Iscenesettelser Hva skjer når du tar en karakter i et teaterstykke ut av teateret? Den amerikanske fotografen Amy Arbus har gjort nettopp det. Resultatet er blitt den hyllede fotoboken The Fourth Wall. Nå har hun vært i Norge og fotografert Nationaltheatrets skuespillere til en helt ny utstilling. tekst Kristin Valla foto Amy Arbus DA AMY ARBUS VAR BARN, pleide moren hennes å komme hjem med bilder som hun hadde fremkalt på mørkerommet og sette dem rundt sengen. Diane Arbus tok bilder av mennesker på siden av det etablerte samfunnet, og som kanskje så litt annerledes ut. Jeg var fascinert av det jeg så på disse bildene, men jeg tror ikke jeg skjønte dem helt, sier Amy Arbus da vi møter henne på Nationaltheatret i Oslo. Imøtekommende og vennlig forteller hun om en barndom som for mange av oss fortoner seg som eksotisk og myteomspunnet, men som for henne var helt normal. Da jeg var i tenårene, kunne vennene mine si: «Wow, ser du hva moren din gjør, eller? Hun er virkelig god!» Men jeg var ikke så interessert. Fotografi har alltid vært en del av Amy Arbus liv. Da hun var barn, jobbet foreldrene hennes, Diane og Allan Arbus, med motefotografi for en rekke kjente amerikanske magasiner. Jeg tror begge foreldrene mine, og kanskje særlig moren min, opplevde at motejobbingen gjorde dem desillusjonerte. Foreldrene mine flyttet fra hverandre, da jeg var fem år. Faren min bodde i studioet hvor han fortsatte med å ta motebilder, ikke minst for at familien vår skulle ha noe å leve av, mens moren min gikk i en mer kunstnerisk retning. Til tross for at foreldrene pleiet omgang med en rekke kunstnere, deriblant Richard Avedon, ble ikke Amy for alvor interessert i fotografi før hun var nesten voksen. Da hun gikk i niende klasse, tok hun et bilde av et eple som sto på en vinduskarm i familiehjemmet i New York. Bakgrunnen var en stormfull og nesten truende himmel. Tilbakemeldingene hun fikk var så overveldende at hun ble skremt og ikke fotograferte på mange år. All rosen fikk meg til å føle at dette var noe jeg aldri ville klare å leve opp til, sier hun. Husker du det øyeblikket da du ble interessert i foto igjen? Ja, jeg husker det helt tydelig. Jeg bodde i Boston og studerte musikk fløyte og saksofon fordi jeg ville bli som Charlie Parker og Eric Dolphy Fakta Amy Arbus Amerikansk fotokunstner, født i 1954. Aktuell med utstillingen Beyond the Fourth Wall på Nationaltheatret i Oslo. Datter av fotografen Diane Arbus (1923-1971) og fotografen og skuespilleren Allan Arbus (født 1918). Underviser ved The International Center of Photography i New York og holder jevnlig kurs og workshops andre steder, også i Norge. Amy Arbus har gitt ut fire fotobøker og har holdt over 20 separatutstillinger over hele verden. Foto: John Spellos Erik som Dovregubben/ Peer Gynt. 46 47
Kai/Vilanden. Andrea/Vilanden. men jeg hadde ikke det som skulle til. Jeg skjønte at jeg aldri ville bli så god som dem. Det var frustrerende. Så en dag tok en venn meg med til parken og lånte meg et kamera. Da skjedde det noe. Gjennom kameralinsen så jeg et barn som satt på skuldrene til en voksen. Jeg skjønte at jeg så dette barnet på en annen måte enn andre. Jeg så verden på en annen måte. BAK FORHENGET. I dag er Amy Arbus en anerkjent fotokunstner og har forlengst trådt ut av sin berømte mors skygge. Hun underviser i portrettkunst ved The International Center of Photography i New York, og har hatt en rekke separatutstillinger verden over. Da vi møter henne, er hun i Oslo for å forberede sin første i Norge, utstillingen Beyond The Fourth Wall i forbindelse med Ibsenfestivalen. Den er en videreføring av hennes siste fotobok, The Fourth Wall, som The New Yorkers kritiker kalte «hennes mesterverk» da den kom ut for fire år siden. Den fjerde veggen, som tittelen refererer til, er et uttrykk for den usynlige «veggen» mellom publikum og skuespillere som skiller virkeligheten og illusjonen i teateret (en vegg som i moderne teater riktignok blir stadig skjørere). Arbus prosjekt har vært å ta skuespillerne gjennom veggen, ikke som seg selv, men som karakterene de spiller, for så å plassere dem utenfor teateret. Ideen fikk hun for flere år siden da hun besøkte faren sin som på det tidspunktet også var skuespiller, Allan Arbus, og teaterkompaniet hans i Los Angeles. De gjorde en matinéforestilling av Guys and Dolls hvor en campingvogn bak teateret gjorde nytten som garderobe. Skuespillerne hadde mange kostymeskift, og da de kom ut av campingvognen ble de stående og henge ved sceneinngangen mens de ventet på klarsignal. Jeg fotograferte dem mens de sto der og fikk en hel masse bilder som jeg elsket. Etterpå kikket hun på bildene og ble tvunget til å spørre seg selv hvorfor hun elsket dem. Hun så at teaterstykkets karakterer ble vekket til live på en helt ny måte utenfor scenen. Bildene utfordrer forestillingen om hvem vi er. Du og jeg kunne også vært karakterer i et skuespill. Til å begynne med fotograferte hun skuespillerne inntil en vegg eller på andre bortgjemte steder. Etter hvert valgte hun å eksponere dem mer, i fullt dagslys. 48 49
«Richard Avedon fikk meg til å ta meg selv på alvor som kunstner. Jeg fotograferte, men jeg prøvde ikke å være kunstner.» Øistein som Peer og Frøydis som mor Åse/Peer Gynt. Det var først da jeg så hvordan folk glodde på dem, at jeg skjønte at dette var mektig, sier hun. Å få tilgang til navn som Lynn Redgrave, Richard Harris, Alan Cumming og John Malkovich i fullt kostyme var ikke bare enkelt, sier hun, men Amy Arbus hadde flaks omtrent samtidig som prosjektet tok form i hodet hennes, fikk hun i oppdrag å illustrere teateranmeldelsene i New York Magazine. Det ga henne tilgang til en rekke store produksjoner. Hun oppdaget dessuten at skuespillerne mer enn gjerne lot seg fotografere på denne måten. Skuespillere liker å posere som andre mennesker. De er ofte mer komfortable med det enn å være seg selv på bilder. Dessuten fikk de et fint fotografi av seg selv, og inntektene fra prosjektetet gikk til stiftelsen Broadway cares, som særlig jobber med hiv og aids. Hva betydde det for deg at boken ble så godt mottatt? Det var fantastisk! På en måte føler jeg at dette prosjektet er sammensmeltning av de tingene jeg virkelig elsker: fotografi og teater. AVEDONS ARV. Både kjærligheten til teateret og hennes egen kunstneriske utvikling henger nøye sammen med én mann: Richard Avedon. I 1992 holdt han en master class ved The International Center for Photography, hvor Amy Arbus selv jobbet og fortsatt underviser i dag. Amy søkte, uten særlig tro på at hun ville komme inn. Jeg visste godt hva slags bilder han likte, de var veldig forskjellige fra mine. Han forsøkte alltid å skape noe nytt, mens jeg hørte mer hjemme innenfor tradisjonelt fotografi på den tiden. Men jeg kom inn på kurset. Under den første timen fortalte Avedon oss at han hadde sett igjennom 250 mapper da han skulle dele ut de 16 plassene på kurset. «Dere var de beste av de verste,» sa han til oss. Amy Arbus beskriver hvordan Avedons master class var et vendepunkt i livet hennes. De to kjente hverandre fra før; i tillegg til å være en nær venn av hennes mor samarbeidet Avedon også tett med Amys søster Doon, som var tekstforfatter. Sammen laget Doon og Avedon flere ikoniske reklamekampanjer, blant annet den kjente Calvin Klein-reklamen med Brooke Shields fra 1981 hvor Doon Arbus forfattet setningen «Nothing comes between me and my Calvins». Richard Avedon fikk meg til å ta meg selv på alvor som kunstner, sier Amy Arbus. Jeg fotograferte, men jeg prøvde ikke å være kunstner. For meg ville det vært det samme som å være dilettant kanskje hadde det noe med foreldrene mine å gjøre og måten jeg ble oppdratt på. Jeg tenkte aldri på moren min som kunstner heller. Når blir foto kunst, synes du? Amy Arbus tenker seg om en liten stund før hun svarer. Jeg tror det er når du selv gjør en oppdagelse som du forsøker å kommunisere til andre. Etter møtet med Avedon handlet bildene mine plutselig om å vise verden på en ny måte. En av oppgavene hun fikk av Avedon på kurset, var å ta et selvportrett. Amy fotograferte seg selv liggende i badekaret med ansiktet ned og håret flytende ut til siden. Det må ha vært en spesiell opplevelse for Richard Avedon å se disse bildene; da venninnen Diane Arbus tok sitt eget liv ved å skjære over pulsårene på håndleddene i badekaret, var han en av de første som kom til åstedet. Likevel var det først og fremst de kunstneriske kvalitetene ved bildene til datteren hennes som 50 51
Ågot som Beverly/Abigail s Party. Henrik som Kongen/Spelet om Heilag Olav. gjorde inntrykk på ham. «De er fulle av sinnsbevegelse og mangel på selvbeherskelse, delvis fordi de er komponert på en så mektig måte. For meg ser det ut som om hun på samme tid er i ferd med å føde og å bli født som sitt eget fullendte jeg,» skrev han siden om selvportrettene i Aperture Magazine. Etter at hun var ferdig på kurset, begynte Amy Arbus å fotografere ansiktene til spedbarn. Når jeg begynner på et prosjekt, handler det mer om instinkt, sier Amy Arbus. Jeg dras mot ulike ting av ren nysgjerrighet. Kanskje er jeg til og med litt redd. Underveis har jeg lært utrolig mye som jeg aldri kunne lært fra en bok. Som regel benytter jeg meg av en ny teknikk for hvert nytt prosjekt jeg gjør. Gatebildene er veldig annerledes enn The Fourth Wall, og The Fourth Wall er veldig forskjellig fra spebarnsportrettene. PÅ GATEN. I motsetning til moren hennes, som var opptatt av å utforske mennesker i samfunnets randsoner, er Amy Arbus interessert i det som ligger på overflaten. På 1980-tallet fotograferte hun mennesker på gatene til motesidene til The Village Voice under vignetten On the Street. Disse bildene er i dag samlet i en bok med samme navn, og spalten fremstår som en forløper til de hundrevis av motebloggene som finnes på nettet i dag. I løpet av ti år publiserte Arbus over 500 sort-hvitt-fotografier av folk på gaten, og noen av disse menneskene ble i ettertid berømte; et av bildene viser en ung Madonna utenfor gymmen hvor de begge trente. Hva synes du egentlig om de bildene av gatemote som publiseres på nettet i dag? Så langt har jeg ikke sett noen motebloggere som tar bilder på en måte som beriker det de ser. Jeg mener, jeg elsker å se på folk på gaten. Da jeg var på vei hit i dag så jeg et menneske jeg ville fotografert med en gang hvis jeg fortsatt drev med det. Men bildene på disse bloggene føles mer som snapshots enn noe som setter varige spor etter seg. I den nyeste serien hennes, After Images, kombinerer Amy Arbus fotografi og portrettmaleriene til noen av historiens mest kjente kunstnere, som Cézanne og Picasso. Ved første øyekast tror man faktisk at det er et maleri man ser på, helt til konturene av et ekte menneske trer frem. 52 53
«Et mektig portrett må vare over tid. Du skal ha lyst til å se på det hver dag, og du skal oppdage nye ting hver gang du ser på det.» KUNSTHISTORIE: I serien After Images har Arbus tatt utgangspunkt i portrettmalerier av noen av historiens mest kjente kunstnere. Dette bildet er en videreføring Paul Cézannes Le paysan fra 1891. Også her har Arbus fotografert skuespillere, men på en en ganske annen måte enn i The Fourth Wall. Owen After Peasant, 2012. USMINKET: Jeg forsøkte å fange de utrolig flyktige ansiktsuttrykkene på babyer. Deres mangel på selvbevissthet og sosialisering. Det slo meg hvor ville vi er når vi blir født, sier Amy Arbus om fotoserien The Invonvenience of Being Born fra 1999. NATURTALENT: Alle vennene mine visste at jeg var fotograf før jeg gjorde det, sier Amy Arbus. Historiene jeg fortalte var visuelle. Jeg beskrev hvordan ting så ut. Hun fotograferte gatemote i ti år i New York. Alle bildene mine har det til felles at de utforsker forholdet mellom sannhet og illusjon. De er også et uttrykk for min forkjærlighet for klær og kostymer og min sans for dramatikk. Hvis du ser lenge på bildene i After Images-serien, har de også en underlig flerdimensjonal kvalitet. Jo lengre du ser på dem, desto mer må de maleriske komponentene vike for det realistiske fotografiet. Det er som å se et maleri våkne til liv. Bildene hun har tatt av Nationaltheatrets skuespillere er den første serien hun har gjort på oppdrag for et teater. Det er en stor ære, men jeg føler ikke at jeg har så mye kontroll. For det første har jeg ikke sett forestillingene (de fleste av dem var ikke klare på det tidspunktet da bildene ble tatt), og jeg har bare tolv sjanser på å ta tolv interessante bilder. Hva vil du si kjennetegner et godt portrettfoto? Svaret kommer med en gang. Læremesteren kobles inn. Et mektig portrett må vare over tid. Du skal ha lyst til å se på det hver dag, og du skal oppdage nye ting hver gang du ser på det. Amy Arbus er allerede halvveis oppe av stolen nå, smilende vennlig. Og nå må jeg ta tolv stykker! Alle bilder copyright Amy Arbus. 54 55