Introduksjon i ordklasseteori og tegnklasser

Sonja Erlenkamp (2002): Introduksjon i ordklasseteori og tegnklasser I denne lille introduksjonen her finner du en del informasjon om ordklasser generelt. Det er opp til deg å velge hvilken informasjon du vil jobbe med og når du vil bruke den. Internettsiden er bygd opp slik at du selvstendig kan gå gjennom de forskjellige kapitlene og tilegne deg kunnskap om hva ordklasser generelt er, hvordan de dannes og hvordan tegnklasser i norsk tegnspråk ser ut. Når du klikker deg inn på de forskjellige kapitlene vil du alltid ha to menyer på høyre side. Menyen ved siden av teksten (den er blå) gir deg en oversikt over alle hovedkapitlene i introduksjonen og underkapitlene til kapitlet du befinner deg i. Ved hjelp av menyen kan du klikke deg til de ulike kapitlene i i denne innføringen. Kapitlet du befinner deg i er det kapitlet i menyen som du ikke kan klikke på. Menyen på toppen av den andre menyen ( den er rød) gir deg muligheten til å klikke deg på områder med allmenn informasjon om tegnspråk og om hvordan du kan bruke litteratur, videoer eller oppgaver som ligger på sidene. Kapittel 1: Hva er ordklasser? Målet med kapitlet er å gi en innføring i norske tegnklasser for å kunne strukturere et tegnforråd (kapitlet 1.1). Begrepet tegnklasser tilsvarer begrepet ordklasser i talespråklige beskrivelser. Men hva er en ordklasse eller en tegnklasse? Hvis du tenker på det du har lært om norske ordklasser, som for eksempel at substantiv på norsk betegner gjenstander eller personer, virker det som om ordklasser baserer seg på hva ordet betyr i en bredere forstand. Om ordet betegner en gjenstand, en handling eller en egenskap. 1

Men vi skal nå se at ordklasser er mer enn ordets betydning. Se for eksempel på følgende setning: Den rakkie smaloen sponket ukolobert i jåmma. Siden det bare er logatomer, altså "tulleord" i setningen, er det selvfølgelig ikke mulig å forstå hva setningen skal bety, likevel er det mulig å oppfatte noe av setningsstrukturen. Hvilket ord for eksempel ville stå for en handling hvis det hadde vært en ordentlig setning? Hvilket ord ville stå for en person eller en gjenstand? Er det mulig å ha en setning som har samme struktur med riktige norske ord? Løsning Svaret på dette spørsmålet er ja. En slik setning kunne for eksempel være: Den rampete gutten sparket ukontrollert i lufta. Men hvordan kan vi oppfatte en setningsstruktur i en setning med bare tulleord? Vi kan gjøre det fordi vi har bøyningsformer og småord på norsk som gir oss muligheten til å klassifisere ord. Oppgave: Prøv å finne ut hva slags bøyningsformer og småord er i setningen ovenfor som bidrar til å kunne oppfatte setningsstrukturen. Løsning: Følgende endinger og småord gir oss hint om setningsstrukturen: 2

Den rakki-e: smalo-en: sponk-et: u-kolober-t: i jåmm- a: adjektiv substantiv verb adverb substantiv Den : artikkel e : "bestemt artikkel" på adjektiver -en : bestemt artikkel (hankjønn) på substantiver -et : bestemt artikkel (intetkjønn) på substantiver eller fortidsbøyning på verb u-...-t: markering på et adjektiv eller et adverb i: preposisjon -a : bestemt artikkel (hunkjønn) på substantiver Vi har ett tilfelle hvor endingen kan bety to forskjellige ting. Nemlig - et endingen i ordet "sponket". Likevel vet vi at det må være et verb pga ordrekkefølgen. Dvs plassen som et ord inntar i en setning sier noe om hva slags ord det er. Vi har samme endingene på ordene i en riktig norsk setning: Den rampet-e gutt-en spark-et u-kontroller-t i lufta. Ordklasser eller tegnklasser skal hjelpe oss med å få oversikt over hvordan forskjellige ord kan brukes, dvs, hva de betyr, hvordan de kan bøyes, og hvor i en setning de kan stå. I forbindelse med vårt morsmål gjør vi dette ubevisst. Når man lærer et nytt språk, er det viktig å bli bevisst på akkurat denne prosessen. Og nettopp dette er målet i de følgende kapitlene. 3

Kapittel 1.1: Om tegnforråd og nye og gamle tegn Tegnklasser er klasser som deler inn tegnforrådet i et tegnspråk (forskjellige tegnspråk = forskjellige klasser). Alle språk har et begrenset antall ord eller tegn til enhver tid. Alle ord eller tegn til sammen i et språk kalles ordforråd eller tegnforråd. Selv om antallet tegn i et språk ikke er uendelig kan tegnforrådet forandre seg, gamle tegn kan forsvinne og nye tegn kan bli utviklet. Et eksempel på hvordan gamle tegn kan forsvinne (og dukke opp igjen): På tysk tegnspråk brukte man lenge det gamle tegnet for TELEFON (som etterligner den gamle måten å bruke en telefon på) for å si at man måtte på do. Men da det nye tegnet TELEFON hadde etablert seg ble det tegnet brukt for å si at man måtte på do. For en stund siden så ble dette litt problematisk. Da de fleste tyske døve hadde skaffet seg en mobiltelefon ble tegnet TELEFON også brukt for MOBILTELEFON. Og hvis man da tegnet at man måtte telefon oppfattet de andre at man trengte en mobil for å kunne skrive en SMS istedenfor det at personen egentlig måtte på do. Et eksempel på hvordan nye tegn oppstår: For mer 130 år siden kom Charles Babbage på ideen å utvikle den første datamaskinen. Den var mekanisk og kunne ikke programmeres. På det tidspunktet fantes det ikke tegn eller ord for datamaskin eller alt som dreier om datamaskiner. Men datamaskinen ble utviklet og stadig mer avansert. I 1939 ble det for første gang bygget en datamaskin som kunne programmeres fritt. Mannen som gjorde dette het Konrad Zuse og datamaskinen hans var nesten så stor at det tok mesteparten av plassen i stua hans. Men fremdeles var det bare få mennesker som visste om datamaskiner. Tegn som for eksempel mus, Cd-rom osv fantes ikke. Den første datamaskinen som ligner mer på maskinene vi bruker i 4

dag og som ble kalt personal computer ble utviklet i 1976. Siden det ble behovet for å kunne snakke om datamaskiner stadig større fordi maskinene overtok viktige funksjoner i det daglige. Derfor utviklet det seg ord og tegn i de forskjellige språkene for alt som handler om datamaskiner. På norsk tegnspråk finnes det forskjellige måter å lage nye tegn på: En bruker et annet tegn med en ny betydning. Tegnet DATAMASKIN for eksempel er basert på det gamle tegnet SKRIVEMASKIN. brukt. En viser hvordan en gjenstand blir Tegnet for TELEFON eller MOBIL for eksempel viser hvordan en mobil eller en telefon blir brukt. En skisserer hvordan gjenstanden en snakker om ser ut. SKJERM/PLAKAT En bruker et tegn med en annen betydning i overført betydning STORTING En bruker håndalfabet pluss munnstilling PC Tegn i norsk tegnspråk som har blitt lånt fra andre tegnspråk (her fra tysk tegnspråk:) CD-ROM Et tegnforråd er altså åpent i forhold til å kunne "lage" nye tegn og glemme gamle. Likevel skjer forandringen ikke så fort at det ikke er mulig å snakke om et begrenset antall tegn på et bestemt tidspunkt. Tegnklasser skal hjelpe med å få oversikt over tegnene som er tegnforrådet til et tegnspråk. I vårt tilfelle er det norsk tegnspråk. 5

Målet med å lage tegnklasser er altså å få bedre oversikt over tegnforrådets struktur og bedre forståelse for hvordan tegn brukes. Kapittel 2: Hvordan ordklassesystemet oppstod og hvordan klasser dannes "ALLE språk har ordklasser" Dette er et utsagn som ikke bare er upresist, det er i tillegg også misvisende. Formuleringen gir inntrykk av at ordklasser er noe som ligger i språkene selv, og at vi har som oppgave å finne dem. Men klasser er ikke noe som ligger et sted og som vi plutselig oppdager. Klasser er noe som mennesker lager selv. Det å danne tegnklasser i forskjellige tegnspråk er en metode som tegnspråklingvistikken har fått fra talespråklingvistikken. Det var den gresken filosofen Aristoteles som levde for cirka 2350 år siden som prøvde å beskrive gammelgresk og som derfor kom for første gang med en inndeling av greske ord. Men vi vet veldig lite om hvordan han gjorde inndelingen bortsett fra det at han kun prøvde å fordele noen få greske ord på forskjellige klasser. Det vi derimot vet er at andre filosofer og vitenskapsmenn brukte hans inndeling og utviklet den videre. Etter hvert ble det utviklet en inndeling som omfattet alle ord i gresk, og den ble også brukt på andre språk som for eksempel gammel latin. Gjennom århundrer ble systemet mer og mer avansert, og har blitt til det vi kjenner i forbindelse med talespråk som inndeling i substantiv, verb, adjektiv, preposisjon osv. Det du kjenner som forskjellen mellom substantiver og verb på norsk er en beskrivelse som altså baserer seg på en klasseinndeling som er litt mer enn 2000 år gammel, og som ble utviklet for å beskrive gammel gresk. På tross av at språkene var veldig forskjellige så det 6

lenge ut som om alle språk hadde samme type klasser, men etter hvert som språkforskerne begynte å beskrive flere språk (også de som ikke ble snakket i Europa), oppdaget man at systemet ikke passet like bra for alle språk. Det ble foretatt en del endringer med hensyn til de ulike språkene. Men det var først på 1970-tallet at noen lingvister fant ut at klasseinndelingen ikke passer i det hele tatt for noen språk. Det var forskere som forsket på språk som snakkes på den andre siden av jordkloden, som for eksempel samoansk som snakkes på en øy som heter Samoa, tongansk som snakkes på en øy som heter Tonga, men også grønlandsk. Men hvorfor passer ikke klasseinndelingene på disse språkene? Grunnen ligger i valg av kriteriene for å danne ordklasser. Det lingvister bruker for å danne ordklasser er tre kriterier: Ordets betydning, ordets form og ordets funksjon i en setning. Kriteriene en bruker for å danne klasser er avgjørende for hva slags klasser en får. Og at ikke alle kriterier fører til de samme klassene. Hvis du vil vite mer om det kan du lese videre på kapitlet om Klassedannelse generelt (kapitel 2.1) Noen av talespråkene som for eksempel de fleste språk som snakkes i Europa, er spesielle mht kriteriene som brukes for å danne ordklasser: alle tre kriteriene fører til omtrent de samme klassene. Vi kan si at kriteriene er i overensstemmelse med hverandre. Men det ser ikke ut til å stemme for alle språk. I avsnittet om ordklasser og tegnklasser skal vi se nærmere på akkurat dette. For å gi en kort oppsummering på det som trengs for å danne klasser: 7

Du trenger et tilfeldig antall elementer (det må være minst to). Elementene må være av samme type dvs de må ha en felleskontekst og fellesegenskaper. Elementene kan være tegn, personer, geometriske figurer, dyr, gjenstander osv. Du må bestemme deg for hvorfor du vil gjør klasseinndelingen. Et slikt mål kan være for å få oversikt over et visst antall elementer eller sortering av elementene mht hvordan de kan brukes. Du trenger en eller flere egenskaper som bare en del av elementene har felles mens de andre er ulik mht egenskapen. Disse egenskapene fungerer som kriterium. Kapitel 2.1: Om klassedannelse generelt Å danne klasser er noe vi lærer når vi begynner å oppdage verden rundt oss, dvs som barn. Klasser er noe som er endel av våre liv hver dag. De aller fleste klassene lærer vi ved erfaring idet vi etter hvert skjønner hvordan menneskene rundt oss plasserer gjenstander, personer, dyr og til og med handlinger i forskjellige klasser. Men noen av klassene lager vi individuelt. Ofte gjør man klasseinndeling basert på følelse, som for eksempel hvem vi liker og hvem vi ikke liker, uten at en alltid kan forklare det. Dvs du lager klasser stadig vekk selv om du kanskje ikke er klar over det. Men hvordan gjør du det? For en eksempelforklaring på det klikk her (kapitel 2.1.1). For å gå direkte til oppsummeringen klikk her (kapitel 2.1.2). 8

Kapittel 2.1.1: Eksempel på klassedannelse Se på følgende figurer: Figurene som du ser her kan du dele inn i klasser. Dermed har vi det første som trengs for å lage klasse: enheter, dvs flere enheter av samme type. I eksemplet her er det figurene. For å kunne ordne enheter i en klasse må enhetene være på noen områder like, og på andre områder må de være forskjellige. Det ville være vanskelig å lage klasser ut fra følgende enheter: En hund, en trekant og en undervisningssituasjon har ikke så mye felles at det ville føles naturlig og dele dem inn i samme klassesystem. På den andre siden må enhetene være litt forskjellige ellers får man bare en klasse. Det ville for eksempel være umulig å lage flere klasser ut fra følgende enheter: Dvs enhetene må være av samme typen, samtidig som noen av egenskapene de har må skille dem fra hverandre. Disse egenskapene bruker vi som kriterier for å bestemme hva slags klasser vi vil lage, og hvilken enhet hører hjemme i hvilken klasse. Figurene helt øverst på siden kan vi dele inn i klasser, vi kan blant annet bruke egenskapen form som et kriterium, da får vi følgende klasser: 9

- form klasse 1: klasse 2: klasse 3 Og dermed har vi det andre som trengs for å lage klasser: et kriterium. Men vi kan også bruke egenskapen farge som kriterium, da får vi andre klasser: - Farge Klasse 1: Klasse 2: Klasse 3 Eller vi kan bruke egenskapen størrelse som kriterium da får vi enda andre klasser: - Størrelse Klasse 1: Klasse 2: Klasse 3 Hvis du ser på de forskjellige inndelingene vi nettopp har gjort er basert på egenskapene (eller kriteriene om du vil) form, farge og størrelse ser du at kriteriene ikke fører til samme klassene. Dette betyr imidlertid ikke at kriteriene ikke kan stemme overens. Se på følgende figurer: Hvis vi bruker kriteriene størrelse og farge på figurene får vi samme inndeling: 10

- Størrelse og farge: Klasse 1: Klasse 2: Klasse 3 Kriterium form fører imidlertid til en annen inndeling: -Form: Et eksempel på figurer hvor alle kriterier stemmer overens ser du her: Derfor er det viktig at man velger kriteriet eller kriteriene som man skal bruke veldig nøye. Men hvordan kan vi vite hvilket kriterium eller hvilke kriterier vi kan bruke? Enhver klasseinndeling må ha en hensikt. Dvs man må ha et formål for å dele enheter inn i klasser. For å kunne avgjøre hva slags kriterier en skal bruke må man bestemme seg for et mål klasseinndelingen skal ha. Figurene ovenfor kan for eksempel deles inn i klasser fordi en bruke størrelsen på figurene som mal for å lage byggeklosser av forskjellige størrelser. Da ville det vært naturlig å bruke størrelse som kriterium. Det mest generelle målet er det at man prøver å få oversikt over noe. Men en kan også ha andre mål som det å sortere etter bruksområder (kildesortering av søppel), eller for å behandle medlemmer av ulike klasser forskjellig (skatteyternes klassesystem). 11

Kapittel 2.1.2: Oppsummering For å kunne lage klasse trenger vi Et mål for klasseinndelingen Enheter som skal deles inn i klasser Kriterier som brukes for å bestemme hvilken enhet hører hjemme i hvilken klasse Et mål som gjelder stort sett for alle klasseinndelinger er det at man ønsker å systematisere enheter i forhold til hverandre basert på egenskapene de har. En slik systematisering skaper mer oversikt og gir innsikt i større strukturer som for eksempel hvordan et språk benytter seg av forskjellige bøyingsmønstre. Enhetene som skal deles inn i klasser må være av samme type samtidig som de må ha minst en egenskap som skiller dem fra hverandre (for å få en mer utdypende forklaring på dette klikk her kapitel 2.1.1). Kriteriene som velges for å danne klassene, må være basert på egenskaper enhetene har. Man kan velge å bruke flere kriterier samtidig for å lage klasser, men man kan ikke forutsette at alle kriterier fører til samme klassene (for å få en mer utdypende forklaring på dette klikk her kapitel 2.1.1). Kapittel 3: Ordklasser i norsk I dette kapitlet skal vi se hvordan ordklassesystemet på norsk er bygget opp eller bedre sagt: hvordan lingvistene har delt inn ordforrådet til norsk. Det er mulig å danne klasser basert på ord i 12

hvert eneste språk og det er det lingvistene har gjort når de beskrev ordklasser i norsk talespråk. Vi skal i denne innføringen her imidlertid kun se på såkalte "åpne" ordklasser. "Åpne" ordklasser er klasser som forandrer forholdsvis mye gjennom tid. Nye ord kan dukke opp og gamle kan forsvinne. Det er klassene som vi kaller "substantiv", "verb", og "adjektiv". Som du muligens har sett i kapitlet om klassedannelse trenger vi tre ting for å danne klasser (hvis du ikke har lest det ennå eller har glemt innholdet og du har behov for lese mer om det nå, kan du gå DIT (Kapittel 2.1) først): et mål for klasseinndelingen enheter som skal deles inn kriterier for å gjøre inndelingen Målet: Grunnen til at man deler inn ord i klasser, altså målet med en slik inndeling, er vanligvis å få en systematisk oversikt over ordforrådet til et bestemt språk. Informasjonen en får ved å danne ordklasser kan blant annet brukes i ordbøker om språket. Enhetene: Enhetene vi vi skal dele inn er ord. Denne enheten er ikke helt lett å definere, og det er ikke alltid like lett å si om to former er samme ord eller to forskjellige ord. Det skal vi se nærmere på sammen med spørsmålet om hva slags kriterier som brukes i ordklasseinndelingen på norsk. Det er tre kriterier som brukes for å dele inn ordklasser i talespråk: Kriterier: Semantikk (ordets betydning) som kriterium (kapittel 3.1) Modifikasjon som kriterium for å danne ordklasser i norsk (kapittel 3.2.2) Syntaks (ordets plass og funksjon i en kontekst) som kriterium (kapittel 3.3) 13

Bruker man alle kriteriene samtidig får man på noen talespråk - deriblant norsk - et klassesystem som har en overensstemmelse i alle tre kriteriene. Dette systemet er inndelingen som du kjenner som "substantiv", "verb", og "adjektiv". kriterium/klasse: semantisk morforlogisk syntaktisk bøyes etter substantiv person/gjenstand/abstrakt bestemthet argument og tall verb handling bøyes etter tid predikat graderes* og bøyes i samsvar adjektiv egenskap med substantiv attributt etter bestemthet og kjønn *gjelder ikke egenskaper som ikke kan graderes pga dens betydning som for eksempel egenskapen "å være dø". En kan enten være dø eller i livet men ikke *" mest dø". Underkategorier: Det finnes underkategorier i et ordklassesystem som norsk har. Underkategoriene baserer seg på at de er forskjellige på kun en egenskap. Forskjellige verbklasser på norsk for eksempel er lik mht til det semantiske kriterium og det syntaktiske kriteriet men de bøyes på ulike måter og er dermed forskjellige mht det morfologiske kriteriet. Eksempel: leser, leste, har lest men: går, gikk, har gått. 14

Imidlertid behøver ikke kriteriene å stemme overens i alle språk. Dette er viktig å huske når vi skal se på språk som er lite beskrevet som for eksempel norsk tegnspråk. Kapittel 3.1: Semantikk (ordets betydning) som kriterium Betydning er et kriterium som brukes for beskrive ordklasser i alle språk. Med betydning menes det ikke betydningen til selve tegnet men i overført forstand. Betydningen er ment som en slags inndeling i : ord/tegn som referer til en gjenstand eller person ord/tegn som refererer til en handling ord/tegn som refererer til en egenskap. Denne inndelingen blir ofte brukt som forklaring på hva et substantiv eller et verb er. På skolen har du kanskje lært at substantiv er ord som betegner gjenstander eller personer. Imidlertid er denne inndelingen ikke helt uten problemer. Hvis du tenker på ord som "kjærlighet", "mening", "å sove" så er det ikke lett å plassere disse ordene i en av kategoriene. De hører verken hjemme hos ord som refererer til en gjenstand eller en person, en handling eller en egenskap. Men abstrakte ord eller ord som referer til en veldig lite aktiv "handling" plasseres likevel i en av kategoriene. Førstnevnte plasseres i kategorien "ord/tegn som referer til en gjenstand eller person" og sistnevnte i kategorien "ord/tegn som refererer til en handling". For å kunne gjøre det må vi definere kategoriene ganske vide. Det semantiske kriteriet gjelder blant de fleste lingvistene ikke som et kriterium som kan brukes alene for å beskrive ordklasser i et språk. Det trengs minst et av de to andre kriteriene i tillegg. 15

Kapittel 3.2: Morfologi som Kriterium (modifikasjonsmuligheter) I dette kapitlet skal det gis en kort innføring i modifikasjon generelt og mht til norske eksempler. I tillegg forklares det i underkapitlet 3.2.1 forskjellige enheter som morfem og rot som brukes for å beskrive modifikasjoner. I kapitlet 3.2.2 gis det en kort oversikt over ordklasser i norsk som er basert på modifikasjoner som kriterium. Kapittel 3.2.1: Om modifikasjon og "ord" som enheter Selv om det muligens leses som en motsigelse (det er jo egentlig ordklasser som vi skal beskrive her) er det ofte ikke enheten "ord" som er grunnlaget for en lingvistisk beskrivelse av ordklasser. Grunnen til dette er at enhet "ord" er et begrep som er vanskelig å definere og som lingvister derfor vanligvis ikke bruker i analyser. Du skal få en nærmere forklaring på dette her: Hvis du for eksempel teller hvor mange ord det er i denne setningen: Jeg så jenta, som lekte med en jente med en hestehale. Sannsynligvis vil du komme fram til at det er 11 ord i denne setningen. Det er både riktig og feil. Det du har gjort er å telle kombinasjoner av bokstaver som står mellom to mellomrom. Dette er en mulighet for å telle ord. Men egentlig forekommer jo ordet "en" dobbelt i setningen og ordet "jenta" er egentlig det samme ord som "jente". Og hva med "hestehale"? Er det et ord eller to ord? Ord er 16

ikke bare ord. Det er nemlig mulig å skille mellom en grunnform og modifiserte former av et ord. Hvis du ser på følgende eksempel: 1. Jon Ivar elsker Marit 2. Jon Ivar elsket Marit Ser vi på ordene elsker og elsket så er de på formsiden forskjellige. Derfor kunne en kanskje tro at de var to forskjellige ord. Men det er to grunner til å anta at det ikke er to forskjellige ord: Morsmålsbrukere ville intuitivt oppfatte de to formene som to forskjellige former av ordet å elske, Vi kan finne et system på norsk som fungerer på mange verb på samme måte: å elske: å jage: å våge: Elsker jager våger elsket jaget våget Vi kan se at forskjellen mellom elske og elsket er en formforskjell som er basert på et system som skal markere en betydningsforskjell, nemlig nåtid i motsetning til fortid. Det er en fordel når man skal undersøke et språk eller lære et nytt språk å ta hensyn til slike systematiske formendringer. Slike systematiske formendringer baserer seg på at ord har en grunnform og kan modifiseres. For å kunne beskrive ordklasser er det veldig nyttig å skille mellom grunnform og modifisert form. Hvordan en grunnform kan modifiseres kan nemlig fungere som kriterium for å danne klasser. Verb på norsk for eksempel bøyes etter forskjellige mønster: 17

elsker, blåser, ser, elsket blåste så Men det er ikke i alle tilfeller like lett å si hva en grunnform og hva en modifisert form er. Lingvister bruker forskjellige typer av grunnformer i beskrivelsen av et språk. Som for eksempel: Et infinitiv er en grunnform for et verb: å elske -- elsker, elsket Men vi kan ikke bruke det på substantiver fordi substantiver ikke har infinitiver. Det er imidlertid viktig å bruke en type grunnform som kan brukes på alle ord når man beskriver ordklasser. Lingvister bruker for eksempel begrepet "rot". En rot er den formelle delen av et ord som stemmer overens for alle relaterte former og som ikke kan forandres uten at ordet mister sin betydning og relasjonen til de andre formene: Eksempel: sunt, sunnhet, sunnkost Oppgave: Du kan jo selv se om du finner roten i følgende norske ord: barn, gutten, hestehale, ser Løsning: Det som står i store bokstaver er roten til ordene "barn", "gutten", "hestehale" og "ser": BARN Ordet "barn" er en rot fordi du ikke kan analysere ordet videre uten å miste betydningen til ordet. GUTT-en 18

Ordet "gutten" kan deles opp i to deler: GUTT som er en rot og - en som er en bøyingsform for bestemthet. HESTEHALE Selv om det er mulig å dele opp ordet "hestehale" i to (tre) deler: HEST og HALE er roten til ordet HESTEHALE. Betydningen til ordet hestehale er nemlig mer enn en en hest og en hale. Slike sammensatte røtter kalles ofte "stem". SE ser er et unntak fordi vi kan bøye verbet og forandrer en del av roten: se, så, har sett Men ord består ikke bare av røtter. Se for eksempel på: elske- r elske -t Roten er "elske" men hva er -r og -t?de har en viktig betydning, nemlig å markere nåtid i motsetning til fortid. Slike enheter kalles morfem. Et morfem er den minste betydningsbærende enheten og en rot kan også være et morfem. Begrepet morfem er et nyttig begrep for å sammenligne språk. Her ser du et norsk og et tysk utrykk: Jenta med hestehalen Das Mädchen mit dem Pferdeschwanz Begge utrykk har samme innhold, men det ser ved første oyekast ut som om tysk bruker flere ord (nemlig fem) mens norsk bare bruker tre. Hvis man derimot ser på antall morfemer, så er det like mange (prøv å telle morfemene først før du ser på løsningen). Løsning: Det er følgende morfemer i de to utrykkene (alt som står mellom to mellomrom eller bindestrek er et morfem. Unntaket er bindeledds "e", det teller vanligvis ikke som eget morfem): 19

Jent-a med hest -(e)-hale-n jente-bestemt med hest - bindeledds"e" - hale- bestemt Das Mädchen mit dem Pferd - (e)-schwanz. jente-bestemt med hest - bindeledds"e" - hale- bestemt Som du kan se har vi de samme 6 morfemene i begge språk. Til og med bindeledds "e" finner vi i begge språk. Dette skyldes sannsynligvis det faktumet at tysk og norsk er beslektet. Alle ordene kan undersøkes med hensyn til hvor mange morfemer de har og hva morfemene betyr, og det er det som danner grunnlaget for det morfologiske kriteriet: Modifikasjon av et ord skjer ved å sette sammen flere morfemer. Ved å se på ordet i sin grunnform og på modifikasjonene ordet kan gjennomgå, kan vi sammenligne resultatet med andre ord og danne klasser på grunnlag av modifikasjonsforskjellene. På norsk for eksempel har vi ord som kan bøyes mht tid, vi har ord som kan bøyes mht å være bestemt eller ubestemt, vi har ord som kan graderes osv. Når vi ser på morfologiske modifikasjoner er det viktig å se hvor mange morfemer et ord har, det gjør man ved hjelp av betydningen og ved å sammenligne dette med andre former av samme ord for å finne en systematisk formforandring. Så ser man hva roten av ordet er, og beskriver betydningen til den. Det gjør man i det man sammenligner ord med samme form (som rot) og dens betydning. Etter at det er gjort ser man hva slags tilleggsbetydning de andre morfemene gir. Det vi gjør når vi beskriver morfemer i språk er å beskrive form i forhold til betydning. En modifikasjon har altså: 20

en form: for eksempel at et ord har flere konsonanter eller at bevegelsen til et tegn blir forandret en betydning: for eksempel at et ord eller tegn får tilleggsbetydningen flertall Kapittel 3.2.2: Modifikasjon som kriterium for å danne ordklasser i norsk Norske ord har forskjellige muligheter til å modifiseres. De kan modifiseres mht: bestemthet numerus (flertall i motsetning til entall) tempus (tid) genus (kjønn) gradering (en modifisering som gjøres på egenskapsord: stor, større, størst) Men ikke alle ord kan modifiseres på samme måte og dette kan utnyttes for å danne ordklasser: Vi kan dele inn ordklasser etter modifikasjonene. Da får vi tre klasser: klasse: modifikasjonsmuligheter eksempel: klasse1 klasse2 klasse3 ord som kan bøyes mht bestemthet, numerus og genus ord som kan graderes* og som står i samsvar med ord fra klasse 1 når det gjelder genus og bestemthet ord som kan bøyes mht tempus person, bil, kjærlighet stor, grønn å gå, å smile * gjelder bare ord som kan graderes mht betydning. Ord som "død" kan ikke graderes, dvs du kan ikke si *"han var mer død enn henne." 21

Som du sikkert har skjønt tilsvarer klasse 1 det vi kaller substantiv, klasse 2 det vi kaller adjektiv og klasse 3 det vi kaller verb på norsk. Kapittel 3.3: Syntaks (ordets plass og funksjon i en kontekst) som kriterium Ord står ikke bare alene. Vi setter dem sammen til setninger og tekster. Det gjør vi ved hjelp av regler som kalles "syntaktiske regler". Tegn eller ord i setninger har forskjellige posisjoner de kan stå i, og betyr forskjellige ting. Slike posisjoner heter syntaktiske funksjoner : Vi skiller mellom tre syntaktiske hovedfunksjoner: Argument: Den delen av en setning som vi snakker om Predikat: Den delen av en setningsom siernoe (nytt) om det vi snakker om Attributt: Den delen av en setningsombeskriver et argument eller et predikat nærmere Som du vil se i eksemplene nedenfor kan hver av disse funksjonene bestå av flere ord men de danner ikke en fullstendig setning når de står alene. Ord i argumentfunksjon er oftest den delen av en setning som kalles subjekt i norsk. Funksjonen argument: I følgende setningene er den delen som er understreket argumentet til setningen: a) Jeg er opptatt b) Mannen med den grønne hatten stjal din lommebok 22

Som du ser kan et argument bestå av ett eller flere ord som kalles da argumentfrase, men hvert argument har en kjerne som kalles argumentets hodet, det er den delen av argumentet som må være med for å ha en fullstendig setning. I setning a) er det ordet jeg i setning b) er det ordet mannen. Følgende typer ord kan være del av en argumentfrase i norsk: - determinatorer: - bestemt artikkel: den, de, det - possessivpronomen: min, din, vår - demonstrativpronomen: der, her, disse - tallord: to, andre, fireogtyve - attributter: kjedelig, søt, ny - relativsetninger: som jeg fant i går - preposisjonsutrykk: i familien vår - Følgende typer ord kan stå som argumentets hodet: - substantiver: elefant, tastatur, kvinne; - pronomen: jeg, deg, han, oss - navn: Tommy, Karianne, Elisa - infinitiver: å spise I de følgende eksemplene står ordene som er understreket i den syntaktiske funksjonen predikat: c) Jeg sover. d) Jeg ser deg. e) Pål følger deg hjem f) Mannen med den grønne hatten kjøpte boka. Som du ser kan et predikat bestå av ett eller flere ord og heter også prediktafrase, men hvert predikat har en kjerne som kalles predikatets hodet, det er den delen av predikatet som må være 23

med for å ha en fullstendig setning. I setning c) er det ordet sover i setning d) er det ordet ser, i e) følger og i f) kjøpte. I norsk er det vanligvis verb som fungerer som predikatets hodet. I de følgende eksemplene står ordene som er understreket i den syntaktiske funksjonen attributt: g) Det røde huset liker jeg best. h) Han løper veldig fort. i) Den søte lille hunden løper så morsomt. Som du ser kan et argument eller et predikat ha ett eller flere attributter. Et attributt er alltid del av enten et predikat eller et argument men kan aldri være hodet av predikatet eller argumentet. Vanligvis står substantiver i argumentposisjon, verb i predikatposisjon og adjektiv i attributtposisjon på norsk, Eksempler: Den store mannen løper fort. attributt argument predikat attributt men noen ord kan stå i flere funksjoner og betyr da forskjellige ting. Se på ordet "følge" i setningene a) og b), på ordet "andre" i c) og d) og på ordet "stort" i e) og f). a) Jeg skal følge deg. b) Kongen og hans følge skulle hvile litt. c) Andre enn meg kan gjøre jobben. d) Jeg vil ha den andre ballen. e) Mannen er stor. f) En stor mann har han blitt. 24

Det som er viktig for å kunne avgjøre om et ord står i en funksjon eller flere er at ordet kan stå i flere funksjoner uten å gjennomgå en formforandring. Ordet "følge" har i setningene a) og b) samme form uavhengig av funksjonen det står i. Andre ord derimot må forandres for å kunne stå i samme funksjon, som for eksempel ordet "jobb" på norsk. Se på følgende setninger: g) Min jobb er morsom. h) Jeg jobber så mye jeg kan. Ordene deles inn i klasser etter deres forekomst i én eller flere syntaktiske funksjoner. Ordet "hus" for eksempel står på norsk bare i argumentposisjon: Store hus liker jeg best. Jeg kan ikke si: *Jeg huser der borte. Eller: *Jeg har hust her lenge. Hvis ordet " hus" skal stå i predikatposisjon trenger vi et hjelpeverb i tillegg: Dette er mitt hus. Ordet "bor" kan ikke stå argumentposisjon: Mitt bor er koselig. Men vi kan forandre på ordet for å tilpasse det til argumentfunksjon. På norsk har vi to muligheter: 25

1. Infinitiv: å bo 2. Avlede ordet bolig av ordet bor. eksempel til 1.: Å bo sammen med deg er koselig eksempel til 2. :Min nye bolig er koselig. Vi kan konkludere at funksjonen(e) et ord kan stå i, avgjør i hvilken funksjonsklasse den hører hjemme. Oppgave: Se på følgende ord: MANN, MULIG, ÅR, STÅR, Hvilket av disse ordene hører hjemme i funksjonsklassen "argumentord" hvilket i funksjonsklassen "predikatord" og hvilket i funksjonsklassen "attributtord". Er det noen ord som kan brukes i flere funksjoner? Løsning: MANN, ÅR, STÅR, Ordet "mann" kan brukes som argument: Eksempelsetning: Min mann kommer snart hjem. Men ordet "mann" kan ikke fungere som attributt eller predikat (med unntaket av setninger som har "å være" som verb 26

Det samme gjelder for ordet ÅR. Ordet STÅR derimot står i predikatfunksjon, Eksempelsetning: Han står på gata. men ikke i attributtfunksjon og som argument kan det bare brukes som infinitiv: Å STÅ hele tida er slitsomt. Kapittel 4: Hvordan beskrive tegnklasser? Som beskrevet i kapitel 3 er det tre kriterier som lingvister bruker for å beskrive ordklasser i forskjellige språk: det morforlogiske kriteriet, det syntaktiske kriteriet og det semantiske kriteriet. Som utgangspunkt er det lurt å bruke de samme kriteriene for å beskrive tegnklasser i norsk tegnspråk, men det kan ikke nødvendigvis forventes at vi får de samme klassene hvis vi bruker kriteriene hver for seg. Det er derfor viktig å starte med et kriterium. Kriteriet som trolig er enklest å begynne med er det morfologiske kriteriet. Derfor gis det i kapittel 4.1 en beskrivelse av de forskjellige modifikasjonene i norsk tegnspråk og det gis en oversikt over hva de betyr. Når man undersøker et språk eller lærer et språk blir det tydelig at vi ikke finner de samme bøyningstrekk i alle språk noen språk har faktisk ingen bøyning og dermed ingen bøyningskategori. Derfor er det viktig å huske at vi muligens ikke finner de samme bøyningstrekkene i norsk tegnspråk som vi har på norsk. Men likevel 27

er det mulig å utrykke alt man vil si i alle språk. Det er bare formen som er forskjellig. Derfor er følgende spørsmål et godt utgangspunkt: Hvordan utrykker man i norsk tegnspråk? Et eksempel kan være: Hvordan utrykker man flertall i norsk tegnspråk? Et svar på dette spørsmålet og flere slike spørsmål finner du i introduksjonen om tegnendringer (OBS: den er ikke ferdig ennå!) som inneholder følgende temaer: Innhold: a) Forskjellige modifikasjonskategorier som kriterium b) Numerus (flertall og entall) c) Tempus (tid) d) Genus (kjønn)/klassifikasjon e) Gradering f) Person Som kriterium ved siden av det morforlogiske kriteriet ser man oftest på funksjonene som tegn eller ord har i en setning. Som tredje og siste kriterium bruker man betydningskategorier. Syntaktiske funksjoner som kriterium Hvordan dette kriteriet blir brukt blir beskrevet i kapittel 3.3 men hvis du ikke har lest det ennå kan du lese det nå (kapittel 3.3) Betydningskategorier som kriterium Hvordan dette kriteriet blir brukt blir beskrevet i kapittel 3.1 men hvis du ikke har det ennå kan du lese det nå (kapittel 3.1) 28

Kapittel 5: Tegnklassesystemet i norsk tegnspråk Dette kapitlet skal gi deg en oversikt over tegnklassene i norsk tegnspråk som en får ved bruk av de tre kriteriene. De følgende tre underkapitlene behandler hvert kriterium for seg og beskriver hvordan klassene de fører til ser ut. I tillegg diskuteres det i kapitlet 5.4 hvordan klassene en får, forholder seg til hverandre. Kapittel 5.1: Modifikasjoner i norsk tegnspråk og tegnklasser som de fører til Vi skal nå se på forskjellige typer modifikasjoner som finnes i norsk tegnspråk. For å modifisere et tegn må man forandre en del av tegnets form. Men hvilke deler av et tegn kan modifiseres? I prinsippet kan du modifisere alle delene som et tegn består av, som er: en håndform en håndstilling (hvor fingrene peker hen, hvor håndflaten peker til ) et sted der tegnet utføres (artikulasjonssted) en bevegelse ikke-manuelle komponenter som munnstilling, mimikk og kroppsholdning For å modifisere et tegn forandrer man kun en del av tegnets form. Hvis vi forandrer hele formen til tegnet er det ikke samme tegn lenger. Du kan forandre forskjellige deler av tegnet og du kan forandre tegnet i ulik grad og som resultat vil du få : 29

samme tegn med en tilleggsbetydning eller samme tegn med en tilleggsbetydning som krever en spesiell sammenheng (kontekst) eller et annet tegn Du kan sammenligne disse tre mulighetene med forandringer på norske ord, hvis du ser på følgende eksempler hvor et ord blir forandret: 1. stor, større 2. jeg, meg 3. hatt, katt Den første typen modifikasjon kalles paradigmatisk modifikasjon, det betyr at tegnets betydning selv blir forandret. Tegnet kan fremdeles stå på samme plass i en setning: Han er stor. Han er større (enn meg). den andre modifikasjonen kalles syntagmatisk modifikasjon, det betyr at tegnet blir modifisert for å passe inn i en setning eller en større tekst. Du kan si: Jeg erter deg. eller: Han erter meg. I første setningen er det "jeg" so erter i andre setningen er det "han". men det siste kalles vanligvis ikke modifikasjon fordi vi danner et nytt tegn istedenfor å modifisere et tegn. Hvilken av disse tre muligheter du får er avhengig av hvilken del av tegnet som blir modifisert og hvordan den blir forandret. For å kunne danne tegnklasser er vi først og fremst interessert i paradigmatiske modifikasjoner: 30

Kapittel 5.1.1 Oversikt over paradigmatiske modifikasjoner i norsk tegnspråk I dette kapitlet gis det en kort oversikt over de viktigste paradigmatiske modifikasjonene som finnes i norsk tegnspråk. I norsk tegnspråk er det stort sett tegnets bevegelse som modifiseres for å få en paradigmatisk modifikasjon, selv om endring av artikulasjonsstedet (det stedet der tegnet utføres) også forekommer. Du får en paradigmatisk modifikasjon vis du gjør følgende modifikasjoner på tegn Bevegelse Vi kan skille mellom forskjellige typer bevegelsesforandring: Bevegelsesmåte: rett fram, opp og ned, bøyd osv: Forklaring Gjentagelse Forklaring Ikke alle tegn, men mange kan gjentas, vi skiller mellom to forskjellige typer gjentakelse: gjentakelse av tegnets bevegelse (såkalt reduplikasjon) gjentakelse av hele tegnet uten å lokalisere tegnet (såkalt distribusjon) Bevegelsesform: dimensjonering: Forklaring hastighet: Forklaring intensitet, anstrengelse, avslappenhet osv Forklaring Bevegelsesretning: Forklaring 31

Når du har sett på forklaringene har du fått en beskrivelse på hvordan modifikasjoner i norsk tegnspråk ser ut og hva slags tilleggsbetydning de gir til tegnet. Det er viktig å huske at grunnen til at vi modifiserer tegn er at vi skal endre betydningen av et tegn. Derfor er det viktig å se på modifikasjonens betydning. Slike betydninger kan være: Å markere om noe er i entall eller flertall Å markere hvor stor, liten, tykk, tynn noe eller noen er Å markere hvem som gjør hva mot hvem En oppsummering på hvordan modifikasjonene endrer betydningen til tegnet i norsk tegnspråk, får du i kapittel 5.1.2 Forklaringer på modifikasjonene: Bevegelsesmåte: Hos noen tegn kan du forandre bevegelsen fra en rett bevegelse til en sirkel eller sikksakk bevegelse eller en opp ned bevegelse. Slike tegn beskriver ofte hvordan noe gjøres. Hvis du for eksempel vil beskrive hvordan en sykkel reagerer på en dårlig grusvei i forhold til en god asfaltkjørebane kan du bruke et tegn som etterligner sykkelens bevegelse. Eller du kan vise hvordan en person beveger seg framover, om den hopper, spaserer, løper osv. 32

Gjentakelse Ikke alle tegn, men mange kan gjentas, vi skiller mellom to forskjellige typer gjentakelse: a) gjentakelse av tegnets bevegelse (reduplikasjon) b) gjentakelse av hele tegnet (distribusjon) Reduplikasjon Gjentakelsen av tegnets bevegelse kalles reduplikasjon. Det er en modifikasjon som sier noe om hvordan/hvor ofte en handling gjennomføres. Hastigheten, intensiteten og antall gjentakelser av bevegelsen kombineres for å si noe om at handlingen gjøres ofte, stadig vekk, er slitsomt, lett, kjedelig eller lignende. Se på følgende eksemplet der tegnet JOBBE blir reduplisert. Det første tegnet i eksemplet er tegnet JOBB i sin grunnform. De andre tegn ble brukt med en modifikasjon, som i dette tilfelle er reduplikasjon. Her kommer to eksempler til med handlingene "å ga" og "å lese": 33

Distribusjon Gjentakelse av hele tegnet uten å lokalisere tegnet kalles distribusjon. Det er en modifikasjon som har som betydning flertall, dvs gjenstanden eller personen som tegnet referer til, er i flertall. Se på følgende eksemplet: Tegnet PERSON blir først presentert i grunnformen. Deretter bli tegnet modifisert i det det blir gjentatt, men det er ikke bare bevegelsen som blir gjentatt som ved reduplikasjon. Hele tegnet blir gjentatt på litt ulike steder i tegnrommet, men tegnene deler en lokalisasjon. Du kan for eksempel ikke peke på de forskjellige personene i tegnet PERSON-distr. Det er viktig å skille mellom denne modifikasjonen og lokalisasjon. Ved lokalisasjon kan et tegn plasseres på flere forskjellige steder i tegnrommet.. Her kommer det flere eksempler på tegn som kan distribueres (HUS og BIL): Som du kan se distribueres tegnet BIL med et spesiell tegn. Det er ikke tegnet BIL som gjentas. Tegnet kan stå for kjøretøy med minst fire hjul eller båter. En slik håndform kalles "klassifikator". Grunnen til at håndformen brukes er at tegnet BIL ikke kan distribueres selv, derfor bruker et klassifikatoriske tegn for å gjøre det. 34

Bevegelsesform: Dimensjonering Noen tegn som STOR, LITEN kan forandres mht form for å markere hva som er stor eller liten. I neste eksemplet forteller Georg om sitt hus som er stor. I det vi forandrer tegnet STOR mht formen gir vi tegnet en tilleggsbetydning, nemlig at egenskapen STOR er knyttet til gjenstanden HUS. For eksempel kan du gi informasjon om størrelsen av en ball i det du forandrer tegnet STOR slikt at den ser ut som en stor ball. Det finnes en del visuelle egenskaper som vi kan utrykke på denne måten. I de neste eksemplene får du se egenskapene lang, kort, tykk, tynn, stor og liten i forhold til gjenstander/dyr som lineal, person, bok, mus, kopp, mann: Oppgave: Du har nå sett på egenskapene LANG - KORT, TYKK-TYNN, LITEN-STOR i forhold til noen gjenstander. Prøv å finne flere gjenstander som har ulike tegn for LITEN og STOR. 35

Egenskapen kan graderes dvs du kan sette størrelsen av en gjenstand i forhold til størrelsen av en annen gjenstand. Modifikasjonen gir en tilleggsbetydning om gjenstandens eller personens utseende mht størrelse. Tegnet utføres i så tilfelle med en bevegelse som er større eller mindre enn den bevegelsen du vanligvis ville forventet av tegnet HUS eller BALL. I tillegg kommer det en mimikkforandring som støtter den manuelle modifikasjonen. Selv om det kanskje kunne se slik ut, er det ikke tegnet HUS som forandres. Den orale komponenten for eksempel tilsvarer ikke den orale komponenten tegnet HUS har. Den tilsvarer den orale komponenten tegnet STOR har. Det er nemlig tegnet STOR som tilpasses mht form i forhold til objektet det beskriver og mht størrelse. Se for eksempel på hvordan Georg sier at hunden er stor: eller om en person som er tynn og en som er tykk: En slik modifikasjon kan ikke gjøres i forhold til alle tegn. En gradering på egenskaper som for eksempel GRØNN eller SPENNENDE må utrykkes på andre måter som for eksempel: I eksemplet forteller Georg at han så to videoer i går, begge var spennende men den ene var mer spennende enn den andre. Bevegelseshastighet Med hastighet som modifikasjon menes ikke at du kan tegne fortere eller saktere. Hastighet som modifikasjon betyr at du utfører et tegn fortere eller langsommere i forhold til andre tegn i samme kontekst. 36

Hastigheten på tegnet viser ofte hvordan en handling ble utført. For eksempel om en handling varer lenge, blir gjennomført sakte eller fort osv. I eksemplet forteller Georg om at barn kan vokse fort eller sakte: Intensitet, anstrengelse, avslappenhet osv Alle tegn kan utføres med ulike munnstillinger som sier noe om intensiteten. Munnstillingen gir en tilleggsbetydning til et tegn som sier noe om måter noe ble gjennomført på, eller et forhold til en gjenstand eller en person. Er munnen anspent får tegnet tilleggsbetydningen at det er anstrengende å gjøre noe eller at det er et anstrengt forhold i til noen/noe. I eksemplene viser Georg forskjellige måter å lese. Bevegelsesretning: Noen tegn har en fast retningsmodifikasjon, dvs de har en bevegelse som har en bestemt retning. Det er en rett bevegelse som går fra et punkt i tegnrommet til et annet punkt i tegnrommet, nemlig fra utgangspunktet hvor handlingen starter til målpunktet der handlingen slutter. Se på følgende eksempler: På tegnet GI blir det ved hjelp av retningen tydeliggjort hvem som gir en bok til hvem. I den første setningen er det Georg som gir en bok til deg etter det er det omvendt. Og i den tredje ytringen er det en tredje person som gir den til en annen tredje person. I neste eksemplet ser du hvordan tegnet BESØK blir retningsbøyd: 37

Det finnes flere tegn på norsk tegnspråk som har en slik retningsmodifikasjon, som for eksempel: TA, GI-BESKJED, SVARE, UNDERVISE Disse tegn kalles retningsverb og har felles at de beskriver en handling som har et utgangspunkt og et mål. Når jeg for eksempel besøker en venn er utgangspunktet til handlingen der jeg befinner meg nå, og målet er der hvor vennen befinner seg. I tillegg trenger alle disse tegn to involverte i motsetning til for eksempel tegnet SOVE. Jeg kan si: JEG SOVER Men jeg kan ikke si: JEG GIR fordi da mangler setningen noe informasjon om hva jeg gir og til hvem. Alle retningsverb må ha en retning for å markere hvem som utfører handlingen. Men retningens utgangspunkt er ikke alltid hos personen som er aktiv, se på tegnet OPPFATTE i følgende eksemplet: Grunnen til dette er at retningsverb alltid referer til en handling hvor noe eller noen blir overført fra et sted til et annet. Når jeg besøker noen beveger jeg meg fra det stedet jeg er til hans sted. Gir jeg en bok til deg beveger boken seg fra stedet jeg er, til stedet du er. Til og med når jeg underviser deg er det noe som blir overført fra meg til deg, nemlig kunnskap. Retningen i et retningsverb etterligner alltid 38

retningen av det som skal bevege seg. Når Georg oppfatter hva jeg sier er det han som får noe (nemlig informasjon). Derfor går retningen av retningsverbet fra meg til ham, selv om det er han som oppfatter meg. Kapittel 5.1.2: Modifikasjonenes betydning Modifikasjonene vi har sett på så langt tilfører tegnene følgende betydninger: reduplikasjon: gir oss et inntrykk av hvordan du gjør ting. Ikke bare at du jobber men også hvordan du jobber. Om du for eksempel jobber sakte eller fort, intenst eller mye. En slik form for betydningsforandring kalles aspekt og markerer hvordan en handling blir utført mht hastighet og hyppighet, altså hvor ofte noen gjør handlingen, hvor slitsom handlingen er osv. Brukes ofte i kombinasjon med intensitets og hastighetsforandringer. distribusjon: markerer flertall i motsetning til entall. Når et tegn er distribuert står det i flertall. dimensjonering: markerer forskjellige grader av størrelse/dimensjon hos en gjenstand eller person retningsforandring: markerer hvem som utfører en handling og hvem som "mottar" 39

Kapittel 5.1.3: Klassene basert på modifikasjonene Hvis vi bruker modifikasjonene som ble beskrevet i kapittel 5.1.1 som kriterium for å danne klasser får vi ikke en overensstemmelse mellom et tegn og en modifikasjon. Mange tegn kan ha mer enn en modifikasjon: Tegnet GI for eksempel kan både redupliseres og har en retningsforandring: Hvis vi bruker de fem modifikasjonene distribusjon, reduplikasjon, dimensjonering, bevegelsesforandring og retningsforandring som kriterier for å dele inn klasser får vi følgende klasser: klasse modifikasjon eksempel klasse 1 tegn som distribueres og som kan vise en graderbar egenskap HUS, PERSON BOK, klasse 2 tegn som kan redupliseres JOBB, LESE tegn som kan klasse 3 distribueres og ANNET redupliseres klasse 4 tegn som kan forandres mht bevegelse (oppned, rett fram, sikksakk osv) klassifikatoriske verb klasse 5 tegn som har en retningsmodifikasjon og som kan redupliseres GI, BESØKE (retningsverb) klasse 6 klasse 7 tegn som kan graderes tegn som ikke kan modifiseres STOR, SPENNENDE MANN, HUND 40

Kapittel 5.2: Betydningsklasser (semantikk som kriterium) Akkurat som i andre språk kan vi dele inn tegnforrådet til norsk tegnspråk inn i betydningsklassene: ord/tegn som referer til en gjenstand eller person o eksempel: PERSON, BIL, HUS ord/tegn som refererer til en handling o eksempel: GÅ, LESE, KJØPE, GI ord/tegn som refererer til en egenskap o eksempel: SPENNENDE, STOR, NY Men det finnes relativt mange tegn som kan høre hjemme i flere av klassene når de blir produsert isolert. Et slikt tegn for er eksempel JOBB. Tegnet kan brukes for å referere til "en jobb" eller til handlingen "å jobbe", Et annet tegn er tegnet FORSKJELLIG. Tegnet kan referere til en person eller til en egenskap. Derfor er det vanskelig å plassere slike tegn i kun en av klassene. Det er også vanskelig å plassere dem i flere klasser fordi klassesystemet er da ikke entydig lenger. En måte å løse det på - som på ingen måte behøver å være den "rette" måten - er å sette opp enda en klasse for slike tegn. Denne klassen kan vi kalle "ord/tegn som har flere betydninger/en vid betydning". Kapittel 5.3: Funksjonsklasser Funksjonsklasser baserer seg på skillet mellom tegn som kan forekomme i argumentfunksjon, i predikatfunksjon eller i attributtfunksjon eller i flere av funksjonene. (Hvis du har glemt hva de forskjellige funksjonene er eller ikke lest kapitlet om dette ennå kan du lese det nå). Dessverre har vi ikke nok forskningsbasert 41

kunnskap for å kunne si hvordan alle tegnene kan plasseres i funksjonsklasser. Men vi kan i hvert fall gi eksempler på hva som er mulig i norsk tegnspråk: I norsk tegnspråk finnes det forholdsvis mange tegn som kan brukes i både argumentfunksjon og predikatfunksjon. Se på tegnet JOBB i eksemplene. I første eksemplet brukes tegnet Jobb i argumentfunksjon i andre eksemplet i predikatfunksjon Noen tegn kan i tillegg settes inn i attributtfunksjon. Se på tegnet FORSKJELLIG som kan brukes som attributt i argumentet og i predikatet: Andre tegn derimot kan kun brukes i predikatfunksjon som for eksempel retningsverb som GI, OPPFATTE For å kunne ha dem i argumentfunksjon må du forandre på tegnets utseende i det du kutter ut siste del av retningsbevegelsen. I neste eksemplet sier Georg at han kjøpte en gave, men han sier ikke til hvem den skal gis: Noen tegn ser ut til å bare kunne brukes i argumentposisjonsom for eksempel tegnet PROBLEM: Imidlertid bruker man ikke et tegn for Å VÆRE når vi skal si at: "Det er et problem." derfor står tegnet PROBLEM i slike setninger i predikatfunksjon: Det samme gjelder for tegn som kan stå i attributtfunksjon: Det finnes ikke noe tegn som utelukkende kan stå i attributtfunksjon Vi kan oppsummere med at det finnes mange tegn i norsk tegnspråk som kan stå i minst to ulike funksjoner uten å gjennomgå en 42