Jørn Lier Horst Hulemannen Kriminalroman
1 Den døde mannen var helt uttørket. Han satt tilbakelent i stolen med oppflerrede lepper og svartgule, blottede tenner. Tjafser av støvet, vissent hår hang fremdeles fast til skallen. Bleke, glinsende knokkelbein syntes gjennom ansiktshuden. Fingrene var innskrumpede, svarte og sprukne. William Wisting bladde gjennom resten av bildene som kriminalteknikeren hadde tatt. Mannen måtte ha vært forholdsvis liten av vekst, men vevet var krympet og råtnet bort, og det fikk kroppen til å virke enda mindre enn den hadde vært i levende live. Saksmappen var merket Viggo Hansen. Fotografiene av ham var tatt fra ulike vinkler. Wisting studerte de forskjellige framstillingene av det nærmest mumifiserte liket. Vanligvis var han uberørt av det han så i slike bildemapper. Han var vant til døden og hadde opparbeidet en evne til å distansere seg fra synsinntrykkene. I løpet av sine mer enn 30 år i politiet hadde han sett så mange døde kropper at han ikke lenger hadde tall på dem. Men dette var annerledes. Ikke bare fordi han aldri hadde sett noe lignende, men fordi han jo egentlig kjente mannen i stolen. De var praktisk talt naboer. Viggo Hansen hadde bodd i svingen tre hus bortenfor, og sittet død i fire måneder uten at verken Wisting selv eller noen av de andre naboene hadde uroet seg. Han stoppet ved et oversiktsbilde som var tatt fra kjøkkendøra og inn i stua. Mannen satt foran fjernsynsapparatet med ryggen mot fotografen. Tv-en var på, slik den fremdeles hadde vært da politipatruljen tok
seg inn i huset. Rommet var sparsomt møblert. Foruten tv-bordet og stolen som mannen satt i, så han et avlangt salongbord, en ekstra stol og en sofa med puter og pledd. Inntil den ene veggen stod en hylleseksjon med underskap. På motsatt side av rommet var de grå gardinene dratt for vinduene. Til høyre for fjernsynsapparatet var det plassert en stålampe med frynser og brune svimerker i skjermen. Det hang tre malerier med landskapsmotiver på veggene. På bordet foran mannen lå det et ukeblad og en fjernkontroll, og ved siden av stod det et glass og en tallerken med noen ubestemmelige matrester. Ellers var det ryddig i rommet. Det var ingen tegn til kamp. Ingenting som tydet på at det ensomme mennesket hadde hatt uvedkommende på besøk i løpet av sine siste timer. Ingen grunn til mistanke om at det hadde skjedd noe kriminelt. Omstendighetene krevde likevel at politiet undersøkte dødsfallet, og Espen Mortensen hadde gjort en grundig, men rutinepreget jobb. Det neste bildet var et nærfoto av ukebladet som lå på salongbordet. Det var oppslått på programoversikten for torsdag 11. august. Wisting løftet blikket og kikket ut gjennom kontorvinduet på snøen som lavet ned, våt og tung. Kalenderen viste fredag 9. desember. Viggo Hansen kunne ha ligget død enda lenger hadde det ikke vært for en ubetalt strømregning. El-selskapet hadde sendt flere purringer med varsel om strømavstengning. Til slutt hadde de sendt en mann til adressen. Bare tilfeldigheter gjorde at han hadde tatt seg bryet med å undersøke litt ekstra og fått et glimt av Viggo Hansen gjennom en glipe i stuegardinene.
I programoversikten var det satt ring rundt klokkeslettene og hake i margen utenfor de fjernsynsprogrammene Viggo Hansen åpenbart hadde tenkt å se. Et av dem gikk på Discovery Channel og het FBIs arkiver. Wisting kjente til serien som viste rekonstruksjoner av noen av de største sakene til det amerikanske føderale etterforskningsorganet. Wisting bladde videre. Det neste bildet viste ansiktet til den døde. Det var opphovnet og mørkt, med flenger der huden var tæret bort. Tanngarden var synlig helt inn til de bakerste jekslene. Restene av tungen lå som en blåsvart klump. Øyehulene var store og tomme, og stirret liksom rett framfor seg. Han la bildene tilbake i mappen, reiste seg og gikk bort til vinduet. Det hadde begynt å skumre. En blygrå vinterskumring. Han burde komme seg hjem, men hadde strengt tatt ingenting å dra hjem til, annet enn fjernsynsapparatet. Nede i bakgården rullet en av patruljebilene ut fra garasjen. Hjulene spant i snøen før de fikk tak. Blålyset traff snøfillene og ble reflektert som små gnister. Wisting gikk sakte tilbake til skrivebordet og stirret på den tynne saksmappen. Viggo Hansen hadde ingen familie, ingen venner eller andre pårørende. Han hadde avsluttet livet like ensomt som han hadde levd. Han ville skyve mappen bort i bunken av saker som skulle til arkivet, men noe holdt ham tilbake. Han visste ikke hva. Verken erfaring eller intuisjon tilsa noe annet enn at saken var å anse som avsluttet. Den viktigste etterforskningsoppgaven hadde vært å fastslå identiteten til den døde. Det fantes ingen familiemedlemmer å sammenligne DNA-profilen hans med, men
referanseprøver fra en tannbørste og en kam fra baklomma på en bukse som hang over en stol på soverommet, var overensstemmende. Prøveresultatene fastslo at den døde mannen var identisk med han som hadde bodd i huset: Viggo Hansen, 61 år. Rettsmedisineren hadde vært overrasket over hvor godt liket var bevart. En kombinasjon av lav luftfuktighet, lav temperatur og et nesten lufttett rom der alle dører, vinduer og luftekanaler hadde vært lukket, gjorde at Viggo Hansen sakte, men sikkert hadde tørket inn som en mumie i stedet for å råtne og gå i oppløsning. Likevel hadde det vært umulig å fastslå noen dødsårsak. I dødsattesten var det bare anført mors subita. Plutselig død. Datamaskinen ga fra seg et signal, og en rød firkant dukket opp på skjermen. Ilmelding fra operasjonssentralen. Wisting myste mot skjermen. Fire ord: Likfunn ved Halle hovedgård. Han plasserte Hansen-saken øverst i bunken med saker til arkivet og klikket seg inn på meldingen.
2 Det var stille i redaksjonslokalet. Den våte snøen klebet seg til vinduene og dempet lydene utenfra. Kontorlandskapet var allerede pyntet til jul. Fjernsynsskjermene som viste tause nyhetsbilder fra de internasjonale nyhetskanalene, var dekorert med sølvfargede girlandere og røde julekuler. VG-logoen var pyntet med hvite engler, og langs flere av skilleveggene mellom arbeidsplassene blinket det i fargerike lys. Lederen for nyhetsavdelingen het Knut A. Sandersen. Kontoret hans var utstyrt med glassvegger ut mot resten av redaksjonen. Line så hvordan han klemte mobiltelefonen mellom skulderen og øret mens han jobbet på tastaturet. Strengt tatt burde han ha gått hjem for lengst. Han var blitt pappa igjen for to og en halv måned siden. Nå var klokka snart syv, og han var tre timer på overtid. Sandersen avsluttet samtalen, tok en slurk av kaffekoppen og la hodet bakover. Over ham hadde noen hengt en misteltein i lysarmaturen. Line reiste seg for å gå inn og legge fram forslaget sitt. Men telefonen der inne ringte på nytt, og Sandersen ble opptatt. Hun fant koppen sin og tenkte på julen mens hun ventet på at avdelingslederen skulle bli ledig. Lurte på hvordan hun skulle feire den. Hun hadde ikke snakket med faren ennå, men regnet med at det kom til å bli de to og farfaren hjemme i Stavern. Kanskje kunne Thomas komme også. De var tvillinger, og han jobbet som helikopterpilot i 330-skvadronen. Han hadde ikke hatt fri i julen siden moren levde. Tanken ga henne et uanmeldt
stikk av savn. Det var fem og et halvt år siden hun døde. Til å begynne med hadde den umulige lengselen vært tung å bære. Det var morgener hun ikke orket å stå opp, hun kunne plutselig bryte ut i gråt på møter, og hun var konstant bekymret for hvordan faren skulle klare livet alene. Nå var savnet stillere, mindre desperat, men hun visste at det ikke var tilfeldig at hun jobbet så mye. Hun var blitt litt avhengig av det, å kjenne fokuset og konsentrasjonen når hun stod midt oppe i en sak. Avdelingslederen avsluttet samtalen, men denne gangen fikk han en ny før Line rakk å reise seg. Knut A. Sandersen hadde fått flere grå hår i tinningene i løpet av de årene som var gått siden Line hadde sitt første vikariat i avisa. Nå var hun fast ansatt og tilhørte krimgruppa. Saken hun ville foreslå å lage, var utenfor hennes område, men de hadde kapasitet til å gi henne noen dager for å arbeide med helgemagasinet. Sandersen reiste seg og skallet til mistelteinen. Line hadde en mistanke om at han hadde hengt den der selv. Han snakket i telefonen på vei bort til kaffeautomaten, men hadde avsluttet samtalen da han kom tilbake med en neve pepperkaker og et fullt krus. Han satte seg bak skrivebordet, lente seg bakover i stolen og ble sittende slik en stund. Line visste at hun måtte være rask, hun hadde ikke mer enn tre setninger på å selge inn reportasjeforslaget sitt. Hun reiste seg, tok med seg kaffekoppen for å gjøre samtalen litt mer tilforlatelig og gikk inn til ham. Sandersen lot blikket sveipe over mistelteinen før han festet det på henne igjen. «Jeg vil skrive om Viggo Hansen,» sa hun. Sandersen begynte å rydde på det overfylte skrivebordet.
«Aldri hørt om ham,» svarte han og la papirer i bunker. «Hva har han gjort?» «Han er død.» «Drept?» Hun ristet på hodet. «Han satt død foran tv-en i fire måneder før noen fant ham.» «Veldig død, altså.» «Jeg vil skrive om hvordan det kunne skje,» forklarte Line. «Hvordan det er mulig å være så ensom og glemt av alle at det tar fire måneder før noen tilfeldigvis finner ut at du er død.» Sandersen åpnet munnen for å si noe, men Line kom ham i forkjøpet. «Jeg tror det kan bli en god sak å ha på trykk en av juledagene,» sa hun og tok en slurk av kaffekoppen. «Vi har akkurat blitt kåret til verdens beste land å bo i av FN. Men i undersøkelser om innbyggernes opplevelse av lykke kommer Norge på 112. plass. Det var et eller annet land i Stillehavet som kom øverst på lista, et lite øysamfunn der folk har tid til hverandre og tar vare på hverandre.» Hun så at Sandersen likte ideen. Saken hun hadde foreslått ville passe godt i stoffmiksen. Som en motvekt til juleglede, slankekurer og reportasjer om bytting av julegaver. Likevel så sjefen betenkt ut. «Vi må jo skrive om noe annet enn været,» la hun overtalende til og nikket mot dagens avis der førstesiden kunne fortelle at Nå kommer Sibir-kulden. Line skjønte etter hvert at de bekymrede furene i panna hans ikke handlet om saken, men om de interne forholdene. Det satt 25 mennesker i redaksjonen som laget helgemagasinet i etasjen over dem, og de burde
klare å fylle bilaget selv. Sandersen hadde ingenting igjen for å avgi en journalist til dem. Snarere tvert imot. Det ble ett hode mindre å fordele nyhetssakene på. «Jeg trenger tre fire dager,» sa hun, men visste at hun antakelig kom til å bruke mer. «Begravelsen hans er på tirsdag.» Sandersen plukket opp en kulepenn og plasserte den i munnen. «Hva så han på?» «Hva mener du?» «Hvilket tv-program var det han så på da han døde?» «Aner ikke,» svarte Line og tok en kaffeslurk. «Men du kan lese om det i avisa.» Sandersen nikket. «Avtale,» sa han og kastet et blikk opp trappa til etasjen over. «Jeg tilbyr dem saken og sier at de kan låne deg i tre dager.» «Tre dager,» bekreftet hun før hun bøyde seg fram og kysset ham på kinnet.