Når det trygge blir utrygt Hvordan er det å ha to hjem? 25.000 barn og unge opplever det hvert år, men likevel er det forbausende få arenaer hvor barna selv får uttale seg om hvordan de opplever foreldrenes skilsmisse og det å ha delt hjem. Vi har snakket med noen av dem om hvordan de egentlig har det. Tekst Christine Gulbrandsen Foto Børre Eskedahl, Kari Byklum, Christine Gulbrandsen 12 nr 3 2015 nr 3 2015 13
PREGET AV SKILS MISSEN: Tove Welle Haugland sier at foreldrenes skilsmisse gikk utover skolearbeidet. Jeg var distrahert og umotivert i en lengre periode, og fikk dårlige karakterer. Men jeg ble selvstendig og voksen veldig fort. Jeg føler jeg har levd et langt liv, selv om jeg bare er 25 år. «Jeg opplevde at jeg ikke hadde noe ordentlig hjem.» Tover Welle Haugland BOR HALVPARTEN HOS HVER: Fotballgale Daniel Nygård Tomter (10) og storebror Joakim (14), bor 50/50 hos mor og far. Denne uken er de hos mor Vibeke Nygård. For at de skal føle seg hjemme hos begge to, har de klær og utstyr i begge hjemmene. Men fotballbagen med utstyr flytter vi frem og tilbake. Det er null stress, sier Joakim. Jeg var fjorten år og forelsket. Jeg hadde nettopp fått kjæreste. Livet var så enkelt. Plutselig var det ikke det lenger. Jeg skulle ha to hjem, forteller Tove Welle Haugland (25). Det som var stabilt, ble ustabilt. Det som var trygt, ble utrygt. I fjor var det 20.380 par som enten skilte seg eller separerte seg, viser ferske tall fra Statistisk sentralbyrå. Omkring 25.000 barn og unge opplever hvert år å få delt hjem. Det barndomshjemmet jeg husker som trygt og stabilt, forsvant med skilsmissen. Jeg opplevde at jeg ikke hadde noe ordentlig hjem, sier hun. Ti år senere er Welle Haugland politisk aktiv. Hun er sentralstyremedlem i KrFU og bystyrekandidat i Kristiansand. Hun mener skilsmissen lærte henne å ta ansvar fort. Nå vil hun bruke erfaringene sine til å hjelpe unge i samme situasjon hun selv har vært i. Barn trenger oppfølging når livet blir snudd på hodet. Og det viktigste er å snakke om det som skjer. Det er mye bedre enn å gå rundt med en klump i magen. Er ikke alene Det er helt stille i klasserommet på Haumyrheia ungdomsskole i Kristiansand. Seks elever sitter i ring og venter på at noen skal si noe. Si noe om hvordan de opplever det å være barn av skilte foreldre. De virker ikke nervøse eller anspente, bare klare for å komme i gang. Jeg har følt meg veldig alene, samtidig som jeg har prøvd å være positiv. Jeg har forsøkt å fokusere på at jeg får to påskeegg og masse gaver til jul, halvspøker Victor Bull-Gjertsen (14) og fortsetter: Men innerst inne har jeg vært veldig lei meg. Men da jeg fikk snakket om det å ha delt hjem, ble det mye bedre, sier han. Han og resten av ungdommene er en del av gruppeopplegget Vanlig, men vondt, et tilbud for ungdom som har opplevd foreldrenes skilsmisse. Det foregår i skoletiden og er et tverretatlig prosjekt i regi av Kristiansand kommune. Målet er at ungdommene skal ha en arena for å prate om det vanskelige. Jeg visste ikke at jeg hadde behov for å snakke om det, men da jeg ble med i gruppen, kjente jeg det var veldig godt, likevel, sier Juni Regine Folgerø Christensen (14). 16-årige Sarah Tria nikker. Det er godt å snakke med noen som har opplevd det samme, de forstår bedre enn andre. Vennene mine som ikke er i samme situasjon, skjønner ikke hvordan det er. Dessuten vil jeg ikke at de skal synes synd på meg, sier hun. Alt endret seg etter skilsmissen, jeg føler jeg har måttet begynne helt på nytt, sier Sarah om det halvannet året som har gått siden foreldrene skilte seg. Nicolay Kragstad Bjørndal (15) forteller at gruppen har hjulpet ham til å forstå foreldrenes valg. Før, hvis det var noe jeg synes var leit, og egentlig skulle gjøre skolearbeid, klarte jeg ikke å konsentrere meg. Da gikk jeg heller inn i en slags spilleboble, der det ikke var bekymringer, bare fokus på spillingen. Det ble en pause fra de kjipe tankene. Men nå har jeg blitt flinkere til å sette ord på ting. Det hjelper. Vanlig, men vondt Gruppene er ikke en arena for å grave seg ned i det som har vært. Gjennom å snakke om fortiden, får de unge større forståelse for nåtiden og de står bedre rustet til å gjøre valg i fremtiden, sier familieterapeut Nina Lindland Sletten, som er en av initiativtagerne til gruppeopplegget. Sosiallærer Toby Tørressen er den andre. Når du uttrykker hvordan verden ser ut i dine øyne, går du fra å være passiv mottager av foreldrenes skilsmisse til å ta en aktiv rolle. Og den som blir aktiv og tør å melde sine egne behov, øker sjansen for å komme godt igjennom det, sier han. Det er valgfritt for ungdommene å være med i gruppen, som har åtte møter i løpet av et skoleår. De er satt sammen på kryss og tvers av klassetrinn og kjønn. Det de har til felles, er at alle har opplevd foreldrenes samlivsbrudd. Hilde Egge, høyskolelektor ved Diakonova, har forsket på effekten av å delta i samtalegrupper, og har funnet ut at det har positiv effekt på ungdommen. Gruppene fører til at de får en ny trygghet og selvtillit, for de blir motivert av andre i gruppen. De ser at de ikke er alene, og at de kan identifisere seg med Barna og ungdommene blir for eksempel 14 nr 3 2015 nr 3 2015 15
LEI AV Å FLYTTE MELLOM FORELDRENE: Det er enklere å ha ett bosted. Jeg ble så sliten og lei av å rydde og pakke tingene mine hver søndag. Og hver gang jeg byttet hjem, måtte jeg omstille meg i hodet, fordi mamma og pappa har forskjellige rutiner og regler hjemme hos seg, sier Lyder Ovesen. «Den dårlige samvittigheten har kommet hvis jeg har følt jeg burde besøke mamma eller pappa mer.» Lyder Ovesen (18) ønskeliste til foreldre fra barn som opplever samlivsbrudd: Bo i nærheten av Vær venner. Ikke krangle i nærheten av meg. Spør meg om hva jeg mener, men ikke la meg bestemme hva som skjer. Ikke konkurrer om hvem som er den beste forelderen. Ikke betro deres følelser til meg. La meg beholde mitt gamle nærmiljø. Ikke bruk meg som budbringer. La meg få beholde mitt liv. Kilde: Barneombudet også flinkere til å si fra hjemme om ting de reagerer på, og samtidig si hva de kunne ønske seg annerledes. De blir flinkere til å ordne opp i egen situasjon, sier hun. Det finnes støttegrupper rundt omkring i hele landet, men ikke på alle skoler eller i alle kommuner. Det var en sykt bra dag... Vilde Sørensen Vabo (15) var elleve da foreldrene skilte seg. Hun husker veldig klart da hun fikk beskjeden. Den kom som et sjokk, selv om hun hadde merket at alt ikke var perfekt. Jeg hadde hatt en sykt bra dag hos venninnen min. Da jeg kom hjem, var det rar stemning. Foreldrene mine fortalte at de skulle skilles. Jeg ble skikkelig sur og løp ned i kjelleren. Husker jeg smelte igjen døren. Men så ble jeg veldig lei meg. Og rett etter det skjedde, skulle vi på leirskole med klassen. Men etter to dager orket jeg ikke være der lenger. Jeg klarte ikke å sove, og jeg ville være alene. Så jeg dro hjem, forteller hun. For fire måneder siden fikk Nora Bugge Kvernmo (14) vite at foreldrene skulle gå fra Det var ikke noe stort sjokk, jeg hadde egentlig bare ventet på det, sier hun. Frem til nå har hun bodd to uker hos hver, men hun ønsker egentlig en annen løsning. Jeg vil egentlig bare bo hos den ene. Men jeg vil ikke si det, for da er jeg redd for «Jeg vil egentlig bare bo hos den ene. Men jeg vil ikke si det for da er jeg redd for at den andre blir veldig lei seg.» Nora Bugge Kvernmo (14). GRUPPESAMTALE: Det er viktig for meg ikke å skjule noe, slik at foreldrene mine kan forstå hvordan det er for meg. Men jeg er selvfølgelig redd for å såre dem, sier 16-årige Sarah Tria. at den andre blir veldig lei seg. Så jeg vil helst ikke måtte velge, for da får jeg dårlig samvittighet, sier hun. Victor rekker umiddelbart opp hånden og får klarsignal til å ta ordet. Det kan jo være litt vanskelig når man har lyst til å bo ett sted, men samtidig ikke har lyst til å svikte, sier han og ser mot Nora. Bo-forvirringen Det er et vanlig scenario at foreldre i samlivsbrudd ikke alltid tenker på å spørre hva barna ønsker. De bare ordner opp, i god tro. Vi ser helt tydelig at når barna blir involvert, tar de tilbake litt av kontrollen over egen situasjon. Da kan det være lettere for dem å godta og leve med den nye situasjonen, sier Egge. Stein Hardeng er høyskolelektor og familieterapeut, og har i 24 år drevet samtalegrupper i Bærum for voksne som opplever samlivsbrudd. Han mener at foreldre som skal flytte fra hverandre, bør forberede barna grundig på endringene. Barna trenger tid til å omstille seg mentalt. Man bør ikke overraske dem med at man en dag har pakket koffertene, for så å si «nå skal vi flytte». Det er nærmest barnemishandling! Hardeng har gjennom sitt arbeid sett mange boløsninger. Han har ingen fasit på beste oppskrift, det avhenger av situasjonen. Men det vanligste er at barna bor fast hos en av foreldrene, og besøker den andre på avtalte dager, helger og ferier. Andre leier hybel i nærheten av hjemmet, og bytter på å bo der og hjemme med barna. Det kan fungere dersom foreldrene er enige i visse regler. Men på det tidspunktet en av foreldrene får ny kjæreste, vil nok ikke denne ordningen fungere. Nylig kom det nye tall som viser at 25 prosent av par som gikk fra hverandre, valgte å dele omsorgen for barna. Det er en kraftig økning fra 2002, da kun åtte prosent valgte denne delingen, ifølge NRK. Hardeng tror delt omsorg kan fungere hvis foreldrene samarbeider godt og bor i samme skole- og lekemiljø. Men dersom barna må flytte annenhver uke og bytte lekemiljø, tror jeg det er en uheldig løsning, sier han. Stress Tilbake i samtalegruppen Vanlig, men vondt, forteller Victor at han tidligere bodde delt hos mor og far. Men han trivdes dårlig med det. Det var så stress å flytte på tingene, og så ble det diskusjoner om hvor jeg skulle være. Det var også kjedelig å pendle, for mamma og pappa bor langt unna Jeg måtte ofte si nei til kompiser om å være sammen, fordi det passet ikke med bussen, sier Victor. Nå bor han fast et sted, og har det mye bedre. Han bor nærme venner og skole. Det var litt vanskelig å prate med mamma og pappa om det. Men nå har jeg valgt det som er lettest for meg. For jeg må liksom ha tingene mine en plass, jeg kan ikke flytte på alt hele tiden. Og nå er det ikke noe krangling om hvor jeg skal være. Kort avstand Daniel Nygård Tomter (10) og storebror Joakim (14) elsker fotball, og skal snart på trening. De drømmer om en proffkarrière, og trener flere ganger i uken. De bor 50/50 hos mamma og pappa, og har gjort det helt siden skilsmissen for syv år siden. Vi har en bag med fotballutstyr vi tar med frem og tilbake, ellers har vi klær både hos mamma og pappa. Da slipper vi å drasse på så mye når vi bytter uke, sier Joakim og legger til at det er null stress. For foreldrene bor i gåavstand fra Og det er jo bra, for da har vi de samme vennene begge steder, sier han. Daniel er ikke like fornøyd. Jeg kunne ønske de ikke var skilt, fordi det er så mye stress. Og hos pappa er jeg litt lenger unna bestevennen min, sier Daniel. Men han bor jo bare rett ned i gaten, det er jo ikke langt i det hele tatt, prote sterer Joakim til lillebroren, som holder på sitt. Men begge guttene er enige i at det er bra mamma og pappa er venner, selv om de er skilt. Når jeg spiller hjemmekamp, spør jeg som regel om begge to kan komme og se på. Stemoren vår kommer også av og til. Jeg synes det er fint når alle kommer og er sammen, for da er vi liksom en samlet familie, og det er koselig, sier Joakim. Ja, alle må være venner. Da blir det greiere, sier Daniel. En genial løsning Hege Thelle har vært skilt i 12 år. Hun har tre barn, eller fem hvis man regner med barna til venninne Anita Paulsen. Hege og venninnen skilte seg nokså samtidig, og ble fort enige om løse utfordringene ved å bo i fellesskap. De deler en enebolig med to innganger, men har felles garasje, hage, uteområder, vaskekjeller og boder. Og det er åpent tvers gjennom huset. Det har vært en fantastisk løsning, både emosjonelt, økonomisk og praktisk. Vi har reist på ferier sammen, og vært til stede for hverandre hele tiden. For en ting er å ha god dialog med far i andre enden, men det er noe helt annet å ha en voksenperson i samme hus, sier Hege. Opp gjennom årene har de hjulpet hverandre med alt, og blitt reservemødre for hverandres barn. Hvis ungene falt og slo seg, var det hipp som happ hvem som dro på legevakten og hvem som var hjemme med de andre barna. Når det først er som det er med skilsmissen, så har dette vært en genial løsning med masse trygghet, sier Hege og fortsetter: 16 nr 3 2015 nr 3 2015 17
«Jeg kunne ønske de ikke var skilt, fordi det er så mye stress.» Daniel Nygård Tomter (10) ORIGINAL LØSNING: Når det først er som det er med skilsmissen, har det å dele bolig med venninnen min vært en genial og god løsning, med masse trygghet, sier Hege Thelle. Det er blitt mange felles måltider i løpet av årenes løp. Her samles Sebastian, Marius, Aurora og Hege til frokost en lørdags morgen. Det er noe herk å ikke ha begge foreldrene under samme tak, og det er klart at jeg i mange tilfeller har tenkt at jeg kunne ønske jeg hadde klart det sammen med eksen. Det hadde vært praktisk. Men det hadde ikke vært noen god løsning. Så det å ha Anita som sparringspartner gjennom tykt og tynt, har vært helt uvurderlig, sier hun. Hege er nylig gift på nytt, og den nye mannen fikser storfamilieløsningen på alle plan. De har ingen planer om å endre bofellesskapet. Jeg har fem foreldre! Annenhver uke har det vært fem barn i eneboligen, mens det den andre uken bare har vært ett. For Heges eldste sønn, Christoffer Aateigen (23), har bodd fast hos henne. De to yngste, Sebastian Ulvseth (16) og Marius Ulvseth (14), har pendlet 50/50 mellom mor og far. Det samme har Anitas to døtre, Amalie Gunnufsen (18) og Aurora Falkum (13). - Jeg tenker på forholdet mellom Anita og meg som et søskenforhold. Vi har aldri blitt lei av Og jeg tror aldri det har gått en dag uten at jeg er utrolig takknemlig for at de er i livene våre, og at vi har fått til en slik ordning. Hege tror også løsningen har vært fantastisk for barna. De har på mange måter vokst opp i en storfamilie med to voksne og fem barn. De krangler som søsken gjør, men når det gjelder, står de sammen. Utad er det oss. Marius, Heges yngste sønn, er enig. Han synes selv han er heldig med å nesten ha fem foreldre. Jeg har mamma og stefar, pluss at jeg har pappa og kjæresten. Og så har jeg Anita. For jeg tenker på Anita som mamma nummer to, sier Marius, som har vokst opp med å løpe fritt gjennom boligen. 14-åringen skal snart konfirmere seg, og da er hele huset på gjestelisten. Selvsagt. Anita, Aurora og Amalie er selvskrevne gjester. De står under kategorien «familie». Megling Norge er det eneste landet i verden med en times obligatorisk megling ved samlivsbrudd. Tilbudet er gratis. Målet er å komme frem til en avtale om foreldre ansvar og hvor barnet skal bo. Astrid Standbu og Renee Thørnblad, begge førsteamanuenser ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge ved Universitetet i Tromsø, holder på å fullføre et forskningsarbeid på megling ved samlivsbrudd. De skal finne ut hvordan meglingsmodellen «Barn i megling», som brukes ved mer enn 20 av landets familievernkontor, fungerer. Forskerne prøver også å finne ut hva barn er opptatt av i forbindelse med familieoppløsning og megling. Over 300 barn har bidratt til arbeidet, ved å gi tilbakemelding på hva de synes er viktig når foreldrene skal lage avtaler etter samlivsbruddet. Vi ser at for barna, så handler samlivsbruddet om veien videre, og om mye mer enn bosted og samvær. Svært mange barn er opptatt av at foreldrene ikke skal krangle, hvor de skal ha tingene sine, hvor de skal være første jul etter bruddet og hvordan tradisjoner skal opprettholdes. Noen er opptatt av familien som nå er i oppbrudd, mens andre er mer opptatt av nye familierelasjoner så som fars nye kjæreste og stesøsken, sier Standbu. De ser at det å få snakke med noen vil gi barnet nødvendig informasjon og svar på spørsmål, noe som er nødvendig for å forstå hvordan ting henger sammen og hvorfor det som skjer, skjer. Mening, sammenheng og opplevelse av kontroll har betydning for barnets selvfølelse og trygghet, sier hun. Den vonde samvittigheten Lyder Ovesen er 18 år, og har i ti år levd med skilte foreldre. Jeg husker jeg ønsket at foreldrene til vennene mine også skulle skille seg. Ikke fordi jeg ville vennene mine noe vondt, men for at jeg skulle slippe å være eneste i nabolaget med skilte foreldre. 18-åringen, som nå er leder av Kristiansand AUF, synes det er litt morsomt å tenke tilbake på tanken. Samtidig husker han godt følelsen av å ikke ville skille seg ut. Det var en kjedelig periode i livet, men det har jo gått greit. Han tror mange unge sliter med dårlig samvittighet i forbindelse med det å ha delt hjem. Den dårlige samvittigheten har kommet hvis jeg har følt jeg burde besøke mamma eller pappa mer, eller hvis jeg har tatt valg jeg fryktet ville såre dem. De første årene etter skilsmissen hadde jeg mye dårlig samvittighet. Og jeg hatet når jeg merket at jeg fikk det, sier han. De siste årene har han blitt flinkere til å tenke annerledes. Han prøver å gjøre det han synes er best, for han vet foreldrene ønsker det. Skåner foreldrene Dårlig samvittighet er et begrep som går igjen og igjen i samtalen mellom ungdommene i Vanlig, men vondt. De fleste kjenner ofte på følelsen. Jeg kan få dårlig samvittighet når jeg er lenge borte fra den ene. Jeg tenker på hvordan han eller hun har det, sier Juni. Men det er blitt litt lettere nå som begge har fått seg ny kjæreste. Nå vet jeg de har noen å være sammen med når ikke jeg er der. Gruppeleder Tørressen nikker og tar ordet. Barn og ungdom tar mye ansvar for mammaen og pappaen sin, og jeg tror nesten ikke de voksne er klar over det, sier han nærmest bekreftende til alle ungdommene. MANGE SAMMEN: To brødre og en «valg»-søster. Aurora, Sebastian og Marius bor annenhver uke hos sine fedre, og annenhver uke hos sine mødre. De har timet det slik at de alltid er sammen når de er i eneboligen mødrene, som er venninner, deler. Vanlig, men vondt Et samarbeidsprosjekt mellom skole og familiesenteret i Kristiansand for ungdom som har opplevd foreldrenes skilsmisse. Opplegget er utviklet av familieterapeut Nina Lindland Sletten og sosiallærer Toby Tørressen, og skal ivareta de unges behov ved samlivsbrudd. Gruppeopplegget har holdt på siden 2006. Det foregår i skole tiden og det er valgfritt å delta. Skilsmisser og delt hjem Det var 20.380 par som enten skilte seg eller separerte seg i 2014. Omkring 25.000 barn og unge opplever årlig at foreldrene går fra 25 prosent av par som går fra hverandre, velger delt omsorg. På mange skoler finnes det tilbud om samtalegrupper for ungdom som har opplevd foreldrenes samlivsbrudd. Norge er det eneste landet i verden med obligatorisk meglingstime ved samlivsbrudd. Fra barna er 7 år, skal de få si sin mening om hvor de vil bo. Når de har fylt 12 år, skal det legges stor vekt på det de ønsker. Men de voksne har siste ordet inntil barna er 18 år. Kilder: SSB, ung.no, Bufetat, Folkehelseinstituttet 18 nr 3 2015 nr 3 2015 19
oppvekst REPORTASJe Barnehjem «Det er vanskelig å ikke romantisere løsningen med å dele en enebolig med en venninne, fordi det har fungert så utrolig fint.» Hege Thelle TO SKILTE VENNINNER DELER HJEM: Da Hege skilte seg fra mannen, ble hun enig med venninnen Anita at de skulle dele en bolig. Nå er Hege gift på nytt igjen, men boløsningen med Anita har de ingen planer om å endre på. Sarah forteller at hun føler hun må være skånsom mot foreldrene. Hun er redd for å være for positiv når hun blir spurt hvordan hun har hatt det med den andre. Hvis jeg vært hos den ene og kommer hjem til den andre, som spør hvordan jeg har hatt det, prøver jeg ikke å overdrive hvor gøy det var. Skjønner, sier gruppeleder Nina og fortsetter: Er det noen andre som føler de må skåne foreldrene sine? Flere rekker en finger i været, blant annet Victor. Jeg prøver å ikke legge ut så mye om hvordan det var hos den andre. Jeg sier heller: «Jo, det var greit». Hvis jeg legger ut om hvor bra det var, kan det lett bli dårlig stemning, sier han. Verre å miste noe enn at de er skilt På den andre siden av byen har 12-årige Max Lee nettopp kommet hjem fra skolen. Han slenger seg ned på sofaen, for han skal fortelle hvordan det er å ha delt hjem. Det er greit, sier han innledningsvis. Men noen ganger får jeg litt dårlig samvittighet. Det er som regel hvis jeg har vært litt kort hos pappa eller hos mamma, sier han. Han synes det kjedeligste med å ha skilte foreldre, er at de ikke er sammen. Det er jo mammaen og pappaen din, og så skal de ikke være sammen lenger. I begynnelsen tenkte jeg at det var leit, men nå som jeg er blitt større, så bryr det meg ikke. Jeg er blitt stor og skjønner det. Han synes ikke det noe vits å se på skilsmissen som et problem. Man må liksom bare bli vant til situasjonen, og så må man tenke at sånn er det. Jeg synes det er verre å miste noe eller å slå meg enn at foreldrene mine er skilt, avslutter han. 20 nr 3 2015