FRITS DE BOURG MORDETS ENKLE KUNST

FRITS DE BOURG MORDETS ENKLE KUNST

Copyright Vigmostad & Bjørke AS 2014 Tilrettelagt for e-bok: John Grieg AS, Bergen Forsidedesign: Anita Myhrvold, BOLT Designstudio Forsidebilde: Getty Images / Lars Thulin ISBN: 978-82-419-1059-3 ISBN: 978-82-419-1057-9 (trykt) Spørsmål om denne boken kan rettes til: Vigmostad & Bjørke Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller med avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

«Kunstneren og forbryteren står hverandre meget nær, det er blant de kriminelle vi har våre ekte brødre.» HENRY MILLER (1891 1980) amerikansk forfatter

1 Jeg våknet av regnets hamring mot bølgeblikktaket på redskapsboden. Vindkastene fikk persiennene til å rasle og skramle. Den første høststormen. Jeg lukket vinduet og sovnet igjen. Da jeg sto opp ved halvåttetiden, var stormen over brått, som om noen hadde slått den av med en bryter. Nå var luften kjølig, stille, krystallklar, og solen på plass, men uten varme. Gule lønneblader lå klistret til svart, våt asfalt. Klokken var kvart over ti, og jeg kjørte altfor fort ned Bjørnstjerne Bjørnsons gate mot Drammen sentrum. Arild Ryberg hadde ringt meg fra en telefonkiosk vis-à-vis huset hvor de to gisseltagerne hadde forskanset seg. Trussel om å drepe det kvinnelige gisselet. Væpnet politi. Men da jeg parkerte i Marcus Thranes gate, som går parallelt med Konnerudgata, så det hele nokså gemyttlig ut. Riktignok sto det et par politibiler der, men folk sto småpratende i klynger og så ikke ut til å ha spesielt høy puls. Arild kom meg i møte. Han hadde det vuggende ganglaget jeg kunne ha kjent igjen på lang avstand. Lett overvektig, med mesteparten av de overflødige kiloene samlet rundt midjen, og alltid tyggende på en billig sigar som sjelden var tent. Jeg tenkte ofte om ham at han var selve arketypen på en journalist i lokalpressen, noe som antagelig var feil, jeg har vel sett for mange amerikanske B-filmer. Han manglet liksom bare hatten kjekt

skjøvet opp fra pannen og et pressekort stukket innunder hattebandet. Han tok sigaren ut av munnen. Den så ut til å ha blitt brukt som bitemunnstykke. Mornings, Nicolay. Hadde trodd det skulle bli litt action her, men situasjonen ser ut til å ha løst seg. Politiet er der inne nå, men jeg har ikke hørt noe. Kanskje de forhandler med gisseltagerne, vi får vel vite noe snart. Takk for i går, forresten. Tok du drosje hjem? Jeg kikket opp mot det tre etasjer høye murhuset. Det var skittent og grått, nesten som om det inviterte til små, skitne forbrytelser. Nei, jeg rakk siste trikk. Ulikt av deg å gå først. Kvelden før hadde blitt i fuktigste laget. Vi var fire journalister som hadde møttes på puben Cutty Sark i Amtmann Bloms gate, rett over gaten for Paladsteatret kino. Hver tirsdagskveld var det runde bordet til høyre for bardisken reservert til oss. Det var to journalister fra Drammens Tidende: Arild og Mona og én fra Fremtiden også det en drammensavis og meg, som ikke var fra noen avis, men fra KrimMagasinet, som kom ut hver måned. Det var Arild som hadde trukket meg med i gjengen. De hadde vært tre på Cutty Sark i flere år. Jeg traff Arild første gang om bord i ei skøyte på Drammenselven for omtrent ett år siden. Vi dekket politiets søk etter et lik. Etterpå delte jeg noe informasjon med ham om saken. Så på det som en investering i tråd med den uskrevne kodeksen i journalistenes verden, hvor lite eller ingenting er gratis. Dette førte til vennskap, eller et slags vennskap, tuftet på samarbeid. Kveldene på Cutty Sark startet gjerne med at vi diskuterte aktuelle nyheter, for så å bli mer useriøse, etter kjent mønster som har klar sammenheng med promilleinntak. De to andre hadde vært skeptiske spesielt

Mona Arnesen ettersom de var klar over at jeg ikke var en ekte journalist, og at jeg har rykte for å tråkke opp mine egne stier. Det var muligens riktig, og kanskje likte jeg å gjøre det på den måten, eller kanskje gjorde jeg det for å selge flere blader. Men etter hvert gled jeg inn i gjengen; alkohol har mange virkninger, iblant forenende. Trond Åge Årnæs gjengens Fremtiden-journalist kom løpende mot oss. Han var en liten mann med kvikke, rastløse bevegelser. Inne i hodet hans foregikk ting enda kjappere. Dessuten hadde han nese for nyheter og et nett av informanter som andre bare kunne drømme om. Det var som regel han som kom først dit ting skjedde. Antagelig også her. Nå kunne jeg se at han hadde problemer med å holde latteren tilbake. Faen, sa han, du snakker om dustehuer. To omreisende taktekkere, fulle og kåte, har brutt seg inn til ei enke i sekstiåra og feid over a. Så har en nabo hørt henne skrike og ringt politiet. Da politiet kom, truet de med å vri huet av dama. Ordrett gjengitt. Da Ulriksen sparka inn døra typisk at politiet bruker ham når det røyner på, ikke sant, to meter på strømpelesten kødder du ikke med fant dem enka halvnaken på senga, uskadd, bortsett fra, ja det der. Den ene taktekkeren satt møkk full på gulvet og grein, han andre hadde hoppa ut fra vinduet i andre etasje og lå i bakgården med to brukne bein. Du snakker om dustehuer. Vi kikket opp mot vinduene i andre etasje og var enige om at to brukne bein var det minste vi kunne unne dem. Jeg hadde fem bilder igjen på filmen, og svei av to mot politibilene foran bygningen. Så ble jeg stående og røyke sammen med de to journalistene og et par politibetjenter som kom bort til oss han ene kjente jeg fra før og vente på ambulansen som straks etter rundet

hjørnet med skrikende dekk og hylende sirene. Jeg knipset de tre siste bildene da de førte gisseltagerne ut. Han med de brukne bena lå likblek og sammenbitt på en båre. Den andre hadde trukket genseren over hodet og subbet med ustø skritt mot Svartemarja. Da jeg sveivet filmen tilbake og tok ut rullen, tenkte jeg at dette var stoff for dagspressen. Jeg hadde håpet på noe mer dramatisk, noe som kunne leve i noen uker. Jeg nikket til gutta og gikk. På vei tilbake til kontoret stoppet jeg utenfor fotoforretningen i Tollbugata og leverte filmrullen til fremkalling. Idet jeg skulle sette meg inn i bilen igjen, falt øynene på utstillingsvinduet hos Drammen Kunstgalleri tvers over gaten. Det hadde fire små malerier støttet opp mot bakveggen, og over dem hang et stort maleri av en seilskute. Jeg krysset gaten for å ta det nærmere i øyensyn, for jeg hadde ingen hast med å komme tilbake til jobben, formiddagen var jo likevel satt av til gisselsaken. Motivet på maleriet var en fullrigger som pløyde seg gjennom stormfullt hav. Hvit skumsprøyt slo over baugen, og le rekke lå delvis under vann. Det så ut som om skuta var i trøbbel, og at den trivdes med det, for det var dette den var bygget for. Som tidligere sjømann visste jeg godt hvordan havet så ut i storm, og jeg så at maleriet var troverdig og ekte, men jeg var glad jeg ikke var der, siden jeg visste mer enn nok om hva slags trøbbel man kan komme ut for på havet. Jeg skjøv opp døren til galleriet og gikk inn. Kunst var en ekstravaganse jeg ikke hadde råd til, men det koster ikke noe å kikke. Eller kanskje det gjør det, for det ene drar gjerne det andre med seg, og plutselig sitter man der med regningen.

Innenfor var det en disk med et kasseapparat og lite annet, bortsett fra at det på veggen bak disken hang rammeprøver i sirlige og nøye utmålte rekker, noen med glorete imitert forgylling, andre i mørke tresorter, og andre igjen i kombinasjoner av svart og sølv. Det var hjørnekapp av rammer for maleri og foto, og de hang pyntelig over hverandre som vinklene på en sersjantuniform. Til venstre førte en åpen dør inn til et kontor, også det folketomt, og til høyre for disken var det en bueformet åpning med forheng av tung, blå fløyel. Et håndmalt skilt over buen forkynte med vakker løkkeskrift at det var der maleriutstillingen var å finne. Stemmer nådde ut gjennom fløyelsforhenget. Jeg klarte ikke å oppfatte ordene, men det var noe anstrengt ved stemmene. Jeg trakk forhenget til side og tittet inn. En eldre kar og en ung mann sto midt på gulvet i et rektangulært rom på omtrent førti kvadratmeter. Begge snudde seg mot meg. Uten å ta blikket fra meg sa den gamle: Slik er det, enten De tror det eller ei, og det er alt jeg har å si Dem. Gutten kunne være sytten eller atten og var så mager at klærne så ut som om de hang på et stativ. Det var noe intenst ved ham, og under den mørke luggen av fettet, halvlangt hår, flakket øynene som om de ikke fant hvile, eller som om det var fullt kaos bak dem. Han så vekselsvis på meg og den gamle, som om han fulgte ballen i en tenniskamp. Brått hev han seg rundt og plukket opp et maleri som sto lent opp mot veggen. Jeg rakk å se at det avbildet bølger mot en strand, før han surret det inn i krøllet gråpapir og strenet forbi meg og gjennom det blafrende forhenget. Dørklokken plinget da han gikk ut. Mannen sto og så etter ham helt til vi hørte ytterdøren smelle igjen. Da blunket han et par ganger, flyttet oppmerksomheten mot meg og beveget seg nølende i min retning. Han hadde lite hår på toppen, men kompenserte med bart og et kunstnerisk