ØYSTEIN HENRIKSEN & ALLAN SANDE Skyggeliv I rampelys Antropologisk perspektiv på ungdom, lokalsamfunn, ritualer og rus Øystein Henriksen & Allan Sande: Shadow life in the limelight. A social anthropological perspective on youth, local community, rites of passage and drunkenness Use of alcohol by young people is officially regarded as a health and social problem. Why then do young people choose to take part in drinking rituals? This paper presents data showing that young people in small, rural communities have their alcohol debut at an earlier age but drink less than young people in towns and urban communities. The difference is explained by the participation of parents and local authorities in public 'rites of passage' from childhood to adolescence. Drinking rituals ean be seen as a form of collective communication about values, belonging and inclusion in the community. The authors argue that when young people are excluded from the drinking arenas and drinking rituals of adults, which tends to be the case in urban communities, they create an alternative shadow life involving increasing alcohol consumption. Øystein Henriksen & Allan Sande: Skyggeliv i rampelys. Antropologisk perspektiv på ungdom, lokalsamfunn, ritualer og rus Bruk av alkohol blant ungdom blir offisielt sett på som et helse- og samfunnsproblem. Hvorfor vel ger så ungdom å delta i drikkeritualer? I artikkelen legges det fram data som viser at ungdom i små utkantbygder debuterer tidligere, men de drikker mindre alkohol enn ungdom som bor i bysentra. Ulikheten blir her forsøkt forklart med foreldres og andre autoriteters deitakeise i overgangsritualer på offentlige arenaer. Drikkeritualer kan ses på som kollektiv kommunikasjon om verdier, tilhørighet og inkludering i fellesskap. Ungdom deltar i drikkeritualer for å bli inkludert i fellesskap. Vi argumenterer for at når ungdom blir ekskludert fra de voksnes drikkearenaer og ritualer, skaper ungdom et alternativt skyggeliv med økende bruk av alkohol. Key words: alcohol consumption, rituals, youth, parents Helgefyll som meningsbærende handling? Bruk av rus midler er forbundet med moralske dilemma i vår kulturkrets *. Spesielt skaper barns og yngre ungdoms bruk av rus midler indignasjon blant voksne. Dette preger også oppslag i lokalaviser om økende og urovekkende "ungdomsfyll". Bruken av alkohol ser imidlertid ut til å ha en sterk betydning blant ungdom. Ungdoms egne synspunkt på hvorfor de drikker blir beskrevet slik av Steinar 14 år: "Det er for rusen. Det er så kj edelig i bygda. Eg vet ikkje hvorfor, men det er berre sånt med drikking. Det virker mange ganger når du drikk at det gjeld å drikk seg mest mulig full. Må være helt bort:' Forskningsprosjektet "Rusbruk i samfunn preget av omstilling" ar finansiert av Rusforskningsprogrammet i Norges Forskningsråd, avdelning NORAS. Takk for kommentarer og hjelp fra ansatte i Kommunal- og velferdsgruppen ved Nordlandsforskning, Willy Pedersen, Tor Claussen, Dag Gjestland, AsIe Høgmo og Jill Beth Otterlei. Nordisk Alkoholtidskrift Vol. /I, 1994:4-200-
Ungdom har et personlig positivt forhold til bruk av alkohol, men de kan ikke å fortolke hvorfor rusen er en så sterk meningsfull opplevelse. Voksne foreldre sier eller viser ikke overfor egne barn og ungdom den egentlige meningen med bruk av rusmidler. En av foreldrene vi intervjuet sa: "Eg jobber vel dig mykje overtid og når eg kommer heim tenker eg å ta meg ein drink. Men eg vet at det sitter ungdommer her hjemme, da får eg meg ikkje til å ta meg ein drink. Det er nokke eg ikkje vil stå for overfor dem (ungdommene i huset, vår tilføyelse )". Foreldre står ikke fram med personlige meninger og erfaringer. Drikking av alkohol må skjules og personlige meninger må hemmeligholdes. Ungdom skjuler overfor foreldre hva de gjør sammen med andre ungdommer, ifølge en av foreidrene: "Dei har prøvd seg med alkohol, hvor ofte dei drikk det vet eg ikkje". Foreldre vet ikke hvor og når egne barn og ungdom drikker. Foreldre skjuler egne rusopplevelser og mening med drikking av alkohol og ungdommene skjuler egen bruk av alkohol utenfor hjemmet. Når foreldre snakker om drikking med egne barn, får barna høre om at vin er noe en drikker til finere middager og øl er noe man drikker når det er varmt om sommeren. Foreidrene forteller om de offisielle konvensjonene for bruk av rusmidler mens den egentlige meningen holdes skjult overfor barna. Den egentlige meningen med bruk av alkohol er et tabutema mellom foreldre og ungdom. Denne dobbeltheten kan beskrives med begrepet "skyggeliv" (Liebow 1967). Et slikt skyggeliv er preget av at individene innad i skyggelivet får en sosial bekreftelse, som de ellers ikke får i samfunnet, mens det i det offentlige rampelys blir møtt med en sterk moralsk fordømmelse. Drikking av alkohol og rusopplevelse skaper i vår kultur et skyggeliv der tabutema kan prates om eller usømmelige handlinger kan utføres uten at det får direkte sosiale konsekvenser, "fylla har skylda" som det heter i hverdagsspråket (Fekjær 1987). Artikkelen forsøker å belyse hva dette motsetnings- og menings aspektet består i og hva som skaper ulike former for skyggeliv spesielt blant ungdom. Vi vil forsøke å vise hvordan ulike betingelser i ungdommens hverdagsliv og lokalsamfunn er med på å skape skjulte drikkemønstre blant ungdom under 18 år. For å belyse ulikhet i drikkemønstre blant ungdom vil vi sammenligne to ulike lokalsamfunn, et lite fiskevær i Lofoten og en bydel i industribyen Mo i Rana. Sammenligningen bygger på intensivt feltarbeid blant ungdom og familier i nærmiljøet, supplert med resultater fra en spørreskjemaundersøkelse blant utdanningssøkende under 20 år i fem kommuner i Nordland fylke. Ved å kombinere metodene vil vi forsøke å finne de implisitte og ikke uttalte meningene knyttet til bruken av rusmidler og forsøke å forklare hva som skaper likheter og ulikheter i drikkemønsteret. Fellesskapets og ritualenes kontroll av rusbruken Bruk av rusmidler er et tema som er vanskelig å studere uten et teoretisk perspektiv. Rus kan ses på som en form for opplevelse, og bruk av rusmiddel er en intensjonal handling (Madsen 1992). Det intensjonale i handlingen er det kommunikative og symboliserende. Å fortolke drikking som meningsbærende handling og betydningsfull opplevelse innebærer å beskrive eksplisitt hvordan kulturelle konvensjoner er et premiss som er med på å skape opplevelsen av virkeligheten. Dette er å oppdage de implisitte meninger ved sosial handling (Douglas 1975, 249). Slike konvensjoner er kulturspesifikke og tillærte gjennom deltakelse i sosialt liv (Becker 1963; Gusfield 1987,71). Kulturelle konvensjoner bestemmer anledningen, rusmiddelet, rallene og arenaene. Disse konvensjonene (kodene) er implisitt i bruken av rusmidler, og dette gjør at mange av deltakerne ikke kan redegjøre for meningen med handlingen. Den språklige meningen med bruk av rus midler må skapes gjennom tolkning av rusopplevelsen. Tolkningen fordrer å gjøre uklare konvensjoner for bruk av rusmidler språklig eksplisitte. Dette er et vanskelig oversettingsprablem fra "rituell kodifisering" av handling til "språkelige konvensjoner" for budskap både for deltakerne, som vi siterte i innledningen, og for oss som forskere (Lawson & McCauley 1990, 3). Drikkingen er et rituale som derfor bør fortolkes av forskeren i lys av deltakernes sosiale kontekster for å gi mening (Douglas 1987, 4). Drikking som standardisert meningsskapende aktivitet bidrar til å skape den so- Nordisk AlkoholtidskriFt Vol. 11, 1994:4-201 -
siale virkeligheten. Drikkeritualer som handling blir en meningsbærende konvensjon for å markere ulike betydninger med sosialt liv. Handlingen uttrykker et budskap som de som deltar opplever og fortolker som meningsfullt (Geertz 1973). Det er de betydningsfulle lokale autoriteter og sosiale fellesskap som regulerer individets rusbruk gjennom ritualenes symbolske budskap om hvordan "vi skal være" (Douglas 198?: 6). Det er derfor også de meningsfulle moralske fellesskap som bringer individets drikking under sosial kontroll. Ritualene kan fortolkes som meningsfulle budskap som setter grens ene for hva som er sømmelig bruk av rusmidler. Både betydningen og grensene blir opprettholdt gjennom fellesskapenes rituelle drikking ved bestemte begivenheter. Et f\llesskap kan defineres som en gruppe individer som utvikler en indre solidaritet med hverandre (Lysgaard 1961). Det er utviklet moralske normer for hvordan personer skal være i fellesskapet. Nye medlemmer blir inkludert gjennom overgangsritualer som markerer endring i personens identitet (Turner 1967). "Rite s of passage" eller overgangsritualer eksisterer i alle samfunn men blir sterkest uttrykt i stabile småsamfunn. Alle former for ritualer har aspekter av å være overgangsritualer, de uttrykker forandring, bevegelse mellom steder og posisjonering i samfunnet (Parkin 1992, 23). Bruk av alkohol i den rituelle prosess er i dette perspektivet en symbolsk markør som gir den rituelle passasjer en sterk oppleveise som identifiserer og integrerer personen i den sosiale ordenen (Parkin 1992, 23). Rusmiddelet kan ses på som et symbol for å konstruere fellesskapets enhet som "vi" og dets grenser overfor "de andre" som er tilskuere til ritualet (Cohen 1985; Baumann 1992,97). I rusen og den liminale fase i den rituelle prosess er de rituelle passasjerene et egalitært fellesskap på utsiden av den sosiale strukturen (Turner 196'7, 95). De danner et skyggeliv på utsiden av den etablerte struktur. Noen av de mest grunnleggende kulturelle forestillingene ligger i de symbolene som er knyttet til det vi spiser og drikker. Mat og drikke er fysiske objekter som er sterkt ladet med mening. Symboler er fysiske objekter og lyder som er meningsbærende gjennom sosiale konvensjoner (Elias 1989, 2). Symboler representerer en mening som ikke ligger i den fysiske gjenstanden, men er semantisk meningsbærende i et kollektivt språkfellesskap. Alkohol og mat er symboler for innlemmelse og eksklusjon av personer i fellesskap. Det å spise og drikke sammen gir oss sterke assosiasjoner av nærhet. Middagsmåltidet hjemme skaper personer om til en intim familie med moralske forpliktelser overfor hverandre. Det å drikke sammen i festlig lag innlemmer fremmede til nære venner i en intim vennekrets. Rusbruk kan defineres som en rituell handling som skaper meninger som intimitet og enhet (Douglas 1975, 256). Bruk av rusmidler transformerer individers sosiale identitet fra f. eks. å være barn til å bli ungdom som innebærer medlemsskap i andre fellesskap (Pedersen 1992). Det at rusrnidler skaper anderledes opplevelser brukes i vår kulturkrets til å skape ritualer og symboler som er sterkt meningsbærende. Disse ritualene og symbolene er ikke komplett kodifisert og har derfor flertydige betydninger og fortolkningsmuligheter (Cohen 1985; Lawson & McCauley 1990). Det er derfor ikke no en eksakt betydning som er knyttet til bruk av rusmidler og rusopplevelser. Ritualene og symbolene gir deltakerne mulighet til å utrykke egen identitet og opplevelse offentlig for fellesskapet uten at dette blir direkte kommunisert (Cohen 1985,18). Tilskuerne som ser kan fortolke det implisitte budskapet i ritualet uten å kommunisere med deltakerne som utfører den rutiniserte handlingen. Ritualer har en religiøs dimensjon som bygger på troen på noe overnaturlig og sakralt. Abstrakte ideer og tros systemer blir symbolisert med hjelp av fysiske ting og fysiske handlinger i ritualet. Rusmiddelet er et medium for å transformere symbolske ideer til handlende realiteter i rituelle stemninger (Ardener 1992, 27). Det er selve den opplevde stemningen av enhetlig fellesskap som er det kollektive meningsbærende budskapet i ritualet (Leach 1976, 45). Et eksempel på dette er nattverdseremonien i kirken hvor fellesskapets tro på at Jesus har vært levende med legeme og blod symboliseres gjennom fysiske objekt som vin og brød. I dette ritualet blir gjenstandene brød og vin sterke meningsladede og stemningsskapende symboler i kirkens fellesskap. Det å spise brød og drikke vin under nattverdseremonien skaper en sterk, autentisk og betydningsfull opplevelse avet enhetlig fellesskap. Ritualet både innlemmer nye medlemmer og understreker troen som bærende ideal for fellesskapet. Rusbruk er nærmest religiøse ritualer for å vedlikeholde troen på alkoholens - 202-
mytologiske egenskaper og symbolske fellesskap. Alkoholens fysiologiske virkninger blir, gjennom fortolking ved et sosialt konstruert ide system, opplevd som reelle naturlige egenskaper av individene. Rusforskning med vitenskaplige fortolkninger sekulariserer dette folkelige tros systemet knyttet til bruk av alkohol. Drikking skaper imidlertid virkelige autentiske opplevelser av fellesskap (Douglas 1987, 8). Bruken av alkohol skaper viktige konvensjoner for å danne reelle fellesskap mellom individer, ulike kjønn og forskjellige generasjoner i virkeligheten. I den nordiske sekulariserte hverdagskulturen utrykker vi vårt egalitære likhetsideal og vår personlige verdighet gjennom fester i høytidene (Gullestad 1989). Barns og ungdoms transformasjon, til å bli likeverdige deltakere i de voksnes liv, kan studeres som bruk av disse implisitte kulturelle kom"ensjonene for mening og handling. Når barna og ungdommere bevisst ruser seg, skaper dette en sterk motsetning irelasjonen mellom barn og foreldre. Det å snakke om eller utføre drikking blir en symbolsk kommunikasjon om konfliktfylte reelle autoritetsforhold i familierelasjonene (Gefou-Madianou 1992, 8). Konfliktene handler om barns og ungdommers autonomi overfor foreidrene og foreidrenes grensesetting over egne barn og ungdom. Det å kunne bestemme selv når en drikker alkohol skaper en sterk markering av egen selvstendighet og dermed også ulikhet til foreidrene. For barn og ungdom blir drikking et symbol på egen personlig identitet. Bruk av rusmidler er sterkt meningsladede symboler og ritualer som kommuniserer budskap, identifiserer personer og danner fellesskap. Ut fra dette fortolkende perspektivet vil vi drøfte om barns og ungdoms skyggeliv med drikke debut og drikkemønster kan forklares med foreldres deltakeise på arenaer og i overgangsritualer blant ungdom. Vi tror at de rituelle anledningene og arenaene mellom barn, ungdom og voksne kan forklare ulikhet i drikkemønster mellom ungdom i ulike lokalsamfunn. Vår hypotese er at flergenerasjonell kontakt og kommunikasjon om idealer reduserer det gjennomsnittlige forbruket mens mangel på kontakt og dialog om moralske verdier for hvordan det skal være vil øke forbruket blant ungdom. Vi tror at ekskluderte ungdommer, fra drikkearenane og fellesskapet blant de voksne, danner et alternativt skyggeliv blant ungdom. Slike skyggeliv bringer ungdoms drikking ut av sosial kontroll fra de voksne. Feltmetodikk og survey Vi har valgt å kombinere lokalsamfunnsstudier og spørreundersøkelse som metodiske tilnærminger i studiet av ruskulturer. Denne metodikken er basert på både kvalitative og kvantitative metoder for å samle inn informasjon om noen få lokalsamfunn og kommuner. Kommunene er valgt på grunnlag av større omstillingsprosesser i arbeidslivet og høy lokal arbeidsløshet blant ungdom. Lokalsamfunnene er av det lokale hjelpeapparatet definert som problemområder med høyt forbruk av alkolhol i ungdomsmiljøet. Feltarbeidet i de to lokalsamfunnene har foregått ved å kontakte ungdom og foreldre gjennom ungdomsskolen og kommunens ungdomsklubb. Vi har deltatt på disse ungdomsarenane, intervjuet elever i klassene 9g enkeltvis. Foreidrene ble senere rekruttert til intervju om det samme temaet. Nøkkelinformanter i lokalsamfunnene ble også intervjuet om forholdene. Vi har i tillegg deltatt på ulike arenaer og på noen av de mest sentrale drikkebegivenhetene for ungdommen som 1Zmai-helgen og St. Hansfeiringen. Parallelt med dette ble det delt ut et spørreskjema til alle elevene i ungdomsskolene. Spørreskjemaet ble besvart i klasserommet under oppsyn av læreren. Skjernaet ble puttet i konvolutt og levert inn anonymt. Denne triangulære metodikken gir mulighet til å sammenligne bruksmønster i ulike samfunnsmessige kontekster med to ulike typer informasjon. Materialet er hentet fra kommuner i Nordland fylke (Nikolaisen 1994). Denne kombinasjonen gjør det mulig å fortolke kvantitative data i forhold til deltakernes meninger om rusbruk og hvilken sosial kontekst rusbruken foregår innenfor. Ulikhet i både det totale forbruket og debutalder kan fortolkes i forhold til ungdommenes egne oppfatning av og diskusjoner om virkeligheten. Dette gir mer mening og fortolkningsmulighet til surveydata og større representativitet til de kvalitative beskriveisene. Lokalsamfunnene vi beskriver er oppgitt med fiktive navn for å opprettholde anonymitet til de berørte personene som er intervjuet. Nordisk AlkoholtidskriFt Vol. 11, 1994:4-203-
RAMPELYS PÅ SKYGGELIVET "Fiskebygd" er et stagnerende fiskevær i Lofoten med 1 000 innbyggere. Lofoten er en region i Nord-Norge med 24 600 innbyggere. Livsformen er et tradisjonelt bygdeliv med yrkeskombinasjoner innen jordbruk og fiske. "Oppmd' er en bydel i Rana kommune med 5 000 innbyggere. Mo i Rana er en industriby på 24 560 innbyggere. Den moderne industribyen ble til ved etableringen av Norsk Jernverk og Norsk Koksverk på 50- og 60-tallet. Over 9 000 innflyttere kom til industrien i Rana fra primærnæringene i utkantområdene i Nordland (Berg 1965). Industrikulturen i Rana har derfor sterke kulturelle bånd til bygdelivet i utkantområdene (Sande 1991). Ved å velge ut et tradisjonelt fiskevær i Lofoten og en drabantbydel i Rana kan vi sammenligne tilsvarende fenomen under ulike samfunnsbetingelser. Det som opptar oss er forholdet mellom foreldre og ungdom. En av foreldrene vi intervjuet i Rana kom fra en liten bygd i Lofoten. Han fortalte følgende om de ulike oppvekstbetingelsene i Lofoten og Rana: "Først' gang vi (som ungdom i Lofoten, vår tilføyelse) fekk smak' vin, det var i konfirmasjon'. Det med drikking har med hvordan vi blei opplært heime. Når vi i bygda (i Lofoten, vår tilføyelse) ble konfirmert, fekk vi gå på fest. Eg kjem frå ei lita bygd, med eit lite ungdomslag. Når du vart konfirmert, kunne du bli medlem av ungdomslaget og gå på fest. På festen var det folk som var frå dei helt ung' til dei helt gamle. Dei elste holdt øye med dei yngste på festen. Men slik som det er med dei unge i dag (Rana, vår tilføyelse), eg har eit inntrykk av at det er berre dei unge som er på festar. Då eg vaks opp då vart det slik at vi fekk med oss litt brennevin når vi gikk på fest, etter at vi vart konfirmer t, men det greier eg ikkje å stå for i dag:' Foreidrene rapporterer om endring i drikkemønsteret mellom ungdom og voksne i lokalsamfunnene. For å få bedre grep om hva denne forskjellen består i, vil vi beskrive hvordan forholdene er i dag mellom ungdom og voksne i Rana og Lofoten. Punkere i "Fiskebygd" med russeritualer Fiskebygd er et tradisjonelt fiskevær i Nord-Norge. Bygda er en utkant i kommunen. På samfunnshuset ble det tidligere arrangert bygdefester der alle i bygda kunne delta. Disse flergenerasjons bygdefestene på samfunnshuset er nesten forsvunnet de siste årene. Samfunnshuset i bygda møter konkurranse fra nyetablerte skjenkesteder. Ihelgene søker eldre ungdommer med bil ut av bygda til puber og diskotek i sentrum av kommunen. Ungdom under 18 år møtes på ungdomsklubben og langs veien etter skolen. Ungdomsklubben ble bygget på dugnad av ungdommene og foreidrene. Mange av ungdommene i bygda er aktive medlemmer i en politisk ungdomsorganisasjon. De ungdommene dominerer miljøet i ungdomsklubben. På klubbkveldene er foreidrene vakter sammen med en kommunalt ansatt ungdomsleder. Ungdomsklubben er en uformell møteplass om kveldene der både juniorer og seniorer deltar. De både "tøffer" seg og "kj eder" seg med foreldre og voksne naboer tilstede. Gjengen på klubben har et relativt stort spenn i alder og kjønn og det er ikke noen klare "vi"- grupper. "De andre" er ungdommer utemor bygda. Ungdomsmiljøet fanget opp impulser fra "New-wavebølgen" på 70-tallet og har utviklet en felles gruppeidentitet gjennom punk-image. Utenom global politikk og rock er det festlivet som topper hverdagssamtalen. På tross av høy arbeidsløshet er det relativt lett for ungdom å skaffe seg sesongarbeid og sommerjobb i fiskeværet. Bildet av ungdommen i et fiskevær i 90-årene er preget av deltakeise i de voksnes arbeidsliv under Lofotfisket om vinteren og turistsesongen om sommeren. Få av ungdommene vil allikevel jobbe i fiskeriene når de blir voksne. Et høydepunkt for ungdom i utkantstrøk er russefeiringen natten til nasjonaldagen den 17.mai. Ungdommen i bygda har institusjonalisert en egen russefeiring ved utgangen av den 9-årige skolen. Dette er "oransjeruss-feiringen". Oransjerussen bruker oransje kjele.dress i russefeiringen. Punkere, rappere, jenter og gutter blir likt kledd. Ungdommen planlegger og snakker om denne feiringen i flere år før de går ut av ungdomsskolen. Russefeiringen starter med at hver enkelt blir døpt av læreren med et eget russenavn helgen før 17. mai. Høydepunktet er russefesten om kvelden den 16.mai. Da møtes alle ungdommene og russen i bygda på det kommunale friluftsområdet med ølposene og brusflaskene med hjemmelaget sprit. Russefeiringen er en stor opplevelse for ungdommene, ifølge Janne på 15 år: "Den IS. mai drakk eg, og den I6.mai var eg så hes at eg ikkje - 204 -
klart' å sei nokka. Eg var i Vika og på russefrokost på skulen. Eg vart så trøtt at eg ringt' heim til mamma. Hu kom og henta meg. Eg var i "Fiskebygd' og ropa på 17.mai. Så og sei alle drakk på 16.mai. Det var to stykker som ikkje drakk. Vi holdt på å le oss i hjel for det var så artig". Ute blant "busk og kratt" om kvelden oppstår et inkluderende fellesskap med alle ungdommene og russen i hele kommunen. Sentralt for å skape stemninger er bruken av alkohol og de assosiasjoner om "livet" dette skaper blant ungdommen. Alle som møter opp blir inkludert i den intime og åpne stemningen, selvom de ikke drikker. Det er ved denne anledningen at mange av ungdommene debuterer med alkohol for første gang. Flere av debutantene ble dårlige i det første møtet med hjemmebrent. For mye fyll ødela den positivt opplevde sosiale stemningen for mange av dem. For russen er det viktig å holde seg våken hele natten for å vekke lærerne og holde seg borte fra hjemmet. Om morgenen er det felles russefrokost, som foreldrene steller i stand på skolen. Noen av foreldrene kjører russen rundt i bygda for at de kan få henge opp vitseplakater om bygdas butikkeiere. Russen blir innlemmet i lokalsamfunnet og familien igjen ved den offisielle 17.mai-feiringen. Hvert år har oransjerussen 17. mai-talen, og den symbolske innlemmingen skjer ved at ungdommene slutter seg til toget i en lang uordentlig slange som bølger fram og tilbake. Mange barn og ungdom i kommunen har hatt sin første alkoholrus under russefesten. Russefeiringen er, slik ungdommen selv ser det, en kollektiv hendeise som sveiser dem sammen i en ellers kj edelig bygdetilværelse. Natten til 17.mai gav ungdommene en legitim anledning til symbolsk å ta igjen overfor autoritære lærere og foreldre. Sterk moralsk grensesetting i bruk av alkohol fra autoritetene i bygda økte behovet for å markere selvstendighet denne natten. Ungdommen befant seg beruset i "villmarka" mellom hjemmet og de offentlige skjenkestedene og mellom natt og dag. Denne forestillingen har ungdommene hørt, pratet og sett på i flere år før de selv debuterte med alkohol natten til 17. mai. Hvordan rusen virket kunne de lære av de andre ungdommene som var tilstede. Ifølge lærere og den lokale folkemeningen er russefesten blitt til alkoholmisbruk blant mindreårige. I kommunestyret og lokalavisen gikk det en heftig debatt om ungdomsfyll og oransj erussfeiringen. "Helt vanlig ungdom" i industriby Oppmo er en bydel som ble etablert på 50-tallet. Oppmo har et sentrum men få sentrumsfunksjoner. Skolene ligger også i nærheten av sentrum. Fritidsklubben ligger i sarnfunnshuset. Det er mer uklart hvor ungdommens uformelle treffsteder er. De sier selv at de må avtale fra gang til gang hvor de skal treffes. Ungdommen på Oppmo presenterer en oppfatning av seg selv som "helt vanlig ungdom". Disse oppfatningene kommer gjerne frem når vi spør dem om klær, musikksmak, hva som er populært og hva som avgjort ikke er det. Klær og musikk oppfattes som viktige kulturelle koder for å uttrykke en identitet. Klesstilen var ganske uniformert, men lite særpreget i noen bestemt retning. Den kan avgjort ikke karakteriseres som punkete eller freakete. Musikken var med få unntak de siste "låtene" innen popmusikk. Det vi her har karakterisert som "de vanlige" ungdommene omtaler seg som "vi". Det er et stort "vi", og det er tydelig at det er disse ungdommene som for tiden særpreger ungdomskulturen på Oppmo. Dette ser vi også gjennom hvordan de beskriver "de andre", dvs. ungdom som ikke er med i definisjonen av "de vanlige". Enigheten om hvem "de" er, er så godt som total. Fritidsklubben er et sentralt møtested for ungdom på Oppmo. Mange er der flere kvelder i uka. De fleste av ungdommene vi har intervjuet bruker mye av sin fritid på klubben. Klubben er åpen for "seniorer" (13-18) tre ganger i uka. Det er også "juniorklubb" (10-13) to ganger i uka. Fritidsklubben er en arena for jevnalderkontakt. Men det er også en arena for kontakt med andre voksne enn egne foreldre. Foreldre på ungdomsklubben forekommer ikke. Hverken i ungdomsklubben eller i ungdomsskolen snakker ungdommen om oransjerussfeiring i forbindelse med 17. mai. Informanter kunne fortelle at oransjerussefeiringen forsvant fra byen for en del år siden. Forklaringen på dette var at elever i den videregående skolen, som feiret "rød- og blåruss'~ hadde ødelagt russefeiringen med "mobbing" av ungdomsskoleelevene. Det er ikke noen organiserte ritualer med drikking ved utgangen av den 9-årige skolen på stedet. Det eneste vi kunne lokalisere er et uformelt rituale i overgangen fra "juniorklubb" til "seniorklubb" på Ungdomsklubben i bydelen. - 205 -
"Så kjem den dagen som dei skal over på ungdomsklubben. Ein av dei første dagane så traff eg desse tøffe gutane. Dei satt der helt forknytt innerst i ein krak. Men dei er her ikkje lenge før dei eier hele klubben:' Fritidslederen sammenfatter sin beskrivelse av overgangen fra "juniorklubb" til "seniorklubb" som en tøffeperiode. Denne overgangen sammenfaller også med de første forsøk med alkohol. Svært mange av de vi har intervjuet forteller at det var i alderen 13-14 at de drakk slik at de ble beruset første gangen. Hendeisen foregikk sammen med jevnaldrene i sommerhalvåret ute i naturen. Det å kunne fortelle at man har vært full, er sannsynligvis viktig i overgangen fra "tøffeperioden" til en usikker status i "seniorklubben". Festene på Samfunnshuset, som ulike lag og foreninger arrangerer som privatfester, står sentralt i alle de beskriveisene vi har fra ungdommene i 9. klasse. Ungdommene beskriver svært entydig disse festene som offentlige "fyllefester" i privat regi av ungdomsorganisasjoner. En ungdom på 15 år beskrev festen: "Det er jo litt liv her, ein hører musikk som spilles inne, og utenfor så er jo alle i godt humør. Nokon er i litt for godt humør, så dei ligg i ein kant og spyr. Det er vanleg med litt slåsskamp. Så kjem politiet og kastar eit par-tre karar inn i bilen, og så drar dei. Slik fortsetter det utover natta:' Festene på samfunnshuset er for jenter og gutter. De befinner seg på samme arena, og alle ruser seg. Festen på samfunnshuset kan beskrives som to fester; en fest som foregår ute, og en fest inne. Dette skillet syntes å være kjønnsdelt. Vaktene beskrives nærmest som en slags "sluse" mellom disse festarenaene. For noen ungdommer blir ungdomsklubben en arena for "vorspiel" til fredagens fest. Fortellingen bekrefter imidlertid at spillereglene er klare, ungdommen kjenner til de voksnes reaksjoner. Men det er likevel spennende å prøve seg. Det hele kan virke som et spill, hvor reglene er klare og aksepterte. Ungdommen som tar med seg flasker inn, er innlemmet i et fellesskap av jevnaldrende. Fellesskapet er et "skyggeliv" i forhold til de voksne, men det kan også forståes som en forberedelse til en ny og usikker arena. Generasjonsskillet er totalt. De voksne er fraværende og festen er en ungdomsfest. Ungdom på samfunnshuset imiterer de voksnes private drikking Tabel/ l. Alkoholforbrug og lommepenger blant ungdomsskoleelevene i to lokale samfunn Gjennomsnittlig Fiskebygd Oppmo Debutalder 12,73 år 13,25 år Alkoholforbruk 1,6 liter 2,8 liter ren alkohol ren alkohol Lommepenger 7 548 kr. i året 7 599 kr. i året Aldri smakt 11,5 % 8.9 % en slurk avelevene avelevene av hjemmebrent for å bli akseptert som likeverdig med annen ungdom. Debutalder og omfang av ungdommens rusbruk Resultatet fra skoleundersøkelsen viser at ungdommens rusbruk er tradisjonell med alkohol i form av øl og sprit 1. Ungdommenes bruk av alkohol øker raskt for begge kjønn med gjennomsnittlig 0,47 liter rein alkohol i 13-årsalderen, til 2,2 liter rein alkohol (143 flasker pils) i 15-årsalderen. 16.7 % av ungdomsskoleelevene i bygdene i omlandet har alkoholdebut før de fylte 13 år, mot 13,3 % av ungdomskoleelevene i sentrum av bykommunene. To kommuner skiller seg ut fra de andre. Det er Rana, hvor andelen blant ungdomsskoleelevene som oppgir å ha drukket, er mye høyere enn i de andre kommunene og landsgjennomsnittet, og Lofoten, hvor andelen elever i videregående skole som oppgir å ha drukket er ca. 10 % lavere enn gjennomsnittet (Nikolaisen 1994). Totalkonsumet i Rana ligger 23 % over gjennomsnittet for utvalget totalt og nesten 50 % høyere enn i Bodø. I Rana og Lofoten er det øl og hjemmebrent som er ungdommens rusmiddel. Det er imidlertid ulikhet i debutalder og bruk av alkohol i ungdomsskolen (13-16 år) i de to lokalsamfunnene vi har studert (tabell 1). Ungdommene i "Fiskebygd" debuterer tidligere, men de drikker gjennomsnittlig mindre enn i "Oppmo". Det er flere innen hver aldersgruppe som har debutert både med drikking av øl og brennevin 2. Hverken kjøpekraft, pris eller tilgjengelighet skaper ulikheten i ungdommens rusbruk i disse to lokalsamfunnene. Det er lokale forhold som skaper ulikheten i drikkemønster. - 206-
Vårt poeng her er å fortolke den kvalitative informasjonen fra feltarbeidet i lys av kvantitative surveydata. Dette betyr at vi ser drikkemønsteret i form av tall, i sammenheng med ungdommens deltakelse på arenaer og i ritualer sammen med voksne i lokalsamfunnet. Det er relasjonen mellom ungdommen e og foreldrene samt de andre voksne i lokalsamfunnet som er vårt fokus. De kvantitative dataene samsvarer ikke med den allmenne beskrivelsen av ungdommens rusbruk i de to lokalsamfunnene. I "Fiskebygd" er det en sterk offentlig debatt i lokalavisen, bygda og kommunestyret om ungdomsfylla og russefeiringen. Noen slik debatt eksisterer ikke på "Oppmo"3. Her et det tvert imot en uttrykt oppfatning at ungdommen drikker mindre enn før. Tallmaterialet viser at det faktiske drikkemønsteret blant ungdom står i sterk motsetning til den offisielle folkemeningen i de to ulike lokalsamfunnene. Der det var minst kollektiv debatt blant de voksne om ungdomsdrikking var det mest fyll blant ungdommen. Det ungdomsfellesskapet som var i sterkest opprør mot de voksne, drakk mindre enn ungdommen som ikke hadde noen uttalte synlige konflikter med de voksne. ANALYSE Ulike samhandlingsbetingelser mellom ungdom og voksne Selvom det er mange fellestrekk ved ungdommens ruskultur i "Fiskebygd" og "Oppmo", er det også interessante forskjeller. Vi så av de kvantitative data at både omfanget og debutalder for bruk av alkohol er ulikt. Dette framstår som paradoksalt i forhold til hvordan ungdomskulturen på de to stedene beskrives og oppfattes av de voksne. Vi tolker dette slik at sosialiseringsbetingelsene er ulike i disse to samfunnene. Ungdomsfylla er mer synlig for voksne i "Fiskebygd". Det er en tettere kontakt mellom voksne og ungdom utenfor hjemmet på offentlige arenaer. Det er flere arenaer der foreldre er tilstede sammen med ungdommen. Ungdommens ruskultur blir mer diskutert blant de voksne her, og det kan tyde på at løsrivelsen skjer gjennom en kulturelt uttrykt protest under oransjerussfeiringen. Vi ser også at ritualer som oransjerussfeiring fortsatt har et innhold som gjør at det kan forståes som et overgangsrituale. Både foreidrene, lærerne og voksne i bygda var med på å organisere russeritualet selvom de moraliserte mot rusbruken. Likevel kan dette ritualet ha betydning som en innvielse til ruskulturen og fellesskapet blant ungdommen. Sett i lys av debutalderen for rusbruk, kan dette ritualet snarere bidra til å regulere alkoholdebuten til en bestemt dag i året for mange ungdommer sammenlignet med "Oppmo". Ungdommens sosialisering i "Fiskebygd" foregikk på no en få arenaer i bygda, men med både foreldrenes og lærernes offisielle oppdragerrolle sterkt inne i bildet. Både ungdommens og de voksnes dobbeltroller var mye enklere å gjennomskue for begge parter. Vi mener at forholdet har virket modererende på ungdommens gjennomsnittlige rusbruk. Ungdom er i en livsfase mellom barndom og løsriving fra foreldrene (Mahler 1987; 47). Ungdomstiden er en tid for prøving og feiling for å skape egen identitet sammen med andre ungdommer - jevnaldersosialisering (Haaland 1984, 112; Frønes 1984,147). Jevnaldersosialiseringen i "Fiske bygd" foregikk innenfor hele ungdomsfellesskapet i bygda. Ungdom i 13-årsalderen er sammen med ungdom i 18-årsalderen. På "Oppmd' foregår jevnaldersosialisering innen alderslike grupper på hvert alderstrinn og mer frikoblet fra voksne generelt og ikke minst fra foreldrene utenfor hjemmet. Det er ingen arenaer i lokalsamfunnet hvor ungdom og foreldre treffes utenom husholdet. Dette gjør at ungdommenes handlinger ikke blir synlig for voksne og at relasjonen heller ikke blir polarisert. Det er heller ikke mange protestsymboler innen ungdomskulturen på "Oppmd'. I "Fiskebygd" er der protestsymboler og dette trekket kan forklare den lavere debutalderen men også mindre gjennomsnittlig rusbruk. Barn i en lavere alder blir innlemmet i ungdomsfellesskapet. Ungdomsfellesskapet er kontrollert ved at de voksne deltar på arenaen og er med på å organisere ritualer. I bykommunen ble ungdommen innlemmet senere, men ungdomsfellesskapene møter liten grad av kontroll fra foreldre i bydelen. Ungdommene fikk utvikle egne grenser for akseptabel drikking i gjengen. Drikkingen er ført ut av rituell og autoritativ kontroll i nærmiljøet. I valg av rusmiddel ser det ut til at ungdommen i hovedsak imiterer de voksne. Det store innslaget av hjemmebrentdrikking er et uttrykk for dette. Dette er et rusmiddel som er akseptert blant de - 207 -
voksne, men som likevel må skjules fordi det er illegalt. Hjemmebrentdrikking blir et "skyggeliv" både for voksne og ungdom. Denne dobbeltheten ved hjemmebrent fører i Norden til sterk identifikasjon til skyggefellesskap. Men etter vårt syn kan dette fenomenet oppstå i samfunn hvor generasjonenes rusbruk er frikoblet i forhold til hverandre uten klare grenser for hvem som er ungdom og voksne. Hjemmebrentdrikking vil bli vanskelig å legitimere der hvor det blir synlig at ungdommen imiterer de voksnes drikkemønster. Dobbeltmoralen kan bare opprettholdes ved å ha adskilte arenaer for når det lages og drikkes hjemmebrent. I en liten bygd var denne dobbeltheten vanskelig å opprettholde. På mange måter var det denne dobbeltheten med foreldrenes private drikking av hjemmebrent som ble spilt ut av ungdommene i den offentlige russefeiringen i forbindelse med nasjonaldagen. ForeIdrenes dobbeltmoral ble offentlig avslørt av ungdommene i selve russeritualet. Barn og ungdom får imidlertid ikke vite at foreldrene drikker hjemmebrent, og det er derfor et paradoks at det er hjemmebrent som er det viktigste rus middelet for barn og ungdom. I en nasjonal survey oppgir aldersgruppen mellom 13 og 17 år like høyt forbruk av hjemmebrent som årsklassene mellom 30 og 49 år (Saglie 1993). Ungdom bruker de voksnes symboler for liv og maskulin kraft for å skape sitt alternative liv og sine uformelle fellesskap i skyggen av familien og 10- kalsamfunnet. tradisjonelle flergenerasjonelle arenaene som bygdefester og ritualer i nærmiljøet med drikking, mistet betydning. Barns og ungdoms første aktive rusbruk foregår ikke lenger under oppsyn og kontroll av de voksne. Det er ansvarsfraskrivning av kontroll over det offentlige rom som preger både familien og lokale myndigheter. Dette forholdet gjaldt i sterkest grad i industribyen. Disse endringsprosessene ser ut til å bringe ungdoms rusbruk ut av de voksnes sosiale kontroll. Ungdom eksperimenterer for første gang med hjemmebrent og alkoholrus når de forsøker å bli med i ungdomsfellesskapet. Ungdom innvier og lærer hverandre opp i rusens symbolske virkninger og betydninger. De imiterer eldre ungdom og voksnes rusbruk og de kulturelle assosiasjoner som er knyttet til bruken. De skaper egne offentlige rus arenaer ute i naturen. Ungdommens første møte med alkohol foregår ved å stjele fra foreidrene eller kjøpe hjemmelaget sprit i nabolaget. Foreldrene som produserer i skjul og ungdommen som konsumerer hjemmelaget sprit i skjul, er et viktig kulturelt trekk i de to lokalsamfunnene. Ungdom og voksne drakk de samme drikkevarene på to adskilte arenaer. Dette mønsteret var sterkest i bykonteksten. I bygda var det fortsatt flergenerasjonell kontakt i forbindelse med drikkingen under russefeiringen. Dette gaven stor grad av regulering for når og hvordan barn drakk for første gang. Svekkelse av fellesarenaene og ritualer Det å bli konfirmert i statskirken og ha gjennomført russefeiringen har tradisjonelt vært et overgangsrituale fra barn til voksen (Pedersen 1992). I både "Fiskebygd" og "Oppmo" er ungdommens deltakeise i arbeidslivet og de voksnes deltakelse på bygdefestene svekket i sterk grad. Drikkingen i tilknytning til både arbeidet og offentlige arenaer i lokalsamfunnet er forsvunnet de siste årene. Foreldre drikker hjemme med nære venner og familie ute n egne barn tilstede. Barn og ungdom søker ut av hjemmet for å drikke alkohol sammen med andre ung dommer. Russefeiringen har mistet sin betydning som et rituale for å føre bygdas skoleungdom inn i de voksnes rekker i arbeidslivet og lokalsamfunnet. I både bygden og bydelen har de Moralske fellesskap i lokalsamfunn Et sentralt kjennetegn ved lokalsamfunn er både sosial kontroll og trygge grenser. Et lokalsamfunn kan sees på som et moralsk og symbolsk fellesskap for hvordan "vi som bor her vil det skal være" (Cohen 1985). Ideene for dette fellesskapet kan utrykkes gjennom ritualisert drikking. InnlemmeIse i bygdefellesskapet markeres ved ritualiserte anledninger som f. eks. bygdefester og 17.mai-feiring. I "Fiskebygd" utviklet ungdommen en felles arena og et åpent ungdomsmiljø. For over 20 år siden skapte ungdommen et overgangsrituale til voksenlivet gjennom russefeiringen. I kulissene var læreren, væreieren og fiskerne, som organisere russeritualet sammen med ungdommen. Ungdommens inntreden i de voksnes verden i 90-årene foregikk fortsatt gjennom felles Nordisk Alkoholtidskrift Vol. II, 1994:4-208 -
rus natt til nasjonaldagen som "rus s". Dette skjedde innenfor de voksnes livsstil med hjemmebrent. Det at de voksne på 90-tallet forbød rus middelbruk, brakte inn et nytt element: "spenningen ved å bli sett påvirket av folk i lokalsamfunnet". Ungdommen lager brudd, uorden og opposisjon ved å bryte med foreidrenes ideal med handlende realiteter denne natten. De danner et virkelig autonomt fellesskap med de voksnes drikkekultur som ideal. Ved å være beruset på nasjonaldagen kommuniserte ungdommen en sterk eksklusjon til og brudd med de etablerte normer og verdier i lokalsamfunnet. Samtidig inkluderte ungdommen hverandre i ungdomsfellesskapet i bygda. Det at de bevisst brøt reglene, svekket foreidrenes moralske anseelse i bygda. Fellesskapet i familien og bygda er ulike kontekstuelle moralregler for det voksne selv gjør hjemme og det de mener deres barn skal gjøre ute i lokalsamfunnet. For ungdommen åpnet rusen for nye muligheter, lagde spenning og gav alternative muligheter overfor det etabierte voksensamfunnet. Utestengningsmekanismene i arbeidsliv og voksenverden har til nå ikke ført til direkte observerbar identitetsnedbryting og destruktiv rusbruk i lokalsamfunnene. Endringene har i stedet ført til en sterkere alderssegregering mellom generasjonene. Observasjonen fra feltarbeidet viser at det foregikk en nedbryting av de samfunnsinstitusjonene som organiserer ritualer og arenaer mellom ungdom og voksne utenfor familien. Den gjensidige kontrollen forsvinner når de offentlige ritualene blir mer private. Landsbygda har intakte tradisjonelle offentlige ritualer som innlemmer, og det er få autonome arenaer i bygda for ukontrollert rusbruk både for ungdom og voksne. Slike institusjoner er i større grad fraværende i byen. Ungdommen har blitt ekskludert fra foreidrenes drikking i hjemmet og deltakelse i arbeidslivet. De skaper i stedet et alternativt fellesskap og skyggeliv i det offentlige rom. Dette kan observeres som offentlig "helgefyll" blant ungdom. De konfliktfylte generasjonsmotsetningene blir spilt ut gjennom de kollektive drikkeritualene blant ungdom natten til nasjonaldagen. Ritualer spiller derfor viktige sosiale funksjoner for å regulere rusbruk og sosiale konflikter. Endringsprosessene i arbeidslivet og nærmiljøet fører til en strukturell eksklusjon av barn og ungdom fra de voksnes arenaer og livsstil. De tradisjonelle overgangsritualene blir meningsløse og endrer form. 0kende offentlig helgefyll kan sees på som ungdommens forsøk på å etablere et alternativt rituale for innlemmelse i et alternativt fellesskap. Moderne overgangsritualer? I raskt endrede rurale og urbane samfunn forsvinner overgangsritualer som en offentlig etablert institusjon. Denne endringsprosessen har ført til fokus på ulike måter; ungdom skaper nye ritualer innenfor et mer moderne storsamfunn (Lave et al. 1992; Skinhøy 1993; Pedersen 1994). Moderniteten forandrer hvordan ungdom opplever den sosiale virkeligheten. I tradisjonelle samfunn, som vi har beskrevet fra Lofoten, blir opplevelsen formidlet vertikalt i samfunnet fra de autoritære gamle til de yngre samfunnsmedlemmene i konfirmasjon og russefeiring (Mahler 1987, 60). Den norske/danske konfirmasjonen i kirka og russefeiringen i den offentlige skolen er et sterkt rituelt uttrykk for likhetstanken i vår kultur. Alle ungdommer må delta uansett klassebakgrunn, og de blir helt identiske i det egalitære fellesskapet under konfirmasjon og russefeiring, som er den liminale fase i overgangsritualet. Bruken av alkohol i den rituelle prosess i russefeiringen er en kommunikasjon der de yngre lærer både å tenke med et visst abstraksjonsnivå på sine egne kulturelle verdier, og som gir en opplevelse som er en sterk direkte livsreferanse (Turner 1967, 108). Overgangsritualer formidler felles kulturelle koder og gir en autentisk identifikasjon til en ny plass i det samfunnsmessige hierarki. I den norske russefeiringen, i forbindelse med 17.mai-feiringen, uttrykkes sterkt vårt egalitære likhetsideal som dominerer vårt sekulariserte hverdagsliv (Gullestad 1989). I mer moderne samfunnskontekster, som i in dustribyen Mo i Rana, er den liminale fasen i overgangsritualet, med felles rusopplevelse, separert fra maktinstitusjonene i samfunnet som familien, kirken og skolen. Aspektet med liminalitet, separasjon og transformasjon har ekspandert i både tid og rom i overgangsritualet (Berkaak 1992; Skinhøy 1993). Forbrødringen og rusopplevelsen foregår i små vennekretser både privatisert og løsrevet fra samfunnsstrukturen. Denne moderniseringsprosessen (og individualiseringen) av overgangsritualet er kommet lengst i norske bykon- - 209-
tekster med sterk vekst i utdanningssektoren. Ekspansjonen av liminalitet og privatisering av ritualet reduserer den vertikale kommunikasjonen av verdier og normer mellom unge og gamle i samfunnet. Konstruksjonen av personlig identitet er separert fra den sosiale orden i lokalsamfunnet. Moderniteten representerer en sosial endring der offentlige overgangsritualer er omdannet til private forbrødringsritualer i alderslike grupper. Disse ekspanderende små private vennekretsene, med et sterkt innslag av liminalitet, reduserer den ontologiske usikkerheten for de rituelle passasjerene. Disse drikkeritualene i private sammenkomster uttrykker sterkere likhetsidealet i norsk kultur innenfor hver alderslike gruppe i samfunnsstrukturen. Raskere modernisering i større samfunn forandrer ritualenes betydning som sosial markering av endring i identitet og posisjon i samfunnet. Dette fenomenet har fått forskere til å fokusere på manglende ritualer og nye former for ritualinnovasjoner i Norden (Pedersen 1994,21). I denne artikkelen har vi forsøkt å vise at de tradisjonelle overgangsritualene fra barndom til å bli voksen fortsatt eksisterer og er et sterkt uttrykk for likhetsidealene i norsk kultur. Det vi har forsøkt å vise er at de raske endringene i utdanningsamfunnet og arbeidslivet forandrer betydningen av de tradisjonelle overgangsritualene både på landsbygda og i byene. Moderniseringen forskyver og privatiserer russeritualet for både arbeiderklassen og mellomklassen til 18-årsalderen i forbindelse med utgangen av den videregående skolen. Betydningen forandres fra å markere offentlig forandring i identitet og status til å bli en privat fyllefest for å markere avslutning av den obligatoriske grunnskolen og starten på en ny lang utdanning på høyskoler og universiteter. Det å delta i russefeiringen gir fortsatt ungdom en sterk opplevelse av fellesskap og likhet, men nå bare med de nærmeste vennene tilstede. Dagens utfordring er å revitalisere private forbrødringsritualer til å bli offentlige overgangsritualer. Offentlige ritualer gir den rituelle passasjer en sterk opplevelse som integrerer og identifiserer individet i felles kultur. Dette hindrer et skyggeliv, som fører til utstrakt brudd på de normale ruskonvensjonene i samfunnet. NOTER 1) Beregnet gjennomsnittlig årlig forbruk, målt i liter rein alkohol, for ungdom i alderen 15 til 20 år. Nordland Bodo Rana Vestvågøy Vågan Lødingen ~ ~ V ~ ~ ~ (Kilde: Nikolaisen 1994) 2) Utvalget i "Oppmd' er 100 elever og 58 elever i "Fiskebygd". Dette er et for lite utvalg til å være representativt for ungdom i kommunene. For gjennomsnittlig forbruk av alkohol er det et standitrdavvik på 279,43 for Oppmo. Dette viser at det er en stor forskjell blant elevene i det gjennomsnittlige forbruket. For elever i Fiskebygd er det et standardavvik på 107,36. Dette viser at det er en mindre forskjell i gjennomsnittlig forbruk blant ungdomsskoleelevene i Fiskebygd. Forskjellen er signifikant med 95 % nivå med verdi på 0,047. For variabelen lommepenger er det ikke noen signifikant forskjell med verdi på 0,9. For hele utvalget i de to kommunene Rana og Vestvågøy er det signifikant forskjell når det gjelder aldri drukket alkohol på O,OODl og Chi-kvadrat på 30.983. 3) Resultatene av vår skoleundersøkelse har imidlertid i etterkant skapt en slik debatt i skolen, lokalsamfunnet og lokalpressen mellom foreldre og ungdom. LITTERATUR Ardener, E.: Ritual og socialt rum. Tidskriftet Antropologi, m 25 (1992): 23-28 Baumann, Gerd: Ritual implicates 'Others': Rereading Durkheim in a plural society. I: de Coppet, D.(ed.): Understanding Rituals. Routledge, London & New York 1992 Becker H. 5.: Outsiders. The Free Press, New York 1963 Beerkak, Odd Are: Rus som terskesymbol i rock. I: Waal, Helge & Middlethon, Anne Lise (eds.): Narkotikaforebygging mot år 2000. Universitetsforlaget, Oslo 1992 Berg, Paul Olav: Ringvirkninger av ny storindustri. Utviklingen i næringsliv og bosetting i Årdal og Mo i Rana med omliggende distrikter siden 1946. Distriktenes Utbyggingsfond publikasjon 1. Oslo 1965 Bjeren, Gunilla: Drinking and masculinity in everyday 5wedish culture. I: Gefou-Madianou, D.(ed.): Alcohol, Gender and Culture. Routledge, London & New York 1992 Bjørklid, Brynjulf: Ungdomstid - forut for sin tid? I: Beck, C. & Grue, L. (red.): Å, lykkelige ungdomstid? Nyere norsk samfunnsforskning om ungdom. Universitetsforlaget, Oslo 1984 Cohen, Anthony P.: The symbolic construction of community. Routledge, London 1985 Coppet, de Daniel: Understanding Rituals. Routledge, London and New York 1992 Douglas, Mary: Implicit Meanings. Essays in Anthropology. Routledge & Kegan Paul, London 1975 Douglas, Mary: Constructive drinking. Perspectives on Drink from Anthropology. University Pres s, Cambridge 1987 Nordisk Alkoholtidskrift Vol. 17, 1994:4-210-
Elias, Robert: The Symbol Theory. Sage Publications, London 1989 Fekjær, Hans Olav: Alkohol og Narkotika - Myter og virkelighet. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1987 Frønes, Ivar: Jevnaldermiljø, sosialisering og kvalifikasjon. I: Beck, C. & Grue, L. (red.): Å, lykkelige ungdomstid? Nyere norsk samfunnsforskning om ungdom. Universitetsforlaget, Oslo 1984 Geertz, Clifford: The Interpretation of Cultures. Basic books, New York 1973 Gefou-Madianou, Dimitra: Alcohol, Gender and Culture. Routledge, London & New York 1992 Gullestad, Marianne: Kultur og hverdagsliv. På spor av det moderne Norge. Universiteteforlaget, Oslo 1989 GusfieId, Joseph: Passage to play: rituals of drinking in American society. I: Douglas, M. (ed.): Constructive Drinking. Perspectives on Drink from Anthropology. Cambridge University Press, Cambridge 1987 Hammer, Torild: Rise factors related to use of alcohol and cannabis in the general population: A longitudinal study of the influence of employment, unemployment and mental health. Department of Behavioural Science in Medicine. University of Oslo 1991 Hammer, Torild: Den kollektive drikkekulturen i et kjønnsperspektiv. Nordisk Alkoholtidskrift 9 (1992):3, 123-130 Hanssen, Jan-Inge: I ungdommens rus. En undersøkelse av rusmiddelbruk blant unge i Vågan kommune. Høgskolesenteret i Nordland, Bodø 1989 Hauge, Ragnar: Kriminalitet som ungdomsfenomen. Universitetsforlaget, Oslo 1980 Henriksen, øystein: Fra nysgjerrighet til avhengighet. Hovedoppgave, Institutt for sosiologi, Oslo 1989 Haaland, Svein O.: Tida og rusen, lokalsamfunn og ungdomskultur. Beck, C. & Grue, L. (red.): Å, lykkelige ungdomstid? Nyere norsk samfunnsforskning om ungdom. Universitetsforlaget, Oslo 1984 Karoliussen, Gunnar & Sæter, Bjarte: Undersøkelse av livsstil og miljø hos ungdom i Nord-Helgeland. Rana sykehusl BUP 1991 Lave, Jean & Duguid, Paul & Fernandez, Nadine: Coming of age in Birmingham: Cultural Studies on Conceptions of Subjectivity. Annual Revue of Anthropology 21(1992): 257-282 Lawson, E. Thomas & McCauley, Robert N.: Rethinking Religion. Connecting cognition and culture. Cambridge University Press, Cambridge 1990 Leach, E.: Culture and Communication: The Logic by which symbols are connected. Cambridge University Press, Cambridge 1976 Liebow, Elliot: Tally's corner. A study of Negro streetcorner men. Little, Brown and Company, Boston 1967 Lysgaard, Sverre 1961: Arbeiderkollektivet. En studie i de underordnedes sosiologi. Universitetsforlaget, Oslo 1961 LOfgren, B. & LOfgren, I.N.: Alkohol, rus, misbruk, behandling. Universitetsforlaget, Oslo 1982 Madsen, Kjell: Daimon. Essays og historier om det åndelige i kulturen. Aschehoug, Oslo 1991 Madsen, Kjell: Om avhengighet, rus og personlig identitet. Nordisk Alkoholtidskrift 9 (1992):1, 3-16 Mahler, Fred: Juventology Revisited. I: Frønes, I. & Stafseng, O. (red.): Ungdom mot år 2000. Gyldendal Norsk forlag, Oslo 1987 Matza, David: Delinquency and drift. New York 1964 Nikolaisen, Roy: Ungdom og rusmidler i fem kommuner i Nordland. Arbeidsnotat, NF-arbeidsnotat nr. 1009/94. Nordlandsforskning, Bodø 1994 Parkin, David: Ritual as spatial direction and bodily division. In: Coppet, Daniel de (ed.): Understanding Rituals. Routledge, London & New York 1992 Pedersen, Willy: Bak korrelasjonene: Tre koder for bruk av rusmidler. Tidsskrift for samfunnsforskning (1990): 507-529 Pedersen, Willy: Drugs in adolescent worlds. A longitudial study of adolescent drug use sosialization. Department of Psychiatry University of Oslo, Oslo 1991 Pedersen, Willy: Overgangsriter, liminalitet og rus. Nordisk Alkoholtidskrift 9 (1992):2, 98-107 Pedersen, Willy: Rites of passage in high modernity. Young. Nordic Journal of Youth Research. 2 (1994): 1, 21-32 Reinås, Knut T.: Alkoholens kilder. Rusmiddeldirektoratet, Oslo 1991 Sande, Allan: Hjemmeliv under omsmelting. En studie av familier, hushold og kjønnsroller under omstillingen i Mo i Rana 1988-1990. NF-rapport 13/91-50, Bodø 1991 Saglie, Jo: Norske drikkekulturer: Geografi, sosial bakgrunn, livsstil og tilgjengelighet. Statens institutt for alkoholog narkotikaforskning, Oslo 1993 Skinhøy, Kirsten Thune: Forbrødringsritualer og rusmidler. Ungdomsgruppens regulering af alkohol og hashbrug. Socialforskningsinstituttet, Rapport 93:5, København 1993 Sørhaug, Hans Christian: Ungdom, Ungdomskultur og Ungdomsarbeid. Arbeidsforskningsinstituttet. AFI -21/84, Oslo 1984 Turner, Victor: The forest of symbols. Aspects of Ndembu ritual. Cornell University Press, Ithaca and London 1967 Turner, Victor: Betwixt and Between: The Liminal Period in Rites de Passage. I: Hammer & Simmons: Man Makes Sense. A Reader in Modern, Cultural Anthropology, Boston 1970 Willis Paul: Learning to Labour. How working das s kids get working dass jobs. Gower Compand Limited, Hampshire, England 1977 Waal, Helge & Anne-Lise Middelthon (red.): Narkotikaforebygging mot år 2000. Universitetsforlaget, Oslo 1992. - 211 -
, ENGLISH SUMMARY Øystein Henriksen & Allan Sande: Shadow life in the limelight. A social anthropological perspective on youth, local community, rites of passage and drunkenness. (Skyggeliv i rampelys. Antropologisk perspektiv på ungdom, lokalsamfunn, ritualer og rus) This article discusses drinking as a symbolic aet creating personal identity and a sense of community. Young peopie face a period of conflict between exclusion from the family home and inclusion in the youth community. Ethnographic fie Id studies show that young people first start drinking alcohol as a 'rite of passage' from childhood to adolescence. Two Norwegian communities, a small rural community and a nearby urban one, are studied in this project with a combination of qualitative studies of local communities and surveys among adolescents in school. Drinking among young people tends to take place at week-ends and in connection with events such as graduation from primary and secondary school and the 17th of May (the Norwegian national day). The adolescents in the rural community have their alcohol debut at an earlier age, but drink less than their counterparts in the urban community (Table l). Drinking is viewed in a theoretical perspective as a cultural code for admittance to and inclusion in the youth community. In the small rural community, social interaction between children, adolescents and their parents takes place at public gatherings. Children are at an early age included in youth groups. Young people between 13 and 18 years of age form ayouth community which is closely suprevised by the parents. 80th parents and adolescents take part in the school celebrations that are part of the 'rite of passage' from childhood to youth. Parents and local authorities discuss the moral aspects of the use of alcohol by youths in the community. In contrast, towns and urban communities tend to lack public gatherings or rituals where both parents and adolescents take part. Parents and adults have excluded the adolescents from their own drinking arenas and drinking rituals. Adcilescents drink in the company of people of their own age, hidden from their parents but nevertheless in the limelight of public attention, in an attempt to establish an alternative ritual for inclusion in the community. - 212-