Illustrasjonsverksted med Nhu Diep

Pegasusbladet 2013

Innhold Illustrasjonsverksted med Nhu Diep 2 Klassetur til Klevfos industrimuseum 3 Animasjonsverksted med Pirk animasjon 4 Skrivekurs med Edy Poppy 5 Løvetannen 5 Døden 6 Frøet 7 Ansvar 7 Reglemakeren 9 Når ordet Ansvar blir for stort, for vanskelig og ukjent 14 Uprisnominerte tekster og forfattere 17 Illustrasjonsverksted med Nhu Diep I midten av mars gjennomførte forfatter og illustratør Nhu Diep et to dagers verksted i 7.trinn på Vidarheim skole i Øyer. Barna skulle utvikle en historie ut ifra begrepet «ansvar» og presentere det i form av et seks siders fanzine (blad). (Fanzine: egenprodusert magasin med hensikt å videreformidle et budskap, dele sin egen fascinasjon/ interesser med andre likesinnede og/med samme interessefelt). Elevene skulle velge et tema som de var opptatt av og en teknikk som de følte seg komfortabel med, og med få bilder og lite tekst visualisere historien. Det gikk mye i «voksen-temaer» som for eksempel krig, tobakksrøyking, dårlig kosthold, dyremishandling ol. Barna mente at det var her noen måtte inn å ta ansvar/gjøre endringer på ting, og mange hadde en god løsning/avslutning for alle disse problemområdene. Den siste halve dagen gikk med til å designe forsiden/omslaget med titteltekst og en hovedillustrasjon, noe barna løste på ulike måter. Noen tegnet, og noen klippet ut eller skar ut motiver/mønstre som igjen ga forsiden en 3D effekt. I tillegg fikk barna masse inspirasjon! Diep viste ulike illustrasjonsteknikker fra noen illustratører av ulik kaliber. 2

Klassetur til Klevfos industrimuseum 8.mai var vi (7.klasse på Vidarheim Skole) på tur til Klevfos industrimuseum. Etter en time og tjue minutters kjøretur var vi framme, og ble møtt av en smilende Håkon Tosterud. 7B fikk bli med å lage eget papir + mange små papir med glitter. Imens ble 7A med Håkon inn i fabrikken. Der fikk de lære litt om papirets opprinnelse. Vi fikk vite at Tsai Lun lagde det første papiret noensinne. Vi fikk også høre litt om cellulose som er tre som er kokt i kaustisk soda. Vi fikk se på de enorme maskinene som lagde papiret. Vi hørte også litt om Klevfos sin historie. Klevfos ble grunnlagt i 1888 og lagt ned i 1976. Forholdene arbeiderne jobbet under var veldig farlige, men under de 88 årene med industri på Klevfos, var det kun en dødsulykke, da en arbeider falt opp i en gryte med kautisk soda og døde av brannskadene han fikk. Den eneste jobben kvinnene hadde var å sortere papir i stabler på 10, og papiret som skulle til England måtte være sorterte i stabler med 12 istedenfor 10. Vi anbefaler sterkt å ta en tur innom Klevfos! Laget av Vegard, Malin, Teodor og Mailen. Bilder fra klassseturen til Klevfoss. Foto: Vidarheim skole 3

Animasjonsverksted med Pirk animasjon Norsk Litteraturfestival, Pegasus og Lillefilm (Lillehammer barnefilmklubb) arrangerte i samarbeid med Mette Indrehus og Hege Bø fra Pirk Animasjon, animasjonsverksted for unge over tre dager på Fabrikken i Lillehammer. 16 unge i alderen 11-13 år fra skolene Follebu, Søre Ål, Ekrom, Røyslimoen og Steinerskolen var samlet til hardt, men artig arbeid. Her ble det tegnet, klippet, montert og fotografert. I tillegg fikk deltakerne en fin innføring i hva animasjon er og i manusarbeid. Det var slitne, men fornøyde deltakere på slutten av tredje dag. Og kurset, som ble fulltegnet på få timer, har satt spor i elevene som deltok. Under Litteraturfestivalen i mai/juni kan du se utstilling av arbeidsskissene og de ferdige produktene. Animasjonsfilmen vises for første gang på Fabrikken lørdag 1.juni kl.13:00-16:00 under Litteraturfabrikk. Bilder fra animasjonsverksted på Fabrikken i Lillehammer. Foto: Randi Høiholt-Vågsnes, Norsk litteraturfestival 4

Skrivekurs med Edy Poppy Vår tids redsel for alvor er en bok av den svenske filmskaperen Roy Andresson, og kanskje kunne den like godt hett VÅR TIDS REDSEL FOR ANSVAR? For et ansvar kommer jo med et visst alvor og motsatt. Roy Andersson skriver at denne redselen er en redsel som ligner rusmisbrukerens redsel for å bli edru. Vi misbruker kunnskap på samme måte som alkoholikeren misbruker alkohol for å slippe å se virkeligheten som den er. Da jeg skulle holde mitt skriveverksted for ungdommer i Oppland med temaet Ansvar, leste jeg denne boka for å forberede meg. Sammen med elevene undersøkte vi det Komplekse Bildets språk, så på virkemidler som blir brukt i media og i skrift for å få fram et budskap. Et av bildene vi studerte var en fotomontasje hvor det på den enes siden var et fotografi av Keiser Selassie av Etiopia Norsk litteraturfestival Foto: Annette Seglem, som mater hundene sine med koteletter, og på den andre siden sultende mennesker. Det stod ingenting under bildet. Det snakket for seg med sin raffinerte bruk av show don t tell, vis ikke fortell. Da bildet det ble sendt ut i verden brøt det ut revolusjon i Etiopia kort tid etterpå. I tillegg til å studerte denne fotomontasjen og snakke om hvordan man kan lage montasjer også med språk, så vi på antireklamer om antikonsum. Så snakket vi i plenum om alt fra personlig ansvar til samfunnsansvar, om alt fra 22. juli til situasjonen hjemme eller på skolen. Med dette som utgangspunkt, begynte elevene å skrive. Fra da av var prosessen organisk, de skrev, vi diskuterte, de skrev, vi diskuterte osv. Tekstene som er trykket her, er et resultat av dette arbeidet. Løvetannen Hun sto bare der. En merkelig følelse av makt holdt hodet hennes høyt hevet, og ryggen rett. Vekten av det sorte redskap som gjorde henne uovervinnelig, bredte en behagelig trygghet i den spinkle kroppen hennes. En varm bris rufset litt i det sandfargede håret hennes, og brakte med seg de beroligende lydene fra stranda rett under klippen ytterst på øya. Kvinnen visste det var fler der, fler som ennå levde, men det kunne være det samme. Hun var viss på at frykten hadde bitt seg fast i deres naive, uvitende sjeler, og ville forfølge drømmene deres inntil de for godt sovnet inn i en endelig fred av glede og harmoni. Kvinnen samlet tankene sine igjen. Sola brant på himmelen, og truet med å svi ut øynene hennes. Til tross for den, studerte hun storøyd verket sitt med et overlegent smil om munnen. Men hun klarte ikke la være å stille seg spørsmålet om hvor vakkert det ville vært der uten alle likene. Uansett så var dette det siste hun alene kunne gjøre for fremtiden. De andres fremtid, riktignok, men noe var hun nødt til å ofre for å redde det eneste som betydde noe for henne. Sakte snudde hun seg, fortsatt med den stolte knekken i nakken, og det overlegne blikket. Hun skulle akkurat til å sette ned foten, da den støtte borti noe mykt og bløtt. Hun senket blikket, og synet som møtte henne knuste den kalde fasaden av ufølsomhet hun hadde rundt hjertet, i tusen biter. Det synet ville hun aldri glemme. Gutten som lå der så ut til å være rundt elleve år gammel. Eller, han hadde vært elleve år gammel. Øynene hans var vid åpne og fylt av redsel, og den røde munnen var lukket og stram som en strek i det bleke ansiktet. Likevel kjente kvinnen igjen et spøkelse fra fortiden i denne guttens uskyldige fjes. Den eneste vennen hun noen sinne hadde hatt, og noen sinne kom til å få. Åh, nei, Lori, hikstet hun. Det var helt stille på øya. Ikke noe fuglekvitter, ingen flere skrik. Og langt mindre mer latter og gledeshyl. Guttens glassaktige blikk boret seg fast i kvinnens øyne, og fylte henne med skrekk og anger. Varsomt strøk hun ham over øyelokkene, for å lukke dem over de triste øynene, og fylle ansiktet hans med fred. Over brisen kunne hun svakt oppfatte lyden av motorbåter som nærmet seg, men hun ble bare sittende med blikket festet på den vesle gutten. Rundt barnets hode fløt det en glorie av rødt blod, som sto i kontrast til den store, kritthvite steinen det lå på. Gutten hadde foldet sammen hendene og lagt dem over brystet før hans siste hjerteslag var slått. Og trygt plassert mellom hendene hans, skinte en vakker, majestetisk sol av bitte små, fløyelsmyke kronblader. Tanken på at løvetannen hadde levd så 5

lenge, var vanskelig å tro. Det måtte være den siste på hele øya. Men nå skulle den dø, flettet inn mellom fingrene til et uskyldig barn som aldri mer skulle kjenne gleden over å leve lenger. Julie Martin Åretta ungdomsskole Døden Jeg merket den ikke før den traff meg. Den smalt inn i meg så jeg kjente ryggraden knakk og jeg veltet ned på bakken. Jeg skrek ut i idet jeg følte smerten. Den var hinsides alt jeg hadde opplevd før. Det kjentes ut som om noen hadde stukket en diger motorsag inn i ryggen min og kuttet meg over på midten. Jeg kjente bilen mose luften ut av lungene mine idet den kjørte over meg. Jeg hørte et høyt skrik og trodde i et øyeblikk det var meg selv, før det gikk opp for meg at jeg ikke kunne lage en lyd. Det eneste som kom ut av munnen min var en hes kvekking og en strøm av blod. Jeg prøvde å åpne øynene og så et svakt, rødlig omriss av en dame. Hun hikstet høyt og tårene strømmet nedover ansiktet. Jeg skjønte det var hun som hadde skreket. I bakgrunn hørte jeg en mannsstemme brøle at han trengte en ambulanse. Han snakket visst i telefonen. Da han hadde fått bekreftelse på at de kom la han fort på og kom løpende bort til oss. Damen kastet seg rundt halsen på han mens hun skrek og skrek og tårene spratt til alle kanter. Han klappet henne på ryggen og mumlet beroligende. Da orket jeg ikke mer. Jeg lente hodet mot den kalde asfalten og seg inn i en dyp søvn. Jeg våknet av at en iskald klut traff pannen min. Jeg ville åpne øynene, men det var noe som ikke virket. Jeg prøvde å løfte hodet, men greide det ikke. Det var ikke som om noen holdt meg tilbake, det var mer som om det ikke ville adlyde. Jeg satte ørene på stilk. Jeg kunne høre lette skritt som beveget seg rundt i rommet. Jeg kunne høre det var flere. Sikkert leger. Ved siden av meg kunne jeg høre noen snakke sammen. En som gråt og en som mumlet lavt. Det var mamma! Mamma mumlet og hysjet. Jeg skjønte den som gråt var Elisa. Å, som jeg ønsket jeg kunne strekke meg ut og klemme rundt den lille kroppen hennes. Men jeg var helt stiv, og Elisa fortsatte å gråte. Jeg kunne kjenne mor løftet henne opp på sengen min og den lille hånden grep min. Hun lente seg over meg og og vekten av den lille kroppen mot lungene fikk meg til å hvese svakt. Det var som om hun stakk meg med en kniv. Jeg kjente blodsmaken komme tilbake, men selv om jeg hadde kunnet ville jeg ikke dyttet henne bort. Hun trengte dette og jeg skulle ikke hindre henne. Jeg ville smile til henne, men ansiktet forble stivt. En tåre dryppet ned på kinnet mitt. Det var som om hele kroppen min fortrakk seg i smerte. Hennes smerte, min smerte. Hun klemte meg hardt en gang til før noen løftet henne vekk. Det var sikkert mamma. Elisa hylte og dro i dynen min. Mamma bendte fingrene hennes opp og trakk henne til seg. Så puttet hun dynen godt rundt meg igjen og klemte meg, hun også. Så trakk hun seg tilbake, men jeg kunne skjønte hun fortsatt stod og stirret på meg. Noen sukket, så hørte jeg skritt som fjernet seg og en dør lukket seg etter familien min. Så nå var jeg alene. Eller, alene med en hel gjeng leger stressende rundt meg. Jeg kjente jeg ble grepet av panikk. Hva ville skje nå? Kanskje jeg ble funksjonshemmet? Eller tenk hvis... Nei, det ville jeg ikke tenke på. Og det kunne jo gå bra! Tenk om jeg ble frisk igjen, og kunne dra hjem om noen dager. Jeg foldet hendene (visuelt) og ba: Kjære Gud, ikke la meg dø La meg bli her hos mamma og Elisa! For de trenger meg Jeg skjønner ikke hvordan mamma skal klare seg hvis jeg dør også. Så, hver så snill! La det gå bra amen Etter dette følte jeg meg litt lettere til sinns. Jeg stolte på at gud ville ta vare på meg. Jeg lukket øynene og seg inn i drømmene. Jeg drømte at vi satt i stua. Jeg visste jeg drømte, for pappa var der. Han smilte og lo slik han pleide å gjøre. Det var ikke så ofte jeg hadde slike drømmer, men jeg nøt dem stort hver gang. Det var fyr på peisen og det lå et Ludo på bordet. Alle smilte og var glade. Elisa satt på fanget til pappa og duppet. Mamma nynnet mens hun strøk henne over hodet. Jeg smilte lykkelig og lente meg tilbake i stolen. Plutselig forandret stemningen seg. Pappa forsvant og Elisa trillet ned på gulvet. Hun skrek høyt og mamma gråt. Veggene var plutselig flekket av blod og bålet på peisen slukket. Vinden ulte kaldt mot husveggene og huset ristet. Jeg ville løpe fram og trøste dem, men kroppen min hadde stivnet. Jeg kunne ikke bevege meg. Jeg kunne bare stå der og se på. 6

Jeg ble rykket ut av drømmene og satte meg opp i sengen. I et øyeblikk var jeg helt fascinert av bevegeligheten. Jeg krøllet fingrene sammen og strakte dem ut igjen gang på gang. Så ble jeg oppmerksom på rommet rundt meg. Det var mørkt, bortsett fra en svak lysstråle som kom fra en sprekk under døren. Jeg gikk fort bort til den og kjente på håndtaket. Det var låst. Jeg pustet fort og gikk og satte meg på sengen igjen før bena sviktet. Jeg kjente det svimlet for meg og måtte legge meg ned. Jeg hadde alltid vært der for Elisa og mamma. Nå trengte jeg at de var her for meg. Jeg trengte at noen trøstet meg og holdt rundt meg. Men jeg var alene. Helt alene. Og det orket jeg ikke mer. Så jeg lukket øynene. Lukket øynene og hvisket farvel. Og så var det over. Oda Sofie Gallefoss Åretta ungdomsskole Frøet Hun la det lille livet ned i jorden. Begravde det med håp. Deretter skuffet hun den mørke jorden over frøet, forsiktig og varsomt. Hun var helt gira på å se frøet spire, presse seg gjennom jorden, opp mot lyset og blomstre! Hun plasserte potta med det lille frøet midt i den steikende sola. Frøet kunne jo ikke få nok av varme og kjærlighet, mente hun. Deretter strakk hun seg etter vannkanna hun hadde gjort klar med perfekt lunkent vann. Hun dro den til seg så raskt at det skvulpet vann over kanten. Hun tømte hele kanna, helt til det ikke var en eneste dråpe igjen. Planten kunne ikke få nok av mat og næring, mente hun. Den måtte jo bli stor og vakker. Hun så til planten hver time, men ingen spire var på vei opp. Og med jevne mellomrom pirket hun nedi jorda for å se om frøet vokste. Jevnlig snudde hun på potta, ga jorden mere vann, forsikret seg om at det lille frøet hadde det bra. Hun byttet til og med potte et par ganger for å forsikre seg om at det ikke var potta det var noe galt med. Etter flere dager, stakk det endelig et lite blad opp av jorden. Men det hadde ikke den skarpe fine grønnfaren som spirer ofte har. Derimot var bladet lysebrunt og slapt. Hun ble frustrert og ga planten mere vann, noe som viste seg ikke å hjelpe. Dagen etter var bladet dødt, helt dødt. Hannah Hove Smestad ungdomsskole Ansvar Han sto igjen midt utpå fotballbanen, ingen hadde valgt han. Det var heller ingen som ville velge han, bare fordi han var annerledes. Bare han visste hva han kunne, hvor stort potensialet han har. Ingen så han som en målscorer eller en forsvarskjempe, han var ingen. Men dypt inne i denne gutten lå en drøm som faren hans hadde, det var å bli keeper på landslaget, og for Odd. Faren til gutten døde når han gikk i 2.klasse. Han går nå i 6.klasse og han begynner å komme seg over det. Det eneste han ble sett for var hans kvinnelige egenskaper, som det å kokkelere, strikke og hekle. Men for å bli en av gutta måtte han ta tak i fotball og data. Han var en liten mammagutt, helt fra første dag, og spesielt siden 2.klasse. Han ble alltid valgt til slutt, også denne gangen ble han valgt sist. Han ble alltid satt som spiss, fordi der kunne han ikke ødelegge noe for de andre. Men det hendte, bommet på åpent mål eller blokkerte et skudd som hadde gått i mål. Skylden ble alltid lagt på han. Selv om de vant ble all skyld lagt på han, fordi de ikke vant med flere mål. Han kom hjem idag, som alltid kl 1437. Han visste den raskeste og den sikreste vegen fra mobbere. Noen ganger satt han seg ned i skogen på vei hjem fra skolen. For å se på fuglene, trærne og a-lagsspillerne han kunne se trene nede på plassen. Mellom to svære furutrær, tittet han ned på de gode spillerne. En dag ville han bli bedre enn dem, potensialet var der. Han tok ikke ansvar for seg selv, han tenkte stort sett på de andre. Han ga bort den siste blyanten, ga bort det siste kakestykket eller lot noe gå foran i køen. Etter mange års erfaring har han lært, å aldri ha noe imot det. Moren hans sto ved kjøkkenbordet, han tok de vanlige to knekkebrødene fra brødkurven. Moren spyttet ut vanlig småprat, har du husket gymtøy? og i det fortsatte i den duren. Jeg stoppet henne, Du? Hvordan var egentlig pappa? Hun turte ikke å svare med en gang. Men hun visste godt hva som skjedde for fire år siden, og hun savnet han. Han 7

var ikke ung og lovende lenger da, problemene hans var store. Som mange andre fotballspillere, drev alkohol og stoffer bort bekymringen. Det ble for mye for han, moren har tatt var på alt av spor. Men et bilde som lå i nattbordskuffen, av han som er på Skagerak arena. Da han spilte mot Odd, i cupen andre runde fra 1994. Det var den beste dagen i hans liv, selv om de tapte 5-1. Moren hans stoppet opp for en stund, hun var i en annen verden. Han snakket til henne, ropte men ingenting funket. Hun kom seg hurtig fra hennes verden til vår. Hun treffer jorden, og raskt sier hun Du må gjøre faren din stolt. Han ser på henne med et stort spørsmålstegn i pannen. Skagerak arena sier hun, Ullevål svarer hun seg selv. Drømmene til faren var blitt hennes drøm til sønnen. Han får en liten oppvåkning, det var jo tross alt morgen. Men han innså at faren sin fremtid var ødelagt av fest og alkohol. Idag var den dagen han bestemte seg, han tok ansvar. En dag ville farens drøm, bli hans drøm. Han bestemte seg virkelig. Han gikk den samme vegen til skolen. Mellom trærne stråler lyset, han blir blendet. Solen var høyere enn noen gang, guttens tok et standpunkt. Lille feminine gutten som ikke hadde noe makt. Han ankommer skolen 6 minutter for sent. Dette var første gang i historien han hadde gjort noe galt. Livet hans ble snudd, han ble valgt sist på fotballbanen i friminuttet. Med hevet hode tok han keeperhanskene, dette skapte diskusjon. Alle var imot han, men han mente han trengte denne sjansen. Han tok ikke vare på den, laget hans tapte med 5 mål. Som vanlig ble all skyld lagt på han, men han ga seg ikke. Hvert eneste friminutt tok han på seg keeperhanskene. Han slapp inn ett mål mindre for hver kamp, men noen ganger var han helt på trynet. Disse gangene ble drømmene om Ullevål og Skagerak arena, de ble tåkete og ble usannsynlige. Hvert eneste friminutt, og hver eneste trening han klarte å snike seg inn på. Han gikk fortsatt i 6.klasse, han bestemte seg for å melde seg inn i en klubb. Men ingen ville ha ny keeper her i området, Skotfoss hadde akkurat startet lag og her startet det som kunne bli en karriere. Skotfoss lå nederst på tabellen, det var ingen lysere tid da han skrev under. Første sesong gikk dårlig, de rykket nedover i divisjonssystemet. Da tenkte lagget at den divisjonen de kom til nå var lett. Men nei, nedover gikk de. Bare en seier av 12 mulige er dårlig, det så mørkt ut. Han begynte å gi opp Skotfoss, så han gikk litt oppover i divisjonene. Han signerte for Gulset når han begynte i 7.klasse. Der var det kamp om keeperplassen, men etter en god måned var han førstelagskeeper. Det var store skritt oppover til Odd. Men mamma støttet, lagde supporterskjerf, det var han også med på å lage. Hun var på alle kamper, kjørte han til alle treninger. Hun støttet han godt, de lå på midten av tabellen. De hadde like mange mål i begge ender. Søknad sendt ingen får vite noe før vi får ja, moren er mystisk. Akkurat idag er hun det, hun har sendt et brev til Odd om overgang. Som om hun vet hvordan det gjøres, men hun hadde sendt et brev. Han går nå i 10.klasse og fast keeper på Gulset, de lå en divisjon under Odd. Han visste ingenting om dette, han var bare å trente vanlig. Moren sitt brev hadde kommet fram, og hun hadde fått svar. De skulle sende noen å se på han på neste kamp. Neste kampen hans var mot Lunde, de lå lang nede på tabellen. Han visste ingenting om speiderne fra Odd. Ingen gjorde, fløyta starte kampen. Lunde var bedre enn forventet, skapte sjanse på sjanse. Men med en litt heldig men god keeper bakerst, kan det bli seier. Bare etter 11 minutter, kommer Lunde fremover med 1 spiller. Et skudd som triller inn mot keeper, men hva annet skal han gjøre enn å redde? Jo, han tabber seg ut. Ballen trillet mot venstre fot, og han skal bare ta imot ballen. Ballen sklir av og over foten. Inn i mål og skuffelse på skuffelse. 2-0 står det til pause. De er på vei inn i garderoben, moren roper på han, men i sinne overser han henne. Alle på tribunen hører det runger et rop fra under tribunen. Gulset-spillerne kommer kjempemotivert ut av garderoben. Moren kommer bort, og tar å snur han og peker opp på tribunen. Hun peker på mennene i svart og hvitt, Odd sa hun. Imponer dem. Han så på hun rart, litt oppgitt når han husker tabben. Det er en omgang til å vise seg frem på sier hun med et smil om munnen. Det starter bra og Gulset tar kontroll, og ballinnehavet er stort. De kjemper inn både 2-1 og 2-2. Kampen jevner seg ut og det er kontring på kontring. Ikke før han lager straffe, og de flytter frem keeperen sin for å ta den. Keeper mot keeper, hvem vinner. Han tar tre skritt bakover, og skyter, og på mesterlig vis redder han straffen. Publikum jubler, men ballen blir liggende på fem meter og han ligger nede. Keeperen til det andre laget er allerede på veg ned til eget mål. Men liten rev fra Lunde dukker opp og setter ballen i mål. Det står 3-2 og målet måtte han ta på egen kappe. Moren sitter med hode i henda og håpet har hun mistet. Sluttsignalet går, kampen tapte de på grunn av et par tabber. Men hvorfor skal da Odd snappe han opp? Kjøpe han? Bare de vet, de kom bort til målet der han lå. Han gråt nesten, han var jo en mammagutt. Det er vel vanlig da, stakkars gutt. De tok tak i hver sin arm, og dro han opp. Han sto på bena, de spinkle bena, med leggskinnene helt nede ved adidas skoene. Hodet var bøyd, Oddspeiderne var på veg til å gå. Han tok seg selv i nakken, og sa hvem han var sønnen til. De snudde, men ingen av de visste hvem han snakket om. Cupen andre runde 1997 sa han. Dere vant 5-1, og senere hele cupen sa han. Oddspeiderne ser på hverandre Vi spilte jo da. sa de til hverandre. De sto der et lite 8

øyeblikk, Husker den kampen, du er akkurat som faren din sa de. Akkurat like god til å tabbe seg ut sa de, lo og dro. Han ble stående, vinden blåste, dråper fra himmelen treffer han i hodet. Trær danser i vinden, han mister hanskene, tenker ikke mer enn at alt i verden er knust. Han bare står der, moren hans roper etter han, men ikke et rykk. Han står bare i regnet ute på 5meteren, hanskene faller ned mot bakken og lager ikke noe lyd, før gutten detter i bakken. David Silva var for dårlig for Real Madrid når han var 15 år, i 2011 avslo han bud fra Real Madrid. Idag er han en av verdens beste fotballspillere. Har man troen, har man potensialet Karl Einar Bøhlerengen Øyer ungdomsskole Reglemakeren «Det er utrolig hva et menneske faktisk kan gjøre.» Det tenkte han da han sto over den likbleke kvinnen som hadde krøllet seg sammen inne i et hjørne, lamslått av skrekk. Mannen som snart skulle få et liv på samvittigheten felte en tåre. Det spilte ingen rolle nå, handlingen var allerede uunngåelig. «Nei, ha nåde!» klarte den likbleke kvinnen å hikste fram. Tårene fortsatte å trille, men mannen med pistolen hvisket tilbake: «Beklager.» Mer ble ikke sagt før det gule, allerede halvmøkkete og litt usmakelige tapetet ble dekket av blod. I veggen var det et kulehull som matchet størrelsen til en Smith & Wesson 38. kaliber. Og på gulvet der morderen hadde stått, var en liten vannpytt med en svakt saltholdig væske. Anger. Skyldfølelse. Det var disse følelsene Daniel Bergersen gikk og følte på hver dag. Det at han ikke stilte nok opp for familien, at kollegaen han hadde hatt et forhold til nettopp var blitt drept, skylden han følte når han tenkte på kona, vissheten om at han var et alkoholisert vrak som prøvde å holde seg ovenfor stupet, vissheten om at han var på vei utfor det, hatet mot morderen og ønsket om å finne den ansvarlige var tankene som vandret i tur og orden rundt om i hodet hans. Og hodet hans ble ikke mindre forstyrret av hva han nå hadde lest av post på arbeidspulten. Blant all den vanlige posten, lå en grå, liten konvolutt som skilte seg ut fra den andre posten. Det var ingen avsender, det sto bare: Til kriminaletterforsker Daniel Bergersen Politihuset, Stavanger Lagårdsveien 6, 4001, Stavanger. Daniel åpnet konvolutten forsiktig og dro fram brevet inne i konvolutten. Her sto det som følger: Hei, Daniel, hvordan går det med deg? Nok småprat, du vet uansett ikke hvem som er meg. Du sitter kanskje og tenker; hva i helvete er dette?! Men så går nok tanken over på familien du ikke kan mette. For jeg vet nok hva du driver med, ikke vær naiv! For det er dette som har gitt livet mitt ny giv. Du drikker og danser, puler og hopper Mens din kone og dine barn nok ønsker at dette snart stopper Men for hver din ugjerning mot din kone og dine barn Vil du bli mer og mer viklet inn i et fiskegarn. Din kone sier «slutt, nå!» og du sier «ok, jeg lover» Men du bryter din løfter mens din kone sover. Alt dette kombinerer du med politiarbeid Men fortsetter dette vil du miste alt du noen sinne har eid Over til en annen sak, ja, jeg drepte din kollega Hun du gav ting kun din kone egentlig skal ha. Dette burde være en tankevekker, uten tvil For hvis dette fortsetter vil du våkne opp med et hyl For hver uke som går vil jeg ta en som nær deg står Helt til en dag det er du som får. 9

Du må ta ansvar for dine handlinger, Daniel Slik at du slipper å betale din gjeld Men sannheten er nok en helt annen For sannheten er at du er en egoistisk faen. Husk på denne advarselen, nå Hvis du meg i fengsel skal få Og hvis du en dag finner fram til meg, Skal jeg kaste jeg om halsen din og klemme deg. En måned er det du får Så får vi se hvordan det går. «Herregud, hvordan vet han om alt dette?!» tenkte Daniel høyt. Som om han ikke hadde nok problemer fra før av: det faktum at var utrolig trist og opprørt med tanke på at hans kollega, som samtidig var en av hans beste venner var blitt drept, alkoholavhengigheten, problemene med familien, og må denne syke mannen i tillegg. Han hadde holdt helt tett om alt dette, han hadde klart å skjule alt som sto beskrevet i brevet for alle, bortsett fra familien, men Daniel trodde at de skammet seg for mye til å fortelle noen om det. Han kjente han ble kvalm når han tenkte på alt han hadde gjort mot familien. Det var ikke det at han var noen slem mann, det var bare det at det var ekstremt vanskelig å slutte med alkohol sånn uten videre. For han han hadde prøvd, det var ikke det det skulle stå på, men hver gang endte det opp med at han satt med en flaske jägermaister i hånda og skallebank dagen etter. Han hadde ikke gjort jobben sin som far, ei heller som mann. Jobben hadde også tatt overhånd. Så enten satt han på jobb, eller så var han hjemme å drakk. Selv om han ble litt småredd av brevet, klarte han ikke å tro på hva avsenderen hadde skrevet. Det var jo uansett ingen morder som var dum nok til å kommunisere med lederen for etterforskningen for drapet han hadde utført. Han lo alt sammen vekk, og rev i stykker brevet og kastet det i søpla. Senere skjønte Daniel at det var noe han ikke skulle ha gjort. «Pussig at han ikke har forbedret seg noe» tenkte han da hun lukket døra og gikk ut av leiligheten. Men ut i fra det han hadde hørt om Bergersen fra før av, var det ingen overraskelse at han ikke hadde gjort noe med saken. Kilder nær politimannen hadde sagt han oppførte seg litt rart samme dag som han fikk brevet. Det forundret han ikke. Alle vill ha blitt litt satt ut av å få et slikt brev i fanget. Men ellers hadde han oppført seg som vanlig: Han drakk og festet. Han var til og med på randen av å slå ned sin kone i fylla. Noe måtte gjøres. «For hver uke som går, tar jeg en som nær deg står» mumlet morderen lavt for seg selv. Og en uke var snart gått. Etterforskningen hadde gått i stå. De hadde sjekket DNA-et i tårene på gulvet, de hadde funnet de samme fingeravtrykkene politiet hadde i databasen. Han hadde heller ikke nevnt noe om brevet til noen. «Det er åpenbart at han her ikke har vært i trøbbel med onkel politi tidligere!» kom det fra et høy, kraftig lys mann på rundt tjue år. Martin Jensen var Daniels assistent og partner ute i felten, en hardtarbeidende gutt som var up n coming innenfor politiet. «Men han kan umulig være profesjonell, han var ikke spesielt ryddig, hvis man ser bort fra at han fjernet kula hun ble skutt med. Det var nok en smart avgjørelse for hans del.» «Ja, kanskje det. Men det gjør vår jobb ti ganger vanskeligere mens han dro på seg den svarte dressjakken sin. «Hvor skal du?» spurte Jensen mens han gomlet på et skolebrød. «Julies begravelse» svarte han med en klump i halsen. «Å ja, hils de andre fra meg, da!» «Ja da, skal prøve å huske på det.» Begravelser var som begravelser flest. Trist. Hulking og gråting kom over alt fra den nesten fullsatte kirken. Kisten var hvit, og dekorert med blomsterkranser og siste hilsninger fra venner og familie. Daniel felte også et par tårer, og måtte anstrenge seg for å ikke drukne de som satt ved siden av han. Etter begravelsen var stemningen trykket, men folk mimret og mintes hvor fantastisk Julie Håland hadde vært, Daniel blant dem. Men det var en mann som fanget Daniels oppmerksomhet, og det var enkemannen til Julie ved enden av bordet. Det var ikke noe med hvordan han så ut eller hvordan han snakket, det var noe udefinerbart med blikket hans. Det var ikke trist, ei heller noe annet. Det bare stirret tomt ut i luften. Daniel gikk mot mannen med det tomme blikket. «Jeg kondolerer» sa Daniel til enkemannen. «Hun var et fantastisk menneske.» «Takk», svarte han. «Du er Daniel Bergersen, ikke sant? Jeg jobber nemlig med din kone, og hun har fortalt meg masse om deg. Jeg er Erling Håland, forresten. Politimann, så vidt jeg forstår?» «Jo da, det stemmer det. Jeg etterforsker drapet på din kone» svarte Daniel. Etter en liten pinlig stillhet, fortsatte Håland: «Bergersen, jeg håper virkelig du tar den jævelen som tok livet av min kone!» «Jeg skal gjøre mitt aller beste, om det så er det siste jeg gjør. Og igjen, jeg kondolerer.» Da Daniel gikk tilbake til plassen sin, var det noe som slo han. Julie var faktisk død. Hun hadde vært død i snart en uke, men det 10

var først nå det virkelig gikk opp for han at hun faktisk var død På rent instinkt gjorde han det han pleide å gjøre: drukne sine sorger i sprit og vodka. Her hadde han snakket med Bergersen face to face, og fortsatt hadde han ikke merket det. At det var han som skrev brevet, han som drepte sin egen kone! Og nå igjen følte han den rusen av å holde en pistol mot et annet menneskets hode. Han som hans kone var lamslått av skrekk, hvit, men han klarte i værtfall å slå litt fra seg. Før han hadde rukket å dra frem våpenet fikk han som snart skulle få nok et liv på samvittigheten en rett venstre, og deiset i bakken. Men det var umulig å flykte. Som hans kone ville den lyse, kraftige gutten i tjueårene ende opp med en kule i panna. Her inne i en av Stavangers mørkeste bakgårder, dit ingen turte å nærme seg på grunn av den overveldende stanken av mugne brødskiver og det endeløse mørke, var det perfekte stedet for henrettelse. Her ville ingen finne dem. «Vær så snill! Ikke!» pep det fra Martin Jensen. Men morderen svarte ikke. Ei felte han noen tårer denne gangen. Han bare trakk av, kaldt og kjølig. Uten følelser. Daniel våknet utenfor sitt eget hus, med en alvorlig hangover. Kona ville forståelig nok ikke slippe han inn i går kveld, hun vet bedre en noen hvordan Daniel er under alkoholpåvirket tilstand. Han hadde heller ikke nøkkel på seg, og ungene var på overnattingsbesøk. Han kjente en litt dirring mot låret, etterfulgt av en plingende lyd. Han tok opp telefonen. Noen hadde lagt igjen en beskjed. Han la telefonen mot øret. Jeg er litt skuffet over deg, Daniel Så du er blitt nødt til å betale litt av din gjeld. Du har siden sist forbedret deg Og ei er du noe nærmere meg. Du hørte ikke på advarselen fra sist Og det har resultert i noe veldig trist Din partner som du var glad i og stolt av Vi nå for alltid ligge under bakken, ganske så lav Du er kanskje sjokkert, det er greit Men la oss være ærlige, han var ganske feit. Haha! Men nok tull dette er seriøst For dette er et problem som er langt fra løst. En uke til, det er det du får Før også din kone går Når du og dine barn står der alene, hva gjør dere da? Dere vil sitte og tenke på den gangen dere var glad. For den din kone vil ha, det er meg Faktisk: absolutt, aldri, aldri deg Som du hadde et forhold til min Har jeg nå en affære med din En uke er det du får Så får vi se hvordan det går. Daniel sank sammen på trappa. Partneren hans er død, morderen har et forhold til kona hans, og selv om han var alkoholpåvirket, klarte han å legge sammen to pluss to. Han visste nå hvem morderen var. Men det var klart, han kunne jo ikke stole blindt på en kilde han bare hadde kommunisert via brev og telefon med. Det var jo heller ikke kommunikasjon, for han hadde jo ikke svart. Det plinget i lommen på nytt. Det var sjefen på politihuset. Daniel ba om at det ikke var det han trodde det gjaldt. «Bergersen, jeg er redd jeg har dårlige nyheter» skurret det fra andre enden. Daniel svarte ikke, han bare stirret tomt ut i lufta. «Eh, hvordan skal jeg få sagt dette? Denne hendelsen påvirker oss alle her på huset, Bergersen.» «Jensen er drept, ikke sant?» sa Daniel behersket, men på innsiden holdt han på å gå i oppløsning. «Hvordan visste du det, Bergersen?» Daniel la på. Han hadde fått bekreftelsen han trengte. Den siste bekreftelsen han nå trengte, var om kona hans virkelig hadde hatt en affære med morderen. Og han trengte bekreftelsen nå. Døren var fortsatt låst. Han ringte på den grå klokka på veggen. Ingen som åpner. Han slo hardt mot den hvite døren med dørhåndtaket i messing. «Kamilla! Åpne opp døra!» Fortsatt intet svar. Daniel begynte å bli nervøs. Tenk om 11

morderen allerede tatt med seg Kamilla? I et voldsomt hopp kastet han seg mot døren, og døren gav etter. «Kamilla!» Han løp og gjennomsøkte alle rommene i huset. Men det var ikke før han kom til badet han så synet han aldri ville glemme. Kamilla lå i badekaret med vidåpne øyne, og fra stikkontakten hang en ledning som hørte til et strykejern. Han gled ned langs veggen, og begynte å hulke. Som etter hvert ble til gråting. Som derfra igjen ble til syndefloden. Han kastet et blikk rundt i rommet. På vasken lå et ark hvor det sto: «Til min Daniel, les dette» Hulkende plukket han opp arket og begynte å lese. Til min elskede Daniel Alt kommer til et punkt der kjærlighet ikke lenger er tilstrekkelig Men jeg fortsatte å bry meg om deg selv da du begynte å drikke Men så fikk jeg vite at du har vært utro mot meg, og jeg følte at livet mitt var basert på en løgn For hva hadde jeg gjort mot deg for å fortjene dette? Jeg tok dette utrolig tungt. Og så møtte jeg Erling. Han var utrolig snill, og behandlet meg slik at jeg følte meg spesiell. Jeg fikk vite at hans kone også hadde vært utro mot han, og i det fant vi felles sorg og sinne. Jeg fortalte fritt om dine problemer med han, og han var veldig forståelsesfull, og han skjønte hvorfor jeg var opprørt, men det gjorde aldri du. Etter en stund så bare skjedde det. Jeg kunne ikke noe for det, jeg ble bare dratt inn i det. Jeg har vært utrolig lei meg siden da, for det er jo deg jeg vil ha, ikke han. Men når du for ente gang kom hjem sørpe full, var jeg lei. Lei av å ha en uansvarlig dritt vandrende rundt i huset, lei av å passe på to tenåringer helt for meg selv, at du aldri tok initiativ til å gjøre noe på egenhånd. Hvis du først gjorde noe for ungene dine ble jaget og truet til å gjøre det. Og ellers så var du på jobb. Du hadde ikke lenger tid til meg, til oss. Jobben er livet. Du sa det aldri, men jeg så det i øynene dine. Så i kveld, i kveld har jeg fått nok. Jeg gjør dette fordi, ja, hva ellers skal jeg gjøre? Jeg har ingen penger, ingen steder å bo Ikke misforstå meg, jeg er fremdeles glad i deg, men du uttrykker ikke lenger den samme kjærligheten som før. Jeg tror du forstår, Daniel. Beklager Din for alltid Kamilla Papiret var blitt til en abstrakt grøt. Daniel var en følsom person, og når tårene først kom, var det som regel mye som kom samtidig. Slike situasjoner hindrer deg i å tenke rasjonelt, var noe han engang hadde hørt. Og når han nå var oppe i en slik en, kunne han konstatere at dette stemte. Han hadde ikke sjekket etter puls, pust, ei heller prøvd hjerte-lungeredning. Han gjorde det nå, løftet henne ut av badekaret og skrek av desperasjon. Han begynte med hjertelungeredning. Fem minutter. Ti. Femten. Ingen reaksjon. Han gav opp og la seg ved siden av kvinnen han hadde glemt at han elsket. Og lå der helt til han var sikker på at hun var borte for alltid. Han tok seg sammen, gråtingen ble til hulking, og han begynte med standard prosedyre. Tok telefonene som skulle tas, kjørte dit det skulle kjøres. Hentet ungene, forklarte dem hva som hadde skjedd, trøstet dem, passet på dem, gråt med dem. Det første de hadde gjort sammen på en god stund. «Kunne dere tenke dere å være litt hos besteforeldrene deres, i kveld? Jeg er nødt til å ordne noen saker.» Ungene nikket enstemmige. De satt seg tettere sammen og gråt litt til. Han hadde mistet så mange. Først Julie Håland. Deretter Martin Jensen. Så til slutt, Kamilla Bergersen. «Hun har rett. Jeg har vært en jævla dritt» tenkte han for seg selv mens han kjørte ut mot Ålgård der hennes foreldre bodde. «En jævla svær dritt.» Han bestemte seg for å gå til politihuset i kveld, litt fordi han ville klarne opp i tankene, mest fordi han var tom for bensin. Raskeste vei fra huset gikk gjennom Lagård Gravlund. Det var kjølig i kveld, det var mørkt også. Ingen opplysning av noe slag, og gravlunden lå blant trærne, så det ble ikke noe lysere. Litt lenger fremme mot Alexander Kiellands grav så han en mørk skikkelse. Han dro kjensel på den. Det var Erling Håland. «Jøss! Si meg oddsene for å støte på deg her i kveld?» sa Håland i en lett sarkastisk tone. «For dette var sikkert ikke planlagt?!» svarte Daniel enda mer sarkastisk. «Hei! Det er vel ingen grunn til å bli krass i tonen, er det Bergersen?» «Jo, faktisk, det er det. Du har nemlig to liv på samvittigheten, er det ikke slik, Håland?» svarte Daniel. Det er meget mulig, det. Men det hadde ikke skjedd hvis du ikke hadde vært slik, eh Hva var det din kone kalte deg? Ah, en dritt! Hadde ikke du vært en dritt hadde aldri noe av dette skjedd, vet du det? «Men det var ikke jeg som dro i avtrekkeren, da. Den som dro i avtrekkeren er vel ansvarlig er han ikke?» svarte Daniel kaldt tilbake. «La oss starte fra starten, burde vi ikke det?» sa Håland iskaldt tilbake. Daniel kunne nesten kjenne at temperaturen falt under nullpunktet. «For å gjøre dette helt klart, det var du som startet, alt dette Bergersen! Du hadde et forhold til min kone. Hun jeg elsket høyere enn noe annet. Og ikke tro at jeg ikke har sett deg, jeg har sett deg kjøre ut av innkjørselen vår minst tre ganger. Er det noe rart jeg ble såret?» tonen var skarpere nå. «Men så møtte jeg din kone. Det var ren tilfeldighet, jeg fant ikke ut om deres relasjon før etter et par uker etter at jeg ble virkelig betatt. Ja, for jeg var betatt. Hun var et av de vakreste menneskene jeg noen sinne hadde møtt. Vi fant et felles tema å diskutere da vi fant ut at hverandres ektemake hadde vært utro mot oss. Så begynte hun å åpne seg mer, hun fortalte om hvordan du var hjemme. Hun 12

fortalte om drikkeproblemene dine. Jeg hadde allerede utviklet ett visst form for hat mot deg da jeg hadde sett deg kjøre ut av innkjørselen vår. Men de følelsene ble blandet med medfølelse. For jeg har og vært der nede, holdt på å gå over stupet. Hatt drikkeproblemer. Jeg vet hvor jævlig det er. Stol på meg.» «Derav disse brevene?» spurte Daniel. «Godt observert, Einstein! Du er ikke så dum som du ser ut, du? Sarkasmen hadde nådd nye høyder. Daniel bare ristet oppgitt på hodet. Men brevene var bare for moro skyld. Får og se hvor lett du ville la deg vippe av pinnen. «Og du drepte din kone fordi?» «Vel, Bergersen. Det skal jeg fortelle deg. Den siste kvelden jeg så deg kjøre ut av vår innkjørselen Det fikk begeret mitt til å renne over. Når jeg tenker tilbake, så rakk jeg egentlig ikke å tenke meg om. Det var en impulshandling.» stemmen var fortsatt rolig og kald. «Og Martin Jensen? Hvorfor han?» spurte Daniel. «Men, Daniel da!? Husker du ikke det første brevet? Der skrev jeg for hver uke som går, tar jeg en som nær deg står. Såfremt du ikke forbedret deg på noen som helst måte. Men en kveld kom Kamilla gråtende til meg, og hun sa at du hadde holdt på å slå henne ned i fylla!? Og jeg holder alltid det jeg lover, så hvis du hadde forbedret deg, ville ikke Jensen lugget i den bakgården med et hull i panna.» Daniel fant den kalde, rolige stemmen skremmende. Det minte han om Voldemort fra Harry Potter-universet. «Men tenk deg om, tror du ikke at Kamilla fortjente noen bedre enn deg?» spurte Håland. «Jo, det er mulig, men det er uvesentlig nå. Hun er død.» Du lyver, sa Håland. Ansiktet ble med ett ti ganger blekere, og stemmen hans ble på nytt krassere. «Jeg gjør ikke det, Håland. Og jeg lyver heller ikke når jeg sier at du aldri ville fått henne uansett. Du var en god samtalepartner, og det var alt. Bare fordi hun hoppet til køys med deg en gang, betyr ikke automatisk at det skal være dere to for alltid. Bekreftelsen på at jeg har rett har jeg i lomma akkurat nå.» sa Daniel konstaterende. «Løgn!» hveste Håland. «Alt er løgn!» «Jeg beklager, men alt er sant. Bare les dette, så vil du forstå, Håland» parerte Daniel behersket. Håland leste og gjorde store øyne da han var ferdig. «Ufattelig» stammet han. «Hun er faktisk død.» Han felte en tåre. Begge felt en tåre. De som hadde gått gjennom Lagård gravlund denne kvelden ville sett to voksne menn gråte mens de holdt om hverandre og trøste hverandre. Det har gått to år siden de forferdelige hendelsene der tre mennesker mistet livet. Erling Håland sitter i fengsel, og Daniel Bergersen bor alene sammen med sine to barn. De har begge begynt på videregående, og har taklet deres mors dødsfall fint, tatt i betrakting. Daniel har blitt nykter, han rører ikke lenger alkohol. Han har begynt å stille opp for barna sine, han sitter til og med i skolemiljøutvalget, og kjemper for sine barns og andres barns rettigheter. Han er med andre ord blitt en helt annen person: Ansvarlig, voksen og moden. Han lever ikke lenger livet som en russ. Det er kanskje en fæl ting og si, men han tenker på hendelsene for to år siden som de hendelsene som det beste som kunne skjedd med han og hans barn liv. Han var i bunn og blitt ti ganger så bra person som han var for to år siden. Og han likte det. Jesper Gundersen Åretta ungdomsskole 13

Skrivekurs med Gro Dahle på Lillehammer Læringssenter mandag 29. og tirsdag 30. april 2013 Når ordet Ansvar blir for stort, for vanskelig og ukjent. Det snødde på morgenen. Snøen lå på åsene omkring. Nå regnet det. Inne var det lyst og varmt. På veggene hang plansjer med bilder av grønnsaker og frukt og ordene ved siden av. Tomat. Eple. Agurk. Ris. Det var april, ikke mai, og jeg skulle holde et litteratur-festival-innslag en måned for tidlig, oppe på Lillehammer Læringssenter høyt oppe i Fossveien, midt mellom hoppbakken og byen i verdens fineste læringssenter for både voksne og barn. Oppgaven min var å holde skrivekurs for en liten gruppe på grunnivå. Og helst skulle jeg jobbe med skriveoppgaver rundt ansvar, for det er dette som er temaet for årets Litteraturfestival. Foto: Therese Furulund, Lillehammer læringssenter Det skulle vel gå bra, tenkte jeg, for jeg holder mye skrivekurs, og det å reise rundt med skriveoppgaver slik, er ikke noen uvanlig oppgave for meg. Gjerne et todagers kurs, gjerne et tredagers kurs, gjerne på skoler, gjerne på læringssentre, gjerne barn, ungdommer, voksne, gjerne eldre, gjerne lærere, gjerne journalister eller meteorologer, kunststudenter, psykisk utviklingshemmede, skjønnlitterære forfattere eller fagforfattere. Dette er yrket mitt, og jeg har holdt på med det i snart tretti år, lenger enn jeg selv har vært forfatter. Det er dette jeg gjør. Men denne gruppen som jeg nå møtte på Lillehammer læringssenter var uvanlig for meg. Det var ikke uvanlig at det bare var kvinner, for det er det ofte, det var heller ikke uvanlig at det bare var fem, for jeg har ofte små grupper, helst små grupper og individuell oppfølging. Det var heller ikke uvanlig at det var voksne kvinner mellom tretti og femti, mødre, bestemødre, kvinner med erfaring og fra andre kulturer og andre land enn dette. Men det som var uvanlig, var at de ikke visste hva ordet ansvar var. Det er ikke rart at noen som ikke har vært i Norge i mer enn ett eller to år, vet hva ordet ansvar er, hva det betyr. Som mødre vet de alt om ansvar, men i dette norske språket er ansvar et nytt ord, et fremmed ord. Et stort ord som er vanskelig å forklare, vanskelig å beskrive, for det er så abstrakt, og det er så mye på en gang, så mange ulike ting som omfatter så mye både på individ-plan, på mellom-menneskelig-plan og på samfunns-plan. Det er en sosial dimensjon, en psykologisk dimensjon, en juridisk dimensjon, en etisk og moralsk dimensjon og en religiøs dimensjon.. Det var først nå, i møte med disse ansvarlige og omsorgsfulle kvinnene som visste alt om ansvar, bare ikke ordet på norsk, at jeg så hvor mye som bor i dette ordet, hvor stort det er og hvor vanskelig og innfløkt det er å forklare. Jeg snakket med Therese Furulund, som er læreren til disse fem damene, om dette med ansvar før vi skulle starte, om damene visste hva Ansvar var? Det gjorde de nok ikke, mente Therese. For ansvar var et abstrakt ord, og forløpig hadde de jobbet mest med det konkrete, med et grunn-vokabular. Grunnleggende basis-ord, grunnleggende setningsstrukturer, grunnleggende og konkrete hverdag. Tomat. Eple. Agurk. Ris. Og det var vanskelig å vite hvordan jeg skulle gripe dette an, dette med ansvar, hvordan jeg skulle forklare dette. Tallerken, skål, glass. Mor. Barn. Hus. Vei. Hvilke ord kunne jeg bruke, spurte jeg Therese, for det er hun som vet hvilke ord de kan. Omsorg kan vi ikke bruke, for det er også for stort og abstrakt. Et forsvar eller en rettferdiggjørelse blir enda vanskeligere. Forpliktelse er enda verre. Til slutt begynner jeg å bli i tvil selv, for hva er egentlig ansvar? Ordet begynner å løse seg opp for meg. Jeg strever etter å konkretisere. Er det en oppgave? Et oppdrag? En rolle? En aktivitet? Er det kunsten å gjøre noen trygg? Trygghet? Det er også abstrakt, selv om det begynner å nærme seg. Kanskje vi kunne begynne med å ta vare på, å passe på? sier Therese. De fem kvinnene ser på hverandre, usikre blikk, smiler til hverandre. Hun som er fra Nepal ler. Vet ikke helt. Ta vare på. En mor tar vare på. To av dem nikker. Ja. Skolen tar vare på, passer på. Ja. Vi prøver oss med dette, å forklare ordet ansvar med at en mor tar var på barnet sitt og derfor har ansvar for barnet, at en lærer tar vare på eleven sin og derfor har ansvar for eleven, at eleven skal lære, og en skole tar vare på barna og derfor har ansvar for dem, et samfunn tar vare på sine borgere, passer på dem, sørger for dem, naboer tar vare på hverandre. Vi har ansvar for hverandre, tar vare på hverandre, hjelper hverandre, støtter hverandre. For at vi skal ha det bra og leve bra liv. Og da sa Cing, en kristen kvinne fra Burma: Slik gud tar vare på oss menneskene? Ja, sier Therese. Og da er vi i gang. 14

Foto: Therese Furulund, Lillehammer læringssenter Jeg prøver meg på en konkretiserings-øvelse. Hva ser ansvar ut som? Hva smaker ansvar som? Hva ligner ansvar på? Hvordan kan vi høre ansvar? Hvordan kan vi lukte ansvar? Hvordan kan vi kjenne ansvar med fingertuppene? Jeg og Therese går mellom kvinnene som skriver. Det er ett ord om gangen. En bokstav om gangen. Noen ganger er det feil bokstav. Noen ganger er streken på d-en eller k-en på feil side, s-en er vanskelig for en av dem, vokalene mangler. Noen av dem kunne ikke skrive før de kom til Norge. Noen lærte det her. Andre kunne lese. De har bare vært ett år i Norge, noen opp i mot to, og allerede kan de snakke litt norsk, skrive litt. Det er bra. Det er imponerende. De er strålende. Og de er så stolte. Og de skriver og skriver, bokstav for bokstav, ord for ord, det går sakte, men det kommer og de vil ikke gi seg, de har tanker i hodet som de vil få ned på papiret, skrive, skrive. Ansvar, skriver hun, i dag lærer fint, skriver hun, passe et hjem, skriver hun, jobbe, skriver hun. En annen skriver: Ansvar ser ut som å passe på, som en lærer som passer på. ansvar høres ut som elever. Ansvar kjennes ut som å passe på den som arbeider, noen passer på den som jobber. Smaker som å passe på. Ansvar, skriver hun, Jeg pasr på huset og barna, jeg vasker og lager mat, passer på datteren min. Det er ansvar, skriver hun, og hun skriver: Jeg snakker norsk, leser, skriver, tenker norsk, sier hun. Læreren min passer på. Jeg liker læreren min, skriver hun. Ansvar er som en mor og en lærer, sier hun. Nedenfor følger tekster skrevet på kurset. Dette er tekster som er jobbet fram, hvor hver bokstav har vært et arbeid, hvert ord en jubel, og hver setning en triumf. Stort sett er det konkrete tekster, skrevet på konkrete oppgaver slik som å skrive om moren sin, å skrive om barna sine, å skrive om hånden sin, å skrive om brød. Det ble mange sterke, flotte og rørende tekster. Når elevene har et så grunnleggende språk, med noen få nøkkelord, noen få basale begreper, blir hvert ord en bro rett inn i kjernen, eksistensielt og dyptgående og grunnleggende menneskelige. Det å skrive navnet på datteren eller sønnen, det å skrive navnet sitt, navnet på landet sitt, skrive Norge er noe stort. Når ordene er så enkle og konkrete, så peker de inn mot seg selv, inn mot en kjerne, inn mot det eksistensielle. Og hvert ord blir en erklæring om språk, om å sette navn på verden. Det er vakkert og rørende å komme så tett innpå språket, så nært inn, helt inn mot språkets minste bestanddeler. Så nært at jeg kan røre ved språket. Det er lett å glemme hvor viktig språket er, lett å bli blind for ordene og for kunsten å skrive, lett å overse hvor stort det faktisk er å kunne skrive og kunne putte tankene inn i ord og feste dem på papiret og la dem stå der selvstendig på arket og lyse, fulle av innhold, fulle av mening. Det er en fantastisk ting. Og en stor opplevelse å få oppleve ikke minst for meg som var vitne til nedtegnelsene. Det ble noe nesten hellig å se elevene skrive navnet på barna sine med så stor kjærlighet. ANSVAR (Muhubo, Somalia) Jeg passer på huset og barna, vasker lager mat, passer på datteren min. Snakker norsk, leser, skriver. Læreren min. Jeg liker læreren min. I dag leser jeg. Jeg skriver, leser, tenker norsk! ANSVAR (Mongal Mati, Nepal) Passe på. Skolen. Mor. ANSVAR (Leteslase, Eritrea) I dag lærer. Fint, glad! Passe et hjem, jobbe. ANSVAR (Cing, Burma) Ansvar er å passe på barna. Passe på min mann, passe på familien. Jeg passer på barna nå. Og Gud passer på alle. 15

BRØD (felles-tekst) Jeg liker frokost. jeg liker hvitt brød. Jeg liker grovbrød. Jeg liker 75% grovt. Jeg liker brød, jeg baker brød, lukter, spiser brød. Jeg husker godt, lukter, smaker. Jeg tenker på brød. Jeg husker, lukter mat, lukter smak. Eritrea bani, steker med stein og bål. Jeg husker. Jeg har laget bani, smaker godt. Eritrea Angir smaker godt. jeg lukter, tenker søster. Jeg lukter, tenker familie. jeg lukter, tenker min mor. Jeg lukter tenker Burma. Jeg husker mine sønner. Jeg lukter, tenker himler. DATTEREN MIN (Muhubo, Somalia) Jeg kommer fra Somalia. nå bor jeg i Lillehammer. jeg har bodd i Norge i to år. Jeg har et barn. Hun heter Aisho. Hun er seks år. Nå går hun på skolen. Hun løper, sykler, ser på tv, hun liker dyr. Hun tegner, skriver i bøker, skriver, tegner, tegner blomster, skriver Æ Ø Å. BARNA MINE (Leteslase, Eritrea) Datteren min, Azieb Eden Rahell, tvillinger, tre døtre, Azieb 17 Eden 13 Rahell 13. Jeg tenker tenker tenker mye på barna mine. I Eritrea har jeg en sønn. Det er sønnen min Senai. Tenker mye på ham. Han er kanskje 30 år. Jobber litt. Spiser lite. De sier. Mamma, vi har det bra. LANDET MITT (Mongal Mati, Nepal ) Landet mitt ser grønt ut, ser ut som trær, vann. Landet mitt høres ut som fugler, mange fugler i Nepal. Landet mitt kjennes varmt ut, varmt, Nepal. Landet mitt smaker alt, lukter blomster. LANDET MITT ( Ghabriel, Eritrea ) Landet mitt, Eritrea, jeg ser mange fjell. Hører en hund, hører bilder, mange biler. Jeg tenker, vi er mange, kjennes mange ut. Naboer snakker med hverandre i Eritrea. Lukter kjempegodt. Eritrea er som en stor ku! JEG, DU OG VI SAMMEN (Cing, Burma) Jeg er et land, vi er by og fjell, sammen er vi skolen. Jeg har vondt i armen. Vi snakker ikke samme språk, men vi er alle en lærer. JEG, DU OG VI SAMMEN ( Muhubo, Somalia) Jeg er hus. Du er en som sover. jeg synger, smaker mat. Du løper fort. Jeg er blomster. Sammen er vi Lillehammer. MOREN MIN ( Mongal Mati, Nepal ) Mor, mat, ris. Mor, mange barn. Mor Ganga. Fiske-mor. Mor fisker. Mor er død. 16

HANDA MI (Ghabriel, Eritrea) Min hand. En finger, fem fingre. Hand, søt, liten. Hand, ren, fin. Handa hjelper meg når jeg skal spise, drikke. Handa vasker meg. Handa skriver. Handa flink. NORGE (Leteslase, Eritrea) Norge kaldt, glatt. Norge bra, fint. Norge grønt og blomster. Jeg har det fint i dag. I Norge er det mye mat. Jeg ser Norge! I dag regner det. Uprisnominerte tekster og forfattere Ellen Fjestad Ellen Fjestad (1979) er fra en gård på Hedmarken. Hun har gått på NBIs forfatterutdanning og er dessuten utdannet sjukepleier og gartner. Hun har befalsutdanning fra Hæren og har jobbet i Ungdomstjenesten i Oslo og på sprøyterom i Amsterdam. I tillegg til å skrive bøker, arbeider hun for tiden som miljøterapeut i et tegnspråklig miljø. Sammen skal vi holde himmelen gikk til topps i Schibsted Forlags romankonkurranse i kategorien barn og ungdom i 2011. Dette er hennes første roman. Sammen skal vi holde himmelen Kan hjerter slå seg vrange? Kan man elske et annet menneske så høyt at man mister seg selv? En motorsykkelulykke. Gard treffer Luka. Den svartkledde gatekunstneren og miljøaktivisten Luka er oppvokst med kumøkk og ei mor som bryr seg minimalt. Trommisen Gard har gnistrende blå øyne og et krøllete brev på innerlomma. Dette brutale møtet blir begynnelsen på en hjerterå og uendelig vakker kjærlighetshistorie. En dramatisk fortelling som tar pusten fra leseren. Rått, fartsfylt, vart og vakkert. En bok som snakker til hjertet. Sammen skal vi holde himmelen er første bok i en trilogi. Marianne Kaurin Marianne Kaurin er født i 1974 og har gått forfatterutdanningen ved Norsk barnebokinstitutt. Nærmere høst er hennes første bok. For denne er hun tildelt Debutantprisen i Kulturdepartementets priser for barne- og ungdomslitteratur utgitt i 2012, og boken er nominert til Uprisen - årets ungdomsbok 2013. Nærmere høst Marianne Kaurin har skrevet en sterk, inderlig og poetisk ungdomsroman med handling fra 2. verdenskrig. Boken er belønnet med Debutantprisen i Kulturdepartementets priser for barne- og ungdomslitteratur utgitt i 2012 og er også nominert til Uprisen - årets ungdomsbok 2013. 17

I en bygård på Grünerløkka sitter Sonja og venter på søsteren Ilse. Hun skulle ha vært hjemme for lenge siden. Ute faller årets første snø. Plutselig banker det på døren. Utenfor står tre politimenn. Året er 1942. Nærmere høst er en roman om å håpe og om å miste - om små tilfeldigheter og store drømmer. Helene Uri Våren 2011 utkom Helene Uris seneste roman Kjerringer, med stor lesersuksess. Romanen var hennes sjette skjønn-litterære bok for voksne. Sammen med Arne Svingen har Uri skrevet ungdomsbøkene Sommeren vi kledde oss nakne og nå Din vakre jævel. Helene Uri har doktorgrad i språkvitenskap og arbeidet i tolv år ved Universitetet i Oslo før hun sa opp jobben for å begynne å skrive på heltid. I tillegg til sin skjønnlitterære produksjon utgir Helene Uri en rekke fagbøker innen lingvistikk. Uri er oversatt/under oversettelse til flere språk, blant annet dansk, svensk, tysk, engelsk, fransk, spansk og japansk. Arne Svingen Arne Svingen (f. 1967) har skrevet en rekke bøker for barn, ungdom og voksne. Han debuterte i 1999 med den kritikerroste romanen Handlingens mann og den første barneboka om Hubert, Flekken. Siden har det blitt en hel serie Hubert-bøker, som er oversatt til tysk, dansk, svensk og italiensk. Svingen er også forfatteren av Bendik og monsteret-serien, og ungdomsbøker som Frosten kom tidlig, den gjennom-illustrerte romanen Dager jeg har glemt og Brageprisvinneren Svart elfenben. I 2011 var han sammen med Christoffer Grav nominert til Uprisen med den illustrerte romanen Med egne øyne. Våren 2012 tok han lesere, anmeldere og utenlandske forlag med storm med romanen Sangen om en brukket nese. Sammen med Helene Uri har han skrevet Sommeren vi kledde oss nakne og nå Din vakre jævel. Som spenningsforfatter har han skrevet barneromanene Tause skrik, Gutten som gikk opp i røyk, Dødsmyra, serien Svingens mørke verden og en av forfatterne av grøsserserien Marg & bein. Din vakre jævel To personer. To stemmer. To forfattere. Spennende, utfordrende, dramatisk. Nå også utvalgt av leserne til å bli nominert til UPrisen 2013! Robin fyller øyeblikkelig seksten og vet ikke hva han skal gjøre med livet sitt. Hedvig er 25 og skal snart gifte seg. Din vakre jævel! handler om et møte som begynner katastrofalt og vokser til noe som sjokkerer dem begge. Lars Mæhle (f. 1971) kjem frå Sunndalsøra på Nordmøre. Han har skrive fleire bøker for barn og unge, og fekk sitt store gjennombrot med fantasyromanen Landet under isen i 2009. Mæhle debuterte med ungdomsromanen Keeperen til Tunisia i 2002. Den prislønte filmen Keeper n til Liverpool (2010), er basert på denne boka. Narnia-draumar (2005) er ein frittståande oppfølgjar til denne romanen. Fantasyromanen Landet under isen (2009) markerte eit gjennombrot for Lars Mæhle. 18

Romanen blei tildelt Kulturdepartementet sin litteraturpris for beste barne- og ungdomsbok 2009 og vann UPrisen i 2010. Boka blei dessutan nominert til Brageprisen og Ungdommens Kritikerpris. Lars Mæhle har skrive fleire bøker for yngre barn, m.a. dei elleville bøkene om tospannet Harry og Ivar. Den første av desse, Harry og Ivar finn opp krutet (2003), blei dramatisert for barnetimen og er omsett til dansk. Fuck off I love you Spennande og tankjevekkande roman om val og vold. Vemund er ein vanleg 16-åring. Likevel viklar han seg inn i eit usunt miljø rundt eit treningssenter. Kvifor? Leiaren i gruppa, Two-Face, er ein fascinerande, men skremmande skikkelse. Han avgjer alle viktige vegval med myntkast: På den eine sida av mynten står det «I Love You». Da blir valet godt. På den andre sida står det «Fuck Off». Da blir handlinga vond Fuck Off I Love You er ei sterk og spennande forteljing som tar opp viktige spørsmål: Kor mykje kan vi styre livet vårt? Kva gjer vi ut frå fri vilje? Og kva blir bestemt ut frå faktorar vi ikkje kan rå over? Magne Hovden Magne Hovden jobber som litteraturagent, frilans oversetter, fraktmegler og gullgraver, og bor i Kirkenes med sin kone og to barn. I 2010 debuterte han som romanforfatter med Sameland, som fikk strålende kritikker og foreløpig er solgt til Danmark, Sverige, Finland og Tyskland. Hovden har også skrevet barnebøkene Puggs dagbok og Planetjakten og to bøker i serien Åndejegerne (2012 og 2013). Åndejegerne 1 Norske Eirik, Gunther fra Berlin og Lizzy fra New York har i utgangspunktet bare én ting felles: De fyller tretten år på samme dag. Men denne bursdagen blir ikke som andre. De våkner opp sammen, innestengt i et fangehull, uten å vite hvor de er eller hvordan de kom dit. De er utvalgt - de skal bli åndejegere. 19