Ansikt til ansikt med neshorn Roald Hungari Larssen Copyright Roald Hungari Larssen 2015
Det er utallige måter å oppleve Afrika på. Noen kjører full luksus, andre spartanske eventyrstiler. Jeg kjører en mellomting med telt, og krysser Afrika med buss. Dette gir meg dessverre mange tidlige morgener, sola står alltid tidlig opp og griller teltet mitt som fort blir til en badstue. Dog er dette en herlig måte og frihet for å oppdage et kontinent som virker kjent fra bilder, samtidig som det er totalt ukjent. Siden jeg som barn så Zimbabwe på et kart, har jeg trodd at landet bare er en stor jungel. Så feil kan jeg ta, der jeg står i sentrum av byen Bulawayo, Zimbabwes nest største by. Mest overraskende er det nok at denne byen ligner ikke på afrikanske byer flest, her er bysteinrøys-syndromet ikke tilstede, men erstattet med en mer fattigslig amerikansk bystil. Det sies at Moskva er byen med flest millionærer, Zimbabwe er uten tvil landet med flest trillionærer. Dessverre skyldes denne rekorden ikke gylne tider, men en lettere vanstyrt økonomi i regi av den tidligere frihetskjemperen Mugabe. Denne artikkelen handler dog verken om politikk eller byer, men Zimbabwes største stolthet: en av Afrikas største bestander av neshorn. Matobo nasjonalpark er et sted med ypperlige muligheter for å se neshorn i følge ryktebørsen. I bilen, hvor fem ulike nasjonaliteter er på plass, kommer det tidlig fram at de som er avhengige av turister i Zimbabwe, har fint lite godt å si om Mugabe. Eller som guiden sier: Hver gang den klovnen åpner kjeften, ender det med internasjonal fordømmelse og turistflukt. Verst var det da stormen stod på sitt sterkeste, i et halvt år gikk man rundt og tvinnet tommeltotter, ingen turister kom til Zimbabwe. Å prøve å forlate landet er nytteløst ettersom man ikke kan ha med seg valuta ut av landet. Dessuten er den eldre garde vant med et luksusliv i Afrika, med blant annet store hus og tjenere. Hvordan skal man greie å finne seg til rette i den vestlige sivilisasjon? Dette er i hvert fall tanker som plager vår hvite guide, han er født og oppvokst i Zimbabwe. Svært sannsynlig kommer han også en dag til å dø her. Nasjonalparkens inngang hinter til at her bør man ikke luske omkring. Store nettinggjerder får meg til å føle som at det er en liten privatdyrehage vi er på vei til å entre, men dette stemmer ikke. I Afrika sliter man nemlig med krypskyting, og her har man tatt grep. Et skilt som sier at enhver som driver med ulovlig jakt eller mistenkes for det, kan bli skutt på flekken uten spørsmål. Det gjelder med andre ord å holde hodet kaldt, spesielt med tanke på at store deler av dagens safari foregår til fots. Med en parkvakt, som kjæler med sin AK-47 på fanget som om det skulle være barnet hans, om bord i bilen får vi lov til å passere inngjerdingen og eventyret kan begynne. I sakte tempo beveger bilen seg bortover den humpete veien. Alle øyne speider omkring buskassene i håpefulle glimt av dyr. Vegetasjonen er ikke spesielt tett, men kratt, høyt gress og mange trær gjør det vanskelig å få øye på noe som helst. Med ett stopper bilen opp, og vi blir kommandert ut. Parkvakten har et solid grep på AK n, er vi på vei til å bli ranet? Nei da, det er så vidt jeg har rukket å skifte sko før guiden drar oss av sted til en busk. Det er dog ikke et neshorn å se her, men ferske spor i form av avføring. Solide bomber har gjødslet området, og ulike krabater ser ut til å kjempe om dens nytteverdi der først og fremst insekter kjemper om delikatesser. Guiden rører litt i den og lyser opp. Ferske spor, neshornet kan ikke være langt unna. Vi fortsetter vandringen inn i det ukjente landskapet. I Afrika er det to arter av neshorn, det svarte og det hvite. I nasjonalparken håper vi å finne dem begge. Navnene kan være noe misvisende, det er ingen farge forskjell på disse. Forklaringen på navnene viser hvor store tilfeldigheter verden er bygget opp av. Da eventyrlystne nederlendere kom til Afrika og støtte på det hvite neshornet, kalte de det Weid mond rhino, Copyright Roald Hungari Larssen 2015 2
oversatt til Wide-mouth rhino som en følge av det brede ansiktet. Weid ble på et senere tidspunkt misforstått med ordet "white", og derav navnet. Da man på et senere tidspunkt fant ut at det var to forskjellige arter av neshorn på kontinentet, så man sitt snitt til å kalle den andre sorten for svart. Faktisk er de veldig like, men med små unntak som munnen, kroppstørrelse, habitat og familieliv. Den enkleste måten å se forskjell på de to er hvis det er kalv til stede. Et hvitneshorn lar kalven gå foran, mens et svartneshorn lar kalven gå bak. Neshorn kan virke som noen massive og klumpete vesen ved første øyekast. Ved nærmere syn, og det er nettopp det vi får ettersom vi er ute og går, får man et større innblikk i dens verden. Med ett ber guiden om at vi er musestille. Selv en australier med munndiaré stopper opp. Vi lister oss på tærne og setter oss ned. Rundt to meter unna oss står en koloss med dens unge. Guiden er bevæpnet med en flau kvist, og det føles som om det er tryggere å leke på motorveien i rushtid. Dog er parkvakten og hans kalashnikov ikke langt unna. Om dette vil hjelpe hvis et uberegnelig neshorn plutselig føler for å gå til angrep, er et spørsmål jeg unngår å stille. Det å se ville dyr ute i det fri er alltid en fantastisk opplevelse, og neshorn er i en egen klasse med deres dinosaurus pregede utseende. Vi må opptre varsomt for enhver pris, moren vil beskytte kalven for enhver pris. Hvis noe skulle provosere hunnen, eller hun vil føre seg truet, vil hun gå til angrep. Om man ikke blir spiddet av hornet så vil man i hvert fall bli trampet i hjel. Det virker dog som freden har kommet til nasjonalparken der de står og tygger gress. Men med ett, som om de enser bråk, stiller de rumpene inntil hverandre i forsvarsmodus. Antagelig har de luktet oss, det er nemlig luktesansen som er neshornets viktigste instrument for omgivelsene. I forsvarsmodus mot det eneste vesenet et voksent neshorn frykter, mennesket, blir de stående. Og det kanskje med god grunn, neshornet ble nærmest utryddet på grunn av hornene deres. For merkelige mennesker tror nemlig at pulverisert horn er godt for potensen og andre sykdommer, mens i arabiske land er dolker laget av neshornets horn et statussymbol. Dette har gjort at begge neshornartene som man finner i Afrika er sterkt utrydningstruende, faktisk er alle artene man finner i hele verden utrydningstruet. Den lille familien på to ser ut til å ha lidt nok stress for i dag, det er på tide å forlate åstedet. Copyright Roald Hungari Larssen 2015 3
På vei tilbake til bilen stopper guiden plutselig opp, og ber oss stå stille. Jeg kikker meg omkring, tilsynelatende er det ingenting å se. Men så ber han oss følge han. Som røvere lusker vi bortover stien, og noen titalls meter unna får vi øye på flere neshorn. Også her støter vi på en mor med en kalv. Dog er denne kalven en god del massivere. Det samme gjelder moren, som så absolutt ikke liker synet av oss. Det gjelder å være musestille, og ikke ta noen hurtige bevegelser. Neshorn har veldig dårlig syn, og den minste refleks kan utløse armageddon. Det er nesten som jeg kan lese tankene deres, what are you looking at, punk?. Med ett inntar de forsvarsposisjon. Dog overlever vi nok et møte uten en skramme, fornøyd blir de omsider stående og gresse. Dette gjør at vi drister oss nærmere, kanskje litt for nærme. Guiden fantaserer at vi er helt trygg, han har nemlig sin berømte kvist. Om han har drukket, eller om neshorn frykter ynkelige kvister forblir et mysterium. Noe angrep skjer i hvert fall ikke, og etter noen fascinerende minutter kan vi forlate neshornene med livet i behold. Fornøyd setter vi oss nok en gang inn i bilen, men blir ikke sittende lenge. Ikke langt unna kan vi se nok et neshorn, denne gangen en massiv hann. Vi hopper ut, og tar den under nærmere åsyn. Guiden anslår den å være rundt fire meter lang, to meter høy og en vekt på rundt tre tonn. Muligens er han i sitt eget ensomme territorium, han markerer i hvert fall med urin der han trasker bortover. Med ett avsluttes virksomheten, har han oppdaget oss? Dog virker han rolig, og føler seg neppe truet. Neshornet rister kroppen, på den tilsynelatende hårløse kroppen har nok mange insekter funnet sin plass, før han fortsetter med sitt verk. Men så kommer en liten lyd fra oss, og han blir skremt. Brått snur neshornet seg klumsete rundt, noe som gjør at det går hardt utover floraen. Med moste planter på samvittigheten legger han på et noe vraltende sprang. Jeg takker til høyere makter for at han springer ifra oss. Å stå imot denne kjempen på sprang er noe jeg aldri ville drømt om. Og selv om spranget virket noe klumsete og vraltende, kan et neshorn oppnå en hastighet på 40 km/t. Copyright Roald Hungari Larssen 2015 4
Foruten neshorn er det mye annet å se her. Blant annet spiller store mengder av sebraer, fugler og giraffer i hovedrollene. Disse vesenene vokser dog nærmest som ugress i Afrika, og etter å ha sett dem gjennom en rekke land, er det ikke like fascinerende å se dem igjen. Endog er det alltid fint å se dyr ute i det frie, men hjernen føles mettet. Nasjonalparken er også kjent for å huse en rekke leoparder, men de ser vi ikke noe til. En lunsj, i hva man kan kalle Edens Hage på grunn av det fantastiske landskapet, metter magen før vi tar en rask safaritur gjennom parken, uten at noe nevneverdig spennende dukker opp. Dog er landskapet vi kjører gjennom rett og slett fantastisk, et landskap bestående av høye fjellklipper, tett skog, innsjøer og åpne sletter. Copyright Roald Hungari Larssen 2015 5