MÅNEDENS BIL SEPTEMBER Endelig er den her. Bilen som tar nattesøvnen fra Volkswagen, Audi og BMW. Den er alt en Alfa Romeo bør være, og mer. Tekst/foto: Stein Inge Stølen Lufta er klar og skarp. Det uler i vinden, og høstens palett har allerede spredd seg over landskapet. Løvet ligger på veien som en forsmak på snøen vi ser om en måned eller to. Forhåpentligvis tre. Det er kaldt, såpass kaldt at jeg burde hatt slike fingerløse hansker her jeg står og knipser bilder av nye Giulietta. Likevel er det vanskelig å slutte, for der andre biler har to eller maks tre vinkler som ser bra ut i designet, har denne et utseende som virker tiltalende fra alle kanter. Ofte innser jeg ikke hvor bra et formspråk er før jeg ser det gjennom linsa. Giulietta elsker å stå foran kameraet. Helt nytt interiør Likevel får til slutt kulden overtaket og tvinger meg inn i bilen. Her er det stille og varmt. Stille på grunn av stopp/start- systemet som presser snittforbruket ned i hyggelige 0,58. Ingen verdensrekord, sier du. Sensasjonelt for en bil med 170 bensinhester, sier jeg. Varmt er det ikke bare på den innvendige termostaten, men også i førermiljøet. Dashbordet har en
elegant flate av børstet metall som glinser i blålige nyanser, flyinspirerte knapper og kromdetaljer hever inntrykket enda noen hakk. Dette er noe for seg selv. 1,4 liter er ikke hva det engang var Et raskt trykk på kløtsjen, og bilen våkner til liv. Første gir velges, og DNA- systemet settes sporenstreks i Dynamic - modus. Nå skarpes både gass, brems, styring og fjæring opp flere hakk. I tillegg er 20 ekstra newtonmeter tilgjengelig, en ekstra bonus kan du si. Pedalen trykkes inn, og Q2- differensialen jobber hardt med å fordele kreftene dit de trengs mest, og bilen skyter fart. Akselerasjonen er utrolig jevn og konstant, den bare mater på opp gjennom registeret. Det er fascinerende hva variabelt turbotrykk og intelligent motorstyring kan få ut av en motor på bare 1,4 liter. For ti år siden var det utrolig å få 90 hestekrefter fra et slikt volum. Og da bare helt på slutten av turtallet. Her har du et diesel- lignende bunndrag i tillegg. Det eneste jeg synes er litt uheldig, er skuffelsen når en velger Normal - modus i DNA- systemet. I forhold til den sportslige modusen virker den nesten for slapp, og gasspedalen får en ekstremt lang vandring før det skjer noe. Det er nok mye psykologi i bildet, Dynamic setter alle andre alternativer i skyggen. På motorveikjøring fungerer likevel Normal svært godt. Men med en gang veien blir svingete, hiver armen seg over DNA- knappen nesten intuitivt.
Giulietta eier veien Å si at denne bilen har gode kjøreegenskaper, holder ikke. Å si at det er den morsomste forhjulsdrevne bilen jeg har kjørt, holder heller ikke. Det er faktisk den morsomste Alfa Romeoen jeg har kjørt. Og det sier en del. Den forteller deg akkurat det du trenger å vite, hvor den har tenkt seg, hvor fort du kan kjøre i krappe svinger, hvilket hjul som styrer ballet. Kommunikasjonen er fullkommen, bilen spiller på lag hele tiden. På kjente veier redefinerer den begrepet feste og styrerespons. Svinger og kurver jeg kjenner som min egen baklomme blir plutselig helt nye idet Giuliettaen viser meg hvordan det skal gjøres og kaster seg inn med langt høyere hastighet enn i andre biler. Jeg trodde 159 Ti var imponerende saker når det kom til forstilling og styrerespons. Dette er en helt annen kjøreopplevelse, ikke nødvendigvis bedre på alle punkter, men mye, mye morsommere. Ikke lenger bare for sjåføren De siste årene har heldigvis Alfa Romeo bestemt seg for å lage biler mennesker faktisk kan sitte i. Det er ikke noe problem å klemme seg inn i en åttitalls Spider eller en enda eldre Bertone Coupé, men litt verre blir det hvis du tenker på å ta med andre enn deg selv. Her
ligger kanskje mye av sjarmen i en italiener, det handler jo tross alt om sjåføren. Hvis andre vil tvinge seg inn i bilen, er det på eget ansvar. Dette er jo en tankegang som inspirerer, men som i lengden fører til spektakulære underskudd og konkurser. Alfa har heldigvis ikke skjønt uttrykket kompromiss, så de velger heller å utvikle en bil som klarer begge deler; nemlig å la sjåføren føle seg spesiell uten at passasjerene føler seg som dyr i altfor små bur. Giulietta har en bakseteplass som tangerer gamle 156 og 159. Det er null problem å sitte rakrygget og behagelig bak mitt eget lengdejusterte sete, selv om jeg er gravitasjonsmessig vanskeligstilt, medisinsk term: Stakan. I tillegg har de på en eller annen måte greid å designe et bagasjerom med like stort volum som Volkswagen Golf (350 liter), uten å la det gå ut over estetikken på noen som helst måte. Det må en ta av seg hatten for. Dioder, dioder Fremtiden innen lyssystemer på biler er staket ut, og det handler om dioder. Tyskerne begynte trenden for noen år siden med en estetikk som de sannsynligvis tenkte ut rundt juletider. Det mangler bare at hver pære har sin egen farge og at lysene blinker til takten av O Tannenbaum og andre Weinacht- schlagere. Her har italienerne ryddet opp i rotet og levert både front- og baklys med dioder, uten at det ser helt julebord ut. Riktignok avslutter baklysene i en liten krusedull, men det er akkurat passe frekt uten å bikke over kanten. Dette er tross alt merket som serverte oss skjønnheter som Brera. Frontlysene, og fronten
generelt, setter standarden for hvordan Alfa- designspråket kommer til å se ut i fremtiden. Dette er nok et utseende vi kommer til å finne både på kommende Giulia (etterfølgeren til 159) og den planlagte SUV- en. Ellers er testbilen utstyrt med sportspakke 2, bestående blant annet av klassiske 18- tommers hesteskofelger og fullt skinninteriør. Potensiell norsk suksess Dette er altså en Alfa Romeo som trykker på alle de riktige knappene. Den har design, krefter, plass, driftsøkonomi, svært høy kvalitetsfølelse og en liten x- faktor på toppen. Prismessig havner den midt mellom Golf og BMW 1- serie, akkurat der den skal være. Med kvalitetsmessige suksesshistorier som GT, 159 og Brera i ryggen er det ikke lenger noen grunn til å betvile driftsikkerheten eller andrehåndsverdien heller. Så da koker det bare ned til en ting; tør Ola Nordmann å ta av seg hatten, kneppe opp skjorta og se lenger enn naboens Golf?