TfS TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING NR 3, 2009 Innhold Artikler CHRISTINE ØYE OG AINA SKORPEN Kjennskapens ritus. Fra Tukes te-selskap til fredagskos i et psykiatrisk sykehus 267 BJØRN ERIK RASCH OG SARA KRISTINE ERIKSEN En eller to sensorer? Et eksperiment i sosial interaksjon 293 AUDUN FLADMOE OG ANDERS TODAL JENSSEN Alltid kritisk til alle? En empirisk studie av fem norske avisers atferd i fire skandaliseringsprosesser 317 Foredrag / Aktuell debatt FINN OLESEN Idealiseret økonomisk adfærd nogle metodologiske refleksioner 349 OLE BJØRN REKDAL Fakta på ville veier og henvisninger hinsides fornuften 367 Minneord FREDRIK ENGELSTAD Geir Høgsnes in memoriam 385 Bokkronikk PETER ARBO Innovasjon på norsk 387 Bokanmeldelser SVEINUNG ARNESEN Bjørn Erik Rasch (red.): Amerikansk politikk politisk system og politisk tenkning 403 BRYNJAR LIA Iselin Nordenhaug & Jan Oskar Engene: Norge i kamp mot terrorisme 405 ARVE HJELSETH Matti Goksøyr: Historien om norsk idrett 407 WILLY MARTINUSSEN Ottar Hellevik: Jakten på den norske lykken 410 ØRNULF SEIPPEL Jon Helge Lesjø: Idrettssosiologi. Sportens ekspansjon i det moderne samfunn 413 Sammendrag 417 Contents 419 Forfattere 420
TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING Utgitt av Institutt for samfunnsforskning med støtte fra Norges forskningsråd Redaksjonens adresse: Postboks 3233 Elisenberg, 0208 Oslo. E-post: tfs@samfunnsforskning.no Redaktør: Karl Henrik Sivesind (ansv.), Elin Haugsgjerd Allern, Anniken Hagelund og Jo Saglie Redaksjonssekretær: Katrine Denstad Redaksjonsråd: Jørgen Goul Andersen, Aalborg Universitet Anne Lise Fimreite, Universitetet i Bergen Knud Knudsen, Universitetet i Stavanger Anne Krogstad, Universitetet i Oslo Mia Lövheim, Uppsala Universitet Karen Fog Olwig, Københavns Universitet Bente Rasmussen, NTNU Bo Rothstein, Göteborgs Universitet Iselin Theien, SIFO Nils Aarsæther, Universitetet i Tromsø Tidsskrift for samfunnsforskning utkommer fire ganger årlig: vinter, vår, sommer og høst. Priser for abonnement 2009 Institusjon: NOK 960, Student: NOK 260, Privat: NOK 500, E-abonnement: NOK 1000, Løssalg: NOK 98, Abonnerer du på tidsskriftets papirutgave koster e-abonnement kr 200,. Les mer om e-abonnement på www.idunn.no. Artikler gjengitt i tidsskriftet reguleres av bestemmelser gjengitt i avtale om normalkontrakt for utgivelse av litterære verk i tidsskrift av 13. mars 2006 mellom Den norske Forleggerforening, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og Forvaltningsorganisasjonen LINO. Avtalen kan leses på hjemmesiden til Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening: http://www.nffo.no Indeksert blant annet i: Sociolocical Abstracts / Social Sciences Citation Index / Current Contents Social and Behavioral Sciences / Studies on Woman and Gender Abstracts / Sociology of Education Abstracts / Historical Abstracts Henvendelser om abonnement, forsendelse og annonser rettes til: Universitetsforlaget AS, Postboks 508 Sentrum, N-0105 Oslo, Norge. Telefon 24 14 75 00. Telefax 24 14 75 01. e-post: abonnement@universitetsforlaget.no Opplysninger om tidsskrifter og bokutgivelser fra Universitetsforlaget er tilgjengelig via tidsskriftets egen hjemmeside:www.universitetsforlaget.no/tfs 2009 Universitetsforlaget etter avtale med Institutt for samfunnsforskning Grafisk form: Terje Langeggen, Krasis design. Sats: Laboremus Prepress AS. Printed in Norway by AIT Trykk Otta AS ISSN 0040-716X
Kjennskapens ritus Fra Tukes te-selskap til fredagskos i et psykiatrisk sykehus CHRISTINE ØYE christine.oye@hsh.no AINA SKORPEN aina.skorpen@hsh.no THE RITUAL OF KNOWING: FROM TUKE'S RETREAT TEA-PARTY TO FRIDAY AFTERNOON TEA IN A PSYCHIATRIC HOSPITAL The article deals with the occasion of Friday afternoon tea as an example of a weekly daily-life event and ritual in a psychiatric hospital. Based on nine months of ethnographic field research, it is an examination of how staff use this event as a way of getting to know patients by observing their behaviour Keywords: and, at the same time, an opportunity to teach patients practical and social skills. The Friday afternoon tea ritual is compared to and analysed along the lines of Foucault s interpretation of Tukes Retreat tea party in the late 1700s, with emphasis on re-socialization, surveillance and social control as well as selfdiscipline. Furthermore, the Friday afternoon tea ritual is seen as a reflection of national policies of normalization, biomedical treatment and risk management. daily life psychiatric hospital re-socialization social control surveillance 267 UNIVERSITETSFORLAGET TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING VOL 50, NR 3, 267 292
[ ØYE OG SKORPEN ] Denne artikkelen tar for seg fredagskosen som et eksempel på et ukentlig rituale på et norsk psykiatrisk sykehus. Fredagskosen er en sosial sammenkomst der personalet og pasientene samles for å spise noe godt, drikke kaffe eller te, prate og hygge seg sammen. Dette ritualet inngår som en del av de psykiatriske sykehusenes faste dagliglivsrutiner. Personalet kaller tilretteleggingen av dagliglivet for miljøterapi. Hensikten med miljøterapi er i grove trekk å tilrettelegge det sosiale, kulturelle og fysiske miljø på en planlagt og strukturert måte i den hensikt å endre og modifisere pasientenes atferd, blant annet ved å lære sosiale og praktiske ferdigheter (Ammon 1959; Abroms 1969; Gunderson 1978; Tuck & Keels 1992; Delaney 1997). Miljøterapi er en terapiform som har røtter tilbake til «moral treatment»-tradisjonen og etableringen av de første asylene på 1700-tallet med Tuke og Pinel (Bloom & Norton 2004; Gunderson 1978). Etableringen av de første asylene må ses i lys av opplysningstiden og et optimistisk menneskesyn, der man tenkte seg at mennesket kunne endres og atferd modifiseres med de riktige miljøfaktorer til stede (Digby 1985). Pasientene ble plassert i et familielignende miljø, der de skulle oppdras til å bli gode og nyttige samfunnsmedlemmer (Tuke 1813/1964; Foucault 1961/1999; Digby 1985). Vi har betegnet fredagskosen som et kjennskapens ritus, da dette ukentlige dagliglivsritualet også skal gi personalet mulighet til å bli kjent med pasientene. Foucault (1961/1999) anvender begrepet «kjennskapens ritus» i sin omtale av Tukes te-selskap, som var et tilsvarende ritual etablert på slutten av 1700-tallet i Tukes Retreat utenfor York i England. Vi vil i denne artikkelen sammenligne Foucaults beskrivelse av Tukes te-selskap med fredagskosen, samt anvende Foucaults analyser som en inspirasjonskilde til å forstå dagens fredagskos. I den forbindelse vil vi ha et fokus på ritualet som 1) en læringsstrategi, 2) en observasjons- og overvåkningsstrategi og 3) en selvdisiplineringsstrategi. Videre vil vi med caset fredagskosen anskueliggjøre tre sentrale sider ved det psykiatriske sykehusets dagliglivsorganisering og samfunnsansvar. Disse sentrale sidene er medisinskpsykiatrisk behandling, idealet om normalisering og beskyttelse av samfunnet mot farer. Vi vil takke personalet og pasientene på det psykiatriske sykehuset der vi gjorde feltarbeidet. Vi vil også takke professor Anne Karen Bjelland og 1. amanuensis Norman Anderssen for kommentarer på flere versjoner av manuskriptet. 268
[ KJENNSKAPENS RITUS ] DE PSYKIATRISKE SYKEHUSENES KOMPLEKSE SAMFUNNSOPPGAVER De psykiatriske sykehusene har blitt beskrevet som institusjoner med oppgaver som å beskytte samfunnet mot farlighet, lære pasientene ulike ferdigheter og, ikke minst, å drive behandling av psykisk syke (Jacobsen 2006; van Dongen 2004; Ericsson 1974; Sørhaug 1982). De psykiatriske sykehusenes virksomheter er forankret i den norske stats politiske føringer og pålegg. For det første skal sykehusene undersøke, diagnostisere og behandle psykisk syke og deres lidelser (se St.meld. nr. 25 (1996 97); Psykisk helsevernlov 1999). I stortingsmeldingen understrekes det: «Oppholdet i institusjon skal skjerme pasienten i en periode når det kreves, gi hjelp til å stille rett diagnose, kartlegge problemene og starte behandling og rehabilitering» (kap. 1.2 Formål med meldingen), og bruk av medikamenter anses å være helt nødvendig ved behandling av alvorlige psykiske lidelser. For det andre skal de psykiatriske sykehusene søke å endre eller modifisere atferd, etter politiske pålegg om normalisering (se St.meld. nr. 25 (1996 97); St.prp. nr. 63 (1997 98)). I stortingsmeldingen fremholdes det at pasientene skal behandles for å kunne leve et normalt liv ute i samfunnet, og: «Målet for tjenestetilbudene til mennesker med psykiske lidelser er å fremme uavhengighet, selvstendighet og evnen til å mestre eget liv» (kap. 1.4.5 Mest mulig normalt liv). For det tredje skal farlige eller aggressive pasienter tas hånd om i spesialenheter eller allmennpsykiatriske avdelinger inntil de kan tilbakeføres til samfunnet etter endt behandling. DAGLIGLIVSFORSKNING I PSYKIATRISKE SYKEHUS Mye av dagliglivsforskningen fra de psykiatriske sykehusene i Norge (Løchen 1965/1976 Måseide 1975; Sørhaug 1982) og den vestlige verden for øvrig (se bl.a. Caudill 1958; Goffman 1961/1967; Kennard 1957; Rapoport 1960; Strauss et al. 1964/1981) er av eldre dato, med noen unntak som blant annet Norvoll (2007), Jacobsen (2006), Sørensen (2006), van Dongen (2004) og Barrett (1996). Flere av disse studiene har beskrevet institusjonenes iboende medisinske forankring med klare skillelinjer mellom syk og frisk og terapeut og pasient (se bl.a. van Dongen 2004; Barrett 1996; Løchen 1965/1976). 269
[ ØYE OG SKORPEN ] Dagliglivsforskningen fra tiårene etter krigen beskrev de psykiatriske institusjonene som både lukkete, medisinsk hierarkiske og regelbaserte (se bl.a. Caudill 1958; Goffman 1961/1967; Løchen 1965/1976; Måseide 1975). Goffman (1961/1967) beskrev hvordan pasienter var avskåret fra samfunnet utenfor institusjonene, som han omtalte som «totale institusjoner». Pasientene i totale institusjoner måtte underkaste seg og tilpasse seg institusjonenes medisinske hierarkiske oppbygging. Normalisering har blitt forstått som modifisering av pasientenes atferd mot «normale livsformer», som er blitt beskrevet i en rekke studier i psykiatriske sykehus (se bl.a. van Dongen 2004; Sørensen 2006; Sørhaug 1982; Måseide 1975). Normaliseringsstrategier har blitt beskrevet som en tilrettelegging av miljøet og dagliglivet med det mål for øye å resosialisere pasientene til samfunnet utenfor (van Dongen 2004). I Norge har normaliseringsstrategier på psykiatriske sykehus blitt drøftet av flere. Måseide (1975) beskrev hvordan pasientene skulle lære å arbeide gjennom deltakelse i institusjonens tilbud om arbeidsterapi. Sørhaug (1982) viste hvordan pasientene skulle læres opp til å ta selvansvar gjennom inngåelse av avtaler med personalet, noe han omtalte som «avtaleideologi». Vatne (2003) viste til hvordan pasientene skulle oppdras gjennom grensesetting av atferd inne på institusjon. Normaliseringsstrategier i psykiatriske institusjoner gjennom ulike former for terapeutiske teknikker har blitt forstått som former for sosial kontroll (Løchen 1965/1976; Måseide 1975; Sørhaug 1982; Sørensen 2006; Jacobsen 2006). METODISKE OG ANALYTISKE INNFALLSVINKLER Caset fredagskosen er hentet fra en etnografisk studie i et psykiatrisk sykehus med tittel «Dagliglivet i en psykiatrisk institusjon: en analyse av miljøterapeutiske praksiser». Studien er tverrfaglig og utført av en sosialantropolog (Øye) og en sykepleieviter (Skorpen). Sykepleieviteren har jobbet på ulike psykiatriske sykehus fra 1970-tallet, og har lang erfaring med at fredagskosen inngår som en ukentlig hendelse på psykiatriske sykehus. Både feltarbeidet og analysen er gjort av begge forfatterne i samme tidsrom på samme institusjon. Feltarbeidet foregikk på to ulike lukkete allmennpsykiatriske avdelinger, der den ene avdelingen var en korttids- 270
[ KJENNSKAPENS RITUS ] avdeling og den andre en langtidsavdeling. Feltarbeidet pågikk over ni måneder i 2004 på dag- og kveldstid. Etnografisk metode er en empirinær metode som er velegnet for å studere dagligliv (Alvesson & Sköldberg 2000), og baserer seg på et lengre opphold på forskningsarenaen og bygger på nærkontakt med de man studerer (Fangen 2004). Med etnografisk metode menes i denne studien en kombinasjon av deltagende observasjon, samtaler og intervju (jfr. Delamont 2004). Vi har fulgt og observert, intervjuet og hatt samtaler med innlagte psykiatriske pasienter og personale. Med pasienter menes pasienter av begge kjønn i alder mellom 18 og 65 år med ulike lidelser og diagnoser. Begge avdelingene hadde 12 senger som stort sett var belagt. Med personale menes psykiatere, leger, psykologer, sosionomer, sykepleiere (med og uten spesialutdannelse i psykiatrisk sykepleie/psykisk helsearbeid), aktivitører og hjelpepleiere (med og uten spesialutdanning i psykiatri) og ufaglærte. Sykehusets psykiatere, leger, psykologer og sosionomer deltok ikke som daglige aktører i avdelingens dagligliv, men var kun innom avdelingenes vaktrom ukentlig eller på behandlingsmøter og lignende, der beslutninger om pasienters behandling og opphold på institusjon ble fattet. Totalt ble 23 medlemmer av personalet og 15 pasienter intervjuet. Pasientene kunne vegre seg mot å fortelle for mye i intervjuer av redsel for at vi skulle sladre til personalet eller bryte taushetsplikten (Oeye, Bjelland & Skorpen 2007). Av den grunn er studiens analyser for denne artikkelen primært basert på våre fortolkninger av det deltagende observasjonsmaterialet og uformelle samtaler med pasientene. Det etnografiske materialet er innsamlet fra de to ulike avdelingers offentlige rom: røykerommet, vaktrommet og gangen/ dagligstuen. I disse rommene observerte vi samhandlingsaktiviteter de ulike sosiale aktører imellom, med fokus på aktørenes posisjoneringer og strategier i lys av institusjonens mange byråkratiske og fagideologiske rammer (jfr. Smith 2005). Analysen av det empiriske materialet har ikke gått i en rett linje, men heller som en runddans mellom teori og empiri (Delamont 2004). Vi har videre tatt utgangspunkt i Lofland et al.s (2006) kodingsprosesser, der inndelingen og kodingen er basert på settingens spesifikke kategoriseringer av temaer knyttet til avdelingenes ulike rom. Foucaults Galskapens historie (1961/1999) og hans beskrivelse av Tukes 271
[ ØYE OG SKORPEN ] te-selskap er anvendt som en inspirasjonskilde og analytisk innfallsvinkel for å belyse fredagskosen som presenteres i denne artikkelen. Studien fikk tilråding av Regional komité for medisinsk forskningsetikk (REK), og det ble innhentet individuelt informert samtykke til intervju. Pasientene måtte gi sitt informerte samtykke til å bli observert, noe som ikke gjaldt personalet (se Oeye, Bjelland & Skorpen 2007). For å sikre anonymisering er det empiriske materialet hentet fra to ulike avdelinger. DAGLIGLIVSORGANISERINGEN I EN PSYKIATRISK AVDELING Dagliglivet var tilrettelagt med daglige rutiner og aktiviteter som var bestemt av personalet. Morgenen startet med vekking av pasientene, frokost og morgenmøte der pasienter og personale møttes og ulike gjøremål og aktiviteter for dagen ble fordelt. Det kunne være avtaler og fordeling av oppgaver som for eksempel romvask, vasking av klær, arbeidsstue, turer til nærbutikken eller shoppingsenter, spaserturer rundt sykehusets nærområde, skolegang (for noen få yngre pasienter) og så videre. Deretter deltok de pasientene som møtte opp på morgenmøtet på ulike aktiviteter, gikk tilbake til rommene sine eller forsvant inn på røykerommet. Mange av pasientene møtte ikke opp på morgenmøtene. Dagens aktiviteter ble avbrutt av servering av middag midt på dagen. Ca. klokken tre var det servering av kaffe og kaker på en tralle i gangen, med unntak av fredagskosen som ofte begynte noe før. Etter ettermiddagskaffen var det sjelden et planlagt program, og pasientene var fri til å gjøre hva de ville inne på avdelingen innenfor reglementet og husreglene. Mange pasienter ville da samles på røykerommet eller oppholde seg på egne rom. Noen få pasienter ville sitte på dagligstuen og se fjernsyn. Dagliglivet var i det hele tatt organisert etter et familiepreget husholdsmønster bestemt av personalet (Buus 2005; Oeye, Bjelland, Skorpen & Anderssen 2009). Det fysiske miljøet var hjemlignende møblert med sofagrupper, duker, potteplanter, TV, kommoder og bilder på veggene. Avdelingene hadde både offentlige og private rom. Alle pasienter hadde sine egne private rom eller delte rom med en medpasient avhengig av hvor mange pasienter som var på avdelingen. I tillegg hadde pasientene et eget uformelt offentlig rom: røykerommet der pasientene ofte samlet seg for å spille kort, høre på musikk, røyke, 272
[ KJENNSKAPENS RITUS ] drikke kaffe og prate sammen. Personalet ville sjelden oppholde seg på røykerommet, og hvis en av personalet hadde ærend på røykerommet ville ofte samtalene pasientene imellom stilne eller endre innhold. Eksempelvis kunne pasienter fortelle om skjellsettende opplevelser, sin lidelse og opplevde virkninger og bivirkninger av medikamenter. Andre pasienter kunne lytte og gir råd om hvordan man burde takle sin livssituasjon, lidelse og hvilke medikamenter man burde unngå eller prøve ut. Hvis personalet fikk nyss om at pasientene utleverte seg selv til medpasienter eller diskuterte medikamenter, kunne personalet stoppe opp ved inngangspartiet til røykerommet og anmode pasientene om å ikke diskutere sykdom eller medikamenter. På røykerommet kunne de mer erfarne pasientene lære opp de mindre erfarne pasientene i hvordan man burde oppføre seg på avdelingen. Det kunne for eksempel være at erfarne pasienter rådga mindre erfarne pasienter om hva slags aktiviteter man burde delta i. En erfaren pasient sa til en mindre erfaren pasient som lurte på om hun skulle delta på aktivitetene i arbeidsstuen: «Det er lurt å gjøre som de (personalet) sier, men husk at du bestemmer selv.» Røykerommet kan forstås som pasientenes underverden (Goffman 1961/1967), hvor pasientene kunne planlegge og utøve «ulovlige» handlinger som de ikke ville at personalet skulle få vite om (Skorpen, Anderssen, Oeye & Bjelland 2008). Det kunne være samtaler og avtaler om å møte en kjæreste, få tak i ulovlige stoffer og alkohol eller låning av penger. Personalet oppholdt seg sjelden på røykerommet med pasientene, men hadde derimot sitt eget rom, kalt vaktrommet, der behandling og tiltak i miljøet ble diskutert og bestemt. Vaktrommet var et rom pasientene sjelden hadde tilgang til, og der pasientene måtte bli invitert av personalet for å få lov til å komme inn. I de formelle møtene, som på rapporter og behandlingsmøter, ville personalet seg imellom utveksle erfaringer om hvordan de opplevde hver enkelt pasient basert på observasjoner og inntrykk av pasientenes deltakelse og oppførsel i avdelingenes dagligliv. Beskrivelsene av pasientene baserte seg primært på hvilke aktiviteter de hadde deltatt i og hvordan de ble oppfattet basert på oppførsel i miljøet. Typiske beskrivelser av enkeltpasienters aktiviteter kunne være: vært på biltur, har vært og kjøpt tobakk og cola, har vært på arbeidsstuen, har ikke deltatt på fellesturen, har handlet noen nye klær, har vært i gymsalen, har ikke 273
[ ØYE OG SKORPEN ] deltatt på fredagskosen. Typiske beskrivelser av pasienters oppførsel kunne være: grått mye i helgen, trassig atferd, gjemmer seg i dusjen, sover lite, bytter klær hele dagen, spøker og ler, ikke tatt medisinene sine, skjermer seg selv på rommet, dusjer med og uten klær, har ligget mye i sengen i det siste, tilbyr seg seksuelt, vil ikke prate med oss. Viktige beslutninger om pasientenes institusjonsliv ble tatt på disse møtene på vaktrommet: bestemmelser knyttet til medisinering, utgangsbestemmelser (om pasienten fikk lov å gå ut alene eller med personalfølge), permisjon, hvor mange røyk i timen, tilgang til mobiltelefon osv. Av den grunn ville pasientene ofte sirkle rundt vaktrommet rett i forkant, under og i etterkant av møtene for å få vite hva som ble besluttet om dem. Avdelingene var arkitektonisk organisert med bestemte fellestrekk etter et panoptisk mønster, det vil si at når man satt på vaktrommet, kunne personalet ha utsyn gjennom et glassvindu til alle avdelingens offentlige rom slik som gang, spisestue/dagligstue og røykerom. En panoptisk arkitektonisk organisering kan muliggjøre inspisering av pasientene fra alle steder og rom, uten at personalet selv er synlig for de som blir overvåket (Foucault 1977/1984). På denne institusjonen var vaktrommet imidlertid ikke unntatt for innsyn, og pasientene kunne se at de ble observert fra vaktrommet. En panoptisk organisering av avdelingen muliggjorde også pasientenes utsynsmuligheter til hva personalet foretok seg i avdelingens offentlige rom som for eksempel i gangen, blant annet kunne pasientene se hvem som kom og gikk (Skorpen, Anderssen, Oeye & Bjelland 2008). De beste plassene på røykerommet dannet grunnlag for at pasientene kunne overvåke når overlegen kom og gikk, og på den måten kunne pasienter for eksempel organisere en køordning for medpasientene: hvem som skulle få snakke med overlegen først, sist osv. Pasientenes røykeromsorganisering ga dem noen muligheter til å fremme egne og medpasienters interesser. Personalet på sin side ville ofte plassere seg utenfor vaktrommet der det var satt et bord med et par stoler. Fra denne posisjonen kunne personalet følge med på hva som foregikk i dagligstuen og til en viss grad på røykerommet. En panoptisk organisering er blitt beskrevet å muliggjøre og gi noen særlige muligheter for å inspisere pasientene og på den måten skaffe seg kunnskap om pasientene (jfr. Deleuze 1986/2004). På denne institusjonen kunne det bety en 274
[ KJENNSKAPENS RITUS ] inspeksjon av pasientenes atferd i vid forstand i avdelingenes offentlige rom. Det vil si hvordan pasientene forholdt seg til hverandre, til personalet eller på annen måte oppførte seg i avdelingen. Denne inspeksjonen på bakgrunn av observasjoner av pasientene ble videreformidlet til andre ansatte inne på vaktrommet på rapporter og behandlingsmøter. Det kunne for eksempel være observasjoner av pasienter som trasket rastløst frem og tilbake i gangen, observasjoner av pasienter som satt mye alene eller observasjoner av pasienter som oppholdt seg mye på røykerommet og ikke ville delta i avdelingens daglige aktiviteter. FREDAGSKOSEN. Fredagskosen var en ukentlig arrangert sosial sammenkomst hver fredag ettermiddag klokken to, der det ble servert hjemmebakt kake eller boller og kaffe/te i avdelingens dagligstue. Et personalmedlem på avdelingen hadde som regel med seg en av pasientene inn på kjøkkenet, der de bakte noe sammen til fredagskosen. Når de var sammen på kjøkkenet, fikk aktivitøren mulighet til å bli bedre kjent med pasienten, som hun uttrykte det. Det var enklere å få «god kontakt» når man gjorde noe sammen. Dette kunne gi en anledning til å få pasientens historie om seg selv slik at man bedre kunne hjelpe ham eller henne. Noen minutter før fredagskosen begynte gikk en av personalet rundt og banket på dørene til alle pasientene for å minne dem på at det var fredagskos. Til tross for iherdige forsøk fra personalets side på å motivere pasientene til å møte opp, var det få som pleide å komme og sette seg ned i dagligstuen. Ofte hadde en av pasientene i oppgave å dekke et pent bord med duk, fine kopper og tallerkener, men av og til måtte avdelingspersonalet dekke bordet selv. Når kaffen og kaken ble servert, ville de fleste (tre fire) av personalet og noen få pasienter sitte sammen for å spise og drikke kaffe, mens andre pasienter bare kom innom stuen for å hente kaffe og kake for så å sette seg et annet sted i avdelingen. Personalet prøvde å få de av pasientene som var til stede i tale gjennom å spørre dem om forskjellige hverdagslige saker relatert til livet innenfor og utenfor institusjon. Personalet kunne for eksempel spørre om hva de hadde laget på arbeidsstuen, om de likte kaken, hvordan turen gikk til shoppingsenteret, hva pasienten syntes om den nye leiligheten han snart skulle flytte inn i, sportsbegivenheter 275
[ ØYE OG SKORPEN ] og så videre. Pasientene ville ofte kort svare på personalets henvendelse, eller ikke respondere på deres forsøk på samtale. Personalet forklarte at fredagskosen hadde flere hensikter. For det første var det en mulighet for pasientene å lære seg å være sammen med andre, og for det andre en mulighet til å invitere pasientene til noe hyggelig. På den måten kunne de vise pasientene at de var akseptert for hvem de var. En av personalet sa etter å ha blitt spurt hvorfor det var så få som møtte opp på disse arrangementene: «Det er viktig å invitere alle og en til fredagskosen. Det er en måte å vise dem at de er velkommen, at de ikke er glemt, og akseptert for hvem de er.» FOUCAULTS BESKRIVELSE AV TE-SELSKAPET Tuke beskrives som Englands «psykiatriske» reformator, som la vekt på moralsk oppdragelse av de gale gjennom etablering av asylet (Digby 1985; Foucault 1961/1999). Tuke beskrev te-selskapet som en menneskekjærlig gest som foregikk med høflighet og i harmoni, og der pasientene klarte å kontrollere sine tilbøyeligheter (Tuke 1813/ 1964). Pasientene oppførte seg godt, og det var sjelden ubehagelige episoder inntraff. Foucault omtalte Tukes institusjon som «hvilehjemmet», der bestyrere og personale regelmessig inviterte pasientene til te-selskap. I forkant av te-selskapet kledde «gjestene» seg i sine beste klær og skulle konkurrere med hverandre i en høflig og god tone. Gjestene ble behandlet som man vanligvis behandler gjester, og ble tilbudt den beste meny. Tuke analyserte ikke te-selskapet langs samme linjer som Foucault, men understrekte at hans «moral treatment» var en human behandlingsmetode som skulle lede pasienten til fornuft og forstand (Tuke 1813/1964). Foucault (1961/1999) beskrev hvordan Tuke plasserte «den gale» i naturlig familiære omgivelser for at den gale skulle lære å gå i seg selv. Det ble benyttet straffemetoder gjennom at goder ble inndratt dersom den gale ikke gikk i seg selv. Den gale skulle opplæres til å tilpasse seg et system av ansvarlighet, der pasienten ble målt med hensyn til hvorvidt han klarte å tilpasse seg denne sosiale ordenen. Te-selskapet kunne således forstås som en sosial læringsarena der pasienten (gjesten) skulle lære ansvarlighet og selvransakelse. Dernest ble te-selskapet beskrevet og analysert som en del av flere observasjons- og overvåkningsstrategier. Den gale utsettes for andres observerende 276
[ KJENNSKAPENS RITUS ] blikk. Ved sin deltakelse i te-selskapet gjore den gale seg til gjenstand for vokterens og medisinens granskende blikk. Vokterne lyttet ikke til hva den gale sa, men overvåket hva pasienten gjorde. Den gale var ikke en likeverdig kommunikasjonspartner, men et stumt objekt som skulle observeres. Tukes te-selskap dreide seg om å organisere en verden rundt den gale som han i ettertid ble bedømt ut fra gjennom hva han røpte og åpenbarte om seg selv. Vokternes og legenes blikk representerte en autoritet, der den gale ble sammenlignet med barnet som står overfor en voksen. Det var en autoritet som gjenspeilte den som ikke vet versus den som vet, og den som adlyder versus den som irettesetter. Det var et te-selskap i en kunstig sosial kontekst, der den gale skulle oppføre seg som seg hør og bør. Foucault (1961/1999) viste videre hvordan Tuke søkte å sette den gale inn i en familiesituasjon, der de gale var som barn som startet på nytt og som måtte oppdras av foreldrene (vokterne). Det ble opprettet en simulert familie der «barnet» stod overfor en far som visste bedre og ga ordre. Pasienten ble et psykologisk subjekt som stod overfor den voksnes autoritet og fornuft. Ved å plassere den gale i et familielignende miljø der det ble arrangert hyggelige te-selskaper i en «storfamilie», skulle den gale lære normale samværsformer. Tilsynelatende plasserer denne «familien» den gale i et miljø som både er normalt og naturlig; i virkeligheten fjernet det ham enda mer: den juridiske umyndigheten skulle beskytte ham som rettssubjekt da den gamle strukturen ble til en form for sameksistens, ble han fullstendig utlevert som psykologisk subjekt til det fornuftige menneskets autoritet og prestisje, som for ham fikk den voksnes skikkelse, dvs. samtidig herredømmets og bestemmelsens skikkelse (Foucault 1961/ 1999:209). ANALYSE AV FREDAGSKOSEN OG DAGLIGLIVET FREDAGSKOSEN SOM ARENA FOR LÆRING. Fredagskosen inngår som en del av den rutinemessige dagliglivsorganiseringen på institusjonen og som ledd i den miljøterapeutiske behandlingen, der både psykososiale og praktiske ferdigheter skal læres (jfr. bl.a. Ammon 1959; Abroms 1969; Gunderson 1978). Praktiske ferdigheter skal læres idet pasienten får i oppgave både å lage til noe godt, dekke på bordet og ha det overordnede ansvaret for tilretteleggingen av kose- 277
[ ØYE OG SKORPEN ] stunden. Den psykososiale treningen vil være i tilretteleggingen av et sosialt miljø, der pleiere og pasienter møtes i et uformelt fellesskap. Tanken er at pasienter skal lære sosiale ferdigheter ved å delta i sosiale sammenkomster, og således kan fredagskosen forstås som en sosialiseringskontekst, strukturert rundt en simulert familiesituasjon. Ved å plassere det «gale barnet» i familielignende miljø omgitt av «voksne», vil den gale kunne lære og disiplineres inn i normale samværsformer (Foucault 1961/1999; Oeye, Bjelland, Skorpen & Andersen 2009). Samtidig ville pasienten se og granske seg selv gjennom samvær med andre, og på den måten lære ansvarlighet og tilpasningsdyktighet i selvdisiplineringens tjeneste. Foucault beskrev særlig vokternes blikk som kilde til pasienters både selvbeherskelse, selverkjennelse og skylderkjennelse, og på den måten gjorde den gale seg til gjenstand for fornuftens øyne og blikk. KJENNSKAP PÅ BAKGRUNN AV OBSERVASJONER. Fredagskosen vil også kunne betraktes som et forum med mulighet for iakttakelse av pasienters umodenhet og sykdom i vid forstand. «Tuke hadde bygd opp et helt seremoniell rundt det observerende blikket [ ] ingenting var i bevegelse unntatt det observerende blikket som lå på lur etter enhver usømmelighet, uorden eller klossethet som kunne røpe galskapen» (Foucault 1961/1999:206 207). Pasientene objektiveres på den måten for et medisinsk og moralsk granskende blikk fra vokternes og pleiernes øyne. Personalet observerte blant annet hvordan pasientene oppførte seg på fredagskosen og hva de fremviste av seg selv, noe som senere ble lagt til grunn for personalets diskusjoner på vaktrommet. Avdelingspersonalet møttes rutinemessig tre ganger daglig på vaktrommet ved vaktskifte for å overlevere rapporter om hver enkelt pasient og øvrige hendelser i avdelingen. I tillegg var det ukentlige behandlingsmøter med det øvrige behandlingspersonalet som psykiater, psykolog og sosionom, der pasientens medisinske behandling ble diskutert og bestemt. Personalets beskrivelser kunne være betraktninger rundt pasientens atferd, i forhold til om han/hun ble opplevd som moden, kaotisk, ukritisk, dårlig, oppfarende, opprømt, utagerende, aggressiv, stille, manipulerende, selvhenførende, utrygg, engstelig, lei seg, tiltagende urolig, sosial, blid, samarbeidsvillig, aktiv, hyggelig, opplagt, mindre amper og så videre. 278
[ KJENNSKAPENS RITUS ] KJENNSKAP OG MANGEL PÅ KJENNSKAP SOM SOSIAL KONTROLL. Samtalen ble uttrykt av personalet som et viktig verktøy for å lære pasienten å kjenne, og således ble forberedelsene til fredagskosen med baking en egnet anledning til å komme nærmere inn på enkeltpasienter. Personalet uttrykte at det var lettere å få pasienten i tale når de gjorde noe sammen med pasienten i en-til-en-relasjon. Til tross for personalets forøk på å oppnå kontakt med pasientene, ville pasientene ofte avspise personalet med kortfattete kommentarer under selve fredagskosen. Jacobsen (2006) beskriver hvordan kunnskap om og kjennskap til pasienten utgjorde en sentral del av kontrollmekanismene på det psykiatriske sykehuset. I vår studie brukte personalet den kunnskapen de fikk om pasientene under forberedelsene til fredagskosen, på fredagskosen og under andre dagliglivsaktiviteter, som grunnlag for å vurdere om det for eksempel var nødvendig å passe mer på pasienten. Usikkerheten fra personalets side om hvorvidt man kjente pasienten godt nok eller om man hadde nok kunnskap om vedkommende, var ofte gjenstand for diskusjon på formelle og uformelle møter på vaktrommet. Personalet kunne diskutere om kjennskapen til pasienten var tilsynelatende eller reell, om kunnskapen personalet hadde om pasienten kunne hvile på falskt grunnlag. Personalet uttrykte at mangel på kjennskap til pasienten kunne få fatale utfall som selvskading eller skading av andre. Dette gjaldt særlig pasienter som de ikke visste «hvor de hadde hen», og da kunne personalet si: «Vi må huske å ikke låse henne ut alene på verandaen, jeg er usikker på hva hun da kan finne på. Husker dere, det har skjedd før, en pasient hoppet ut fra verandaen og brakk armen.» Personalet hadde en idé om at man kunne lære pasientenes indre å kjenne. Pasientene kunne kalkulere med å ikke vise frem sitt indre på fredagskosen eller andre sosiale settinger der personalet var til stede, men heller vise frem en fasade. Det å vise frem sitt indre kunne få utilsiktede konsekvenser for pasientene. Pasientene var ikke til stede på vaktrommet der tiltak som gjaldt den enkelte pasient ble diskutert og bestemt, og pasientene kunne uttrykke usikkerhet rundt hva personalet sa om dem. En pasient pekte på vaktrommet idet hun var på vei ut døren med følge og sa: «Jeg lurer på hva de sier om meg der inne.» Det hersket følgelig en usikkerhet blant pasientene om hvordan å synliggjøre eller unngå å synliggjøre seg selv ville påvirke beslutninger om dem, 279
[ ØYE OG SKORPEN ] siden de ikke hadde kunnskap om hvordan denne informasjonen ble behandlet på vaktrommet. Hva pasienten viste eller fortalte om seg selv, kunne like gjerne være et spill fra vedkommendes side for å oppnå noen goder (og ikke en reell bedring eller modning). Dersom man stolte for mye på kunnskap basert på hva man observerte under fredagskosen (og andre hverdagslige aktiviteter), eller hva pasienten fortalte, kunne dette føre til beslutninger på feil grunnlag. Pasienten kunne få friheter for tidlig, noe som kunne resultere i uheldige hendelser enten i avdelingen eller utenfor avdelingen. Når personalet var enige om at pasienten hadde oppført seg rart i miljøet eller under fredagskosen, ved for eksempel å kjefte på personalet eller kommandere dem til å hente mer kaffe, kunne dette føre til restriksjoner. Restriksjonen kunne være redusering av antall sigaretter (fare på ildspåsettelse), trekke tilbake tillatelse om å få benytte mobiltelefon (mobbing av andre, bestilling av illegale stoffer, ringe politiet eller andre for å bli hentet vekk fra institusjonen), fri utgang (fare for skade av seg selv, rømningsfare), permisjon (fare for skade av andre, trusler). Mangel på kjennskap til pasienten eller usikkerhet rundt kjennskap til pasienten kunne føre til skjerpete sikkerhetstiltak og følgelig økt sosial kontroll. Sørensen (2006) omtaler potensielle farer på psykiatriske sykehus som enten fysiske eller moralske farer. Med fysiske farer mener hun trusler mot pasienters eget og andres liv og helse, mens moralsk farlighet innebærer farer som ikke utgjør en direkte aggressiv farlighet, men en atferd som oppfattes som moralsk uakseptabel. Eksempelvis kunne dette være ukritisk og usømmelig atferd overfor det annet kjønn. Moralske farer vil ofte utgjøre atferd som regnes som uakseptabel både inne på institusjonen og utenfor, forankret i kulturelle normer (van Dongen 2004). Diskusjonene på vaktrommet basert på observasjoner av fredagskosen og andre hendelser trengte ikke bare å dreie seg om aggressive, potensielt selvskadende pasienter eller grenseoverskridende atferd, men også om umodne eller uselvstendige pasienter. Det kunne være pasienter som på fredagskosen ikke viste tegn til å sosialisere seg med de andre pasientene eller ikke tok initiativ til å hente seg kaffe eller te selv, men ba om hjelp til dette. Mangel på kjennskap til pasientene kunne føre til at personalet skrev vedkommende ut for tidlig, noe som kunne føre til at pasienten ikke ville 280
[ KJENNSKAPENS RITUS ] klare seg selv i dagliglivet utenfor institusjonen. Eksempelvis fikk personalet høre i ettertid etter utskrivelse at en pasient ikke klarte å bo alene. Han brente regningene sine, plagde sin familie og oppholdt seg i parken hele dagen. Mangel på kjennskap til pasientene kan både føre til skjerpede sikkerhetstiltak inne på institusjonen og for tidlig utskrivelse, noe som kan ses i lys av institusjonens paradoksale og pålagte doble samfunnsansvar. Å PASSE PÅ ELLER GI SLIPP ET DOBBELT OG PARADOKSALT SAMFUNNSANSVAR? Personalets diskusjoner på vaktrommet fra observasjoner av fredagskosen sirklet ofte rundt forholdet mellom «å passe på» eller «se til» på den ene siden, og «gi slipp» og la pasientene ta et eget ansvar på den annen side. Hvis personalet passet for mye på ville pasienten ikke lære å bli selvstendig, og hvis personalet slapp for mye opp kunne de risikere at pasienten ikke ivaretok tilliten og satte seg selv eller andre i fare. Dersom man «holdt for mye igjen», ville noen av personalet hevde at pasienten ikke ble gitt nok tillit og derfor ikke tok nok ansvar. Det å holde igjen kunne føre til at pasienten ikke fikk mulighet til å lære å bli ansvarlig, selvstendig og moden nok til verden utenfor. På fredagskosen kom en pasient bort til bordet og forsynte seg rikelig med både kake og kaffe. En pleier så at hun forsynte seg rikelig av kaken, men kommenterte til den ene forskeren at man kunne ikke passe på pasienten hele tiden. Tross alt skulle hun snart skrives ut og måtte lære å ta ansvar selv for hva hun puttet i seg av søtsaker. I forkant av denne hendelsen hadde denne pasienten blitt diskutert på vaktrommet der det var blitt bestemt at hun skulle holdes øye med. Hun hadde diabetes, og derfor ble pleiepersonalet bedt om å passe på at hun ikke spiste for mye søtsaker. For personalet ville det «å slippe opp» for tidlig kunne føre til selvforsømmelse, mens det «å ikke gripe inn» eller «å holde igjen» kunne føre til læring og selvstendighet hos pasientene. Forholdet mellom hva personalet kalte å «slippe opp» og «holde igjen» kan forstås i lys av institusjonens samfunnsoppgaver. Det å få kjennskap til pasienten på fredagskosen kan betraktes som en forutsetning for å kunne vurdere risikofaren: om pasienten var potensielt suicidal, selvskadende eller til fare for andre. Samtidig ville denne type observasjoner utgjøre en forutsetning for å kunne planlegge 281
[ ØYE OG SKORPEN ] hvordan dagliglivet skulle organiseres for pasientene slik at personalet best mulig kunne utføre sine resosialiseringsoppgaver. Med sikkerhetsoppgaver på den ene side og sosialiseringsoppgaver på den annen side ivaretok personalet et dobbelt og paradoksalt samfunnsansvar. På den ene side var personalet pålagt å ivareta sikkerheten, noe som ville innebære å frata pasientene friheter mens pasienten var innlagt. På den annen side var de pålagt å tilbakeføre pasientene til samfunnet utenfor som selvstendige borgere, noe som vil innebære å gi pasienter friheter mens de er innlagt. PASIENTENES UTEBLIVELSE FRA FREDAGSKOSEN SOM PASIENT- STRATEGI. Deltakelse på fredagskosen var ifølge personalet basert på frivillighet. Pasientene kunne takke nei til deltagelse på fredagskosen, men samtidig kunne et nei settes inn i en fortolkningsramme knyttet til «det å ikke være klar», og mangel på modenhet, selvstendighet og friskhet i utvidet forstand. Av den grunn kunne et nei fra pasienten medføre en tolkning fra personalet sin side, ikke som en beslutning som var tatt på selvstendig grunnlag, men heller som en avgjørelse knyttet til sykdom og sykdomsforløp. Pasientenes tilstedeværelse eller mangel på tilstedeværelse på fredagskosen kan ses i lys av pasienters ulike tilpasningsstrategier på institusjonen. Det er i flere etnografiske studier beskrevet hvordan psykiatriske pasienter tilpasser seg det systemet og den institusjonen de er en del av (se bl.a. Rustand 2007; Norvoll 2007; Jacobsen 2006; Ekecrantz 1995; Sørhaug 1982; Løchen 1965/1976; Goffman 1961/ 1967; Caudill 1958). Disse studiene beskriver blant annet hvordan pasientene søker å finne ut av hvordan det er smartest å handle for å oppnå de fordeler de ønsker. Jacobsen skriver med referanse til en av sine pasientinformanter følgende: «Det handler om at beskytte sig selv [ ] Jeg har lukket meget ud herindeifra, og jeg er blevet straffet for det.» Straffen, forklarede Ali, bestod i at han havde fået endnu længere tid i psykiatrien. «De smarte er de som holder sig for sig selv og bare tager en lille smule medicin. De bliver hurtig udskrevet. Det er dem som er smarte» (Jacobsen 2006:131). Fra pasientenes synspunkt vil deltakelse i institusjonens dagligliv og ritualer hele tiden sirkle rundt betraktninger om hvilke strategier 282
[ KJENNSKAPENS RITUS ] som kan gagne en selv. Om det er som Jacobsen (2006) refererer at «de smarte holder sig for sig selv», eller andre strategier, vil variere avhengig blant annet av hvor erfaren man er som pasient. Tilstedeværelse på fredagskosen er en arena der man ikke er for seg selv, men heller en arena der man kan stå i fare for å røpe noen sider ved seg selv som man ikke vet om vil kunne bli brukt mot en i neste omgang. En av de unge mennene på avdelingen som hadde vært innlagt i flere år, gjorde seg i stand for å bli utskrevet til egen leilighet. Han leste ivrig møbel- og reklamekataloger for å planlegge hvordan han kunne innrede sin nye leilighet. Han snakket om hvem han skulle ha på besøk, og gledet seg til den forestående innflyttingen. Personalet uttrykte på møter at de var glad på hans vegne og at han nå var klar for utskrivelse, men samtidig var de svært bekymret for om utskrivelsen var for prematur. Personalet var særlig bekymret for om det kom til å gå bra med ham siden han hadde så lite sosialt nettverk. På fredagskosen fikk han ofte ansvar for baksten og pådekkingen, men han uteble alltid på selve kosen. Han uttrykte at han var usikker på om han fikk lov av personalet å flytte inn i den nye leiligheten med det første. Uteblivelse fra fredagskosen og andre sosiale aktiviteter kan tolkes som et uttrykk for en redsel for å bli vurdert av personalet som ikke moden nok for utskrivelse likevel. Foucault (1961/1999) analyserte te-selskapet som en seanse der pasientene stilte seg til skue for personalets blikk, og et sted der pasientene kunne røpe seg selv gjennom sin atferd i te-selskapet. På den måten kunne fredagskosen bli forstått av pasientene ikke som en mulighet til å vise seg frem på en positiv måte, men heller et sted der man ble overvåket og kontrollert. Fredagskosen er således et arrangement som finner sted ikke bare for hyggens skyld, men det arrangeres med et spesifikt formål. Dette er et formål som pasientene fornemmer; det er noen som vil noe med en. Det kan være formål som ikke alltid vil kunne tjene pasientenes interesser på kort eller lang sikt, slik pasientene ser det. Pasientenes motstand mot å vise seg frem og gjøre seg til skue på fredagskosen kan hindre personalet i å få den nødvendige kjennskapen og kunnskapen om dem. Samtidig ga dette pasientene en mulighet til å ivareta egne interesser. I vår studie ser vi imidlertid at særlig de unge, uerfarne pasientene kunne få problemer med å forstå hva som var smartest å si og gjøre 283
[ ØYE OG SKORPEN ] for å oppnå de fordeler de ønsket. Av den grunn kunne de velge å delta i mange av avdelingens aktiviteter for å vise seg frem på en positiv måte. En ung kvinne ble i en periode svært aktiv på institusjonen og deltok på alle fredagskosene, på alle aktiviteter både ute og inne, meldte seg frivillig til ulike former for foreberedelse til fredagskosen og annet husarbeid, og ba i en pen tone personalet om tillatelse til å delta i ulike gjøremål og aktiviteter. Ved en tidligere innleggelse hadde hun kjørt en annen linje, som hun sa. Hun hadde blant annet ikke deltatt på noen aktiviteter inklusive fredagskosen, og vært mye mer oppviglersk og protestert til stadighet mot personalet. Hun fortalte oss at hun etter siste innleggelse hadde bestemt seg for at det var best å gjøre som personalet sa, og mente at hun på den måten ville oppnå mer tillit og kanskje få det som hun ville. Til tross for et skifte av strategi, fikk hun det likevel ikke slik som hun hadde forestilt seg. Personalet opplevde hennes skifte av strategi og atferd som uttrykk for mani. På rapporter på vaktrommet ble hennes aktive oppførsel i avdelingen og under fredagskosen diskutert som uttrykk for en stemningssvinging. Den unge kvinnen skjønte ikke hvorfor hun skulle bytte medisin, bli avsondret fra medpasienter og aktiviteter og tilbakeholdt fra sosiale sammenkomster som fredagskosen. En av de eldre pasientene som hadde vært gjenganger på institusjonen over år ba henne om å holde en lav profil, og ikke lage så mye oppstyr når personalet hadde nye planer for henne. Med andre ord kunne det ta tid for de unge pasientene å finne ut av hvilke strategier som lønte seg for å oppnå de goder man hadde for øye. Valg av deltakelse eller ikke deltakelse i avdelingens aktiviteter inklusive fredagskosen kan betraktes som to ulike pasientstrategier. Ved å delta aktivt i avdelingens gjøremål, aktiviteter og ritualer synliggjør den gale seg selv og gjør seg lett tilgjengelig for et granskende og vurderende blikk. Å holde en lav profil i avdelingens dagligliv og ritualer derimot, vil gjøre den gale mindre synlig for observasjoner og granskning. Pasientene kunne derfor kalkulere hvorvidt de skulle gjøre seg usynlige eller synlige gjennom deltakelse i avdelingens aktiviteter. Ved aktiv deltakelse kunne pasientene tilsiktet eller utilsiktet komme til å røpe sider ved seg selv som de ikke visste hvordan kunne bli oppfattet av personalet. Røykerommets hemmelige, usømmelige og skjulte aktiviteter kan også ses i et slikt lys. På dette rommet fore- 284
[ KJENNSKAPENS RITUS ] gikk aktiviteter som ikke måtte røpes til pasientenes voktere. Det kunne være utveksling av medikamenter, låning av penger til hverandre og planlegging av stevnemøter utenfor avdelingen (Skorpen, Anderssen, Oeye & Bjelland 2008). Pasientene kunne også gjøre seg synlige gjennom aktiv deltakelse i avdelingens daglige aktiviteter for å fremstå som medgjørlige i håp om å oppnå noen goder. I det hele tatt kunne pasienter seg imellom diskutere og gir hverandre råd om hvordan å oppnå fordeler mens man var innlagt. AVSLUTTENDE DRØFTING Forholdene i de psykiatriske sykehusene har endret seg siden Tuke introduserte de ritualiserte te-selskapene i asylet på 1700-tallet. For det første har grunnlaget for kjennskapet til pasienten forandret seg siden Tukes «te-selskap». Vokterne lyttet ikke til hva pasienten hadde å fortelle i de første asylene, men gransket «den gale» gjennom observasjon og overvåkning: Merkelig nok var ikke dette en forsoningens, dialogens eller det gjensidige kjennskapets ritus, det var oppbyggingen av en verden rundt den gale hvor alt var likt ham og nær ham, men hvor han selv forble fremmed. Den Fremmede i en særskilt grad, som ikke bare ble bedømt etter sin framtreden, men etter alt hva den ufrivillige kunne røpe og åpenbare (Foucault 1961/1999:207). Med Freud og den psykodynamiske forankrete miljøterapi ble samtalen en vesentlig del av miljøbehandlingen (se bl.a. Menninger 1936; Cumming & Cumming 1962; Holmes 1971; Federn 1999) og en kilde til kunnskap om pasienten. Idealet om samtalen og dialogens betydning har kommet inn som et sentralt element i institusjonsbehandling, mot tidligere der vokterne baserte seg på observasjoner av pasienten i et institusjonsmiljø alene. Kjennskapens ritus hviler i dag ikke bare på observasjoner av hvordan pasientene ter seg i det sosiale miljøet, men også på hva pasientene forteller om seg selv til personalet. For det andre har institusjonens oppgaver blitt mer mangfoldige, blant annet skal institusjonen ikke bare drive oppdragelse (Foucault 1961/1999; Digby 1985), men også drive medisinsk behandling. Foucault (2001) var opptatt av forholdet mellom makt, kunnskap og subjektet, og introduserte i den forbindelse begrepet «power/know- 285
[ ØYE OG SKORPEN ] ledge», som peker mot historisk og kulturelt betingede kunnskapsformer som gjennomsyrer institusjoner, praksiser og erfaringer. Dette er kunnskaps- og maktformer som fungerer fleksibelt og gjennom nettverk av institusjoner, arkitektoniske former, regler, lover, administrative pålegg, vitenskapelige forklaringer osv. (Heede 2007). Tilblivelsen og oppkomstbetingelsen for ulike praksis- og kunnskapsformer var sentralt for Foucault, der han trekker på historisk materiale for å skrive nåtidens historie: «Vi må forholde oss til prosesser som slår inn fra en fjern fortid, om vi vil forstå hvordan vi har latt oss fange i den fellen som er vår egen historie» (Foucault i Neumann 2002:20). Fredagskosen i de psykiatriske sykehusene er ett eksempel på et ritus som har latt seg fange i egen historie. Til tross for at de psykiatriske sykehusene av i dag har mangfoldige oppgaver, vil vi hevde, med bakgrunn i våre analyser av fredagskosen, at flere av institusjonens tidlige oppgaver fra asyltiden vedvarer. Det arrangeres ikke te-selskap, men fredagskos. Pasientene ble invitert både til Tukes te-selskap (jfr. Foucaults beskrivelser) og til fredagskosen. Det psykiatriske sykehuset har fremdeles sentrale sosialiseringsoppgaver og sikkerhetsoppgaver, om enn i andre drakter. Det snakkes ikke om voktere som skal irettesette og gi ordrer, men om miljøkontakter som skal «passe på», «se til» og «lære opp» pasientene gjennom miljøterapeutiske tiltak. I den forbindelse kunne personalet fremdeles bruke foreldre- og oppdragelsesmetaforer når de snakket om sitt virke slik både Foucault (1961/ 1999) og Digby (1985) beskrev fra asyltiden, og barnemetaforer når de snakket om pasientene (se Oeye, Bjelland, Skorpen & Anderssen 2009). I det hele tatt var institusjonen bygget opp rundt en simulert familiesituasjon som innbefattet husholdsoppgaver og rutiner (se også Buus 2005). Fremdeles utgjør observasjoner av pasientene i miljøet og på fredagskosen den viktigste kunnskapskilden. Personalets beslutninger tas fortrinnsvis med utgangspunkt i disse observasjonene, og i mindre grad på grunnlag av hva pasientene forteller om seg selv og sitt eget liv (Skorpen, Anderssen, Oeye & Bjelland 2009). Styring og regjering av «gale» blir muliggjort innenfor institusjoner som asylene gjennom den daglige administreringen av medisinske praksiser og asyllivets riter (Foucault 1982/1988). Viljen til styring manifesterer seg i institusjonelle rituser som fredagskosen og utgjør en forbindelseslinje mellom statlige styringsintensjoner og psykiatrien 286