SKISAMARBEID MED SOVJETUNIONEN PÅ 60 OG 70 TALLET.

SKISAMARBEID MED SOVJETUNIONEN PÅ 60 OG 70 TALLET. Arne Ulvang Kirkenes Juni 2013

Forord. Idrettsutvekslinga mellom Aust-Finnmark idrettskrets og Sovjetunionen i 60 og 70 åra var på mange måter historisk. Gjennom forhandlinger klarte Idrettskretsen å etablere regelmessige idrettsutvekslinger med idrettsmyndighetene i Murmansk fylke. Dette ville neppe vært mulig uten entusiastisk innsats fra daværende idrettskonsulent Odd Hagen. Etter et hyggelig møte jeg hadde med mine gamle skivenner Walter Wickstrøm og brødrene Reidar og Oskar Wigelius ble vi enige om at vi burde prøve å skrive ned noe om våre minner fra denne spesielle del av vår idrettshistorie. Rapporter som jeg skrev etter hver tur, men som jeg dessverre ikke arkiverte privat, finnes verken hos Finnmark Skikrets eller Norges Skiforbund. Derfor støtter jeg meg i det etterfølgende til samtaler med noen av deltakerne samt eget minne - med de mulige feilkilder det kan medføre. En spesiell takk til forannevnte Walter, Reidar og Oskar for gode samtaler, bilder og avisutklipp. Takk også til min sønn, Vegard, for bidrag og hjelp med trykking av dette skrift. 2

Historisk bakteppe Det første idrettsarrangement som ble arrangert i det frie Norge etter at Den Røde Arme hadde fordrevet den tyske okkupasjonsmakten, og Øst-Finnmark var blitt fritt, fant sted på Sandnes den 8.april 1945 med norsk og sovjetisk deltakelse. Det deltok 109 løpere hvorav 57 fra Den Røde Arme. For anledningen hadde russerne hentet løpere helt fra Leningradområde. Om det var frigjøringsstemningen som påvirket resultatet vites ikke, men Russeren Signogeikin og Johan Broks fra Skogfoss delte seieren med tida 1.17.00. Etter at de sovjetiske tropper forlot Øst-Finnmark høsten 1945 var det liten kontakt med vår mektige nabo i øst. Både fra norske myndigheter og på lokalt hold var det imidlertid stor interesse for Sovjet etter innsatsen og lidelsen til landet under andre verdenskrig. Fredssommeren 1945 ble det dannet en organisasjon kalt Sambandet Norge Sovjetunionen med formål å styrke vennskapsbåndene til Sovjetunionen. Organisasjonen hadde bred støtte fra så vel arbeiderbevegelsen som idrett og næringsliv. I organisasjonens regi ble det arrangert kultur-utvekslinger mellom Norge og Sovjetunionen. Ettersom motsetningsforholdet mellom USA og Sovjet økte og jernteppet skilte deres interessesfærer, ble det allerede i 1947 foreslått å legge ned Sambandet Norge Sovjetunionen. Etter kuppet i Tsjekkoslovakia trakk de fleste sentrale personer fra andre partier enn NKP seg fra organisasjonen. Organisasjonen var en fungerende arena for uformell kontakt mellom Norge og Sovjetunionen i ei tid der den offisielle kontakt mellom Norge og Sovjet var på et lavmål. De arrangerte delegasjonsreiser til Sovjet og tok imot tilsvarende fra Sovjet. Det ble opprettet et eget avdelingskontor i Tromsø hvorfra det ble gjennomført en rekke utvekslinger som etter hvert også omfattet idrettsutvekslinger. Overvåkingspolitiet hadde for lengst fattet interesse for organisasjonen og samarbeidet med aviser og organisasjoner for å diskreditere organisasjonen og dens medlemmer. Både i Sør-Varanger avis og Finmarken kunne en i 60 åra stadig lese innlegg hvor det ble hevdet at Sambandet var en dekkorganisasjon for NKP med økonomisk støtte fra Sovjet. I den såkalte Lundkommisjonen går det fram at overvåkingspolitiet deler 3

denne oppfatning og fryktet for verving av spioner og svekking av forsvarsviljen. Myndighetene så med skepsis på Sambandet, og overvåkingspolitiet viste stor interesse for organisasjonens virksomhet. Også innen idretten kom det etter hvert sterke krav om at all idrettsutveksling skulle skje i regi av idrettens egne organer i direkte samarbeid med representanter for sovjetiske idrettsmyndigheter. Ildsjelen i å arbeide med å etablere faste utvekslingsavtaler mellom Øst-Finnmark idrettskrets og idrettsmyndighetene i Murmanskområdet var daværende idrettskonsulent Odd Hagen. I oktober 1959 fikk Hagen møte den sovjetiske idrettsattasje hvor de diskuterte retningslinjer for en mulig idrettsutveksling. Under konferansen understreket Hagen at alle delegasjoner som gjestet landet måtte ha en kontaktperson for idrett slik at også den del av kultursamarbeidet kunne ha mulighet for å utvikle seg. Allerede i desember fikk Hagen svar fra den sovjetiske ambassade med ønske om en klargjøring om hvilke idrettsgrener, antall utøvere, tidspunkt og økonomiske vilkår i forbindelse med utvekslinger begge veier. Våren 1963 lykkes Hagen å få to av Sovjets mest kjente løpere Anatoli Akentiev og Vladimir Kuzin til Kirkenes hvor de møtte de norske eliteløperne Hallgeir Brenden, Oddmund Jensen, Sverre Stensheim og Alf Storelvmo. Rekordmange tilskuere var møtt fram for å se noen av datidens verdenselite konkurrere ved Skytterhuset utenfor Kirkenes. På tross av idrettskretsens vedtak om at all idrettsutveksling med våre naboland skulle skje gjennom idrettslige kanaler, fortsatte Norsk sovjetisk samband å innlemme idrettsarrangement i sine utvekslingsprogrammer. For å holde Sambandet utenfor fikk ikke sambandsforeninger lov til å avholde møter med sovjetiske idrettsutøvere når disse var idrettskretsens gjester. Det var tydelig at så vel norske myndigheter som idrettskretsen så på sambandet som en kommunistisk dekkorganisasjon. Det var som medlem av en norsk lærerdelegasjon, at Odd Hagen på oppdrag fra Aust-Finnmark idrettskrets, sommeren 1963 hadde møte med idrettsledere i Murmansk og Leningrad. Som et resultat av disse møter, ble den endelige ramme lagt for den fremtidige idrettsutveksling basert på direkte kontakt mellom idrettsorganisasjonene i våre to naboland. På sovjetisk side var Vladislav Vazmenski en sentral person i disse forhandlinger, og en nøkkelperson ved senere utvekslinger. Som medlem av nevnte 4

lærerdelegasjon hadde jeg gleden av å være bisitter under disse forhandlinger. Fra UD ble det uttrykt tilfredshet med at idrettskretsen i forståelse med NIF skulle stå som kontaktorganisasjon og formidle idrettsutvekslinger med Sovjetunionen. Etter årelang utrettelig innsats for å fremme idrettssamarbeidet på Nordkalotten, kunne Odd Hagen glede seg over at norsk idrettsungdom gjennom et hull i jernteppet ved Storskog, kunne besøke og få besøk av idrettsungdom fra våre nære naboer i Sovjetunionen. Utvekslingene omfattet foruten ski etter hvert også svømming fotball og bryting. Jeg hadde ved flere anledninger gleden av å være med som leder både for skitropper fra kretsen, men også for landslagsløpere som representerte Norges Skiforbund. «Skigang.» utenfor Kirkenes på 60 tallet. Den gang som nå en viktig forberedelse til skisesongen. 5

Nordfestivalen ( Prazdnik Severa) Nordfestivalen som på russisk blir kalt Prazdnik Severa ble første gang arrangert i Murmansk 1932. Konkurransene samlet deltakere fra hele Sovjetunionen og de fleste stater i Øst-Europa. Det var også en relativt stor tropp fra det kommunistiske idrettsforbund i Finland - samt vår lille tropp fra Aust-Finnmark skikrets. Nordfestivalen omfattet foruten ski også ishockey, reinkappkjøring, slalåm og senere også skiskyting. For oss ble disse turene et møte med en ny og annerledes verden. I god tid måtte det søkes om visum, og ved innreisen til Sovjet som skjedde over Storskog, var en særlig interessert i å registrere hvor mye kontanter vi hadde med oss i utenlandsk valuta. De av guttene som hadde magasiner med nakne eller lett påkledde damer fikk disse beslaglagt med følgende forklaring: Njet natural dama. Vi ble alltid møtt av en reiseleder som med buss tok oss med til Nikkel hvor vi ble bespist før vi reiste videre med tog til Murmansk. Det gikk ikke fort. Vi brukte åtte timer på den knapt 20 mil lange reisa. Reiselederne snakket bare russisk, men var meget hjelpsomme og sørget for at vi fikk servert te fra samovar som på hver vogn ble betjent av en hyggelig dame. Sovjetiske skiløpere 6

På stasjonen i Murmansk ble vi møtt av en delegasjon av idrettsledere, ofte under ledelse av Vladislav Jasmensski. Vi ble innkvartert på hotell Arctica som lå i sentrum av byen. Vi ble plassert på to og firemannsrom som var spartansk utstyrt etter norsk hotellstandard, men fullt på høyde med det mange av oss har erfart gjennom utallige klasseromsovernattinger ved lokale og nasjonale konkurranser. Maten vi fikk servert besto ofte av mange retter og virket nok for mange noe fremmedartet. Surbrødet og rødkålsuppa med rømme på toppen falt ikke i smak hos mange. Vår kjente milsluker, Anders Porsanger, som hadde vært ute en vinterdag før, stilte med en rikelig forsyning av medbrakt mat - til stor misunnelse fra de øvrige deltakere. Fra et fylke med 70 000 innbyggere kom vi til en storby med 350 000 innbyggere. Her var brede bulevarder med relativt liten trafikk av Ladaer, Moskowitzer og karakteristiske små busser. Med snøskuffer og antrukket med kvite forklær sørget noen damer for å holde fortauene fri for snø. Snørydding i hovedgaten Her var statuer og bilder av Lenin, og på torget var det et stativ med bilder av arbeidets helter, det vil si de som hadde utmerket seg i produksjonen i siste periode. Folk var godt kledd mot vinterkulden, men vi registrerte at vestens moter ikke hadde 7

rukket å sette sitt preg på sovjetborgernes klesvalg. Arrangementet startet med en defilering gjennom byens hovedgate. Med vår erfaring fra beskjedne syttendemaitog i tynt befolkede Finnmarksbygder var dette en overveldende opplevelse. Nærmere tusen idrettsungdommer pluss hornmusikk og en for og baktropp av uniformert ungdom strakte seg flere hundre meter ned langs gata. Tusenvis av mennesker sto tettpakket på begge fortauene for å følge defileringen passere med vaiende faner og flagg. Opptoget stanset foran en bred taleplattform hvor byens idretts- og politiske ledelse sto oppstilt. Herfra ble det holdt velkomsttale for idretten og ungdommen og festivalen ble offisielt åpnet. Skitropp fra Østfinnmark under åpningsparaden 8

Magne Myrmo, Reidar Wigelius og Anders Porsanger under åpningsparaden. I bakgrunnen Lenin og den politiske og idrettspolitiske ledelse. Var forskjellen stor når det gjaldt rammen rundt arrangementet, var den ikke mindre når det gjaldt selve konkurransene. Fra 1968 minnes jeg at det på 15km og 30 km startet om lag 350 deltakere, mens det i dameklassen var 250 som startet. Her var hele den sovjetiske elite samt de beste løpere fra Øst-Europa. Det var vanskelig å tolke startlistene som var med kyrilliske bokstaver, og resultatlistene var ofte vanskelig å få tak i. Det hendte vi reiste hjem uten å vite hvordan vi hadde plassert oss i konkurransene. Blant mange av tidens beste skiløpere sier det seg selv at kretsløperne fra Øst-Finnmark ikke toppet resultatlistene. I juniorklassen maktet imidlertid Reidar Wigelius og Gustav Nilsen en andre og tredje plass, mens vi må ned på 30 tallet for å finne seniorløperne. Eilif Henriksen, Reidar Wigelius, Walter Wickstrøm og Gustav Nilsen oppnådde ved en anledning å bli nr. 12 i stafetten. Valter Wicksrøm imponerte ikke bare oss med sin elegante teknikk. Han ble sammen med Gustav Nilsen som tidligere hadde blitt norsk mester som junior, gjenstand for stor oppmerksomhet og systematisk filmet av sovjetiske fotografer. 9

Nr. 27 Valter Wickstrøm og Eilif Henriksen Skitroppen fra Øst-Finnmark. Fra venstre: Gustav Nilsen, Arnold Mietinen, Valter Wickstrøm, Kåre Jerijærvi, Oskar Wigelius, Wilhelm Pettersen ( leder), Øystein Nilsen, Eilif Henriksen, Reidar Wigelius 10

I tillegg til idrettskonkurransene var det et omfattende arrangement med kunstnerisk innhold, - blant annet sang, musikk og dans av meget høy kvalitet. De av løperne som hadde vært med tidligere ønsket heller å utforske byen, mens våre verter svært gjerne ville at vi skulle overvære forestillingene. Jeg avtalte derfor med løperne at vi sammen skulle gå til forestillingen, så skulle de forlate stedet etter at forestillingen var begynt for å sjekke Murmansks uteliv,- mens jeg skulle bli igjen med våre sovjetiske verter. Rømlingene hadde ikke vært lenge på byen før vår faste opp-passer Jacob dukket opp, la den ene handa si over sitt øre med oppfordring om at de måtte gå tilbake til hotellet for å sove. Det var ellers liten sosial kontakt med våre sovjetiske konkurrenter. Vi hadde en følelse av at mange av de sovjetiske deltakerne og andre vi møtte ønsket kontakt med oss, men at sovjetmyndighetene ikke ønsket annen kontakt med utlendinger enn den de selv regisserte. En gang hendte det at noen av oss ble invitert med ut på byen av sovjetiske skiløpere. Vi ble tatt med til en kafe hvor de spanderte sjampagne på oss. Konversasjonen gikk på fingerspråket og noen tyske og engelske ord som våre skivenner behersket. I god tid før klokken 22 forlot vi kafeen, og våre ledsagere fulgte oss tilbake, men forlot oss i god avstand fra hotellet hvor vi bodde. Noen av våre sjarmører lyktes imidlertid å få en viss kontakt med noen av de kvinnelige sovjetiske skiløpere uten at dette førte til at noen kom innenfor dørstokken på hotellrommene på besøk. Reidar Wigelius som deltok flere ganger, ble godt kjent med Faya, ei skijente fra Montsjegorsk, en by som senere er blitt vennskapskommune med Tana. Da en delegasjon fra vennskapskommunen for noen år siden besøkte Tana spurte Reidar om noen kjente til hans tidligere skivenninne og sa at det kunne vært hyggelig å møte henne igjen etter 35år. Det var imidlertid ingen i følget som kjente henne. Stor var derfor overraskelsen da Reidar et år senere fikk telefon med tilbud om å reise til Moskva for å være med i en russisk versjon av Tore på sporet. Han svarte ja, drog til Moskva, deltok i programmet, møtte sin skivenninne og delte minner fra fjerne men ikke glemte år. 11

Reidars skiveninne Faya. Reidar Wigelius 12 Reidar Wigelius 1965

Fra bladet Finmarken 16/3-2002 Det har alltid vært stor forskjell på utstyret til de aller beste og lokale løpere i større konkurranser. I Nordfestivalen var forskjellen meget merkbar både når det gjaldt ski, sko, klesdrakt og ikke minst skismurning. Derfor var etterspørselen etter å få byttet til seg utstyr fra den norske troppen stor. Dette fikk jeg illustrert da jeg under sekundering ute i løypa nærmest følte meg forfulgt av en person under hele konkurransen. Jeg ble etter hvert ganske nervøs og fryktet for at jeg ble passet på siden jeg hadde fotografiapparat med meg. Da han flere ganger hadde pekt på stavene mine og sagt balki, skjønte jeg at det var disse han var ute etter. Etter en hel dags innsats syntes jeg han fortjente stavene, så jeg vendte tilbake uten staver. Mangelfullt utstyr blant flertallet av de sovjetiske deltakere førte til en voldsom etterspørsel etter smurning, staver, ski og bekledning hos den norske skitroppen. I dette marked var det også andre mer profesjonelle svartebørshaier som etterspurte nylonskjorter, damestrømper og strømpebukser. De norske skiløperne var ikke klar over dette markedet da de første gang kom til Murmansk. Men ved neste tur ble koffertene fylt med ekstra utstyr og etter hvert utviklet det seg en utstrakt handel og 13

byttekultur. Skiutstyr, skismøring og andre ting som var etterspurt av Sovjetiske løpere og andre kjøpere ble betalt med rubel eller suvenirer som samovarer, tredukker og vodka. Bortsett fra ved et tilfelle foretok russiske tollere ikke noen kontroll av hva de norske deltakerne hadde med seg på hjemturen. Oskar Wigelius som var en av kretsløperne som deltok på flest turer til Murmansk, ble etter hvert en dreven handelsmann. Om det var derfor han stadig hadde en følelse av å være overvåket, vet vi ikke, men på en av sine siste turer ble han direkte spurt om hvorfor han så ofte deltok i Nordfestivalen. Oskar Wigelius fotoalbum. 14

Eliten kommer Heltene fra ski VM 1966, fra venstre: Harald Grønningen, Gjermund Eggen og Odd Martinsen På flere av turene til Murmansk deltok også norske eliteutøvere. Dette var svært populært hos arrangørene som stadig inviterte våre landslagsløpere til Nordfestivalen. Mange svarte ja til invitasjonene, selv om det ikke vanket startpenger eller flotte premier slik tilfelle var under parkrennene på Nordkalotten på denne tida. Et unntak i så henseende var da våre helter fra VM i 1966, Gjermund Eggen, Harald Grønningen og Odd Martinsen gjestet Murmansk i april 1967. Som leder hadde jeg den gang med meg en profesjonell tolk, nemlig Elnar Seljevold, som da var ansatt som tolk ved det norske grensekommissariat i Kirkenes, og som senere ble korrespondent for NRK i Moskva. Dette gjorde det lettere for meg enn å være avhengig av en lite språkmektig intourist-tolk, slik tilfelle ofte var. Våre skihelter var gjenstand for stor oppmerksomhet. Ved siden av de lokale idrettsledere var tidligere verdensmester Pavel Koltsjin en av vertene. Det var flere sammenkomster for oss og noen svenske eliteløpere som også var 15

invitert til konkurransene. I tillegg til arrangører og idrettsledere deltok også områdets politiske ledere og noen få sovjetiske toppløpere. Mange av våre verter holdt taler og skålte for vennskap både i vodka og sjampanje. Harald Grønningen på startstreken. Elegant antrukket starter! Konkurransene som denne gang gikk i midten av april, bar tydelig preg av vårløsning. Våre VM-helter fullførte tre mila uten å toppe resultatlista, og femtenkilometeren ble avlyst. Harald Grønningen som har orden på sine resultater, har registrert at han ble nr. 28 på tremila. Det jeg personlig husker best fra konkurransen var den fantastiske service jeg ble til del ved at arrangøren serverte meg kleba og speket fisk med nogo attåt ved siden av å hjelpe meg på matstasjonen. Vanligvis fikk vi ved våre opphold i Murmansk 8 rubler pr dag i lommepenger. Som de eneste jeg har vært leder for, fikk løperne denne gang en anselig mengde rubler, mens leder og tolk ble lønnet etter vanlig tariff. Problemet var imidlertid at pengene 16

måtte brukes i Murmansk ettersom de ikke lot seg veksle eller var mulig å ta med til Norge. Spørsmålet var derfor hva de skulle bruke pengene til. Grønningen kjøpte seks te-glassholdere i sølv og emalje og ga meg ett tilskudd slik at jeg kunne kjøpe en av samme slaget. Gjermund fant en liten radio, mens Odd på min anbefaling kjøpte ravsmykker til venner og familie. Hvis ingen ville ha dem, truet han med å sende dem til meg i oppkrav, - en trussel han gjentok i mange år. I tida som fulgte deltok stadig norske landslagsløpere i Nordfetivalen og reiste ofte sammen med løpere fra Øst-Finnmark skikrets. Dette forsterket opplevelsene for våre lokale løpere som på denne måte fikk være sammen med noen av verdens beste skiløpere - et privilegium som ikke mange andre norske kretsløpere fikk oppleve. Gjermund og Harald på en av mange banketter. Selv hadde jeg gleden av å være leder ved noen av disse turene som ikke alltid gikk uten visse problemer. I den sammenheng minnes jeg spesielt da eliteløperne Magne Myrmo, Audun Nerland, Erling Steineide, Iver Jønland og Aslaug Dahl sammen med en tropp fra Aust-Finnmark Skikrets bestående av brødrene Leif, Oskar og Reidar Wigelius samt Anders Porsanger og Gunnar 17

Iversen i 1970 gjestet Murmansk. Som vanlig ved grensepassering måtte vi oppgi hva vi hadde med oss av norske kroner og eventuell annen valuta. Verken eliteløperne eller kretsløperne hevdet seg i toppen av resultatlistene. Aslaug Dahl gjorde det best med sin fjerde plass, mens herrene ble nr. fire i stafetten etter at Magne Myrmo ble forhindret med noe som lignet på en krokfot på oppløpssida. Bortsett fra en større oppmerksomhet omkring min person, muligens på grunn av at jeg nettopp var vendt tilbake etter et engasjement som trener i Canada, merket vi ikke annen overvåking enn den vi var vant med under tidligere besøk. En av kretsens øvrige ledere ble imidlertid utsatt for en ganske pågående utspørring om meg under et noe lystig lag med sovjetiske ledere. Grensepasseringene som pleide å gå greit, ga imidlertid alle som var med en opplevelse ingen av oss vil glemme. I mer enn tjue kuldegrader måtte vi sitte i en kald buss å vente i 4-5 timer mens vi etter tur nærmest ble kroppsvisitert og all bagasje gjennomsøkt. Verst gikk det ut over Audun Nerland og Magne Myrmo. De hadde vekslet dollarsedler med hverandre. Det utviklet seg etter hvert til en meget ubehagelig situasjon mellom en svensktalende offiser og herrene Nerland og Ulvang som både gjaldt kronekurs og matematikk. Skiposene som tollerne ellers ikke brydde seg om, ble denne gang grundig undersøkt. Det førte til at mange lokale skiløpere gikk glipp av påskedrammen. 18 Harald Grønningen får drikke og sekundering.

Vår lokale skihelt, Anders Porsanger, som skulle overraske sin kone med å komme hjem med en vakker gullring han hadde kjøpt for utbytte av årets salg av skiutstyr, puttet ringen i skoen - noe som førte til at han hadde problemer med å gå. Han haltet over grensa, påsto at han hadde skadet foten, men berget gaven. Vel hjemme, mange timer forsinket, skrev jeg som vanlig en rapport til Norges Skiforbund hvor jeg i sterke ordelag beklaget intermessoet på grensen. NSF tok saken opp med det sovjetiske skiforbund. Svaret derfra kom som et sjokk og artet seg som et ensidig angrep på troppens mest kjente løper, nemlig Magne Myrmo. Han ble beskyldt for under hele oppholdet å ha oppført seg som en dårlig sportsmann så vel under konkurransene som under oppholdet for øvrig. Langrennstadion i Murmansk Han ble også beskyldt for å ha forsøkt å smugle ut femten flasker vodka, noe som tilsvarte det samlede antall flasker som ble beslaglagt fra hele skitroppen. Disse urettmessige påstander måtte jeg selvsagt imøtegå i en ny rapport. Ingen av disse og andre rapporter er lenger å finne i skiforbundets arkiv, og jeg beklager sterkt at det heller ikke mitt private arkiv finnes skrevne kilder av hendelser som skapte krise i forholdet mellom det norske og 19

sovjetiske skiforbund. En krise som ble løst ved at Kristen Kvello måtte forhandle med de sovjetiske skimyndigheter som truet med ikke å delta i Holmenkollrennene neste år. Grenseintermessoet illustrerer hvordan sovjetmyndighetene i denne perioden reagerte når de følte seg utsatt for kritikk. Etter denne opplevelsen var det naturlig nok ikke så mange eliteløpere som hadde særlig lyst til en tur bak jernteppet i nord. I 1974 var imidlertid en stor norsk tropp igjen klar for grensepassering over Storskog. Her var bla. Oddvar Brå, Johs Harviken,Gjermund Eggen, Marit Myrmæl, Unni Fossen og Berit Johanessen, samt en tropp norske skiskyttere. I tillegg til den sovjetiske elite deltok også Øst-Tysklands fremste skiløpere på den tida, Gerhard Grimmer og Gert Dietmar Klause. Dette var perioden hvor glassfiberskiene var i ferd med å revolusjonere langrennssporten. Oddvar hadde skaffet seg et par Kneissl ski som han omtrent tok med seg i senga. Manglende utstyr for rengjøring av skiene gjorde at han benyttet en av hånddukene som var på rommet til formålet. En synd som gikk ut over mine lommepenger. En meget sår hals gjorde det usikkert om han kunne starte på 15km, så jeg fikk en sovjetisk lege til å undersøke han. Vedkommende dekket hele badekaret med et telt, plasserte Oddvar på en stol midt inni teltet og fylte det med aromatisk damp. Her ble han sittende mesteparten av kvelden. Kuren må ha virket - for dagen etter delte han førsteplassen med Beljajev. Det hører med til historien at våre sekunderinger viste at han var et par sekunder foran. Et annet eksempel på at arrangørene var villig til å strekke seg langt for at egne løpere skulle vinne, var innspurten under skiskytterkonkurransen. Plutselig måtte vi som tilskuere flytte oss, og det ble gått opp ei rundløype. Like etterpå kom Sovjets fremste stjerne, Alexander Tikhonov, som måtte ta en runde i den oppgåtte løypa før han gikk i mål. Han hadde gått en strafferunde for lite på standplassen som lå et stykke unna målområdet. Lederne for de norske skiskytterne registrerte selvsagt hendelsen, men leverte ikke inn noen protest. 20

60 tallets stjerner Eggen, Grønningen og Martinsen på vandring i gatene i Murmansk. På programmet var det nå også 50km fellesstart. Sammen med Gjermund Eggen, som var syk og ikke kunne stille til start, skulle vi kvelden før 5mila lage drikke til matstasjonene. Det viste seg vanskelig å få tak i kokt vatn. Så med en samovar, innkjøpt som suvenir, kokte vi vatn og tilsatte XL1. Vi avsluttet det hele med og prøvesmake produktet som vi tilførte en dash vodka. Det ble en utmerket night cup - selvfølgelig bare for oss ledere. 5mila ble også en spesiell og minnerik opplevelse for Oddvar. På tross av våre anstrengelser for å produsere drikke til matstasjonene, fikk vi det ikke til å stemme når det gjaldt tilførselen av drikke til løperne. En av hjelperne rakk ikke fram i tide, og en annen misset med overleveringa, så Oddvar måtte gå 33km uten å få tilført næring. Da oppdaget han at Rotchev, en tidligere sovjetisk storløper, sto klar for å gi drikke til Saveljev som ledet løpet foran Oddvar. Da rykket Oddvar, passerte Saveljev, tok drikkeflaska ut av nevene på Rotchev, og tømte flaska. Etter et par kilometer hadde han en følelse av at han fikk fornyede krefter, og den dag i dag lurer han på hva som var i flaska. Oddvar som nå ledet løpet, fikk ødelagt sporet ved at en 21

skuter plutselig dukket opp foran han. Enda mer overrasket ble han da han etter ei stund oppdaget en løper foran seg. Det viste seg å være den sovjetiske landslagsløper Garanin som øyensynlig må ha kuttet løypa og klarte å vinne løpet med 10 sekunder. Å vinne har alltid vært et vesentlig mål i all konkurranseidrett, men i Sovjetstaten var en seier ikke bare en individuell triumf, men også en seier for regimet. Derfor var hendelser som dette ikke helt uvanlig. En annen interessant opplevelse for meg på denne turen var møtet med de to østtyske eliteløperne Gerhard Grimmer og Gert Dietmar Klause på et hotellrom i Murmansk. En kveld kom Klause innom rommet til Oddvar, og på tross av visse språkvansker hadde vi en hyggelig prat med han. Han var en åpen og meget hyggelig person. Etter en stund dukket også Grimmer opp på rommet og overtok konversasjonen. Han viste seg å være en skolert og meget overbevist kommunist som framhevet det østtyske systemets overlegenhet både politisk og idrettslig. Han uttalte at han ved siden av idretten også fikk utdanning og var sikret en framtredende stilling når idrettskarrieren var over, mens dette ikke ville være tilfelle for Oddvar. Klause deltok ikke i denne samtalen som i alt vesentlig foregikk mellom Grimmer og meg. Da han etter ei tid forlot rommet, registrerte vi at han nærmest beordret Klause til å bli med. På gjennomreise i Kirkenes fikk Vegard Ulvang møte de fleste av eliteløperne under kaffebesøk hos familien. Selv fikk han tidlig internasjonal konkurranserfaring i møte med finske og svenske toppløpere under de årlige vårskirennene på Nordkalotten. Ettersom han ble eldre fikk også han delta under Nordfestivalen i Murmansk og forteller her om sine inntrykk fra sine turer i bak jernteppet: 22

23 Murmansk 1983 ( Vegard Ulvang) Det var som å reise inn i en annen verden. Alt var annerledes. Lukta fra kullfyringa og bilene, den grå snøen, mennesker med skinnluer og grå ullfrakker og store tovete ullkartanker på beina, gamle damer med hakke og spade som renset snøen i gatene, store monumentale lyseblå og lyse grønne murhus, Lenin statuer, bildene på oppslagstavler med de beste arbeiderne i byen og ikke minst den store byen og alle folkene innerst i Murmansk fjorden bare 230 km øst for Kirkenes og i et landskap og en natur som like gjerne kunne vært hjemme. Jeg vokste opp med at Norge og verden endte i Kirkenes. Her stoppet E6, her stoppet flyrutene og hurtigruta. Jeg vokste opp med turister som skulle opp til grenseovergangen ved Storskog for å la seg fotografere foran skilte med Sovjetunionen, og som med store øyne stirret inn i det store og skremmende landet. Vi syntes ikke det var så spesielt. Det var slik verden var organisert og vi kjente ikke til noe annet. Treningsturene mine gikk langs det falleferdige reingjerdet tett ved grensa med de gule og røde grensestolpene. Jeg kunne se ned på Skoltebyen i Boris Gleb, og på kraftverket som nordmenn hadde vært med på å bygge. Den gråsvarte røyken som veltet ut av fabrikkpipene i Nikel var et landemerke nærmest hvor du enn gikk i kommunen og svovellukta stakk i nesen når vinden kom fra syd med godværet på varme sommerdager. Jeg minnes også at vi hadde russere på besøk hjemme hos oss når det var skirenn. Det var spennende med folk som snakket et annet språk og som gikk annerledes kledd. Far min og bror min hadde vært over grensa før meg og grundig delt både bilder opplevelser med meg. Likevel; -det var et stort øyeblikk, det var en svært spent 18 åring full av forventning og nysgjerrighet, som krysset porten ved Storskog for første gang på vi mot Murmansk og Nordfestivalen om ettermiddagen tidlig i april 1983. Vi passerte to sjekkpunkter langs de første 30 kilometerne opp til Nikel by. Soldater med maskingeværer kom inn i bussen og sjekket passene våre. Normalt snakkesalige ungdommer på busstur holdt da kjeft. I Nikel ble vi ønsket velkommen av reiseledere og tolk og ble traktert med te og noe å bite i, før nattoget begynte på de lange 200 kilometerne til Murmansk. 8 timer tok det. Det var ikke noe høyhastighets tog og rykte sa at vi måtte passere alle forsvarsanleggene langs ruta i mørket. 10 år

senere brukte jeg to og en halv time med egen bil på samme strekninga. I Petsamo dalen så vi hundrevis av tanks oppstilt langs veien og langs flystripa nesten like mange jagerfly. Forsvarsanleggene mellom Nikel og Murmansk er ikke få og dimensjonene på det russiske forsvaret i nord er enorme, selv sett med amatørens øyne. Startlista i juniorklassen inneholdt all de beste løperne fra landene i den tidligere østblokken. Jeg kjente igjen mange av navnene fra midt andre junior VM i Finland en måned tidligere. Og i seniorklassen likeså; der var alle heltene fra VM i Holmenkollen året før: Zimjatov, Zavjalov og Deviatjarov fra Russland, Ivan Lebanov fra Bulgaria og verdensmesteren fra 15 km i 1978 polske Josef Luszcek. For meg ble dette også det første møte med to personer som senere skulle bli både harde konkurrenter og gode venner, Vladimir Smirnov og Alexei Prokurorov. Jeg hadde observert deres skremmende brede og muskuløse rygger på avstand under junior VM men noe kontakt utover korte nikk var det ikke snakk om. Denne gangen virket de mye friere og tok kontakt like nysgjerrige og spente som vi var. Vi bodde på samme hotel og Smirnov som den mest meriterte og utadvendt av de to inviterte oss på rommet til feiring av Alexeis bursdag med Champagne og tørrfisk. Det ble en livlig kveld med god stemning og utveksling av erfaringer og forskjeller om trening og oppvekst i to svært forskjellige samfunnssystemer, med kommunikasjon på enkel tysk, engelsk og fingerspråk. Etter hvert dukket den ene stjerna etter den andre opp med navn jeg bare kjente fra TV overføringene fra internasjonale mesterskap. Det var tydelig at alle løperne fra østblokken kjente hverandre godt. Nordfestivalen var deres faste avslutning på sesongen. Konkurransene var ikke så alvorlige. Etter en langs sesong med trening og konkurranser var tøylene fra trenerne slakkere og det sosiale viktigere enn konkurransene. 10 år senere mimret Smirnov og jeg over vårt første møte rundt leirbålene på en 3 uker lang padletur i Sibir. 24

Feiring av Alexander Prokurorovs19 årsdag. Estlendere og Tsjekkere var mest kontaktsøkende og snakkesalige. Litt ut på kvelden var de ikke nådige i sin kritikk av Sovjetunionen som okkupasjonsmakt i deres hjemland. De la heller ikke skjul på at f. eks steroider og annen medisinsk støtte var en helt naturlig del av det å vokse opp som idrettsutøver i Øst blokken. Dessuten var de alle ansatt i det militære og skigåinga var jobben deres. Uwe Bellmann fra DDR, som jeg også møtte i junior VM og som allerede under VM i Holmenkollen året før hadde gått ankeretappen og vært i spurtduell med selveste Juha Mieto kunne fortelle at han for å overleve det knallharde østtyske treningsregime førte to treningsdagbøker når han var hjemme mellom treningssamlingene. En ekte for seg selv med mye hvile og en etter det foreskrevne programmet fra trenerne. 25

Skijuniorer i internasjonal forbrødring på tvers av jernteppet i 1983. Bakerste rekke fra venstre: Ketil Ulvang, Ole Johnny Sandvik, Vegard Ulvang, Vladimir Smirnov. Første rekke: Bjørn Olav Nordby, nr.4:alexander Prokurorov lengst til høyre:,alexander Uschkalenko ( jr. verdensester 1983) Det sies at russerne alltid har vært dyktige handelsmenn. For 150 år siden ble det snakket russisk på kaia i Vadsø og Vardø. Russiske båter kom med skinn og korn og dro tilbake med fisk. Pomorhandelen ble den kalt og opphørte med den russiske revolusjonen i 1917. Vi opplevde stor etterspørsel etter skiutstyret vårt, dongeribukser og strømpe bukser for damer. En nybegynner feil var å ta imot rubel som betaling. Det endte med seddelbunker vi ikke klarte å bruke opp selv etter storshopping av porselen, krystall og flotte herrehatter tenkt brukt som fiskehatter når vi kom hjem. Vi levde som konger på byen og kjørte taxi på kryss og tvers av byen. Likevel endte det med at en god del av sedlene ble sendt i do før passering av tolla på vei hjem. Rubelen var verdiløs i vest men likevel ikke lov å ta med over grensa. Store skinnluer og skinn av ulv, bjørn og gaupe ble etter hvert et mer hensiktsmessig byttemiddel under denne 2. pomorhandel. Og 26

kursen var en blå ekstra mot en flaske vodka. Synlige minner fra denne tida finnes i dag i utstoppede varianter i familiens hytter og hus. Nordnorge, Finnmark og Kirkenes har alltid vært lengst mulig unna både beslutningstagere landslagsaktivitet og norske konkurrenter. Besøk av de beste løperne sørfra var sjelden kost. Idrettsutvekslingene med Sovjetunionen og muligheten til både å møte og å konkurrere med de beste utøverne fra hele den gamle østblokken var en eneste stor opplevelse og inspirasjon for meg og de andre utøverne fra Finnmark helt fram til jernteppets fall i 1989. Nordfestivalen består ennå men østblokken er blitt betydelig mindre og deltagelse fra de beste russerne er ikke så vanlig lengre. Jeg dro til Murmansk året etter også, i 1984. Da skulle de arrangere verdenscup finale og jeg ble for andre gang tatt ut til å representere Norge. Da fikk jeg ikke lov til å reise med de lokale løperne over Storskog men måtte komme sammen med den norske troppen via Oslo og Moskva. Verdens lengste omvei til skirenn må det ha vært, men 10 plassen med alle de store gutta på start var et aldri så lite internasjonalt gjennombrudd for 1. år senioren fra Kirkenes. 27

28 Sovjetiske tilskuere langs løypa.

Kald krig og overvåking Våre verter i Murmansk var meget vennlige og hjelpsomme og sørget for at vi alltid kom dit vi skulle med en liten buss som var parat når vi skulle forflytte oss til og fra skistadion eller andre tilstelninger. Vi merket imidlertid at ikke alle vi hadde med å gjøre var engasjert i idrett, men representerte overvåkings-tjenesten. På hotellet var det strenge etasjevakter som passet på at ingen uvedkommende oppholdt seg i området. Det hendte at tolkene som ofte ikke imponerte med sin engelskkunnskap, kom inn på politiske spørsmål. En av tolkene beklaget at unge sovjetiske soldater hadde mistet livet ved den kinesiske grensa. Da jeg repliserte at jeg syntes det var like beklagelig at noen også mistet livet i Tsjekkoslovakia, var det slutt på den samtalen. Jeg vet ikke om det var derfor jeg neste dag fikk en tysktalende tolk. Det ble en stor utfordring for meg, da jeg under en tilstelning for alle utenlandske ledere - med bakgrunn i mine tyskkunnskaper fra gymnaset i 1953 - måtte holde min hilsningstale på tysk. Mens jeg ventet på at det skulle bli min tur, fikk jeg hjelp av en tysk leder, før jeg holdt min tale. Jeg hadde imidlertid lært meg at det alltid var populært å avslutte slike taler med ordene vipjen zadroshbo, som skulle bety: skål for vennskap. Hvordan tolken min oversatte talen til russisk har jeg ingen kunnskap om. Jeg fikk på mine mange reiser spesielt god kontakt med en av idrettslederne i Murmanskområdet. Han var gjest hjemme hos meg når han var leder for sovjetiske skiløpere som gjestet oss, mens jeg og min hustru ble invitert til hotellet hvor han var innkvartert og traktert med kleba (brød), speket blåkveite og vodka. Etter noen tid var han imidlertid ikke lenger å treffe, og på spørsmål fikk jeg aldri noen svar på hvor det var blitt av han. Under et arrangement noe senere observerte jeg han i stadionområdet uten å få kontakt. Senere på kvelden dukket han imidlertid opp på rommet mitt og fikk forklart meg at han var avsatt fra sin stilling i idrettsorganisasjonen i Murmanskområdet. Om grunnen var at han var blitt for god venn med undertegnede, vet jeg ikke. Den kalde krigs mistenksomhet merket vi like godt i eget land. Det norske overvåkingspolitiet var i løpende kontakt med ledere som deltok på disse utvekslingene både før og etter at de passerte grensen. For overvåkingspolitiet gjaldt det blant annet å 29

identifisere en del personer fra billedmateriale. På den måten fikk vi rede på hvilke av folkene vi møtte som de mente var etterretningspersonell. Den militære etterretning viste også stor interesse for idrettsutvekslingene. Her gjaldt det særlig militære anlegg langs toglinja mellom Nikkeli og Murmansk, samt mulig militær aktivitet i området. Det virket som den militære etterretning ikke ønsket at våre samtaler skulle bli kjent for den sivile etterretning. Da Odd Hagen, som var sentral i utvekslingsprogrammet, søkte om innsyn i sin eventuelle mappe hos PST skrev han bl.a. følgende: Jeg vil sterkt understreke at jeg i disse årene var fullt klar over overvåkingsproblemene vi hadde på begge sider av grensen, og datidens overvåkingsbehov. Det jeg gjorde og foretok meg i forbindelse med denne idrettsutveksling ble derfor både skriftlig og muntlig meddelt overvåkingspolitiet Reidar Wigelius, Magne Myrmo, Audun Nerland, Anders Porsanger og Gunnar Iversen på togstasjonen i Murmansk Selv om vi opplevde både overvåking og mistenksomhet, er det viktig å understreke at vi også opplevde det vi har felles på begge 30

sider av grensa - nemlig vårt forhold til selve idretten, og et ønske om utveksling av erfaring og kunnskap. Under et besøk i Kirkenes uttrykte de sovjetiske lederne ønske om en orientering om hvordan vi drev trening og instruksjon i langrenn. For å tilfredsstille dette ønske invitere jeg hele skitroppen med trenere hjem. Jeg hadde mange 8mm filmopptak fra ulike treningssamlinger og konkurranser som jeg viste, og ved hjelp av tolk fortalte jeg litt om den norske treningsfilosofien. Det hele ble avsluttet med kaffe eller te samt min kones hjemmelagde hvetekringle. En slik overveldende takk som vi fikk etter dette møtet, har vi aldri opplevd. Vi ble overøst med gaver, og fortsatt pryder en liten byste av Sovjets første kvinnelige astronaut, Tereskova, en hylle i kjellerstua vår. Byste av Valentina Tereskhova. Verdens første kvinnelige astronaut Det hører med til historien at mens de sovjetiske skiløpere var våre gjester- sto en lett kjennelig bil til en av de ansatte i overvåkingspolitiet parkert ikke langt unna. Kirkenes var et lite sted hvor alle kjente alle 31

Klar til avreise fra hotellet til skistadion. Idrettsutvekslingene med Sovjet på 60 og syttitallet har gitt oss som var med uforglemmelige minner. Siden den gang er Sovjet blitt Russland og grensen mer åpen. Den kalde krigs atmosfære er forsvunnet, og den mellomfolkelige kontakt har endret seg radikalt. Noen idretter som til eksempel bryting og svømming har utnyttet den endrede virkelighet til økt samarbeid med sine idrettsvenner på andre siden av grensen. Jeg registrerer og beklager at skiidretten ikke har maktet det samme. Epilog. 32

50 år etter de begivenheter som her er beskrevet ønsket Gudmund Skjeldal, som er journalist i Morgenbladet, å foreta en reise i våre fotspor til Murmansk. Det var ikke vanskelig for meg å svare ja på spørsmålet om å være med på turen for om mulig å treffe tidligere skivenner, og finne ut hvordan ting eventuelt hadde endret seg i løpet av et halvt hundre år. Visumsøknadene som den gang tok lang tid og måtte behandles i Oslo, gikk nå meget raskt takket være assistanse fra Barentssekretariatet som er etablert i Kirkenes. Det norske generalkonsulat i Murmansk og folk fra Barentssekretariatet i Kirkenes og Murmansk var med på å legge forholdene til rette for oss både når det gjaldt transport og etablering av kontakt med idrettsorganisasjonen i Murmansk. Mens vi på 60tallet brukte 8 timer med tog og hadde egne sovjetiske reiseledere som ledsaget oss på turen, brukte vi nå 4 timer med egen bil på veier av langt bedre standard enn den vi opplever på vegnettet i egen kommune. Møtet med Murmansk by viser tydelig de store forandringer som har funnet sted siden vi var der for femti år siden for å delta i vinterfestivalen. Mens vi den gang uten problemer kunne krysse hovedgata mellom et fåtall Ladaer og noen busser, var det nå lysregulering og en enorm biltrafikk- ikke ulik den en finner i andre storbyer. Lysreklame og moderne butikker og kjøpesentra får en til å lure på hvorfor så mange russere reiser til Kirkenes for å handle. Lenin står fortsatt på sin gamle plass, men bildene av arbeidets helter ikke er ikke der lenger. Lukta fra de kullfyrte kraftverkene er svakere - men den økte biltrafikken gjør lufta minst like forurenset. Takket være uvurderlig hjelp fra Barentssekretariatets stedlige representanter og generalkonsulatet var det mulig for oss å få møte idrettslederne jeg samarbeidet med på 60 og 70 tallet. Møtet fant sted i kontorene til idrettsledelsen i Murmansk hvor vi møtte den legendariske, nå 83 årige Stanislav Jasmenski, som var leder for sportskomiteen fra 1961 til 1982. Her var også min gode venn Timur Balanin som i en menneskealder har hatt ansvar for å trene unge skiløpere, og som alltid fikk noen bokser skismurning når vi møttes. Vladimir Sorvanov, en beæret skiveteran, viste stolt fram premier han hadde fått da han vant 15 og 30km i Kirkenes for 50 år siden. Størst oppmerksomhet blant de russiske lederne vakte en film jeg hadde med fra Nordfestivalarrangementet på 60 tallet. 33

Sportkomiteleder i dag Svetlana Naumanova, Sorvanov, Jasmenski og Balanin Timur Balanin og Arne Ulvang 34

Sportkomiteleder fra 1961-1982- Stanislav Jasmenski og Arne Ulvang Filmen viste defilering med alle deltagernasjonene, militærmusikk, velkomsttaler og ikke minst tusenvis av tilskuere langs paraderuta. Det var tydelig at den nåværende lederen av sportskomiteen, Svetlana Naumanova, og de andre litt yngre tilstedeværende ikke var klar over dimensjonene ved Nordfestivalen under sovjettida. Jasmenski beklaget dette, mens den nåværende leder forklarte at det ikke lenger var så lett å samle slike folkemengder.det var meget interessant å lytte til Jasmenskis betraktninger om idrettssamarbeidet i sovjettida. Han innrømmet at samarbeidet kunne være vanskelig i blant siden vi var bundet i hver vår forsvarsallianse, men han hevdet det lå fredsstrev bak samarbeidslinja han var med å skape. Han mente at idretten burde vært fri fra det politiske spillet den gangen. Han kunne videre fortelle at han under boikotten i 1980 fikk brev fra en kjent norsk skileder som beklaget boikotten, men at han følte seg bundet av idrettsforbundets boikottvedtak. Etter møte med gamle skiveteraner var det naturlig at vi også fikk besøke skistadion kalt, «Dalina ajuta», som på norsk betyr «Lykkedalen». Her er man i ferd med å anlegge en idrettspark for så vel vinter som sommeridretter. Løypene er av internasjonal standard, og en ny skiskytterstadion er snart klar til bruk. Her kunne vi observere unge skiskyttere og langrenns rekrutter som øvde fri teknikk uten staver, ikke ulikt det vi gjør. En av trenerne var tidligere olympisk deltaker i skiskyting. Det eneste som minnet om tidligere besøk var ei gammel brakke 35

hvor barna pleide å hente skiutstyr, og som fortsatt tjente som kontor for trenerne. Her hadde min gamle venn Balanin, som har rukket å bli 83 år, fortsatt sitt kontor hvor veggene var prydet med bilder, startnummer og diplomer fra et innholdsrikt idrettsliv. Han var meget stolt over å gi meg et bilde som viste hans deltakelse i fakkelstafetten før OL i Sotshi. Inne på kontoret fikk jeg servert kaffe, kjeks og en dram Vodka før han, slik jeg minnes det var vanlig ved mine tidligere besøk, overrakte meg gaver. Russisk gjestfrihet overfor sine gjester har ikke endret seg. Skamfull takket jeg fordi jeg ikke hadde noe å gi tilbake - slik vi hadde lært å gjøre ved våre besøk på 60 tallet. Besøket på skistadion ble avsluttet ved at anleggssjefen orienterte oss om den videre utbygging av idrettsparken på sitt kontor i administrasjonsbygningen hvor sjefens frue serverte te, småkaker, vodka eller konjakk etter ønske. Et nytt eksempel på russisk gjestfrihet som fikk meg til å avslutte slik jeg pleide for 50 år siden med: Vipjen Zadrosbo - Skål for vennskap. To trenere ut på ski: Arne Ulvang og Balanin Mye har forandret seg siden idrettsutvekslingen med Sovjet startet tidlig på 60tallet. Grensen er ikke lenger så lukket som den gang. Vi registrerte ikke noen form for overvåking eller begrensning i vår bevegelsesfrihet, og vi ble heller ikke kontaktet av norsk overvåkingspoliti verken før eller etter vår reise. Den gang var det bare et fåtall som krysset grensen hver vei. I dag slipper de som 36

bor nær grensen på hver side å søke om visum. Det holder med et såkalt grenseboerbevis. Nå krysser ca. 35000 personer grensen i løpet av et år. Nordmenn drar til Nikkel for å fylle billig bensin, mens mange russere hamstrer bleier og Neskaffe hos oss. Det er i dag en omfattende utveksling innen idrett og annen kulturvirksomhet over grensen mot det tidligere Sovjetsamvelde. Barentssekretariatet som ble opprettet i 1993 ser det som en av sine viktigste oppgaver å styrke folk til folk samarbeidet mellom våre to land. Selv om demokrati og ytringsfrihet synes å ha en trang fødsel i Putins Russland, og det i skrivende stund synes å være en snev av kald krig atmosfære, håper jeg den norske konsulen i Murmansk, Gøril Johansen, har rett når hun hevder at idrett og andre kulturaktiviteter kan skape bånd mellom ungdom og voksne over grensen, og åpne øyne, ikke bare på dem personlig, men også på hele folk. 37