Sensorveiledning SVEXFAC, høsten 2010 Overordnede instrukser for 4-timers eksamen: Eksamen varer fire timer og består av to deler. Den første delen består av tre oppgaver, hvor kandidatene skal svare på alle oppgavene. I den andre delen av oppgaven skal kandidatene besvare én av tre gitte oppgaver. Sensorene skal sette separate karakterer på hver av de to hoveddelene, som så skal slås sammen til en endelig karakter. De to hoveddelene teller i utgangspunktet tilnærmet like mye. Hvis det er usikkerhet om hva som burde bli den endelige karakteren skal sensor legge mest vekt på del II. Hvis en kandidat stryker på en av hoveddelene, så skal kandidaten også stryke på eksamen som helhet, uavhengig av hvor godt kandidaten gjør det på den andre delen. Begrunnelsen for dette er at kandidaten da viser manglende kjennskap til pensum som helhet. De tre oppgavene under del I teller like mye. Hvis en kandidat ikke tilfredsstiller minimumskravene på to av de tre kortsvarsoppgavene, stryker kandidaten på del I, og dermed også på eksamen som helhet. En kandidat kan imidlertid bestå del I selv om kandidaten ikke tilfredsstiller minimumskravene på én av oppgavene. Dette fordrer imidlertid at svarene på de to andre kortsvarsoppgavene samlet vurderes til karakteren D, eller bedre, slik at karakteren på del I totalt vurderes til en E eller bedre. Overordnede instrukser for 6-timers eksamen: Eksamen varer seks timer og består av to deler. Den første delen består av tre oppgaver, hvor kandidatene skal svare på alle oppgavene. I den andre delen av oppgaven skal kandidatene besvare to av tre gitte oppgaver. Sensorene skal sette separate karakterer på del I og på hver av de to oppgavene under del II. Del I og de to oppgavene under del II teller ved sammenslåing til endelig karakter, en-tredjedel hver. De tre oppgavene under del I teller like mye. Hvis en kandidat ikke tilfredsstiller minimumskravene på to av de tre kortsvarsoppgavene, stryker kandidaten på del I. En kandidat kan imidlertid bestå del I selv om kandidaten ikke tilfredsstiller minimumskravene på én av oppgavene. Dette fordrer imidlertid at svarene på de to andre
kortsvarsoppgavene samlet vurderes til karakteren D, eller bedre, slik at karakteren på del I totalt vurderes til en E eller bedre. Gitt at de som tar 6-timers eksamen bare har anledning til å velge bort en oppgave, kan de bestå eksamen selv om de stryker på en av de tre hoveddelene. Dette fordrer imidlertid at de to øvrige delene vurderes til karakteren D eller bedre. Pensum: Grimen, Harald: Samfunnsvitenskapelige tenkemåter, 3. utgave, Universitetsforlaget 2004 Balsvik og Solli (red): Introduksjon til samfunnsvitenskapene, Universitetsforlaget 2009. Holst, Cathrine: Hva er feminisme Pdf-fil tilgjengelig i Fronter
Del I a) Gjør kort rede for hva som kjennetegner bytte som samordnende prosess. Pesumreferanse: Grimen kap.4 Fredrik Barth: Økonomiske sfærer i Darfur i (Balsvik/Solli red.) Bytte behandles hos Grimen i kapittel 4 om Samordnende prosesser (s.89-107). Bytte er den samordnende prosessen som vies størst plass, og er altså en sentral del av pensum som har vært diskutert både i forelesninger og seminarer. De aller fleste bør altså kunne si noe om dette, men det er viktig å skille mellom de som presenterer en mer commonsensisk tilnærming til dette, og de som gir det en pensumrelevant framstilling. Bytte behandles hos Grimen som et universelt fenomen som finnes i alle samfunn og som bidrar til å kjede handlinger sammen gjennom å skape gjensidige forpliktelser og forventninger. Dette skjer både gjennom: (1) Tradisjonelle gavebytter innenfor relativt lukkede byttesfærer (hvor man kan forstå byttet som et totalt sosialt fenomen med utgangspunkt i Mauss (s. 91)), og (2) innenfor moderne markeder hvor man gjennom det universelle byttemediet penger kan bevege seg mellom byttesfærene og markedene. (Tradisjonelt bytte behandles også hos Barth.) Bytte behandles også som en koordinerende praksis gjennom bytteteorien. Her handler det ikke om gaveutveksling eller pengeøkonomi, men om å forstå samhandling generelt som en form for bytte hvor samhandlingen koordineres gjennom at handlinger og reaksjoner på handlinger veksles mot hverandre og skaper bestemte forventningsmønstre innenfor en gruppe. Videre behandles bytte i relasjon til Habermas begrep om systemintegrasjon vs. sosial integrasjon, og trekkes også inn i forhold til Hernes maktmodell. Det er altså mye som trekkes inn i behandlingen av bytte, og det er ikke nødvendig å fokusere på alt dette for å besvare spørsmålet. De gode besvarelsene (A og B) vil vise en god forståelse både av bytte og av samordnende prosess. En svakere besvarelse vil kanskje ta utgangspunkt i et eksempel uten å fokusere på hva ved byttesituasjonen som binder handlingene sammen. Minimumskravet er at besvarelsen viser forståelse for begrepet samordnende prosess og klarer å relatere bytte til dette.
b) Gjør rede for Webers klassifikasjon av handlingstyper. Hva innebærer det at dette er idealtyper? Pensumreferanse: Grimen (2004, ss. 206-209). Weber skiller mellom de følgende 4 handlingstypene: Formålsrasjonelle handlinger: En aktør A handler formålsrasjonelt dersom A, med bakgrunn i en vurdering av ulike måter å realisere et mål M, handler slik at A på en mest mulig effektiv måte realiserer M. En handling er subjektivt rasjonell dersom A velger å realisere sitt mål ved å velge de midlene A selv tror vil realisere målet på en mest mulig effektiv måte. Handlingen er dessuten objektivt rasjonell dersom det faktisk også er slik at den måten aktøren tror er best for å oppnå sitt mål, også er best for å oppnå sitt mål. Verdirasjonelle handlinger: A handler verdirasjonelt dersom A på grunn av en moralsk eller religiøs overbevisning velger å handle på en bestemt måte. Affektuell handling: A handler affektuelt dersom handlingen er styrt av følelsestilstander. Tradisjonell handling: A handler tradisjonelt når A handler i tråd med kulturbestemte tradisjoner eller rent vanemessig. Det er et minimumskrav at kandidatene makter å gjøre sånn noenlunde rede for hver av disse handlingstypene. Gjennomsnittlige forklaringer vil nok også illustrere handlingstypene med eksempler, og vise forståelse for hva en idealtype er. Sterke besvarelser vil kanskje drøfte klassifikasjonen kritisk. De vil nok også kunne forklare hvordan handlingstypene rent konkret kan bidra til å skape en fortolkning av en aktørs handlinger.
Det vil være relevant å trekke koplinger opp mot prinsipper for barmhjertig fortolkning, teorien om rasjonelle valg, og menneskemodeller, men det forventes ikke at slike koplinger trekkes her. c) Gjør kort rede for noen viktige poenger i den feministiske vitenskapskritikken. Pesumreferanse: Grimen kap.6, avsn.6 Cathrine Holst: Hva er feminisme Viktige poenger: Holst: 1. Forskningen er mannsdominert med de ulike konsekvenser det får i forhold til likestilling og rettferdighet, men også ensidighet i perspektiver. 2. Kvinners liv og erfaringer er ikke i tilstrekkelig grad forsket på. 3. Den akademiske (maskuline) kulturen ekskluderer kvinner både eksplisitt og implisitt. 4. Måten det forskes på i akademia er feil: Delvis er dette en metodekritikk, delvis en kritikk av objektivitetsforståelsen: Sandra Harding og standpunktfeminismen. Andre avviser objektivitetskravet. Hos Grimen og i forelesningen har temaet vært diskutert mer generelt i forhold til objektivitet og relativisme. Artikkelen til Holst har ikke eksplisitt blitt trukket inn. Harding har vært diskutert. Gode besvarelser (A og B) viser forståelse av at denne kritikken er mer og mindre radikal og vil kunne si noe om f. eks Sandra Harding og standpunktfeminismen som også nevnes av Grimen. Svakere besvarelser vil forholde seg mer generelt til likestillingsproblematikk innenfor forskning, men et minimumskrav må være at man viser forståelse for at den kritikken som her diskuteres er en kritikk av vitenskap og forskning, og ikke kun ansettelsespolitikk og lønnsforskjeller.
a) Gjør rede for begrepet basisinstitusjon og vis hvorfor utdanningsinstitusjonen regnes som en av samfunnets basisinstitusjoner. Diskuter deretter mulige tilsiktede og utilsiktede virkninger av utdanningsinstitusjonen. Pensumreferanse: Grimen kap.5 Marianne Nordli-Hansen, Arne Mastekaasa: Utdanning, ulikhet og forandring Første del av oppgaven etterspør en definisjon eller noe i retning av en idealtypisk beskrivelse av viktige trekk ved en basisinstitusjon. Grimen vektlegger at institusjonene består av varige, stabile samhandlingsmønstre, de berører de fleste samfunnsmedlemmer, de representerer komplementære rollesystemer og de er viktige i forhold til ulike former for sosialisering, - de former våre liv og preger våre verdier. Det er innenfor disse institusjonene vi lever våre liv. De viser også hen til en verdibasert begrunnelse slik at de sier noe viktig om moderne samfunns oppbygning og selvforståelse, de er altså ikke rene praktiske arrangementer rettet inn mot løsning av instrumentelle oppgaver. (s.126-127). Utdanning behandles hos Grimen i kapittel 5, avsn. 3 og i artikkelen Utdanning, ulikhet og forandring av Marianne Nordli-Hansen og Arne Mastekaasa. Hos Grimen pekes det på at utdanningssystemet er den viktigste agenten for sekundærsosialisering i moderne vestlige samfunn. Den utfyller familien som den tradisjonelle sosialiseringsinstitusjonen og forbereder unge til yrkes og samfunnsliv. Dette er på denne måten en av de tunge institusjonene i moderne samfunn. (s.135-136) Det nevnes videre tilsiktede og utilsiktede funksjoner (eller virkninger) av utdanningssystemet: Tilsiktede funksjoner: Meritokratisk ulikhet: Det skapes forskjeller gjennom evner og arbeidsinnsats. Utilsiktede funksjoner: Ikke-meritokratisk ulikhet: Utdanningssystemet reproduserer sosiale forskjeller. Reproduksjon av sosiale forskjeller gjennom utdanningssystemet er tema i artikkelen til Nordli-Hansen og Mastekaasa. Det er fint hvis studentene kan trekke inn poenger fra
denne artikkelen i forhold til å utdype siste del av oppgaven som spør etter utilsiktede virkninger av utdanningsinstitusjonen. De gode besvarelsene (A og B) bør kunne gi en relativt god teoretisk avgrensning av basisinstitusjon, og en god framstilling av utdanning som en slik institusjon. Videre bør det gis en god framstilling av skillet mellom tilsiktede og utilsiktede virkninger. Gode besvarelser bør også kjenne innholdet i pensumartikkelen (Nordli-Hansen/Mastekaasa) og relatere denne til problemstillingen. Middels besvarelser (C og D) vil ha en svakere begrepsmessig avgrensning, men også disse besvarelsen bør kunne si noe om tilsiktede og utilsiktede virkninger, men ikke kjenne innholdet i artikkelen. Minimumskravet (E) er at man kan avgrense begrepet basisinstitusjon og trekke fram noen aspekter ved utdanningsinstitusjonen. De bør også kunne si noe kort om forskjellen mellom tilsiktede og utilsiktede virkninger. b) Gjør rede for generelle krav til gode årsaksforklaringer, intensjonale forklaringer (formålsforklaringer), og funksjonsforklaringer. Forklar deretter hva de ulike forklaringstypene kan anvendes til i samfunnsvitenskapene. Drøft til slutt ulike typer kritikk eller svakheter ved bruk av disse forklaringstypene i samfunnsvitenskap. Pensumreferanser: Grimen (2004, ss. 180-187) Jon Elster: Vitenskapelig forklaring i Balsvik/Solli ss. 176-202. Willy Guneriussen: Funksjonalisme og funksjonsforklaring i samfunnsvitenskapene i Balsvik/Solli ss. 203-228. Det ble satt av ett seminar og en forelesning til temaet. Det er et minimumskrav at studentene viser forståelse for hva en vitenskapelig forklaring er for noe, og at de makter å gjøre sånn noenlunde rede for hver av de tre forklaringstypene. Redegjørelsen behøver ikke nødvendigvis å være i form av en gjengivelse av definisjonene eller de idealiserte modellene som angis i pensum.
For å gi en god besvarelse (C) forventes det at studentene kan gi noenlunde korrekte definisjoner eller modeller for hver av de tre forklaringstypene, og eksempler på deres bruk. Sterke kandidater (A-B) bør kunne supplere definisjonene med utdypende forklaringer, og informativ og kritisk drøfting av bruken av de ulike forklaringstypene i samfunnsvitenskap. Det er en styrke om man kan redegjøre for hvordan de ulike forklaringstypene kan kombineres. Det er en styrke om kritikken og forsvaret for bruk av funksjonsforklaringer drøftes. I forelesning og i pensum (Jon Elster) blir det hevdet at intensjonale forklaringer gjerne blir oppfattet som den mest grunnleggende forklaringstypen i samfunnsvitenskapene. Intensjonale forklaringer brukes først og fremst til å forklare enkelt individers handlinger. Forklaringstypen kan også brukes for å forklare kollektivers handlinger, men dette kan være problematisk da det ikke er gitt at kollektivet deler de samme oppfatningene og ønskene. Vi kan forvente stor variasjon i drøftelsen av årsaksforklaringers og funksjonelle forklaringers rolle i samfunnsvitenskapene. Jon Elster vektlegger at årsaksforklaringer kan spille to roller i samfunnsvitenskapene. De kan enten brukes for å forklare utilsiktede eller uforutsette konsekvenser av en eller flere aktørers handlinger, eller de kan brukes for å forklare hvorfor en aktør fikk de oppfatningene og ønskene som produserte handlingen. Grimen fokuserer på spørsmålet om det kan finnes lovmessighet i samfunnet. Hvis samfunnsvitenskapene bare kan fastslå statistiske sammenhenger, vil nemlig ikke Hempels krav til en gyldig årsaksforklaring kunne tilfredsstilles. I forelesningene ble Hempels krav problematisert. Statistiske sammenhenger kan avsløre generelle tilbøyeligheter, som kan forklare mønstre i menneskelig handling og samhandling. Funksjonelle forklaringer benyttes for å forklare hvorfor institusjoner og atferdsmønstre forblir relativt uforandret over tid. I samfunnsvitenskapene brukes de altså
typisk for å forklare trekk ved samfunnets basisinstitusjoner. I undervisning og i pensum ble bruk av funksjonelle forklaringer innen samfunnsvitenskapene problematisert. Kritikken til Jon Elster ble gjengitt i detalj, og Guneriussens forsvar ble presentert. Studenter som makter å gjøre rede for Elsters argumentasjon, og eventuelt til Guneriussens respons til denne, bør belønnes for dette. Dette er imidlertid et svært komplisert poeng slik at vi ikke kan forvente dette av gjennomsnittlige besvarelser (C). c) Hva er forskjellen på normative og deskriptive problemstillinger? Gjør rede for normargumentasjon og konsekvensargumentasjon. Vis deretter viktige poenger i John Rawls og Robert Nozicks argumentasjon for et rettferdig samfunn. Drøft til slutt hvorfor det kan være svært vanskelig å oppnå begrunnet enighet om normative problemstillinger, selv etter saklig og nøktern diskusjon. Pensumreferanse: Grimen s.320-338 Dag Einar Thorsen: Politisk teori. En invitasjon til normativ politisk analyse Forskjellen mellom normative og deskriptive problemstillinger: Det vises i pensum til Humes klassiske skille mellom er og bør: Spørsmål om hvordan noe er, avgjøres med henvisning til erfaring. Spørsmål om hvordan noe bør være avgjøres gjennom subjektive holdninger. Man kan ikke slutte fra er til bør. Normativ argumentasjon: Det skilles i pensum mellom fire typer normativ argumentasjon: Normargumentasjon, konsekvensargumentasjon, sinnelagsargumentasjon og analogiargumentasjon. Det spørres i denne oppgaven etter de to første: Normargumentasjon; -normativt relevante faktorer er samsvar eller ikke samsvar mellom handlinger og en eller flere foreliggende eller gyldige normer. Normargumentasjon problematiseres ut fra flere vinkler: Hvilke normer er de mest grunnleggende, - hvilke normer er relevante og hvordan kan normene selv begrunnes?
Konsekvensargumentasjon: Vurderer om handlinger er gode eller dårlige ut fra konsekvenser. Det må tas hensyn til: 1) Sannsynligheten for at ulike konsekvenser inntreffer og 2) Verdien (positive og negative) av ulike konsekvenser. Vi trenger her et kriterium for hva som kan vurderes som gode og dårlige konsekvenser. Det legges vekt på det utilitaristiske: En handling er normativt god dersom den fører til mest mulig nytte for flest mulig. Rawls og Nozick: Viktige poenger i Rawls og Nozicks argumentasjon: Rawls og Nozick vektlegges ved siden av Platon som tre teoretikere som alle argumenterer for et rettferdig samfunn. Rawls tar utgangspunkt i tankeeksperimentet hvor argumentasjonen for det rettferdige samfunn foregår bak et uvitenhetens slør: Vi vet mye om hvordan samfunnet fungerer, men lite om vår egen plassering i det. Gitt at vi er rasjonelle aktører vil vi altså velge et samfunn ut fra maximin-regelen som gir et maksimalt godt resultat til dem som har det verst tenkelig. Samfunnet bør fordele godene på en måte som overensstemmer med to prinsipper: 1) Enhver person skal ha den samme rett til det mest omfattende system av grunnleggende friheter som er forenlig med et tilsvarende system av friheter for alle (frihetsprinsippet). 2) Sosiale og økonomiske ulikheter kan innføres a) hvis og bare hvis de er til størst fordel for de dårligs stilte i samfunnet (differanseprinsippet); og hvis de er knyttet til stillinger som alle kan konkurrere om på rimelige og like vilkår (prinsippet om sjanselikhet). P1) Det første prinsippet er overordnet det andre prinsippet i den forstand at det bare er tillatt å begrense grunnleggende friheter av hensyn til frihetene selv, og ikke for å oppnå sosiale og økonomiske forbedringer. P2) Prinsippet om sjanselikhet er overordnet differanseprinsippet i den forstand at man ikke må tillate ulike konkurransevilkår for å oppnå økonomiske forbedringer for de dårligst stilte. (Thorsen: s.413). Nozick: Mennesker har i utgangspunktet et omfattende system av naturlige rettigheter som gjør det vanskelig å drive fordelingspolitikk ute å komme i konflikt med disse. Rettighetene er naturlige fordi de eksisterer forutfor og uavhengig av politiske vedtak eller overenskomster mellom borgere. Den mest sentrale av disse rettighetene er eiendomsretten; retten til å eie det man har tatt i besittelse forutsatt at den opprinnelige
tilegnelsen av eiendommen ikke skjedde på feil grunnlag. Nozick hevder dermed at ethvert fordelingsmønster er rettferdig dersom både den opprinnelige tilegnelsen av eiendom skjedde i overensstemmelse med våre naturlige rettigheter, og at senere overdragelser av den samme eiendomsmassen har vært frivillige. Normativ uenighet: Grimen foreslår tre ulike typer forklaring for hvorfor det er vanskelig å komme til enighet om normative problemstillinger. Den første forklaringen er at normative standpunkter kun er uttrykk for subjektive følelser. Den andre forklaringen går ut på at normative argumenter kun brukes for å fremme personlige interesser. Begge disse forklaringene blir problematisert i pensum og i undervisning. Habermas sin diskursetikk blir blant annet brukt som svar på den andre typen forklaring. Den tredje forklaringen peker til Rawls, og hans tanke om dømmekraftens grenser. Man kan også svare på dette spørsmålet ved å vise til problemer med norm- og konsekvensargumentasjon. Thorsens diskusjon om hvordan verdiene frihet, likhet, og brorskap, må slipes opp mot hverandre, kan også brukes som utgangspunkt for å svare på problemstillingen. Det er et minimumskrav at kandidatene viser kjennskap til ulike former for normativ argumentasjon, at de kan gjengi noen poenger hos Rawls, og at de kan gi minst en begrunnelse for hvorfor det kan være vanskelig å komme til enighet om normative problemstillinger, for eksempel ved å peke til egoisme- eller subjektivisme forklaringen. En middels besvarelse (C) vil i tillegg kunne si litt om forholdet mellom Rawls og Nozick, og plassere diskusjonen innenfor en større ramme i noen grad. Gode besvarelser (A og B) vil kunne føre en litt problematiserende diskusjon gjennom hele besvarelsen, i tillegg til å vise at artikkelen til Thorsen er lest, og dermed plassere Rawls og Nozick innenfor en større ramme.