Kvinner møter kvinner

1 Kvinner møter kvinner I noen land er det vanlig at kvinner "skravler" i bussen med andre, helt ukjente kvinner, på veien hjem. I noen land er det vanlig å prate med en hjemløs kvinne på gata, en som gir deg et stort smil når du ser med medfølelse til henne. Mens i noen land er det vanlig å velge seter i lokaltoget som får deg å sitte alene hele veien... Jeg kommer fra et "vi"-samfunn og det betyr at jeg er en som skravler i bussen med de ukjente kvinner. Det forventes, det er jeg vant til og... det gjør meg glad. Men nå bor jeg i et "jeg"-land. Nå velger jeg seter i bussen hvor jeg kan sitte uforstyrret med mine trøtte tanker på veien hjem fra arbeidet. Jeg er så vant til det nå, og rart nok gjør dette meg glad og. I dag tenker jeg blir det samme rutine. Jeg løper fra jobben og venter på bussen (min mor sier alltid "det er bedre at du venter på bussen enn bussen på deg"). Bussen kommer og jeg hopper inn for å betale billetten og gir et fort blikk på de mest "ensomme" setefavoritter i bussen. Men alle de ensomme setefavoritter i bussen er opptatte! Hva skal jeg gjøre nå - tenker jeg bekymret over situasjonen. Skal jeg bli så uhøflig å forstyrre noen sin privatisme ved å sette meg ved siden? Skal jeg miste min verdifulle tid alene og gi opp en god arbeidsfri søvn på veien hjem? Jeg har ikke noe valg bekrefter jeg til meg selv og etter en lynrask undersøkelse velger jeg å sette meg ved siden av en eldre norsk dame. I noen land velger kvinner sine "bussittepartnere" etter behov. Har du vektproblemer velger du å sitte ved siden av en tynnere kvinne, da har du nok plass for deg selv. Er du ekstremt trøtt velger du å sitte ved siden av en som snakker ganske mye av seg (disse merker du med en gang) og sånn slipper du å snakke mye selv. I noen land velger man bussittepartneren etter et eliminasjonssystem. For og mot systemet som du lager etter din egen interesse. På den måten får min eldre norske dame mer poenger av meg enn de fleste i bussen. Hvorfor velger jeg henne fremfor andre? Hun ser snill ut og har en bok i

2 hånden. Sivilisert type som skal ikke klage over hvis jeg begynner å småsnorke - tenker jeg... "Kan jeg sitte her?" spør jeg med et ansikt som innebærer mye mer enn det spørsmålet. Kan jeg sitte her og forstyrre deg mens du leser og vil gjerne være i fred? Kan et helt ukjent og fremmed menneske bli så nær deg, puste ved siden av deg og dele den verdifulle busslufta sammen med deg? Kan du bli så innmari snill og si ja til alt dette og hvis du gjør det skal dette aldri mer gjenta seg? Til min overraskelse ser jeg et stort smil og en veldig høflig "Ja! Selvfølgelig". Mitt eliminasjonssystem er ganske godt - tenker jeg stolt og sitter ved siden av min bussittepartner. "Linda", dette blir fra nå av navn til min bussittepartner. Denne kvinnen fortjener å få et navn og ikke bare bli kalt som bussittepartneren. "Et navn er det mest verdifulle flagget i noen sitt liv" sa noen kjent. I mitt land er det en uskrevet regel at du bør vite navn til alle dine kjente personer og du må anstrenge deg for å huske navn til alle de som du treffer på livsveien. Det er et tegn på at du gir respekt til andre og du ser dem helt individuelt. Et navn individualiserer en person dypt. Det stempler behovet om å bli akseptert som unik. Og vi er jo unike alle sammen. "Linda" har sitt eget navn i virkeligheten og det er sikkert et veldig pent navn, men jeg ikke kan bruke det i denne teksten. Men som sagt fortjener hun om å få et navn som skal følge hennes historie her og nå. Linda er en snillseende kvinne, rundt 70, med en veldig fin hårklipp, en ordentlig og ikke farget blondine. Hun er lett solbrent og det passer henne. Det passer alle blondiner, både yngre og eldre, synes jeg. Hun sitter rolig og leser sin bok. Hennes nærvær er avslappende og det roer meg at jeg har gjort et riktig valg. Det er en fin stemning i bussen selv om at alle må sitte ved side av sin bussittepartneren. Ingen forstyrrer hverandre, alle er i sine tanker, trøtte fra arbeidet, sikkert på veien hjem. "Bor du i Kristiansund?" - plutselig hører jeg Lindas stemme. Jeg kan ikke tro at etter så mange tause år i bussen hører jeg en annen ukjente kvinne snakke til meg. Dette spørsmålet gjenopplever alle de minnene som kommer som en fortfilm inn i hodet.

3 Det er en ting hver eneste kvinne har i blodet og det er et behov for å snakke ut. Noen kvinner er flinke til å kontrollere behovet, noen er flinke til å tilpasse det til situasjonen, men alle har samme primære behov for å snakke seg ut. "Ja, jeg bor i Kristiansund, og du?"- som en selvfølge spør jeg henne det samme spørsmålet. En del pga høfligheten og den andre pga selve samtalen. Alle kvinner er like flinke til å forsette en samtale hvis de bare vil det... "Ja", - svarer Linda, "jeg bor i Kristiansund. Men jeg bor mest på hytta opp i skogen". "Typisk"- tenker jeg taus med et stort smil på munnen. "På hytta?" spør jeg videre diplomatisk. "Ja, vi har en nydelig hytte som min mann og jeg har bygget opp for mange år siden. En familiehytte. Dessverre døde mannen min for et år siden og nå har jeg alene ansvaret for hytta... men det går greit det". Hva svarer en kvinne til en annen i en sånn samtale? I noen land er det vanlig å begynne å trøste en enke med sterke ord som bringer håp. I noen land kan du lett gi henne en klem der og da etter å ha hørt om det tragiske som skjedde henne. Men hva sier en kvinne til en annen i bussen... i dette landet... og i denne sammenhengen? - Det er mange spørsmål i mitt hode. Jeg har lyst til å gi henne en klem og si at jeg er lei meg og at alt skal bli bra men at dette skal ta tid. Jeg har lyst til å spørre henne om hun trenger hjelp med noe hun klarer ikke å gjøre alene nå. Men jeg sier "Det er trist å høre om mannen din. Håper at du har familie rundt deg som hjelper deg å gå gjennom dette". Samtalen får en stor tendens til å snu seg i en mer intim retning. Profesjonelt sett er jeg klar til å ta den type samtale. Som en miljøterapeut jobber jeg daglig med mennesker utsatt for livskriser, spesielt med kvinner. Men skal en kvinne bli et profesjonelt menneske eller et medmenneske med sin kvinnelige bussittepartner i en intim samtale? I dag har jeg valgt å bli et medmenneske. Linda fortjener ikke noe annet. "Å ja, jeg har en stor familie, har 5 barnebarn og den sjette er på vei"- sier hun med et mildt smil og bøyer seg til meg og forsetter "egentlig kommer jeg nettopp fra min datter som bor i Asker. Hun trengte hjelp med barnepass i 2 uker. Jeg hadde det moro der jeg". "Så fint" sier jeg bare og det er nok for Linda til å forsette.

4 En kvinne kjenner når en annen kvinne har spesielt behov for å snakke seg ut. Det er noe bare kvinner forstår og det er et intuitivt samarbeid mellom dem. Det avhenges av kvinnen sin vilje, tiden og muligheten til å lytte. Men alle kvinner forstår signalet. I dag har jeg lyst, tid og vilje til å høre på Linda. Jeg skjønner signalet og gir henne mulighet til å snakke i vei. Og Linda snakker og snakker, med små pauser som jeg bruker for å stille korte spørsmål. Når hun var ferdig med å snakke om barnebarn og hytta spør jeg om hvor mange barn har hun. Da sa hun "Jeg har 4 barn, egentlig kan jeg si at jeg er mor til 4...". Hun forteller om at hun har mistet en sønn for 3 år siden. Han var bare 24 når dette skjedde. Han hadde en forferdelig ulykke. Ulykken tok ikke hans liv men gjorde ham funksjonshemmet for resten av livet. Flere år etter ulykken døde han pga blødninger i hjernen. Jeg er helt i sjokk og det kan vises på mitt ansikt for hun sier fort "Ikke bli lei deg, jeg har lært å leve med dette. Det har hele vår familie lært". For en kvinne... tenker jeg, hun Linda, sterk som en Kvenbergstein. Hun som har lidd så mye i livet har et ord av håp til meg. Jeg sitter der og kan ikke bevege meg pga en bølge av følelser. Jeg føler alt fra gråt til beundring. Jeg kan ikke skjule tårer og jeg tar Linda i hånd og sier hvor mye trist er det og hvor sterk er hun til å kunne smile igjen. Hun gråter også litt men forsetter å snakke. Hun snakker hele veien til Kristiansund. Jeg lytter nøye og forstyrrer henne bare lit med "ja... åh... og?.". Her, i denne bussen, setter hun foran meg, sånn helt gratis, en herlig livshistorie om en mann som var beundringsverdig. Hennes sønn, Geir, (dette blir hans navn i denne teksten), var et sånt menneske som beriker liv til andre rundt ham. Han var alltid full av glede som var nesten smittsomt. Dessverre var Geir utsatt for en stor ulykke. Han mistet evnen til å snakke og lese og å gå... etter ulykken ble han plutselig veldig begrenset. Men hans sterke vilje og den innerste gleden som var den største kjørende kraft i hans liv var større enn selve skaden. Etter flere år med veldig omfattende og tunge øvelser begynte han å snakke igjen men på en ny måte. Hele familien har lært å snakke på samme måten for å kunne kommunisere med ham. Hans nieser leste for ham daglig. Det å lese var en av hans favorittstunder og han fant løsninger på dette. Det gjorde ham glad at noen kunne lese for ham. Og det var en glede for nieser å kunne gi denne gaven til sin favoritt onkel. Alt dette gjorde Geir til en hero i sin egen familie og blant venner og de kjente.

5 Han kjempet for sitt liv. Og han lærte underveis alle andre rundt ham hvordan kan et menneske kjempe for livet. For ham var livet herlig selv om med begrensninger. Når han døde pga blødningen i hjernen etterlot han bak seg en sterkere familie. Hans minne er så sterkt at det lar seg ikke stoppe av livets vanskeligheter. Måten Linda snakker om Geir og hva han har betydd for henne og hele hennes familie er så sterkt inntrykkmessig at jeg hører på henne nesten hypnotisert. Jeg har en følelse at mange andre kvinner i bussen hører på henne sammen med meg. Den positive energi som kommer fra en mor når hun snakker om sitt begavede barn gjør større ting hos auditoriumet. "Jeg har lært mye av min Geir - sier Linda med et trist smil i munnen. Og nå er det min tid å vise hvor sterk er jeg. Nå er det min tur å kjempe videre". Hun begynner å snakke om sine egne kamper som inneholder alt fra sorg, fortvilelse gjennom mange ensomme turer opp på fjellet til et nå ganske rolig men spennende liv. "Jeg føler meg hel igjen" sier hun og hun mener det. I mine kvinnelige øyne er hun mer en hel. At en kvinne skal innrømme at en annen kvinne er "hel" må den annen kvinne bli skikkelig perfekt. I alle rammer. Sånn er Linda for meg, perfekt i alle mine rammer. Jeg kan se henne i en ramme som en pen kvinne både innvendig og utvendig. Jeg vet ikke hvordan hun ser på meg i dag i denne bussen. Jeg tror ikke at hun en gang ser meg skikkelig. For henne er jeg bare et medmenneske som kan lytte til henne og kan absorbere hennes tunge livets byrde. Så mye jeg betyr for henne og så mye hun betyr for meg i dette øyeblikket og i denne sammenhengen. Ingen som kan bære byrden til en kvinne som en annen kvinne... synes jeg. Bussen kommer til målet og jeg sier en stor takk til Linda og ber henne om å forsette å være så sterk. Det var hyggelig å snakke med deg sier Linda og jeg ser at hun mener det. I like måte - svarer jeg høflig men dypt i mitt hjerte høres dette som en alt for svak setning. Jeg har et stort ønske om å si Linda det

6 var en ære å høre på deg. Jeg er så glad at mitt eliminasjonssystem virket og jeg håper at du har hatt en oppriktig samtale som du ønsket deg... Jeg har lyst til å si mye mer men egentlig i dag i denne bussen var det Lindas sin tur for å snakke ut. Og jeg så henne i dag, jeg hadde lyst og vilje og tid til å "se" henne. I gjengjeld fikk jeg så mye for meg. Jeg fikk høre en historie som har beriket mitt liv. Jeg fikk oppleve en herlig samtale. Og ikke minst fikk jeg en del av min egen kultur tilbake ved å sitte og prate i bussen med en annen ukjent kvinne. Jeg går fra bussterminalen hjem og tenker om at det er tusenvis av Lindas som går forbi i vårt liv. Og mange av dem sitter egentlig ved siden av oss som våre bussittepartnere... det er bare å åpne våre kvinnelige hjerter og finne vilje og lyst og tid muligheten er jo ofte der... I noen land er det vanlig at kvinner skravler i bussen med andre, helt ukjente kvinner, på veien hjem. I noen land er det vanlig at kvinner ikke gjør det. Men det er alltid mulig å balansere fra land til land, fra kvinne til kvinne... For alt i alt... kvinner er bare kvinner, vi skravler og vi lytter og vi er tause og vi har våre eliminasjonssystemer og vi hjelper hverandre eller ødelegger for hverandre. Vi bærer hverandres byrde eller bare gjør den lettere å bære. Vi skal bare nyte det... fra land til land... fra kvinne til kvinne... synes jeg.