Vegetasjonssoner i jordbrukslandskapet bidrar til renere innsjøer og vassdrag

Vegetasjonssoner i jordbrukslandskapet bidrar til renere innsjøer og vassdrag Anne Kristine Søvik Anne Kristine Søvik (f. 1970) er forsker ved Bioforsk jord og miljø på Ås og jobber med naturbaserte rensesystemer for kommunalt avløpsvann og landbruksavrenning. Renseeffekten av vegetasjonssoner avhenger av lokale forhold som klima, jordtype og topografi, i tillegg til bredde på vegetasjonssonen og type vegetasjon i sonen En overgangssone med naturlig vegetasjon mellom dyrket mark og vassdrag kan være viktig for å redusere avrenning og eutrofiering av vassdrag. Denne vegetasjonssonen bremser avrenningen fra dyrkede områder ved at jordpartikler og næringsstoffer i vannet sedimenteres, og bindes til jord og plantedeler eller taes opp i vegetasjonen. Forsøk i Norge har vist at slike overgangssoner kan virke like godt om vinteren som om sommeren. Effektiviseringen av landbruket har ført til økt erosjon og tap av næringsstoffer fra jordbruksarealer. Videre er naturlig vegetasjon langs bekker og bekkene i seg selv, samt våtmarker blitt fjernet fra jordbrukslandskapet. Med økt fokus på eutrofiering og algeoppblomstring i innsjøer og vassdrag er det blitt forsket mye på ulike tiltak for å redusere avrenning av næringsstoffer og jordpartikler til vassdrag. I tillegg til tiltak på de dyrkede arealene så som restriksjoner på gjødselspredning og redusert jordarbeiding om høsten, kan gjeninnføring av naturlige rensesystemer som vegetasjonssoner bidra til redusert avrenning fra jordbrukslanskapet. Vegetasjonssoner langs bekker og elver er en type barriere som blir mer og mer utbredt i det moderne landbruket. Vegetasjonssoner er vanligvis definert som overgangssonen mellom dyrket mark og vassdrag (Figur 1 og 2). De kan være dekket av gress eller skog eller ha en kombinasjon av flere vegetasjonstyper. Vegetasjonssoner filtrerer og holder tilbake jordpartikler, organisk materiale, næringsstoffer (nitrogen og fosfor) og plantevernmidler. I tillegg bidrar de til økt stabilitet av elvebredden, viltkorridorer i landskapet og økt biologisk mangfold i kulturlandskapet. Renseeffekten av vegetasjonssoner avhenger av lokale forhold som klima, jordtype og topografi, i tillegg til bredde på vegetasjonssonen og type vegetasjon i sonen. 168 NATUREN nr 4 2007 Anne Kristine Søvik

Renseprosesser i vegetasjonssoner Vann som renner av fra dyrket mark kan nå et vassdrag på ulike måter: via strømning i jord og grunnvann eller via overflatestrømning. Skillet mellom mettet og umettet sone i jorden blir kalt grunnvannsspeilet (Figur 3). I den mettede sonen er alle porene i jorden fylt med vann, og det er dette som kalles grunnvannet. I den umettede sonen er porene i jorden delvis fylt med vann og delvis fylt med luft. Vann kan strømme gjennom grunnen ned mot en elv både i den umettede og den mettede sonen (Figur 3). Kjemiske stoff som lett løses i vann, som for eksempel næringsstoffet nitrat (NO 3 - ), vil ofte følge vannet ned igjennom jordsmonnet og strømme med grunnvannet gjennom vegetasjonssonen. Overflatestrømning kan oppstå på flere måter. Hvis jorden blir mettet med vann, for eksempel på grunn av et svært høyt grunnvannsspeil, vil det oppstå overflatestrømning. Likeledes vil overflatestrømning oppstå hvis mengde vann tilført, enten via avrenning eller nedbør, overskrider infiltrasjonskapasiteten. Med infiltrasjonskapasitet menes den maksimale mengde vann som kan infiltrere jorden. Overflateavrenning fører ofte til erosjon på jordet, og de eroderte jordpartiklene kan føre med seg både næringsstoffer og plantevernmidler. Næringsstoffet fosfor bindes sterkt til jordpartikler og vil dermed ofte tilføres en vegetasjonssone via overflateavrenning. Det er flere prosesser i vann, jord og vegetasjon som påvirker renseprosessene i vegetasjonssoner. De viktigste renseprosessene regnes for å være: 1) sedimentering av jordpartikler i overflatevann og stoffer bundet til disse partiklene, 2) infiltrasjon av overflatevann, 3) sorpsjon av stoffer til jord, 4) opptak av stoffer i vegetasjon og 5) mikrobiell nedbrytning av stoffer. Hvilke renseprosesser som er aktive avhenger av om transporten av forurensnings- Figur 1 Bekk med vegetasjonssone langs kanten. Foto: R. Aspmo. Figur 2 Plassering av en vegetasjonssone i landskapet. Ill.: R. Skøyen. Kjemiske stoff som lett løses i vann, som for eksempel næringsstoffet nitrat (NO 3 - ), vil ofte følge vannet ned igjennom jordsmonnet og strømme med grunnvannet gjennom vegetasjonssonen Figur 3 Strømningsveier gjennom en vegetasjonssone: overflateavrenning og strømning i umettet og mettet sone (vist med piler). Ill.: A.K. Søvik. NATUREN nr 4 2007 Anne Kristine Søvik 169

Ved at partikler sedimenteres i vegetasjonssonen vil også stoffer bundet til partiklene bli sedimentert, og dermed holdes tilbake i vegetasjonssonen I tillegg til nedbrytning av naturlige kjemiske forbindelser er jordmikroorganismer i stand til å bryte ned svært mange menneskeskapte kjemiske forbindelser Figur 4 Avrenning etter tresking. Foto: L. Øygarden Figur 5 Avrenning under snøsmeltingen. Foto: L. Øygarden stoffet skjer via overflatestrømning eller strømning i jord og grunnvann. Sedimentasjon er en prosess som virker på overflateavrenning. Sedimentasjon finner sted når vekten av partiklene er større enn strømningskreftene til vannet. Når hastigheten til vannet blir redusert på grunn av for eksempel redusert helning og økt ujevnhet til jordoverflaten, vil sedimentasjonen av jordpartikler øke. En vegetasjonssone har normalt en overflate med større ujevnhet i forhold til et pløyd / harvet jorde. Sedimentasjonshastigheten er også avhengig av type vegetasjon. Vegetasjon som ligger flat langs bakken vil ha en redusert effekt i forhold til tett, oppreist vegetasjon. Ved at partikler sedimenteres i vegetasjonssonen vil også stoffer bundet til partiklene bli sedimentert, og dermed holdes tilbake i vegetasjonssonen. Infiltrasjon er en viktig renseprosess ved at små jordpartikler infiltreres sammen med vannet, og holdes tilbake i jorden ved filtrering. Likeledes reduseres den totale vannmengden som renner gjennom sonen. Infiltrasjonskapasiteten er normalt høyere i en vegetasjonssone enn på et jordbruksareal. Et permanent vegetasjonsdekke med et godt utviklet rotsystem vil normalt føre til en bedre jordstruktur enn for pløyd jord, og dette virker positivt inn på infiltrasjonskapasiteten. Infiltrasjonen er normalt høyere om sommeren enn om vinteren. Om vinteren vil tele i jorden ha en negativ innvirkning på infiltrasjonskapasiteten. Binding av ulike stoffer til overflaten av jordpartikler er en viktig renseprosess både for stoffer som kommer inn i vegetasjonssonen via overflatestrømning for deretter å infiltrere i bakken, og for stoffer som transporteres via mettet eller umettet strømning. Binding avhenger av type jord. Jordtyper med et høyt innhold av leire vil ha en større bindingskapasitet enn jordtyper med høyt innhold av sand og silt. Mye organisk karbon i jorden virker også positivt inn på bindingskapasiteten. Mikrobielle prosesser i jord omsetter organisk materiale og næringsstoffer. Nitrat fjernes for eksempel ved en trinnvis reduksjon til nitrogengasser (slik som lystgass (N 2 O) og nitrogengass (N 2 )). I tillegg til nedbrytning av naturlige kjemiske forbindelser er jordmikroorganismer i stand til å bryte ned svært mange menneskeskapte kjemiske forbindelser. Mikrobiell nedbrytning av mange ulike typer plantevernmidler er rapportert (se for eksempel Spliid med fl., 2006; Stenrød med fl., 2006). 170 NATUREN nr 4 2007 Anne Kristine Søvik

Opptak av næringsstoffer i planter avhenger av vegetasjonstype. Permanent fjerning via vegetasjon er normalt høyere i skog enn i gressvegetasjon, da gress som ikke høstes resirkulerer næringsstoffer tilbake til jorden og dermed kan avrenning av for eksempel løst fosfor finne sted i løpet av den kalde årstiden. Planter med høy vekstrate har normalt høyere opptak av næringsstoffer enn planter med lav vekstrate. De kan også ta opp ulike menneskeskapte forbindelser, og bruk av planter for å fjerne forurensninger i miljøet kalles phytoremediering. Phytoremediering virker best på steder der det er lav til middels konsentrasjon av det aktuelle forurensningsstoffet. Planter fjerner kjemikalier fra grunnen når røttene tar opp vann og næring fra forurenset jord, elver og grunnvann. Planter vil dermed rense opp et volum som tilsvarer det volumet som røttene opptar. Inni planten kan kjemikaliene bli lagret i røtter, stengel og blader, bli omdannet til mindre skadelige kjemikalier eller bli omdannet til gasser som slipper ut når planten puster. Karthikeyan med fl. (2004) gir en oversikt over skjebnen til diverse plantevernmidler i trær, akvatiske planter, gress og kulturvekster. Forsøksmetodikk I nordlige områder er avrenning og erosjon dokumentert å være høyest i vinterhalvåret (Øygarden, 2000), særlig i løpet av høststormene og under snøsmeltingen (Figur 4 og 5). Om vinteren vil fryse-tine prosesser virke inn på jordstrukturen og øke erosjosrisikoen. I tillegg foregår snøsmeltingen når jorden er delvis frossen slik at infiltrasjonen er redusert. For at vegetasjonssoner skal være et effektivt rensetiltak mot avrenninng fra landbruket, er det viktig at de fungerer også i vinterhalvåret. For å kunne dokumentere dette må det taes prøver i felt igjennom hele året. I Norge gjøres dette i feltforsøk med naturlig avrenning bestående av dyrkede felt med vegetasjonssoner i nedre kant (Figur 6). Vannet ut fra de tre vegetasjonssonene og referansefeltet blir samlet opp i renner som ledes til målehytter der det blir tatt ut volumproporsjonale vannprøver (Figur 6). Det dyrkede feltet uten vegetasjonssone fungerer som et referansefelt, og vannprøvene herfra betraktes som innløpsprøver til vegetasjonssonene. Ved å se på forskjellen i vannmengde og konsentrasjon av aktuelle stoffer inn og ut av vegetasjonssonen, får man et mål på hvor mye som holdes igjen i sonen. Effekt av ulik bredde og ulik vegetasjon er blitt undersøkt i disse feltforsøkene. I tillegg til feltforsøk med naturlig avrenning er det i Norge blitt utført kortvarige feltforsøk med simulert avrenning (Figur 7). Disse feltforsøkene ble utført for å undersøke utvalgte designkriterier, for eksempel hvilken vegetasjonstype som egner seg best til å Figur 6 Feltforsøk med naturlig avrenning. Bredden på vegetasjonssonene kan varieres. For at vegetasjonssoner skal være et effektivt rensetiltak mot avrenninng fra landbruket, er det viktig at de fungerer også i vinterhalvåret NATUREN nr 4 2007 Anne Kristine Søvik 171

Figur 7 Feltforsøk med simulert avrenning. Modifisert etter Syversen (2002). I de norske forsøkene har følgende faktorer blitt undersøkt: 1) variasjon i renseeffekt ved ulike årstider, 2) effekt av ulik bredde på vegetasjonssonen, 3) effekt av ulik vegetasjon og 4) hvordan sedimentasjon av partikler foregår i vegetasjonssonen Figur 8 Oppsett av lysimeterforsøk. Fra Søvik og Syversen (2007). rense avrenningen. Disse forsøkene består av en vegetasjonssone som på forhånd er mettet med vann for å skape overflatestrømning. Vegetasjonssonen tilsettes så mer vann som inneholder jordpartikler og aktuelle forurensningsstoffer. Vannet tilsettes via en renne anlagt på toppen av sonen og samles opp i en renne anlagt ved slutten av sonen. Konsentrasjonen av de aktuelle stoffene blir målt i innløpsog utløpsrennen. I Norge er det mest fokus på fosfor når det gjelder eutrofiering av innsjøer og vassdrag. Da fosfor lett bindes til eroderte jordpartikler vil fosforet i stor grad følge overflateavrenningen. Dermed er det rensing av overflatevann i vegetasjonssoner som har hatt størst fokus i Norge og forsøksfeltene er altså blitt konstruert med hensyn på dette. Imidlertid har det vært ønskelig å også kunne undersøke renseeffekten i rotsonen til en vegetasjonssone. Til dette formålet er det blitt benyttet kontrollerte lysimeterforsøk eller kolonneforsøk (Figur 8). Forsøksoppsettet bestod av fire kolonner med gress, fire med osp og fire med or. Vann med næringsstoffer (nitrogen og fosfor) og jordpartikler ble tilført på toppen av kolonnene og vannet som rant igjennom kolonnene ble samlet opp i dunker og analysert. Målsetningen var å finne ut hvordan trær og gress påvirker tilbakeholdelse av jordpartikler og næringsstoffer i rotsonen, og om det er noen forskjell på treslagene or og osp. Renseeffekt I de norske forsøkene har følgende faktorer blitt undersøkt: 1) variasjon i renseeffekt ved ulike årstider, 2) effekt av ulik bredde på vegetasjonssonen, 3) effekt av ulik vegetasjon og 4) hvordan sedimentasjon av partikler foregår i vegetasjonssonen. Tilbakeholdelse av både jordpartikler, organisk materiale i jordpartiklene, næringsstoffene nitrogen og fosfor og plantevernmidler er blitt undersøkt i de norske forsøkene (Syversen, 2002; Syversen og Bechmann, 2004; Søvik og Syversen, 2007). I de norske forsøkene er følgende renseeffekt funnet etter både naturlig og simulert avrenning: 42-96% for fosfor, 27-81% for nitrogen, 55-97% for jordpartikler, 83-90% for organisk materiale. For plantevernmidlene glyfosat, fenpropimorf og propikonazol er renseeffekter på henholdsvis 39-48%, 34-71% og 63-85% blitt funnet. 172 NATUREN nr 4 2007 Anne Kristine Søvik

Undersøkelser i de andre nordiske landene viser også at vegetasjonssoner er effektive til å holde tilbake jord og næringsstoffer i overflateavrenning fra landbruket. Rensegraden for P varierer fra 27-97 % i undersøkelser fra Sverige, Danmark, Norge og Finland. Finske undersøkelser har dokumentert renseeffekt av vegetasjonssoner gjennom vintre med snø og snøsmelting. I finske undersøkelser har man imidlertid funnet at konsentrasjonen av fosfat i noen tilfeller er større ut fra enn inn i vegetasjonssonen, dvs. sonen «lekker» løst P (Uusi-Kämppä, 2005). Dette kan skyldes P-utlekking fra jorden i sonen eller fra råtnende planterester om våren. Sesongvariasjon Man skulle tro at tilbakeholdelseskapasiteten i en vegetasjonssone skulle være større om sommeren enn om vinteren, da det om sommeren er tettere vegetasjon, høyere mikrobiell nedbrytningsrate, opptak i vegetasjon og mindre overflateavrenning. I tillegg er jorden frossen om vinteren slik at det blir liten infiltrasjon av vann og dermed vil en større andel av nedbøren renne av som overflateavrenning. Resultater fra feltforsøkene viser imidlertid at det ikke er noen signifikant forskjell i renseeffekt (%) mellom sommer og vinter for fosfor, partikler og organisk materiale (Figur 9) og de studerte plantevernmidlene (Syversen, 2002 og 2005). Vinter defineres her som perioden fra og med begynnelsen av november til slutten av snøsmeltningsperioden. Den gode renseeffekten om vinteren kan imidlertid forklares med at høyere avrenningsintensitet om vinteren fører til erosjon av grovere partikler som lettere sedimenterer i vegetasjonssonen. Det må imidlertid påpekes at disse resultatene er fra forsøk foretatt i områder med siltholdig jord. Det er ikke sikkert at man finner lik tilbakeholdelseskapasitet for sommer og vinter i områder med for eksempel leirrik jord, da en selektiv erosjon av grovere partikler ved høy avrenning trolig ikke vil forekomme så lett i leirjord. Bredde på vegetasjonssonen og sedimentasjon av partikler En 10 meter bred vegetasjonssone har større renseeffekt i % enn en 5 meter bred sone. Tilbakeholdelsen per arealenhet (g/m 2 ) minker derimot med økende bredde, noe som viser at tilbakeholdelsen av partikler og næringsstoffer er størst i de øvre deler av sonen. Det meste av sand- og siltpartiklene sedimenteres i øvre del av vegetasjonssonen, og andelen leirpartikler i avrenningsvannet øker med økende bredde på vegetasjonssonen. Dette viser at de grove jordpartiklene sedimenteres lettere i vegetasjonssonen enn de fine partiklene. Imidlertid er det også funnet leirpartikler i vegetasjossonene, disse er trolig sedimentert i form av aggregater. Anbefalt bredde på sonen vil avhenge av helningsforholdene i nedslagsfeltet og av hvorvidt overflateavrenningen spres over hele Figur 9 Fjerning i % av total fosfor, jordpartikler og organisk karbon gjennom 5 og 10 m brede vegetasjonssoner om sommeren og vinteren (definert som begynnelsen av november til slutten av snøsmeltingsperioden). Modifisert etter Syversen, 2002. Resultater fra feltforsøkene viser imidlertid at det ikke er noen signifikant forskjell i renseeffekt (%) mellom sommer og vinter for fosfor, partikler og organisk materiale og de studerte plantevernmidlene NATUREN nr 4 2007 Anne Kristine Søvik 173

Figur 10 Vegetasjonssone med trær. Foto: U. Dahl Grue. Figur 11 Gresskledd vegetasjonssone. Foto: N. Syversen. Forsøk har vist at nitrogenfikseringen i or som vokste i et område med mye nitrogen i jorden var betraktelig lavere enn i trær som vokste i et område med lite nitrogen i jorden Figur 12 Middelverdi og standardavvik for prosentvis fjerning av total nitrogen og nitrat (NO 3 - ) i kolonner med ulik vegetasjon og ved ulike årstider. Modifisert fra Søvik og Syversen (2007). sonens areal eller kommer konsentrert i form av «bekker». Vegetasjonsdekke Vegetasjonssoner kan være dekket med gress, trær eller en kombinasjon av gress, trær og busker (Figur 10 og 11). Lysimeterforsøkene viste at tilbakeholdelse av jordpartikler og næringsstoffer var bedre i jord beplantet med trær enn i jord dekket med bare gress. Dette kan forklares med større opptak av næringsstoffer i trær sammenlignet med gressvegetasjon. En annen forklaring kan være større mikrobiologisk aktivitet i rotsonen til trær, da trær har et større og dypere rotsystem enn gress. Lufta inneholder store mengder nitrogen i form av N 2, som ikke planter kan nyttiggjøre seg direkte. Plantene er avhengig av at luftens nitrogen omformes til plantetilgjengelig nitrogen enten som ammonium (NH 4 + ) eller som nitrat (NO 3 - ). Dette kalles nitrogenfiksering. Ved biologisk nitrogenfiksering utnytter bestemte mikroorganismer energi fra planter til å fiksere nitrogen fra lufta, deretter vil det fikserte nitrogenet kunne benyttes av plantene. Treslaget or er et eksempel på dette. I områder med lave konsentrasjoner av nitrogen i jorden, er trelagt or funnet å fiksere betydelige mengde atmosfærisk nitrogen. Nitrogenfikseringen vil imidlertid avta når det er mye nitrogen i omgivelsene. Forsøk har vist at nitrogenfikseringen i or som vokste i et område med mye nitrogen i jorden var betraktelig lavere enn i trær som vokste i et område med lite nitrogen i jorden (Mander med fl., 1995). Resultater fra lysimeterforsøkene viste at tilbakeholdelsen av total nitrogen og nitrat (NO 3 - ) i kolonnene med or var omtrent like god som i kolonnene med osp (Figur 11) (Søvik og Syversen, 2007). Derfor er treslaget or trolig like velegnet i vegetasjonssoner som treslaget osp. I vegetasjonssoner der trær inngår, er det viktig med nok lys ned til bakken slik at det oppnås et tett gressdekke. Dette er viktig for å fremme sedimentasjon og filtrering av jordpartikler i overflateavrenningen. 174 NATUREN nr 4 2007 Anne Kristine Søvik

Biologisk mangfold i kulturlanskapet Foruten bedre vannkvalitet bidrar vegetasjonssoner til 1) armering av vannkanten ved at rotsystemet til trær reduserer vanngravingen, 2) økt biologisk mangfold i jordbrukslandskapet, 3) viltkorridorer i landskapet, 4) skygge på vannspeilet som hemmer vekst av gress og sumpplanter på bunnen av elven og 5) skygge som reduserer vanntemperaturen, noe som er gunstig for fisk. Bruk av vegetasjonssoner fører også til økte estetiske kvaliteter i kulturlandskapet. Praktiske råd om utforming av vegetasjonssoner i områder med overflateavrenning Bredden til vegetasjonssonen bør være 5 10 m avhengig av fall og helningslengden på avrenningsområdet. Ved lange helningslengder (>100 m) og erosjonsutsatt jord, bør bredden økes til mer enn 10 m. I områder med forsenkninger i terrenget bør gresskledde vannveier anlegges i tillegg til vegetasjonssoner (Figur 13). Vegetasjonssonen bør bestå av tett markvegetasjon med gress og eventuelt spredte trær. Det bør velges stråstive gressarter med tett vekst og lysåpne løvtrær med stort næringsopptak. Selv om treslaget or fikserer atmosfærisk nitrogen, egner dette treslaget seg trolig like godt i vegetasjonssoner som osp, da nitrogenfikseringen avtar i områder der det er mye tilgjengelig nitrogen i jorden. Bartrær skygger ut undervegetasjonen og anbefales ikke. Periodisk høsting av plantemasse fra vegetasjonssonen kan redusere utlekking av fosfor fra sonen i vinterhalvåret. Man bør så/plante i vegetasjonssonen så tidlig som mulig om våren, slik at vegetasjonen rekker å etablere seg før høstavrenningen begynner. En vegetasjonssone skal ikke gjødsles eller sprøytes. Figur 13 Gresskledd vannvei i en forsenkning i terrenget. Foto: U. Dahl Grue. NATUREN nr 4 2007 Anne Kristine Søvik 175

Et annet viktig spørsmål er hvordan klimaendringer med varmere og våtere vintre som medfører flere fryse-tine sykluser og høyere avrenningsintensitet vil virke inn på renseeffekten i vegetasjonssoner Videre arbeid Vegetasjonssonene har vist seg å være svært effektive rensebarrierer i landskapet. Mange års forskning i områder med kaldt klima har gitt nyttig kunnskap om renseprosesser og praktisk bruk av slike soner. Imidlertid er det fortsatt mange ubesvarte spørsmål. Et viktig spørsmål er hvordan renseeffekten i områder med leirjord vil være i løpet av vinteren. Vil den som for siltholdig jord være prosentvis like stor som for sommerperioden? Et annet spørsmål er hvorvidt jorden i en vegetasjonssone over tid vil bli mettet med fosfor, og om dette eventuelt på sikt vil føre til at vegetasjonssoner «lekker» mer fosfor enn det de binder. Et annet viktig spørsmål er hvordan klimaendringer med varmere og våtere vintre som medfører flere fryse-tine sykluser og høyere avrenningsintensitet vil virke inn på renseeffekten i vegetasjonssoner. For å kunne svare på dette spørsmålet er det viktig med lange tidsserier, slik at kalde vintre kan sammenlignes med milde vintre. Felforsøkene i Norge har fokusert på overflateavrenning i områder med korndyrking. I andre typer jordbruksområder kan det imidlertid være viktigere å fjerne løste næringsstoffer og plantevernmidler fra grunnvannet. Det har vært utført flere studier i andre land som har sett på fjerning av nitrat (NO 3 - ) og plantevernmidler i grunnvannet gjennom en vegetasjonssone. I områder med kaldt klima har det imidlertid bare vært utført noen få slike studier. Mange dyrkede områder er drenert, og avrenning via dreneringsrørene fører løste næringsstoffer, men også jordpartikler og stoffer bundet til dem, ut i elver og innsjøer. I pågående feltforsøk undersøkes det hvorvidt vegetasjonssoner anlagt ved grøfteutløpet kan være en måte å rense denne avrenningen på (Figur 14). Videre lesning Karthikeyan, R., Davis, L.C., Erickson, L.E., Al-Khatib, K., Kulakow, Figur 14 Skisse som viser renseanlegg for grøfteutløp. Sedimentasjonskammer for bunnfelling av partikler og stoffer bundet til dem, med etterfølgende vegetasjonssone for filtrering av løste næringsstoffer. Ill.: R. Skøyen. 176 NATUREN nr 4 2007 Anne Kristine Søvik

P.A., Barnes, P.L., Hutchinson, S.L., Nurzhanova, A.A., 2004. Potential for plant-based remediation of pesticide-contaminated soil and water using nontarget plants such as tree, shrubs and grasses. Critical reviews in Plant Sciences, 23(1): 91-101. Mander, Ü., Vought, L., Lõhmus, K., Kuusemets, V., 1995. Nitrogen and phosphorus removal in riparian alder forests. In: Proceedings from Ecotechnics, International Symposium on Ecological Engineering, 177-187. Spliid, N.H., Helweg, A., Heinrichson, K., 2006. Leaching and degradation of 21 pesticides in a full-scale model biobed. Chemosphere, 65(11): 2223-2232. Stenrød, M., Charnay, M.P., Benoit, P., Eklo, O.M., 2006. Spatial variability of glyphosate mineralization and soil microbial characteristics in two Norwegian sandy loam soils as affected by surface topographical features. Soil Biology and Biochemistry, 38(5): 962-971. Syversen, N., 2002. Cold-climate vegetative buffer zones as filters for surface agricultural runoff. Retention of soil particles, phosphorus and nitrogen. Doctor Scientiarum Theses 2002:12. Norges Landbrukshøyskole. Syversen, N., 2005. Cold-climate vegetative buffer zones as pesticide-filters for surface runoff. Water Science and Technology, 51(3-4): 63-71. Syversen, N., Bechmann, M., 2004. Vegetative buffer zones as pesticide filters for simulated surface runoff. Ecological Engineering, 22: 175-184. Søvik, A.K., Syversen, N., 2007. Retention of particles and nutrients in the rootzone of a vegetative bufferzone Effect of vegetation and season. Akseptert for publisering i Boreal Environment Research. Uusi-Kämppä, J., 2005. Phosphorus purification in buffer zones in cold climate. Ecological Engineering, 24(5): 491-502. Øygarden, L., 2000. Soil erosion in small agricultural cathments, southeastern Norway. Doctor Scientiarum Theses 2000:8. Norges Landbrukshøyskole. NATUREN nr 4 2007 Anne Kristine Søvik 177