Strategi 2030 -Fremragende helsetjeneste Helse Midt-Norge RHF Sakens bakgrunn: Høringsbrev og notat fra HM-N dat. 20. juni 2016 I høringsbrevet, ber Helse Midt-Norge om synspunkter fra kommunene på vedlagte høringsnotat: Strategi 2030 Fremragende helsetjeneste. KS, Sør-Trøndelag, ønsker å lage et felles høringssvar som behandles i rådmannsutvalget 7. september og i styret 21. september. I høringsbrevet listes opp 4 strategiske mål: 1. Vi innfrir pasientenes helsetjeneste 2. Vi tar i bruk kunnskap og teknologi for en bedre helse 3. Vi rekrutterer, utvikler og beholder høyt kompetent personell 4. Vi er gode lagspillere Høringsinnspillene skal være på et overordna nivå utformet i tråd med 4/5 punkter. 1. Om beskrivelsen av drivkreftene 2. Dilemmaer og mulige veivalg 3. Ambisjon og strategiske mål 4. Viktige områder som er utelatt 5. Eventuelt Kommunene i Sør-Trøndelag (og Nord-Trøndelag) har følgende synspunkter å anmerke til høringsbrev og høringsnotat dat. 20.06.2016 fra Helse Midt-Norge RHF.
Oppsummering. 1. RHF et ønsker å produsere helhetlige og sammenhengende helsetjenester for innbyggerne. Den viktigste samhandlingsparten, kommunene, er ikke invitert til å delta i utarbeiding av strategien. Vi forutsetter å bli invitert med som aktiv deltaker i operasjonaliseringen av strategien. Vi forutsetter også som en viktig premiss at arbeidet med felles pasientadministrativt system og journal involverer kommunene. 2. Vi synes DMS-/DPS enes rolle og betydning for helsetilbudene i distriktene er svakt formulert i strategien. Dette tjenestetilbudet er avgjørende viktig for at kommunene skal kunne greie å gjennomføre Samhandlingsreformen for sin del. Framtidas tilbud for barn, unge og voksne som berøres av rus og psykiske problemer må utvikles videre for å få til et helhetlig og tilfredsstillende tjenestetilbud. 3. Kompetanse/arbeidskraft må sikres i kommunehelsetjenesten så vel som i spesialisthelsetjenesten gjennom tett samarbeid, også med utdanningsinstitusjonene. Eksisterende samarbeid må ligge til grunn for et utvidet samarbeid om kompetanseoverføring som kommunene vil trenge for å kunne overta nye oppgaver fra spesialisthelsetjenesten. 4. Økonomien i forbindelse med overføring av oppgaver fra spesialisthelsetjenesten til kommunehelsetjenesten er lite berørt i strategien og kan kun løses i prosess og dialog mellom RHF et, HF ene og kommunene. Strategien sier at spesialisthelsetjenesten skal bruke mindre penger og gi færre tjenester framover. Det er viktig å ikke skape forventninger i befolkningen om at kommunene skal være i stand til å overta oppgavene uten noen form for økonomisk eller kompetansemessig påfyll. Strategien snakker tross alt om fremragende helsetjenester, og dette begrepet kan skape falske forhåpninger i befolkningen om flere og bedre tjenester totalt sett. 5. Helsefremmende tiltak, forebygging/mestring er lite berørt som tiltak for å redusere pågangen etter helsetjenester. Tiltakene må formuleres og gjennomføres der folk bor, i.e. i kommunene. 6. Trøndelag blir ett fylke fra 01.01.2018. Hvordan vil det påvirke foretaksnivået? Til det enkelte oppsummeringspunkt, bemerkes følgende: 1. Utfordringsbildet slik HM-N beskriver det for sin organisasjon tas til etterretning. Kommunene har to sentrale krav til dette punktet. Det er deltakelse når strategiene skal operasjonaliseres og det er involvering i prosessen med å innføre nytt pasientadministrativt journalsystem. Det ligger et potensiale i velferdsteknologi, både i behandling, oppfølging, kommunikasjon, veiledning og samhandling. Pasientens helsetjeneste og pasientens medbestemmelse er en premiss som det må være enighet om mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten. Likeverd, anerkjennelse og respekt av alle parter er stikkord i denne sammenheng.
2. Dersom HM-N mener noe med DPS-/DMS ene som en såkalt 1,5 linjes tjeneste, må dette komme tydelig fram i strategien. Så langt en kan lese høringsnotatet, er dette helsetilbudet i regionene i Sør-Trøndelag ikke nevnt i overbevisende grad. Vi mener styrking og utvikling av DMS-/DPS ene er avgjørende for at både kommunene og spesialisthelsetjeneste skal lykkes for å møte og innfri tydelige nasjonale føringer som Samhandlingsreformen (her er det i tillegg til Samhandlingsreformen flere nasjonale føringer som ligger til grunn) DMS-/DPS`ene er i vårt hode like viktig for at Spesialisthelsetjeneste skal lykkes sett ift. ansvars- og oppgaveforskyving. Rus og psykisk helse blant unge krever økt samhandling. Ungdom som faller utenfor utdanningsløpet av ulike grunner og som ikke klarer seg i voksenlivet, fører til at mange får psykiske problemer og rusproblematikk. Det er viktig med desentraliserte tilbud, spesielt fordi det er flere involverte parter rundt barn og unge; familie, barnehage, skole, fritid og den kommunale helsetjenesten. 3. Vi må sikre kompetanse og arbeidskraft. Kommunene kan bli den tapende part av ulike årsaker i kampen om fagpersonell. Vi ser det allerede innenfor enkelte faggrupper som er nøkkelpersoner i kommunehelsetjenesten; lege, fysioterapeut og sykepleiere spesielt. Det er viktig med godt samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten, kommunehelsetjenesten og utdanningsinstitusjonene. Det foregår i dag en dreining i kommunehelsetjenesten fra generalist til at det vil kreves mere spesialisering pga oppgaveoverføring. Turnusleger og sykepleiestudenter velger bort utkantkommunene. Omdømmet til kommunehelsetjenesten må høynes. Nye oppgaver blir tildelt i hht til Samhandlingsformen og primærhelsemeldingen. Det viser seg at kommunene har møtt utfordringene i Samhandlingsreformen godt, men befolkningssammensetningen, oppgaveoverføringene og de drivkreftene som er i samfunnet mot f.eks. kraftigere sentralisering, vil gi kommunene, spesielt utkantkommunene, store utfordring hvis det ikke sikres kvalifisert personell. 4. Økonomi blir et helt sentralt tema når nye oppgaver skal skyves over på kommunene. Kommunene ønsker at det nedsettes en «økonomigruppe» som sammen kan gjøre felles beregninger over kostnader som vil følge med oppgaveforskyvningen og hvilke økonomiske og evt. andre insitamenter som ligger til grunn for oppgaveforskyvningen. Det innbefatter bl.a. kostnader til medisinsk utstyr, medisinsk forbruksmateriell og til nye ansatte. 5. Kommunene er innstilt på å forsterke arbeidet med folkehelsearbeidet og gjøre det som er mulig for å dempe behovet for helsetjenester gjennom god planlegging av framtidssamfunnet. Forebygging og mestring er sentrale stikkord i denne sammenheng. Dette betyr at både vi og spesialisthelsetjenesten har et folkehelseperspektiv og at våre ulike fagmiljøer er engasjert i hva som kan gjøres for å fremme helse og forebygge behov for helsetjenester på våre ulike områder. Spesialisthelsetjenesten bidrar til oppbygging av kunnskap om bedre forebygging, behandling og oppfølging av de store sykdomsgruppene. Helsefremmende og forebyggende arbeid skjer i samarbeid.
Rapporten som omhandler Rehabilitering (i stort) som ble utarbeidet i Helse Midt-Norge s regi, bør angi retning i en strategi. Det er utfordringer knyttet til mange flere flyktninger/innvandrere i kommunene. Hva er deres helsestatus og hvordan takler helsevesenet deres helsemessige utfordringer fysisk og ikke minst mentalt? Hvordan påvirkes helsesituasjonen for befolkningen av sykdommer som kommer fra andre verdensdeler? Kommunene ser for seg et tett samarbeid om smittevernet. 6. Kommunereformen går inn i avslutningsfasen i denne Stortingsperioden. Trøndelagsfylkene blir til ett fylke fra 1. januar 2018. Etter sammenslåingen blir det to helseforetak i Trøndelag. Skal HM-N fortsette med to som i dag, evt i en overgangsperiode, og deretter smelte de to sammen til ett, og hvordan skal kommunene involveres i den prosessen? Til slutt noen generelle synspunkter om strategien. Bidrar strategien til å fremme ideene bak Samhandlingsreformen og viser strategien retning? Alt som har med samarbeid mellom kommunene og sykehus om kvalitet på helsetjenestetilbud/ helsetjenester har med «Pasientenes helsetjeneste» og god kvalitet på tjenesten å gjøre. God oppfølging av kronikere er en del av dette (sekundær og tertiærforebyggende arbeid). I perspektivet ansvars- og oppgavefordelingen som har pågått de senere årene, har vi ikke lyktes godt nok med å involvere legene, både i kommunene og i sykehusene. Bør strategien si/gi noen føringer om hvordan dette skal håndteres? Utviklingsarbeidet i HF ene og i kommunene bør i større grad få medvirkning fra leger ikke bare fra personell i administrasjon og ledelse spesielt når det gjelder oppgavefordeling. For oss er det viktig at man omtaler i et eget punkt all innsats for å dempe behovet for helsetjenester; Folkehelsearbeid og primærforebyggende arbeid. I stedet for en 4. strategi som sier noe om Gode lagspillere synes vi den 4. strategien bør være for eksempel; Vi gjør det som er mulig for å dempe behovet for helsetjenester, jfr. pkt. 5 med kommentarer. Gode lagspillere må vi være på alle 4 punkt! Når det gjelder gode lagspillere; for å møte dette og innfri ønsket, er det helt essensielt at kommunene blir involvert på alle nivå fra tidlig fase og gjennom et utviklingsløp til sluttprodukt dette for å sikre god nok forankring og eierskap vi kan ikke lenger operere som om det er «mitt og ditt». Det må være reell innflytelse og likeverdighet også i praksis ikke bare i teori, ambisjon og intensjon.
Det felles samfunnsoppdraget kommunene og spesialisthelsetjenesten har med å sikre befolkningen helsehjelp, må tydeliggjøres gjennom samhandling og at felles avtaler/ retningslinjer og pasientforløp blir fulgt opp. Vi må bygge på avtaleverket og de samarbeidsavtaler som ligger til grunn for samhandlingen og la det være grunnlaget for strategisk å sikre helhetlige tjenester, kommunikasjon og informasjon på tvers av nivåene. Avtaleregimet skal gi likeverdige og aktive parter. Vi er gjensidig avhengig av hverandre og den samhandling som skal være for å innfri pasientenes helsetjeneste. 30. august 2016 Tor Langvold rådgiver