Orkesterliv i Drammen Som en av de større byene i Norge burde Drammen kunne ha et blomstrende kulturog musikkliv. Men nærheten til Oslo gjør bl.a. at publikum ikke løfter sine egne utøvere i samme grad som det kan skje i Kristiansand eller Kristiansund eller Tromsø. Dyktige utøvere har også hatt en tendens til å bruke Drammen som springbrett til en karriere i hovedstaden. Dette har alltid vært et problem i vår by, helt siden de første spede forsøk på å bygge opp et musikkliv begynte midt på 1800-tallet. Av Liv Evju Tyske musikere på turné slo seg etter hvert ned i Norge, og også i Drammen. Organist i Tangen J.G. Spiess ledet Borgervæbningens korps og hadde sitt eget orkester på 1860-tallet. I 1850 kom et orkester som kalte seg Schwarzenbacherkapelle til Norge, og blant dem en mann som fikk stor betydning for musikklivet i Drammen, nemlig Christian Jehnigen. Han ble bl.a. Johan Halvorsens lærer. Han dirigerte Stadsmusikken som senere ble til Parkmusikken. Korps ble det med tiden mange av i Drammen, og forbildet var de militære musikkorps ene; den arven kan fremdeles sees på korpsuniformene til både store og små musikanter. Ved siden av korpsene har det vært fere selskapsforeninger som har syslet med musikkutøvelse. Organist Ole Fredriksen sto i spissen for «Teater-orchesteret» i 1820-30-årene, og Chr. Jehnigen hadde et eget stryke-ensemble. Men det var antagelig Drammens Dilettantorkester som var det første tilløpet til det som i dag er Drammens Symfoniorkester. Styre protokollen fra denne foreningen finnes i Drammens Museum, og Rundt om Drammen har fått anledning til å kikke litt på den. Dilettanter og amatører Ordet dilettant har etter hvert fått en nedsettende betydning i den grad det i det hele tatt er i bruk i dag. Men det stammer fra det italienske diletto som betyr glede; altså er en dilettant en som utfører noe fordi det gir glede. Tilsvarende kommer amatør av amor som betyr kjærlighet, og amatøren elsker det hun/han utfører. Både dilettant og amatør brukes om folk som ikke er fagutdannet i f.eks. musikk, men som driver på det vi i dag kaller hobby-basis. En del hobby-, amatør- eller dilettant-musikere i Drammen samlet seg i august 1885 for å prøve å danne et orkester, hovedsakelig med strykere. Dr. J.C.Holst, organist Theodor Hilde og advokat Theodor Thorne innkalte til møte, og til sammen 14 personer meldte seg som aktive musikere. Bare to av dem omtales som «musikus» i referatet fra stiftelsesmøtet. Grup- Organist Theodor Hilde var med og tok initiativet til Dilettantorkesteret i 1885. Foto fra Bergan: Drammens Sangforening. 16
Vinteren 1885 spilte Dilettantorkesteret på tre forestillinger som De unges Forbund arrangerte i Handelsforeningen. Foto Drammens museum. pen kalte seg Drammens Dilettantorkester og fikk øvelokaler i Børsen etter forhandlinger med børskommisæren. De 14 medlemmene fordelte seg slik i orkesteret: tre på første fiolin, fire på andre fiolin, to på bratsj, deretter en på hver av cello, kontrabass og føyte, pluss to kornetter. Orkesteret ble meget formelt organisert, og medlemmene vedtok lover for virksomheten som virker ganske spesielle i dag. Formålsparagrafen er grei nok: «at bidrage til Musikens Fremme blandt Medlemmerne». De skilte mellom aktive og passive medlemmer. Aktive, altså musikere, måtte voteres inn. Et nytt medlem ble foreslått skriftlig på et møte, og på neste møte voterte medlemmene over vedkommende. Det måtte 2/3 fertall til blant de fremmøtte for at den nye personen skulle kunne godkjennes. Imidlertid viser protokollen at alle nye ble enstemmig innvotert. De passive medlemmene ble tatt inn ved styrebeslutning. Disse var vel hva vi i dag ville kalle støttemedlemmer. Musikerne betalte en kontingent på kr. 8.- pr. sesong, som varte i 8 måneder fra midt i september. Passive medlemmer betalte en lavere kontingent, herrer kr. 5.- og damer kr. 3.-. Ingen voldsom pris, skulle man tro, men den var nok i høyeste laget, skulle det vise seg. Orkesteret fikk et styre som besto av både aktive og passive medlemmer, og advokat Theodor Thorne ble den første styreformannen. Øvelse gjør mester I følge lovene skulle orkesteret øve en gang i uken, men musikerne var tydeligvis ivrige etter å oppnå resultater. Allerede i november hadde de forhandlet fram en avtale med Drammens teater om å kunne øve i et av teatrets værelser. To øvelser pr. uke skulle koste kr. 3.- pr. måned, og orkesteret måtte selv besørge kostnader til lys, varme og renhold; i følge avtalen var dette «Theatret uvedkommende». Teatrets vaktmester påtok seg å ordne dette mot en godtgjørelse på kr. 1,50 pr. øvekveld. Stadsmusikken brukte det samme lokalet til sine øvelser, og de to foreningene gikk sammen om å pusse 17
opp rommet, med beregnet kostnad «14 16 kroner», sier protokollen. Flere av orkesterets medlemmer kom fra næringslivet, og det falt ganske naturlig å innlede samarbeid med De Unges Samfund, som var en selskapsklubb innenfor Drammens Handelsforening, startet i 1869. Det var en meget aktiv forening, som drev diskusjons - forum med debatter på høyt nivå, satte opp teaterforestillinger, hadde utlånsbibliotek og en egen avis. De bygget sitt eget hus på Gamle Kirkeplass, som ble til Handelsforeningens Hus da Samfundet ble oppløst i 1894. Samfundet spilte tre forestillinger vinteren 1885, og Dilettantorkesteret ble engasjert til å spille mellomakts-musikk. Organist Hilde, som var orkester ets instruktør, brukte dem også på en konsert senere i samme sesong. Medlemmer og økonomi Det kom etter hvert fere aktive medlemmer, men det var også noen som sluttet, stort sett fordi de fyttet fra byen. De passive medlemmene voldte mye hodebry. Man hadde håpet på et stort antall støttemedlemmer som kunne hjelpe til med den økonomiske siden av saken, men det viste seg å være vanskelig å verve slike. I første omgang satte man et tak på kontingenten fra passive medlemmer: dersom de hørte til samme familie, skulle de ikke betale mer enn kr. 15.- til sammen. Dette beløpet måtte forholdsvis snart reduseres til kr. 10.- I mars 1886 ble det holdt en konsert i teatret, i håp om å verve fere passive medlemmer. Men konserten var så dårlig besøkt at orkesteret måtte be teatret om å få slippe å betale leie. Teatret gikk med på det, og dermed kunne man bokføre et overskudd på kr. 4,70. I protokollen står det: «Koncerten, der gaves med Assistance af Frøken Helga Heiberg (Sang) og frøken Sophie Reimers (Deklamation) [ ] maa efter derom meddelte Udtalelser, kaldes vellykket som Præstation betragtet.» Men altså ikke økonomisk. Det er interessant å se at da Dilettantorkesteret ga en konsert i Parken i juni samme år, ble resultatet ganske annerledes; nemlig et overskudd på kr. 100,99. Sammen med orkesteret medvirket Drammens Sangforening og Stadsmusikken. Dette hadde tydeligvis større appell til publikum. Ved generalforsamlingen i september 1886 ble familiekontingenten for de passive medlemmene ytterligere nedsatt, nå til kr. 6.- Så iverksatte styret en stor vervekampanje. Det ble sendt personlige brev «til Personer der antages at interessere sig for Sagen» med oppfordring om å støtte orkesteret ved å bli passive medlemmer. Resultatet ble 25 innmeldelser, av disse var det mange familier. Styret var tydelig skuffet, men arbeidet ufortrødent videre. Organist Hilde, som instruerte orkesteret på øvelsene, hadde ymtet frempå om et fast honorar for dette arbeidet, men han fikk klar beskjed om at styret måtte beregne hans honorar fra sesong Sommeren 1886 hadde Dilettantorkesteret et vellykket arrangement i parken sammen med Stadsmusikken og Sangforeningen. Drammens sangforenings fane inneholdt en hyllest til fiolinisten, orkesterlederen og komponisten Christian Blom. Notene øverst på fanen er innledningen til hans vinnermelodi «Sønner av Norge». Foto Drammens museum. 18
til sesong på bakgrunn av den økonomiske situasjonen i orkesteret. I mai 1887 var det rom for å betale kr. 150.- for instruksjonsarbeidet gjennom sesongen 86-87. Kontingenten for de passive medlemmene var stadig et ømt punkt. Nå ble den satt ned igjen, til kr. 3.- for herrer og kr. 2.- for damer. Familiekontingenten var stadig kr. 6.- Man kan jo filosofere litt over at kontingenten for damer var lavere enn for herrer, men årsaken var vel ganske enkelt den at herrene betalte også for damene, siden svært få av disse hadde egne penger å bruke. Det var ektemannen som disponerte pengene, selv om de på papiret var fruens eiendom. Samarbeidet med De Unges Samfund fortsatte. Det ble arrangert aftenunderholdninger, med gratis adgang for orkesterets passive medlemmer. Drammens Sangforening medvirket også, på de samme vilkår. DUS satte også opp en operette som het «Kjærlighed til Kunsten», som ble spilt både i Samfundets hus og i teatret, stadig med Dilettantorkesteret. Da Per Winge var blitt organist i Bragernes kirke, overtok han også som instruktør for Dilettantorkesteret. Foto fra Bergan: Drammens sangforening. Dirigentproblemer I mars 1888 trakk Theodor Hilde seg som dirigent «indtil videre», og ett av orkesterets medlemmer, hr. pianostemmer H.H.Hansen påtok seg å lede øvelsene for resten av sesongen. På høsten fikk man overtalt komponisten Per Winge, som nylig var blitt ansatt som organist i Bragernes kirke, til å påta seg å instruere orkesteret på et par øvelser. Deretter ba de ham om å overta som fast instruktør, og det gjorde han, på betingelse av at orkesteret ikke påtok seg noen offentlig opptreden for resten av sesongen. Eventuelt honorarfastsettelse overlot han til styret. Da sesongen var over, fikk også Winge kr. 150.-. Året etter fant orkesteret seg et annet øvelokale. Dessverre sier ikke protokollen noe om hvor dette var. Rommet i teatret var for lite, og Winge ville ha et rom hvor det sto et husorgel eller harmonium som han kunne bruke til å fylle ut orkesterklangen, som nok har vært ganske spinkel. Besetningen var omtrent den samme som da de begynte, og antall musikere var sjelden over 15. Winges instruksjon har nok hevet orkesterets nivå, for ved soaréen i De Unges Samfund i april 1890 spilte de bl.a. ouvertyren til operaen «Norma» av Bellini, pluss et par wienervalser. Drammens Sangforening deltok, og det var «sidenefter Anledning til en Svingom», som det står i programmet. Men likevel måtte Winge nøye seg med kr. 100.- i honorar etter denne sesongen. Slutten Etter generalforsamlingen i oktober 1890 er det ingen fere innførsler i protokollen. Det foreligger en løs lapp, et nokså uleselig blyantnotat som later til å være kladden til et referat fra generalforsamlingen i september 1891, en kladd som aldri ble innført med pen håndskrift og penn og blekk. Av notatet fremgår det at mange av Dilettantorkesterets passive medlemmer meldte seg inn i den nystartede Drammens Musikforening, og dermed svant inntektene inn. Winge har arbeidet gratis. Orkesteret har medvirket ved to soaréer, og fått mye skryt, så mye at det har innløpt en gave på kr. 200.- fra Drammens Brændevinssamlag. Dermed besluttes det å betale Winge kr. 100.- og å kjøpe inn et brukt harmonium. Med dette ender Drammens Dilettantorkesters historie. Etter alt å dømme gikk hele orkesteret inn i Musikforeningen og fungerte som foreningens orkester. Per Winge var 19
I 1900 startet barber A. G. Olsen «Sekstetten», som senere ble utvidet til «Salonorkesteret» under ledelse av fru borgermester Rynning. I 1905 markerte de et tydelig nasjonalt standpunkt. Fra venstre: Andreas Torgersen, fru Karen Olsen, Robert Pedersen, A. G. Olsen, Karl G. Paulsen, Hans Thorud, Finn Moss, Thor Pedersen, Eivind Søhoel og Hans J. Nielssen. Foto fra Rove: Drammens byorkester. primus motor i foreningen, som falt sammen da Winge forlot Drammen i 1894 for å bli kapellmester ved Christiania Theater. Mellomspill før 1919 Etter Per Winge kom komponisten Eyvind Alnæs på orgelkrakken i Bragernes kirke. Han startet også et lite orkester, men de spilte aldri offentlig. Theodor Hilde startet et amatørorkester som han kalte «Harmonien» i 1899, og i 1900 dukket «Sekstetten» opp, en strykekvartett med føyte og piano som ble ledet av barber, senere musikkhandler A.G.Olsen. Sekstetten ble utvidet og fremsto som Drammens Salonorkester, med fru borgermester Rynning som en drivende kraft. Hun døde dessverre i 1909, og A.G.Olsen måtte slutte som aktiv musiker på grunn av en øyensykdom. Men han kom sterkt igjen senere som organisator i Barber og senere musikkhandler A.G.Olsen. Han var en av de drivende kreftene i byens musikkliv omkring 1900. Foto fra Rove: Drammens byorkester. 20
Fra Drammens Teater i 1924. Drammens byorkester og Daniel Hanssens kor samarbeidet ved flere an ledninger. Her har de fullført N. W. Gades store verk «Elverskud». Foto Drammens museum. Drammens musikkliv. Salonorkesteret var dermed historie, men en ny kvinne, Olga Bjelke Andersen, sørget for en verdig etterfølger. Hun satte i gang Drammen Amatørorkester, som var i virksomhet fra 1910, først med henne selv som dirigent. Senere overtok komponisten Arne Eggen, som var ansatt om organist i Bragernes etter Alnæs. Men i 1914 gikk dette orkesteret også i oppløsning; det var vanskelig å skaffe blåsere og dermed ville ikke Arne Eggen være med lenger. Det var forskjellige ensembler som kom og forsvant, før det endelig, i 1919, ble orden på sakene, og Drammen kunne få sitt eget symfoniorkester, bl.a. ved stor velvilje fra kommunens side, representert ved borgermester Klingenberg og ordfører Rømcke. Disse fikk bystyret til å vedta en årlig støtte til et orkester i Drammen på kr. 10.000. Byen hadde musikere nok, mente A.G.Olsen, som viste til at kinomusikerne kunne danne grunnstammen i orkesteret sammen med de dyktige amatørene. Og 16. oktober 1919 ga Drammen Byorkester sin første konsert. Kilder Drammens Dilettantorkester. Protokoll 1885-1891. (I Drammens museum.) Hans Henrik Rowe: Drammen Byorkester 1919-1969. Lyche 1969. Jo Sellæg: Fra masken til ilden. Drammens teater gjennom 200 år. Brakar 2000. Jo Sellæg: Fra tømmer til høyteknologi; Drammens næringslivsforening 1847-1997. 1997. Per Ivar Søbstad: Drammens musikkhistorie fram til 1950. Søbstad 2010. Arvid Vollsnes, red.: Norges musikkhistorie b. II og III. Aschehoug 1999. 21