Årsmøtetale NTO 2015 Styreleder Bernt E. Bauge Å bla i gamle dokumenter gir meg av og til følelsen av at lite er nytt under solen. En følelse av at visse forhold i livet er underlagt en uforanderlighetens lov. Etter 30 år i musikk- og scenekunstsektoren får jeg også selv fra tid til annen opplevelsen av et slags omvendt dejavu. De gangene jeg tror jeg har støtt på en ny utfordring og tror jeg har funnet en original løsning, men der det viser seg at mine forgjengere har balt med de samme spørsmålene og tenkt ut de samme strategiene. Ikke minst kan det se ut som om mange av teater- og orkesterforeningens hjertesaker er og blir uforandret. Hør bare her: Allerede i 1962, da NTO eller De norske teatres forening som det het den gang ble stiftet, ble man enige om å vedtektsfeste bl.a. følgende hovedformål: «Å arbeide for en tilfredsstillende løsning av pensjonsspørsmålet ved de norske teatrene». Dere skjønner sikkert nå hva jeg sikter til? Nå skal det i sannhetens navn sies at selv om pensjonsspørsmålet stadig er en av denne forenings hovedutfordringer, så er problemstillingen i dag først og fremst en slags speilvending av den utfordringen man så for seg i 1962. Da handlet det om å skape verdige økonomiske forhold for kulturarbeiderne også i alderdommen. Den gangen var det bare to symfoniorkestre Filharmonisk Selskaps Orkester og Musikkselskapet Harmoniens Orkester som hadde en statlig pensjonsordning. For hele det øvrige musikk- og scenekunstfeltet skulle det fortsatt ta over tretti år til at en offentlig finansiert pensjonsordning kom på plass i teater- og orkestersektoren, nemlig den 1. juli 1993. Det var en stor seier den gangen, en meget viktig milepel for å sikre sektorens ansatte samme grunnvilkår som i store deler av samfunnet for øvrig. Men i dag kjenner vi konsekvensene av denne generøse ordningen så altfor godt: Nå er den blitt sektorens akilleshæl mens institusjonene halter videre avgårde, i økende finansiell vånde. Vi har ikke lenger muskler til å bære konsekvensene av denne pensjonsordningen. Og like viktig: Vi vet knapt fra den ene dag til den andre hvor store muskler vi trenger for å bære den! Uforutsigbarheten er påtagelig. Pensjonskostnadsberegningene varierer i takt med basunstøtene fra «Norsk Regnskapsstiftelse»! Dette ansiktsløse monsteret som revisorer, styrer, direktører og økonomisjefer lydig må følge instruksene fra dukker uten forvarsel opp med beskjed om endringer i sine parametersettinger: «Diskonteringsrenten og forventet avkastning settes ned ett prosentpoeng». Ingen mukker. Monstrets ordrer må følges. Kostnadene fyker i været med et tastetrykk. Men kunsten lider Og publikum sviktes. «Kulturløftet» bidro gjennom noen år til at institusjonene kunne holde hodet over vannet, tross monstervarsler. Det er derfor for enkelt å bebreide kulturløftet for ikke å rekke frem til scenekanten. Det bidro tvert imot til at kunsten fortsatt kunne holde seg på scenen, til glede for publikum. Men nå nærmer den seg stygt orkestergravens rand. Og den graven er dyp. Og snart sitter det kanskje ikke noe orkester der heller? Også for departementet må pensjonssaken fortone seg som et trasig perpetuum mobile. I hvert fall når man i budsjettproposisjonen drøye fem år tilbake skrev inn at «man med dette anså at pensjonsproblemet var løst en gang for alle». Evigheten må i departementet føles som en kortsiktig og høyst jordisk affære 1
Midt i denne elendighetsbeskrivelsen vil jeg likevel få lov å legge til grunn litt optimisme. Fremtidsoptimisme er i det hele tatt en viktig overlevelsesmekanisme i vår sektor. Også i teater- og orkesterforeningen med pensjon konstant på dagsorden. Det er gledelig at tariffpartene har passert det stadiet der man diskuterer bærekraften i gjeldende ordning. Begge parter erkjenner at en ny pensjonsplan må på plass. Det er et viktig gjennombrudd i seg selv. Spørsmålet er nå «bare» hvilken modell partene kan bli enige om. Per i dag råder det dessverre stillstand. Men uansett hvilken modell vi før eller siden ender opp med - og her må partene selv bære det fulle ansvar for å komme frem til en omforent løsning, så må også vårt ærede kulturdepartement bidra til at en fremtidsrettet pensjonsmodell ledsages av en bærekraftig finansiell balanse rundt om i institusjonene. Her ligger en betydelig utfordring for vår kulturminister. Det er mye historikk og opparbeidet pensjonsgjeld å rydde opp i. Et ikke resultatført estimatavvik for sektoren på over milliarden sier sitt. Vi i foreningen har tillit til at herværende statsråd ønsker å videreføre satsningen på kulturområdet som et viktig offentlig ansvarsområde, selv om regjeringen har sagt at den ikke vil forplikte deg på kulturløftets 1%-mål. Foreningen mener likevel det er grunn til å merke seg en stagnasjon i bevilgningene til kulturformål i inneværende års budsjett. Flere institusjoner fikk svekket sine rammevilkår på grunn av en underkompensasjon for lønns- og prisvekst. Denne innstrammingen er delvis forbundet med regjeringens generelle «avbyråkratiseringsog effektiviseringsreform». Vi i NTO er betenkt over et slikt «effektivitetskutt» i bevilgningene til institusjonene. Ikke minst at alle skjæres over en og samme kam, uten hensyn til de enkelte virksomhetenes økonomiske situasjon og forutsetninger for ytterligere effektivisering av driften. Og særlig når vi tenker på at dette generelle kuttet påføres institusjonene på et tidspunkt hvor flere allerede har måttet foreta betydelig innstramning på driften på grunn av pensjonskostnadene. Medlemmene våre er utvilsomt personalintensive virksomheter; for de store teatrene og orkestrene utgjør faste kostnader til lønn og pensjon den største delen av virksomhetenes budsjetter. Det er forståelig at denne ressursbruken med jevne mellomrom underlegges analyse og evaluering. De nye periodiske evalueringene som så langt er gjort av seks teatre og tre orkestre viser som ventet, vil nå jeg si gjennomgående god måloppnåelse både med hensyn til kunstnerisk kvalitet og ressursutnyttelse. Noen av de evaluerte institusjonene har allerede foretatt omorganiseringer og nedbemanninger for å effektivisere driften, og andre har satt i gang omstillingsprosesser som støttes av evalueringspanelet. Samtidig er det viktig å peke på at den største andelen av lønnsutgiftene er knyttet til funksjoner som er helt nødvendige for og som inngår direkte i den kunstneriske produksjonen. I gjennomsnitt går nærmere 80 pst av lønnskostnadene ved de største teatrene og over 90 pst av lønnskostnadene ved symfoniorkestrene med til de tre funksjonene kunstnerisk, teknisk og planlegging/produksjon. Ved teatrene går de resterende 9 pst til kommunikasjon, 8 pst til administrasjon og 4 pst til drift. Tilsvarende tall for 2
orkestrene er 3 pst til kommunikasjon og 4 pst til administrasjon. Dette er nesten foruroligende lave tall, vil jeg mene. For som det fremkommer i flere av evalueringene; det er ofte begrensinger i produksjons- og formidlingsapparatet som hindrer en større utnyttelse av det kunstneriske potensialet i orkestrene og teatrene. Sett omvendt betyr dette at det er svært begrenset hvor mange årsverk man kan rasjonalisere bort før det får konsekvenser for den kunstneriske aktiviteten og formidlingsinnsatsen. Jeg må derfor i år som tidligere melde tydelig fra om at reell lønns- og priskompensasjon er det viktigste enkeltgrepet for å hindre at ordinære lønnsøkninger går utover institusjonenes tilbud til publikum. Her synes jeg samtidig det er relevant å ta et sideblikk til utredningen om kunstnernes økonomi, som kom i vinter. Innenfor scenekunsten og musikken er de offentlig støttede institusjonene de viktigste arbeidsgiverne for kunstnerne, og etterspørselen etter kunstnerisk arbeidskraft påvirkes i høy grad av disse virksomhetenes økonomiske rammer. Vi i NTO synes derfor det er påfallende at store deler av den infrastrukturen som staten i sin kunstpolitikk skal legge til rette for, ikke i større grad er omfattet av utredningen. I stedet underkommuniseres disse institusjonenes betydning, og det konstrueres endatil en generell motsetning mellom offentlige bevilgninger til institusjonene og kunstnerøkonomien. Dette er en motsetning som på ingen måte er gyldig innenfor musikken og scenekunsten, hvor en betydelig del av institusjonenes budsjetter går nettopp til å lønne kunstnere, i faste stillinger som ved engasjementer. Hør bare disse tallene fra foreningens rykende ferske undersøkelse: I 2014 ble det kanalisert om lag 1,1 milliarder kroner i form av lønn, honorar og vederlag til kunstnerne fra de produserende NTO-virksomhetene som lønner kunstnere direkte, hvorav 643 mill. kroner til fast ansatte og 416 mill. kroner til frilanskunstnere. I tillegg kommer betydelige pensjonskostnader som ikke er inkludert i disse lønnstallene. Vi snakker altså om en fordeling i ressursbruk på 60/40 mellom faste ansatte kunstnere og frilansere! Dette er etter mitt skjønn meget interessante tall. NTOs medlemsinstitusjoner har altså samlet stor betydning for frilansernes arbeidsvilkår og økonomi. Det stemmer ikke at økte bevilgninger til disse institusjonene «ikke har kommet kunstnerne til gode i form av økte inntekter». Tvert imot er kostnadsveksten i institusjonene direkte knyttet til kunstnerøkonomi og kunstnernes arbeidsvilkår. Økte bevilgninger i Kulturløftsperioden gjorde det mulig for institusjonene å holde tritt med lønnsutviklingen og langt på vei opprettholde aktiviteten. Redusert aktivitet ville betydd færre arbeidsplasser og oppdrag for kunstnerne, også frilanserne. Dette er etter mitt syn et viktig perspektiv for ministeren å ta med seg i vurderingen av institusjonenes rammevilkår... Så over til et annet kulturpolitisk viktig innspill til ministeren: Stikkordet er kulturmoms. Jeg har merket meg ministerens innsats for å forenkle momsregelverket i mediebransjen. Spørsmålet er om ikke tiden nå også er inne for å gjøre noen nye grep innenfor teater- og orkesterbransjen? Ikke minst i lys av de store momsregningene som har rammet eksempelvis Stavangers nye konserthus som lyn fra klar fra himmel. En lovendring hvor 3
omsetning av billetter til scenekunst og musikk blir avgiftspliktig, ville trolig ha ført til at konserthuset ville ha fått fradragsrett etter merverdiavgiftsloven, og man ville unngått utfordringene knyttet til konkurransebestemmelsen i kompensasjonsloven. Som mange her i salen vil huske; scenekunst og musikk kom ikke inn i avgiftssystemet for kulturmoms i 2010 da det ble innført lav sats på 8 pst. moms for deler av kultursektoren det ble bare gjort gjeldende for kinoer, gallerier, museer, opplevelsessentre og fornøyelsesparker. Denne avgrensningen var ikke i overenstemmelse med kulturmomsutvalgets forslag om en «breddemodell» som innebar at publikums adgang til de fleste former for kulturarrangementer skulle omfattes av avgiftsplikten i merverdiavgiftsloven med en sats på 8 pst. For NTOs medlemmer vil det innebære betydelige forenklinger i avgiftsbehandlingen å bli underlagt avgiftsplikt med lav sats. For mange virksomheter kan dette også være økonomisk fordelaktig ettersom avgiftsplikten medfører rett til fradrag for inngående merverdiavgift for anskaffelser. Etter vårt syn bør det dessuten tillegges adskillig vekt at en slik lovendring vil bidra til et enklere og mer enhetlig og oversiktlig regelverk innenfor kultursektoren. Også her vil jeg vise til utredningen om kunstnerøkonomien, hvor det foreslås at merverdiavgiftsregelverket for kunstfeltet utredes nærmere, med sikte på et mer oversiktlig og helhetlig regelverk som gir lavere administrative kostnader. NTO kommer nå til å sende et brev med notat om kulturmomssaken til Finansdepartementet. Foreningen ber om kulturministerens støtte for en lovendring hvor omsetning av billetter til scenekunst og musikk blir avgiftspliktig med lav sats. I 2010 lot daværende kulturminister Giske seg stoppe av et mindre et mindre antall skeptiske aktører utenfor NTO som var negative til innføring av kulturmoms for deler av bransjen. For en stor del syntes nok denne skepsisen å bunne i mangelfull oversikt over de faktiske konsekvensene av forslaget om avgiftsplikt. Vi har grunn til å tro at dette bildet er vesentlig endret i dag. Sittende minister har her nå en mulighet til å gjøre et kulturpolitisk sjakktrekk... Til slutt en kommentar til det som vi vet er et av ministerens kulturpolitiske hjertebarn: Privat finansiering. Og la meg bare få sagt med en gang: Foreningen ser positivt på privat kulturfinansiering som et viktig supplement til den offentlige støtten og vi er positiv til en vurdering av tiltak som kan styrke det samlede finansieringsgrunnlaget for sektoren. Vi merker oss likevel at en vurdering av statlige insentivordninger for mer privat finansiering er formulert som en hovedprioritering i inneværende års budsjettfremlegg - samtidig med at bevilgningene til kulturformål stagnerer. NTO er kritisk til en tenkning der målet med slike statlige insentiver skulle være at kulturlivet på sikt får en lavere andel offentlig finansiering. Samspillet med private finansieringskilder må skje som et supplement til et fortsatt sterkt offentlig engasjement. Foreningen vil i den forbindelse oppfordre til en politikkutforming som legger til grunn et realistisk bilde av potensialet for økt privat finansiering. NTOs årlige kartlegginger av medlemmenes sponsor- og gaveinntekter viser at slike inntekter i 2014 i gjennomsnitt 4
utgjorde kun 1 pst av virksomhetenes driftsinntekter, og at det har vært en markant realnedgang i slike inntekter, faktisk på over 30 pst. siden 2008. Funnene bekrefter bildet fra andre undersøkelser om at slik privat finansiering generelt er vanskelig tilgjengelig for profesjonelle, offentlig støttede kunstinstitusjoner i Norge. Samlet sett viser disse undersøkelsene at bedrifter og pengeutdelende stiftelser i hovedsak prioriterer andre formål enn kultur, og at mange av de som prioriterer kultur foretrekker frivillige organisasjoner, lokal amatørvirksomhet og festivaler. Når så de økonomiske konjunkturene går i motbakke som nå, er det en kjensgjerning at sponsorpenger er blant de første postene som ryker i bedriftenes budsjetter. Sponsorer er sjelden en trofast partner i både gode og vonde dager. Gavetradisjonen i Norge er også langt svakere enn for eksempel i USA og Storbritannia. Der er arbeidsdelingen mellom stat og sivilsamfunn utstrakt, og kultursektoren anses i mindre grad for å være et sentralt offentlig ansvarsområde. Norge skiller seg også fra våre nordiske naboland, hvor det finnes et langt større antall pengeutdelende stiftelser for allmennyttige formål enn i Norge. Men: Noe er i ferd med å skje! Også norske private formuer konverteres i stigende omfang over i stiftelser og gis et allmennyttig formål. Jeg er sikker på at ministeren i minst like høy grad som oss er opptatt av hvordan samfunnet og staten selv kan skape holdninger og insitamenter blant det økende antall formuende nordmenn til at det etableres flere fonds og stiftelser som kan komme kulturlivet til gode. Samtidig er det viktig å være oppmerksom på at foreningens undersøkelser viser at private bidrag er ujevnt fordelt og i høy grad er konsentrert om de største institusjonene i Oslo, Bergen og Stavanger jeg leder selv en av de privilegerte institusjonene i så måte. Gevinsten av flere fonds og gaveforsterkningsordninger vil derfor lett kunne bli konsentrert om noen få virksomheter som samtidig vil motta en større andel av tilgjengelige offentlige midler på bekostning av de virksomhetene som har vanskeligere vilkår for å skaffe private inntekter. I en politikk-utforming av nye ordninger er vårt innspill fra NTO derfor at det er viktig å unngå at de bidrar til en skjevfordeling av tilgjengelige offentlige midler. 5