Knut Faldbakken Eksil Roman Gyldendal
TOLKENS BOK
1 Hver gang han gikk ut av leiligheten og låste døren etter seg, kjente Tobias Bertrand et ørlite blaff av lykke. Det var en lykkefølelse som ikke helt lignet noe annet han kunne komme på. Den var for eksempel helt ulik følelsen av trygghet og velvære som ofte grep ham når han kom inn i den velkjente oppgangen i Thereses gate, klatret oppover trappene i den gamle gården, til tredje etasje og låste seg inn. Når de hjemlige luktene, lyset over møblene, selv lyden av skrittene hans over gulvet beroliget ham, var med å definere og sette rekvisittene i livet hans på plass igjen, for eksempel når han hadde vært ute på reise og følte trang til å bli fylt opp igjen av tilværelsens normalitet. Han likte følelsen av at alt der inne var nøyaktig som det hadde vært da han dro. Selvsagt stemte ikke det i alle detaljer, E. bodde og levde i leiligheten også når han var borte, og måtte nødvendigvis sette sine avtrykk på deres felles omgivelser, men med den sans for orden og gjensidig respekt for hverandres vaner de hadde opparbeidet gjennom årene, var det likevel lett for ham å fremkalle den betryggende følelsen av uforanderlighet, av konstans som han med en slags takknemlighet innså omfattet selve
livet, «møbleringen» av hele tilværelsen hans, hvis orden og forutsigelighet han pustet inn hver gang han låste opp ytterdøren og tok de første dype åndedrag i atmosfæren av velkjente dufter. Men denne beruselsen av hjemkomstens trygge gjenkjennelser varte ikke lenge. Etter en stund, kanskje bare et par timer, kunne han stå på trappeavsatsen på vei ut og føle akkurat det motsatte, at han nå forlot leiligheten nøyaktig som han hadde funnet den, uten å ha etterlatt seg ett eneste spor (hvilket heller ikke strengt tatt kunne være riktig i enhver sammenheng, det var innlysende), som om han uhørlig og usynlig hadde svevet omkring der inne og utført sine små umerkelige ærender, og nå forlot åstedet igjen, med en følelse av lettethet. Ja, mer enn det! Det var et sting av hemmelig, uskikkelig fryd kan kjente, som om han var i ferd med å begi seg ut på noe han ikke burde gjøre, ta for seg av muligheter han knapt ante at eksisterte, noe uklart og svakt utekkelig som likevel trakk og dro. Han registrerte det uten å ønske å analysere det nærmere fordi det hele virket som noe fullstendig bagatellmessig, en stemning som oppsto og oppløste seg i løpet av sekunder. En flyktig distraksjon. Tankespinn. Og i alle fall, helt ulikt ham, slik han vanligvis tenkte og følte. Men det var der. Det kom tilbake. Hver gang han hadde trådt over dørterskelen og dro døren fast til for å høre det ekstra kneppet når tungen gled inn i låsen, øyeblikket da han definitivt stengte seg selv ute fra den velkjente oversiktligheten og roen som hvilte i rommene bak døren, måtte han trekke pusten i et lite hikst av forventning. Og uvilkårlig, absolutt uten bevisst å ville
det slik, lot han hjernen formulere de meningsløse ordene: «Hva om dette er siste gang? Hva om jeg aldri skulle komme tilbake hit?» Det var et svart hull i hans ellers så jevnt gjennomlyste bevissthet, en liten, men urovekkende rystelse, et øyeblikk av vill glede, som varte ett sekund eller to. Så var det borte. Så kunne han igjen konsentrere seg om sine gjøremål og glemme alle merkelige innfall. Tobias Bertrand var nemlig tilfreds med sitt liv. Han planla slett ikke noen drastisk forandring i sin tilværelse. Han var ikke en type som lå under for impulsive beslutninger og uoverlagte handlinger. Han var gift, han hadde arbeid, han bodde sentralt og godt i hovedstaden og hadde en brukbar økonomi. Han hadde en gammel mor i live som han sjelden besøkte, få venner som sto ham så nær at han kunne ønske å oppsøke dem. Arbeidet hans medførte så mye reising at det å kunne være hjemme virket beroligende og avslappende på ham. Egentlig hadde han ingen steder han spesielt ønsket å dra til når han tenkte etter. Samlivet med E. fungerte helt tilfredsstillende. For henne også, det ga hun da ofte nok uttrykk for. Det var en annen ting i livet hans som det ikke heftet spørsmål ved.til henne hadde han selvsagt aldri nevnt noe om disse innfallene. Hennes reaksjon ville da også høyst sannsynlig ha vært å foreslå at de skulle begynne å tenke alvorlig på å få barn, noe hun gjerne brakte inn i samtalen som en mulig løsning på nær sagt ethvert problem, og som han visste at hun var svært opptatt av, men som var et emne han selv gjerne unngikk, for han likte ikke tanken på familieforøkelse. Han likte ikke
tanken på barn i det hele tatt. Deres barn. Han hadde ikke noe imot barn i og for seg, men konsekvensene for ham selv, for dem begge, de praktiske følger et slikt skritt ville få for deres tilværelse sammen, uoversiktligheten i alle slags forpliktelser som fulgte med et slikt skritt, alle de uappetittelige detaljene forbundet med tilværelsen som småbarnsforeldre, skrik og uro til alle døgnets tider, rot og kaos i leiligheten, alt dette syntes ham fullstendig uoverskuelig og meget ulystbetont, ja, det ville ha virket direkte truende, om det ikke hadde vært så fullstendig fjernt for ham. Han kunne rett og slett ikke forestille seg et barn plantet inn i deres liv. Han syntes de hadde det så bra som de hadde det, han var glad i E. og ønsket ingen forandring i de balanserte avveiningene som styrte livet deres, de hadde tross alt truffet hverandre som voksne mennesker og bare vært gift i syv år. Selvsagt hadde han aldri uttrykt sine følelser på denne måten overfor henne. Han så ingen grunn til å provosere henne, enn si såre henne ved å sette hardt mot hardt i et så følelsesladet spørsmål som dette lot til å være for henne, og for kvinner generelt. Han så dette feltet som kvinners eksklusive doméne, et område han gjerne holdt seg unna, hvor han selv, og menn i sin alminnelighet var satt utenfor av selve sin biologiske eksistens, og sant å si var han likeglad. Så lenge det ikke kom til konfrontasjoner. Men E. var hensynsfull nok og klok nok til ikke å presse ham på dette punktet, på samme måte som han passet på å svare med passelig runde, avventende formuleringer når spørsmålet ble brakt opp, selv når det hendte at hun ble mer direkte og passet på å
la det falle en bemerkning om at hun «ikke ble noe yngre med årene», og at «fabrikken snart ville bli nedlagt», når for eksempel alderen hennes ble nevnt. Siden hun nettopp hadde fylt trettini, måtte han jo gi henne rett i at sjansene hennes, ihvertfall statistisk sett, til å bli mor, begynte å skrumpe inn, og han var takknemlig for at hun valgte å meddele sin utålmodighet på denne skånsomme måten, i stedet for å lage scener og stille krav. Men dette var ikke noe han tenkte på ofte. Det var ikke slike ting Tobias Bertrand ønsket å beskjeftige hjernen sin med, og det var slett ikke slike tanker som opptok ham denne fine junidagen, der han skyndte seg nedover Thereses gate for å rekke trikken til sentrum. Han skulle tvert imot i et viktig møte med en gruppe industrifolk, produsenter av software og dataelektronikk, og gjennomgå betingelsene i et tilbud han hadde fått om å være tolk for en delegasjon de skulle sende avgårde for å opprette kontakter i Nord-Vietnam. Tobias Bertrand var tolk av yrke og tok gjerne godt betalte freelanceoppdrag innimellom sine mer stabile engasjementer i forbindelse med offisiell norsk representasjon i Brussel, Haag og Strasbourg. Møtet skulle finne sted på en av produsentenes hovedkontor helt ute i Asker. Det betydde at han måtte ta toget siden de ikke hadde bil en klok, moden og tidsmessig, for ikke å si, økonomisk «riktig» avgjørelse som han gratulerte seg selv med. Han likte tog. Noe skjedde med ham når han tok plass på et tog. Å stige på toget var på en måte å legge ut på en reise samtidig som alt forble slik det var. Tobias Bertrand var svært reisevant. Han likte å reise, men enda mer likte han
følelsen av å forflytte seg samtidig som han forble der han var, følelsen av å ha lagt ivei, at det ennå skulle vare en stund til han kom frem til bestemmelsesstedet, men at han i mellomtiden befant seg i det perfekte, uforanderlige tomrom hvor selv tidens drivende puls ikke lenger dundret så bydende i kroppen. En reise med tog var som en kapsel som lukket seg rundt ham hvor ingen utenfra kunne nå ham, hvor han i et lykkelig, fristilt tidsrom kunne føle seg suveren, uangripelig, uavhengig både av dem han hadde forlatt, og dem han skulle møte ved endestasjonen, overgitt omgivelsenes bekvemmelighet som abstraherte bevegelsen og hindret enhver reell berøring med den geografien han beveget seg igjennom, omskapte forflytningen til flimrende bilder, til en uvirkelig drøm. En togreise var for Tobias Bertrand å kunne bevege seg grenseløst uten å måtte røre seg av flekken, hvor utgangspunktet etter bare noen minutter ble like fjernt og uvirkelig som bestemmelsesstedet, hvor det ikke var påkrevet hverken å føle savn etter det han fjernet seg fra, eller forventning overfor det som ventet ham. Alt ble oppslukt av togreisens syngende, duvende, tett omsluttende tomrom. Som alle andre hadde også Tobias Bertrand sine drømmer og fantasier, selv om de kanskje ikke på dette tidspunkt virket særlig dristige eller originale. Faktisk tenkte han ganske mye på dette å bevege seg, bryte opp, eksistere i dette tomrommet mellom to destinasjoner. Han tenkte på reiser han hadde foretatt, alene eller sammen med E., på vellykkede reiser, for eksempel bryllupsreisen deres til Roma, på mindre vellykkede ekskursjoner som en ferietur til et herregårdshotell i
Wales hvor det regnet i to samfulle uker, rommene var uten effektiv oppvarming og han hadde pådratt seg en kraftig forkjølelse. Men han tenkte mer på reiser han ennå ikke hadde rukket å gjøre, steder han hadde hørt om som han gjerne ville besøke, og aller mest tenkte han på å bare «dra avgårde» mot ukjente, udefinerbare mål. Dette var faktisk noe han tidvis lengtet etter å gjøre, enda han nøkternt innså at selve tanken var ganske urealistisk, ja, egentlig helt absurd og skjøv den unna. Likevel forsøkte han alltid å holde fast på følelsen av å bevege seg fritt og uhemmet i en slags fullkommen uforstyrrelig likevekt når han var ute og reiste. Han søkte aldri kontakt med sine medpassasjerer, og hatet det når noen henvendte seg til ham, han ville være ubundet, utilgjengelig, uten ansvar for noen. Da elsket han å reise. Å reise slik var for ham en måte å opphøre å eksistere på innenfor et begrenset tidsrom, og denne ikke-eksistensen hørte med til hans lifligste lystforestillinger. På den måten måtte man si at han hadde valgt seg det ideelle yrke. Som autorisert tolk kunne han være på farten i uker av gangen, billetter fikk han tilsendt i posten, og hotellrommene sto ferdig booket. Alle praktiske arrangementer rundt tolkingsoppdragene var det andre som tok seg av. Og selv om reisemålene for det meste var velkjente, dukket det tidt og ofte opp en ny destinasjon som pirret hans fantasi og eventyrlyst. Som nå: Vietnam om tre uker med åtte norske elektronikkprodusenter. Interessant. Utfordrende