SVØMME MED HAIER JORIS LUYENDIJK OVERSATT FRA NEDERLANDSK AV Kari Engen Oversetteren er medlem av Norsk Oversetterforening
Til avdøde Gerd Baumann, som lærte meg at nysgjerrighet er nok. Med en spesiell takk til Toon van de Put.
Here come bad news talking this and that Well, give me all you got and don t hold it back Well, I should probably warn you I ll be just fine No offense to you don t waste your time PHARELL WILLIAMS, «HAPPY», 2013
«Den eneste sammensvergelsen i finansverdenen, er lyden av stillhet.» PHILIP AUGAR, THE GREED MERCHANTS, 2005
Innledning Du sitter i et fly. Skiltet med FEST SETEBELTET er slukket, du har akkurat fått servert noe å drikke, og nå prøver du å velge mellom the inflight entertainment og boken du har tatt med. Mannen ved siden av deg nipper til whiskyen sin, du kikker ut gjennom vinduet på solnedgangen og ser plutselig at det kommer en gigantisk stikkflamme ut fra en av motorene. Du dytter til sidemannen og roper på flyvertinnen som for-teller at de ganske riktig har hatt tekniske problemer, men at nå er alt i orden. Hun ser så rolig og selvsikker ut at du nesten tror på henne, men du klemmer deg likevel forbi medpassasjerene dine for å komme deg ut i midtgangen, der først flyvertinnen og så purseren stopper deg, begge med samme beskjed: Vennligst gå tilbake til plassen din! Du dytter dem unna, klarer å gripe tak i døren inn til cockpiten, og når du får åpnet den, viser det seg at det ikke sitter noen der. På oppdrag for den britiske avisen The Guardian intervjuet jeg over en periode på to og et halvt år rundt to hundre personer som jobber, eller inntil nylig har jobbet i London City, Europas finanssentrum. Historiene deres er svært forskjellige, men hvis jeg skulle sammenfatte kjernen i dem med ett enkelt bilde, må det
bli denne tomme cockpiten. Det hele begynte en fin maidag i 2011, da Alan Rusbridger, daværende sjefredaktør i The Guardian, inviterte meg til sitt sjarmerende kaotiske kontor rett overfor St. Pancras International Trainstation i London. På denne tiden bodde jeg i Amsterdam, og det var der jeg møtte Rusbridger første gang, da vi begge deltok på en konferanse om innovasjon og journalistikk. Vi kom inn på spørsmålet om hvorfor folk ofte er så lite interessert i temaer som direkte berører deres egne interesser. Det er ikke for ingenting at disse ordene på mange språk er så nært beslektet. Kan det manglende engasjementet forklares med likegyldighet og apati, eller er mange temaer blitt så kompliserte at bare de innvidde klarer å følge med i nyhetene om dem? Det var med utgangspunkt i denne teorien jeg nylig hadde satt i gang et eksperiment for den nederlandske avisen NRC Handelsblad. Jeg tok for meg et tema som jeg selv visste så godt som ingenting om, og stilte et typisk nybegynnerspørsmål: «Er elbiler egentlig en god idé?» Spørsmålet ble rettet til bransjefolk. Hvert intervju førte til nye spørsmål, og over en periode på flere måneder oppsto det på denne måten en form for «læringskurve» av fortellinger. Intervjuobjektene mine satte gjerne av den tiden som trengtes, og det virket som om leserne satte pris på at vi begynte på det kunnskapsnivået de selv befant seg på, altså på null.
Under vårt første møte hadde Rusbridger lyttet til meg med typisk engelsk høflighet, men denne maidagen inviterte ham meg altså til London for å spørre om jeg kunne tenke meg å prøve ut en lignende læringskurve for The Guardians lesere. Og da ikke om elbiler, tilføyde han med et underfundig smil. Han pekte ut mot City og sa at vi befant oss bokstavelig talt et steinkast fra det som i 2008 hadde vært åstedet for den største panikken siden trettitallet. Milliarder var gått med i dragsuget, men ingen ble stilt til ansvar, og alt var nærmest business as usual igjen. En blogg om finansverdenen, kunne jeg tenke meg det? Mens et Eurostar-tog til Brussel eller Paris gled ut fra stasjonen bak ryggen til Rusbridger, og Regent s Canal lå og glitret i vårsolen, nikket jeg så heftig som nakkemusklene mine tillot. The Guardian er, sammen med The New York Times, verdens største kvalitetsavis, og jeg regnet med at en så prestisjetung aktør ville gjøre bransjen samarbeidsvillig. På dette tidspunktet visste jeg like lite om finansverdenen som en gjennomsnittlig leser, fordi dette er et typisk tema der det går et skarpt skille mellom interessert og interesse. Si til noen at pengene deres ikke er trygge, og de spisser ører. Legg til ordene «finansielle reformer», så blir de straks mer lunkne. Med typisk nederlandsk begeistring begynte jeg å takke Rusbridger for muligheten jeg var tilbudt. Jeg visste jo ikke at en såkalt stiff upper lip krever at man ikke bare demper alle negative følelser, men også all
entusiasme. Dette var altså foranledningen til at jeg, en sosialantropologutdannet nederlandsk journalist i slutten av trettiårene, med noen år som korrespondent i Midtøsten som sin viktigste arbeidserfaring, skulle ut på oppdrag i Londons finansdistrikt: Tintin hos bankierene.
DEL I HVA ER PROBLEMET?