Dømt til en sommer på Dommedagsgården

Kapittel 1 Dømt til en sommer på Dommedagsgården Av en eller annen idiotisk grunn som ikke var min feil, måtte jeg være sammen med den sprø fetteren min, Basse på Dommedagsgården, hele sommeren. Vi bor i Oslo, like ved fjorden. Jeg kan ikke fordra fjorden. Den er full av bølger, brennmaneter, tang og andre ekle greier. Nei takk. Gi meg heller en pose potetgull en stor med rømme og løk og en bunke tegneserier. Fattern vraka de fornuftige planene mine. «Raymond, ikke tale om at du ligger her på sofaen hele sommeren.» Jeg rullet meg over på ryggen, forsiktig sånn at jeg ikke moste potetgullet, og kneppet igjen knappen som hadde gått opp på Darth Vaderpysjen min. Det ene hjørnet på tegneserieheftet datt ned i dippen. Jeg slikket den av for at ikke sidene skulle klistre seg sammen. «Mm-mm, 7

jeg leser. Vil du ikke at jeg skal utvide hjernekapasiteten?» Fattern skar en grimase. «Ikke når Peter Porker er læreren.» «Parker. Spider-Man er Peter Parker.» Jeg dyttet brillene opp på nesa og satte skåla med dipp ned på gulvet. Fattern tok den opp og plasserte den på bordet. «Hør her, gutten min. Det du trenger er å klatre i trær, løpe over åpne sletter og oppleve naturen.» Jeg fikk gåsehud på ryggen. «Nei! Ikke speiderleir! Jeg løper ikke rundt med kart og kompass hele dagen, eller sover i telt og synger rundt leirbålet.» Mamma kom inn i rommet og grep fattern i armen. «Dette er mye bedre! Du skal være sammen med fetteren din, Sebastian Basse, mener jeg i sommer på onkel Rolf og tante Randis praktfulle gård i Hedmark. Er ikke det flott!» Når voksne virkelig prøver hardt å overbevise deg om at noe er flott, vet du at det ikke er det. «Ikke Bassern! Han er helt sprø!» Jeg ble skrukkete i fjeset bare ved tanken. «Han finner alltid på noe spik. Han spiser insekter og bryter med griser og finner opp idiotiske ting som kutter av deg ørene.» Mamma sukket. «Raymond, du skal nå alltid overdrive.» «Jeg overdriver ikke! Tante Randi har de der merkelige rykningene i øyet hele tiden. Og onkel Rolf sier sånne snåle ting som mer sjelden enn hønsetenner. Høner har ikke tenner. Den høna som nesten hakket tærne av meg og spiste dem til lunsj, hadde det i hvert fall ikke.» Fattern lo. «Gamle Rolfe-gutt sier noen dumme ting, men vi hadde det alltid morsomt på gården da vi var unger.» Mamma sukket. «Randi vil at du skal holde øye med Basse når du er der, så kanskje han ikke hopper i fallskjerm fra låvetaket med lakener knyttet til sykkelen igjen.» «Bare fordi jeg er elleve og et halvt er jeg nødt til å være barnepike for en dustemikkel som akkurat er blitt elleve og oppfører seg som en sjuåring? Liker dere meg ikke lenger?» Mamma la hodet på skakke. «Bursdagen din var i februar, og nå er det juni. Det er ikke akkurat elleve og et halvt.» 8

Det la seg et tåkeslør over blikket til fattern. «Klukkebekken der oppe i Hedmark er sånt et koselig, stille, lite sted.» Å nei, han får meg ikke med på den der. «Klukkebekken er ikke engang avmerket på kartet. Jeg har sett etter. Bare for å bevise for Basse at han egentlig ikke finnes, liksom.» Fattern hevet øyebrynet. «Hvordan tok han det?» «Han ba meg pusse brillene, for både han og Klukkebekken var der.» Mamma viftet med hånda. «Å, det er massevis av sånne småsteder der oppe. Det er navnene på bygder som pleide å være der for lenge siden.» «Det er fremdeles ikke på kartet. Det er ikke trygt å dra til et sted som ikke engang Google finner. Kan jeg ikke bare spille fotball i stedet?» «Vi prøvde fotball i fjor sommer. Du satt på sidelinja under kampene og leste Donald.» «Det er fordi det allerede var nok folk i forsvar.» Fattern la armene i kors. «Lasse Borgersen spilte angrep.» «Det teller ikke. Han synes det er gøy å løpe.» «Det er ikke meningen at du skal sitte med nesa i et tegneseriehefte når laget ditt er på banen.» «Det blir kjempemorsomt på gården!» Mamma brukte bursdagsstemmen sin nå. «Du kommer til å oppleve en masse. Åkrene, skogene og bekkene, kuene og hønene og grisene. Traktorene. Liker ikke du traktorer, da? Og sola vil bleke håret ditt så det blir nydelig lysebrunt. Det står så godt til de brune øynene dine. Å, du kommer til å få det skikkelig flott!» Mamma satte seg på kne ved siden av sofaen. «Pappa og jeg har bedt over dette i et par uker nå. Hørte du ikke etter da vi hadde familieandakt?» Gud igjen. Mamma og fattern sa at jeg ikke ville være så sur hele tiden hvis jeg brukte litt mer tid på Gud. Ha! Jeg ville ikke være så sur hvis de sluttet å mase på at jeg skulle lese den kjedelige, gamle bibelen. Jeg så bort. Ja da, jeg skjønner. Fordi jeg heller vil sove på søndager enn gå på gudstjeneste, fordi jeg hater fotball, fordi en fetter som gumler 9

biller trenger barnevakt, ville de sende meg bort til en idiotisk bondegård i idiotiske Hedmark. Det var urettferdig. Mamma fikk tårer i øynene. «Raymond, vi vil bare ditt beste.» Fattern klemte hånda hennes. Da var det ikke mer å si. Jeg hadde fått dommen. Jeg skulle avtjene en sommer med hardt arbeid på en gård med stinkende dyr og fetter Basse, en fjern slektning, men ikke fjern nok til at jeg var trygg. 10

Kapittel 2 De dytter kuer overende, ikke sant? «Så hva finner dere på rundt her, da?» Jeg lå og vred meg på feltsenga som var dyttet inn på soverommet til Basse i andre etasje. Gardiner med racerbilmønster flagret i det åpne vinduet. Det gamle våningshuset luktet gamle møbler og støv, blandet med fuktig løv og melk. Klokka på veggen ringte en time for tidlig til å legge seg. I den andre senga lå Basse støttet opp på tannpirkerarmen sin og gliste idiotisk. «Vel, vi står opp halv seks for å gjøre oppgavene våre. Det er da vi samler høner, jager griser og bryter med kuer.» «Kan styre meg.» Jeg presset ørene enda dypere ned i puta. Det virket ikke. Jeg kunne fortsatt høre Basse. «Jeg jobber med en ny design for flåter som kan flyte på andedammen. Jeg skal fange noen markmus og frosker og trene dem opp som mannskap. Og jeg har nesten fått ridd inn gamle Gulliver J. Kennedy den tredje som travgris.» 11

Jeg kikket opp. «Gulliver J. Hva-da?» «J. Kennedy den tredje. Gårdsdyr har enten merker med nummer eller lange, kjedelige navn på registreringspapirer. Så jeg lager heller mine egne. Gulliver er renraset amerikansk duroc-gris.» Jeg kastet meg tilbake på puta. «Jeg hadde hund før. Jeg kalte ham Flekken. En blandingshund, tror jeg.» «Kje-de-lig.» Basse blåste noen bustete hårstrå ut av øynene, de gnistret blått når han ble opphisset. Det skjedde nesten hele tiden. «Hunden min heter onkel Otto junior. Han er irsk setter, oppkalt etter verdens eldste hund.» Jeg visste jeg ikke burde spørre, men gjorde det likevel. «Hva skjedde med Otto senior?» «Han er sikkert død.» Jeg grøsset, og ikke bare på grunn av den mentalt forstyrra fetteren min. Det hadde lagt seg en nifs stillhet over gården. Ingen biler tutet, ingen fly rumlet over oss. Ingen mennesker ropte. Jeg lyttet igjen. Gresshopper summet og gnisset. Kuer rautet. Hunder gjødde. Frosker kvekket. Alt sammen i mørket uten gatelykter. Ikke stille. Bare skummelt. Jeg trakk teppet lenger opp. Nattelufta kjentes med ett kald. Onkel Rolf hadde kalt det et småbruk. «Bare hundre mål innmark, sånn cirka.» Lite? Hele nabolaget mitt ville fått plass her. En hær av skur, låver, siloer, bur, gjerder og innhegninger fylte stedet, noe samlet i klynger og annet strødd rundt som om en kjempe hadde kastet lekene sine vilt om seg. Hauger med høy, mais, havre og jeg-vet-ikke-hva omsluttet det hele. En bekk rant ut fra skogen og snodde seg rundt stedet som en gedigen vannslange. Det jeg ikke så, var lys fra butikkvinduer som fristet med iskrem eller sjokolade. Ekstreeemt kjedelig. «Supert. Og neste uke kan vi sikkert velte kuene overende.» «Du kan ikke» Basse tidde. Det knitret i lakenene da han vridde seg rundt i senga. «Å ja, velte kuer! Det er ikke noe dere by-unger får 12

gjort særlig ofte. Ja-ha! Eh, så hva veit du om ku-velting, Raymond, Rarri, Rauhellbekken?» Jeg sukket oppgitt. Basses ivrige bruk av kallenavn var mildt sagt irriterende. «Jeg hørte et sted at bonde-unger synes det er gøy å snike seg innpå sovende kuer og dytte til dem. Da ramler de over på sida som trær som velter. Det skal visst være morsomt å se på, særlig hvis du har flere som står på rekke.» «Morsomt, ja!» Basse slo teppet til side. «Kom igjen, Raymond, dette er en perfekt kveld til å velte kuer. La oss begynne sommeren din med en gang.» Kanskje Bassern ville la meg være i fred hvis jeg bare dytta ei ku overende og beviste at jeg ikke var en taper som han. Dessuten var jeg ikke det minste trøtt, og dette måtte jo være bedre enn å ligge i senga og høre på kaklinga til en fetter med hønsehjerne. Vi gadd ikke å ta av oss pysjen, stakk bare føttene i joggeskoene. Basse åpnet døra på gløtt, og vi listet oss ned gangen, selv om jeg ikke tror kuene kunne høre oss så langt borte fra. Vi gikk raskt ned trappa og deretter ut gjennom bakdøra. Basse begynte å løpe, en kortvokst villmann med bustete hår og joggesko. Vi fulgte traktorveien ned til jordet der bølingen med melkekuer sov. De lå allerede i gresset som en samling svarte og hvite steinblokker. Hadde tante Randi og onkel Rolf kommet før oss og dyttet dem overende alt? «Der,» hvisket Basse. Ei stor, gammel ku kom ruslende fra under et tre. Hun så ut som en lang, diger, kantete blokk som en trailer som balanserte oppå bein som så litt for lange og tynne ut. Ikke rart at kuer velter så lett. En unge med legoklosser kunne bygge en mer stødig konstruksjon enn det der. Kua senket nesa mot bakken og dukket opp igjen med munnen full av gress hun gumlet rytmisk på. «Tror du hun går i søvne?» hvisket jeg. «Hvorfor er øynene hennes fortsatt åpne? Er det sånn at kuer som går i søvne, skal se våkne ut?» 13

Basse nappet i ermet mitt. «Kom igjen, Raymond. Følg meg.» Han snodde seg under et piggtrådgjerde og spratt opp like på innsiden. Jeg fulgte stønnende etter. Øynene til kua som gikk i søvne, var fortsatt åpne. Hun stirret tomt mot et kjerr med tistler og fortsatte å tygge selv om gresset var borte. Jeg prikket Basse på skulderen. «Drømmer kuer? Det virker som om hun er midt i en drøm som lammer hjernen hennes.» Han la en hånd for munnen og hvisket tilbake: «Det er perfekt. Hun legger ikke merke til oss. Har du lyst til å velte henne, bygutt?» Nei, jeg hadde ikke det. «Eh, ja, sikkert.» «Da teller jeg til tre. Vi løper så fort vi kan og dunker rett inn i sida på henne. Hun kommer garantert til å smelle i bakken.» Jeg kikket enda en gang på den massive søvngjengeren som ruvet gjennom skyggene og måneskinnet. «Er det vondt for kua?» «Stol på meg, Raymond. Selv om du er stor, kommer hun ikke til å føle en ting. Ok, er du klar? En. To. Tre. Gå!» Vi tok av som skudd. Jeg løp fortere enn Basse, og jeg visste at jeg kom til å treffe kua først og være den som slo henne overende. Ha! Og meg skulle du erte for at jeg er bygutt? Jeg skulle slå denne kua i bakken så raskt at de skjønte jeg hadde lært alt jeg trenger å vite om gårder og la meg få dra hjem igjen. Jeg la inn et ekstra gir. Bang! Jeg smalt rett inn i siden på kjøttstykket. Det ene sekundet oppreist. Det samme sekundet liggende. Pladask. Flatt-ut-på-ryggen. Da jeg lå der flatt-ut-på-ryggen i det duggvåte gresset og stirret på blinkende stjerner langt over kua som fortsatt sto og drømte, gikk det sakte opp for meg at det som kimte i ørene mine ikke var helt ulikt Basserns hysteriske latter. «Det var, ha-ha, det var, he-he, det var kjempemessig. Jeg har aldri sett noen sprette så langt ut fra en kumage før. Ku-trampoline urkult!» Jeg bøyde hodet bakover så langt jeg kunne, sånn at jeg kunne se Basse bak meg. «Hvorfor står du der ennå? Jeg trodde vi skulle løpe, begge to?» 14

«Hva? Og ta fra deg all æren? Aldri i verden. Kom deg på beina. Jeg skal vise deg.» Jeg kravlet meg på beina igjen mens jeg holdt øye med den svarte og hvite tanken på klauver. Magen hennes bulte mer enn jeg hadde forestilt meg. En beinete plate stakk ut som en bakvinge ved hofta hennes. Godt at jeg ikke hadde krasjet i den. Jeg prøvde å riste spindelvevet ut av håret. «Basse, kanskje vi heller burde gå inn igjen» «Så du er bare en pysete bygutt likevel?» «Nei. Men» Armene til Basse skar gjennom lufta i forklarende bevegelser. «Det du må gjøre, pysegutt, er å kjøre skulderen din inn i den fremre skulderen hennes. Du er nødt til å hugge til på hennes svakeste punkt, de tynne beina. Høyt gravitasjonssenter, skjønner? Kom tilbake hit igjen og gjør deg klar til et nytt forsøk.» Jeg så enda en gang nøye på kua. Det virket ikke som om hun hadde lagt merke til oss. Jeg snublet meg tilbake til der Basse sto. Han tok tak i skuldrene mine og ristet meg. «Det er lett, Raymond, hvis du ikke er for redd.» «Jeg er ikke redd.» Ikke så veldig, i hvert fall. Basse demonstrerte bevegelsene sine på ei liksom-ku. «Bare sikt på den fremre skulderen. Kanskje du skal krumme ryggen litt. Snøfte litt også. Få høre deg snøfte.» «Snaaaark, grrruulp.» «Greit. Ikke snøft. Bare løp så fort du kan. Klar? En. To. Tre. Gå. Gå!» Jeg skulle jammen vise Basse hva pysete bygutter er gode for. Jeg stormet over enga. Basse ropte instruksjoner. «Vend skulderen. Vend skulderen!» Jeg snudde meg sidelengs og kjørte skulderen inn i den digre, gamle kuas skulder. PANG! Falt. Rett i bakken. Igjen. Hadde jeg fått velge, ville jeg ha blitt liggende der seks sju dager til jeg fikk igjen følelsen i armen. 15

Men denne gangen la kua merke til meg. Ikke med en gang. Hun snudde det enorme hodet og kikket ned langs den lange, snørrete nesa si. Det rant sikkel fra kjeven som tygget og tygget. Den store tunga stakk ut og slikket først det ene digre neseboret, deretter det andre. Hun senket hodet og slang tunga i min retning. Måneskinnet glitret i de runde tuppene på de kremhvite hornene hennes. Jeg kom meg på beina og rygget unna. «Basse?» «Ja, Rarri?» «Jeg trodde bare okser hadde horn. Det er en okse, ikke sant?» Basse brølte av latter igjen. «For en by-tosk! Kuer har også horn. Mange bønder fjerner dem, men vi lar dem sitte på.» Jeg pustet lettet ut. Ei ku. Ikke farlig. Kanskje ikke. Likevel ganske dumt å la noe så gigastort få beholde hornene på. Da hoppet kua. Steilet, egentlig. Hun hoppet og spratt og sparket og kom stormende mot meg. Jeg snudde og kastet meg mot gjerdet. Halvveis gjennom kom jeg på at det var piggtråd. En metallpigg rev ermet av pysjen min, en annen ville ha revet av baklomma hvis pysjbukser hadde hatt lommer. Jeg kjente en kjølig bris der hvor det skulle ha vært en. Kua galopperte til hjørnet av gjerdet, stoppet og rautet. «Møøøøø! Møøøøø!» Jeg lå og peste på bakken, oppskrapt og forslått, men trygt utenfor gjerdet. Innenfor rullet Basse rundt på gresset og lo så han holdt på å sprekke. Kua rautet igjen. Hun lo også. Fy filler n! Hun hadde ikke sovet i det hele tatt! En tordnende stemme i kveldsmørket avbrøt de forrykte latterhikstene. «Hva i alle kosteskaft er det som foregår her?» Jeg fikk et glimt av onkel Rolf før strålen fra lommelykta hans traff meg rett i fleisen. «Oi!» Lyset sveipet videre til det fanget inn Bassern som nå sto og klappet kua på akkurat den skulderen han hadde sagt jeg skulle smelle inn i. «Du skulle ha sett det, pappa. Beste ku-velting noensinne. Hun velta Rarri to ganger uten så mye som å lette på øyet.» «Ku-velting!» Tante Randi rundet hjørnet. «Hva er det for noe tøys? Kuer står ikke og sover, ikke lar de seg velte heller. Det der er bare noe 16

sprøyt sånne ertekroker som deg liker å innbille byfolk. Nå, kom ut derfra og slutt å uroe dyrene.» Strålen fra lommelykta fant tilbake til meg. Jeg karet meg på beina og passet på å holde et godt tak i den fillete buksebaken. Onkel Rolf klødde seg på den bare skallen. Jeg syntes jeg merket det begynte å rumle en latter nede i magen hans som fikk pysjamasknappene til å dirre. «Ja, det må jeg si. Du veier sånn cirka fem og femti kilo? Og den Holstein-kua utgjør to hundre og femti. Hvordan hadde du tenkt du skulle få tippa overende noe sånt?» Drapskua stirret på meg. Jeg forsikret meg om at stødige onkel Rolf sto trygt plantet mellom meg og kua på den andre siden av piggtrådgjerdet. Jeg krummet fingrene rundt de fillete delene av pysjen min. «Blør jeg? Hei, ikke se bak!» «Oi sann!» Onkel Rolf beundret skrapene etter piggtråden. «Det blir bedre når det slutter å gjøre vondt.» Tante Randi og onkel Rolf marsjerte oss tilbake til huset. Tante Randi slo oppgitt ut med armene, og sendte sinte blikk og skarpe kommentarer hele veien. «Raymond Rauhellbekken, vi inviterte deg hit for å holde øye med Sebastian. Og før vi vet ordet av det, gjør dere kuene nervøse. Nervøse kuer melker ikke like godt. Dere tullebukker kunne koste oss fem seks liter melk for hver ku dere skremmer. Jeg trodde du var til å stole på. Jeg trenger hjelp i sommer, ikke flere narrestreker. Er det bare bråk med dere begge to?» Meg? Onkel Rolf ristet på hodet. «Ku-velting.» Tante dyttet ham i siden med albuen. «Rolf, slutt å le. Dette er ikke morsomt.» «Da så du ikke pysjamasbaken til Raymond.» Jeg presset hendene over rompa. Da vi trasket opp trappa til soverommet, klukket Bassern som om han hadde vært vitne til verdens beste praktiske spøk. Han kunne ikke le høyt for da ville den tosken som hadde gått på spøken, merke det. Jeg hadde en lei følelse av hvem den tosken var. Og jeg likte det ikke. 17

Da jeg lå under dyna igjen, prøvde jeg å finne en behagelig stilling for den ømme skulderen min, den verkende ryggen og sviende fronten. Hva var det for et mareritt mamma og fattern hadde sendt meg til? Det knirket i senga ved siden av meg. «Hei, Raymond, har du jakta snipe før? Vi har noen skikkelig store her. Kjempestore. Det du gjør er å finne en striesekk, og så tar du den med ut i skogen og slår i bakken med en kjepp mens du synger: Her, snipe. Her, snipe. Og så» «Hold kjeft!» «Der kommer Storflekk-snipa, og der Polkagris-snipa, og» Jeg kastet puta mi i hodet på ham. «Lurt tenkt, Rarri. Det er sikkert mye bedre å fange ei snipe i et putevar enn i en striesekk.» «Gå og kyss en av grisene dine!» Basse trykket puta mi over ansiktet og forsøkte å kvele lyden av den hysteriske latteren sin. Han dukket opp for å trekke pusten. «Ku-velting. Tok deg der, Rarri. Tok deg grundig!» Jeg klarte ikke å holde meg lenger. «Du er en et dustete froskefjes. Med vorter!» Basse lo så fælt at han måtte presse puta over munnen igjen. «Dette kommer til å bli en morsom sommer,» gispet han til slutt. Jeg lurte på om sniper spiste dustete fettere. Og hvis de gjorde det, hvor raskt kunne jeg fange ei snipe? 18