1
VANDREUTSTILLING NR. 109 IDENTITET Utstillingen består av åtte grafiske blad som alle kan knyttes til begrepet IDENTITET. Det er bilder som på forskjellige måter kan danne utgangspunkt for spennende samtaler og diskusjoner rundt dette temaet. Elevene blir kjent med åtte norske samtidskunstnere som alle har sitt individuelle uttrykk og som benytter forskjellige grafiske teknikker. Utstillingen passer spesielt godt på mellomtrinnet og i ungdomsskolen hvor arbeid med spørsmål rundt IDENTITET kan gå inn i en tverrfaglig sammenheng. For Kunst i Skolen August 2004 Agnethe Berentsen Harket INNHOLD Innledning: Kunst og identitet Side 3 Bildene i utstillingen... Side 4 Kort om kunstnerne Side 4 Bakgrunnsstoff for arbeid med bildene.. Side 6 De nære ting: Dag Fyri: Sko og hatt.. Side 6 Barndom: Marianne Heske: Dukken med de alt for farlige Side 7 Identitet og pubertet: Eli Hovdenak: Debut. Side 8 Fremmedgjøring: Arne Bendik Sjur: Hyldest til våre vidsynte politikere. Side 9 En tid som har vært: Arild Yttri: Kobberstikk etter Holbein. Side 10 Tom Gundersen: Renessanseprofil. Side 10 Hjemstavnsidentitet: Rolf Nerli: Spillemann. Side 12 Kjønnsidentitet: Pål Sverre Gunnæs: Blå kjole Side 13 Forslag til praktiske oppgaver.. Side 14 Vedlegg 1 Hva er grafikk..... Side 15 2
KUNST OG IDENTITET Hvordan definerer man identitet? Ved hjelp av åtte kunstnere og deres arbeider skal vi forsøke å nærme oss begrepet. Identitet er blant annet de tankene vi har om oss selv bildet vi selv har på hvem vi er. De fleste av oss går som regel rundt med identifikasjonskort på oss, for å kunne vise at vi er den vi utgir oss for å være. Familienavn, fornavn, fødselsdato osv, forteller at min identitet er det som gjør at jeg ikke er identisk med en annen person. Enhver persons identitet består av en mengde elementer; tilhørighet til religiøs tradisjon, nasjonalitet, etnisk gruppe, språk, yrke, sosialt miljø og lignende. Samtidig dannes og omdannes vår identitet vårt selvbilde gjennom hele livet. Vi har valgt ut disse åtte bildene fordi vi synes de kan fortelle oss noe om identitet. Bilder snakker på en annen måte enn med ord, men også de har et språk vi kan lære oss å lese. Et bilde kan ofte være en inspirerende innfallsvinkel til en samtale om litt vanskelige emner. Bildene er fordelt under forskjellige temaer, og vi har forsøkt å vise noen mulige veier inn i bildene. Dette er kun tenkt som bakgrunnsstoff til deg som lærer, og ikke som en fasit eller et ark som skal deles ut til elevene. Det finnes et mangfold av innfallsvinkler innenfor hvert tema, og det er mange måter å bruke bildene på som utgangspunkt for diskusjon og bevisstgjøring. Temaene: De nære ting Barndom Fremmedgjøring Hjemstavnsidentitet Identitet og pubertet En tid som har vært Kjønnsidentitet I bakgrunnsstoffet til hvert enkelt bilde har vi flettet inn en og annen kunsthistorisk referanse, fordi det kanskje kan bidra til å gjøre bildene mer forståelige for oss. Det heter at et bilde kan si mer enn tusen ord. Til gjengjeld er det fullt mulig å si mer enn tusen ord om ett bilde. Ved siden av samtale og diskusjon innbyr utstillingen IDENTITET også til varierte praktiske oppgaver. På side 13 vil du finne et utvalg av forskjellige typer oppgaver, og i tillegg vil sikkert elevene selv ha mange forslag til etterarbeid. Vedlegget om å formidle billedkunst er nyttig å lese gjennom før samtalen rundt bildene tar til. I vedlegget om grafikk finner du de forskjellige grafikkteknikkene som er benyttet i utstillingen, beskrevet. 3
BILDENE I UTSTILLINGEN 1. Dag Fyri: Sko og hatt, litografi, 1991 2. Marianne Heske: La Pouppèe aux pensèes trop Dangereuses; Dukken med de alt for farlige tankene, litografi, 1974 3. Eli Hovdenak: Debut, litografi, 2001 4. Arne Bendik Sjur: Hyldest til våre vidsynte politikere kapitalen planleggere, koldnål, 1976 5. Arild Yttri: Kobberstikk etter Holbein, kobberstikk, 1996 6. Tom Gundersen: Renessansseprofil, litografi, 2003 7. Rolf Nerli: Spillemann, litografi, 1999 8. Pål Sverre Gunnæs: Blå kjole, litografi, 1999 KORT OM KUNSTNERNE Dag Fyri ble født i Oslo i 1949 og har sin utdannelse fra Statens Håndtverks- og Kunstindustriskole (SHKS) og Kunstakademiet i Oslo. Fyri startet som grafiker, men har siden 1980 arbeidet mye med maleri. Han interesserer seg for tingene rundt seg, og går tett innpå motivene, som i vårt bilde Sko og hatt fra 1991. Bildene hans gjenspeiler vår dagligdagse opplevelse av virkeligheten. Han maler figurativt i den realistiske tradisjon. Temaene er almene og eksistensielle. Marianne Heske ble født i Ålesund i 1946. Hun har sin utdanning fra Bergen, Paris, London og Maastricht, og er en av våre mest internasjonalt orienterte kunstnere. Heske arbeider med ulike teknikker og sjangere; grafikk, maleri, foto, video og installasjoner. Hun har representert Norge på prestisjetunge mønstringer verden over. Marianne Heske har oppholdt seg mye i utlandet og hentet inspirasjon fra sine reiser. Hun har arbeidet mye med temaet identitet noe vi skal se i bildet som er valgt ut i vår serie: Dukken med de farlige tankene fra 1971. Gjennom bruk av stadig nye teknikker har hun videreført gamle motiver i nye overraskende retninger. Eli Hovdenak er født i Porsgrunn i 1956 og har vokst opp i Trondheim. Hun har sin utdannelse fra SHKS og Statens Kunstakademi i Oslo. Hovdenak er opprinnelig utdannet maler men arbeider i dag primært med tresnitt, monotypi og litografier. Hun har hatt en rekke separat- og kollektivutstillinger og deltatt på Grafikktriennaler i inn- og utland. Eli Hovdenaks bilder er gjerne underfundige, og alltid med et tilsnitt av humor, som i Debut fra 2001. I flere av bildene går hun inn på ungdomstemaer. Hun snur og vender på dagligdagse situasjoner og ordspill, og er en av de største humoristene blant våre kunstnere. Arne Bendik Sjur ble født i Oslo i 1941. Han er utdannet grafiker ved SHKS i Oslo. Sjur har hele tiden jobbet med grafiske blad, koldnålsraderinger i sort og hvitt og har en stor produksjon bak seg. Han har arbeidet mye med intime personstudier temaer om angst og isolasjon, samt samfunnskritiske studier som i bildet med den lange tittelen Hyldest til våre vidsynte politikere kapitalen planleggerne fra 1970-tallet da Sjur i likhet med mange i sin generasjon engasjerte seg politisk på venstresiden. Arne Bendik Sjur har ofte arbeidet med serier, og holdt fast på de samme motivene over lengre perioder. Hans 4
portretter av eldre mennesker og skildringer av døde dyr og kranier, får derfor karakter av studier. Arild Yttri ble født i 1958. Han har sin utdanning fra Bergen Kunsthåndverksskole og Statens Kunstakademi i Oslo. Etter studieopphold i Stockholm og Beijing arbeider han nå som grafiker i Norges Banks Seddeltrykkeri med utarbeidelse av sedler, frimerker og andre verdi-trykksaker. Den suverene beherskelsen av detaljene i miniatyrformat preger også hans frie kunst, og setter ham i stand til å arbeide med kobberstikk i de store mesteres stil, slik vi ser i portrettet han har laget etter renessansekunstneren Hans Holbein (1497-1543). Tom Gundersen ble født i Skien i 1951. Han er utdannet ved SHKS og Statens Kunstakademi i Oslo. Han har fordypet seg i portretter, og sier selv at han forsøker å bruke tidligere portretter eller andre elementer fra tradisjonen til å lage nye portretter noe vi skal gå nærmere inn på i hans Renessanseprofil fra 19??. Tom Gundersen har portrettert mange av våre kjente forfattere som Henrik Ibsen, Rolf Jacobsen, Jan Kjærstad og Erlend Loe. Gundersens holdning til portrettet som genre er preget av en fri og leken holdning til en tradisjon som i følge kunstneren har overlevd seg selv. Rolf Nerli ble født i Skien i 1951. Han er i likhet med de fleste kunstnerne som er representert i denne utstillingen, utdannet ved SHKS og Kunstakademiet i Oslo. Nerli arbeidet først som grafiker men etter 1980 har han også arbeidet mye som maler. Landskapsbilder og bondekultur er gjennomgangstemaer i mange av bildene hans, som ofte flettes sammen med barndomserindringer. Bildene er gjerne fabulerende og symbolfylte i sterke klare farger. I Spillemann, fra 1999, får vi et innblikk i en billedverden preget av folkekultur og eventyr. Pål Sverre Gunnæs ble født i Bærum i 1947 og utdannet ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Oslo innen maleri. Han arbeider i dag primært som grafiker med eget trykkeri på Siljan i Telemark. Gunnæs er opptatt av å forenkle former, skjære komposisjon og fargebruk ned til enkle klare flater som i Blå kjole fra 1999. 5
BAKGRUNNSTOFF FOR ARBEID MED BILDENE Tema: De nære ting Bilde: Sko og hatt av Dag Fyri Personlige eiendeler, ting man omgir seg med, er med på å skape identitet - og med på å skape følelsen av hvem vi er. En rask titt i et hvilket som helst garderobeskap vil kunne fortelle mye om eieren. Et par seilersko og en uhøytidelig solhatt gir oss ikke bare et bilde av tingene, men også av personen som eier tingene. Kanskje ser man for seg en person på ferie bildet setter oss i en avslappet hyttestemning. Men bildet forteller ikke alt, og det gir oss mulighet til selv å dikte videre. Vi vet ikke hvem som eier tingene på bildet. Men uten videre føyer vi til informasjon ut ifra det vi ser: Kanskje tilhører de en mann, mest sannsynlig en voksen mann. Kanskje er det et selvportrett? Vår identitet er det som atskiller oss fra verden omkring, men mye av det vi forbinder med identitet handler om det vi har felles med en gruppe. Den kanskje sterkeste og lettest forståelige markeringen av vår sosiale tilhørighet, skjer gjennom måten vi kler oss på. Klærne våre forteller mye om hvem vi ønsker å være. Når Dag Fyri har valgt å gi disse brukte skoene og den slitte hatten så mye oppmerksomhet, så er det imidlertid neppe fordi han vil fortelle hvem han ønsker å være. Da er det nok heller for å fortelle oss noe om de hverdagslige tingenes betydning. Alle vet hvor vemodig det kan være å gå ned i kjelleren og så plutselig snuble over ting vi har glemt at vi hadde. Ting som en gang betydde noe for oss, eller ting vi har fått av noen som har betydd noe for oss. Det er hverdagens ting som følger oss gjennom livet. Fyri arbeider med en tidkrevende teknikk. Tålmodig fanger han de små detaljene for å gjenskape tingene på en mest mulig realistisk måte. Det er et stort alvor over måten han dyrker detaljene på. Det er ikke naturen og skaperverket han skildrer, som de gamle landskapsmestere, men menneskenes hverdagsliv. De nære ting som de er. Et bilde av sko og hatt, et bilde på livet. Spørsmål: - Det heter at klær skaper folk. Hva slags person tror du klærne på bildet tilhører? - Hva slags klær er med på å vise hvem du er? - Hvordan ville du kle deg for å framstå som den du drømmer om å være? - Hvilke andre ting er med på å skape din identitet? 6
Tema: Barndom Bilde: La Pouppèe aux pensèes trop Dangereuses (Dukken med de farlige tankene) av Marianne Heske Tittelen setter et lite støkk i oss: En liten dukke med farlige tanker? Hvilke farlige tanker? Halve dukkens ansikt er mørklagt, hun sitter i et gullbur og bak buret truer en sort sommerfugl. Heske har valgt et uskyldig objekt barndommens dukke gjengitt i vakre farger, dyp lilla, gull og sort. Hvilke hemmeligheter bærer dukken på? I utforskningen av spørsmålet hvem er jeg, er barndommen det første stedet man oppsøker. Og for en kvinnelig kunstner som Marianne Heske er barndommens dukker nærliggende. Barndommens gjenstander har stor betydning langt opp i voksen alder. Barn identifiserer seg med sine dukker, hemmeligheter betros både trygge og farlige. Dukkehodene går igjen i Marianne Heskes kunst ofte i serier og i ulike materialer. De industrifremstilte dukkemaskene brukes for å vise hvordan vi er nødt til å forkle oss for å bli akseptert sosialt. Heske kaller sine dukker marionetter (ledd-dukker) fordi de er maktesløse figurer uten selvstendighet, i hendene på andre,. Men bak de standardiserte maskene, som uttrykker vår sosiale identitet, lurer et hemmelig liv. Vår personlige identitet formes i disse brytningene. Det er over 30 år siden Marianne Heske lagde Dukken med de alt for farlige tankene. Siden har hun nærmet seg temaet identitet på ulike måter. Hun har selv sagt at det kunstneriske arbeidet handler om å bearbeide opplevelser og vise hvor lite vi egentlig selv bestemmer over våre egne liv, og i hvor sterk grad våre holdninger og oppfatninger er utenfor vår kontroll. I 1980 vakte Marianne Heske internasjonal oppsikt da hun utforsket sin nasjonale identitet ved å flytte ei løe fra hjemstedet Tafjord til Paris. Prosjektet utfordret samtidig vår forståelse av hva som er kunst. Mens utforskningen av det nasjonale i kunsten i den nasjonalromantiske epoken på midten av 1800-tallet handlet om å avbilde og opphøye den norske naturen, havnet nå en løsrevet bit av det bonderomantiske kulturlandskapet selv på museum! Denne måten å arbeide kunstnerisk på kalles konseptkunst. Opplevelsen av å se ei løe fra Tafjord på et museum for moderne kunst i Paris får publikum til å tenke. Det er det som gjør ei alminnelig løe til et ualminnelig kunstverk. Spørsmål: Hva er konseptkunst? Hvordan bruker Marianne Heske dukkehodene? Hvorfor tror du hun har valgt dukkehoder som uttrykksmiddel? Hva kan dukkene være bilder på? 7
Tema: Identitet og pubertet Bilde: Debut av Eli Hovdenak Som ung kan man til tider føle seg suveren, død og pine ligger langt frem i tid man kjører motorsykkel uten hjelm livet ligger foran. I bildet Debut gir Eli Hovdenak oss et humoristisk bilde på hybris ungdommelig overmot. En gang må være den første, heter det, og puberteten er tiden for ungdommens innvielse i de voksnes liv. Det er en tid for heltedrømmer og erfaringer som svir. Det er kort sagt en tid for supermannsdrakt med knebeskyttere. Gutten står fryktløs på toppen av en fjellknaus. Den bitte lille fiskeren i den røde båten gir oss en målestokk på det overmenneskelige svevet som er på gang. Fuglene som bakser rundt ham i sirkel værer fare og forteller oss at han står på spranget inn i et element han ikke behersker. terskelen til nye erfaringer. Knebeskytterne kan være en påminnelse om at gutten er gutt, og ikke mann. Men når han ennå ikke er mann, er han til gjengjeld supermann på en gang udødelig og ikke helt flygedyktig. Det er et komisk bilde på ungdom som står på Puberteten er en brytningstid som setter spor i alle mennesker, det er da den seksuelle identiteten, og hele mangfoldet av identiteter grunnlegges. Derfor er det også et populært motiv innen kunsten i moderne tid. Mest kjent er nok Edvard Munchs Pubertet. Det er et alvorstynget bilde som Eli Hovdenak har laget en kommentar til en ung pike sitter på sengen med skyggen av en kjempekanin på veggen. Hovdenaks Debut er mer åpent for fortolkning, det er kun tittelen som fører tankene til seksualiteten. Kanskje vi kan si at det er en humørfylt variasjon over pubertetsmotivet. Spørsmål: - Hvorfor tror du gutten har iført seg supermannsdrakt? - Hvorfor tror vi det er en gutt? Sier det noe om kjønnsforskjeller? - Hvordan kunne en jente skildres i en lignende situasjon? - Kan du selv kjenne deg igjen i bildet? 8
Tema: Fremmedgjøring Bilde: Hyldest til våre vidsynte politikere kapitalen planleggere, av Arne Bendik Sjur I Arne Bendik Sjurs bilde Hyldest til våre vidsynte politikere kapitalen planleggere, legger kunstneren selv sterke føringer på fortolkningen med en ironisk tittel. Som om det ikke var nok, har han for sikkerhets skyld tilføyd et par tematiske stikkord. Bildet snakker uansett godt for seg selv. Vi ser rett inn i et stramt fabrikklignende rom med betongvegger tegnet med harde, rette streker. Nederst i venstre hjørne skimtes en prikk av et individ, som forsiktig titter frem fra en åpning i veggen. Ved første øyekast ser man ikke mennesket bare betongsøylen og de stramme og fremmedgjørende arkitektoniske formene. Den angstfylte, depressive stemningen er fremkalt av dystre fargetoner som er holdt i grånyanser. Sjurs bilder handler ofte om angst og isolasjon og byr på samfunnskritiske observasjoner om det menneskeskapte vannvidd. I hele sitt kunstnerskap har han vært opptatt av at bildene skal fortelle historier om mennesker og samfunnet de lever i, om forholdet dem imellom, om fødsel, aldring, angst og død. Kort sagt, og med hans egne ord, om hvor skjørt livet er. Men mens hans senere bilder ofte har gått tettere på selve de biologiske livsvilkårene, er dette bildet fra en periode da han kombinerte sin eksistensielle følsomhet med et sterkt politisk engasjement mot kapitalkreftenes menneskefiendtlige undertrykkelse. Det er et anti-sosialt rom han har gitt oss et bilde av. Et rom eller byrom hvor all natur, og alle sosiale identifikasjonsmuligheter, er fraværende. Dette er bildet av et sted hvor ingen hører hjemme, hvor fellesskapets verdier er oppgitt, og hvor hver og en er henvist til sin egen angst og ensomhet. Og hvor de politiske planleggerne har gitt oss storbyen, men ingen urban identitet. Spørsmål: - Hva ville du tenkt om dette bildet hvis du ikke visste tittelen? - Hva tror du selv kunstneren legger i tittelen på bildet? - Hvorfor har Sjur redusert mennesket i bildet til et lite knappenålshode? - Hvordan tror du dette mennesket føler seg? - Hvilke virkemidler har kunstneren tatt i bruk for å lage et bilde av fremmedgjøring? 9
Tema: En tid som har vært Bilder: Koberstikk etter Holbein av Arild Yttri og Renessanseprofil av Tom Gundersen Det er ikke mye vi forbinder sterkere med vår identitet enn vårt eget portrett. De fleste av oss har ikke andre portretter av oss selv enn de fotografiene vi har i fotoalbumet eller som vi er nødt til å ha i passet eller bankkortet for å kunne identifisere oss. På den måten er portrettet blitt mer og mer trivielt. Det er ikke så mange år siden det var en stor begivenhet å gå til fotografen. Og man gjorde det bare ved de riktig store anledninger, som konfirmasjon eller bryllup. I dag tar man bilder med mobiltelefonen. Fotografiets inntog fikk stor betydning for billedkunsten. Dette gjaldt ikke minst innenfor portrettkunsten, hvor fotografiet gjorde det nødvendig for malerne og tegnerne å konsentrere seg om det fotografene ikke kunne. Fortolkningen ble dermed langt viktigere enn såkalt ytre portrettlikhet. Edvard Munch sa at fotografiet ikke kunne konkurrere med maleriet så lenge det ikke kunne brukes i himmelen eller i helvete. Allikevel var det neppe noen kunstnerisk sjanger som ble sterkere preget av fotografiets utbredelse enn den som er knyttet til fremstillingen av personlig identitet: portrettet. Innen malerkunsten regnes renessansen gjerne som portrettkunstens storhetstid. Renessanse betyr gjenfødelse og spiller på den fornyede interessen for antikkens kunst som fant sted i Europa på 1400-tallet. Det var med andre ord antikken som ble gjenfødt på bred front, innenfor filosofi, litteratur og billedkunst. Med renessansen kommer individet i sentrum, og den romerske portrettkunsten videreføres, først med vekt på den ytre pomp og prakt som var knyttet til mektige historiske skikkelser. Det er et karakteristisk trekk ved de tidlige renessanseportrettene at de er lidenskapsløse og preget av dekorative draperier, med andre ord at de er rikere på ytre dekor og sosial identitet enn på indre utstråling. Etter hvert fant mange kunstnere frem til en form for kunstnerisk uttrykk som gikk utenom den elegante overfladiskhet som preget mange renessanseverk. Portrettene ble mer personlige i skildringene av individet. Den tyskfødte maleren Hans Holbein d.y. (1497-1543) er en av de største portrettkunstnerne fra denne tiden. Han spesialiserte seg på humanister og medlemmer av middelklassen. Etter hvert forlot han Tyskland til fordel for England. Der portretterte han skikkelser ved hoffet. Når norske samtidskunstnere arbeider med portretter i dag, er det nesten utenkelig at de ikke gjør det med bevissthet om tradisjonen fra renessansen. I enkelte arbeider er dette løftet frem som et hovedmotiv. Vi har valgt ut to bilder som forholder seg forskjellig til denne tradisjonen. Det kan gjøres tradisjonalistisk, som Arild Yttri, med stor grad av trofasthet mot den originale fremstillingsformen, eller det kan gjøres friere, som hos Tom Gundersen, ved at man innarbeider sitater fra tidligere stilepoker i eget arbeid. Kunsthistorikere sier gjerne at man da er en postmoderne kunstner. Arild Yttri har i mange år arbeidet som grafiker i Norges Banks seddelpresse, et arbeid som krever en ekstrem grad av teknisk beherskelse av detaljer. Kobberstikket han har laget etter Holbein er utført med en imponerende teknikk. Man kan kanskje si at det er et portrett av et menneske med en fast, urokkelig identitet, fra en tid da verden var i orden. Korset, smykket, drakten, hodeplagget, alt sammen bidrar til å fortelle oss hvem hun er. 10
Tom Gundersens portrett viser oss på en helt annen måte en flytende og utydelig identitet uten faste holdepunkter. Alt vi får er silhuetten av et kvinnehode uten øyne og ører. Hun er faktisk mer anonym enn de tolv mannshodene som ligger som et hvitstreket mønster i overflaten. Til tross for at bildet er helt fritt for renessanseportrettenes obligatoriske dekor, har Gundersen klart å skape en forbløffende dekorativ renessanseprofil, med en enkel strek og enkle farger. Kanskje driver han en ironisk lek med sjangeren. Men kanskje vil han også si at identitet ikke lenger er noe vi som individer kan smykke oss med, slik de gjorde det i renessanseportrettene, men noe vi må utforske i våre relasjoner til andre mennesker. Spørsmål: - Hvilke ytre trekk ville du fremhevet som karakteristiske om du skulle lage et portrett av deg selv? - Kan et malt eller tegnet portrett fortelle noe annet om en persons identitet enn et foto? - Er det forskjell på hvordan folk ville portretteres før i tiden og i dag? - Hvis identiteten skapes i relasjon til andre mennesker, hvem ville du si var viktig for din identitet? - Hva betyr renessanse? 11
Tema: Hjemstavnsidentitet Bilde: Spillemann av Rolf Nerli Det er langt fra Sjurs moderne bysamfunn til Rolf Nerlis nasjonalromantiske skildring Spillemann. Nerlis mann står dresskledd med trekkspillet sitt, tilsynelatende midt i den nasjonalromantiske bygdekulturen med spell og folkedans fjernt fra storbyens larm og fremmedgjøring. Men det er noe moderne over Nerlis behandling av motivet. Bak ham ser vi glimt fra den norske bygderomantikken: Folk og fe, til fots og til hest, danser bunadskledd. Men de danser ikke i selve bildet. De er gjengitt på et teppe i bakgrunnen som gir fremstillingen et alderdommelig preg. Ser vi nærmere etter, oppdager vi imidlertid at veveteppet, hvor preget det enn er av folklore, bonde- og folkekultur, ikke desto mindre er utført i et forenklet moderne formspråk. Den muntlige overlevering av sagn, myter og folkeviser har stått sterkt i vår nasjonale kultur. Men det er nettopp en overlevering. Det vil si at forestillingene bringes videre fra generasjon til generasjon, og at hver nye generasjon står i dialog med tidligere generasjoners formidling. Det er lite vi forbinder sterkere med vår nasjonale identitet enn nettopp bygdekulturen. Den inngikk som et hovedmotiv i den norske nasjonalromantikken. I Danmark var den samme perioden naturlig nok preget av andre referanser. Men nasjonal identitet er ikke for evig og alltid låst fast til de bilder som ble skapt i løpet av 1800-tallet. I dag forholder f eks danskene seg også til symboler som Tivoli og Den lille havfrue. Det er mange måter å se symbolene på, men uansett hvordan de oppfattes, er det umulig å være dansk og ikke forholde seg til dem. Og det at man kjenner de samme bildene, gjør at man kan betrakte seg som deler av et nasjonalt felleskap. Mange av de symbolene vi forbinder med norsk identitet, har vi felles med andre land. De er ikke mindre våre av den grunn. Spillemannen er ingen særnorsk skikkelse, men han er også norsk. Rolf Nerlis bilde er en påminnelse om at tradisjonen lever, men bare når den videreføres i nye former. Spørsmål: - Danskene bruker bl.a. Tivoli i København og Den lille havfruen som symboler på Danmark. Hvilke tilsvarende symboler har vi i Norge? - Kjenner du til andre nasjonale symboler? - Hva er viktige stedssymboler der du bor? - Kommunevåpenet sier noe om identitet- hva forteller ditt? - Har dere spesielle tradisjoner på ditt hjemsted? - Bunadene har vært viktige når det gjelder hjemstavnsidentitet. Hvilke forskjellige bunader kjenner du til? 12
Tema: Kjønnsidentitet Bilde: Blå kjole av Pål Sverre Gunnæs Det er lite som er mer identitetsskapende i dagens samfunn enn klær. Kleskoder heter det, fordi vi bruker klærne til å fortelle hverandre hvem vi ønsker å være. For noen er klærne det viktigste kommunikasjons-verktøyet vi har. Tittelen Blå Kjole sier tilsynelatende alt som er å si om dette bildet. Vi ser en kjole. Den er blå. Stort enklere kan ikke et motiv bli. Stort enklere kan det ikke sies. Det er skapt av en kunstner som liker å skjære motivene og virkemidlene ned til beinet og redusere paletten til én farge, eller til nyanser innenfor en farge. Når et bilde består av kun en flate med en farge kaller vi det monokromt (ensfarget). Den franske kunstneren Yves Klein ble berømt for sine monokrome flater, og mest berømt for sine blå flater, som bestod av en helt egen blå farge som han fikk patentert, og som er kjent under vignetten IKL International Klein Blue. Hos Pål Sverre Gunnæs er reduksjonen ført langt, men ikke så langt. Vi står igjen med én grunnfarge og ett motiv. Fargen er holdt i to nyanser av blått, og spillet mellom fargenyansene gir motivet stofflighet og dybde. Det er rolige og få former som gjerne fyller billedflaten hos Gunnæs. Han trekker fra, eller abstraherer. Men i dette bildet fjerner han ikke motivet, tvert i mot bidrar forenklingen til at han tydeliggjør det, konsentrerer det. Motivet er trukket opp med en strek, men streken er hvit og ujevn, som en rift i flaten omkring. Den ujevne linjeføringen gir bildet nerve og uro. Selv har kunstneren neppe vært opptatt av hva bildet kan sies å handle om, men langt mer interessert i hvordan det blir et bilde. Fortolkningen skjer på eget ansvar, vi skal ikke regne med å få hjelp av kunstneren. Spørsmålet er om vi forstår antydningens kunst? Vi ser mer enn et klesplagg, men mindre enn en kropp: En sittende kjole! Kanskje vi kan kalle det en torso, etter de romerske skulpturfragmentene som manglet hode, ben og armer? I all sin enkelhet har figuren en klar kjønnsidentitet, de kvinnelige formene går i ett med draperiet, og den gir oss et bilde vi drar kjensel på: Kvinnen som er blitt identisk med sine klær. Spørsmål: - Hva er et monokromt bilde? - Spiller klær en viktigere rolle for kvinnelig identitet enn for mannlig? - Hva synes du om påstanden: Vis meg dine klær, og jeg skal si deg hvem du er. - Når man ser en kjole på et gammelt bilde - forteller den oss noe om den sosiale tilhørigheten til kvinnen som har den på seg? Gjelder det på samme måte i dag? - Har kjole og skjørt alltid vært forbundet med kvinnen? 13
FORSLAG TIL PRAKTISKE OPPGAVER - Lag et bilde av deg selv hvor du framhever noe som er viktig for din identitet. Velg teknikk. - Lag utstilling i klasserommet: Alle tar med en liten ting hjemmefra som betyr mye for en. Plasser gjenstandene samlet og la alle få fortelle om sin ting. - Klipp fra blader/aviser/internett og lag en collage av ting som har med din identitet å gjøre. F eks klær, musikk, sport, bøker osv. - Velg en av kunstnerne i utstillingen. Bruk Internett og oppslagsverk og lag en liten biografi og en presentasjon av noen av kunstnerens verker. - Velg et av bildene i utstillingen og skriv en historie eller et dikt til bildet. - Lag silhuettbilder i profil. Bruk lyset fra en overheadprosjektor til å lage skyggebilder på veggen. Lim opp papir og tegn av omrisset. Klipp profilen ut i sort papp og monter alle hodene som et klassebilde på veggen. - Avisene har ofte karikaturtegninger av kjente personer. Noen er mer populære å tegne enn andre, og det er særlig politikere som blir framstilt på denne måten. Følg med i avisene og se hva dere kan finne i løpet av en uke. Hva legger tegneren vekt på? Hva er det som gjør at vi kjenner personen igjen med en gang? Kan du lage en karikaturtegning av deg selv eller en kjent person? - Lag en t-skjorte med ditt personlige motiv. Bruk data-programmer som f eks Photo Shop eller Paint Shop Pro til å lage spennende motiver. Print ut motivene på egne ark som er til å stryke på stoff. Hva forteller motivet du har laget om deg selv? - Forholdet mellom klær og kjønnsidentitet er stadig i forandring. Lag en presentasjon av hvordan moter for kvinner og menn har endret seg de siste femti årene. - Inger Hagerup har skrevet dette diktet: Mauren Liten? Jeg? Langtifra. Jeg er akkurat stor nok. Fyller meg selv helt på langs og på tvers fra øverst til nederst. Er du større enn deg selv kanskje? Kan du finne andre dikt som handler om identitet? LYKKE TIL! 14
Vedlegg 1 HVA ER GRAFIKK? Grafikk er et kunstnerisk uttrykk som lar seg reprodusere i flere eksemplarer. Et grafisk blad er et avtrykk fra en treplate, metallplate, en stein eller annet materiale hvor kunstneren selv har bearbeidet flaten og skapt et bilde. Det råder usikkerhet om grafikkens opprinnelse, men vi vet at kineserne trykket tresnitt allerede på 700-tallet. I Europa ble de første grafiske blad trykket på 1400-tallet. Motivene var illustrasjoner til religiøse skrifter. Etter hvert fikk grafikken et mer kunstnerisk uttrykk. Grafiske blad er som oftest signerte. Nå signerer og nummererer kunstneren helst hvert enkelt trykk med blyant under bildet. Står det f eks 10/15, betyr det at dette trykket er nr.10 i en serie på totalt 15 trykk. Står det Prøvetrykk, er trykket laget før platen eller steinen var helt ferdig bearbeidet. KORT OM GRAFISKE TEKNIKKER Vi deler gjerne grafikk inn i fire hovedgrupper: 1) Høytrykk, som omfatter tresnitt, trestikk (xylografi) og linoleumssnitt. Her ligger de fargede partiene på trykkplaten høyere enn de ufargede. 2) Plantrykk eller litografi. Her ligger de fargede partiene i samme plan. 3) Dyptykk, som omfatter kobberstikk, koldnål, etsning, akvatint og mezzotint. Her ligger de fargende partiene nedsenket i platen. 4) Stensiltrykk, som omfatter serigrafi / silketrykk og sjablongtrykk. HØYTRYKK Tresnitt Tresnitt er den eldste og enkleste teknikken. Til tresnitt kan man bruke en vanlig planke, men som regel brukes en spesiell finerplate av bjerk og furu. Motivet skjæres ut med kniver og jern som ligner på vanlig snekkerverktøy. Det er selve motivet som står igjen, og partiene rundt skjæres vekk. Det som fjernes blir hvitt på det ferdige trykket. Med en valse legges så sverten eller fargen på, slik at den bare fester seg på de opphøyde partiene (motivet). Ved fargetresnitt brukes vanligvis en plate for hver farge. Et papir legges så over platen og presses mot denne. Når vi løfter opp papiret, har vi fått et speilvendt trykk. Linosnitt Linosnitt lages på samme måte som tresnitt, men motivet skjæres ut i en linoleumsplate. I et tresnitt ser vi gjerne spor av årringer i de fargede flatene, mens i linosnittet blir disse flatene helt ensfargede. 15
Plantrykk Litografi Litografiet ble oppfunnet i Tyskland i 1798. Litografen tegner med en fet stift litografstiften på en spesiell fin, porøs og planslipt kalkstein (litografstein). I den senere tid har man også brukt spesielt preparerte zink- og aluminiumsplater. Steinen kan slipes glatt eller kornet, alt etter den virkning man søker å oppnå. I stedet for stift, kan man bruke en fet tusj og lage en pennetegning på steinen. Hvis man vil ha hvite striper i det sorte, kan man ripe dem fram med nål eller kniv. Når tegningen er ferdig på steinen, behandles steinen med syre for å forsterke dens porøsitet der hvor det ikke er tegnet. Deretter fuktes den med en svamp, før fargen valses inn. Fargen er fet, og siden fett og vann ikke går sammen, legger fargen seg bare på de stedene hvor det er tørt (fett) det vil si der hvor motivet er tegnet. Papiret legges over steinen, og begge deler føres gjennom en presse under stort trykk. Når papiret løftes av, har vi et nøyaktig speilvendt trykk av tegningen på steinen. Ved fargelitografi brukes en stein for hver farge. Ved overtrykk kan man få frem blandingsfarger. Blått og gult trykket over hverandre blir grønt, blått og rødt blir fiolett osv. En stor fordel ved litografiet er at en kan ta uendelig mange likeverdige trykk. Teknikken har derfor vært mye brukt til plakater og illustrasjoner til bøker og tidskrifter. Litografiet byr på rike muligheter: det kan ligne en krittegning, en pennetegning eller en kombinasjon av disse. Likevel har litografiet en helt egen, spesiell karakter. DYPTRYKK Kobberstikk / koldnål (radering) Ved denne metoden ligger fargene eller sverten i fordypninger i en metallplate. Ved kobberstikk bruker man en gravstikkel som pløyer inn furer i metallet når man risser inn motivet. Ved radering bruker man en koldnål for å risse i platen. Koldnålen holdes som en penn og kan behandles nesten like fritt. Når papiret blir presset mot metallplaten vil fargen som ligger i fordypningene bli overført til papiret. Etsning En annen måte å lage fordypninger på er å etse dem. Ved strek-etsning dekkes platen først med en syrefast etsegrunn, som hovedsakelig består av voks, harpiks og asfalt. Man riper i etsegrunnen med en nål, slik at metallet blir bart der man vil det skal være sort på det ferdige trykket. Etter dette legges platen i et syrebad. Etsetiden avgjør styrken av streken. Ønsker man streker i forskjellige valører, må det etses i flere omganger. Etsning er en friere teknikk enn f eks kobberstikk. Gjør man feil kan de lett dekkes over med etsegrunn. Akvatint Akvatint er en etsemetode som gir valører i flatene. Over det partiet som skal trykkes, drysses det med harpikskorn. Når platen varmes opp smelter kornene og fester seg til metallet. Harpikskornene fungerer som små øyer av dekkgrunn som det etses fordypninger rundt. Ferdig trykket får man en mørk flate full av hvite prikker. Flatens mørkhetsgrad er avhengig av harpikskornenes størrelse og hvor lang etsetiden er. 16
Akvatint blir gjerne kombinert med streketsning. Man kan skravere inn detaljer med stikkel og nål på en etset plate, eller man kan strø harpikskorn på en kobberstikkplate for å få fram valører. Mezzotint I mezzotint arbeider man ikke med streker, men med flater og valører. Det lages tett i tett med små fordypninger i metallplaten. Dette gjøres med et bredt taggete redskap, kalt en rokker. Denne metoden gir en dyp, mørk og fløyelsaktig fargetone. Ønsker man seg lysere toner, oppnår man det ved å polere platen slik at sverten ikke fester seg. Man arbeider seg altså fra det mørke og opp i lyset. For alle dyptrykksmetodene må man etter at motivet er klart smøre trykkplata inn med trykksverte. Sverten må komme godt ned i alle riper og fordypninger i plata. Deretter blir overflaten av plata pusset ren, slik at sverten nå bare ligger nede i fordypningene. Trykkpapiret legges på, og plata og papir føres gjennom en trykkpresse som har så kraftig trykk på valsene at sverten presses opp fra fordypningene og fester seg på trykkpapiret. STENSILTRYKK Den fjerde av grafikkens hovedteknikker er basert på stensiler eller sjablonger. Hovedpoenget er at bunnmaterialet har åpne og tette partier som henholdsvis slipper og ikke slipper igjennom trykkfarge. Bunnmaterialet består av en finmasket duk som er spent opp på en ramme av tre eller metall. Duken, som vanligvis laget av et syntetisk materiale, kan dekkes til på de stedene man ikke skal ha farge, med lim, lakk, plastfilm eller med sjablonger som blir festet til duken. Innfarging og trykking foregår i en operasjon. Et papirark legges under rammen med den ferdig bearbeidede duken. Trykkfargen legges langs innsiden av den ene rammekanten og dras over duken med en rakel, hvor fargestoffet presses gjennom dukens åpne partier. Man må ha en ramme for hver farge, og det er ikke mulig å blande farger ved overtrykking. De vanligste formene for stensiltrykk er silketrykk / serigrafi og sjablongtrykk. Serigrafi blir mye brukt i industrien, ved trykking av stoffer, plakater og andre trykksaker. Teknikken er i dag også utbredt som et viktig kunstnerisk uttrykksmiddel. 17