Geografi i Bergen Etablering og utvikling Jens Christian Hansen

Geografi i Bergen Etablering og utvikling Jens Christian Hansen UNIVERSITETET I BERGEN Institutt for geografi

Geografi i Bergen Etablering og utvikling Jens Christian Hansen Universitetet i Bergen - Institutt for Geografi

Innholdsfortegnelse GEOGRAFI I BERGEN ETABLERING OG UTVIKLING 1. INNLEDNING... 1 A. INSTITUTTETS HISTORIE... 5 2. ET HISTORISK TILBAKEBLIKK GEOGRAFIENS RØTTER... 5 3. PIONERER I NORSK GEOGRAFI... 7 4. ETABLERINGEN AV FAGET GEOGRAFI VED UNIVERSITETET I OSLO... 9 4.1 Før instituttets tid... 9 4.2 Werenskiolds tiltredelsesforelesning... 10 4.3 Der ingen geografer er... 14 4.4 Geografisk institutts første år. Kontoradresse: Domus Media, Carl Johans gate... 15 4.5 Flyttingen til Blindern... 16 4.6 Studentutviklingen i mellomkrigstiden... 17 4.7 Personalsituasjonen ved instituttet... 18 4.8 Werenskiolds epoke tar slutt... 21 5. FRIDTJOV ISACHSEN OG NORSK KULTURGEOGRAFI... 23 5.1 Isachsens faglige profil... 23 5.2 Samarbeidet mellom Fridtjov Isachsen og Tore Sund... 26 6. AXEL SØMME (1899-1991)... 29 6.1 Innledning... 29 6.2 Sømme som student... 29 6.3 Axel Sømme og Mot Dag... 31 6.4 Doktorgradsstudier i Paris... 33 6.5 Hjemme igjen. Fokus på landbruket... 37 6.6 Geografien i politikkens tjeneste... 39 6.7 Veien frem til den norske treårsplanen... 41

7. GEOGRAFI I BERGEN: DEN INSTITUSJONELLE BAKGRUNNEN... 45 7.1 Innledning... 45 7.2 Hvorfor ble Norges Handelshøyskole lagt til Bergen?... 46 7.3 Høyskolens lokalisering. Den gavmilde skipsrederen... 47 7.4 Byen eller Breiviken?... 48 7.5 Norges Handelshøyskole tar form... 49 7.6 Og så kom Universitetet... 52 7.7 Samarbeid mellom NHH og Universitetet intensjoner og realiteter... 52 7.8 Geografisk institutt tjente på samarbeidsavtalen... 55 7.9 Dosent Hansen tråkker i salaten... 55 7.10 Avsluttende refleksjoner om geografisk lokalisering... 56 8. GEOGRAFIENS PLASS VED NORGES HANDELSHØYSKOLE... 59 8.1 Anton Mohr (1890-1968)... 59 8.2 Anton Mohr og Axel Sømme. Hvem skulle NHH velge?... 60 8.3 Sømmes enepiketid i Bergen... 63 8.4 Fra enepike til kollegafellesskap et institutt tar form... 64 8.5 Axel Sømme og jordbrukets geografi i Norge... 70 8.6 Sømme i 1960- og 70-årene... 74 8.7 Tore Sund (1914-1965)... 78 8.8 Tore Ouren (1918-1995)... 83 8.9 De siste årene på Nygårdshøyden... 90 8.10 Gunnar Wicklund-Hansen (1933-)... 91 8.11 De første tretti årene en sammenfatning... 92 9. DET NYE INSTITUTTET I HELLEVEIEN 1965-1990... 94 9.1 Innledning... 94 9.2 Datagrunnlaget... 94 9.3 Studenter og lærere ved NHH-delen av instituttet 1965-1990... 96

9.4 Studenter og lærere ved universitetsdelen av instituttet 1965-1990... 98 9.4.1 Lavere grads studenter... 99 9.4.2 Høyere grads studenter... 101 9.4.3 Flere studenter, flere stillinger... 109 10. FORSKNINGEN VED INSTITUTTET 1965-1990... 114 10.1 Innledning... 114 10.2 Den tradisjonelle doktorgraden... 114 10.3 Instituttets publikasjoner... 117 10.4 Den anvendte forskningen og grunnforskningen: samspill eller konflikt?... 120 11. RAMMEBETINGELSENE FOR INSTITUTTETS VIRKSOMHET 1975-1990... 129 11.1 Innledning... 129 11.2 Samarbeidet mellom NHH og Universitetet i Bergen... 129 11.3 Fra Høyblokken til Paviljongen 1973. Fra Paviljongen til Merino 1992... 131 11.4 Sentrum trekker. Universitetet og byen... 135 11.5 Hva om vi flyttet instituttet til byen? Magne Lerheims planer for Institutt for geografi 137 11.6 Hovedtrekkene i den faglige utviklingen 1965-1990... 142 11.6.1 De første ti årene: 1965-1975... 142 11.6.2 Stagnasjon og konsolidering 1975-1990... 143 11.6.3 Utviklingsgeografien kommer, men sakte... 143 11.6.4 Ressursforvaltning og miljøvern et nytt satsingsområde... 145 11.6.5 Utdanning i lokal og regional planlegging... 147 11.6.6 Naturgeografien i startgropen... 148 11.6.7 Avrunding... 149 11.7 Evalueringen av det samfunnsvitenskapelige fakultetet 1993-1995... 149 11.7.1 Egenevalueringen... 150 11.7.2 De tre vise menn... 154 12. INSTITUTTET 1990 2010... 162

12.1 Innledning... 162 12.2 Utviklingen ved NHH... 162 12.3 Utviklingen ved Universitetet i Bergen.... 166 12.4 De nye doktorgradsstudentene... 168 12.4.1 Det overordnete perspektivet... 168 12.4.2 Rekrutteringen til doktorgradsstudiet... 169 12.5 Hovedfags- og masteroppgaver 1991 2010... 173 12.5.1 Innledning... 173 12.5.2 Hovedtrekkene i utviklingen av antallet hovedfags/masteroppgaver etter 1990... 174 12.5.3 Fordelingen av oppgavene på hovedtemaer på nittitallet... 175 12.5.3.1 Samfunnsgeografiens relative tilbakegang... 175 12.5.3.2 Landskaps- og miljøgeografiens opptur og nedtur... 176 12.5.3.3 Utviklingsgeografien styrkes... 177 12.5.3.4 Og så tok naturgeografien av... 180 12.5.4 Fordelingen av hovedfags/masteroppgaver etter hovedtemaer etter 2000... 182 12.5.4.1 Innledning... 182 12.5.4.2 Institusjonelle forhold... 182 12.5.4.3 Instituttinterne forhold... 183 12.6 Sammenfatning... 189 B. GEOGRAFENES HISTORIER... 192 13. DE SOM KOM OG BLE... 194 13.1 Innledning... 194 13.2 Enkeltbiografier... 197 13.2.1 Jens Christian Hansen (1932-)... 197 13.2.2 Arild Holt-Jensen (1937-)... 220 13.2.3 Jan Roar Sulebak (1937-)... 227

13.2.4 Arnfinn Seim (1936-)... 228 13.2.5 Magne Helvig (1926-)... 230 13.2.6 Roger Bennett (1942-2008)... 237 13.2.7 Peter Sjøholt (1925-2011)... 241 13.2.8 Egil Glørud (1941-)... 247 13.2.9 Michael B. Hageberg (1939-)... 248 13.2.10 Anders Lundberg (1953-)... 249 13.2.11 Roger Bivand (1951-)... 251 13.2.12 Tor Halfdan Aase (1949-)... 253 13.2.13 Peter Andersen (1956-)... 256 13.2.14 Knut Bjørn Lindkvist (1942-)... 258 13.2.15 Eirik Vatne (1947-)... 261 13.2.16 Arnt Fløysand (1960-)... 264 13.2.17 Svein Olaf Dahl (1959-)... 270 13.2.18 Ragnhild Overå (1965-)... 271 13.2.19 Odd Inge Steen (1959-)... 276 13.2.20 Grete Rusten (1961-)... 278 13.2.21 Jostein Bakke (1972-)... 283 13.2.22 Kerstin Potthoff (1974-)... 284 13.2.23 Knut Hidle (1967-)... 285 13.1.24 Sammenfatning om de som ble... 288 14. DE SOM KOM OG REISTE... 291 14.1. Innledning... 291 14.2 Enkeltbiografier... 292 14.2.1 Asbjørn Aase (1932-)... 292 14.2.2 Hallstein Myklebost (1923-2000)... 299 14.2.3 Dagfinn Trømborg (1936-)... 302

14.2.4 Paul Olav Berg (1935-2008)... 303 14.2.5 Per-Christian Endsjø (1941-)... 306 14.2.6 Jan Lundqvist (1942-)... 309 14.2.7 Kjell Stenstadvold (1944-)... 310 14.2.8 Leif Ahnström (1934-)... 313 14.2.9 Stewart Richards... 314 14.2.10 Turi Hammer (Digernes) (1950 2010)... 315 14.2.11 Amund Måge (1960-)... 316 14.2.12 Atle Nesje (1956-)... 316 14.2.13 Pelle Engesæter (1957-)... 317 14.2.14 Kristian Stokke (1961-)... 318 14.2.15 Eli Janette Fosso (1963 -)... 319 14.2.16 Anne Lucas (1955-)... 323 14.2.17 Henrik Secher Marcussen... 324 14.2.18 Sammenfatning om de som kom - og reiste... 324 15. QUO VADIS?... 329 15.1 Innledning... 329 15.2 De internasjonale og nasjonale rammebetingelsene... 329 15.3 Utviklingen ved instituttet i Bergen... 330 16. LITTERATURLISTE... 338 17. VEDLEGG... 367 Vedlegg A. Avlagte doktorgrader ved Institutt for geografi 1970 2011... 367 Vedlegg B. Hovedfags- og masteroppgaver ved Institutt for geografi i Bergen 1970-2010. 372 Vedlegg C. Fast ansatte i fast vitenskapelig stilling ved Institutt for geografi 1936-2010... 410

1 1. INNLEDNING Denne boken tar for seg den historiske utviklingen av høyskole- og universitetsgeografien i Bergen mellom 1936 og 2010. Det var Norges Handelshøyskole (NHH) som sørget for at geografifaget ble etablert på universitets- og høyskolenivå. Allerede i 1917 vedtok Stortinget at NHH skulle legges til Bergen. Det skulle ta 20 år før vedtaket ble til virkelighet. NHH tok imot sine første studenter i 1936. Ett av undervisningstilbudene var valgfaget økonomisk geografi. Instituttet var lokalisert på Muséplass, vis a vis Bergen Museums naturhistoriske samlinger. Universitetet i Bergen ble opprettet i 1946. Geografifaget ved Universitetet i Bergen fikk sitt første professorat i 1963 og sine første studenter i 1964. En samarbeidsavtale fra 1963 mellom NHH og Universitetet i Bergen gjorde det mulig å opprette ett institutt som ga rom både for NHHs og UiBs geografifag. Dette instituttet ble fysisk lagt til NHHs nybygg som ble tatt i bruk høsten 1963. Instituttet lå i Breiviken, ca. 5 km fra Bergen Museum i sentrum. I 1999 ble høyskolegeografien overført som en egen seksjon for økonomisk geografi ved Institutt for Samfunnsøkonomi ved NHH. Kontorfellesskapet mellom høyskolegeografien og universitetsgeografien fortsatte imidlertid, men ble oppløst i 2004. Siden 1. januar 2005 har universitetets geografiske institutt vært lokalisert i SV-bygget i Fosswinckels gate 6, i nærhet av de øvrige samfunnsvitenskapelige og naturvitenskapelige instituttene. Selv har jeg arbeidet ved instituttet siden 1965, og fremstillingen vil være påvirket av mitt ståsted og mine oppfatninger. Da jeg begynte å arbeide med boken, så jeg for meg en fremstilling av faghistorien frem til midten av 1970-tallet, en tid som er fortid for mine nåværende kolleger og definitivt fortid for kommende medarbeidere. Etter som arbeidet gikk fremover, utvidet jeg tidsperspektivet, først til midten av nittitallet, da instituttet og Det samfunnsvitenskapelige fakultet i Bergen ble evaluert av en ekstern komité, og så frem til 2010, da en ny ekstern komité evaluerte norsk geografi. Det føltes naturlig å inkludere omverdenens syn på instituttet.

2 Jo nærmere en kommer nåtiden, jo mer omfattende blir kildematerialet, men samtidig er det blitt mindre tilgjengelig. Trykte årsberetninger sluttet å komme. En forutsatte at det nye arkivsystemet skulle inneholde tilgjengelig databaser. Det var nok en i overkant optimistisk forestilling. Personvernhensyn stenger for visse typer informasjon. Arkiveringen er ikke feilfri, definisjonsendringer gjør det vanskelig å bygge opp tidsseriedata, dokumentmengden blir tyngende. Paradoksalt nok oppfatter jeg nåtiden som mindre tilgjengelig enn fortiden Boken opererer på tre nivåer: 1. Det institusjonelle nivået; fordi eksterne beslutninger tatt utenfor Norges Handelshøyskole og Universitetet i Bergen har hatt stor betydning for instituttets utvikling. 2. Institusjonsnivået (NHH, UiB) der Geografisk institutt finner sine rammer gjennom fordeling av budsjettmidler, utvikling av studieplaner og lokaliseringsvalg. De viktigste var utvilsomt delingen av fellesinstituttet i 1999 og flyttingen av universitetsdelen inn til byen i 2005. 3. Den interne organiseringen av geografistudiet instituttets indre liv. På dette nivået må instituttets produksjon måles. Ett mål er knyttet til antallet avlagte eksamener. Jeg har valgt å konsentrere meg om hovedfags/masternivået og doktorgradsnivået, som er den forskningsbaserte delen av undervisning og veiledning av studenter. Jeg har valgt å konsentrere fremstillingen om de medarbeiderne som har vært fast ansatt i vitenskapelige stillinger. Avgrensningen er først og fremst gjort av tidsøkonomiske årsaker. Det har vært tidkrevende å samle inn opplysninger om de i alt 44 personene som har hatt faste stillinger mellom 1936 og 2010. Kapitlene 13 og 14 består av kvalitativt orienterte biografier over de fast ansatte som beskriver deres yrkeskarrierer, deri inkludert deres forskningsbaserte publikasjoner. Vedlegg A er en oversikt over avlagte doktorgrader frem til 2010 samt en liste over doktorgradsstuderende i 2010. Som vedlegg B i boken finnes opplistet 528 hovedoppgaver og masteroppgaver fullført mellom 1970 og 2010. For hver kandidat er

3 navnet på veileder(e) ført inn i parentes. Fordelingen av studenter på veiledere reflekterer både egenskaper ved veilederne og interessen for de temaer i geografien som instituttet til enhver tid kan tilby. Vedlegg C er en summarisk liste over de som har vært ansatt i vitenskapelig stilling ved instituttet mellom 1936 og 2010. Et annet mål for produksjon er antallet publikasjoner. Som vedlegg ligger en omfattende litteraturliste. Den inneholder til dels litteratur som jeg har brukt i fremstillingen. Den inkluderer arbeider som medarbeiderne, både faste og midlertidig ansatte, selv har ønsket å trekke frem som eksempler på deres egen faglige profil. Instituttets faglige virksomhet strekker seg imidlertid videre enn de dokumenterte vitenskapelige arbeidene. Resultater fra forskningen formidles i populærvitenskapelige publikasjoner eller i undervisningsmateriell. Ny innsikt formidles også muntlig, på instituttseminarer og i lunsj- og kaffepauser. Administrativt ansatte på kontorene med ansvar for bibliotek, kartsamling og flyfotosamling bidro til å bygge opp en kunnskapsbase for forskning. I skrivemaskinens tid var kontorpersonalets kompetanse for bearbeiding og ferdiggjøring av manuskripter. Tegnesalen var et sentralt møtested, og tegnerne har levert varige bidrag til instituttets produksjon. Studenter og midlertidige assistenter har gjort forskningshverdagen lettere for de fast ansatte, ikke minst gjennom innsamling og bearbeiding av data. Mange av de fast ansatte var engasjert i faglig arbeid utenfor instituttet, i feltarbeid og andre former for datainnsamling, og gjennom forskningsopphold i samarbeidende institusjoner. Det var det godt å vite de midlertidige ansatte kunne trå til som kontinuitetsbevarere og stedfortredere. De har utgjort en viktig del av sementen som styrker instituttet som handlingsarena. Arbeidet med denne boken har ikke vært styrt av noen bok- eller redaksjonskomite. Jeg har stått fritt i arbeidet, og har hatt stor glede og nytte av samarbeid mellom tidligere og nåværende kolleger. Arnfinn Seim har hjulpet meg i å finne frem i gamle arkiver, og han har stilt sin store billedsamling til rådighet. Hans kone, Elsebeth

4 Hvenekilde Seim, har tatt de fleste av bildene i boken, og Seim har kunnet datere de fleste av dem. I sluttfasen av arbeidet har jeg fått verdifull hjelp av førstekonsulent Grethe Meling, som har vært stifinner og veiviser i studentstatistikken, særlig for de senere årene. I redigeringsfasen har jeg har jeg fått generøs hjelp fra forskningsteknikeren ved instituttet, Kjell Helge Sjøstrøm, som har utformet diagrammer og tabeller og hjulpet til med det endelige utvalget av fotografier. Den endelige redigeringen, der world-fil ble til bok-manus, er blitt utført av Tone Marie Ektvedt, som hadde testet ut konverteringsprosessen på sin egen doktorgavhandling (forsvart i 2012) og fant tid til å ta tak i dette manuskriptet til stor glede og lettelse for forfatteren! Jeg vil også takke instituttets faglige og administrative ledelse for hjelp og støtte under arbeidet; ikke minst ved å gi meg et sted være, på rom 702, instituttets geriatriske rusegrop, som jeg har delt med to kolleger, mine medpensjonister Arnfinn Seim og Arild Holt-Jensen.

5 A. INSTITUTTETS HISTORIE 2. ET HISTORISK TILBAKEBLIKK GEOGRAFIENS RØTTER Det historiske tilbakeblikket åpner med å trekke linjene fra geografifagets utvikling i Norge før 1936. Den fant i hovedsak sted i Oslo, der geografien for alvor fant sin plass da Werner Werenskiold ble professor i 1925. Likevel vil jeg gi en kort beskrivelse av geografisk forskning i andre norske miljøer, og sette denne i en internasjonal ramme. Som så ofte når man vil beskrive en utvikling og tar utgangspunkt i et begynnelsestidspunkt, er det fristende å skue bakover før blikket vendes fremover. Hva gjorde egentlig de gamle geografene? Geografi betyr jordbeskrivelse. Ordet har vært knyttet til kartlegging av jordens overflate. For sjøfolk var det viktig å ha punkter å navigere etter. Ofte finner man gamle kart der forholdsvis nøyaktige målinger langs kystene raskt blir famlende og unøyaktige når man kommer inn i landet. Et skritt videre er kartlegging av ressurser. En slik kartlegging driver mange ekspedisjoner mot nytt land. Ressursenes verdi anslås med tanke på økonomisk nytte. Ressurskontroll fører ofte til maktutøvelse. Geografisk kartlegging av ressursforekomster tjener politiske forhold. Den franske geografen Yves Lacoste (1976) spissformulerte geografiens rolle i en boktittel: La géographie, ca sert, d abord, à faire la guerre. (Geografien tjener først og fremst krigens sak.) Om ressurser skulle erobres med makt, måtte de kartlegges. Det var langt på vei den militære etterretningens sak, men også vitenskapelige registreringer ble ansett som nyttige. I Norge ble det etablert en geografisk oppmåling i 1773. Da Napoleon invaderte Egypt i 1798 hadde han med seg hundrevis av vitenskapsmenn som skulle kartlegge og registrere landets ressurser. I begynnelsen av 1800-tallet dukket de første geografiske selskapene opp, som for eksempel det franske i 1821 og det britiske i 1830. Disse selskapene var møtesteder for utveksling av informasjon. Militære etterretningsfolk, forretningsmenn med sans for kolonier og universitetsforskere med sans for registrering og beskrivelse møttes i disse selskapene. Grensen mellom oppdagelsesreiser og spionasje kunne ofte være vanskelig å se. Gjennom foredrag og

6 publikasjoner ble ekspedisjonsresultater formidlet. Universitetsforskere fikk kunnskap og innsikt som de underviste over på sine læresteder. Til Norden kom de geografiske selskapene på 1870- og 80-tallet (Danmark 1876, Sverige 1877, Finland 1888 og Norge 1889).

7 3. PIONERER I NORSK GEOGRAFI Denne fremstillingen bygger i hovedsak på en høyst leseverdig artikkel som Norsk Geografisk Tidsskrifts mangeårige redaktør Ludvig Hertzberg skrev i anledning av Selskapets 100-årsjubileum; To increase geographical knowledge.. Themes and topics presented by the Norwegian Geographical Society. (Hertzberg 1989). I Norge sto Yngvar Nielsen (1843-1916) sentralt. Han ble universitetsstipendiat i historie og geografi i 1878. Hans doktorarbeid (1880) var i historie. I 1890 fikk han et personlig professorat i geografi og etnografi, det første i Norge. I 1903 ble det imidlertid omgjort til professorat i etnografi. Men Nielsen var mye mer enn etnograf. I Norsk biografisk leksikon introduseres han som historiker, geograf, museumsmann, politiker og pioner innen turist- og reiseliv. Geografien hans var først og fremt knyttet til reisebeskrivelser. Hans Reisehaandbog for Norge kom i 12 utgaver mellom 1879 og 1915. Han formidlet eksisterende kunnskap mer enn å frembringe ny viten. Hans institusjonsbyggende innsats lå først og fremst i historie. Det var i stor grad hans fortjeneste at Historisk Museum sto ferdig i 1904. Noe geografisk institutt ble det ikke, men Nielsen tok initiativet til stiftelse av Det Norske Geografiske Selskab, der Nansens ferd over Grønland i 1888/89 var den konkrete begivenheten som skulle til for å mobilisere interesserte medlemmer (Hertzberg 1989). Selskapet ble stiftet i 1889, og Nansen holdt det første foredraget. De nordiske selskapene fulgte i de større europeiske landenes fotefar. Det var stor interesse for beretninger om oppdagelsesreiser, og slike beretninger dominerte Selskabets møteprogram. I tillegg ble det holdt mange foredrag om naturgeografiske forhold. Kulturgeografien var mer beskjedent representert. Medlemstallet svingte med ekspedisjonene. Da Nansen kom tilbake fra sin ferd mot Nordpolen i 1896 og fortalte om den i Selskabet i 1897, ble medlemstallet fordoblet, fra ca 600 til 1200. I formålsparagrafen heter det at Selskabets formål er at bidrage til udvikling af geografisk viden ved foredrag, referater og diskussioner, ved at udgive en årbog og efter evne at understøtte geografiske undersøgelser. Allerede i 1889 kom den første årboken, og den ble utgitt til 1921. Etter en kort pause ble den videreført i 1926 som

8 Norsk Geografisk Tidsskrift. Innholdet i årboken/tidsskriftet avspeilet Selskabets møtevirksomhet. Utgivelsen av en årbok var en forutsetning for å få i stand bytteforbindelser med andre geografiske selskaper. Dette førte til at selskapet fikk et bibliotek i 1893, og med årene ble det stadig mer omfattende. Det Norske Geografiske Selskab ble en drivende kraft i utviklingen av norsk geografi. Geografi ble gitt en vid definisjon som en jordbeskrivelse, der også andre fagfolk enn geografer bidro. Blant disse var Hans Reusch (1852-1922) som ble direktør for Norges Geologiske Undersøkelser i 1888 og Gustav Storm (1845-1903) som var professor i historie. Fridtjof Nansen (1861 1930) var opprinnelig marinbiolog og analyserte slimålens nervesystem i sin doktoravhandling fra 1888. De første årgangene av Norsk Geografisk Aarbog inneholdt i hovedsak bearbeidete referater av foredrag som var blitt holdt i Det Norske Geografiske Selskab. Fra slutten av 1890-årene ble antallet referatartikler redusert, mens flere originale manuskripter ble trykket. Fortsatt var det tette koblinger mellom Selskabet og Aarbogen. Fra 1909 inneholdt årboken nesten bare originalartikler. Vi ser en gradvis forskyvning fra Selskabet som fagmiljø til fagmiljøer ved Universitetet. I internasjonal geografi kan en observere en økende oppmerksomhet om nytteaspektet ved forskning. I 1903 var Fridtjof Nansen formann i Det Norske Geografiske Selskab. I en introduksjon til et foredrag av havforskeren og marinbiologen Johan Hjort om norsk havfiske utvikling og muligheter pekte Nansen på at geografi ofte ble oppfattet som et slags pulterkammer for emner som var vanskelig å tilskrive andre disipliner. Nansen mente at Hjorts oseanografisk/biologiske studier langt til havs kunne bli svært viktige for nasjonens utvikling. Nansen hevdet at geografi var i nærmere kontakt med det praktiske liv enn mange andre vitenskaper. Faget hadde en praktisk nytteverdi for forståelsen av samfunnsutviklingen. Man kan si at Nansen var en forløper for det man senere har kalt anvendt geografi. Derimot var Nansens bidrag til diskusjonen om geografiens innhold og metoder svært beskjedne. Hans Reusch, derimot, stilte spørsmålet What is geography? i årboken for 1909/10.

9 4. ETABLERINGEN AV FAGET GEOGRAFI VED UNIVERSITETET I OSLO 4.1 Før instituttets tid I en artikkel i Norsk Geografisk Tidsskrift i 1954 tok den nettopp avgåtte professoren i fysisk geografi, Werner Werenskiold, et tilbakeblikk over geografien ved Universitetet i Oslo. Han åpnet med å slå fast at faget lenge ble oppfattet som en underordnet hjelpevitenskap for historien, en ren oppramsing av fakta, topografiske og statistiske opplysninger, statsforfatning, administrative inndelinger osv. Han mener forøvrig at historikeren Peter Andreas Munch (1810-1863) var den første geograf i Norge. I 1849 ga han ut Historisk-geographisk Beskrivelse over Kongeriket Norge (Noregsveldi) i Middelalderen. Boken er nettopp en slik samling og systematisering av kilder som Werenskiold nevnte i sin beskrivelse av faget geografi. Det bør forøvrig nevnes at Statistisk Sentralbyrå ble etablert som egen institusjon i 1876, og den innsamlede statistikk ga viktige bidrag til beskrivelsen av Norge. Allerede i 1769 ble den første folketellingen holdt i Norge. To betingelser måtte innfries for at et fag skulle få fotfeste ved et universitet, og vokse slik at det fikk et eget institutt: forskning og undervisning. Undervisningen var ofte rettet mot dem som skulle gå inn i skoleverket. I 1874 ble det introdusert en naturvitenskapelig lærereksamen ved Universitetet i Oslo. Fagene var delt inn i tre grupper, og gruppe III ble kalt naturhistorie og geografi. Ved Det historisk-filosofiske fakultet ble geografi slått sammen med etnografi til ett eksamensfag. Yngvar Nielsen sto for denne undervisningen. Han hadde en preferanse for etnografien, men fortsatte å undervise i geografi helt til 1907. Da ble geografiundervisningen overtatt av Aksel Arstal, en erfaren skolemann, overlærer ved Oslo Handelsgymnasium, som blant annet hadde publisert en bok om Den geografiske undervisning, som en rettledning for lærere. Han skrev også en rekke lærebøker i geografi. Hans første tilknytning til universitetet var en bistilling som foreleser. I 1914 ble han konstituert som dosent i politisk geografi, i 1919 ble han beskikket i samme stilling. Han tok avskjed i 1925 da han gikk av for aldersgrensen.

10 Werner Werenskiold (1883-1961) kom til faget som universitetsstipendiat i 1910. Han underviste i fysisk geografi. Werenskiold ble dosent i 1915, tok doktorgraden i 1924 og ble professor i 1925. Geografisk Institutt ble opprettet i 1917, og Werenskiold ble instituttbestyrer, en stilling han innehadde til 1953, da han gikk av med pensjon. Han hadde en bred naturvitenskapelig bakgrunn i geofysikk og geologi. Som student var han assistent for Fridtjof Nansen. Allerede i 1904 begynte han å arbeide for Norges Geologiske Undersøkelser, med feltundersøkelser om sommeren og bearbeiding av målingene om vinteren. Det var særlig geomorfologien i glasialt formede landskaper som fanget han interesse. Da han i 1910 ble knyttet til Universitetet, underviste han i større bredde i fysisk geografi. Da arbeidet Arstal ved Det historisk-filosofiske fakultets avdeling for etnografi og geografi, og kontakten mellom de to miljøene var liten. Da Arstal sluttet ved Universitetet i 1925, ble kulturgeografien liggende i bakevjen. Undervisningen ble dekket av Anton Mohr. Han var født i 1890, og var journalist. Han disputerte på boken Kampen om Nilen i 1923, og ble universitetsstipendiat i politisk geografi (1926-31). 4.2 Werenskiolds tiltredelsesforelesning Da Werenskiold ble professor i 1925, var han samtidig den eneste geografen i fast stilling ved Universitetet i Oslo. Undervisning som førte frem til hovedfagseksamen ble bare gitt ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet. Werenskiolds tiltredelsesforelesning er trykket i det aller første nummeret av Norsk Geografisk Tidsskrift i 1926. Det hadde vært en pause i Norsk Geografisk Selskaps publiseringsvirksomhet. Årboken ble siste gang trykket i 1921. Werenskiolds professorat var i realiteten grunnlaget for et eget institutt, og redaksjonen av etterfølgeren etter Årboken, Norsk Geografisk Tidsskrift, ble lagt til instituttet i Oslo. Men redaktør for bindene I til og med V (1926 til 1933) var geologiprofessor Olaf Holtedahl. Først i 1934 fikk tidsskriftet en geograf som redaktør, nemlig Fridtjov Isachsen, som redigerte tidsskriftets bind V (sammen med Holtedahl) og var eneredaktør for bindene VI XVII mellom 1935 og 1960.

11 Werenskiold åpner sin forelesning med å slå fast at..nesten alle professorer i geografi føler seg forpliktet til å gjøre rede for hvad geografi egentlig er. Dette skulle jo ikke være noget godt tegn for faget. (..) Det folk flest forstod ved ordet geografi før i tiden ja gjerne nu også for den saks skyld var en samling av fakta, vedkommende de enkelte land og provinser: flateinnhold, elvenes lengder, fjellhøider, innbyggertall av byer og amter. Dette blev en gruelig lesning, vanskelig å lære og umulig å huske. Men på den annen side blev der også produsert adskillige åndfulle men lite underbyggede betraktninger, en slags filosofisk geografi av høiere sort. Det virker som ingen av de to retningene møter noen særlig forståelse fra Werenskiolds side. Geografiens mulighet til å markere seg er å trekke innsikt fra nærliggende vitenskaper og bruke denne innsikten som basis for en mer konsekvent oppbygging av en geografisk vitenskap. Man måtte starte fra bunnen av. Det eneste en student kunne finne om faget i reglementet for embetseksamen var følgende setning: Det kreves i geografi det som er gjennomgått i et kursus på 4 semestre 4 timer i uken. Werenskiold kommenterer definisjonen som rommelig. Den forutsetter egentlig at geografiens område er allment anerkjent. Og det er jo nettopp dette som ikke er tilfelde. Etter disse forpostfektningene kommer han med Den beste definisjon, den som de fleste slutter sig til, og som jeg også er enig i, er vel denne: Geografi er læren om hvordan menneskenes kår avhenger av naturforholdene. Meteorologi, oseanografi, geologi og morfologi trekkes frem, og dyre- og plantegeografi, selv om botanikere og zoologer helst vil ha disse fagene for seg selv. Koblingen mot samfunnssiden av geografien er Werenskiold noe mer usikker på. Man får her gå ut fra naturforholdene som noget givet, og ut fra kjennskapet til landenes klima, jordbunn, fremkommelighet og beliggenhet, skal man da forsøke å forklare deres forskjellige økonomiske, politiske og sociale utvikling, så vidt det lar seg gjøre. Men naturen setter premissene. Det er ikke tvil om at en hel del historiske tildragelser, som man før betraktet som spontane påfunn av vedkommende folk, skyldes årsaker som til slutt bunner i rent geografiske forhold. Den økonomiske geografien er også en funksjon av naturforhold. Markens grøde betinges av klima og jordbunn, bergverkene er avhengige av geologiske formasjoner, fiskeriene sannsynligvis av fysikalske forhold

12 i vannet. Werenskiold er ikke sikker på hvordan handelsgeografien skal passe inn i hans naturdeterministiske modell: På den annen side må handelsgeografien regne med de aktuelle forhold, effektivitet av jernbaner, kanaler og havner, og må ha statistiske opplysninger om alskens ting. Man merker fremmedgjøringen. Den mere praktiske side ved den økonomiske geografi må være et hovedfag ved en handelshøiskole. Vær så god, Bergen! For Werenskiold er samferdselsgeografiens grunnlag naturen; de naturgivne forbindelser seirer i konkurransen, tiltross for alle ingeniørvidenskapens fremskritt. Han beklager at dette prinsippet ofte blir krenket av politiske, nasjonale eller lokalpatriotiske grunner. Alle land vil for eksempel ønske forbindelse med det frie havet, i fred og krig. Men det hender at alskens vanskeligheter legges iveien, slik forholdet var ved den tysk-russiske grense: russerne gjorde hva de kunde for å spærre Danzig ut fra det naturlige opland, Polen. Disse betraktningene føres videre i en omtale av den politiske geografien, som han har lite til overs for. Skrekkbildet er en lærebok i gymnasiet, Gundersens Politiske Geografi (Gundersen 1882). Der pugget vi hvor mange medlemmer der var i første og annet kammer i storhertugdømmene Mecklenburg-Schwerin og Strelitz respektive, om stemmerettsbetingelser og meget annet stoff som neppe var værd å lære i det hele tatt, og som iallfall ikke var geografi. Og dessuten: Ellers er det mest tyskere som skriver politisk geografi. Konklusjonen er: Den rent politiske geografi er i det hele et noget suspekt fag, og det er neppe heldig, at dette navn er blitt hengende ved den humanistiske geografi her ved Universitetet. Denne observasjonen rimer ikke helt med det faktum at instituttet nettopp hadde fått en universitetsstipendiat i politisk geografi (Anton Mohr). Noen år senere samarbeidet da også Werenskiold og Mohr om å omarbeide Hans Reuschs gamle Norges geografi (Reusch 1905, Reusch, Mohr og Werenskiold 1927). Werenskiold har sympati for den historiske geografi, ikke minst fordi man må ta mange rent naturgivne ting med i betraktning. (..) Men i almindelighet sier man at der

13 foreligger historiske årsaker, hvis en historisk begivenhet er en følge av et folks dyktighet eller uduelighet. Werenskiold ser en verdi i å finne ut hvilke geografiske forestillinger folk hadde før i tiden. Men han er ikke sikker på om historikerne har monopol på slike studier. Hans tilnærming til den historiske geografien er å følge de gamle nordmenns ferder i de nordlige farvann. Det mest lokkende problem, og det man vet minst om, er Vinlandsreisene. Man kan undertiden høre den innvending mot Nansens arbeide, at han ikke er historiker, Vel, men så vet han hvordan man kommer frem på sjøen, og hva man kan ha med sig i en seilbåt, kort sagt, han kjenner realitetene; det er kanske ikke alltid historikerne gjør det. Werenskiolds spesielle interesse for nordområdene er lett å forklare. Hvert år fra 1917 til 1924 gjorde han feltarbeid på Spitsbergen sammen med forskere som var forløpere for den organisasjonen som senere skulle bli Norsk Polarinstitutt. Werenskiold er også en tur innom etnografien, sannsynligvis fordi etnografien og geografien i Oslo var et eksamensfellesskap. Her får geografen akseptere de fakta som foreligger, og hvis forholdene peker på at geografiske årsaker ligger til grunn for rasenes fordeling, må jo disse forhold studeres. Men på disse felter spiller det inn så mange andre usikre ting at det ofte blir umulig å bevise det ene eller det annet. Han gjør imidlertid et unntak for Andreas M. Hansens overordentlig interessante forsøk på en geografisk forklaring av raseforholdene i Norge. Her sikter nok Werenskiold til Hansens bok om Norsk folkepsykologi: med politisk kart over Skandinavien. (Hansen, A.M, 1899). Deler av dette arbeidet ble trykket med et forord av Werenskiold i 1934. Når det kommer til stykket, er etnografi en spesiell vitenskap som ikke har mer med geografi å gjøre enn de fleste andre videnskaber. Werenskiold er også innom andre tilnærminger, som for eksempel sykdommenes geografi eller smedehåndverkets afrikanske geografi ; respektable videnskaper som man selvfølgelig overlater til spesialister. Tiltredelsesforelesningen gir et kaleidoskopisk overblikk over forskjellige retninger innen faget. Werenskiold bruker ikke mye tid på å utdype den fysiske geografien som jo var hans spesiale. Han vil vise bredden i faget, men siden han selv manglet dybden i

14 deldisiplinene i den humanistiske geografien, og siden tiltredelsesforelesningen er holdt i en muntlig form, kan mange av hans observasjoner i dag virke overfladiske og nedlatende. Hans retoriske spørsmål: Hvorfor falder ikke geografien fra hverandre i en mengde stykker, uten indre forbindelse, omtrent som når en tønde falder i staver? blir besvart slik: Jo, det er den regionale geografi, som holder alt isammen, likesom gjordene på dunken (tønnebåndene rundt tønnen). Også Werenskiold snakker om en geografisk syntese, men i syntesen ligger de naturgitte betingelsene i bunnen. Det er de som skaper regionene, selv om regionene også blir preget av menneskenes bruk av naturressursene. Her skiller Werenskiold seg fra den franske regionalgeografiske skolen, med Paul Vidal de la Blache (1903, 1917) som ledende personlighet. For de franske geografene dannes regioner i et samspill mellom natur- og samfunnsgitte forhold; påvirkningen mellom de to elementene er gjensidig. Begrepet possibilisme blir foretrukket fremfor begrepet determinisme. En slik syntetisk tilnærming kan ha en vitenskapelig innretning, men egner seg kanskje best i bredt anlagte lærebøker. Werenskiold var aktiv i arbeidet med slike verk, og han skrev også lærebøker som den populære sammenstillingen Jorden, dens land og folk (1931-34) og Norge vårt land (førsteutgave 1936), der han var redaktør og forfatter av vesentlige deler av verket. Også hans kollega Fridtjov Isachsen deltok i arbeidet med dette verket. Werenskiold var også hovedredaktør for annen utgave av Aschehougs Konversasjonsleksikon, og Werenskiold og Isachsen redigerte i fellesskap Cappelens Verdensatlas (Isachsen og Werenskiold 1935). Det hørte på en måte med til professoratet å organisere slike former for formidling. Også her er det på sin plass å minne om at Frankrike hadde vært tidlig ute med slike oversiktsverk, hva enten de gjaldt Frankrike eller verden. 4.3 Der ingen geografer er Werenskiolds tiltredelsesforelesning avrundes med et hjertesukk: Jeg glemte at der omtrent ingen geografer er. Arbeidsmarkedet for geografer, med unntak av den videregående skolen, er svært lite. Det innbyr ikke til langvarig høyere utdanning i faget. På den sproglig-historiske linje (ved Universitetet) har man ikke kunnet ta

15 geografi som hovedfag til embedseksamen, og til matematisk-naturvitenskapelig embedseksamen nytter det også lite hvis man skal inn i skolen; de kandidater som har geografi som spesialfag, er redde for å bli oversett når skolepostene skal besettes. Dette er efter min opfatning aldeles meningsløst, og en slik praksis har ingen støtte i lov eller reglementer. Werenskiold peker også på problemer som kan oppstå når faget er fordelt på to fakulteter. Todelingen kan i og for seg være rimelig nok, siden realister og filologer må legge vekt på ulike deler av faget, men på den annen side kan det føre til komplikasjoner, idet en hel del stoff er felles og ikke kan deles. Forelesningen avrundes med pessimistiske oppfatninger om ressurstilgang til universitetene i disse usle tider, men over pessimismen ligger det en ideal fordring: Her i landet lever vi under eksepsjonelle geografiske kår. På mange måter har vi det derfor vanskeligere enn folk i andre land. Det gjelder da at vi søker å få så stor forståelse som mulig av de naturforhold vi lever under. Denne forståelsen for de ytre faktorers art og virkemåte skal hjelpe oss i kampen. Denne forståelsen skal geografien bidra til å skaffe oss." 4.4 Geografisk institutts første år. Kontoradresse: Domus Media, Carl Johans gate Hvilket institutt var det Werenskiold hadde fått ansvar for da han fremla sine oppfatninger om geografifagets fremtid? Den rent fysiske foranledningen for opprettelsen av Geografisk institutt i 1917 var at Geologisk Museum på Tøyen var blitt ferdig, og at mineralogien ble flyttet dit fra Domus Media (Midtbygningen) på Carl Johans gate. I 1917 ble dosentene Arstal og Werenskiold flyttet til lokaler i Domus Media og fikk hvert sitt kontor. Studentene fikk et leseværelse med et håndbibliotek. Koksfyring medførte støv og ørkentørr luft for bokbindene, og den nyoppnevnte bestyreren var ikke helt fornøyd med studentene heller. Werenskiold satte opp et oppslag i 1929 der det heter: De studenter som benytter leseværelset får være i besiddelse av såpass folkeskikk også kallet kultur at de ikke ødelegger bøkene. Det er uforskammet overfor Universitetet og hensynsløst overfor andre studerende, å gjøre bøkene uleselige med tegninger og understrekninger; de som ikke kan opfatte hva der

16 er hovedsaken i en fremstilling uten å sette streker under, får heller la være å studere, i allefall må de holde seg borte fra leseværelset. Det er umulig å passe på alle pøbelaktige individer (Isachsen 1967, s. 48). 4.5 Flyttingen til Blindern Instituttet holdt til i Domus Media til 1935. Det disponerte over seks rom, på i alt ca 150 m2. Werenskiold sier det slik: Det har vært en ganske stor utvikling fra den tid (1917), da det ingen lærestol var i geografi, bare en krakk, og instituttet bestod i et skap i en gang. Henvisningen til krakken må ikke tas bokstavelig. Den viser vel heller til det forhold at Werenskiold satt på dosentkrakken i 10 år før han ble innehaver av en lærestol; et professorat. I 1935 sto instituttet på flyttefot igjen. Siden begynnelsen av 1930-årene hadde det foregått en betydelig utbygging på Blindern. Flyttingen hadde brakt instituttet nærmere de naturvitenskapelige basalfagene, noe en må gå ut fra at Werenskiold var tilfreds med. Men flyttingen skapte problemer for det studieplanfastlagte samarbeidet mellom geografi og etnografi, siden etnografien ble igjen på Etnografisk Museum på Tullinløkka. Ideen om at de naturvitenskaplige og de historisk-filosofiske fagene burde vært samlokalisert ble reist på slutten av 1930-årene. Under enhver omstendighet var det behov for en større ny bygning for de historisk-filosofiske fagene, og en byggekomité lette etter tomtealternativer nær universitetsbygningene i sentrum av Oslo. Professor Peter Rokseth var formann i denne byggekomiteen, og han kom etter hvert til at en samlokalisering av de matematisk-naturvitenskapelige og de historiskfilosofiske fagene faglig sett var en god utviklingsmodell (Rokseth 1945). Dessuten mente han at det var økonomisk fordelaktig å samlokalisere fakultetene i en campus. Krigen kom i veien for planene, og det var først på slutten av 1960-tallet at den nye campusen utviklet seg. Men geografifaget var allerede flyttet til Blindern i det store fellesbygget for kjemi og fysikk; fortsatt et dominerende trekk i universitetsområdet på Blindern. Her fikk geografi plass, og det samme gjorde geologisk institutt. Instituttets areal ble fordoblet,

17 til 320 m2. De materielle arbeidsforholdene ble vesentlig bedre, med 7 kontorer, et mørkerom og en tegnesal med plass til kartsamlingen. Biblioteket, som til dels hadde vært stablet bort på et loft, ble gjort tilgjengelig. Det var også arbeidsplasser til magistergradsstudenter og andre spesialstudenter. 4.6 Studentutviklingen i mellomkrigstiden Den videregående skolen var lenge det viktigste arbeidsmarkedet for geografer, hva enten de kom fra Det matematisk-naturvitenskapelige eller Det historisk-filosofiske fakultet. Bifaget i geografi gikk inn i en adjunkteksamen, hovedfaget i en lektoreksamen. Siden geografi var et lite fag i den videregående skolen, og ikke hadde noen sterk faglig status, ble bifag sett som tilstrekkelig bakgrunn for undervisning i faget. Ofte ble geografi undervist av lærere uten formell fagkompetanse. Oversikter over hovedoppgaver i geografi (Gjessing 1953, Gjessing og Dahl 1956) viser at de første hovedfagskandidatene så vel i fysisk geografi (ved Det matematisknaturvitenskapelige fakultet) som samfunnsgeografi (geografi med etnografi ved Det historisk-filosofiske fakultet) avla eksamen i 1929, altså tre år etter at Werenskiold hadde holdt sin tiltredelsesforelesning. I tiden frem til og med 1943, da Universitetet ble stengt, tok i alt 29 realister og 12 filologer hovedfagseksamen eller magistergraden. Så Werenskiold hadde rett i at det omtrent ikke fantes geografer. Hovedfagsstudenter var mangelvare på instituttet. Det var vanskelig å utvikle bredere forskningsmiljøer på et nytt institutt når rekrutteringen var så svak. Det lave studenttallet ga ikke grunnlag for utvidelse av staben, og de faste lærerne kunne ikke bygge opp en forskningsvirksomhet som forutsatte at hovedfagsoppgaver kunne inngå som prosjektrapporter i større forskningsprosjekter. Instituttet var inne i en vond sirkel; få studenter ga få lærere, få lærere hemmet studentrekrutteringen. Arbeidsmarkedet for geografer utenfor skolen var beskjedent. Det var åpninger for fysiske geografer, for eksempel i landmålings- og kartleggingsarbeider, og i polarforskningen. Arbeidsmarkedet for kulturgeografer var svært beskjedent. Først da samfunnsplanleggingen vokste frem etter krigen, ble det åpninger i et mer omfattende offentlig arbeidsmarked.

18 4.7 Personalsituasjonen ved instituttet Instituttet var tynt bemannet. I årene 1925-1947 var Werenskiold den eneste representanten for instituttet som hadde sete i et fakultetsråd og der kunne fremme instituttets interesser. Som en følge av dette ble instituttet regnet som et institutt ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet. Dosenturet etter Arstal ble stående ledig Universitetet sparte penger mellom 1925 og 1931. Da ble Fridtjov Isachsen i en alder av 25 år gammel konstituert som dosent, fra 1935 fast ansatt. Først i 1947 ble han professor. Kontorpersonale var det smått med. Man kunne over annuum lønne en assistent 15 timer i uken til forefallende arbeid. Fast kontorstilling fikk instituttet ikke før i 1950 (Isachsen 1967). Werenskiold var instituttstyrer til han gikk av i 1953. Det er ikke urimelig å anta at den yngre kollega måtte ta seg av administrasjon og annet tidkrevende og mindre interessant arbeid. (Myklebost 1980, s. 2). Isachsen overtok styrervervet etter Werenskiold og hadde dette til 1961. Isachsen ble sterkt involvert i en rekke populærvitenskapelige bokprosjekter, atlasarbeid og kartarbeid. Han var med korte avbrudd redaktør av Norsk Geografisk Tidsskrift mellom 1934 og 1960. Han hadde også hovedansvaret for studieplanutvikling og undervisning i geografi bifag ved Det historisk-filosofiske fakultet. Etter hvert fikk instituttet flere medarbeidere. Limnologen Kaare Strøm ble knyttet til instituttet gjennom et professorat i 1948, og underviste dels i sitt spesialfag, delvis i alminnelig geomorfologi. Han var også instituttstyrer i korte perioder. I 1962 ble hans stilling endret til professorat i limnologi, og han ble mer perifer i geografmiljøet. Glasiologen Olav Liestøl var vitenskapelig assistent i 1947-1948. I 1950 ble kvartærgeomorfologen Just Gjessing vitenskapelig assistent. Som amanuensis fra 1953 overtok han ansvaret for naturgeografien etter at Werenskiold var gått av, men det skulle gå åtte år før han fikk det ledige professoratet. Samfunnsgeografisiden ble styrket da Hallstein Myklebost ble NAVF-stipendiat i 1952, universitetslektor i 1958 og dosent i 1960. Tor Fredrik Rasmussen ble vitenskapelig assistent i 1954 og universitetslektor i 1960. Begge to arbeidet med temaer knyttet til urbaniseringsprosessen.

19 Da Universitetet ble gjenåpnet etter krigen, kom studenter som hadde fått avbrutt sine studier tilbake til lesesalene, og nye studenter som hadde måtte ventet strømmet til. 1960-årene var preget av økt studenttilstrømning ved Universitetet og til instituttet. De store årskullene som ble født i årene etter krigen vandret gjennom skolesystemet og økte behovet for undervisningspersonale i grunnutdanningen og den videregående utdanningen, etter hvert også på universitetet. Tilstrømningen ble ikke mindre siden en økende del av årskullene begynte å studere. Samtidig økte lærerbehovet i den videregående skolen. For realfagsstuderende som tok sikte på å arbeide i den videregående skolen, var matematikk det faget svært mange følte at de måtte ha. I årene 1952-1956 tok 59 realister hovedfagseksamen i geografi. Av disse hadde 54 matematikk i fagkretsen, 27 kjemi og 23 fysikk (Gjessing og Dahl 1956). Når så mange realister tok geografi som bifag, mens svært få studerte zoologi og botanikk og ingen studerte geologi, skyldtes dette delvis at geografi, i motsetning til zoologi, botanikk og geologi, var et etablert skolefag. Jeg husker også fra min egen studietid som falt sammen med denne perioden at mange realister tok geografi fordi det var regnet som et lett fag å studere og også et lett fag å undervise i. Av de 18 filologene som tok geografi hovedfag i 1952-1956 hadde 13 valgt engelsk og 8 historie som bifag. Selv tok jeg først fransk og så engelsk som bifag. Geografi kom inn som siste bifag og dette valget var ikke noen naturlig oppfølging. Jeg var vel også en av dem som valgte geografi som tredje fag fordi det ble oppfattet som lett å studere og kjekt å ha som undervisningsfag. At jeg til slutt valgte å ta geografi hovedfag skyldtes mer tilfeldigheter enn målrettet planlegging (se kapittel 13.2.1). Mellom 1929 og 1956 ble det skrevet 175 hovedoppgaver i geografi ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet og 61 hovedoppgaver/magistergradsavhandlinger i geografi ved Det historisk-filosofiske fakultet. Syv av disse oppgavene var i etnografi. Tar en fordelingen mellom fakultetene som en pekepinn sto den fysiske geografien sterkere enn kulturgeografien. En av årsakene var at professor Kaare Strøm tok med seg mange limnologistudenter til

20 instituttet da han ble professor i 1948. En annen lå i instituttets lokalisering på Blindern. Studentene samlet seg i Blindernkjelleren og utvekslet synspunkter på fagprioriteringer. Filologistudentene følte seg mindre hjemme der. De hadde tatt bifag nede i byen og møttes heller i Aulakjelleren, der blant annet sosiologer, statsvitere, jurister og historikere vanket. I Aulakjelleren gikk det mange diskusjoner om det nye arbeidsmarkedet som var knyttet til veksten i den offentlige forvaltningen. I 1957 flyttet instituttet fra fysikk/kjemi-bygningen som var blitt for liten og inn i midlertidige lokaler i den nye geologibygningen. Plassforholdene ble bedret for de nyansatte, studenter, bibliotek og undervisningslokaler. Utover i 1960-årene kom studenttallet opp i 180. Undervisningen foregikk for en stor del som kurs (kartkurs, landmåling), feltøvelser og ekskursjoner, noe som krevde store undervisningsressurser. Det ble innført opptaksregulering, med inntil 120 nye studenter årlig i grunnfagsundervisningen, i praksis 80 realister og 40 filologer. Antallet hovedfagsstudenter lå til enhver tid mellom 50 og 75, og veiledningsbehovet var stort. Studenttilstrømningen utløste nye stillinger i løpet av sekstitallet. Snøforskeren Gunnar Ramsli begynte som universitetslektor i 1961. Geomorfologen Johan Ludvig Sollid ble universitetslektor i 1962. Selv ble jeg vitenskapelig assistent i 1960 og universitetslektor i 1962. Da jeg hadde ansvaret for kartkurset, måtte studentene deles inn i seks grupper, noe som krevde 12 uketimers undervisning. I tillegg hadde jeg tidvis ansvar for instituttbiblioteket. Men geologibygningen ble snart for liten. Instituttstyrer for geologene var professor Ivan Rosenqvist, og han var en utålmodig mann. Jeg kan huske en episode, det må ha vært omkring 1964. Med åpen laboratoriefrakk og kritt i hånden gikk Rosenqvist fra dør til dør i Geografisk institutts korridor og skrev med kritt navnene på de geologene som skulle overta kontorene når tiden var inne og geografene var flyttet. Like etter kom professor Isachsen, iført tilknappet lagerfrakk og med en fuktet svamp i hånden, og fjernet Rosenqvists okkupasjonsmarkeringer. Men tegningen var klar; geografene måtte ut. Flyttingen fant sted i 1966, til midlertidige lokaler i den nye

21 matematikkbygningen på nordsiden av Blindernveien. Disse lokalene var dårligere tilpasset fagets spesifikke romkrav. 4.8 Werenskiolds epoke tar slutt Werner Werenskiold bar i mange år nesten alene instituttet på sine skuldre. En epoke var over i 1953 da han i en alder av 70 år fikk avskjed i nåde, som det het om embetsmenn den gangen. Han levde til 1961, og hadde som professor emeritus fortsatt en arbeidsplass ved instituttet. I seks år (1947-1953) hadde både Werenskiold og Isachsen professorater, det ene knyttet til Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, det andre til Det historisk-filosofiske fakultet. Det innebar at den fysiske geografien og kulturgeografien ble sidestilt. Det ble ikke noe vakuum da Werenskiold gikk av. Kaare Strøm var jo formelt professor i geografi, han veiledet mange hovedfagsstudenter innen limnologi som var hans spesialområde, og han underviste også på bifagsnivået. Just Gjessing organiserte blant annet feltkurs og ekskursjoner. Men Isachsen overtok bestyrervervet. Selv om kulturgeografien hadde vært lillebror på instituttet, og Isachsen nokså alene som lærer, ble etter hvert kulturgeografien mer synlig. Som redaktør av Norsk Geografisk Tidsskrift redigerte Fridtjov Isachsen et festskrift til Werenskiold. I en omtale av Werenskiold tegner han et portrett av sin kollega: Ved 70-årsdagen vil først og fremst hans studenter fra de vekslende kull gjennom mer enn førti år tenke på hvor meget mer og hvor meget annet enn det rent faglige de har igjen som varig verdi fra kontakten med Werner Werenskiold. De vil minnes ekskursjoner i skog og mark med en lidenskapelig naturelsker og friluftsmann som tok dem med ut og forstod å trekke fordel av Oslos enestående heldige beliggenhet for geologiskgeografiske studier. Om det var på Kolsås, i Sandvika eller fra et utsiktspunkt på Ringerike, overalt tolket han landet for dem i overlegent sammenfattende betraktninger av den fysiske oppbygning og menneskelivets vilkår, så de med ett syntes at den dypere mening med geografistudiet stod klar for dem. ( ) Fra Werner Werenskiolds uformelle skole har hans studenter bragt med seg, som en uro i sjelen, ideen om det allsidige menneske, og en anelse om at lærdommen først får sin verdi i