Utskrift er sponset av InkClub Toppidrettssenteret 28. februar i år: OL-ringene er en konstant påminnelse om hva sesongen handler om. En skulderskadet Alexander Dale Oen har dårlig tid, men stresser ikke. - Jeg vet i mitt hjerte at når jeg får klarsignal, så er det ingen som kommer til å trene så godt som meg, fortalte han Aftenposten. FOTO: TOM KOLSTAD Hjerteknuseren Vi trodde vi skulle snakke om svømming. Da begynte Alexander Dale Oen å fortelle om frosker. Ola Henmo, Robert Veiåker Johansen Publisert: 05.mai. 2012 (20:11) Oppdatert: 05.mai. 2012 (20:11) Alexander Dale Oen gjorde alt ordentlig, enten han svømte for VM-gull eller inngikk en avtale med Aftenposten. Hvilke andre 26 år gamle idrettsutøvere møter en journalist og en fotograf med følgende utfordring: - Ok, vi går for dette: Dere kan følge meg frem til OL i London. Vi kan møtes fem-seks ganger, både i Norge og utenlands. Men betingelsen er at det blir bra. Jeg vil heve nivået mitt, og jeg vil at også dere skal heve nivået deres gjennom samarbeidet. Dere skal strekke dere, er dere innstilt på det? spurte Dale Oen. Ja, svarte vi, forfjamset og fascinert, og kjente hendene våre forsvinne i hans enorme da avtalen ble forseglet med to håndtrykk. Utallige timer i klor Det var den nest siste dagen i februar i år, og verdensmesteren i brystsvømming hadde klemt lange ben og føtter i størrelse 47 inn under et kantinebord på Toppidrettssenteret i Oslo. Øynene hans kunne se tunge og søvnige ut. De blir muligens det av å slås opp klokken 5 hver dag og tilbringe utallige timer i klor. Men hodet var våkent og blikket ble intenst da han begynte å fortelle historien om en frosk. Kanskje var det dette mysteriet han der og da løste for oss: Hvordan kan en gutt fra et havgap på Vestlandet, i et land nesten uten bassenger, bli best i verden i en idrett alle behersker? - Har du hørt om froskene? De hopper opp på en påle, igjen og igjen, men ingen når toppen. De glir ned hver gang. Hver dag går mennesket forbi, og sier: «Frosk, glem det.» De fleste gir seg etterhvert, men én gjør det ikke. Én dag står den på toppen. Mennesket kommer, og sier: «Frosk, hvordan klarte du det?». Frosken svarer ikke. Vet du hvorfor? Frosken var døv.
Nå trener Dale Oen hardt På dette tidspunktet var Alexander Dale Oen skadet i skulderen. Han hadde smerter «langs ansiktet, halsen, hele skulderpartiet, brystet og armen». Mens konkurrentene kunne forberede seg til OL-finalen i 100 meter bryst 29. juli, måtte forhåndsfavoritten reise verden rundt og kle av seg på overkroppen for eksperter. Men han sutret ikke. - Jeg vet i mitt hjerte at når jeg får klarsignal, så er det ingen som kommer til å trene så godt som meg. Jeg skal trene så hardt, så smart, så perfekt. Nå er jeg som en surfer som ligger og venter ut bølge etter bølge for så å gripe den store. Og da, da skal konkurrentene mine våkne om morgenen og tenke at de like godt kan bli liggende i sengen, for nå trener Dale Oen så hardt at vi er sjanseløse likevel, sa han. Da hjertet hans stanset i dusjen i Flagstaff, Arizona for fire dager siden, var resten av kroppen hans hel. Treningen gikk så bra; «han og trenerne gikk bare rundt og smilte», fortalte Sean Anthony, mannen som arrangerte samlingen for det norske landslaget på over 2000 meters høyde i USA. Noen dager før han døde, sendte Dale Oen denne meldingen til sin mentale rådgiver, prestasjonspsykologen Britt Tajet-Foxell: «Det mest fantastiske er responsen til vannet. Ikke vannfølelsen, men følelsen for vannet. Helt utrolig rått å kjenne responsen og at kraften får tak i vannet slik at jeg skyter framover!» Kontroll på de små bevegelsene Noen uker tidligere hadde han fortalt Aftenposten: - I svømming på mitt nivå handler det om kontroll på de små bevegelsene. En god ballettdanser flyter over scenen, de beste sprinterne opphever nærmest tyngdekraften. Alle bevegelser skjer i riktig retning. Alt er i ett. Det er der jeg skal være. Dale Oen hadde øynene åpne for detaljer. Han trente mye utenfor bassenget. Flere ganger reiste han til London for å lære bevegelser av ballettdansere i The Royal Ballet. Han innledet et samarbeid med kroppskontrollinstruktøren Jane Paris. Hun hjalp ham med startteknikken. Da Aftenposten snakket med henne på telefonen torsdag, beklaget hun at hun gråt hele tiden, og fortalte at hun vil savne nordmannen resten av livet. - Alle som traff «Alex», sa: «For en gutt!». Han er et av de flotteste menneskene jeg har møtt. Prinsen midt blant dem I London ble Dale Oen knyttet til den australske danseren Steven McRae. Den siste gangen de møttes var 29. februar i år, dagen etter at vi traff ham på Toppidrettssenteret. Etter besøket i London skrev Tajet-Foxell på SMS: «Alex var med på Stevens øving for Romeo og Julie. Det var skuddårsdag. Alle disse nydelige ballerinaene og den kjekke prinsen midt blant dem, uten sitt vanlige følge av fysioterapeuter, trenere og ledere rundt seg...» På den samme reisen dro han for å se bassenget i OL-parken. Han kunne ikke svømme. Men han ville kjenne lukten, og ha med seg det mentale bildet av bassenget videre. Høy, mørk, kjekk Idrettsprestasjonene gjorde Alexander Dale Oen kjent i Norge. Men forsto vi egentlig hvor stor han var? Selv gjorde han ikke noe nummer av det. Da vi tok opp at han trolig trente bortimot dobbelt så mye som Norges største idrettsstjerne, Petter Northug, svarte han at han ikke visste, og at langrennsstjernene er store idrettsutøvere, men at det nok er litt forskjell på sommer- og vinteridretter, på en idrett det satses seriøst på i drøyt 15 land og én det satses hardt på i nesten 200. Men nå er det mennesket alle snakker om, enten det er den amerikanske journalisten som intervjuet ham for første gang, konkurrenten som senket skuldrene av å se ham smile og fleipe før en konkurranse eller den 14 år gutten som vant en drømmedag med ham. Mens Dale Oen fortsatt levde, omtalte kjæresten Anja Johansen ham som «selve definisjonen på høy, mørk og kjekk». Uten nykker Storheten hans lå i at han vant uten å bli breial. Han hadde ikke nykker. Han hoverte ikke. Han hjalp konkurrenter, norske som utenlandske. Han glemte aldri hvor han kom fra; at forfedrene var striler og at moren hadde kjørt i senk én Passat, én Mercedes og én Golf for å kjøre ham til og fra trening nevnte han ustanselig. I tillegg utfordret han dem han møtte. Berørte folk Kanskje er det derfor så mange av minneordene om Alexander Dale Oen ikke bare handler om alt han utrettet, men like mye om slik berørte han meg. «I hodet har jeg minnet av en av de mest levende skikkelsene jeg noen gang har møtt», skrev VGs sportskommentator Truls
Dæhli onsdag. «Verdsmeister, men fullkoment uhøgtideleg. Travel og etterspurt, men klar til å strekkja seg langt for å møta også våre forventningar i lokalpressa. Han var ikkje ein vi halsa etter, eller ein slik som med heile sitt kroppsspråk kunne visa sin motvilje mot oss. Han kom oss i møte, og han gav tolmodig og vilkårslaust av seg sjølv. Alltid», fortalte Bergens Tidendes Knut Langeland. Mens spesialrådgiveren i Norges Idrettsforbund, bloggeren Andreas Sellias, skrev dette om den første kvelden etter Dale Oens død: «På hver sin side av meg ligger ungene mine og gråter stille. (...) Datteren min lurer på om hun kan ta i alt hun har på neste svømmetrening. Hun er redd for å dø. Døde Alexander fordi han svømte for fort?» Hvordan føler du deg? Tanken om å følge Alexander Dale Oen mot OL i London oppsto da Aftenposten i oktober i fjor skulle portrettintervjue Dale Oens mentale rådgiver, Britt Tajet-Foxell. Det skulle ikke handle om ham. Likevel satte verdensmesteren av en time for å hjelpe til. Han hadde godkjent at hun snakket om hvordan de to jobbet sammen. «10.50 i morgen, i det gamle flyvertårnet på Fornebu. Streitere enn indianerhår», skrev han i SMS'en. Streitere enn indianerhår? Hvem skriver sånt? Alexander Dale Oen gjorde det. Sykkelen hans sto parkert utenfor lunsjstedet. Han bodde og trente like ved. Halvveis i samtalen mente han at det gikk tregt. Han strakk en arm over bordet, og nappet til seg blokken og pennen. Så tegnet han en pyramide som han rutet opp med rette streker, vertikalt og horisontalt. Dale Oen ville vise frem en teknikk han og Tajet-Foxell hadde utviklet. - Hva er du god til? spurte han. Han hadde snudd rollene. - Eh...god til? - Ja, kom igjen! - Å skrive. «Flink til å skrive», skrev Dale Oen. - Og? - Jeg tror jeg er en god far. «God far», noterte han. Alexander Dale Oen ga seg ikke før han hadde fylt pyramiden med ord. Så holdt han opp resultatet. - Dette er deg. Hvordan føler du deg når du ser denne? - Sterk... - Sterk, ja! Mens jeg trente til VM, laget jeg en pyramide med 30 slike ruter. Jeg så på den hver dag. Den lå i treningsbagen min. Jeg tok den frem, og sa til meg selv: «Dette er meg. Jeg er dette», fortalte han. Ville klare seg selv Dale Oen begynte å bruke Tajet-Foxell etter VM i Melbourne i 2007. Han hadde medaljesjanser, men «ble for grådig, gikk for raskt ut og døde på vei hjem», oppsummerte han. Frem til da fikk han ingen mental hjelp. Han var 22 år, stor gutt, og ville klare seg selv. Så fikk han høre om en dame som var så direkte at utøvere brøt sammen og gråt foran henne. - Etter det første møtet gikk jeg fra å svømme drit elendig til å knuse min egen rekord med tre sekunder og bli blant de tre beste i verden på en øvelse jeg ikke hadde behersket før. - Etter ett møte? - Jeg tuller ikke. Britt sier vi skal slippe det negative, og ta alt det positive med oss. Hun ser alt positivt, sa han. Farger og bilder Nå er det dét andre sier om ham. Onsdag skrev Dale Oens tidligere romkamerat, svømmekompis og TV2-journalist Sander Smørdal: «Han kjefta mykje på meg, Alexander. Han meinte eg tenkte for mykje. (...) Lev livet og gje f**n, sa han. Særskild sikta han til det negative. Der eg var ein ekspert til å sjå avgrensingar og problem, var han ein ekspert til å sjå moglegheiter og løysingar». Alexander Dale Oen hentet krefter og glede overalt: Hos et medmenneske. I naturen. I en sang. Han kunne bruse av glede av å høre Coldplays «Charlie Brown», den kunne sette standarden for ham i en hel uke, han nevnte Turboneger, Pink Floyd og Led Zeppelin, sangene giret ham opp og ga ham styrke. Men også han kunne være svak. På samme måte som han brukte farger for å beskrive problemstillinger og bevegelser («rosa og lilla er hardt, rødt er dynamisk og spenstig, gult er sykt»), brukte han kjelleren som et bilde på nedturer. Da han brakk bekkenet i 2011 og skrek av smerte om natten, «grov han med neglene under kjellergulvet». Etter at han tok sølv i OL i Beijing i 2010 og var så fysisk og psykisk utslitt at Tajet-Foxell ba ham om å ta fri på ubestemt tid var han «helt på nederste nivå, jeg sto i kjelleren og gravde». 26-åringer brukte bilder på alt, han så på den japanske konkurrenten Kosuke Kitajima som «en samurai» og på seg selv som «en polfarer» eller «en som reiste rundt og slaktet hval».
Grensesprenging Selv om han stort sett bare leste Donald, var han svært fascinert av de delene av norsk historie som beskrev styrke, mot og grensesprenging. Du kunne snakke lenge med ham om Roald Amundsen. Man gikk fra møter med ham fylt av energi. Som journalist kjenner man ofte at én avisartikkel holder lenge når man har intervjuet en person, enten det er innen sport, kultur, politikk eller akademia. Med Alexander Dale Oen var det annerledes. Man forlot ham og ergret seg over at man bare skulle skrive en artikkel. Det kjentes riktigere å skrive en bok. *** Alexander Dale Oen og Britt Tajet-Foxell sendte flere tusen meldinger til hverandre på e-post og sms fra 2007 og frem til han døde. Den aller siste e-posten svømmeren skrev til henne, fra Flagstaff, Arizona, avsluttet han slik: Så lenge skuta kan gå/ Så lenge hjertet kan slå Mest lest Høyreekstreme på vei inn i det greske parlamentet Grekerne trekker vekk fra sentrum i parlamentsvalget: Nynazistpartiet Gyllent daggry får 6,8 prosent av stemmene, ifølge en foreløpig opptelling. Det radikale venstrepartiet Syriza ligger an til å bli nest største parti. - De hadde nettopp fått båten De tre guttene var på vei hjem med den nye fritidsbåten. På et skjær utenfor Tysnesøya i Hordaland endte
ferden.