Regionalitet og regionalisering, Bergen

Prosjektrapport nr. 16/2008 Regionalitet og regionalisering, Bergen Forfatter: Knut Hidle

Prosjektrapport nr. 16/2008 Regionalitet og regionalisering, Bergen Knut Hidle

Tittel Forfattere Regionalitet og regionalisering, Bergen Knut Hidle Rapport Prosjektrapport nr. 16/2008 ISBN-nummer ISSN-nummer 0808-5544 Trykkeri Edgar Høgfeldt, 4626 Kristiansand Pris Bestillingsinformasjon Utgiver Agderforskning Serviceboks 415, N-4604 Kristiansand Telefon 48 01 05 20 Telefaks 38 14 22 01 E-post post@agderforskning.no Hjemmeside http://www.agderforskning.no

Forord Denne prosjektrapporten er en del av forskningsprosjektet Det nye regionale Norge: Byregioner eller landsdelsregioner? som inngår i Norges Forskningsråds program: Demokrati, styring og regionalitet. Forskningsprosjektet er et samarbeidsprosjekt mellom Agderforskning og IRIS. Denne casestudien inngår som en av flere casestudier av regionaliseringsprosessene i byregioner og landsdelsregioner i Norge. Siktemålet er at denne casestudien skal danne grunnlag for syntetiserende publikasjoner knyttet opp mot prosjektets hovedproblemstillinger og også utgjøre noe av det empiriske grunnlag for governance-delen av forskningsprosjektet. Casestudien baseres seg i stor grad på informasjon innsamlet gjennom personlige intervju og telefonintervju med representanter for offentlige og private instanser i Bergensregionen. I tillegg benyttes tilgjengelig statistikk og nettbasert informasjon. Mange takk til de som stilte opp. Innholdet i denne casestudien er forfatterens eget ansvar. Casestudien er gjennomført av Knut Hidle.

Innholdsfortegnelse FORORD... I INNHOLDSFORTEGNELSE... I TABELLOVERSIKT... II FIGUROVERSIKT... II 1 INNLEDNING... 1 2 FYSISKE OG MATERIELLE STRUKTURER I BERGENSREGIONEN... 9 2.1 Regionavgrensning... 9 2.2 Næringsfordeling... 15 2.3 Landskap og landformer... 16 2.4 Sentrale funksjoner... 16 2.5 Handel... 17 2.6 Oppsummering av romlighet og materiell struktur... 18 3 HVERDAGSPRAKSIS I BERGENSREGIONEN... 19 3.1 Arbeidspendling... 19 3.2 Avisleserpraksis... 19 3.3 Fotballseerpraksis... 20 4 PROFILERING AV BERGENSREGIONEN... 23 5 INSTITUSJONALISERT PRAKSIS I BERGENSREGIONEN... 25 5.1 Diskurser om regionalisering... 25 5.2 Samferdselspolitikk i Bergensregionen... 27 5.3 Næringspolitikk i Bergensregionen... 42 5.4 Arealpolitikk i Bergensregionen... 57 5.5 Kulturpolitikk i Bergensregionen... 67 6 KONKLUSJONER... 86 LITTERATURLISTE... 97

Tabelloversikt Tabell 1: Politikkaktører innen samferdselsfeltet og deres romlige referanse.... 31 Tabell 2: Vurdering av styrke til politikkaktørene innen samferdselsfeltet.. 32 Tabell 3: Grad av regional institusjonalisering innen samferdselsfeltet.... 39 Tabell 4: Politikkaktører innen næringsfeltet og deres romlige referanse.... 46 Tabell 5: Vurdering av styrke til politikkaktørene innen næringsfeltet.... 48 Tabell 6: Grad av regional institusjonalisering innen næringsfeltet... 53 Tabell 7: Politikkaktørene innen arealfeltet og deres romlige referanse.... 59 Tabell 8: Vurdering av styrke til politikkaktørene innen arealfeltet.... 61 Tabell 9: Grad av regional institusjonalisering innen arealfeltet.... 65 Tabell 10: Politikkaktører innen kulturfeltet og deres romlige referanse.... 72 Tabell 11: Vurdering av styrke til politikkaktørene innen kulturfeltet.... 74 Tabell 12: Grad av regional institusjonalisering innen kulturfeltet.... 82 Figuroversikt Figur 1: Det dialektiske forholdet mellom objekter/konsepter og praksis.... 7 ii

1 Innledning Siktemålet med forskningsrådsprosjektet Det nye regionale Norge: Byregioner eller landsdelsregioner? er å undersøke hvordan to pågående regionaliseringsprosesser, som på mange måter fremstår som motstridende, utfordrer etablerte modeller for demokratisk styring og regional utvikling. Hovedspørsmålet er: Representerer satsingen på å utvikle henholdsvis byregioner og landsdelsregioner konkurrerende svar på styringsutfordringer i det norske samfunnet, eller er de komplimenterende? Konkret vil vi undersøke utviklingen av landsdelsregioner og byregioner på Sørlandet, Vestlandet, Midt-Norge og Nord-Norge. I første omgang vil vi undersøke generelle drivkrefter bak dannelsen av denne type regioner. Deretter vil vi undersøke hvordan ulike instanser, institusjoner og nettverk i sin romlige kontekst skaper en regionforståelse. Vi vil videre undersøke hvordan politikkutvikling og styring i disse regionene foregår innenfor samferdsel, næringsutvikling, kultur og romlig planlegging og videre i hvilken grad og hvordan disse regionale prosessene kobler forvaltningsnivåene. Denne casestudien av regionaliseringsprosessene i Bergensregionen har som siktemål å få en forståelse av hvordan disse regionaliseringsprosessene foregår. Sammenhengen mellom den materielle romlige strukturen, hverdagspraksisens romlighet og politikkutformingens romlighet er sentrale aspekt som vil bli kartlagt og analysert. Problemstillingen om (og i hvilken grad) utforming og implementering av politikk innenfor områdene samferdsel, næring, kultur og arealplanlegging er et fenomen på kommunalt, byregionalt, fylkes eller landsdelsnivå er et hovedspørsmål i casestudien. Det dreier seg om i hvilken grad politikkutformingen innenfor de ulike områdene er et felleseie mellom mange aktører i en byregion eller om den tilhører en enkelt kommune. Her tas det utgangspunkt i de aktørene som deltar i politikkutformingen, dvs. politikkaktørene, innenfor de ulike områdene, enten det er folkevalgte organer, interkommunale selskap, styringsnettverk, regional stat, interregionale organer, profesjonelle organisasjoner, virksomheter og frivillige organisasjoner. Med utgangspunkt i politikkaktørene kartlegges (a) deres romlighet, dvs. hvilket geografisk område de henter sin legitimitet fra, (b) deres styrke innenfor politikkfeltet i 1

form av politisk makt, økonomiske og administrative ressurser, (c) aktørenes romlighet innenfor spesifikke politikkfelt innenfor det enkelte politikkområde og (d) politikkområdets institusjonaliseringsgrad (fra prosjektsamarbeid til virksomheter og myndigheter). Samlet sett gir denne undersøkelsen grunnlag for å drøfte både hvilke politikkområder som bidrar til utvikling av byregionen som et geografisk styringsnivå og hvilken type politikkaktør som er dominerende / trendsettere i denne utviklingen. Denne casestudien må også sees som en del av teoretiske så vel som politiskstrategiske trender og retninger. Strategier for lokal og regional utvikling har for eksempel de siste årene blitt stadig mer utfordret i forhold til grenser og myndighetsområder. Det blir fra både forskerhold og fra politisk hold stilt spørsmål ved de geografiske enhetenes gyldighet og anvendbarhet til å løse nye og gamle utfordringer. Denne situasjonen henger sammen med flere både ideologiske og strukturelle forhold. På et helt generelt plan kan vi si at globalisering forstått som tid-rom komprimering (Harvey 1989) at avstander minker er én kontekst for at strategier for regional utvikling går ut over tradisjonelle territorielle enheter. Dette betyr at geografiske grenser ikke forsvinner, men vi har å gjøre med stadig nye krav om reorganisering av for eksempel fylker, kommuner, regioners myndighetsområder, og en økende grad av kulturell og sosial pluralitet ved at her og der bindes mer sammen. Regionalitet og regiondannelse kan også sees som et samspill mellom endogene og eksogene drivkrefter og prosesser uten at det fremkommer tydelige årsak-virkning forhold, eller at vi opererer med tydelige innenfor og utenfor kategorier. Et slikt samspill kan tjene som et teoretisk utgangspunkt som fokuserer på det relasjonelle, det romlige og det kulturelle ved regionaliseringsprosesser. Et slikt perspektiv åpner også for at viktige relasjoner går på tvers av skala og geografiske skiller. De endogene drivkreftene kan slik ikke sees løsrevet fra de eksogene. Dette gjelder særlig i byregioner, da landsdelsregionene i stor grad er politiske og administrative konstruksjoner. Nettverks-, eller governance tilnærminger vi har sett i norske byregioner kan tjene som eksempler. Slike strukturer er av ulik karakter og styrke, blant annet med hensyn til regional referanse, om de er formelle eller uformelle eller om de er private eller offentlige. Regional politikk, og styrken og drivkreftene i 2

denne, kan derfor i mange tilfeller være vanskelig å gripe siden mange aktører innen ulike sektorer er regionale aktører, men med ulikt utgangspunkt og innen ulike strukturelle rammer (Bærenholdt 2002). Regionale aktører kan således gjerne være innvevd i transregionale og transnasjonale globale kontekster. Følgen er at til tross for at vi ikke forestiller oss regioner uten grenser, er grensene i flyt og de er motstridende (Hassner, 1997), nettopp som et resultat av økende tid-rom komprimering. Grensene og deres materielle og symbolske betydning er ikke autonome og evolusjonære prosesser. I stedet representerer de maktforhold og meningsdannelse assosiert med rom, velferd, demokrati og representasjon. Aktørene og organisasjonene involvert i denne prosessen befinner seg både innenfor og utenfor regionen. Derfor kan region forstås som nettverk av romlige sosiale relasjoner og diskurser som har ulike romlige forankringer og referanser. Dannelsen av byregioner og landsdelsregioner blir ofte satt i sammenheng med nasjonal disintegrasjon (Selstad 2004). Nasjonalstaten svekkes og nye regiondannelser kommer i stedet der nasjonal identitet betyr mindre, men hvor regional historie og tilhørighet betyr desto mer (ibid.). Selstad kaller dette for en ovenfra-og-ned regionalisering, som på mange måter kan klassifiseres under de eksogene drivkreftene. Til dette føyer Selstad det han ser som regionalisering nedenfra som innebærer regional integrasjon som en følge av større mobilitet, større geografisk rekkevidde, og som igjen henger sammen med mindre kostnader forbundet med forflytning og teknologiske endringer. Med andre ord henger en slik regionalisering nedenfra sammen med Harveys begrep om tid-rom komprimering. McGuirk (2007) viser imidlertid med eksempler fra Sydney, Australia, at Staten der har vært aktiv i byregionaliseringen, og at det ikke er snakk om en nasjonal disintegrasjon som svekker nasjonalstaten. Regionaliseringen beskrevet over henger i stor grad sammen med hverdagsmobilitet og interaksjon, og hvordan en på best mulig måte kan finne politiske og administrative løsninger som kan håndtere økende grad av flyt og mobilitet på tvers av kommunegrenser. Denne mobiliteten er i dag omfattende i norske byregioner, og med til dels stor rekkevidde (Hidle m.fl. 2005). Den økonomiske geografien har imidlertid også vist at næringslivet er basert på interaksjon i en regional kontekst, og hvor regionene ofte er beskrevet som funksjonelle regioner. Mye av denne teorien er basert på at økonomiske ak- 3

tører har geografisk og kulturell forankring. I teorier som regionale næringsklynger (Porter 1998, 2000) og Nye industrielle rom (Scott 1988) vektlegges det at økonomisk vekst hos ulike foretak også kan forklares ut fra geografisk forankring, gjerne ut fra samlokalisering (klynge) med andre type virksomheter ved at samarbeid og stordriftsfordeler utnyttes til hvert enkelt foretaks beste. Slik sett kan også regioner sies å være konkurransedyktige ved at det dannes ulike regionalt baserte klynger. Det er imidlertid uklart hva Porter (1998, 2000) legger i sitt regionbegrep hva gjelder størrelse. Klyngebegrepet innebærer et dynamisk produksjonssystem med en viss geografisk konsentrasjon, men denne konsentrasjonens omfang og geografiske spredning er uklar i Porters teori. Et sentralt aspekt med alle regionaliseringsprosesser er spørsmålet om grenser og dannelse av disse. Dette gjelder generelt, men er blitt særlig problematisert der vi har å gjøre med globalisering og eksogene krefter. Gjennom flere år har det gått en faglig diskusjon om geografiske grenser og disses betydning. Diskusjonen har tatt utgangspunkt i blant annet prosessene som beskrevet over. Diskusjonen gjelder politiske, administrative og symbolske grenser, deres aktualitet, gyldighet, eksistens og betydning. Paasi (1991) har særlig påpekt grenser som sosialt konstruerte og som del av produksjonen og institusjonaliseringen av territorier. Dette fordi grensene også kan ha symbolsk, kulturell, historisk og religiøs mening for ulike samfunn og individer. Grensenes sosiale konstruksjon og betydning tilsier også at grensene kan ha mangetydighet, kan være sterke manifestasjoner av makt og de kan være av en skjør natur. Siden diskusjonen om globalisering tok til for fullt på 1980- tallet og Castells (1989) innførte begrepet space of flows har flytmetaforen blitt stadig mer anvendt innenfor studier av regionalisering, globale relasjoner og global kompleksitet (Urry 2003). Troen på grensenes gyldighet er blitt utfordret, og i stedet har vi fått et fokus på den grenseløse verden. Newman og Paasi (1998) argumenterer imidlertid for at grenser og grenseforståelser fremdeles vil spille en vesentlig rolle for den politiske geografien og sosiologien. De viser til at det ikke alltid er like klart hva det de kaller retorikk om grenser egentlig omhandler. Dreier retorikken seg for eksempel om globalisering av globale institusjoner, global bevissthet eller utvikling av ulike former for nettverk som krysser tradisjonelle grenser? Det er med andre ord nødvendig med kontekstuelle og empirisk forankrede studier av grensenes betydning for å gripe grensenes mangetydighet i ulike regiona- 4

liseringsprosesser (Newman og Paasi 1998, Paasi 2005). Soja (2005) viser nettopp grensenes mangetydighet i henholdsvis regionale og metropole kontekster. Soja påpeker at det har skjedd en regional restrukturering av grensers funksjoner, og at denne restruktureringen ikke bare virker separerende, men også kontaktskapende. Grenser har altså en dobbeltsidig egenskap. Når det gjelder globaliserte byregioner strekker disse seg ut i verden, samtidig som verden er til stede i dem. Det er fremdeles en utbredt oppfatning av regioner som den konteksten hvor samfunnsprosesser foregår og selve regionen blir tatt for gitt. Istedenfor antagelsen om regioner som selvstendige aktører (romlig fetisjisme) eller som en naturlig kontekst eller passiv medium (container perspektivet) for samfunnsprosesser er det viktig å forstå regioner som sosiale konstruksjoner skapt av politiske, økonomiske, kulturelle og administrative praksis og diskurser, både eksogene og endogene (Paasi, 2001). Aksiomatisk følger vi Lefebvre (1990): (social) space is a (social) product I denne sosialkonstruktivistiske tilnærmingen blir regioner viktige virkemidler i utformingen av romlig styring, økonomi og kultur. En fremtredende forståelse av regioner går ut på at regioner aldri har vært helt avgrensete romlige enheter, men derimot er konstituert gjennom transregionalitet, dvs. at regioner er ikke-permanente sammenføyninger av institusjoner, objekter og praksis som er involvert i trans-lokale og transregionale prosesser (Brenner, 1998). Spesielt i det som karakteriseres som nettverks- og kunnskapssamfunn er regioner innbundet i nasjonale og supranasjonale enheter. Det er ikke mulig å forestille seg regioner uten grenser, men samtidig er grensene i flyt og motstridende (Hassner, 1997). Grensene og deres materielle og symbolske betydning er ikke autonome og evolusjonære prosesser men representerer maktforhold og meningsdannelse assosiert med rom, velferd, demokrati og representasjon. Aktørene og organisasjonene involvert i denne prosessen befinner seg både innenfor og utenfor regionen. Derfor kan region også forstås som nettverk av romlige sosiale relasjoner og diskurser. Denne diskrepansen mellom region forstått som et avgrenset territorium og region forstått som nettverk kommer til syne i dannelsen av byregioner så vel som landsdelsregioner. Regionbegrepet innebærer dermed et spenningsforhold mellom grenser (administrative så vel som symbolske) og 5

flyt (nettverk, mobilitet). Vi synes det er hensiktsmessig å være prosessorientert og fokusere på begrepene regionalitet og regionalisering. Det er viktig å skille mellom regionalitet (regionalism) og regionalisering (regionalisation). Regionalitet henviser til mer formelle prosesser og represents the body of ideas, values and concrete objectives that are aimed at creating, maintaining or modifying the provision of security and wealth, peace and development within a region; the urge of any set of actors to reorganize along a particular regional space (Schulz et al, 2001). Regionalisering derimot er den empiriske prosessen mot økt kooperasjon og integrering på ulike felt (kultur, næringsvirksomhet med mer) i en geografisk arena. I regionalitet som et teoretisk begrep og i regionaliseringsprosesser som observerbare fenomen ligger det en immateriell og en materiell dimensjon som i nyere teoribidrag gjerne forenes i praksisteori (Hidle 2004). En måte å se dette på er at romlige egenskaper som infrastruktur, distribuering av individer og arbeidsplasser og andre fysiske forhold vi kan kalle økologiske variabler er med på å strukturere interaksjon. Det er imidlertid den betydningen disse variablene har i konkrete praksiser og samhandlingsformer som utgjør regionalisering (Turner 1988). I dette ligger det en kompleks dynamikk som gjør at regioner i prinsippet er i en stadig dannelses- og reetableringsprosess hvor grenser utfordres i forhold til romlig styring, økonomi, kultur og identitet (Brenner 1998, Hassner 1997, Urry 2004). Fremveksten av byregioner i Norge basert på strukturendringer i befolkning, utdanning, servicetilbud, hverdagsliv med mer er et godt eksempel på denne dynamikken. Dannelser av landsdelsregioner involverer etter vår oppfatning færre aktørgrupper og en større grad av statlig styring. Det finnes flere ulike teoretiske tilnærminger til regionalisering. Hovedteoriene (neo-realisme, funksjonalisme, institusjonalisme og regionaløkonomisk integrasjon) tar alle utgangspunkt i Staten, men mangler den multidimensjonalitet og pluralismen som kjennetegner nåværende regionaliseringer. Når vi har understreket den sosialt konstruerte karakter av regionalisering, innebærer det et fokus både på de materielle kreftene og på forståelsen av at that international reality is a social construction driven by collective understandings, including norms, that emerge from social interaction (Adler and Barnett, 1998: 10). Dekonstruksjonen av regionalisering gir mulighet til å analysere interessene og forståelsen til de aktører som deltar i 6

formasjonsprosessen, både statlige og ikke-statlige, og ta hensyn til den historiske konteksten som danner et bakteppe for prosessene. I dette casestudiet står interaksjon/praksis, institusjonalisering, identifikasjon, det materielle og det konseptuelle aspektet som viktige elementer i analysen av regionaliseringsprosessene innenfor de ulike politikkfeltene. Dette kan skjematisk illustreres med følgende figur (etter Ellingsen, 2002): Institusjonalisert Praksis Hverdagspraksis Objekter Konsepter Figur 1: Det dialektiske forholdet mellom objekter/konsepter og praksis. Figuren over viser til det dialektiske forholdet mellom ulike former for objekter, konsepter (ideer, ideologier) og praksis, hverdagspraksis og institusjonalisert praksis. Praksis er en observerbar dimensjon (pattern of conduct), mens objekter og konsepter representerer ressurser for atferd (pattern for conduct). I regionaliseringsprosesser baserer aktører seg på forestillinger, konsepter, ideologier og om hva som er det gode liv. Dette er gjeldende innenfor hverdagspraksis så vel som innenfor institusjonalisert praksis som har med utvikling, det administrative og innenfor det som har med det fordelingsmessig fordelaktige. Den materielle dimensjonen (eksisterende befolkningskonsentrasjoner, naturlige og teknologiske forutsetninger med mer) inngår som referanseramme for praksiser og kan nedfelles i konseptutvikling. Denne casestudien er bygd opp med en gjennomgang av de romlige materielle strukturer i regionen i kapittel 2, deretter følger en gjennomgang av utvalgte tema innenfor hverdagspraksis i Bergensregionen i kapittel 3. I kapittel 4 beskrives profileringen av regionen. Kapittel 5 gir innledningsvis en kort oversikt over ulike regionbetegnelser og deretter redegjøres det for den 7

institusjonaliserte praksis knyttet til politikkutforming. Konklusjoner trekkes i kapittel 6 hvor også de teoretiske aspektene ved regionalisering vi har belyst i dette innledningskapitlet trekkes frem igjen. 8

2 Fysiske og materielle strukturer i Bergensregionen 2.1 Regionavgrensning http://www.bergensregionkart.no/rbo/index.jsp Regionrådet i Bergen og Omland avgrenser Bergensregionen til elleve kommuner. Disse er Askøy, Austevoll, Bergen, Fjell, Fusa, Os, Osterøy, Samnanger, Sund, Vaksdal og Øygarden. Regionen avgrenses fysisk av Osterfjorden i nord-øst, Kvamskogen i øst og Hardangerfjorden i sør. Storbymeldingen inkluderer også Meland, Radøy, og Lindås til bergensregionen. 9

Innbyggertall 2002 Innbyggertall 2007 14 kommuner: 338611 357998 Bergen 233291 244620 Fusa 3723 3749 Samnanger 2343 2353 Os 14103 15595 Sund 5250 5670 Fjell 18927 20791 Askøy 20575 23018 Vaksdal 4187 4094 Osterøy 7104 7186 Meland 5577 6016 Øygarden 3786 4134 Radøy 4618 4658 Lindås 12612 13594 Austrheim 2515 2520 Alle kommunene i bergensregionen, med unntak av Vaksdal, har hatt befolkningsøkning fra 2002 til 2007. 10

Kartet over og tabellen under viser tettsted, kommune, folkemengde, areal og innbyggertall pr. km 2 Folkemengde Areal, km 2 Tettsted Kommune I alt Fordelt på I alt Fordelt på Innb./km 2 kommune kommune Bergen Bergen 220418 91,67 2404 Hylkje Bergen 2002 2,4 834 Ytre Arna Bergen 2468 1,45 1702 Indre Arna Bergen 6151 3,78 1627 Espeland Bergen 1869 2,09 894 Fanahammeren Bergen 3682 2,77 1329 Eikelandsosen Fusa 457 0,73 626 Haga Samnanger 936 1 936 Søfteland Os 1251 1,15 1088 Søre øyane Os 785 0,99 793 Osøyro Os 8143 7,19 1133 Søvik Os 755 0,62 1218 Hagavik Os 1538 1,36 1131 Klokkarvik Sund 616 0,8 770 Hammarsland Sund 409 0,35 1169 Tælavåg Sund 506 0,7 723 Solsvik Fjell 549 0,7 784 Skoge/Møvik Fjell 554 0,36 1539 Vindenes Fjell 414 0,37 1119 Ågotnes Fjell 1415 1,19 741 Knappskog Fjell 1108 0,84 1319 Askøy Askøy 17754 15,02 1182 Vaksdal Vaksdal 933 0,76 1280 Stanghelle Vaksdal 755 0,59 1280 Dale Vaksdal 1130 0,91 1242 Hausvik Osterøy 542 0,39 1390 Lonevåg Osterøy 534 0,74 722 Valestrandfossen Osterøy 949 1,09 871 Fotlandsvåg Osterøy 229 0,39 587 Haugland Randøy 429 1,05 409 Manger Randøy 829 1,15 721 Austmarka Randøy 392 0,27 1452 11

Lindås Lindås 1126 1,19 946 Knarvik Lindås 4569 3,65 1252 Leknes Lindås 236 0,22 1073 Kaland Austrheim 407 1 407 Årås Austrheim 506 0,68 824 Frekkhaug Meland 1596 1,03 1550 Krossneset Meland 443 0,54 820 Holme Meland 627 0,5 1254 Norvik i alt 411 0,42 979 Bergen 366 0,34 1076 Os 45 0,08 536 Flesland Bergen 327 0,45 727 Krokeidet Bergen 348 0,55 633 Li Fjell 355 0,35 1014 Knarrevik/Straune Fjell 9358 6,49 1442 Misje Fjell 238 0,26 915 Fjell Fjell 263 0,24 1096 Tabellen under viser folkemengde og areal i tettsteder. Kommune. 1. januar 2007 Folkemengde Areal Km 2 Kommune I kommunen I tettsted % i tettsted I kommunen I tettsted % i tettsted Bergen 244620 237631 97,1 465 105,5 22,67 Fusa 3749 457 12,3 379 0,73 0,19 Samnanger 2353 936 40,4 269 1 0,37 Os 15595 12517 80,3 140 11,39 8,15 Sund 5670 1531 27,8 100 1,85 1,86 Fjell 20791 14254 69 148 11,52 7,78 Askøy 23018 17754 77,3 100 15,02 14,95 Vaksdal 4094 2818 68,9 716 2,26 0,32 Osterøy 7186 2254 31,5 275 2,61 0,95 Meland 6016 2666 44,5 93 2,07 2,24 Øygarden 4134 67 Randøy 4658 1650 35,5 112 2,47 2,21 Lindås 13594 5931 43,7 476 5,06 1,06 Austrheim 2520 967 38,4 57 1,86 2,92 12

Tallene over indikerer at vi har å gjøre med en region hvor befolkningen i hovedsak bor i tettsted (definert ut fra SSB), men at tettstedene er relativt spredt. Befolkningstettheten har en kjerne med utgangspunkt i Bergen over mot Askøy. 13

Figuren over og tabellen under indikerer at regionen også er integrert som en bo- og arbeidsmarkedsregion, og hvor særlig innpendlingen til Bergen er betydelig i flere av kommunene. Bergen, Samnanger, Fjell og Askøy er særlig integrert. Det er liten utpendling fra Bergen. Den største utpendlingen fra Bergen går til Askøy, Os, Lindås og Fjell. Bergen Fus a Ut fra tallene over kan vi si vi har følgende om en regionsavgrensning: 1. Storbymelding: Askøy, Austevoll, Bergen, Fjell, Fusa, Os, Osterøy, Samnanger, Sund, Vaksdal, Øygarden, Meland, Radøy, og Lindås 2. SSBs tettstedsavgrensing: Tettstedet Bergen har over 220 000 innbyggere i fra Bergen kommune. 3. Arbeidspendling: a) Om lag 50 % av de sysselsatte fra Fjell og Askøy jobber i Bergen. b) Om lag 40 % av de sysselsatte i Samnanger, Os, Meland og Osterøy jobber i Bergen. c) Om lag 30 % av de sysselsatte i og Sund jobber i Bergen. Bostedskommune: Samnanger Arbeidsplasskommune (absolutte tall): Meland Bergen 112504 168 51 642 145 2143 642 163 227 232 115 56 498 34 Fusa 231 1345 15 66 0 12 3 0 2 1 1 0 2 0 Fjell 4762 2 0 17 186 4600 71 2 9 3 135 0 14 2 Askøy 5200 1 1 13 20 289 5302 3 5 2 20 3 10 1 Vaksdal 398 2 3 7 1 7 0 1247 24 2 1 1 1 0 Osterøy 1194 0 5 19 1 3 3 23 2171 10 1 1 24 1 Meland 1145 1 0 2 0 24 5 1 11 1133 5 25 533 26 Rad øy Lindås Os Sund Fjell Askøy Vaksdal Osterøy Øygarden Austrheim Samnanger 455 52 461 22 2 16 1 14 10 8 0 0 2 0 Os 3096 159 10 440 0 54 6 1 3 0 4 2 2 0 (Hord.) 0 Sund 867 0 0 1 1081 621 10 0 0 0 28 0 6 1 Øygarden 522 1 0 2 11 298 4 0 3 1 933 0 4 4 Radøy 413 0 0 2 0 9 4 0 2 62 0 123 376 62 2 Lindås 1848 1 2 8 1 47 13 3 17 290 4 166 3929 187 Austrheim 136 0 0 2 0 4 0 0 1 16 0 42 363 600 14

d) Om lag 2 % av de sysselsatte i Bergen jobber i Fjell, og 1 % i OS og Askøy. 4. Konklusjon: Askøy, Austevoll, Bergen, Fjell, Fusa, Os, Osterøy, Samnanger, Sund, Vaksdal, Øygarden, Meland, Radøy, og Lindås hører til den funksjonelle byregionen Bergen. 2.2 Næringsfordeling 15

Figuren over gir en oversikt over antall sysselsatte etter region og næring. Vi ser at tjenesteytende næringer, samt helse og sosialtjenester representerer mange antall sysselsatte i alle kommunene i regionen. Vi ser også at sekundærnæringene er store, og i for eksempel Lindås er denne næringen den største målt i antall sysselsatte. 2.3 Landskap og landformer Landskapet preges av fjorder og fjell og avgrenser byregionen med Kvamskogen, Hardangerfjorden og Osterfjorden. Kystområdene i kommunene Fjell og Askøy preges av et noe flatere landskap, men gjennomskjæres av fjorder. 2.4 Sentrale funksjoner I regionen, og da særlig i Bergen, er det lokalisert en rekke sentrale funksjoner med regional og til dels nasjonal betydning. Vi kan nevne følgende: Kunnskapsinstitusjoner: o Universitetet i Bergen o Høgskolen i Bergen o Norges Handelshøyskole Helse: o Haukeland Universitetssykehus Kultur: o Den Nationale Scene o Festspillene i Bergen o Grieghallen o Bryggen i Bergen o Hanseatisk museum o Troldhaugen o Fløybanen o Bergen Kino o Kulturhuset Verftet USF Handel: o Bergen sentrum 16

o Åsane Senter o Lagunen o Oasen o Sartor senter o Gullgruven o Bystasjonen o Knarvik senter Transport og kommuniasjon: o Bergen jernbanestasjon o Bergen busstasjon o Flesland flyplass o Bergen havn 2.5 Handel Figuren over viser omsetning pr. innbygger i detaljhandel, etter region. Vi ser til dels store forskjeller mellom kommunene i regionen, og hvor Bergen, Voss, Os, Fjell og Lindås peker seg ut som de med høyest omsetning. Dette indikerer disse kommunene som regionsentre med hensyn til handel. Av disse kommunene er ikke Voss med i bergensregionen. 17

2.6 Oppsummering av romlighet og materiell struktur I Hordaland er det i dag fire regionråd som dekker alle kommunene, med unntak av Voss. I regionrådet Bergensregionen er Austevoll medlem av både Bergensregionen og Samarbeidsrådet for Sunnhordland, mens Osterøy er medlem av både Bergensregionen og Regionrådet Nordhordland. Bergensregionen er landets største regionråd målt i folketall (ca. 337.000 innbyggere). Landskapet er et fjord, fjell og kystlandskap og avgrenses således av Osterfjorden, Hardangerfjorden og Kvamskogen. Bergen er den klart dominerende kommunen sett i forhold til antall innbyggere, sysselsatte innenfor ulike næringer, samt i forhold til innpendling. Bergen, Askøy og Fjell er de kommunene med høyest andel av befolkningen som bor i tettsted, ellers preges regionen av en spredt bosatt befolkning. Det er relativt stor innpendling til Bergen. Den største innpendlingen kommer fra Os, Fjell og Askøy, samt Lindås. Vi ser også at den største arbeidspendlingskommunen for bergenserne er Fjell. Her finner vi en relativt høy andel tjenesteytende næringer og sekundærnæringer. Vi har altså å gjøre med et arbeidsmarked som i stor grad er romlig integrert. Et er for eksempel omtrent like mange i Fjell kommune som arbeider i Bergen som i egen kommune. Det samme gjelder også for Askøy. Det er relativt liten pendling mellom de andre kommunene, mens andelen som arbeider i Bergen er stor for samtlige av nabokommunene til Bergen. Bergen skiller seg ikke særlig ut når det gjelder omsetning pr. innbygger innenfor detaljhandel hvor Bergen, Lindås og Fjell ligger ganske likt. 18

3 Hverdagspraksis i Bergensregionen 3.1 Arbeidspendling Som vist i kapittel 2 over er regionen integrert som en bo- og arbeidsmarkedsregion, og hvor særlig innpendlingen til Bergen er betydelig i flere av kommunene. Bergen, Samnanger, Fjell og Askøy er særlig integrert som et felles bo- og arbeidsmarked. Det er liten utpendling fra Bergen. Den største utpendlingen fra Bergen går til Askøy, Os, Lindås og Fjell. Men generelt er innpendlingen til Bergen i hele bergensregionen stor sett ut fra de relative tall. 3.2 Avisleserpraksis Husstandsdekning: Bergens Tidene Bergensavisen Vestnytt Askøyværingen Hordaland Bygdanytt Nordhordland Bergen 48,7 18,15 Fusa 48,4 13,5 Samnanger 49 11,5 Os 47,7 18,8 Sund 43,5 15,2 51,8 Fjell 44,4 16,7 47,5 Askøy 43,4 15,5 58 Vaksdal 37,9 13,6 24,3 Osterøy 49,2 15,5 62,1 Meland 43,3 12,7 50,3 Øygarden 35 14,9 53,1 Radøy 38,4 13,4 47,4 Lindås 41,9 15,4 40,6 Austrheim 41,3 17,5 39,9 Når det gjelder avisleserpraksis viser tabellen over at Bergens Tidende har høy dekningsgrad i alle kommunene i regionen med mellom ca 40% og 50%. Enkelte lokalaviser ser vi har en betydelig dekningsgrad i enkelte kommuner på over 50%, men her ser vi at i disse kommunene har også Bergens Tidende høy dekningsgrad. Ved siden av Bergens Tidende og Bergensavisen ser vi at 19

avisen Nordhordland også har et betydelig dekningsområde i kommunene Meland, Radøy, Lindås og Austrheim. Dette kan være indikasjon på en relativt sterk regional tilhørighet Nord-Hordaland. 3.3 Fotballseerpraksis Tabellen under viser antall sesongkort sportsklubben Brann solgte i 2007 etter bostedskommune. Kommune: Antall: Bergen 10192 Oslo 37 Bærum 18 Asker 1 Ski 3 Spydeberg 2 Nannestad 1 Lillehammer 2 Drammen 2 Sandefjord 1 Larvik 1 Lier 1 Gol 1 Ål 1 Geilo 1 Bamle 1 Stavanger 6 Sola 9 FINNØY 1 Sandnes 5 Kristiansand S 3 Os 249 Osterøy 87 Askøy 384 Øygarden 25 Fjell 413 20

Sund 78 Austevoll 75 Stord 38 Bømlo 23 Kvinnherad 14 Haugesund 3 Kvam herad 22 Jondal 3 Fusa 13 Samnanger 15 Tysnes 6 Voss 27 Vaksdal 15 Odda 4 Lindås 85 Meland 99 Radøy 22 Austrheim 34 Lindås 16 Gulen 6 Masfjorden 12 Volda 4 Førde 1 Gloppen 3 Årdal 4 Flora 8 Ørsta 2 Førde 1 Trondheim 5 Hyllestad 14 Tromsø 1 Målt etter solgte sesongkort i 2007 ser vi at sportsklubben Brann har en relativt stor regional appell, i alle fall i nabokommunene til Bergen. Os, Askøy og Fjell er de kommunene med suverent flest brannsupportere av nabokom- 21

munene til Bergen. Det er også i disse kommunene vi finner den største arbeidspendlingen inn til Bergen. Vi husker også at handelsutvekslingen kan antas å være relativt stor mellom disse kommunene. 22

4 Profilering av Bergensregionen Reiselivsprofilering Visitbergen, som er de såkalte offisielle reiselivssidene på internett for Bergen markedsfører først og fremst Bergen. I tillegg relateres Bergen også til Hardangerfjorden og Sognefjorden ved at Bergen profileres som Inngangen til fjordriket. På Bergen turistinformasjon sine internettsider tilbys således informasjon både om Bergen og om Fjordene, som det heter. Markedsføringen som drives av de ulike nettstedene med både lokal og nasjonal forankring markedsfører og profilerer likevel først og fremst Bergen ved at det er asktører lokalisert i Bergen som det vises til, som for eksempel Bergen kommune, Bergen Media By, Bergen Næringsråd, Bergen og Omland Havnevesen, Bergen Sentrum AS, Universitetet i Bergen m.fl. Det er med andre ord Bergensaktører og steder i Bergen som profileres. I den grad regionen for øvrig trekkes inn, så er det de store turistattraksjonene på Vestlandet som relateres til byen, slik som Fjordene. Her er det igjen aktører lokalisert i Bergen som profilerer og informerer om Fjordene. I regionen er det ulike reiselivslag, slik som Bergen reiselivslag og Nordhordaland reiselivslag som hver har egne internettsider. Det er tatt opp til drøfting et nærmere samarbeid mellom disse to reiselivslagene for bedre å koordinere og markedsføre regionen som sådan. Det drøftes også hvilket potensiale det kan ligge i å koordinere og samkjøre profilering og markedsføring av opplevelsesnæringer på Vestlandet. I denne diskusjonen sees gjerne by og land i sammenheng hvor gjerne byene representerer markeder, mens omlandet i større grad er tilbydere. Den nasjonale reiseportalen www.reiser.no har egen link til Vestlandet som reiselivsmål, og hvor Bergen og omland, særlig fjordene, profileres sammen med Vestlandet for øvrig. Utover dette er det liten koordinert markedsføring og profilering av Bergens-regionen. Generell profilering Utover reiselivsprofilering er det en rekke aktører i Bergen som profilerer og markedsfører Bergen og delvis også regionen. Flere av disse aktørene vil bli omtalt under. En slik profilering og markedsføring henger sammen med den allmenne konkurransen mellom steder og regioner for å tiltrekke seg virksomheter, kompetanse og tilflytting av mennesker for øvrig. Foruten kommunene og reiselivsselskapene, er det flere nye og etablerte aktører som 23

gjennom sitt virke driver en slik profilering. Når det gjelder Bergensregionen, har nok Bergen by og kommune stått mest i fokus for en slik generell profilering. Sentrale aktører innen næringsliv og kultur har vært aktive her, særlig innen olje og gass, Universitetet i Bergen og Bergen som kulturby har blitt profilert. Aktørene vil bli nærmere omtalt under. 24

5 Institusjonalisert praksis i Bergensregionen 5.1 Diskurser om regionalisering Når Bergensregionens regionalitet skal undersøkes er det noen historiske føringer som det er viktig å klargjøre. Frem til 1972 var Bergen eget fylke. I 1972 gikk kommunene Arna, Bergen, Fana, Laksevåg og Åsane sammen til storkommunen Bergen. Bergen hadde lenge vært dominerende overfor sine nabokommuner og hadde et sterkt økonomisk og kulturelt hegemoni. Den gamle organiseringen med Bergen som eget fylke befestet på mange måter denne posisjonen. Den nye organiseringen med Bergen som en storkommune og Hordaland fylke som et tredje forvaltningsledd mellom Staten og Bergen endret på det formelle, men Bergen så fremdeles på Hordaland fylkeskommune som et organ for distriktet/landkommunene, og ikke for dem. Mange av våre informanter påpeker denne konfliktdimensjonen som fremdeles gjeldende og førende for forholdet mellom Bergen og fylkeskommunen, og delvis også for Bergen og omlandet. Mange påpeker likevel at forholdet er i ferd med å endres, ikke minst i Regionrådet Bergensregionen, og i tråd med et generelt sterkere fokus på region og regionalisering i den nasjonale, men også internasjonale diskursen om regional utvikling. Det er en rekke dimensjoner i diskursen om regionalisering i Bergensregionen som aktiviseres når Bergen som region diskuteres og når Vestlandet som landsdelsregion diskuteres. Implisitt kommer også spørsmålet om region og regionalisering frem når konkurransekraft, lokalisering og samarbeid knyttet til for eksempel næringsutvikling drøftes. Spørsmålet om regionreformen aktualiserer dimensjoner knyttet til blant annet sentrum-periferi, avstand til makten, Vestlandet mot Østlandet og nasjonal Oslo-dominans. Møre og Romsdal er i mindre grad en romlig referanse i denne diskursen. Deler av de samme dimensjonene går også igjen i diskursen om Bergen byregion. Her er i særlig grad spørsmål om konkurransekraft, evnen til å tiltrekke seg virksomhet, regionens muligheter og vilje til samarbeid og det til dels problematiske forholdet mellom Bergen og nabokommunene er dimensjoner som aktualiseres. Følgende dimensjoner har vært elementer i debatten i Bergens-Tidende, samt implisitt og eksplisitt del av interne diskusjoner hos ulike aktører: 25

o o Vestlandet som landsdelsregion o Konkurransekraft vis a vis Oslo o Rivalisering på Vestlandet o Vestlandsrådets betydning. Hvilken betydning? o Hvilken regionavgrensing skal gjelde? o Sogn og Fjordane i periferien? o Finnes det en vestnorsk identitet? Jfr bokverket Vestlandets historie o Spørsmålet om Bergen som landsdelshovedstad versus Stavanger Regionalisering i Bergen byregion o Rivalisering mellom Bergen og Stavanger o Bergen som oljeby sakker akterut. Mangler kompetanse og klarer seg ikke i forhold til Stavanger. o Hvem driver regionen fremover? Hvordan bør dette organiseres? Er de nye organisasjonene den rette strategien? Spørsmålene og debatten relateres til opprettelsen av Business Region Bergen og Hordaland Olje og Gass. o Hvilken teknologi skal danne grunnlaget for næringssatsing i Bergen? Olje/gass, undervannsteknologi? o Er Bergen attraktiv nok? Hva gjør aktørene i Bergen for å tiltrekke seg virksomhet? o Samferdselspolitikken: Sommel i å prioritere for fremtiden Veg versus kollektivt Miljø og forurensning Bompenger eller ikke Utvidelse av Bybane-prosjektet Hurtigtog mellom Bergen og Oslo/Stavanger Regionmeldingens betydning for transport- og kollektivsektoren o Bergens dominans og til dels problematiske forhold til nabokommunene og til regionen. Realitet eller myte? o Skal en satse på en strategi der en tror byen er motoren? Hva vil en slik strategi innebære for nabo-kommunene? o Business Region Bergen et tog som går; vil du være med eller stå igjen utenfor? 26

Flere av aktørene og nettverkene som omtales i det kommende fungerer som arenaer og som premissleverandører hvor flere av disse dimensjonene og andre dimensjoner inngår i måten region og regionalisering diskuters, behandles og forstås. Det er sterke krefter for en sterkere regional integrasjon i Bergens-regionen, og det ser ut til at det er relativt stor enighet om dette. Fremtidsvisjonene i Bergen er nettopp knyttet til dette, og at denne regionen skal stå sterkere og være mer attraktiv enn nå. Hvilke premisser som skal legges til grunn for en slik integrasjon synes derimot mer uklart, og arbeidet for dette synes også å være mer fragmentert enn i enkelte andre byregioner, som for eksempel Ålesund og Bodø ved at det ikke er noen instans som klart sitter i en posisjon til å gjøre en slik innsats. Den historiske dimensjonen hvor Bergen tidligere var et selvstendig fylke blir av mange påpekt har en betydning i dag for hvordan Bergen ser på seg selv og omlandet, og for hvordan enkelte omlandskommuner ser på seg selv i relasjon til Bergen. Det ligger en ambivalens i hvordan Bergen betraktes. Underlegenhet, frykt og delvis irritasjon preger noe av diskursen sett utenfra Bergen, mens andre påpeker at Bergen nå viser en større vilje til samarbeid enn det som har vært vist tidligere, og at vi nå er vitne til en endring i tråd med mer generelle regionaliseringstendenser. Noe av bakgrunnen for dannelsen av Regionrådet Bergensregionen var imidlertid at nabokommunene ønsket å få kontakt med Bergen. Siden har Bergen ikke ønsket å være dominerende i disse relasjonene. I denne sammenhengen bør også nevnes relasjonen mellom Bergen kommune og Hordalnd fylkeskommune. I enkelte sammenhenger har som påpekt over dette vært noe problematisk, særlig innen samferdsel, men også innen kultursektoren. 5.2 Samferdselspolitikk i Bergensregionen Samferdsel er en vesentlig del av regionaliseringsdebatten og regionaliseringspolitikken i Bergensregionen, og har vært et sentralt felt på et regionalt nivå i mange år. Hordaland fylkeskommune har vektlagt dette sterkt i flere fylkesplaner, i Bergensregionen er dette ett av fire prioriterte politikkfelt og i Bergen kommune blir dette sett på som et helt sentralt politikkfelt i den videre utviklingen av byen. For omlandskommunene er infrastrukturen avgjørende for om regionen skal fungere tilfredstillende som et bo- og arbeidsmar- 27

ked. I det såkalte Bergensprogrammet er dagens transportpolitikk for Bergen kommune formulert. Programmet gjennomføres i samarbeid mellom Statens vegvesen, Bergen kommune og Hordaland Fylkeskommune. Programmet hadde sin oppstart i 2002 med en tidshorisont til 2015. Andre tiltak i regionen er nedfelt i NTP gjeldende fra 2006-2015, og i fylkesdelplanen for transport. Utover dette er det ikke noen samlet strategi for samferdselspolitikken i regionen. Med bakgrunn i behov for å rullere Bergensprogrammet og gjøre prioriteringer inn mot NTP 2010-2019 er det utarbeidet en transportanalyse som grunnlag for langsiktige transportpolitiske strategier for byregionen fram mot 2030. Bak transportanalysen står Hordaland fylkeskommune, Bergen kommune, Statens vegvesen og Jernbaneverket. I tillegg til Bergensprogrammet og prioriteringer inn mot NTP er det en rekke initiativ til bompenger og enkelttiltak i Bergens ytterområder og i de øvrige kommunene i regionen. Transportanalysen som er utarbeidet har et mer overordnet perspektiv på virkemidler og prioritering av tiltak i regionen. Utfordringene innen samferdselsfeltet er svært store ved at det er økende økonomisk aktivitet i regionen, befolkningstilvekst, forventet stor økning i mobilitetsmønsteret, betydelig luftforurensning, støy og utslipp av klimagasser. I denne konteksten er det flere aktive aktører. Her er en oversikt over de sentrale politikkutformingsaktørene og litt om deres virke: o Enkeltkommunene: Disse fungerer som høringsinstanser i forhold til initiativ fra fylke og stat. Disse har også ansvar for bygging og vedlikehold av kommunale veier. Deltar i ulike regionale fora der samferdsel er tema, som for eksempel Regionrådet Bergensregionen og i arbeid for enkeltprosjekter som for eksempel bompengepakker, bybane (Bergen kommune), Nordhordalandsbrua, Askøybrua, Osterøybrua og Nye Vossebanen (Voss kommune, Vaksdal kommune og Bergen kommune, men som enda ikke er realisert). Bergen kommune har i tillegg hatt ansvar for kollektivtrafikken i kommunen, inklusive deler av omlandet, som en prøveordning frem til 31. desember 2007. Etter dette overtar Hordaland fylkeskommune. o Hordaland fylkeskommune: Fylkeskommunen er initiativtaker og ansvarlig i forhold til areal- og transportplanarbeidet, samt til utforming og finansiering av kollektivtrafikk. Både politisk myndighet og administrativ instans med fylkesamferdselssjef og fylkesplansjef. Tar initiativ av overordnende og strategisk karakter. Tale- 28

o o o o o rør inn mot sentrale statlige myndigheter. Utvikler egen fylkesdelplan for transport og utbyggingsmønster i Bergensområdet. Regionrådet Bergensregionen: Består av ordførere og rådmenn fra kommunene Austevoll, Askøy, Bergen, Fjell, Fusa, Os, Osterøy, Samnanger, Sund, Vaksdal og Øygarden. Regionrådet har som målsetting å være rådgivende og koordinerende for disse kommunene, fremme forpliktende samarbeid mellom kommunene, fylkeskommunen og staten, samt samordne og gjennomføre oppgaver som kan påvirke utviklinga og være til nytte for innbyggerne. Rådet har drevet noe lobbyvirksomhet, og det er en vilje i rådet til å øke lobby-virksomheten. Vestlandsrådet: Er et formelt samarbeidsråd opprettet av de fire fylkeskommunene Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal. Ambisjonen er å overføre reell myndighet til rådet. Som et forvaltningsforsøk overtok rådet fra 1.1.2004, med unntak av Møre og Romsdal, enkelte statlige oppgaver og ansvarsområder innenfor vegsektoren. Dette omfatter planlegging og endelige prioriteringer av investeringsmidler knyttet til riksvegnettet. Hensikten er å utvikle gode samarbeidsrutiner og finne samordna løsninger på tvers av fylkesgrensene. Statens vegvesen, distriktskontor: Tilhører Statens Vegvesen region Vest. Distriktskontor for Bergen distrikt i Bergen. Har med vedlikehold og utbyggingssaker å gjøre. Er sentral i de større vegplanene i regionen. Står for høringer knyttet til vegprosjekter. Er tungt inne i Bergensprogrammet. Nye Vossebanen: Hordaland fylkeskommune, Bergen kommune, Vaksdal kommune, Voss kommune, Jernbaneverket, NSB og Flåm Utvikling A/S har gått sammen om å få utredet og vedtatt en satsing på modernisering og revitalisering av Vossebanen (Bergen- Myrdal/Flåm) fram mot 2019. Bergensprogrammet: Et utviklingsprogram for transport, byutvikling og miljø. Omfatter kollektivtrafikktiltak, gang- og sykkelveger, miljøprosjekter, tiltak på gatenettet i sentrum, trafikksikkerhetstiltak og nye vegprosjekter. Bybanen, Ringveg Vest og bompengering rundt Bergen er eksempler på viktige og store prosjekter som ligger i programmet. Programmet gjennomføres i samarbeid mellom Statens vegvesen, Bergen kommune og Hordaland 29

o o o o o Fylkeskommune. Programmet hadde sin oppstart i 2002 med en tidshorisont til 2015. Transportanalyse for Bergensområdet: Del av handlingsprogrammet til Nasjonal Transportplan 2006-2015. Transportanalysen er en analyse av det overordnede transportsystemet i Bergensområdet som grunnlag for NTP 2010-2019. I Bergensområdet ledes prosjektgruppen av Hordaland fylkeskommune, Bergen kommune, Statens vegvesen og Jernbaneverket. Bergen Bompengeselskap A/S: Bompengeselskap for bergensområdet. Bompengeanlegget driftes av Bro- og Tunnelselskapet A/S. Forum Nye Bergensbanen: Gruppe med aktører fra områdene som sokner til Bergensbanen som arbeider for en ny og utbedret Bergensbane. Ledes av ordfører på Voss. Jernbaneverket, region Vest/trafikkområde Vest: Har ansvaret for vedlikeholdet av jernbanens infrastruktur, planlegger, prosjekterer og foreslår gjennomføringen av nye jernbaneprosjekter. Er inne i utviklingen av Nye Vossebanen sammen med blant annet NSB. Bergen og Omland havnevesen: Interkommunal bedrift. Kommunene Askøy, Austrheim, Bergen, Fedje, Fjell, Lindås, Meland, Os, Radøy, Sund, Øygarden og Hordaland fylkeskommune er medlemmer. Samordner all offentlig havnevirksomhet innen samarbeidsområdet. Ivaretar forvaltningsmessige og administrative oppgaver av havne- og farvannsmessig art. I lista over har vi tatt med politikkaktører i form av organisasjoner og sammenslutninger, og vi har tatt med prosjekter. I disse prosjektene inngår også flere av de ulike organisasjonene som er tatt med i lista. Alle disse aktørene er i dag sentrale instanser for implementering av politikk innenfor dette feltet. De aller viktigste om vi holder prosjektene utenfor ser likevel ut til å være følgende: 1. Enkeltkommuner 2. Bergen kommune 3. Hordaland fylkeskommune 4. Vestlandsrådet 5. Statens vegvesen, distriktskontor 6. Regionrådet Bergensregionen 30

For å vurdere hvilken romlig forankring samferdselspolitikken har så ser vi på politikkaktørenes romlige referanse for sine prosjekter. I tabellen under har vi ikke bare tatt med organisasjonene, men også de ulike prosjektene og sammenslutningene over: Tabell 1: Politikkaktører innen samferdselsfeltet og deres romlige referanse. Politikkaktør Romlig referanse Kommunene Kommunene Hordaland fylkeskommune Hele Hordaland fylke Bergen kommune Bergen kommune Bergensregionen Austevoll, Askøy, Bergen, Fjell, Fusa, Os, Osterøy, Samnanger, Sund, Vaksdal og Øygarden. Vestlandsrådet Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane (og Møre og Romsdal). Statens vegvesen, distriktskontor Askøy, Austevoll, Austrheim, Bergen, Fedje, Fjell, Gulen, Lindås, Masfjorden, Meland, Os, Osterøy, Radøy, Sund, Øygarden. Jernbaneverket, region Vest Hordaland, Sogn og Fjordane, Rogaland, Aust- Agder, Vest- Agder, delar av Telemark, Buskerud og Oppland. Bergen og Omland Havnevesen Askøy, Austrheim, Bergen, Fedje, Fjell, Lindås, Meland, Os, Radøy, Sund og Øygarden Nye Vossebanen Kommunene Bergen, Vaksdal, Voss og Aurland Bergensprogrammet Bergen Transportanalyse for bergensområdet Bergensregionen (Bergensområdet) Bergen Bompengeselskap Bergen Forum Nye Bergensbanen Området langs Bergensbanen, med særlig fokus på Hallingdal, Voss og Bergen. Vi ser av tabellen over at viktige samferdselsprosjekter og -aktører har byregionen som sin romlige referanse. Samtidig ser vi at Bergens særlige utfordringer gjør seg utslag i at flere aktører, slik som Statens vegvesen og Hordaland fylkeskommune har Bergen som sin romlige referanse. I Bergen ser vi også en rekke initiativ og prosjekter som har fokus på Bergen. 31

For å vurdere videre grad og styrken i den romlig forankring er det viktig å vurdere de ulike aktørenes egen styrke innenfor dette politikkfeltet. De ulike politikkaktørenes styrke innenfor samferdselsfeltet er vurdert etter politisk makt, økonomiske ressurser, administrative ressurser og type saker som de er involvert i: Tabell 2: Vurdering av styrke til politikkaktørene innen samferdselsfeltet. Politikkaktør Aktørenes styrke Politisk Økonomiske Administrative Saker makt ressurser ressurser Enkelt kommunene Ja I liten grad I liten grad Har ansvaret for kommunale veier. Det er varierende i hvilken grad kommunene går ut over dette, men flere engasjerer seg som pådrivere i større samferselsprosjekter. Eksempel på større sak er Nye Vossebanen, ny storhavn i Bergensregionen, kollektivtilbudet. Hordaland fylkeskommunelektivtrafikk Ja Ja Ja Veiutbygging og kolstand. i bred for- Foruten overordnet strategisk planlegging på dette feltet er arbeidet med NTP, Nye Vossebanen, Bergensprogrammet, oppfølging av fylkesdelplan for transport og utbyggingsmønster i Bergensområdet, Bybanen i Bergen og arbeidet med transportanalysen aktuelle saker. Trans- 32