Sentralposten. Nr. 1 - mars 2011

Sentralposten Nr. 1 - mars 2011

RedakTØREN sier Oppskrift på hvordan man ikke skal gjøre det Oslo kommune burde ikke gjort det. Kommunen ville ha en omlegging av TT-kjøringen (TT = transporttjenesten, eller tilrettelagt transport for funksjonshemmede) for å spare penger, ikke for å forbedre ordningen for de funksjonshemmede. De ville ha samkjøring, men fikk omkjøring. Ordningen ble satt ut på anbud, et privat svensk firma Samres (nei, ikke samlag!) fikk tilslaget og kommunens eget TT-kontor Ruters Konsentra tapte. Flere NTL-medlemmer i Konsentra mistet jobben. Og de funksjonshemmede, gående som rullestolbrukere om hverandre, ble samkjørt og omkjørt på kryss og tvers gjennom Oslo og fikk ufrivillig sett store deler av byen Omleggingen var elendig planlagt og ble elendig gjennomført. Alt som kunne gå galt, gikk galt. Folk sto ute og frøs og ventet på transport som enten kom for sent eller altfor tidlig eller ikke kom i det hele tatt. Sentralbordet hos Samres brøt sammen. Og de stakkars sjåførene var ikke akkurat lommekjente i Oslo og brukte et svensk GPS-system for å finne frem. Folk kom timesvis for sent til skole og jobb. Kommunen kalte dette for «innkjøringsproblemer». Etter en måned tok byrådet til vettet og gjeninnførte gammelordningen med taxi men bare midlertidig, må vite. Etter 3 måneder skal brukerne «innfases i samkjøringen» (som det heter i byrådets nytale). Hva med informasjon om endringene? Den har vært omtrent fullstendig fraværende og/ eller villedende. Ansvarlig byråd for alt dette tullet kommer fra FrP (som jeg heretter tillater meg å kalle Tilbakeskrittspartiet). Og hvor mye har de egentlig spart? Det mørkeblå byrådet i Oslo har overhodet ikke hatt brukernes behov i tankene da de foresto denne omleggingen. De behandler rett og slett funksjonshemmede som tomgods som kan fraktes etter forgodtbefinnende. Dette er uverdig behandling! Se til å stemme de mørkeblå ut av byrådet ved neste kommunevalg! 2 Sentralposten nr. 1-2011

Med Erna og Siv til Det Ville Vexten Fredrik Reinfeldt greide å bli gjenvalgt, og mange indikatorer peker oppover i Sverige. Særlig lar mange seg imponere av en økonomisk vekst (BNP) på ca 5% i 2010 og trolig omkring 4% i 2011. Ikke minst OECD jubler over at en blåranda variant av den nordiske modellen ser ut til å gå så bra. «Økonomien er like sterk som Pippi Långstrump» sa OECDs generalsekretær Angel Gurria da han presenterte organisasjonens vurderinger i januar. Erna Solberg bruker også det som for henne ser ut som et svensk utstillingsvindu hemningsløst, og tror åpenbart at i Sverige har vi nå fått Høyre-politikk med et velferdspolitisk ansikt, en ekte, blå fullversjon av den nordiske modellen. Slik at hun tar Jens Stoltenberg i skole når han advarer mot konsekvensene av høyredreiinger: AP har slett ikke noe monopol på denne modellen. Og Erna kan nå fri åpenlyst til grupper i fagbevegelsen, i trygg forvissning om at titusener av fagorganiserte er hennes og Sivs velgere, rimelig trofaste til og med. Uhemma sjølskryt og 30% ungdomsledighet Når en ser nærmere på de svenske resultatene, blir de mye mindre imponerende enn finansminister Anders Borgs uhemma sjølskryt tilsier. For det første, kan den nåværende veksten i stor grad være en opphenting: Svensk BNP sto omtrent stille i 2007-8 før det falt med 6-7% under finanskrisa 2008-2009, og det er ikke opplagt at framtidsutsiktene er så enormt lyse. For det andre, og kanskje viktigere, er det at den skjer i en situasjon med kraftig økende sosial ulikhet i Sverige, og det private forbruket øker omtrent dobbelt så fort som det offentlige. Tredje innvending er kanskje viktigst: De svakeste og de litt på utsida kommer i liten grad med på kalaset. For eksempel ungdomsledigheten, som ILO har estimert til reelt ca 30% i 2009, holder seg høy på ILOs statistikk er Sverige er tredje dårligst i Europa etter Spania (45%) og Irland (37%). Og OECD roste for øvrig Irland så seint som i 2007.. Regjeringen Reinfeldt vil heve pensjonsalderen til 69 år, og kan dessuten godt tenke seg å gripe inn for å fjerne de frivillige avtalene i arbeidslivet som sikrer minimumslønn teorien er at det skal hjelpe dem som står svakest. OECD stiller som ivrig heiagjeng til begge deler, Sverige har blitt et godt sted å være for slike tenkere. I det hele tatt, så er det en nesten utrolig handlingsvilje og hastverk når det gjelder tiltak med ganske velkjente mennesklige og sosiale skyggesider, og høyst usikre positive virkninger. Noen av de verste innstramningene, som direkte har ført til sjølmord, har blitt moderert noe som følge av de offentlige reaksjonene, men det er veldig mye lidelse i kjølvannet av den svenske høyre-seilasen. Rødgrønt for trygdemottakerne, blått for arbeiderne Og kanskje det styggeste: Akkurat dette er nok meningen. For hvordan kunne Reinfeldt greie å bli gjenvalgt såvidt greit? Det var ikke hovedsaklig på grunn av et halvbakt rød-grønt alternativ, der det rødeste var påtvunget statsministerkandidat Mona Sahlin. Det var mest fordi høyrekreftene lyktes i å assosiere Socialdemokraterna med de arbeidsløse og trygdemottakerne, mens de arbeidendes parti, det var Moderaterna. Som sjølsagt viser sin omsorg overfor arbeiderne med skattelettelser. 22% av de sysselsatte stemte på sosserna, 32% på Reinfeldt&co. Det Ville Vexten: Neverett istedenfor solidaritet Som de synger om seg sjøl: «Jag vet, att du är och du blir, vad du var» Sverige var, er og blir et klassesamfunn på en helt annen måte enn Norge, og det skal mye til om den svenske oppskriften vil gi solidariteten i norsk fagbevegelse noe dødsstøt. Men denne solidariteten er jo ikke akkurat i toppform i dag, og du kan vedde på at Erna og Siv jobber hardt for å gjøre den så svak som mulig. Vi kan vente oss argumenter om «mer vekst», «sterkere incentiver», «større fleksibilitet» - men kanskje uten direkte henvisninger til Sverige, ettersom endel spor derfra etterhvert kan begynne å skremme. Målsettingen, aldri så mye de påstår noe helt annet, vil likevel være villere tilstander i norsk næringsliv, for neveretten er alltid den sterkeste rett. Når solidariteten ikke virker som den skal, vil færre satse på den. Og press for sterkere økonomisk vekst er et viktig element, for under roligere tilstander har vi en lei tendens til å få ting i perspektiv og bry oss mer om hverandre. Det blir rideturen med Erna og Siv til Det Ville Vexten. Trond.Arild.Ydersbond@ssb.no Ilustrasjon:www.colourbox.com NTL Sentralforvaltningen Postadresse: Youngsgt. 11, 0181 Oslo Besøksadresse: Folkets hus (inngang hjørnet Youngsgt./Torggt.), rom 507 (heis til 5. etg.) Tlf.: 22 20 82 45, faks: 22 11 46 26, e-post: post@ntl-sf.no Leder: Bjørn Halvorsen, bjorn@ntl-sf.no, Sekretær: Kjersti Barsok, kjersti@ntl-sf.no Nettredaktør: Kjersti Barsok Sentralposten nr. 1-2011 3

Ilustrasjon:www.colourbox.com

ENERGI: Kutt strømforbruket i hjemmet Terje Håkstad, Grønn Hverdag Selv om strømmen i Norge stort sett stammer fra vannkraft, er Norge en del av det europeiske kraftmarkedet. Ved å kutte i forbruket her hjemme, kan Norge eksportere mer strøm til Europa og dermed redusere behovet for mer forurensende kraftkilder. Alt fra enkle tiltak som å bli flinke til å slukke lyset etter oss og sette inn sparepærer, til større tiltak som etterisolering, vil bidra til redusert strømforbruk. Ved å erstatte én vanlig glødepære (60 watt) med en sparepære (11 watt), sparer vi omtrent 50 kilowattimer i løpet av et år. Har du sett en helt vanlig, moderne dusj? Sparedusjer er ikke hva de en gang var. Med et nytt sparedusjhode av god kvalitet vil du knapt merke noen forskjell. I løpet av en fem minutters dusj vil du imidlertid bruke rundt 25 liter mindre varmt vann. Det utgjør et redusert energiforbruk på rundt 1 kwh - per dusj. Er dere 4 personer som dusjer fem minutter hver dag, vil et sparedusjhode til 300 kroner kunne redusere energiregningen med godt over tusenlappen i året. Varmepumpe økologisk og økonomisk Å bruke en så fabelaktig og «tettpakket» energikilde som elektrisitet til noe såpass enkelt som å øke temperaturen i et rom med et par grader er rett og slett å regne som sløsing. Hvis man i stedet bruker strømmen til å drive en varmepumpe utnytter man elektrisiteten langt mer effektivt, og vips så får man ut rundt tre ganger mer energi i form av varme. De enkleste typene, luft til luft-varmepumpene, gir en gjennomsnittelig energibesparelse på 5-6000kWh i året. Prisen er rundt 15 000 kroner, ferdig installert. Vannkokeren er mest effektiv Når du bruker vannkoker istedenfor en vanlig kjele går nesten all energien til å varme opp vannet. Når du bruker kjele kastes en stor del av strømmen bort til å varme opp omgivelsene. Effekten i en vannkoker er vanligvis også høyere enn det selv den største av platene på komfyren gir. Altså sparer du både tid og energi ved å koke opp pasta og potetvannet i vannkokeren. Spar strøm ved eggkoking En liten skvett vann i bunn av kjelen er nok! Søndagseggene blir like gode om de dampkokes. Ved å koke opp noen centiliter vann i stedet for en halvliter redder du ikke verden, men du sparer litt strøm (ca 50wh) og litt CO2 (ca 20g) hver gang dessuten koker vannet mye fortere. Og eggene blir nøyaktig like gode. Samme prinsipp gjelder for øvrig når du skal koke poteter: litt vann i bunn av kjelen er nok. Ta vare på varmen i vannet En varm gjenstand vil avgi varme til omgivelsene. Inntil 70 % av energien i varmtvannet vi bruker, går ut i kloakken. Har du et badekar er det altså en god ide å vente til vannet har nådd romtemperatur før du slår det ut. Åpner du døra til baderommet, vil varmen i vannet da gå til å varme opp huset. Tenk også på dette når du heller kokevannet av grønnsakene. Lekker huset varme? Ved hjelp av et tent stearinlys kan du sjekke om huset er tett. Før stearinlyset langs dører og vinduer en kald dag hvor det blåser litt. Lyset vil blafre der det trekker. Ønsker du å gå mer vitenskapelig til verks er løsningen å ringe en kar som kan termofotografering. Du vil da bokstavelig talt få et bilde som klart og tydelig viser hvor varmen i huset ditt blir av. Også den enkle løsningen, et stearinlys og noen pakningslister, vil imidlertid kunne spare deg for et betydelig antall kilowattimer. Bruk oppvaskmaskin Tror du det er miljøvennlig å vaske opp for hånd? Da tar du antakelig feil. En oppvaskmaskin bruker omtrent 16 liter vann og en kilowattime energi på en oppvask. Hvis du vasker opp for hånd, kan du regne med at det går med går med omtrent 100 liter vann og 2,5 kilowattimer energi på en like stor oppvask. Det var i hvert fall konklusjonen i en stor tysk undersøkelse som observerte omtrent 100 europeeres oppvaskvaner. Fyr effektivt med ved Bruk tørr ved og sørg for at det er god trekk i ovnen. Hvis veden er fuktig, bruker du energi til å fordampe vann i stedet for å varme opp huset. Ved å investere i en ny og rentbrennende vedovn kan du få så mye som 25 % mer varme ut av hver vedkubbe. Husk uansett på at god trekk gir bedre forbrenning og mindre forurensing. Hvis man antar at det vokser opp et nytt tre der veden din en gang befant seg er vedovn også å regne som en klimanøytral oppvarmingskilde. Regulér varmen Når du senker temperaturen en grad, reduserer du energibehovet til oppvarming med 5 prosent. Jo varmere det er, jo tørrere blir luften. Møbler, tekstiler og vegger avgir mer avgasser ved høyere temperatur. Du sparer også mye energi ved å senke temperaturen om natten og når ingen er hjemme. En enkel tidsbryter gjør at du kan stille inn dette automatisk. Forskjellig temperatur i forskjellige rom Du kan spare mye energi ved å tenke gjennom hvor varmt du trenger å ha det i forskjellige rom. Anbefalt temperatur i stua er 20-22 grader. Soverommet kan holde ned mot 15 grader, hvis du ikke bruker det på dagtid. Anbefalt temperatur i gang er 18 grader, kjøkken 20 grader. Lavere strømforbruk: Kr. 29,- Den beste måten å spare strøm på, er å isolere huset bedre. Den enkleste og billigste måten å isolere bedre på, er å montere tetningslister. Sett dem rundt dører og vinduer som trekker, og rundt dører mellom varme og kalde rom. Tetningslister får du kjøpt billig hos bl.a Clas Ohlson og forskjellige byggevarehus. Luft riktig Luft sånn som bestemor gjorde: Full gjennomtrekk i et par minutter, før du lukker vinduene. Det er lenge nok til at du får skiftet ut innelufta, og kort nok til at vegger og gulv ikke rekker å kjøles ned - noe som fort kan skje hvis du har vinduet på gløtt eller lar en ventil stå åpen hele tiden. Nedkjølte vinduer og gulv trenger mye energi for å varmes opp igjen. Bytt lyspære Glødepæren er på vei over i historien. EU har forbudt vanlige 60 watts pærer, og flere forbys om kort tid. Forbudet har satt fart i utviklingen av alternativer. Både sparepærer og LED-pærer er langt mer energieffektive og langt mer miljøvennlige lyskilder enn glødepærer. I LED- og sparepærer blir omtrent 80 prosent av tilført energi til lys og resten til varme. I en glødepære er forholdet motsatt. Men uansett hva slags lyspærer du bruker: Husk å levere ødelagte pærer til gjenvinning! terjeh@gronnhverdag.no Sentralposten nr. 1-2011 5

Pensjonsomkamp, Trond Arild Ydersbond Det bør egentlig ikke komme som noen overraskelse at sterke krefter innen Fagforbundet ønsker omkamp om pensjons ordningene i offentlig sektor. Disse ønsker å droppe dagens bruttoordninger, som garanterer en viss prosent av sluttlønna som pensjon. De mener de har en god sak, og de veit godt at de både har sterke allierte i de fleste leire på Stortinget, og trolig flere mulige støttespillere innen LO enn det som kommer fram til daglig. Derfor kan de regne med at for hver omkamp, øker sjansen deres for å vinne neste. Dersom det ikke gjøres noe med det systemet de angriper. Og i forsvaret for de offentlige pensjonene, som har veldig mange gode egen skaper, kan en komme til å forsvare ting som burde rettes på, og systemer som ikke er så altfor forsvarlige. Et eksempel på det siste leverte leder i LO Trondheim, Arne Byrkjeflot, da han i forbindelse med årets Trondheims-konferanse argumenterte med at de lavest lønte, som ikke får glede av de offentlige pensjonene, men bare betaler inn til dem, er de som kommer best ut av pensjonsreformen. Forsåvidt riktig, men når ble systemet i pensjonsreformen særlig forsvarlig? Det er to hovedprinsipper for tjenestepensjoner. Det ene kalles gjerne innskuddsbasert, og går ut på at en (som regel sammen med arbeidsgiver) skyter inn penger i en pensjonspott, og så får tilbake pensjon etter hva en har skutt inn. Det andre kalles ytelsesbasert, eller bruttoordning, og mens innskuddene her skjer mye på samme måte (i offentlig sektor trekkes som kjent 2% av lønna som pensjonsinnskudd), settes pensjonene som en prosent av hva en har fått i sluttlønn, eller gjennomsnittslønn over en periode. Pensjonene samordnes, og pensjonskassene dekker gapet mellom Folketrygdens ytelser og den fastsatte dekningsprosenten. Mange fordeler ved brutto-ordningene For arbeidstakerne har brutto-ordningene mange fordeler, både prinsipielt og praktisk. Når en har full opptjening, får en full pensjon, og i åra før pensjonering kan en vite ganske godt hva pensjonen blir, for det er (omtrent) to tredeler av lønna. Så lenge en fyller opptjeningskravet, har det heller ikke noe å si for pensjonen om en utdanner seg lenge, bruker tid på omsorg eller på andre måter går ned i inntekt underveis. Og pensjonen blir i forhold til det nivået en har ligget på de siste åra i arbeid. På mange vis kan det regnes som praktisk solidaritet, at pensjonen settes ut fra generelle regler istedenfor individuell opptjening. Tidligere i Folketrygdens historie var det også sånn at innskuddene i offentlige pensjonskasser i større grad dekket innbetalingene, så systemet var i balanse. For da dekket Folketrygden en større andel av inntekten enn i dag, slik at gapet som skulle dekkes ikke var så stort. Men utover lavtlønnsnivået har dette gapet blitt stadig større. Slik at f.eks. 2%-innskuddet fra en byråsjef i dag bare dekker en ganske liten del av det pensjonskassa blar ut til vedkommende. Samtidig får svært mange deltidsansatte og lavlønte i offentlig sektor i dag 66% eller mer kompensasjon gjennom Folketrygden, og dermed har de ikke rett til noe fra pensjonskassa, uansett hvor mye de har betalt inn der. Endel store problemer med dagens ordning Dermed er vi over i problemene med dagens system. De kan kort oppsummeres i fem punkter: 1. De lavest lønte får pensjonsinnskuddene sine samordna bort. Solidaritet i praksis? 2. Systemet er en gigantisk overføringsordning til «verdig trengende» høytlønte, og dessuten en ekstra, klekkelig karrierepremiering. Solidarisk? 3. Det er ikke uten videre rettferdig at pensjonen fastsettes ut fra sluttlønna, og det skjer mye rart i den forbindelsen. 4. Systemet er dyrt og altfor uforutsigbart, særlig for kommunene, og det kan både gå utover deres velferdstilbud og deres konkurranseevne når de må konkurrere med private. 5. Systemet kan for endel arbeidsgivere blokkere for ansettelse av eldre arbeidstakere, med slike kan en påta seg pensjonsforpliktelser som det ikke vil bli betalt tilstrekkelig inn for. Noen vil kanskje savne et punkt om «rettferdig pensjon alle år skal telle». Men der sier jeg for min del tvert imot. Flertallet av arbeidsvillige er utafor arbeidslivet på grunn av utdanning/kvalifisering, omsorg eller trøbbel, og dette har de som regel betalt nok for allerede, og de ikke skal straffes som pensjonister også. Den rikdommen vi bygger opp i fellesskap, er i utgangspunktet felles eiendom ikke en sum av individuelle innskudd som kan tas ut igjen etter behag. Og noen mulige løsninger Jeg for min del tror det nåværende offentlige pensjonssystemet er dødsdømt hvis en ikke får ordna opp i disse problemene. Flere politikere har da også, taktisk nok, men helt feilaktig, omtalt noen av dem som om de var nødvendige svakheter ved ordningen vår. Her er noen mulige løsninger: 1. For de lavest lønte bør det være greit: En får utbetalt etter beste ordning, enten ca 66% kompensasjon, eller Folketrygden + forrenta egne innskudd. (Arbeidsgivers innskudd for arbeidstaker går i fellespotten.) Dette vil gi lavlønte offentlig ansatte meget god pensjon, relativt sett. Og siden en deltidsansatt med 200 000 i årslønn og 40 års tjenestetid kan bli snytt for 10 000-30 000 i årlig pensjon ved at pensjonsinnskuddet i dag samordnes bort, har dette tiltaket stor betydning for mange. 2. Overføringsordningen som prinsipp må bestå, men ved at innskuddene økes så de står i forhold til utbetalingene, vil de høytlønte i mye større grad betale for seg sjøl i systemet. F.eks fra 2 (+2)% til 4+4 pensjonsinnskudd. En grei måte å gjøre innskudd på, uansett ordning for øvrig, er at argeidsgiver og arbeistaker skyter inn like mye. Endringer i innskudd kan tas fra potten i lønnsoppgjørene, slik at ingen behøver få mindre utbetalt pga. dem. Så bør en nok også se på taket i systemet, om det kan senkes noe uten at noen sjefer må selge sine surt tilegnede hytter. Det blir stadig mer folksomt oppunder det taket, og en stor andel av pensjonspotten går dit. 6 Sentralposten nr. 1-2011

omatt og omatt? Ilustrasjon:www.colourbox.com 3. Få vil vel se det som helt urimelig om pensjonen f.eks fastsettes ut fra gjennomsnitts lønnstrinn fra f.eks. 55 år til pensjoneringsalder, heller enn sluttlønn. Da er det mindre tap i å gå ned i inntekt, og mindre vinst i å gå opp. 4. Ved høyere innskudd og gjennomsnittsregler for pensjonsberegning, blir pensjonsinnbetalinger både mye mindre byrdefulle og mer forutsigbare for kommunene. Dersom de løpende innbetalingene holder noenlunde tritt med forventa utbetaling, er det også greiere å lage overgangsordninger mot innskuddsbaserte systemer: Hvis en slutter i det offentlige, kan en da velge å konvertere rettighetene sine til innskudd i en annen ordning. 5. Hvis opptjeningsreglene er sånn at pensjonsutbetalingenes snitt-nivå alltid samsvarer med innbetalingene ved kortere opptjening, faller bedriftenes problem med ekstra utgifter for de eldre arbeidstakerne i stor grad bort. Dette er et eksempel på at de som står litt svakt på arbeidsmarkedet, slett ikke alltid tjener på veldig «snille» regler. Det er også fullt mulig å ta høyde for levealderjustering i et sånt system f.eks. ved å legge innbetalingene på en sånt nivå at det kompenserer for levealder-endringene som en tror vil komme, og så la endelig kompensasjonsgrad variere noe i forhold til hvor godt en har truffet. Dette vil være undelig mye bedre og mer solidarisk enn at de som kan, orker, og får lov, personlig kompenserer for levealderjusteringa med å jobbe flere år. Så kan de som blir stående i jobb, få sine ekstrapenger for denne innsatsen fra Folketrygden, mens vi i pensjonskassa får ha solidariteten vår i fred. Manglende incentiver til å bli stående i jobb? De er allerede altfor sterke som de er, i den vanlige nye Folketrygden. Bare vent og se. Varig uførepensjon eller midlertidig uførestønad? Dette er et lite innspill til debatten om mulige endringer i dagens uførepensjon. Så vidt jeg har forstått er ett av tiltakene som diskuteres å gjøre om varig uførepensjon til midlertidig uførestønad. Jeg vil nevne én mulig konsekvens av dette som jeg hittil ikke har registrert at noen har tatt opp. Det dreier seg om et av vilkårene for å få innvilget familiegjenforening. Som kjent er det et vilkår om sikret fremtidig inntekt hos referansepersonen (den søkeren skal gjenforenes med) når søknader om familiegjenforening behandles. I dag er dette underholdskravet 225 400 kroner. Jeg vil tro at det er noen uførepensjonister som tjener mindre enn dette beløpet. Men kravet til fremtidig inntekt anses i dag også å være sikret «når referansepersonen mottar alderspensjon eller uførepensjon som til sammen minst svarer til minstepensjon» (dette står i utlendingsforskriften 10-8 andre ledd). Dermed vil det etter dagens regelverk være mulig for de som er uførepensjonister å oppfylle underholdskravet selv om de tjener mindre enn 225 400 kroner. Dagens regelverk er imidlertid basert på eksisterende regler i folketrygdloven om blant annet varig uførepensjon. Hvis dagens uførepensjon gjøres om til en midlertidig uførestønad, hvordan vil dette påvirke mulighetene til å oppfylle underholdskravet i familiegjenforeningssaker? Det er uførepensjon som nå er omtalt i forskriften og det fremgår eksplisitt i rundskriv at det må dreie seg om varig uførepensjon. I utgangspunktet har en søker rett til familiegjenforening hvis vilkårene er oppfylt (se bestemmelsene i kapittel 6 i utlendingsloven). Hvis folk som lever av en uføreytelse i fremtiden ikke vil ha mulighet til å oppfylle vilkårene vil dette være en ytterligere faktor som bidrar til å øke forskjellene mellom de som ikke kan jobbe, og de som (foreløpig) er så heldige at de er i stand til å jobbe. Jeg håper dagens uførepensjon blir videreført som en varig ytelse. Helga Melsom Medlem i Norsk Tjenestemannslag helgamelsom@yahoo.no Trond.Arild.Ydersbond@ssb.no Sentralposten nr. 1-2011 7

Jiuz-dalen, Kina Kranglefant og lagspiller Trond Arild Ydersbond Det var slett ingen epoke som var slutt i NTL-Sentralforvaltningen da Lill Sæther gikk av som nestleder ved årsskiftet, etter en menneskealder som aktiv i fagbevegelsen. Tvertimot, så fortsetter arbeidet i foreningen i den ånd og etter de linjene som hun i høy grad har bidratt til å utvikle. En kontinuitet som vitner om lagspill, og arbeidsformer som er liv laga, en velfungerende attest som kanskje er noe av det beste en tillitsvalgt kan ønske seg. Nye krefter kommer til, og nødvendigvis også noen nye prosjekter, men hovedprosjektet lever videre. Og det gjør sannelig den tidligere prosjektlederen også. Lill fortsetter å bidra i fagbevegelsen, ikke minst i LO Oslo, og i tillegg har hun engasjert seg i Nei til EU. Totalt arbeidsnarkoman er hun kanskje ikke, for hun greier å passe skikkelig på seg sjøl, tross stort arbeidspress gjennom mange år og enkelte helseproblemer holder hun koken svært så bra. Men komplett og uforbederlig aktivist, det er hun. Lill er halvt irsk, døpt Lill Fanny, og iblant kan en lure på om det er et snev av keltisk kranglevorenhet som bidrar til stayerevnen hennes, at hun aldri gir opp en riktig og viktig sak, og at hun aldri lefler med makta. Hun står fram klar og tydelig, ryddig og tilsnakkendes, slik at også mange som er uenig med henne i flere hovedsaker både kommer til å respektere henne og ofte utvikler fruktbart samarbeid. Roar Flåthen er en av dem, og måten Lill har fungert på innad i LO, har vært et flott eksempel på både mangfoldet, demokratiet og den faglige kunnskapen i LO. Som partiløs, men definitivt temmelig rød, var kanskje ikke foreningens sekretær Lill ønske-lederen for alle i LO-systemet til å ta over gamle NTL Sentraladministrasjonen da forrige leder, Tone Sønsterud, gikk over i stilling som nestleder i LO Stat årsskiftet 2004/2005. Men alle som kjente Lill, visste at vi med henne fikk en arbeidssom, kunnskapsrik, samarbeidsorientert og ryddig leder, som klart hadde sitt politiske kompass i orden, men ikke hadde noen tendens til å snuble i lange ideologiske frakkeskjøter. En som verken var kverulerende eller intrigant, men nok kunne fortone seg som en kranglefant, en lei stein i skoen, for de som skulle selge mer eller mindre tvilsomme varer til de fagorganiserte. Som f.eks. da en viss stortingsrepresentant kunne «berolige» oss statsansatte med at pensjonsreformen jo overhode ikke berørte pensjonene våre.. Jaja. Lill var den som da kunne si fra, klart og tydelig, eller stille de rette spørsmålene. Jeg ble kasserer i NTL Sentraladministrasjonen ikke lenge etter at Lill var blitt leder, og samarbeidet nært med henne i omtrent tre år, inntil den nye, sammenslåtte landsforeningen NTL-Sentralforvaltningen (NTL-SF) var dannet. Det var ikke vanskelig å samarbeide. Også på de små flatene var Lill lagspiller, en demokratisk og lojal leder, ikke detaljstyrende, men enkelte ganger kanskje nesten for samvittighetsfull på foreningens vegne. Akkurat det burde iallfall medlemmene ikke klage på! Lill var ofte ambisiøs, men det var på sakers og fagbevegelsens vegne, det lå ikke noe personlig i det. Hun manøvrerte seg ikke inn i posisjoner, og søkte ikke verv om det ikke var hennes mandat å gjøre akkurat det på vegne av foreningen. Men naturlig nok kunne hun jo sette pris på å bli vist tillit. Og da hun ble lederen for den nye NTL-SF i 2008, var det ikke fordi det var noe hun strebet etter, men fordi alle de involverte (som jeg kjenner til) oppriktig mente det var den beste løsningen. 8 Sentralposten nr. 1-2011

På representantskapsmøtet i fjor ga hun så stafettpinnen videre til Bjørn Halvorsen, og fortsatte ut året som nestleder. Lill har engasjert seg veldig bredt i LOspørsmål, og hun er en av dem som kan tenke seg et forbundsløst LO. Ikke fordi det på alle måter er så ideelt, men mest fordi dagens organisasjonsform har noen vesentlige svakheter i forhold til dagens og morgendagens utfordringer. Ikke minst når det gjelder å rekruttere høyutdannede, studenter som i dag kan havne nesten hvor som helst i arbeidslivet, og som derfor slett ikke trenger å se f.eks. NTL som noen naturlig base. Dermed blir de ofte plukket opp av Akademikerne eller andre, og kan gå tapt for LO, på tross av at de holdningsmessig kanskje hører mest hjemme der. Slike blir det stadig flere av. Et annet problem Lill ofte har kommet borti, er slitet med å drive organisasjonsarbeid i små virksomheter, kanskje med bare et par organiserte. Hvis en kunne lage et fellesskap av fagorganiserte fra flere slike virksomheter, noe som ofte er naturlig, særlig på mindre steder, ville arbeidssituasjonen bli mye bedre. Hun har gått ILO-skolen i Geneve og gjennom mange år vært aktiv i ei rekke internasjonale sammenhenger, ikke minst i prosjekter sammen med fagbevegelsen i Vietnam. Mindre kjent er kanskje miljøengasjementet hennes, men hun var en viktig støttespiller i prosessen da LO laget sin første klimapolitiske strategi i 2007, og miljøgruppa i foreningen vår engasjerte seg tungt og fikk betydelig innflytelse på den endelige utformingen av dokumentet. Da ordna Lill blant annet med møte med Roar Flåthen. Det ble et veldig godt og konstruktivt møte, men å si at Flåthen og miljøgruppa vår nok ikke var enige i ett og alt, er et understatement. Men Lills store sak de siste åra har vært pensjon og pensjonsreformen. Hun har engasjert seg både vidt og bredt og høyt og lavt i denne saken, og bidratt til et mye større trøkk fra LO for gode ordninger enn makthaverne hadde regna med. Hun var med å fronte motstanden mot pensjonsreformen på den avgjørende LO-kongressen i 2005, og tilhørte det store mindretallet som ikke ønsket at levealdersjustering skulle bli del av pensjonssystemet. Men motstanden nedenfra i LO endte uansett med et kompromiss som bidro til et mye bedre pensjonsforlik i stortinget enn det opprinnelig lå an til. Og hun var med å jobbe fram et eget, realistisk, alternativ til grunnpensjonsmodell fra foreningen vår, «solidarisk folketrygd». Den premierer deltakelse i yrkeslivet og reflekterer opptjeningen, men gir relativt sett mest for de som trenger det mest, slik at tilleggsytelsen utover grunnbeløpet fordeles på en samfunnsøkonomisk mer effektiv måte enn i den vedtatte pensjonsmodellen. (Oppå denne grunnpensjonen kommer det så ulike former for tjenestepensjon, og tjenestepensjonen betyr som oftest mer jo høyere en kommer i inntekt.) Og igjen er det typisk for henne at det er fellesskapets og de yngres interesser hun jobber og slåss for, ikke primært sine egne. For hennes årgang blir ikke så sterkt berørt av pensjonsreformen. Lill er glad i å synge, og på kurs, seminarer og møter er hun ofte aktivt med i sangfellesskap om kveldene. Men omkring midnatt har hun det med å bli borte neste dags møte er jobb for henne, og på jobb stiller den dama forberedt og opplagt.. Trond.Arild.Ydersbond@ssb.no Sentralposten nr. 1-2011 9

Klarspråk? Fornyingsdepartementets kampanje for klart språk i staten har lagt press på statsinstitusjoner til å ordne opp i egen språkføring. Nå skal det jaggu skrives slik at folk forstår hva som blir skrevet. Språkrådet anbefaler at virksomhetene skal utarbeide såkalte språkprofiler, jf. http://www. sprakrad.no/nb-no/klarsprak/verktoy/ Lage-sprakprofil/. Mange institusjoner har engasjert eksterne konsulentbyrå til hjelp. Byrået Arkitekst AS er ett av disse. Utarbeidelse av språkprofil har vakt interesse og engasjement hos mange ansatte i de berørte virksomhetene. Nedenstående er resultat av slikt engasjement. Les videre. I språkprofilen heter det at «passivsetninger skjuler hvem eller hva som gjør noe». Ikke alle kan være enig i dette. Det er et rent stilistisk utsagn, ikke grammatisk eller lingvistisk. Utsagnet impliserer faktisk at den som skriver, mer eller mindre bevisst holder gjerningsmannen (agens) skjult. Vel, vel, Arkitekst om det. I dypstrukturen er det imidlertid alltid en agens til stede, jf. bruken av uspesifisert agens og pronomen som «dummy» (markør). Byrået anbefaler: Skriv aktivt (dvs. bruk aktiv istedenfor for passiv form ) UDIs språkprofil, eksempelvis, anbefaler bruk av aktiv fremfor passiv. Vår kommentar er at dette er unødvendig gestaltmakeri. Som regel kan aktiv omskrives til passiv med akkurat samme meningsinnhold. 1a) aktiv Jon drepte Arne 1b) passiv Arne ble drept (av Jon) 1c) aktiv Arne drepte Jon 1d) passiv Jon ble drept (av Arne) Parentesen impliserer valgfri bruk av agens. Formålet med invertering av subjekt og objekt synes å være fremheving av objektet, dvs. fremheving av et bestemt ledd i en setning (emfase). «Upersonlig» bruk av passiv ved intransitive verb. Ovenfor har vi gått ut fra at den passive konstruksjonen bare gjelder transitive verb. Dette er i hovedsak gyldig for norsk, men ikke for tyrkisk og en god del andre språk. Her brukes det gjerne en «upersonlig» passiv «versjon». Germanske språk har faktisk samme mulighet, jf. tysk «Es wird heute abend getanzt», norsk: «Det danses, fyldes og hores!» (Hamsun). Typisk for denne typen «passive» konstruksjoner er at det «upersonlige» subjektet underforstått er menneskelig, i hvert fall animatum eller i hvert fall aktivt agerende, og at omskriving med preposisjonen «av» synes unorsk. Vi kan neppe si: *Det danses, fyldes og hores av ungdommen. «Agensløse» setninger Dette er vanlig i alle språk som har passiv, jf. 1b) og 1d). Vi har også muligheten for å lage «uspesifisert» agens, for eksempel: 3a) Arne er drept 3b) Arne ble drept (av hvem?) 3c) Noen (eller noe) har drept Arne 3d) Arne ble drept av noen (eller noe) 3a) og 3b) konstaterer det faktum at Arne ikke er selvdød, men det er antagelig bare 3b) som impliserer agens. I min språkforståelse er 3c) og 3d) likeverdige og i hovedsak et stilistisk valg. Pronomen som «dummy-subject» (markør) Noen språk har egne pronomen for uspesifisert agens. Fransk «on»: «On parle français», tysk «man»: «Man spricht Deutsch». Norsk har faktisk både «man» og «en», men det oppfattes ofte som noe arkaisk og anbefales ikke av byrået. I engelsk er det vanlig å bruke «they» som upersonlig pronomen i setninger som dette: «They speak English in this shop» i stedet for: «English is spoken in this shop». I noen språk er det vanlig med refleksiv i slike konstruksjoner, for eksempel i spansk: «Aquí se habla inglés» (her tales det engelsk). Vi tillater oss en liten vits om dette. På skiltet utenfor butikken stod det: «Her tales alle språk». Utmerket, tenkte kunden og gikk inn og ba om noe på norsk. Ekspeditøren skjønte ikke det spøtt. Kunden prøvde på alle de språk han kunne, men ekspeditøren forstod fortsatt ingenting. Til slutt fikk kunden likevel på et eller annet vis formidlet spørsmålet om hvem det var i denne butikken som snakket alle språk. - Jo, det er dere, det, kundene, svarte ekspeditøren Byråets anbefalte skriveregel for UDI: Varier mellom vi, Utlendingsdirektoratet og UDI Språkprofilen anbefaler utstrakt bruk av «vi», «du» og «dere» i tekster myntet på virksomhetens brukere. Rådet er at du skal bruke «du» til enkeltpersoner og «dere» til institusjoner og virksomheter. Men hvem er «vi» i et offentlig brev? Er det virksomheten kollektivt, er det vedkommende avdeling/kontor eller er det de to som har undertegnet og parafert brevet? «Vi» har dessuten to betydninger; vi har det inklusive vi, og det eksklusive vi. Flertallsformene «vi» kan ha forskjellige typer referanse og er ikke først og fremst flertall av det tilsvarende entallspronomenet. «Vi» er ikke flertall av «jeg», «dere» er ikke flertall av «du». Når «vi» inkluderer annenperson, har vi det inklusive vi: 4a) Skal vi gå på kino i kveld? Når «vi» bare omfatter første og tredje person, har vi det eksklusive vi: 4b) Eva og jeg skal på kino. Etterpå skal vi ut og spise Vi («journalistisk vi») synes det er utydelig å bruke «vi» når vi skal uttrykke virksomhetens syn. Da bør vi etter vår mening bruke virksomhetens fulle navn, evt. en kjent forkortelse. Eksempelvis: 5) Utdanningsdirektoratet (eller Udir) viser til høringsbrevet datert 15. juni 2010 (altså ikke: «Vi viser til høringsbrevet datert 15. juni 2010») Klarspråkprisen Nå skal det skrives i klarspråk! I denne setningen har vi straks en passiv verbalform «skrives». Er det virkelig bedre å si: «Nå skal vi skrive i klarspråk»? Har vi bevisst holdt agens skjult slik at leseren ikke skal vite hvem som skriver? Lånekassen og UDI har vunnet Klarspråkprisen (i hhv. 2008 og 2009). Begge etaters språkprofiler er nærmest identiske (bortsett fra eksemplene) og utarbeidet av samme konsulentbyrå Arkitekst AS. Er det virkelig slik at alle etater med språkprofil utarbeidet av dette firmaet, vinner denne prisen? Kilde 1: John Lyons Introduction to theoretical linguistics, Cambridge At the University Press, 1971 Kilde 2: Jan Terje Faarlund, Svein Lie, Kjell Ivar Vannebo Norsk referansegrammatikk, Universitetsforlaget, 1997 Kilde 3: Jon Erik Hagen Norsk grammatikk for andrespråklærere, Ad Notam Gyldendal, 1998 Kilde 4: Godt språk i UDI. Utlendingsdirektoratets språkprofil Kilde 5: Gode tekster og tydelig kommunikasjon. Utdanningsdirektoratets språkprofil. Odd.lund@utdanningsdirektoratet.no 10 Sentralposten nr. 1-2011

Statens mektigste tjenere Tidsskriftet Stat & Styring kårer også i år (2010) statens mektigste tjenere, samtidig som rankingen fra de to foregående årene rapporteres. Det er flere nykommere på listen i år, og en del store endringer i plasseringen. Mennene dominerer, men av de 51 mektigste byråkratene i Norge er det 19 kvinner (51 fordi Bente Mikkelsen og Siri Hatlen stiller som par. Blant de fem mektigste finner vi to kvinner med samme fornavn: Nina Frisak, regjeringsråd ved Statsministerens kontor, og Nina Bjerkedal, ekspedisjonssjef og stedfortredende finansråd. Finansdepartementet og Utenriksdepartementet topper listen med tre personer hver, mens hele ni personer på listen er tilknyttet finansielle sider av statens virksomhet. Det er bare helse- og sosialsektoren som kommer i nærheten av finans- sektoren, med seks representanter på listen. Ellers er olje- og energisektoren godt representert sammen med forsknings- og utviklingssektoren. Hovedkonklusjonen er likevel som i forrige års rangering: «Noen ganger føles det som om enhver førstekonsulent i FIN har mer makt enn alle andre.» Panelet har bestått av Stat & Styrings redaksjon. Sentralposten drister seg til å nevne de fem på topp og de fem nederste. Resten finner du i bladets nr. 4/2010. 1. Tore Eriksen, finansråd, Finansdepartementet 2. Nina Frisak, regjeringsråd, Statsministerens kontor 3. Svein Gjedrem, sentralbanksjef 4. Nina Bjerkedal, ekspedisjonssjef og stedfortredende finansråd 5. Jørgen Kosmo, leder Riksrevisjonen 50. Ådne Cappelen, forsker, Statistisk Sentralbyrå 49. elisabeth Enger, jernbanedirektør, Jernbaneverket 48. agnar Aas, vassdrags- og energidirektør, Norges vassdrags- og energidirektorat 47. Tor Åm, avdelingsdirektør, seksjon for EØS og handelsforenkling, Næringsdepartementet 46. stein Sægrov, avdelingsdirektør, Kulturdepartementet Vårt redaksjonsmedlem Dag H. Nestegard er blitt redaktør for Bok & samfunn. Dag Hestetræet Nestegard (født 10. februar 1968 i Florø) er en norsk journalist, filmprodusent og redaktør. Han vokste opp i Svelgen i Sogn og Fjordane. Nestegard er cand. mag. fra Universitetet i Oslo, men har også studert radiojournalistikk ved medielinja i Volda. Skoleåret 89/90 gikk han på avislinja ved Skjeberg Folkehøgskole i Østfold. Dag H. Nestegard begynte som journalist i Firdaposten. Etter Volda arbeidet han ti år i NRKs nyhetsavdeling på Marienlyst i Oslo, blant annet som nestleder i utenriksredaksjonen og som korrespondent i Midt- Østen høsten 2001. Senere var han presserådgiver for henholdsvis fiskeriministerenog samferdselsministeren, men også informasjonssjef i Redd Barna. Gjennom selskapet Nestegard Media laget han høsten 2007 dokumentarfilmen Vekkelsen for NRK. Brorparten av opptakene er gjort i Egypt. Filmen forklarer sammenhengen mellom den islamske vekkelsen og terror mot vestlige mål. Nestegard laget filmen sammen med NRK-fotograf Mohammed Alayoubi. Høsten 2007 startet Nestegard StangMedia AS sammen med to tidligere kolleger fra Dagsrevyen, Sølve Stang og Frode Stang. I januar 2011 begynte Nestegard som redaktør for Bok & samfunn, et magasin som dekker bokbransjen. Dag H. Nestegard bor på Ås i Akershus. (Fra: Wikipedia) Vi gratulerer! Hvem skrev Aserbaidsjans mest berømte bok? «Ali og Nino» av Kurban Said ble behørig omtalt i Sentralposten nr. 3/2010. Det har hele tiden hersket usikkerhet om hvem som egentlig var forfatteren. Siste nummer av «Azerbaijan International» (15.2-4) er en praktutgave på 364 sider viet nettopp dette enigmaet. Redaktør Betty Blair og hennes team har trålet arkiver og intervjuet etterkommere av de mulige forfatterne i Baku, Los Angeles, Istanbul og på et slott i Østerrike. På en pressekonferanse i desember i anledning lanseringen av magasinet kunne hun avsløre at kjerneforfatteren var Yusif Vazirov, som ofte skrev under pseudonymet Yousif Vazir Chamanzaminli. En annen forfatter, Lev Nussimbaum, som brukte pseudonymet Essad Bey, fikk tilgang til manuskriptet og utbroderte fortellingen. Han tok inn reisebeskrivelser om Persia og Georgia fra en tredje forfatter, den georgiske Grigol Robakidze. «Ali og Nino» ble først utgitt på tysk i Wien i 1937 under pseudonymet Kurban Said. En fjerde forfatter, den østerrikske baronesse Elfriede Ehrenfels registrerte boken offisielt under samme pseudonym: Kurban Said. Betty Blair støtter altså ikke den amerikanske journalisten Tom Reiss konklusjon om at Lev Nussimbaum var forfatteren. Fortsatt vet man ikke helt på hvilket språk boken opprinnelig ble skrevet. Chamanzaminli skrev på aserbaidsjansk og oversatte selv til russisk. Essad Bey skrev på tysk (ufattelig mange bøker og i rasende fart), og kunne russisk. odd.lund@utdanningsdirektoratet.no Sentralposten nr. 1-2011 11

Browse by Embassy Oslo Slik kan et søk på Wikileaks se ut. I akkurat dette utsnittet har vi funnet omtale av statssekretær Espen Barth Eide og av Norges kjøp av Joint Strike Fighter, men informasjonen er allerede brukt av Aftenposten og andre, så vi går ikke videre med dette akkurat her og nå. www.wikileaks.no Reference ID Subject Created Released Classification Origin 09OSLO146 08OSLO461 08OSLO406 08OSLO522 DREAMS IN POLAR FOG: PROPOSED NORDIC EFENSE AND NORWAY IN FAVOR OF USG IPCC WG II NOMINEE AND ASKS NORWAY S DEPUTY MINISTER OF DEFENSE, ESPEN BARTH EIDE, POWER IN NORWAY S MOD AND RISING STAR IN THE LABOR PARTY NORWAY FIGHTER PURCHASE: HIGH- LEVEL ADVOCACY NEEDED NOW 2009-03-06 2011-01-13 CONFIDENTIAL Embassy Oslo 2008-08-15 2010-12-06 UNCLASSIFIED Embassy Oslo 2008-07-21 2010-12-03 CONFIDENTIAL Embassy Oslo 2008-09-22 2010-12-03 CONFIDENTIAL Embassy Oslo 08OSLO585 2008-10-30 2010-12-03 CONFIDENTIAL Embassy Oslo 08OSLO629 NORWAY CHOOSES THE F-35 2008-11-25 2010-12-03 CONFIDENTIAL Embassy Oslo 08OSLO670 LESSON LEARNED FROM NORWEGIAN DECISION TO BUY JSF 2008-12-16 2010-12-03 CONFIDENTIAL Embassy Oslo Kan Tyrkia tjene som modell for Egypt (eller Tunis eller Libya eller)? Egypt forsøker å gjenoppfinne seg selv og får etter alt å dømme følge av andre land i Nord-Afrika og Midt-Østen. Og det spekuleres i at de kan tenke seg å velge Tyrkia som modell. Hva er da Tyrkias fortrinn? Jo, at landet tilsynelatende har lykkes i å forene sekulær islamisme med demokratiske prinsipper og økonomisk utvikling. Sekulær islamisme betyr at landet ikke har islam som statsreligion. Regjeringspartiet AKP (Adalet ve Kalkinma Partisi: rettferdighets- og utviklingspartiet) er imidlertid konservativt og lefler tydelig med islam og religiøse symboler som hijab (jf. artikkelen om hijab i Sentralposten nr. 4/2010). Man må ikke glemme at generalene gjentatte ganger har grepet inn overfor regjeringen (les: statskupp). Tyrkia har også et noe anstrengt forhold til Israel. Etter årevis med samarbeid på det militære plan, sprakk vennskapet med bruken av et tyrkisk skip i forsøket på å bryte Gaza-blokaden. La oss håpe at Egypt (og Tunisia og Libya og de andre) ikke henger seg på en rollemodell, men finner egne løsninger som folket ser seg tjent med. odd.lund@utdanningsdirektoratet.no Dobbeltkommunikasjon? Brøytemannskapene er sjokkert over tynnkledde bilister som vil over fjellet (Aftenposten den 22. februar 2011, sistesiden) Brøytemannskapene lar seg ikke lenger sjokkere av hverken damer i korte skjørt eller mannfolk i lakksko legger ut på en fjelltur med bilen (Aftenposten den 22. februar 2011, artikkel på s. 35) Sjokkert eller ikke sjokkert? Det er spørsmålet. Det er vel lenge siden noen lot seg sjokkere av damer i korte skjørt. Det er vel verre med menn i lakksko? 12 Sentralposten nr. 1-2011

Madina Salamova (russisk Мадина Саламова / ossetisk Саламты Мадинə, født 30. mai 1985 i Vladikavkaz i Nord- Ossetia), mest kjent under pseudonymet Maria Amelie. Men - hvor er egentlig Nord-Ossetia? Voksenopplæring: La oss repetere den politiske og administrative inndelingen av Kaukasus slik den ser ut i dag (kart fra chiefacoins.com): Ilustrasjon:www.colourbox.com Noen gode vers fra: Hávamál Om det å være sånn passe klok. Om det å få et godt ettermæle flasker seg ay peller unge uruguyanere er for å bygge hus til lavinnupper, - nei, ikke ved å pante og bruke flaskepanten til innen ved å gjenbruke bruke dem geklosser! - Den bolivianske en Ingrid Vaca Diez (45) har en metode til å fylle og herde på en hensiktsmessig måte, og allerede bygget flere hus på 0 kvadratmeter med innlagt strøm. Prosjektet er miljømessialt interessant og flere søraske land har tatt etter. Nå er tert til Port-au-Prince på Tahiti lpe til der. nd@utdanningsdirektoratet.no derlig håpe at hun ikke slipper tomflasker! dens beste land å bo i: rge 11. Irland nmark 12. Island land 13. Storbritannia stralia 14. Østerrike w Zealand 15. Tyskland erige 16. Belgia nada 17. Singapore eits 18. Japan lland 19. Frankrike SA 20. Hong Kong Vi husker gisseldramaet i barneskole nr. 1 i Beslan 1.-3. september 2004. Beslan ligger nord-øst for hovedstaden Vladikavkaz. Vi husker kanskje at Sør-Ossetia (som ligger i Georgia) erklærte seg uavhengig fra Georgia i 1990 og at det førte til krig i 1991-92 og i 2008. Men husker vi Prigorodnyjkonflikten? Den er nok en av de mindre kjente væpnede konflikter i Kaukasus. Bakgrunn er at området tidligere tilhørte den tsjetsjensk-ingusjiske autonome sovjetrepublikk. Den ble oppløst i forbindelse med Sámediggi/ Sametinget Sametingets bygning i kautokeino. Sametingets administrasjon består av omlag 140 ansatte. Våre politikere, 39 valgte representanter, har bestemt at administrasjonen skal være synlig i områder der samer tradisjonelt bor. Sametinget har derfor stedlige kontor på Snåsa (8), Evenes (3),Drag (10), Samuelsberg (10), Varangerbotn (12), Kautokeino (45) og Karasjok (60) hvor Sametingets hovedsete er i det nye flotte bygget fra år 2000. Etter Sametingsvalget i fjor høst bestemte det nye Sametingsrådet å trekke seg ut av Plenum. Det samiske parlamentet ble dermed veldig lik det norske. Sametingsrådet med president Egil Olli, fungerer som regjeringen og Sametinget i Plenum blir da tilsvarende lik Stortinget, bare i mye mindre målestokk. Omstilling Kjennetegnet på administrasjonen er høy kompetanse på svært mange områder, som våre politikere kan trekke veksler på. I høst har NTL med andre organisasjoner vært med på forhandlinger hvor administrasjonen splittes fra 4 til 6 avdelinger. Dette skjer for at administrasjonen skal tilpasse seg den nye situasjonen hvor Samepress og her en stor utfordring til ledelsen altfor travelt. Mange kolleger viser til tidstingsrådets 5 medlemmer har fordelt politisk ansvarsfelt seg i mellom. Meninga tilføre nok resurser vår konklusjon. og våre politikere. Senke ambisjonene eller Understatement at det enkelte rådsmedlem og publikum lettere skal kunne se hvem som gjør hva i NTL i Sametinget Sametinget. Samtidig får også den politiske NTL organiserer flest ansatte på Sametinget, alt fra renholder til direktører. Akade- ledelsen bedre oversikt over hvilke perso- Utenriksminister mikerne og Unio fronter saker Jonas som gjelder de Gahr Støre mener at USA ikke har hatt behov for tillatelse med høyest lønn, mens NTL alltid må se til at også basistjenestene skal fungere slik at de i toppsjiktet skal kunne utføre jobben sin. for å bedrive Og med lovlig de lokale lønnsforhandlingene aktivitet. (Billedtekst i Aftenposten 18.11.2010) for døra, krysser vi fingrene for et oppgjør som gir kvinner likeverdig lønn! En annen sak er at lønnsgapet mellom de med lavest Vår kommentar: lønn til de med topplønn øker enda en Hæ? gang! Tillatelse til hva? nell resurser de har til rådighet for å gjennomføre sin politikk. Tilpasningsavtale bakt inn i Hovedavtalen NTL har også skrevet under en hovedavtale hvor den tidligere tilpasningsavtalen er innbakt i hovedavtalen, med ny tilpasninger. Kort sagt er dette en beskrivelse av hvordan medbestemmelsen skal foregå mellom ledelsen i Sametinget og de tillitsvalgte. NTL er størst med om lag 56 medlemmer av 130 tilsatte. Deretter kommer Unio og Akademikerne. Selv om vi konkurrerer om medlemmene, så har vi god dialog, og kan samarbeide i mange sammenhenger. Arbeidsmiljøundersøkelse Sametinget har også gjennomført en arbeidsmiljøundersøkelse i år som er lik den som ble gjennomført året før. Selv om undersøkelsene er basert på ja og nei svar, gir den en pekepinn om arbeidsmiljøet endrer seg. Kort sagt viser undersøkelsen at humøret ofte er på topp, men at vi har det Stalins deportasjon av samtlige tsjetsjenere og ingusjere til Sentral-Asia i 1944 og med at deres del av opplandet til Vladikavkaz, kalt Prigorodnyj, ble overført til Nord- Ossetia. Etter Khrusjtsjovs oppgjør med Stalin i 1956 ble deportasjonen opphevet og tsjetsjenere og ingusjere kunne vende tilbake, men da til en ny republikk med andre grenser. Dette førte til territorialkonflikter mellom Nord-Ossetia og Prigorodnyj opp gjennom 60-, 70- og 80-årene. Erratum I en artikkel om Sametinget i Sentralposten nr. 4/2010 står det at Sametingsbygget er i Kautokeino. Dette er feil. Bygget står på en furumo i Karasjok. Så vet vi det. Kåre Balto. (kaare.balto@samediggi.no) Er dette villet lønnspolitikk i staten? Hilsen Kåre Balto NTL Sametinget 23 Vitlaus mann vaker all natti tenkjer både opp og ut. Han er trøytt og mod når morgonen kjem, og alt er flokut som før. 55 Måteleg klok kvar mann vere; ovklok vere han ikkje. For sjeldan er hugnad i hjarta å finne hjå honom som ovklok er. 56 Måteleg klok kvar mann vere; ovklok vere han ikkje. Lettast er livet å leva for den som vel noko veit. 57 Måteleg klok kvar mann vere; ovklok vere han ikkje. Sin lagnad ingen øygne føreåt, då er han sælast i sinn. 76 Døyr fe; døyr frendar; døyr sjølv det same. Men ordet om deg aldri døyr vinn du eit gjetord gjævt. SENTRALPOSTEN nr. 4-2010 Sentralposten nr. 1-2011 13

Ilustrasjon:www.colourbox.com Datalagringsdirektivet Siste nummer av Le Monde diplomatique (norsk utgave mars 2011) sier at datalagring «i de siste årene (har) ført til at politi, etterretningsvesen og selskaper i Polen, Nederland og Tyskland har forsynt seg grovt av data om nett- og telefonibruk». Polsk politi og etterretningstjeneste ba i 2009 om innsyn i trafikkdata én million ganger, dvs. 27 anmodninger per 1000 innbyggere. Teleselskapene ga overvåkerne fri adgang til telefonregninger og oversikt over telefonsamtaler uten at det forelå mistanke om kriminelle hensikter. Styreleder i polske Panoptykon Foundation, advokat Katarzyna Szymilevicz, sier at «vi mener det polske samfunnet overvåkes mer i dag enn for tjue år siden. Kun midlene og målene er annerledes. I kommunisttiden visste vi at folk ble overvåket. Det var et fast innslag i dagliglivet, men samtidig også mer synlig og håndterlig. Overvåkerne var agenter i sivil og «naboer». Folk gjenkjente dem og unngikk dermed å avsløre for mye». Deutsche Telekom, ett av Tysklands største teleselskaper, skal ha utlevert data om 17 millioner kunder i 2006-2008. For å finne relevante opplysninger leide selskapet inn private etterforskere og fremskaffet informasjon om hemmelige telefonnumre til ministre, politikere, tidligere tyske statsoverhoder og presidenter, næringslivsledere, milliardærer og kirkeledere som hadde tilknytning til pressen. Tyskland implementerte datalagringsdirektivet i 2008, men begrenset lagringstiden til seks måneder. I mars 2010 vendte imidlertid det tyske rettsvesenet ryggen til direktivet, da den tyske forfatningsdomstolen erklærte direktivet grunnlovsstridig i forbindelse med en lov som ga myndighetene rett til å lagre data om borgere for antiterrorismeformål. Domstolen kalte loven «en alvorlig innblanding i enkeltborgeres personvern». (sitert fra norske LMD) NTL avviser datalagringsdirektivet. Har du forresten sett filmen «Das Leben der Anderen»? Om Stasi-overvåkningen i eks-ddr. Anbefales. 14 Sentralposten nr. 1-2011