Fra melkebutikker til kjøpesenter Jeg vil begynne med å sitere fra «31 viser ved Lillebjørn Nilsen», utgitt 1969, refrenget i en sang skrevet av Øystein Sunde. Dere kjenner den sikkert: Her står jeg i butikken og skal kjøpe no' til mor Får lov å gå alene for nå er jeg blitt så stor Rekker nesten opp til disken med lappen hvor det står Fire melk og Dagbla' for i går, hvis dem har, og det håper jeg Dette er jo en litt trist sang, fordi den lille gutten eller jenta verken rekker opp til disken eller blir sett av damen bak disken. Har stått elv og nitti timer i kø og mistet en lørdagsbarnetime... allerede. Poenget mitt, med å trekke frem denne teksten, er for å fortelle at for 42 år siden var det vanlig å gå på butikken, med en lapp fra mor, og handle dagligvarer. Dagligvarer er Lillehammer litteraturfestivalen 1
forresten et ord som nesten er borte. Lappen lå på bordet og, siden penger er tema for årets festival, lå den der sammen med en nøyaktig sum penger. Og så, skal jeg avstå fra å kommentere det mest rørende med denne teksten: Det at man kunne kjøpe gårsdagens Dagbla! Det er det ikke mange som gjør lenger. Kanskje det var Ole Aleksander Filibom-bom-bom som inspirerte Øystein Sunde til denne teksten. Han, som er barn i 1950-tallets Oslo. Bor i 7. etasje, i et stort høyt hus. Et punkthus med mye rart inni seg, et vaskeri i kjelleren og melkebutikk i første etasje. Og, en heis som kiler når den går opp og ned. Det er melkebutikken jeg er ute etter. Første gangen Ole Aleksander skulle i melkebutikken for mor. Uten lapp, fordi han husket det hele på rams. I butikken skjer det litt av hvert. Damen som skubber til melkekjøreren så han Lillehammer litteraturfestivalen 2
faller, for så å hoppe hysterisk opp på disken. Han, altså melkekjøreren, blir sittende med melkekassen på hodet. Melkeflaskene faller i gulvet og knuser. Melk og glasskår som flyter over alt. Melkedamen ordner opp med stoisk ro og tar seg også tid til å hjelpe Ole Aleksander bort til heisen med varene han har kjøpt. At han trykker på feil etasje er en annen historie. Ting har forandret seg mye siden melkebutikkens tid. Først og fremst kjønnsrollene kanskje. Det var som regel kvinnene som stod for innkjøp av dagligvarer på den tiden. Hun brukte mye av formiddagen til å gå fra butikk til butikk, melkebutikken, slakteren, fiskebutikken, kolonialbutikken. Melkebutikker krydde det av i boligområdene. Eierne av melkebutikkene trengte ikke handelsbrev og eierne var som oftest kvinner fra nærområdet. Her kunne man kjøpe de mest nødvendige dagligvarene. Melkebutikken Lillehammer litteraturfestivalen 3
fungerte også som møtesteder. Økonomien til melkebutikken var liten og i høyeste grad lokal. Fortjenesten ble investert tilbake i egen virksomhet. Handelsmønsteret har forandret seg og byene har forandret seg med det. Det kan skyldes at de fleste kvinner arbeider ute fra hjemmet. Barna går i hvert fall ikke lenger til barnehagen. De kjøres og det fra de nettopp har lært å gå. Norge har forandret seg på noen få tiår. I henhold til Odd Gisholt ved BI, har Norge har den største kjøpesentertettheten i Europa målt per 1000 innbyggere. Mer en dobbelt så stor tetthet som Sverige. Det er flere grunner til det. Når man spør folk svarer de at det er naturlig at det blir slik, fordi vi har det klimaet vi har. Altså kaldere og våtere enn Sverige. Andre svarer at det er veldig praktisk med et sted du kan fylle opp bilen en gang i uka med varene du skal ha. De fleste svarer Lillehammer litteraturfestivalen 4
sikkert at de ikke tenker over det med kjøpesenter i det hele tatt. De bare handler der, fordi det er der. Men det er ikke fullt så enkelt. I utgangspunktet var det ikke slik, at de første kjøpesentrene dekket et udekket behov. De var basert på en forretningside, importert fra USA, hvor man har hatt Shopping Malls siden 1950-årne. Der ligger kjøpesentrene ofte utenfor byene, gjerne i trafikknutepunkter. Et handelsmønster knyttet opp til den amerikanske bilkulturen. Den amerikanske handlemåten, som kan sammenfattes med «one stop one shop once a week». Det var noen investorer som falt for denne ideen og brakte den til Norge, selv om forutsetningene var helt annerledes. Norske folk flest hadde ikke bil på den tiden. De første kjøpesentrene i Norge var nærsentre, lagt i kollektivknutepunkt, som Eiksmarka, Lambertseter, Oppsal og Veitvet. Lillehammer litteraturfestivalen 5
Nærsentrene var en del av drabantbytanken. Drømmen om det moderne liv og den praktiske hverdagen. At butikkene er samlet på et sted: kolonialen, melkebutikken, skobutikken, slakteren og fiskebutikken. Nærsentrene var ikke på plass i starten. De fleste drabantbymødrene måtte reise langt, med trikk og buss, for å gjøre unna dagens innkjøp. Kjønnsrollene er fremdeles de samme, en liten stund til. De fleste mødre har fremdeles støv på hjernen Barna kommer rett hjem etter skolen og leker i gaten. Mor får fri til å gjøre innkjøp noen timer midt på dagen, mens de minste er i barnepark. Nå er det nesten ikke nærsentre igjen heller. De som er igjen sliter for å holde det gående. På 70-tallet ble søkelyset rettet mot boligbyggingens ensidige satsing på kjernefamilien. Man krevet boformer som speilet tidens krav naturligvis. Det var nye tider. Flere og flere kvinner deltok i arbeidslivet. Det nye slagordet var Planlegging på kvinners vilkår. Det stilles krav til at Lillehammer litteraturfestivalen 6
boligområdene skal tilfredsstille utearbeidende, ofte enslige foreldre. I min barndom- og ungdomstid, i den øvre delen av Groruddalen, traff jeg ikke på en eneste enslig forelder. De bodde eventuelt nede i byen, som vi kalte Oslo sentrum. Jeg glemte å nevne moren min. Hun ble enke da jeg fylte 17. Det at kvinnene kom ut i arbeidslivet førte til at familiene fikk langt større kjøpekraft. Kjernefamilien altså, ikke de ofte enslige foreldrene. Mor, far og barn handler etter hvert inn stort på kjøpesenter eller i handelsparker. De drar gjerne sammen, fordi dette handler om noe mer. Det er en opplevelse og fyller flere behov enn å kjøpe inn det du trenger. Den økte kjøpekraften tok ironisk nok rotta på nærsentrene, som skulle være et gode for de utearbeidende og ofte enslige foreldrene, funksjonshemmede og eldre. Lillehammer litteraturfestivalen 7
De første kjøpesentrene i utkanten kommer med bilen. Gjerne i tomme lagerhaller i gaffeltruckland. Brødrene London, for dere som husker. Her skulle det handles billig. Derfor ser de billige ut. Nå er vi bare opptatt av at det skal være billig, ikke se billig ut. De fleste av oss bor ikke i byen lenger heller, men langs far, stier, veier og utsikter utenfor: Moltemyrveien, Blåbærstien, Solgløttfaret og Utsikten. I småhus og rekkehus på typiske norske adresser. Og flertallet handler på kjøpesenteret. Og kjøpesentrene ligger ikke lenger bare i gaffeltruckland, men stort sett over alt, bare det er strategisk nok. Norske kjøpesentre omfatter til sammen 3,8 millioner kvadratmeter salgs- og opplevelsesflate i 2008. i Kjøpesentrenes totale omsetning i samme periode er Lillehammer litteraturfestivalen 8
langt høyere enn den øvrige dagligvarehandelen, som hadde en nettoomsetning på 126 milliarder kroner. Altså i 2008. For å forstå denne utviklingen. Hvis vi ønsker å fatte hvordan den moderne byen fungerer, må vi først innse at moderne mennesker beveger seg over store avstander hver dag. Et bysamfunn kan ikke eksistere uten noen form for bevegelse av gods og mennesker. En slik by fungerer ikke. Varer og mennesker må frem og det i høy hastighet. Jeg har ofte tenkt på hvordan de får det til i Kairo og Mumbai. Den moderne byen spenner over store arealer. Den omfatter også ofte store sammenhengende urbane felt, bestående av mange byer. Den moderne byen kjennetegnes, altså, først og fremst ved at den er fragmentert. Lillehammer litteraturfestivalen 9
De siste 50 årene har vi grunnlagt superbyer der grensene hele tiden blir presset utover og med en befolkning som bosetter seg lengre og lengre fra sentrum. Det som knytter byområdene funksjonelt sammen er først og fremst et nettverk av motorveier og annen tung infrastruktur. Denne tette og funksjonsintegrerte byen er blitt oppløst i felt, som en mosaikk av monofunksjonelle øyer. Vi bor i rene boligområder, jobber rene kontormiljøer og handler i kjøpesentre og handelsparker. Hver familie bruker gjennomsnittlig syv minutter i matbutikken ii. Det handles på impuls, altså det motsatte av handleliste og en nøyaktig sum penger. Når man ikke bruker tiden i kjøpesenteret til å handle det mest nødvendige, hva bruker man tiden til da? Jo, til å sprade rundt og konsumere enda mer på impuls. Saker og ting vi i utgangspunktet ikke trenger eller ting vi i utgangspunktet ikke hadde forestilt oss at vi trengte. Walter Benjamin Lillehammer litteraturfestivalen 10
beskriver de glassoverbygde passagene i Paris, som kan ses på som en forløper til kjøpesentrene, som teaterscener for byer av drømmer. Det, som for noen fremstår som et mareritt, er egentlig formet som en harmonisk drømmeby, som Las Vegas. Inne i de store kjøpesenterboksene langs med veien, spaserer du også opp koselige gater mens du drar ut bikinitopper fra stativene, spiser softis ved klukkende springvann mens du vurderer en ny solkrem og drikker kaffe på intime små plasser mens du vurderer en bok. Men, ingenting er gratis. I motsetning til en benk i byen, koster det penger hver gang du setter deg ned i et kjøpesenter. Du må kjøpe noe. Alt dette har sentereierne kalkulert med, naturligvis. Dette er en form for høykapitalisme, en vidunderlig ny verden, der dine mest intime sider blir registrert og systematisert for å få deg til å konsumere mer. Ingenting er tilfeldig i et kjøpesenter og hele hensikten er å få deg til å legge igjen mer Lillehammer litteraturfestivalen 11
penger. Ha dette i mente når jeg nå skal beskrive en relativt ny form for kjøpesenter: Det byintegrerte kjøpesenteret. Det er en erkjennelse at mange norske byer opplever sentrumsdød, som en følge av kjøpesenterutvikling og spredt bosetting. I mange byer jobbes det nå hardt for å revitalisere sentrum. Hvis man vil unngå denne kapitallekkasjen til kjøpesentrene i utkanten, hvis man vil unngå å ha tomme gågater og hvis man skal unngå sentrum uten liv og røre, så må man legge til rette for handel i sentrum. Man må snu pengestrømmen. En måte det gjøres på, er å etablere kjøpesenter i slitte byområder eller nedlagte fabrikkområder. Kjøpesenteret kombineres med andre virksomheter, som oftest kontor og boliger eller tivoli. Norges nest største kjøpesenter, som det Steen & Strøm planlegger oppført på Økern, blir et slikt et. 50 000 kvadratmeter shopping, pluss badeland og boliger. Aktørene er de samme. De tar over de tomme lokalene som følger av Lillehammer litteraturfestivalen 12
deres kjøpesentervirksomhet utenfor byen. Byen blir okkupert av kjøpesenterets logikk. Kjøpesenteret flytter inn i gamle fabrikkområder og kobles på byen og oppleves som by, selv om det er privat område. Har du et trent øye for sånt ser du det med en gang. Her hersker den samme kalkulerte og trygge orden som på de ordinære kjøpesentrene, slik at all uønsket virksomhet, den som får deg bort fra det å konsumere, blir slått ned på. Aker Brygge er et tilsvarende eksempel på privatisering av byen.her er politi byttet ut med sikkerhetsvakter. Og, Asker sentrum har bare en eier og drives som et kjøpesenter. Det kan være at gågaten er et forbilde for de integrerte kjøpesentrene. Kundene skjermes for unødig trafikk og støy. Gatene blir byrom der butikkene kan utvide sine arealer, helt likt i et tradisjonelt kjøpesenter i utkanten. Siden konsum er kulturelle markører, søker kjøpesenteraktørene her å finne det Lillehammer litteraturfestivalen 13
segment i befolkningen som misliker å handle på kjøpesenter i utkanten. Derfor er beliggenheten viktig og det viktig å kamuflere virksomheten slik at kundene ikke får mistanke. Det er fremdeles en teaterscene og det er denne kvasiautentiske fernissen de prøver å utnytte. Vareutvalget og driften er stort sett lik tradisjonelle kjøpesentre. Det er ikke lettere å drive virksomhet i utkanten av de integrerte kjøpsentrene. Butikkene på utsiden av bysentrene sliter ikke mindre selv om kjøpesenteret ligger i sentrum. Glasshuset i Bodø er glassoverbygd gate, egentlig en passage. Den er fremholdt som et lysende eksempel, fordi gaten er offentlig, men uansett, på utsiden sitter innehaverne av spesialbutikkene på trappa og venter på kunder. Lillehammer litteraturfestivalen 14
Det mest berømte eksempelet på integrert kjøpesenter er for tiden Liverpool One. Senteret dekker et område på 13 til 14 gater i sentrum av Liverpool. Det er bygget rett på Quiggins, et innendørs marked, som i generasjoner har vært et kulturelt ikon i Liverpool, som i tillegg til å være marked huset et mangfold av musikere, designere og små teaterscener. Quiggins ble revet og erstattet med Liverpool One. Liverpool One ble ironisk nok åpnet som en markering av Liverpool som kulturhovedstad 2008 - et monstruøst monokulturelt senter for konsum. Hvordan forholder vi oss til at den kalkulerende kjøpesenterdrømmen tar over byene våre? Hvordan vil det oppleves å være i byer helt eid av Røkke, Gjelsten og Thon? Det holder på å skje i Molde og i Hausmannskvartalene i Oslo. Er ikke det en demokratisk utfordring? Lillehammer litteraturfestivalen 15
De eksterne eierne av kjøpesentrene er også en økonomisk utfordring for småkommunene. Hvert år tappes det regionale Norge for husleier i milliarder og mesteparten havner i Oslo eller i utlandet. Penger som burde vært investeringskapital for å utvikle lokalsamfunnet videre. Det er likevel noe nygammelt på gang og Lillehammer kan illustrere de nygamle trendene i etableringen av kjøpesentre. Det store og tradisjonelle kjøpesenteret i utkanten av Lillehammer heter Strandtorget. Det ligger nede ved Mjøsa og er organisert som en handelspark. Du kan gå dit, men de fleste velger nok bilen. Kjøpesenteret driftes av en av de seks store, Sektor Eiendomsutvikling, med hovedkontor i Stockholm og med amerikanske og asiatiske eiere. Det er Sektor Eiendomsutvikling som eier det store Herkulessenteret på Gimsøy, som har tatt kål på handelen i Skien sentrum. Lillehammer litteraturfestivalen 16
I Lillehammer er man fullstendig klar over utfordringen Strandtorget medfører. Derfor håper man at sentrumshandelen skal styrkes ved at Lillehammer snart får to nye bysentre, med inngang fra Storgata. Inngang fra hovedgata er et viktig prinsipp for å lykkes. 61 nord heter et av sentrene. Det blir 6000 m² stort, 5 etasjer høyt og får mellom 20 og 30 butikker. Med tilstrekkelig antall leiekontrakter i hus, starter byggingen til neste år. 61 nord skal ikke bli et vanlig kjøpesenter. Det skal bli et bysenter. Her satses det på kvalitet og eksklusivitet. Nisjebutikker, som henvender seg til et helt annet publikum enn i de tradisjonelle kjøpesentrene i utkanten. De ønsker ikke konkurrere med Strandtorget. Vi får håpe det lykkes i det og at de ikke blir utkonkurrert av Strandtorget som får øke størrelsen, med begunnelse i handelslekasjen til de to nye bysentrene i Storgata. Lillehammer litteraturfestivalen 17
Hvis man velger å bruke sentrum til noe annet enn handel, vil det ikke lenger være sentrum. Det vil bli dødt. Det nytter ikke å satse på to hester samtidig: både på kjøpesentret i utkanten og på sentrum. Hvis man vil, kan man jo fortsette å satse på begge deler, men da lar man sentrum dø. Det er antagelig med rette, at noen hevder at troen på den klassiske byen er en anakronisme. Noe eliten har funnet på. En ideologi basert på drømmen om den greske polis. De hevder at denne drømmen ikke har med felleskap og praktiske anordninger å gjøre lenger, men at det er en trosretning. Det ironiske er at det er drømmen om polis som er idealet til flere typer kjøpesentre, både de integrerte og de i utkanten. Den østeriske arkitekten Adolf Loos skrev at tidene forandrer seg og vi forandrer oss med tiden. Han var en av modernismens grunnleggende Lillehammer litteraturfestivalen 18
arkitekter, så for ham var det et vesentlig credo å være i pakt med tiden. Han la til, i en disputt med Wiens skomakere, over disse grusomme nye lisseskoene, at selv om føttene våre også forandrer seg med tiden, så tar det mye lengre tid for føttene å forandre seg, enn verden utenfor skoene. De som bruker føttene mye får store føtter og de som bruker dem lite får små. Det vet naturligvis kjøpesenternæringen godt. Det er jo det det hele er lagt opp til, at de som bruker føttene mye ikke skal få kjøpt sko på kjøpesenteret. Kjøpesenteret er lagt opp for de med små føtter. De som kjører bil. Oslo på Ole Aleksander Filibom-bom-boms tid var fremdeles en funksjonsintegrert by. Befolkningen arbeidet og bodde i større grad sentralt. Familien til Ole Aleksander var blant de første som flyttet ut av sentrum, fra det store høye huset i byen og opp til Tirilltoppen, visstnok til Bøler. Lillehammer litteraturfestivalen 19
Selv har jeg vokst opp i drabantby og hatet det da Ole Aleksander flyttet til Tiriltoppen. Jeg likte best det høye huset med en heis som kilte i magen og melkebutikk i første etasje. Der jeg vokste opp het melkebutikken Super n. i http://www.magma.no/markedsfoering-av-kjoepesentre-i-norge ii Aftenposten 24.05.2012 Lillehammer litteraturfestivalen 20