Jeg ville ha drept ham, sa min venn. Stemmen hans var tung som bly og uten et snev av tvil. Blikket var mørkt og fylt av avsky. Men øynene hans avspeilte også den beinharde styrken vi får når vi blir foreldre fra første gang man ser sitt eget barn i øynene og i samme stund forstår at livet har tatt en ny retning, og at man aldri mer blir den samme. Vi hadde lest i avisene om en mann som hadde forgrepet seg på små barn egne og andres. Han hadde lest om foreldrenes skam og barnas tause lidelse og sår i sjelen. I samme øyeblikk visste jeg at det han sa var sant. Verken mer eller mindre. Og vissheten vokste i mitt indre, den ville ikke gi seg. Det er denne styrken boken min handler om. Om hvem du blir, og hvor langt du kan strekke deg. Hva du makter å gjøre for å beskytte barnet ditt. Hatet, smerten og styrken. Jeg er opptatt av menneskenes indre, hva som får oss til å gjøre det vi gjør, hva som driver oss til lidenskap eller likegyldighet, vårt hat og våre besettelser. Jeg håper du får mange ulidelig spennende og neglebitende lesestunder i mitt selskap. Ingrid Elfberg
INGRID ELFBERG Oversatt av Astrid Eggesvik Silke
www.silkeforlag.no Se til meg som liten er av Ingrid Elfberg Originaltittel: Gud som haver Copyright Ingrid Elfberg 2009 Published by agreement with Nordic Literary Agency, Sweden Oversettelse: Astrid Eggesvik Omslag: Alen Grujic, Datafunk Tilrettelagt for ebok av Prograph as ISBN978-82-8270-010-8 ISBN 978-82-998066-6-4 (trykk)
Til sønnene mine, Gabriel og Adrian
Hevn er en slags vill rettferdighet Francis Bacon
PROLOG SEBASTIAN HØRTE VALPEN. Kjente igjen lyden, den ivrige pesingen. Han så ikke opp, men fortsatte å kjøre rundt og rundt med den rosa Volvoen sin i sanden. Ventet. Volvoen kjørte fortere. Sebastian likte valpen. Den var alltid glad og ville leke. Han hadde kastet en ball til den en gang, som den hadde hentet, han hadde kastet ballen igjen. Valpen hentet. Når den ble rampete, bet den litt med små, skarpe tenner. Det likte ikke Sebastian og trakk til seg hendene. Da pleide eieren til valpen å si ifra. Valpen spratt frem på bakbena i spenn mot båndet og nådde frem til Sebastian, som fikk seg en våt slikk over det ene øret og buttete valpelabber mot ryggen. De var varme. Mannen som eide valpen, sa noe til ham, men Sebastian forsto ikke hva. Han tok opp Volvoen sin og rakte den frem mot valpens eier, myste opp mot ham, men lyset var så skarpt at han ikke kunne se ordentlig. Vovlo, sa Sebastian med ettertrykk. Mannen som eide valpen, svarte at han var flink gutt. Visst var det en Volvo. Mannen tok Sebastian i armen og dro ham opp på bena. Sebastian mistet Volvoen og forsøkte å strekke seg etter den, men nådde ikke frem. Hunden viklet båndet omkring føttene hans og slikket ham på hendene. Eieren sa at han skulle få valpen? En egen hund? En kamerat? Sebastian prøvde å få tak i bilen sin. Det var noe med hånden, stemmen var annerledes men han ville ikke se opp. Valpens fuktige snute gled mot hånden hans. Han ville ha
valpen fikk han den? De gikk mot porten i enden av bakgården får ikke lov til å gå ut der Valpen hilste på Sebastian med overstrømmende fryd hver gang de møttes innenfor den bevegelsesradiusen båndet ga ham. Sebastian vristet på hånden, ville ut av grepet, men grepet hardnet. Du vil vel ha valpen? Sebastian nikket og knep igjen øynene. Stemmen var ekkel, luften som strømmet ut av eierens munn, luktet rart. Sebastian forsto ikke hvorfor han var sint. Han pleide ikke å være sint, han hadde kommet med presanger og godterier. Før. Men selvfølgelig ville Sebastian ha valpen. Det ville han. Kom nå! mante stemmen mens grepet grov seg hardere inn i hånden. Sebastian begynte å føle seg redd. Nå var de fremme ved fotgjengerovergangen. Her fikk han ikke lov til å være. Farlig, sa mamma Sebastian pekte på en hvit BMW som suste forbi. Be-eme, sa han og myste mot eieren mens han ventet på ros. Men Sebastian fikk ikke noe svar.
1 KARIN PUSTET MOT BABYENS hode, snuste inn i det fjonete håret mens hun iakttok søsterens stive ryggtavle, sammenkrøket som et panser rundt det myke inni henne, en betongmur som hun hadde bygget opp i løpet av de siste månedene mot alt og alle. Lillesøsteren hennes hadde mistet skarpheten, hun var blitt blek og gjennomsiktig, som et bilde som er blitt falmet av tidens tann og vær og vind. I løpet av tre måneder hadde hun gått fra å være Karins sprudlende lillesøster til å bli et skyggebilde, et tynt, gjennomsiktig vesen med store øyeepler som iakttok omverdenen med uttrykksløs fjernhet. Likegyldig utenpå. Og inni? Karin kunne bare ane. Dommen var endelig avsagt, etter tre måneders kvelende ventetid. Som når en spent gummistrikk ryker. Mannen som hadde bortført og siden forgrepet seg på Evas sønn, hadde endelig fått sin straff. Den tre måneder lange psykiske torturen var over. Oppmerksomheten hadde vært mer enn bare plagsom. Nysgjerrighet, falsk og ekte velvilje, medienes siklende innpåslitenhet. Oppslagene i pressen hadde vært i krigstyper. GÖTEBORG-MANN PEDOFILIDØMT! I går, 30. august, falt dommen mot den 23-årige barnehageassistenten i Göteborg. Han har vært varetektsfengslet siden mai, siktet for å ha forgrepet seg på minst ett av barna i en barnehage i Göteborg sentrum. Mannen nektet for anklagene, men