Hvit natt
BROR HAGEMANN Tidligere utgitt: Freelancer. Roman, 1985 (Cappelen) Noen som Angela. Roman, 1989 Bak lyset. Roman, 1991 Duo med Scott. Roman, 1994 Rød java. Roman, 1998 De blyges hus. Roman, 2002 Glemselens gate. Roman, 2004
Bror Hagemann Hvit natt Roman
Gyldendal Norsk Forlag AS 2006 Printed in Slovakia Trykk/innbinding: Tlaciarne BB s.r.o., Slovakia 2006 Sats: Type-it AS, Trondheim 2006 Papir: Ensolux Cream 90 g (1,6) Boken er satt med 11/14 p. Sabon Omslagsdesign: Blæst / Terese Moe Leiner ISBN-10: 82-05-35361-1 ISBN-13: 978-82-05-35361-9
Den første som må bort er Ingeborg. Bildet av henne stenger for nesten alt annet i bevisstheten min, som en propp i det karet av minner og ubrukelige erfaringer jeg håper snart å få tømt. Jeg husker jeg tegna henne en gang i tredje eller fjerde klasse. Hun likna et stort, skeivt tårn med rødt tak, og med de karakteristiske vrengte øya, fulle av tåke, pekende i hver sin retning. Allerede da oppfatta jeg henne som utgammel, nærmest et spøkelse i det bigge, dystre huset, men i virkeligheten kan hun ikke ha vært mye over seksti. På det meste var jeg oppe hos henne flere ganger i uka, for å spise skiver med Banos og drikke saft som bare var et rosa skinn i det lunkne vannet, og for å stikke til meg noe av nipsen det fløyt over av i huset til Ingeborg. Det var en fyr på Holmen som kjøpte gamle ting uten å spørre hvor de kom fra, jeg kunne få en tier for en liten hest eller en engel i hvitt porselen, og jeg kjøpte sjokolade og røyk som jeg delte ut i friminuttene på skolen. Ingeborg merka ingenting. I alle fall sa hun ikke noe om det. Hun var fornøyd så lenge jeg satt på den faste plassen og spiste den faste maten, og selv om jeg ofte tenkte at det var siste gang, dette gadd jeg da faen ikke lenger, gikk det bare en 5
dag eller to før jeg skifta mening og løp opp bakken til huset hennes og banka på døra på nytt. Men på tegningen jeg lagde den gangen, seint en kveld etter at mamma og pappa hadde lagt seg, er det en person til hjemme hos Ingeborg. Det er nærmest bare en skygge i det ene hjørnet, en fortykning i det røde lyset, men jeg innbiller meg at den som står der, kanskje bak et gardin, på vei inn i bildet, er Dribas. Og det er litt rart, for alt det med Dribas og bilturen hjem fra Kjøpmannskjær skjedde mye seinere, etter at vi for lengst hadde flytta fra Asker. Det skremte meg litt da jeg kom på det, en natt jeg satt sånn og rydda opp i huet, som om jeg hadde sett noe den gangen, da jeg bare var en unge, som kunne forhindra det som skjedde. Siden har jeg tenkt at det er omvendt. Det jeg tegna hadde allerede skjedd, om ikke akkurat historisk, så på andre måter, mentalt, som ledd i en for lengst påbegynt årsakskjede jeg, mindre enn noen, hadde kontroll over. Hvis poenget med oppveksten er å skrelle bort alt uvedkommende, alle plagg naturen har utstyrt en med, er det tåpelig å tro man kan få til noe annet. Sannsynligvis har det heller ingen betydning hvilken rekkefølge det skjer i genseren før buksene, buksene før genseren, eller noen annen tenkbar form for avkledning: Resultatet blir uansett det samme. Tegningene var et slags fast punkt i livet mitt, noe å holde seg fast i når alt annet fløyt. Jeg hadde dem gjemt i en skoeske under senga, eller i skapet under en haug med klær, og hver gang vi flytta var det denne skoeska jeg var mest opptatt av å få med meg, mer enn leker eller noe av det 6
stashet man bruker når man blir eldre. Jeg forsegla den med teip og la den nederst i sjøsekken, og etter hvert som eska ble større, og siden formerte seg så jeg hadde tre fire digre bokser å ta vare på, ble det nesten ikke plass til klær, dem måtte jeg hive i søpla, og det ble et helvete hver gang for at jeg mangla noe å ha på meg i det nye huset. Jeg bar sjøsekken inn på rommet mitt og låste døra, om den lot seg låse, eller barrikaderte med det jeg fant av møbler, og begynte å lete etter steder å gjemme disse boksene ingen måtte se. Jeg fikk aldri vite hvorfor vi flytta så mye. Pappa var i skobransjen og solgte merker ingen ville gå med, og hver gang han gikk konkurs eller fikk for mange kreditorer fant han på å prøve et annet sted. Og selv om det gikk bedre på det nye stedet måtte vi flytte for å få bedre plass, eller fordi vi ikke kom ut av det med naboene. En gang for lenge siden, før jeg begynte på skolen, bodde vi i Sarpsborg, og der hadde vi en nabo pappa pleide å sparke fotball med. De hadde et lag som var med i bedriftserien, og pappa spilte back og var kjent som noe av et råskinn, ifølge naboen vår, som hadde gule tenner og en syk, høy latter, og en liten, tjukk kone som aldri sa noe. De pleide å sitte ute på terrassen hos naboen og drikke øl etter kampene, fortsatt med fotballtøyet på seg, og noen ganger var mamma der også, og hun lille tjukke nabokona, og jeg husker glansen i øya til mamma når hun kom inn på soverommet der Lina og jeg lå i hver vår køyeseng, og sa vi måtte sove. Men året etter flytta vi til Thulstrups gate i Oslo, og pappa ga opp fotballen. Han hadde ikke tid, mente han, og uansett var det ikke noe lag i nærheten han kunne spille 7
på. Ikke var det noen terrasse der heller. Bare en liten balkong som snart var full av søppel. En dag klatra jeg over rekkverket der og trua med å slippe taket. Det var fire etasjer ned. Jeg var seks, og sterk i hendene. Pappa kom ut og dro meg opp etter skjortestoffet, og dagen etter kom en snekker og stengte balkongdøra med slå. Oftest var det jo noe vi gleda oss til. Mamma snakka om hvor fint det ville bli på det nye stedet, hvor fint hus vi ville få, og som regel var det en eller annen spesiell attraksjon, som at vi ville få kortere vei til skolen. Det lå liksom i kortene at alt ville bli bedre på det nye stedet. Mamma ville begynne å jobbe igjen og pappa ville være mer hjemme, vi ville spise middag sammen hver dag og kjøre bilturer til slektninger i helgene. Og vi ville få venner! Jeg husker ikke minst i sommerferiene, nede på hytta vi leide ved Gjernes, at jeg fantaserte om alle vennene jeg skulle få, i den nye klassen jeg skulle begynne i, der ingen kjente hverandre fra før, der alle var like nye, for eksempel når skolekretser ble slått sammen, tenkte jeg, og prøvde å forestille meg hvordan det så ut for eksempel på Gjøvik. Og jeg tusla nede i vannkanten og lot som jeg var sammen med de nye vennene mine, de jeg kom til å få på det nye stedet, Ronny og Herker n og Nils, eller hva jeg kalte dem, og lekte at vi spilte fotball sammen og var med hverandre hjem etter skolen, som klassekamerater gjør, og én gang sneik vi oss inn på vaktmesterens kontor, som det ble sagt at man kunne gjøre på den forrige skolen jeg gikk på, hvis man turde, for der var det en dør inn til et rom med ei luke hvor man kunne se jentene dusje etter gymmen. * 8
Vi har fått en ny gutt i klassen, pleide læreren å si, som om ikke alle for lengst var klar over at det satt noen på veggrekka som ikke pleide å være der. Det vil si, den første dagen løp jo alle inn og tok den pulten de hadde mest lyst på, ved siden av den de ville sitte ved siden av. Noen begynte å slåss om de mest populære plassene, med hyl og latter, og selv da alle hadde kapra en plass og det var noenlunde rolig noen sekunder, var det ikke sikkert det var over. Man var kanskje på vei bort til den ledige pulten på veggrekka, foran ei jente med briller og håret fullt av spenner, men så var det noen som ombestemte seg og heiv seg over akkurat den pulten, og så ble det en ny runde med kamp og latter til det roa seg ned på nytt, og man kunne gå til en ledig pult lenger framme. Vi har fått en ny gutt i klassen, sa dusten på kateteret, og fikk alle til å stirre enda mer. Han heter Tore og kommer fra Bragenes skole i Drammen. Fra Tåsen skole i Oslo. Fra Hofstad skole i Asker. Nå håper jeg alle er greie og hjelper ham å finne seg til rette her i klassen, og hvis det er noe du lurer på, Tore, er det bare å spørre meg. Noe sånt. Noen få, enkle setninger som ødela den lille sjansen man hadde til å smelte inn. Før det, da man kom inn porten og så alle som løp rundt og lekte og venta på at det skulle ringe inn, var man på en måte Ingen. Man var et stykke luft mellom de andre ungene, noe de løp forbi eller skumpa borti uten å tenke over det, en slags uklar flekk med klær på i køen utafor klasserommet, der alle boksa rundt på noen de kjente og venta på stormløpet inn til pultene. Så fort læreren hadde holdt denne lille talen, som var forskjellig fra sted til sted, men likevel identisk, var man blinka ut. Solgt. Identifisert som Den Nye. En inntrenger, en som var vansira av lære- 9
rens beskyttende stigma. En det var lov å hate. En alle kunne se, det øyeblikk de fikk øye på ham, at det var noe galt med. En med feil klær. Feil ransel. Feil holdning. Og feil dialekt! Rare ord når han åpna munnen! Rare grimaser når han ble snakka til! Ute i skolegården flokka de seg rundt meg som fluer. Tore, herma de etter læreren. Tore. Er mora di hore? Ukjente, flirende ansikter. Blikk som visste hva som gjaldt. Før eller siden var det én som holdt fram hånda. Grep man etter den, fikk man et lapp i trynet. Så kom det for eksempel noen og løp en ned bakfra, eller dytta en over ryggen på en som hadde satt seg ned, og alle begynte å le, og før eller siden var det noen jenter som sa stakkar, la ham være da, og det var verre enn alt. Dette var uansett bare de første dagene, testperioden, så lenge man hadde nyhetens interesse. Etter hvert roa det seg ned, og man var etablert som han nye, rare, eventuelt harmløse fra Asker eller Oslo, han som ikke skjønner bæret. Var man heldig, kom det noen bort en dag og skulle ha en med på noe. De mangla en på fotballaget, eller til å knabbe sjokolade i kiosken mens en annen distraherte innehaveren. Da gjaldt det å gripe sjansen. Ikke være for ivrig, ikke gi inntrykk av at dette var noe man hadde venta på i dagevis, men opptre kontrollert, som om man hadde all verdens rutine på området. Gikk det bra, i beste fall, var man innafor. Hvis ikke, var det lenge til neste sjanse. Uansett gikk man hjem og oppdaga at lekevennene, de man hadde holdt sammen med i sommerferien, var borte, erstatta av virkelige, tredimensjonale mennesker, med navn som smakte kandissukker i munnen. * 10
Jeg fantaserte om å ha noe i hånda. Et glasskår. Kanskje en spiker som kunne titte ut mellom fingrene når jeg knytta neven. Slo man med den, ville det bli farger. Glødende solfarger. Flater av rennende lys. Bare det å ha noe sånt i hånda, uten at de andre visste det, ga en uhyre trygghet. En kile av makt, av konsentrert styrke man kunne fokusere på når man passerte gjenger som sto og ropte etter en på skoleveien. Tore, på jordet, sønn av ei hore! Kom her da Tore, så skal du få noe godt! Noe du ikke får av mamma! Kanskje en neglefil. Eller en stein med skarpe kanter. En pensel. Noe de ikke venta. Gå rett mot dem. Kjenne tyngden i hånda. Vite at ett eneste lynraskt kutt var nok til å forandre verden.
Så er det Dribas. Hva skal jeg gjøre med ham? Egentlig har han ordna det selv. Hver gang jeg tenker på ham er han mindre. Om han før var et isfjell plassert i en gymsal er han nå, snart, om jeg får det til, skrumpa inn til en liten våt flekk på gulvet. Han likte å ødelegge ting. Alt han kom nær gikk i stykker. Men jeg kunne ikke forestille meg at han bare ved å være til, ved å stå i utkanten av bildet, kunne ødelegge en hel verden. Først var han bare et rykte. En skygge over middagsbordet. Farmor rista på huet og så på oss som om hun helst ville slippe å tro det hun selv fortalte. Det var en tradisjon vi hadde, dette å invitere slekta på middag så fort vi var på plass i det nye huset. Slekta, det ville si onkel Willy og tante Anna i Røyken, et par gamle bestemødre, en folkesky grandonkel i Nittedal. Den eneste som dukka opp var farmor. Kjære gamle farmor, som nesten ikke kunne gå, som hadde vært sykepleier under to verdenskriger, og som skalv så fælt på hendene at man kunne tro de fortsatt herja i henne. Farmor som alltid var enig uten å høre hva som ble sagt, og som all- 12
tid hadde med noe godt til oss i veska, en sjokoladestripe eller en pose lakris, enda hun var fattig som ei lus og bodde i en råtten torommer på Sagene i Oslo, uten bad og med stinkende dass i trappa. Den andre bestemora vår, Mimmi, som vi kalte henne, meldte ikke engang avbud. Hun forskansa seg i leiligheten på Frogner og ville ikke ha besøk, mamma sto ute i gangen og snakka til henne gjennom brevsprekken, ofte hadde hun med en blomsterkvast hun etter en stund begynte å slå i stykker mot døra. Mimmi satt der inne, eller lå for alt vi visste på gulvet og kunne ikke reise seg, man kjente lukta helt ut i gangen, jeg sto nede i trappa og ba til Gud, om han fantes, om at mamma skulle gi opp. Men farmor var snill. Hun kom vaggende i en heldekkende kjole, med veska på armen, og slo hendene sammen da hun så den nye leiligheten, den nye hagen eller den praktiske, nye balkongen, og da hun til slutt ble vist inn til middagsbordet, som var det samme gamle omgitt av pappkasser og alt vi ikke hadde funnet plass til, men med nystrøket duk og stearinlys mellom de gode, gamle tallerkenene, åpna hun munnen så gebisset holdt på å ramle ut, og fant ikke ord som passa. I løpet av måltidet, som i mine minner alltid består av skinkesteik med svidd saus og mattkokte, melne poteter, ble vi oppdatert på alle som ikke kom. Onkel Willy som ble rik på turnips og Ingunn og Arne som hadde åpna pensjonat på Sørlandet bare for å oppleve at det brant ned første uka, og tante Helene i Hammerfest som hadde femtiårslag som endte med at gjestene løp nakne ut i snøen. Og til slutt, etter alt dette andre, kom det noen drypp om Dribas. To tre meldinger. Til pappa sa det var nok. Det var sikkert meningen jeg skulle bli skremt av disse histo- 13
riene om tremenningen min og innse hvordan man ikke skal oppføre seg, men effekten var nøyaktig motsatt. Fra første gang han ble nevnt, da han hadde tent på gardinene i klasserommet i tredje klasse, var Dribas et idol for meg, en eventyrhelt fra min egen familie som ingen latterlig Tarzan eller Kaptein Miki kunne matche. Dribas som sykla på rekkverket over E18. Dribas som hengte opp bikkja til læreren i flaggstanga. Dribas som knabba øl i butikken mens han gikk på barneskolen, og stakk av med bilen til naboen. Selv da han fikk hjernerystelse etter å ha hengt på bussen mellom Høvik og Oslo, holdt jeg på å besvime av beundring. Jeg trygla om å få besøke ham på sykehuset, eller i det minste sende et brev, men mamma og pappa sa nei. Ikke bare Dribas, men hele familien hans, den forfengelige presten Reidar som pappa omtalte som «hykler», og den stakkars kona hans Alice, for ikke å snakke om Arild, storebroren, som hadde sittet inne for ran, var persone non grate i vår familie. Eneste grunnen til at de ble nevnt, til at farmor fikk lov å holde på, var at det gjorde oss, som satt storøyde og lytta og rista på huene over skinkesteika, til noe større. I forhold til dem var vi en normal og bortimot velfungerende familie, med duk på bordet og et offensivt forhold til framtida, som begynte nå, her, med denne søndagsmiddagen på dette stedet vi ikke kjente og hvor ingen visste hvem vi var. I hele denne tida så jeg Dribas bare én eneste gang, og da bare i et glimt. Det var mens vi bodde i Thulstrups gate og pappa skulle kjøre meg til tannlegen på Majorstua. Plutselig pekte han ut vinduet og sa der! Der har du den elendige fetteren min. Jeg spant rundt i setet og så en mann i 14
frakk med en bølge av svart hår på huet. Som om det var smurt inn med sjokolade. Og ved siden av ham, akkurat så langt unna at det var mulig å tro de ikke var sammen, en gutt litt eldre enn meg selv. Han var lavere enn jeg hadde trodd, og helt bleik, selv nå etter ferien, med bukser som virka litt for korte og trange, og hår som subba ned i øya. Akkurat da vi passerte så jeg ham spytte ut i gata, en smal, presis stråle mellom fortennene, og dette minnet om den spyttende Dribas, min egen tremenning, nesten en bror! prenta seg inn i hukommelsen min som urbildet på uavhengighet og kontroll. Jeg husker jeg prøvde å spytte på den måten selv, på vei ned bakkene mot Bragenes skole i Drammen, der vi var havna etter en ny konflikt i skobransjen, men jeg fikk det ikke til, spyttet hang fast i leppa og rant bedrøvelig nedover haka, så jeg måtte få det vekk før noen av de nye klassekameratene mine, som kalte meg «sossegutt» siden jeg kom fra Oslo og snakka det mamma mente var pent og korrekt norsk, så det og fant ut at det var grunn nok til å gi meg bank. Men så flytta vi til «byen» igjen da jeg skulle begynne i andre klasse (det var noe med en gammel partner, lenge glemt og omtalt som en idiot, som var tatt til nåde igjen) til en brun tomannsbolig i Korsvollbråtan, og i den andre delen av huset bodde Dribas og familien hans. Det vil si, ikke presten. Han døde våren i forveien. Visstnok på prekestolen. Han var midt i en utlegning av Bergprekenen da han plutselig la ned bibelen og gikk ned på kne foran tilhørerne. Jeg tror det var enka, den stadig mer nervøse Alice, som tipsa oss om at den andre delen av huset var ledig. Pappa surfa på en medgangsbølge den sommeren og 15