Ingunn Aamodt Dukken Marg & Bein
Utgitt i serien: Dødelig blitz - Arne Svingen Grusom spådom - Ingunn Aamodt Dødens glassøye - Jon Ewo Kannibalen - Ingunn Aamodt Mannen fra graven - Jon Ewo Den aller ondeste - Arne Svingen Vampyrnatten - Ingunn Aamodt Straffekolonien - Jon Ewo Rattus Norvegicus - Arne Svingen Dødens ansikt - Jon Ewo Siste bane - Ingunn Aamodt Ormeheia - Jon Ewo Bøddelen - Ingunn Aamodt Vokteren - Jon Ewo Dukken - Ingunn Aamodt Den forfulgte - Arne Svingen Ropet i skogen - Arne Svingen
Takk til Ine for ideen til denne historien
INNHOLD 1. Isabell Viktoria 2. Søppel 3. Loftet 4. Innestengt 5. En mystisk mann 6. En ulykke på kjøkkenet 7. Blod 8. Arr 9. Gullringen 10. Glass 11. Et brukket håndledd 12. Kirurgenes avgjørelse 13. Hånda 14. En ny idé 15. Saksa 16. Øyet 17. Isabell Viktorias skjebne er Evas skjebne
1. ISABELL VIKTORIA Eva trekker seg tilbake i stolen når oldemor løfter den gamle dukken opp foran ansiktet hennes. De krokete fingrene hennes holder varsomt om dukkekroppen. Den lukter parfyme, av den sorten gamle damer bruker. Den flaskegrønne dukkekjolen ser ny og dyr ut. Fløyelen legger seg i myke folder rundt kroppen dens. De hvite skoene har bitte små grønne sløyfer som matcher kjolen. Rundt håndleddet har hun en av oldemors gullringer, det skal antagelig forestille et armbånd. Det halvlange blonde håret er nybørstet, men det ser matt og stivt ut. Øynene er stirrende og intense. Det går kaldt nedover ryggen på Eva. Det er som om øynene ser tvers igjennom henne. Hun flytter blikket for å unngå dem. «Leker du med dukker?» spør hun med et skeivt flir. «Er du liksom ikke litt for gammel for det?» Oldemor smiler med lange, gule tenner. Hun lukter det samme som dukken. «Det handler ikke om å leke,» sier oldemor. «Det handler om å ta vare på dukken. Stelle den. Behandle den pent. Like pent som man gjerne vil bli behandlet selv.» Eva gidder ikke å svare. «Alle fortjener å bli behandlet bra, ikke sant, Eva?» Oldemor gransker ansiktet hennes. Det er ubehagelig. «Behandler du alle bra, Eva? Lillesøsteren din, er du snill mot henne?»
Når skal den gamle kjerringa gi seg, tenker Eva og ser på klokka på veggen. Viserne flytter omtrent ikke på seg. Men oldemor er visst ikke ferdig. «Jeg vil at du skal tenke deg godt om, Eva. Jeg vil at du skal tenke over hvordan du behandler andre mennesker. Særlig Sofia.» «Ja, ja,» svarer Eva. «Jeg skal være snill.» Hun er på nippet til å avslutte med en geip, men skjønner at hun vil få dette fortere overstått hvis hun lar det være. Oldemor virker ganske fornøyd med svaret. «Ellers vil du ikke få det særlig godt selv, skjønner du, Eva. Og mitt store ønske er at du skal ha det godt.» Eva biter tennene sammen og nikker. «Sånn er det med denne dukken også,» fortsetter oldemor. «Hvis du behandler den bra, får du det bra selv.» «Jeg har sluttet å leke med dukker for lenge siden,» minner Eva henne om. «Denne dukken har brakt meg lykke gjennom et langt liv,» fortsetter oldemor, som om hun ikke har hørt Evas innvending. «Jeg hadde det ikke så bra før jeg fikk den. Vi var fattige og gikk ofte sultne til sengs. Det gamle huset vi leide var iskaldt og luktet mugg. Mugglukta satte seg i klærne mine, og andre barn ertet meg for det. Det var fryktelig. Men fra det øyeblikk jeg fikk denne dukken, på elleveårsdagen min, snudde alt seg. Det var helt fantastisk. Foreldrene mine fikk bedre råd, vi flyttet til et fint og varmt hus, og jeg fikk mange gode venner. Ja, jeg
har omtrent ikke hatt en dårlig dag siden jeg fikk denne dukken.» Oldemor bøyer seg litt frem og hvisker lurt og hemmelighetsfullt: «Jeg har blitt ganske rik også, som du vet. Jeg tror faktisk det er Isabell Viktoria som har æren for allt hell og rikdom jeg har hatt i livet.» Ja da. Oldemor er rik. Og det har i grunnen vært det fineste med oldemor, syns Eva. Hun likte godt å besøke henne da hun bodde i det store huset med svømmebasseng og to ponnier. Men etter at hun flyttet til dette pleiehjemmet, har ikke Eva besøkt henne så ofte. Det er snart et år siden hun så oldemor sist, men nå driver oldemor og deler ut verdiene sine til familiemedlemmer, for at de ikke skal krangle etter at hun er død. Mamma og tante har nettopp fått en hytte ved sjøen. Onkel har fått en dyr bil, og kusinene til Eva har fått hvert sitt diamantsmykke. Teite, lille Sofia har fått en ponni. Eva sitter nå og lurer på hva hun skal få, men foreløpig har ikke oldemor snakket om annet enn den stygge, gamle dukken si. «Isabell Viktoria!» stønner Eva. «For et teit navn.» «Det var navnet hennes da jeg fikk henne,» sier oldemor bestemt. «Skal jeg få et diamantkjede?» spør Eva utålmodig. Hun orker ikke å sitte her på dette overmøblerte sykehjemsrommet og snakke om den stygge, stirrende dukken lenger. Den kan oldemor dulle med så mye hun orker når Eva har gått herfra med smykket sitt, eller hva det nå er for noe dyrt hun skal få. Diamantsmykkene som kusinene hennes har fått, er visst verdt flere tusen
kroner. Tante mener at smykkene kommer til å bli fine minner når oldemor blir borte. Men både Eva og kusinene syns smykkene er gammeldagse, så de vil selge dem og kjøpe noe kult for pengene. «Du skal få noe mye mer verdifullt enn et smykke, Eva,» sier oldemor høytidelig. Eva setter seg frem på stolen og sperrer opp øynene. Nå begynner det å bli interessant. «Hva da?» vil hun vite. «Feriehuset i Spania? Huset ditt med svømmebasseng?» Oldemor rister langsomt på hodet. Rynkene legger seg tett rundt øynene hennes når hun smiler. «Si det!» krever Eva. Hun klarer ikke vente lenger. «Du skal få det beste av alt jeg eier.» Eva kan nesten ikke tro hva oldemor sitter her og sier. Hun skal få det beste av alt den rike damen eier. Det beste! Eva klarer bare ikke å tenke seg hva det er, men det må være noe helt fantastisk. «Hva da? Hva da?» «Lover du å være snill mot andre, og ta veldig godt vare på det du får?» «Ja!» «Skal du være snill mot Sofia også?» «Ja da! Jeg lover!» «Da, Eva. Da skal du få hell og lykke og rikdom for resten av livet.» Oldemor lukker øynene et øyeblikk før hun fortsetter høytidelig: «Du skal få Isabell Viktoria.» Eva er så sjokkert at hun blir sittende og stirre på
oldemor med dukken. Hun tenker at hun må ha hørt feil, men oldemor sitter der og rekker henne den stygge dukken. Det er ingen tvil om at hun mener det. «Dukken?» hvisker hun endelig. Oldemor nikker og legger dukken i fanget til Eva. «Jeg gir deg min aller største skatt. Ta ordentlig godt vare på henne, og du vil få et rikt og lykkelig liv.» Oldemor løfter hånda og legger den på kinnet til Eva. Eva sitter urørlig med åpen munn. «Jeg er så glad for å gi deg denne gaven,» hvisker oldemor med rusten stemme.