderat nivå for ikke å sprenge småtassene samtidig som jeg innerst inne undret meg på om jeg ville kunne leve med kompromissene på denne stativhøyttaleren, selv om de var uventet små og få. Men så ble jeg litt varmere i trøya, motet steg og jeg skrudde opp til jeg ble overrasket av en basstransient som fikk høyttaleren til å bunne. Herregud, dette blir dyrt! Men så funket hele systemet like fint etterpå, og jeg spilte frimodig noe høyere enn før. (I etterkant trøstet Kristensen meg med at det knapt var mulig å ødelegge høyttalerene ved å skru opp for høyt. Som regel var det forsterkeren som protestere, mente han.) Ved å spille en smule høyere, ble lydbildet påtagelig enda større og frodigere samtidig som grunntoneområdet ble varmere og fyldigere. Om dette er en egenskap med høyttaleren, eller det er snakk om psykoaksutikk ved Fletcher Munsons kjente hørekurve, vet jeg ikke. Men nå kunne jeg spille plate etter plate uten å oppleve det minste kompromiss; faktisk lurte jeg på om denne høyttalere i øvre mellomtone og diskantområde var enda mer åpen og luftig enn vår egen referanse, og med særdeles lite hørbar forvregning, heller ikke fra kabinettet. Det er kanskje litt dårlig gjort, men noen av de beste samleplatene vi har er fra høyttalerprodusenter som Dali, Usher og Burmester. Når jeg slik nærmest seilte opp mot vinden akkurat så mye det gikk, var det nesten skremmende å tenke på at vår vanlige referansehøyttaler koster 5 ganger så mye. Plutselig virket prisen noenlunde fonuftig i forhold til det storslagne lydbildet i en tross alt ganske stor stue med betydelig takhøyde. Om det var noe å kritisere måtte det være i det typiske grunntoneområdet hvor det noen ganger ble litt kraftløst og hvor den rytmiske fremdriften kunne bli noe redusert i forhold til større høyttalere. Men dette har også mye med plassering og rommet å Motorsystemet på de små basselementene må tåle masse juling ved høye lydtrykk. gjøre. Uansett er dette ikke noen rocka høyttaler, mer som en superoppløst og nøyaktig elektrostat med dens typisle fordeler og ulemper Mellomtone og diskant Det stakkars elementet på bare 5 tommer som skal gjengi sarte stemmer samtidig som det pumper luft helt der nede, gjorde også en formidabel jobb i mellomtonen. Ikke minst nettopp på stemmer. Likevel mener jeg å oppleve den ekte Thiel (Accuton) mellomtonen på Marten og faktisk XTZ som enda mer magisk på stemmer, selvfølgelig fordi dette er et fantastisk element, men også fordi det har kolleger til å gjøre sjauerjobben i bassområdet. Det forbløffende var likevel hvor flott og naturlig stemmekvaliteten låt også på Raidho C-1.1 samtidig som den pumpet jern der nede. Og med mange stemmer samtidig, det vi kaller kor, skulle jeg oppleve en helt uovertruffen realisme i stemmeklang og romopplevelse. Men det aller mest imponerenede er hvordan dette elementet nesten sømløst gav stafettpinnen til den store bånddiskanten. Mange er enige om at en bånddiskant har mange fordeler i toppfrekvensen. Problemet er at den er et mareritt å få til å spille på lag med vanlige dynamiske elementer. På Raidho er dette løst helt utrolig bra. Den glimrenede diskanten ga en oppløsning til lydbildet som var ren luft, usynlig men med en oppløsning som smakte karamell! Det siste er ikke en tullete metafor, men faktisk en beskrivelse av overtonestrukturen på feler og andre instrumenter, også kor faktisk, når det blir så oppløst og samtidig uforvrengt at kornstrukturen i lydbildet nærmest smelter sammen til en usynlig, uhørlig og ekstremt glatt struktur som samtidig skaper en uvanlig sødme i lydbildet. Denne magien opplevde jeg helt klart på Raidho ene på en rekke innspillinger samtidig som jeg hele tiden jublet over hvor korrekt og samtidig hvor gøy det var med alle detaljer som ligger i så mange opptak. Og så korrekt og samtidig fargerikt man opplever klangene. Og så kommer jeg til et avgjørende viktig punkt: Selv om diskanten på Raidho er ekstremt lett og luftig med fabelaktig detaljering, hørte jeg nesten aldri sibilanter fra kvinnestemmer. Det låt bare naturlig, aldri med denne hi-fi hvesingen som jeg i stor grad trodde lå i miksen. Er diskantdomen, tross store fremskritt de siste årene; er domen fremdeles et større problem enn vi tør innrømme? Fløytemysteriet Der denne lille stativhøyttaleren virkelig er konge, er evnen til å forsvinne 15
333 Raidho C 1.1 midt foran øynenen på deg og å skape et holografisk lydbilde som suger deg inn i opptaksrommet slik at du tydelig opplever vegger og tak og den generelle atmosfæren i rommet. Samtidig som den like klart og tydelig definerer alle artister og sangere i bredde, dybde og høyde. Fidelity hadde besøk av Oslo Audio Society for en tid siden, og de fleste var imponert av opplevelsen av å sitte i orkestersalen sammen med musikerne på Flute Mystery tatt opp av 2L. Referanseanlegget var det samme som nå, men den gang altså med Coltrane 2 i enden av lydkjeden. Fløytemyteriet er et fabelaktig opptak, selvfølgelig høyoppløselig, som så mange ganger før fra den kanten! Opptaket er gjort i multikanal, mens jeg som vanlig avspilte det i stereo. Poenget er at jeg syntes det låt minst like fint med de små C 1.1. som på den dramatisk mye større Coltrane som vi tross har kjøpt fordi vi mener den er så veldig bra, men til mange ganger prisen. Etter mange dagers spilling av enklere ting som stort sett gikk strålende, tenkte jeg det var på tide å sjekke begrensningene til de minste Raidho. Her var tross alt et 100 manns orkester ganske tett på, som vanlig med 2L, men samtidig med fantastisk opplevelse av rommet. Det var et positivt sjokk; jeg mener at her var hele tiden særdeles lite som manglet selv på noenlunde realistisk lydnivå. Det blir uhyre spennede hva testpanelet mener om denne saken. Selv om jeg innrømmer at enkelte innspillinger så opplagt kunne tjene på større høyttalere, så var det utrolig mange- kanskje opptil 90% av et tilfeldig utvalg ulik musikk- som fungerer godt innenfor de begrensningen disse høyttalerne tross alt har. Og selv om her faktisk kan mangle bass dypt der nede, så savner man lite, da lyden hele tiden er i god balanse. Fløytemysteriet hører tross sitt store rom, mange instrumenter og relativt kompleks musikk etter min mening til kategorien storslagen musikk som jeg til egen forundring mener ikke taper seg opplevelsesmessig på å avspilles på en så god stativhøyttaler som Raidho C 1.1. Og når det gjelder tredimensjonaliteten, var dette det mest presise vi har opplevd i 2 kanaler, forøvrig samsvarende med forventningen til små høyttalere som har mindre kasselyd og tidligrefleksjon enn større høyttalere. Annen musikk Men også mye opera og klassisk orkestermusikk, særlig fra 1700 og 1800- tallet, er ganske uproblematisk med disse høyttalerne på det vi opplever som ganske realistisk lydstyrke. (OK. Tchaikowsky kan enkelte ganger bli i meste laget når han drar til med kanoner.) Det er likevel grenser, mer med hensyn til maks lydnivå enn akkurat oppløsning. Når det blir for høyt, opplever man at det hele butter dynamisk og realismen forsvinner. Men det skal altså mye til før elementene bunner og man eventuelt blir engstelig for å ødelegge høyttalerne. Komplekse partier med mange artister, er likevel ikke noe problem da oppløsningen er absolutt i toppen, likeledes mikrodynamikken med en fantastisk evne til å få frem alle nyanser i transientbearbeidingen uten tendenser til å runde av toppene og grumse til stillheten imellom altså så lenge man ikke stresser lydnivået. Det hele koker derfor ned til spørsmål om hvor høyt man skal spille og i hvor stort rom, ikke om det går dypt nok. Bortsett fra disco og annen elektronisk pop med intense bassganger aller nederst, er det knapt noen akustiske instrumenter som ikke får tilstrekkelig kropp og fylde med disse småttingene om de plaseres fornuftig. Det betyr at du får litt hjelp av rommet til å forsterke bassen en anelse rundt 50 Hz. Og hvis du ikke er så veldig opptatt av mine musikkeksempler simpelthen fordi du vil spille mer moderat jazz, pop og mindre grupper, så kan jeg trøste deg med at mine eksempler gjelder noe av den vanskeligste musikken for slike små høyttalere. Det meste av det andre blir en sang og en dans; null problemer så langt du ikke forlanger disconivå. Og for alle dere som bor i en vanlig leilighete med naboer, slik som de aller fleste av oss, så kan Raidho C 1.1 uansett spille mer enn høyt nok til å få vaktmesteren på døra! Konklusjon Denne lille stativhøyttaleren fra danske Raidho, sammen med Wilson Audio Duette til omlag samme pris, er den beste småhøyttaleren jeg har hørt i egen stue. Wilson Duette er jo stor i forhold, selv om også denne plasseres på stativ. Og selv om Wilson har litt mer trøkk og går enda litt dypere, er selve lydbildet med sin fenomenale størrelese, holografi og oppløsnng enda bedre på Raidho. Vi har enda ikke hørt den nye Magico Q-1 som har fått strålende mottagelse, men prisen på denne gjør i det minste at Raidho og Wilson oppleves som fornuftig priset. Alt er relativt! Selvsagt kunne både Raidho og Wilson vært rimeligere om de var laget i store nok serier. Men alle dsse 3 høyttalerene i grenselandet for det mulige, har store utviklingsomkostninger og begrenset produksjon som stort sett gjøres for hånd. Da bli det kostbart! Jeg er enda ikke ferdig med de to rimelige og mer serieporoduserte alternativene til Raidho fra Elac og XTZ og spent på hvor nær disse kan komme i musikalske opplevelser. (Egne observasjoner og testpanelets vurderinger står lengere bak i bladet) Lykken er selvsagt at de som ikke har råd til Raidho kan hevde at forskjellen er ganske liten, mens de som er villig til å betale mange ganger så mye, kan hevde at forskjellen er helt vesentlig for den sublime musikkopplevelse. Begge har antagelig rett! Den største konkurrenten til de små Raidho C1.1 er derfor knapt andre småhøyttalere, i hvert fall ikke hvis holografi og oppløsning = tilstedeværelse og rom er viktig for deg. Men det er helt klart at i prisklassen er det en rekke gulvstående som i totalitet kanskje oppleves som enda mer realistiske simpelthen fordi de kan spille høyere og har litt mer storhet i mellombassen, selv om Raidho ene vel var bedre i bassområdet enn hva de fleste ville ha trodd. Men av fantastiske høyttalere rundt 100tusen kroner har vi for eksempel Respons Artist, Marten Django, B&W 802 og Audio Physic Virgo 25 for å nevne noen av de som har spilt aller best i finstua. Poenget er at Raidho er så tett på, ja faktisk i overkant på visse områder, slik at prisen for å glede samboeren med et minianlegg faktisk blir ganske beskjeden opplevelsesmessig. Raidho C 1.1. er simpelthen en glimrende high-end løsning for de som risikerer å bli forvist til peisestua i kjelleren med hele hi-fi røkkelet for der å spille platene sine i ensomhet. Isteden kan du altså sitteligge i den altfor dyre designsofaen i den lune finstua sammen med din bedre halvdel og nippe til en god vin mens klarinettkonserten til Mozart, eller for den saks skyld Miles Davis eller Kari Bremnes, gjør livet til det beste vi har 3 16
333 Kaivalya for- og effekt rørforsterker Kaivalya! Hifi-pressen har makt! Kaivalya er, av alle ting, konstruert med basis i en ide fra en hifi-journalist. Så får vi på kjøpet fornuftige priser, ditto kvalitet, trafokvalitet i den ypperste klasse, og rør, selvsagt. Og Trafomatic! Av Håkon Rognlien 18
Serbia, ja, hvorfor ikke? Spesielt ikke når det låter som dette her! Kaivalya har satt spor i sjela, intet mindre. For noen år siden lyttet Fidelity for første gang på Trafomatic s kreasjoner, de låt nydelig, men byggekvaliteten hang bare delvis med. Det var da, det, men nå derimot Testsettet bestående av forforsterkeren Reference One, og monoblokkene med det klingende navnet Kaivalya er klasseprodukter, kort og greit, så vel mekanisk 19
333 Kaivalya for- og effekt rørforsterker som lydmessig. Og visuelt, om jeg må få tilføye. Nå er det dog sånn at egentlig skal disse monoblokkene kun distribueres direkte fra fabrikk, og som sådan blir det nokså eksklusivt, men hva viktigere er, det er en stor del av grunnen til den fornuftige prisingen. Den norske Trafomatic-importøren er dog i forhandlinger om å ta effekttrinnene inn på ordinært vis, men inntil videre er forholdene rundt dette noe uklare. Inn og utganger Forforsterkeren som er utsett til å drive Kaivalya, heter Reference One. Denne har fjernstyrt volum, 5 linjeinnganger, SE og XLR utgang. Meget solid bygget er den, veier solid, og har alt du skulle behøve av høy-kvalitative løsninger. Kaivalya på sin side har kun SEinnganger, men svært god kvalitet på høyttalerutgangene. Standardutgaven er satt opp med 4 og 8 Ohm utganger, men 8 og 16 kan velges på bestilling. Bryteren styrer av - stand by og på, et ekstra lite poeng er lyset i plexifronten, som endrer farge når man går fra stand by til på. Det tar seg særdeles lekkert ut, interiørarkitekten regelrett beundret utseendet på disse skulpturelle, og, tross alt, moderat store forsterkerne. Kraftige, solide trafoer underbygger soliditeten i produktet, vekten fjerner en hver tvil, dette er det klasse over. Reference One Begrenset info om å finne om denne forforsterkeren, da den er såpass ny at Trafomatic ikke har funnet tid til å implementere den på sin nettside i skrivende stund. Men hvem var vel Fidelity om vi lot historien slutte der? Da reiser man vel til Beograd og møter konstruktøren, selvsagt! Dermed får vi vite alt vi vil, og mer til. I noen grad kan produktene fra Trafomatic tilpasses ved behov, men normalutgaven er basert på rørtypen 6N6P, mens likerettingen er rørbasert ved hjelp av ECL82 og EZ80-rør. Doble C-kjerne-trafoer på utgangene, hvorav den ene er balansert via trafo, med tilhørende XLR-tilkoblinger. Utgangsimpedansen ligger på 660 Ohm, 18 db forsterkning. Konfigurasjonen er (selvsagt) single-ended. Svært forseggjort, altså, noe som i sin tur er svært hørbart, også, mer om dette senere. Kaivalya, sa du? Kva er no det for eit namn? Yogainteresserte vil vite svaret, rekk opp hånda om du er blant dem. Det dreier seg altså om den ypperste sinnstilstand man skal kunne oppnå innen meditasjonskunsten, og etter å ha lyttet til Kaivalya i mange vidunderlige timer, kan jeg love at navnet ikke er tilfeldig valgt, heller. Vi i Fidelity har ved gjentatte anledninger lovprist lyden fra ekte interstageløsninger, likeledes har vi forbannet priseleiet disse legger seg i. Det aller viktigste poenget med interstage er trafokvalitet, naturlig nok. Dermed går prisen til helvete. Men det fantastiske med trafofabrikker er jo nettopp deres evne til å lage gode trafoer, og ettersom de lager dem selv, behøves ikke dobbel avanse, heller, og vi har en potensiell vinneroppskrift for akkurat denne tekniske løsningen. Med dette har jeg selvsagt indikert at Kaivalya er interstage monoblokker (halleluja brødre!), og temmelig unike, ettersom vi finner de rimelige rørene ECC82 og EL84 i sentrum her. Dermed får eieren store muligheter for røreksperimentering uten å bryte ned familieøkonomien, dette er en ekstra bonus. Vanligvis ser vi helst mer sofistikerte rør som 300B, 2A3 og de enorme flaskene 211, for eksempel, benyttet i denne typen konstruksjoner. Og som oftest er de i tillegg koblet single ended, og fullstendig fri for tilbakekobling. Igjen skiller Trafomatic seg ut; de velger å legge inn en liten tilbakekobling, dessuten har de latt rørene jobbe i push-pull konfigurasjon, dog i høy grad ren klasse A. Årsaken til de sistnevnte løsninger er selvsagt begrensningene i effektuttaket fra EL84. Men med rundt regnet 25 Watt disponibelt i hver kanal, økes antallet høyttalere man kan benytte, og med det fleksibiliteten. Alt i alt er dette altså et helt unikt konsept, samtidig er det en helt annen pris enn vi er tilvent fra ekstreme no nonsense interstageforsterkere. Heldigvis! Hvorfor? Vi hører med konstruktøren, Sasa Cokic, hvorfor han har gjort de valg han har? Hvorfor ikke rør likeretting, for eksempel? Faktum er at Cokic har brukt et helt år på testing av alle mulige konfigurasjoner på dette effekttrinnet. På push-pull-løsninger er det hans soleklare oppfatning at rørbasert likeretting er direkte ødeleggende for lyden, gjentatte forsøk har tømret denne overbevisningen. Mens på SE-forsterkere er det direkte motsatt, hevder han, og med «Meget solid bygget er den, veier solid, og har alt du skulle behøve av høy-kvalitative løsninger.» alle de timer han har testet dette, kan jeg lite annet gjøre enn å tro ham. Men så var det denne feed-back en, da. Dette er virkelig kontroversielt i rørkretser. Men Cokic har svar på rede hånd. Han har laget og gjennomtestet et utall løsninger med og uten feedback, og har kommet til at kontrollen, presisjonen og gjennomsiktigheten faktisk vinner på denne lille (0,3 db) negative feed-back en han har valgt å legge inn. Også i dette tilfellet hevder Cokic at det kun er PP-forsterkere som har fordel av denne lille feed-back en, for, som han sier, lager du kretsen rett fra start, behøver du ikke denne tilbakekoblingen. Da tenker han selvsagt på single-ended og alt det der. Evneveik, eller bare veik? Undertegnede benytter den lydmessig lett outrerte Klipsch RF-7 / mk II i det daglige. Denne høyttaleren har vist seg å være litt av en nøtt for rørforsterkere; Klipsch opplysning om at de er 8 Ohms compatible, er i høyeste grad en 20
viss omskrivning av virkeligheten. De aller fleste rørforsterkere som kobles opp mot disse høyttalerne, biter kjapt i gresset, dersom 8 Ohms utgang benyttes. Nå har det seg slik at det testede apparatet er levert med henholdsvis 8 og 16 Ohm s utganger (standard er dog 4 og 8 Ohms koblinger), og dette setter altså harde krav til trafokvalitet, dersom det skal tas total kontroll over to 10-tommere på hver side med generende lav impedans. Men Trafomatic takler det., nesten! Til Trafomatic s trøst (om det behøves!) kan jeg si at ingen andre forsterkere jeg har testet, har hatt tilnærmelsesvis sånn kontroll på elementene med 8-Ohms utgang, uten unntak har 4 Ohm tilkobling tvunget seg fram. Resultatet? Man spiller mye jazz med akkurat dette oppsettet. Dette kommer selvsagt av at Kaivalya sliter litt med å gjøre livet brutalt nok med RF7. Derimot gis et veldig fint innsyn i innspillingens karakter, siden det klanglig sett er særdeles kompetent. Bassen på sin side blir nokså behersket og mild i form. Allikevel skilles det veldig fint mellom lite og stort på f.eks. klassiske verker. Ellers bemerkes at oppsettet generelt viser klart samme karaktertrekk som andre interstage-løsninger; tilsynelatende nokså lite kroppslige, men med et innsyn av episke dimensjoner, kombinert med klangstruktur fra Edens hage. Og sånt er vanedannende så det holder i lange baner, bare for å ha det nevnt. En liten sjekk Dersom vi sette inn den noe enklere, men allikevel svært gjennomtenkte effektforsterkeren Audio Note P2 SE Signature, og lar denne styre via sine 4 Ohms utganger viser det seg at evnen til å styre RF7 er i en annen divisjon; Klipsch-eiere som planlegger Trafomatic bør ikke velge bort 4 Ohms utgang, da magien tydelig ligger i dette aspektet. Rytmikken faller på plass, driv og lekenhet kommer til sin rett. Her må man bære over med en anelse enklere klangstruktur, det blir en touch mer summarisk, men totalbildet, er at dette er drivende, eksplosivt og ekstremt underholdende. Således blir for eksempel Coverdale / Page klart mer spillbar nå. Tøffere, sintere, men allikevel ørevennlig. Mye mindre saus og grøt, ganske enkelt, dette til tross for en viss tilbakegang i taletydelighet. Dynamikken er på en annen planet, ganske enkelt. Med rett last, da? La meg bytte Klipsch med Kudos, og da i form av Cardea C20, en høyttaler med moderat størrelse, men maksimal oppløsning. Spesielt er elementet i toppen av verdensklasse, uavhengig av pris. Og nå kommer Kaivalya forsterkersettet fullstendig til sin rett!! Innsynet og klangstrukturene er så deilige at jeg kroer meg! Dette er så kraftfullt, ja, direkte salig(!), at man suges rett inn i evigheten. Legg til at det leveres en slagkraft jeg ikke hadde en ide om fra en 25 Watts rørforsterker som driver et par usle 6-tommere i en relativt liten kasse, og det hele blir rent ut sagt magisk. Siste Fidelity hadde rett nok en test av Doxa 61, som med 21
333 Kaivalya for- og effekt rørforsterker «Kombinasjonen av Trafomatic Reference One og Kaivalya er noe av det vakreste og mest vellydende rørforsterkersett som kan kjøpes» sin moderate effekt antakelig kunne fremvise minst den samme brutalitet, men har den like mye nerve i sin fremføring? Trafomatic Kaivalya gir uansett Doxa kamp til døra, og muligens innenfor, også! Fra brutalitet til stillhet Så hvorfor ikke bare klinke til med med Black Sabbath og Mob rules? Med moderat røreffekt og britisk stiff upper lip høyttalere, kan vel ikke dette gå annet enn galt? Dette oppsettet skal ikke på noen måte spille sånt med særlig overbevisning, men det gjør det!! Kontant og presist, samtidig rytmisk og drivende. Forsterkerne blir rett nok litt stressa når det pakker på seg for alvor, bare for å ha det nevnt. Kanskje er det litt for akademisk, men samtidig låter det jo så utrolig harmonisk og ærlig. Uansett er det direkte gøyalt med denne klarheten i gjengivelsen! Man hører tydelig at disse forsterkerne har brutaliteten i seg, for dette swinger som Utstyr benyttet i testen: Rega Apollo 35ht anniversary CD AN DAC 3.1X Marantz UD 7005 (SACD) Acoustic Solid Wood Black - Audio Valve Sunilda Audio Note M6 pre Audio Note P2 SE sig power Musical Innovation prototyp pre / Mosfet Power Audio Note AX One Kudos Cardea C20 Klipsch RF7/II Kabler fra Chord og Audioquest 2 lytterom faen! Kampen som må kjempes finner sted på valget av høyttalere; en frivol, rimelig høyimpedant høyttaler vil gjøre seg enda bedre med sånn musikk i lag med Kaivalya. Hva med Monitor Audio eller Tannoy? Så la oss gå til den andre enden av skalaen, og la Eric Bibb kjæle øregangene. Dette er den pureste silke så det holder. Og det er innsyn så det virkelig holder. Eric Bibb fremstilles rytmisk og levende, dog med et svakt hint av kulde i stemmeleiet Koret og instrumentene på sin side sitter som kuler. Inspirert av dette lar vi Wenyukela (Ladysmith Black Mambazo) overta scenen, og her vises helt nye sider ved denne innspillingen, man hører jo så langt inn at det er nesten spøkelsesaktig. Oppløsning? Om du lurer på hvor langt diskantelementet i Kudos C20 kan bli med på ballet, er det bare å koble opp Kaivalya. Seas viser igjen sider det er nesten vanskelig å begripe. I det helte tatt kan forsterkerne drive de rette høyttalerne både tøft, utrolig dypt og kontant; jeg er periodevis målløs over dynamikken de får til! F... dette oppsettet spiller sjukt bra! Hvor god er egentlig pre-ampen? Kan vi ikke bare koble inn Audio Note M6, og få dette klart en gang for alle? Og ha en ting helt klart: Prisforskjellen speiler fint lite av forskjellene disse forforsterkerne i mellom. Til det er Trafomatic Reference One altfor god, ganske enkelt. Allikevel hindrer ikke dette at M6 har en del til dels tydelige fordeler fremfor Ref. One. Audio Note har for det første evnen til å gi Kaivalya enda en anelse mer skyv helt nederst. Videre, når Kaivalya sliter med lasten, blir den nokså skarp i kantene, mens noe av dette temmes i hvert fall en smule med den enda bedre forforsterkeren. Det skal samtidig sies at jeg faktisk tar meg i å undre på om vi ser færre detaljer i musikkpaletten med M6 innkoblet? Mellomtonen på sin side har blitt klart mer organisk i sin karakter, men dette er ikke en helt ren hjemmeseier, heller, utrolig nok. Det er noe med innsynet fra Ref One, som gjør den svært inspirerende å lytte til. Mens dynamisk sett skal det mye til å tukte Audio Note, og her er det lite diskusjon om hvem som står trygt plantet på toppen av pallen. Låter som før var svært gode har når blitt formidable, og sånt kan vi hifi-elskere elske mer enn det meste! Et det ett enkelt ord som må fram her, så er det eleganse. Dette anlegget oser av kvalitet! Men til tross for at jeg nå har vært veldig tydelig på hvilke forskjeller vi oppfatter, er det overraskende hvor små de rent faktisk er. Trafomatic Reference One må i aller høyeste grad rangeres som en av de soleklart beste forforsterkerne priset under 50 000,-, og det er ikke helt galt, når den koster 37 500,-; min nye favoritt i prisklassen! Et fantastisk sett Kombinasjonen av Trafomatic Reference One forforsterker og monoblokkene Kaivalya er noe av det vakreste og mest vellydende rørforsterkersett som kan kjøpes for penger! Spesielt om vi tar med at de tross alt kan betales av oss som er spesielt interesserte, om vi gidder jobbe litt for det. Ekstrem gjennomsiktighet, fantastisk klangrikdom, en anelse kjølighet er det rett nok, men allikevel organisk, naturlig og avslappet. Kontroll og brutalitet i bøtter og spann når du ber om det. Med rett høyttalervalg, kan du roe ned letingen, jeg holder dette settet for å være et helt fantastisk kjøp. Om jeg ikke allerede var den lykkelige eier av et flott Audio Note-sett, vet jeg nøyaktig hvor jeg ville henvendt meg... 3 Trafomatic Reference One forforsterker: NOK 37 500 Trafomatic Kaivalya interstage monoblokker push pull EL 84, 2 x 25 Watt: NOK 55 000 pr. sett Importør: Moiz 22