De åtti milene fra Kasane til Maun gikk raskt unna, enda vi bare hadde Celine Dion-kassetten å høre på. Selv uten papirer pratet Brett oss glatt forbi alle mulige kontrollposter underveis. Veisperringene var bemannet med menn som hadde imponerende høye hatter, men som i Bretts nærvær mistet all autoritet og selvsikkerhet som hattene skulle gi dem. Maun er den eneste byen jeg vet om hvor villesler faktisk helt har fortrengt løshundene fra gatebildet. De var overalt, knaskende på hagebusker, søppel og hva de ellers kunne finne, og ingen så ut til synes at det var hverken noe rart eller galt med det. På campingplassen fikk vi likevel være i fred for eslene, for den lå midt i en krokodillefarm. Det eneste eselet jeg så der lå blodferskt og jevnt fordelt over fem store bøtter og ventet på å bli foret til krokodillene. Det var ikke Maun vi hadde kommet for å se, men området som strekker seg nord for byen. Der ligger Okavango-deltaet, stedet hvor elva Okavango kommer for å dø. Selve Okavango-elva begynner langt inne i Angola og har flytt drøyt 150 mil gjennom Angola og Namibia før den kommer til Botswana. Der støter elva på alvorlige hindringer. Den er ei ganske stor elv når den forlater Namibia. På det heftigste bringer den med seg rundt ett tusen sprelske og lykkelige kubikkmeter vann i sekundet, halvannen gang så mye som Glomma normalt presterer ved sitt utløp. Så skjer det noe. Før, altså for titusenvis av år siden, lå det en innsjø der og tok imot vannet. Etter hvert som millioner av kubikkmeter 178
grus og sand fra Angola og Namibia kom rullende med elva, så tørket innsjøen ut. Nå må vannet finne seg et annet sted å dra til. Vannmassene prøver fortvilet å finne frem til sjø eller hav i nesten alle retninger. Resultatet er et stort våtmarksområde: Okavango-deltaet. Lengst nord har det blitt til en labyrint av elver, myrland, laguner og øyer, uendelig vått og frodig, med et yrende fugle- og dyreliv. Så går området gradvis, jo lenger sørover man kommer, over til å bli Kalahariørkenen. Til sist må selv de tøffeste dråpene gi opp, og derfra er det bare sand og grus helt til langt inn i Sør-Afrika. Jeg hadde virkelig gledet meg til å få oppleve det unike økosystemet på nært hold. Endelig så alt ut til å være klart for det, men så svingte vi inn på parkeringsplassen foran apoteket i Maun. Brett trengte malariamedisin. Ikke som en fornuftig ettertanke om at det kanskje var lurt å ha med noe sånt når vi skulle reise inn i tjukkeste malarialand, men fordi han rett og slett hadde fått et malariautbrudd i løpet av natta. «Ikkeno problem», sa han, «dette skjer meg stadig vekk», som om han bare hadde spist litt lite appelsin i det siste og nå skulle inn og kjøpe noen vitamintabletter. Å få medisinen han trengte uten å ha resept ble en dryg kamp. Fyren som skulle kjøre oss inn i deltaet kortet ventetiden for oss med å fortelle litt om byen. Maun hadde vært en rasteplass med femti innbyggere før økoturismen kom til området. På ganske få år hadde det nå blitt tretti tusen innbyggere der, hvorav tre tusen var hvite innflyttere. Så godt som alle, både svarte og hvite, jobbet i turistindustrien. Takket være det hadde byen etter botswanske forhold blitt steinrik, men flertallet av innbyggerne bodde likevel i enkle jordhytter. I sentrum av byen lå møbelbutikkene tett i tett, og det var også litt av forklaringen på de mange jordhyttene. Møbelbutikkmafiaen lot folk kjøpe møbler på avbetaling, og på samme måte som mange nordmenn ser ut til ikke helt å forstå hva et forbrukslån er, så var det mange i Maun som ikke forstod konseptet avbetaling. Spesielt overså de den viktige detaljen om at alt uansett må betales til slutt. Derfor kjøpte mange dyrere og flottere møbler enn de hadde råd til. Så selv om folk egentlig hadde jobber med relativt bra lønn, så gikk det meste rett til byens møbelbutikker og inkassobyråer. Resultatet var en by hvor noen få var veldig rike, mens resten bodde i hus bygget av tomme ølbokser og jord- og gjørmebaserte byggeklosser. Maun hadde året før tre dager på rad innehatt den ikke så veldig prestisjefylte tittelen Varmeste sted på jord, fortalte sjåføren vår. Den imponerende rekka 52, 52 og 53 grader Celsius hadde sørget for det. Gradene var i og for seg ikke 179
så plagsomme i seg selv. Problemet var den sterke vinden som ofte opptrer sammen med de ekstreme temperaturene, og som virvler opp støv og sand fra den tørre grunnen. Den vinden gjør livet i Maun i de varmeste periodene ganske så miserabelt, også i skyggen og innendørs. Brett kom endelig tilbake. Han så verre ut enn noensinne, men det var umulig å overtale ham til å bli igjen i byen. Han stolte ikke på guidene vi skulle ha i deltaet, sa han, kanskje ikke akkurat til min store beroligelse. Dermed satte vi avgårde på en sandvei gjennom den flate og tørre skogen nordover, med malaria, ranstraumer, Celine Dion og det hele. Rundt klokka 11, idet sola akkurat begynte å komme på sitt varmeste, kom vi dit hvor det ikke var mulig å kjøre bil lenger. Derfra skulle vi ta oss videre inn i deltaet med mokorobåter. Mokoroene sies å være Afrikas svar på gondolene i Venezia, men mye tyder på at afrikanerne i så fall umulig kan ha forstått spørsmålet. Riktignok flyter mokoroene på vannet, stort sett, og fremdriften får man ved å stake seg frem, men etter det stopper også all likhet. En mokoro er en varsomt uthulet trestamme fra pølsetreet eller ibenholttreet. Eller, ganske ofte er den i hvert fall det. Siden det tar hundre år for trær av disse slagene å bli godt mokoromateriale, mens en mokoro bare holder i fem-seks år før den morkner bort, så har de heldigvis begynt å lage mokoroer av glassfiber også. I båten må man sitte helt i ro for ikke å ødelegge balansen til mokoroføreren som står bakerst og staker båten gjennom det stedvis veldig grunne vannet. Det er imidlertid ikke snakk om noen velfødd, smilende gondolier som synger «O sole mio». I stedet er det en litt innhul fyr som er langt nærmere å hyle «Å mamma mia!» hver gang det rasler litt i sivet og det kanskje 180
er en hissig flodhest eller en sulten krokodille på gang. I hodet mitt hadde det sett utrolig flott ut med sånn trestammeseiling gjennom frodig jungel. I virkeligheten, med knallsterk sol og hårfønervind, var det derimot nesten ikke til å holde ut å ligge der og se sivet gli langsomt forbi. Hvordan det var å stå bak og stake oss gjennom sivet vet jeg heldigvis ikke, men det var neppe særlig mye morsommere. Stort sett så jeg bare gress og himmel, med noen glimt av vadende fugler innimellom. Hver gang jeg puttet hånda i vannet for litt nedkjøling kom det klandrende lyder bakfra. Her skulle ingen krokodiller fristes unødig til et lite mellommåltid, nei. Det tok et par timer før vi var fremme på øya vi skulle bruke som base de neste dagene, og det ble bare varmere og varmere. Forholdene oppmuntret ikke til noen større aktivitet, og det hjalp heller ikke mye at Brett nå lå bevisstløs med malaria i teltet vi hadde satt opp for ham. Alt vi hadde av kald drikke forsvant i løpet av en time, og så var det to drøye døgn igjen før vi skulle dra tilbake. Etter at vi hadde sutret om varmen en stund og fremdeles ikke klarte å få liv i Brett, fikk vi lov til å dra litt oppover elva for å bade. Tillatelsen fikk vi fra vårt nye, relativt fungerende overhode, en jungelguide som av en eller annen grunn bar navnet See Company. Kanskje var han gammel offiser fra C-kompaniet i en eller annen hær. Klærne hans var i hvert fall gamle og militære. Egentlig hadde jeg før jeg dro til Afrika lovet meg selv at jeg skulle holde legemet mitt langt unna ferskvann i naturen i denne verdensdelen. Følgene av å bade i afrikansk ferskvann kan nemlig være veldig lite attraktive, både på kort og på lang sikt. I Okavango-deltaet var det rett og slett ikke mulig å etterleve det løftet. Til det var det altfor varmt i lufta og altfor akkurat passe deilig temperatur i vannet. Visstnok hadde vannet som fløt forbi ikke stått i ro i så mye som et sekund siden det falt ned som regn i Angola en gang for lenge siden, så i teorien skulle det ikke være noe egnet tilholdssted for innvollsormer og bilharziasmitte. Jeg rasjonaliserte badingen for meg selv med at jeg uansett var nødt til å drikke av elvevannet, alt vi hadde med fra byen hadde vi drukket opp. Det var ikke godt å vite om sølvtablettene jeg slang oppi for å rense vannet hadde noen effekt. Etter badingen tørket vi oss i sola og vinden. Det tok cirka et halvt minutt. Dermed var vi klare for vår første vandresafari i området. See Company og assistenten hans, Tommly, ledet oss rundt. Vi fant giraffer, elefanter og baobab- 181
trær med betydelig pondus rett bortenfor teltveggene våre. Om bare sola ville roe seg litt kunne dette bli et veldig bra sted å være. Kvelden kom fort. Det var fremdeles varmt, altfor varmt til det meste. Jeg orket ikke å ta til meg annet enn epler og vann, langsomt. Med mørket kom også jungellydene. Særlig var froskefamilien veldig tilstede i aftensangen, fra pipene til de minste stråhengerne til gryntene og brølene fra de store paddene. Riktig jungelmørkt ble det aldri, til det var lysforurensningen fra Maun for sterk. Selv om det hadde tatt lang tid å komme ut i deltaet, så hadde vi likevel ikke beveget oss særlig mange mil fra byen. Jeg kom i prat med Tommly. Han manglet både myggmiddel og t-skjorte, men prøvde nærmest desperat å få meg til å gi ham begge deler. Det var ikke før den siste kvelden i deltaet at det gikk opp for meg at han ikke hadde noe telt, og at han derfor hadde mye større grunn enn meg til å frykte myggenes nattlige herjinger. Jeg gav ham en runde myggmelk, men t-skjortene mine unnet jeg ingen. De hadde ikke hatt godt av gjentatte gjennomvætinger fra fossefallsdis, svette og bading uten å bli vasket og tørket innimellom. Tommly var 23 år gammel, og foreldrene ville ikke la ham gifte seg før han fylte 28. Tommly var en småfrustrert mann. Den oppdemmede energien fra fortrengte drifter fikk han ut ved å bygge seg hus. Nå hadde han to og et halvt hus, men bare éi t-skjorte. Rare greier. I løpet av dag to i Okavango kom heldigvis Brett til hektene igjen. «Jeg er så tørst! Jeg sverger på at jeg kjente kameler vandre på kryss og tvers av tunga mi imorges, eh?», sa han, og så var han i sitt vanlige humør igjen. Det gjorde at vi kunne slappe litt mer av, og vi gjorde flere vandringer rundt i området i løpet av dagen. Vi så ikke særlig mange dyr. Jeg tror ikke det var på grunn av dyremangel, det skyldtes nok mer et tsjekkisk par vi hadde med oss. De klarte ikke å gå mange stegene uten å spise godt først, så vi kom aldri i gang med morgenvandringene før det var langt på dag. Da hadde de fleste dyrene trukket bort fra de åpne flatene hvor de var mulige å få øye på. Det hjalp heller ikke mye at når tsjekkerne endelig var klare til å gå, måtte de ha på seg de matchende sjokkrosa, gule og knallblå draktene sine. Antagelig ville plaggene fungert bedre som kamuflasje på Prahas nattklubber enn de gjorde i Okavango. I tillegg klarte de ikke å la være med å prate med hverandre hele tiden, unntatt når de fikk det for seg at nå var det på tide å stoppe og smaskekline litt. Jeg tippet også at alle arter med en mer velutviklet luktesans enn vår, det vil si samtlige dyreslag i 182
Okavango, med letthet på lang avstand kjente eimen av diverse halvfersk kroppsvæske fra tsjekkerne. Den gjetningen bygger jeg på måten teltet deres ristet og hoppet på hele tiden når de var inni det. Litt fikk vi likevel se. Gnu, zebra, kuduhjort og sjakaler lot oss komme ganske nært, selv om de selvfølgelig både så, hørte og luktet oss hele tiden. Jeg fikk lov til å prøve å lure en bavianedderkopp opp av hullet sitt i jorda med et strå. Det var et triks jeg hadde lært av Bruce i Sør-Afrika. Bakken der hadde hatt mange huller som lignet veldig på hullene i bakken i Okavango. See Company valgte å klatre opp i et tre mens jeg holdt på, så det var kanskje ikke en så veldig god idé, egentlig. Senere leste jeg at disse edderkoppene er kjent for å bite gjennom sko og påføre mennesker store lammelser. Jeg tror jeg nesten klarte å få det demonstrert. Det aller flotteste må ha vært da vi nesten så ei løve. En flokk zebraer vi fulgte etter nektet å bevege seg inn i skogbrynet, samme hvor nærgående vi ble. Et sikrere tegn på at det er noe i skogen som hverken zebraer eller mennesker burde nærme seg finnes ikke, sa See Company. Bavianene i trærne inne i skogen hylte og skrek alarmerende, og det var enda et sikkert tegn. Så vi snek oss rundt og prøvde å finne løva eller løvene en god stund, helt til det gikk opp for Racheal fra Australia hva det var vi holdt på med. Frem til da hadde hun tydeligvis sett på vandringene våre som en i hovedsak botanisk opplevelse. «Hvorfor i helvete driver vi og lister oss rundt i bushen for å finne løver? Vi har ikke våpen med oss en gang! Jeg går tilbake til teltet!», hylte hun hysterisk. Nærmeste løve var nok flere kilometer unna før gjallingen gjennom skogen gav seg etter den salven. Den siste natta vår i deltaet kom endelig regnet som hadde ligget i den lumre lufta hele tiden, og det blåste opp noe voldsomt. For å slippe å blåse helt bort holdt jeg åpent telt for guidene våre, som ellers så ut til å planlegge å sove under mokoroene. Det hjalp. Ekstraballasten sørget for at jeg neste morgen våknet på omtrent samme sted som jeg hadde falt i søvn. Med regnet fulgte en mer behagelig temperatur, og da jeg kom tilbake til Maun og fikk den kalde Colaen som jeg hadde gått og fantasert om, så smakte den ikke riktig så himmelsk som jeg hadde planlagt. Kanskje hadde jeg bare vennet meg til smaken fra tilsetningsstoffene i vannet i deltaet. Litt godt var det likevel å komme tilbake til byen og få dusje i gjennomsiktig vann igjen. Endelig fikk jeg sjansen til å vaske klær. Jeg fant frem alt jeg hadde av t- 183
skjorter, undertøy og andre tekstiler som hadde begynt å mugne, og tok det med meg til vaskebenken på campingplassen. Sikkerhetsvakten kom bortom og slo av en prat. Han hadde bare én arm, og over den eneste skulderen han hadde som egnet seg til det, hang det en blanding av et gevær og en kanon. Jeg spurte ikke om hvor armen hans hadde blitt av. Vi bodde tross alt midt i en krokodillefarm, så det var mye morsommere å gjette. Han begynte likevel å snakke om armen sin, om hvor vondt det gjorde i den nesten hele tiden, og om hvor fint det ville ha vært med litt smertestillende midler. Kanskje jeg hadde noe sånt å avse? Det var få i Maun som snakket til meg uten at det var for å be om noe. Reisen min var nært nok slutten til at jeg villig gav fra meg av medisinarsenalet mitt. Det har liten hensikt å reise hjem med sekken full av ting som trengs hundre ganger mer der man er enn hjemme. I Pretoria hadde jeg fått tips om en rundreise i det sørlige Namibia. Den skulle starte fra hovedstaden Windhoek om tre dager nå. Jeg hadde imidlertid ikke så lyst til å krysse ørkenen gjennom Botswana sammen med en gjeng ryggsekkreisende som hadde hverken ryggsekker eller papirer, for etterpå å fly fra Johannesburg til Windhoek. I stedet ville jeg prøve å finne transport direkte fra Maun. Uten telt var det eneste overnattingsalternativet det dyre hotellet i byen, men litt luksustilværelse i Maun ville uansett koste mindre enn en flybillett fra Johannesburg til Windhoek. Dessuten hadde jeg egentlig god lyst til bare å vandre nysgjerrig og dovent gatelangs gjennom merkelige Maun i et par dager. Windhoek lå bare seksti mil sørvestover langs veien gjennom ørkenen, og så lenge det går vei så ordner som regel transport seg på et vis. Min siste stund med Brett og gjengen ble dermed en kjøretur fra campingplassen og inn til byen. Mindre enn ingenting skjedde der den lørdagsmorgenen. Forsamlingen i bilen var usedvanlig stille av seg. Alle de fastboende mennene var borte i helga, på grunn av en stor elvefiskekonkurranse som ble arrangert et godt stykke utenfor byen. Damebeitet på barene i Maun hadde derfor vært usedvanlig godt, og visse besøkende var utslitte etter å ha utnyttet anledningen godt. Den eneste lyden i bilen var en slags uling som kom i takt med lyset fra ei blinkende lampe på dashbordet. Ingen visste riktig hva det betød. Siden jeg snart skulle ut av bilen foreslo jeg lystig at det kanskje var en eseldetektor som plutselig hadde begynt å virke. En uvanlig surmulende Brett avfeide teorien min som tullball. Så var jeg alene igjen. Ren flaks løste problemet mitt med å komme meg til Windhoek i tide. Det viste seg at det gikk en minibuss mellom byene annenhver 184
uke, og neste gang var tilfeldigvis om to dager, perfekt for meg. Dermed var det bare å nyte av Mauns gleder frem til bussen skulle gå. Det mest iøynefallende synet i byen var kvinnene fra hererofolket, eller rettere sagt klærne deres. Mens man i et tørt og varmt klima som det i Maun vil forvente å finne innfødte som ikke bærer mer klær enn nødvendig, så var tilfellet der nesten det motsatte. De kledde seg ikke som eskimoer, men så fryktelig langt unna var det ikke. På hodet bar de noen voldsomme, kuinspirerte kreasjoner, med horn og greier. Kropp, armer og ben var heldekket av store kjoler av krinolinetypen. Ensfargede drakter var det ingen som hadde, i stedet så det ut til at hver kvinne hadde sitt eget mønster, med fullt samsvar mellom tema på kjole og hatt. Det må være en varm drakt å bære i en ørken. Særlig i en ørken som tidvis faktisk er verdens varmeste sted. Bakgrunnen for den paradoksale bekledningen er et stykke tysk misjonshistorie. Da misjonærene fra Tyskland midt i den viktorianske tidsalder kom til Namibia og fikk se at kvinnene gikk rundt halvnakne, sørget de raskt for å kle dem opp i anstendig tøy. De innfødte ble dermed påprakket datidens foreskrevne påkledning for tyske kvinner. I stedet for å protestere så syntes faktisk hererodamene at dette var ganske stilige greier. Helt fornøyde var de ikke, men ved å sprite drakten opp med litt farger og smykker, fant de snart sin nye stil. At europeerne siden har gått over til helt andre moter, mange ganger, har ikke påvirket hererofolkets klessmak det minste. Resultatet er at i mange landsbyer nord i Botswana og Namibia kan man få følelsen av å ha havnet i en verden som aldri helt kom seg etter filmen Tatt av vinden. Selv hadde jeg problemer med å komme over slakteriet som hadde det store skiltet The Biggest Selection of Germ Specialities, Størst utvalg av bakteriespesialiteter, hengende på veggen utenfor. Heldigvis var forklaringen bare at et ventilasjonsrør som hadde spist opp to bokstaver. Egentlig skulle det stå German Specialities, altså tyske spesialiteter. Det gjorde saken i hvert fall litt bedre. -- Jeg har aldri drukket øl eller sprit, men i Botswana fant jeg likevel ut hvordan det må være å drikke alkohol som er handlet dyrt på Polet. Aldri har jeg betalt så mye for å bli så dårlig som jeg gjorde en morgen i Maun. Alkohol var trolig ikke inne i bildet i det hele tatt, men da jeg leide fly for å få sett Okavangodeltaet fra oven, gjorde pilotens manøvre meg usikker på akkurat det. 185
Å leie fly var ikke så råflott som det kanskje høres ut. Jeg spleiset med franske Thierry på en times flytur i et Cessna-småfly med tre seter, ført av piloteleven Sean. Flyplassen krydde av blivende piloter som var mer eller mindre ferdige med utdanningen, og nå trengte de praksistimer i lufta for å få sertifikat. Derfor var det billig å leie fly. Flyturen startet med at vi tok av pent og kontrollert. Sean snudde seg stolt mot oss to passasjerene. I ettertid ser jeg at det kanskje hadde vært lurt å holde det rosende blikket mitt litt tilbake, for oppmuntret av smilene våre iverksatte Sean fase to i kampanjen for å imponere oss med sine pilotferdigheter. Plutselig var vi på oppvisning i luftakrobatikk. Utenfor vinduene så jeg elefanter og giraffer, bøfler og gnu, kuduer og impalaer, i tillegg til en god del ørner som virket litt engstelige. Hver gang jeg så noe spennende ba jeg tynt inni meg om at Sean ikke måtte se det samme, for da ville han bare dra oss ned i en gal manns halvloop for å komme nærmest mulig det aktuelle dyret. Deretter ville vi sirkle rundt hodet på dyret noen ganger så jeg følte meg fem ganger tyngre enn normalt, før vi fortsatte til neste dyr. Jeg var egentlig mest interessert i å se det store bildet av hvordan deltaet hang sammen, mens Sean så ut til å tro at jeg lurte på hvilken farge det var på tannkjøttet til de forskjellige dyrene. Tidvis fløy vi ikke mer enn fire-fem meter over tretoppene og sivskogen som vokste i vannet, og vi holdt aldri samme retning i mer enn tyve sekunder av gangen. Den strabasiøse flyturen fikk svette somre i baksetet på endeløse veier gjennom svensk Lappland, til å fortone seg som en fjern og vakker drøm. Prøvelsene i lufta tok omsider slutt. Jeg vaklet inn på flyskolen og leverte fra meg billettpengene uten et knyst. Fort fant jeg veien til nærmeste toalett. Der bare satt jeg. Lenge. Jeg stønnet og ristet noe voldsomt, vibrasjonene fra flymotoren ville ikke gi slipp på meg. Da jeg til slutt ble kvitt dobbeltsynet kom jeg meg tilbake til hotellet, hvor jeg straks gikk til sengs. Utpå ettermiddagen begynte magen å oppføre seg som en suppedispenser, og det var ingen vei utenom å sette meg selv på universalkuren isbitgumling igjen. 186