Handlingsplan for 10 trua karplanter i Finnmark

Fylkesmannen i Finnmark Handlingsplan for 10 trua karplanter i Finnmark Hengegras (CR), altaihaukeskjegg (VU), russearve (VU), polarflokk (CR), kvitsjøsalturt (EN), tatarsmelle (CR), finnstjerneblom (VU), pomorstjerneblom (CR), kolastjerneblom (CR) og finnmarksvineblom (CR) 2011-2015

1. FORORD Verden opplever i dag et stadig raskere tap av biologisk mangfold. Det er en utbredt oppfatning at det globale tapet av biologisk mangfold i dag er så omfattende at det etter hvert vil undergrave muligheten for en bærekraftig utvikling. I Norge regner man med at over 100 plante- og dyrearter er forsvunnet de siste 150 årene. Under partsmøtet for Konvensjonen om biologisk mangfold i Haag i 2002, og på verdenstoppmøtet i Johannesburg samme år, ble det vedtatt et mål om å redusere tapet av biologisk mangfold betydelig innen år 2010. Dette målet ble forsterket på ministerkonferansen i Kiev i 2003, til å stanse tapet av biologisk mangfold i Europa innen 2010. Den norske regjeringen har sluttet seg til dette målet. I St. meld. Nr. 21 (2004-2005) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand, er dette en av Regjeringens hovedprioriteringer. I meldingen heter det at Regjeringen vil iverksette tiltak med sikte på å stanse tapet av biologisk mangfold innen 2010. En rekke tiltak av mer generell karakter skal gjennomføres, bl. a å styrke kartlegging og overvåkning av biologisk mangfold og en gjennomgang og videreutvikling av lovverk og virkemidler av betydning for bevaring av det biologiske mangfold. For enkelte arter som i dag er truet av utryddelse her i landet vil likevel ikke slike generelle tiltak alene være tilstrekkelige. For slike arter vil det være nødvendig å utvikle og gjennomføre særskilte forvaltnings- og bevaringstiltak for å sikre deres overlevelse på lang sikt. Å utarbeide og gjennomføre artsvise handlingsplaner (bevaringsplaner) vil være et slikt ekstraordinært tiltak. Som en oppfølging av målsetningen omtalt ovenfor, har Regjeringen bestemt at det skal lages slike handlingsplaner for et utvalg trua arter i Norge. Direktoratet for naturforvaltning har ansvaret for å utarbeide slike handlingsplaner. Det faglige grunnlaget for denne handlingsplanen levert av Ecofact Nord AS og forfattet av Geir Arnesen og Kristine Bakke Westergaard. Fylkesmannen i Finnmark har ferdigstilt planen. Ansvarlig saksbehandler hos Fylkesmannen i Finnmark er Gunhild Lutnæs. Ansvarlig saksbehandler i DN har vært Terje Klokk. Flere personer har bidratt til denne handlingsplanen; Torbjørn Alm og Unni Bjerke Gamst har vært med og bistått under alt feltarbeidet som er utført i forbindelse datainnsamling, bortsett fra for altaihaukeskjegg hvor Leif Ryvarden og Christoffer Aalerud var med. Alle disse skal ha en stor takk for innsatsen de har gjort. Reidar Elven har bidratt med viktige kommentarer under skriveprosessen, og sjenerøst stilt til disposisjon manuskriptet for flora-atlaset for østlige arter som er under utarbeidelse. Torbjørn Alm og Torstein Engelskjøn har også bistått det skriftlige arbeidet. Harriet Reiestad har gitt verdifull informasjon om status for tatarsmelle. 2

INNHOLD 1. Forord... 2 Innhold... 3 2. Sammendrag... 5 3. English summary... 6 4. Innledning... 8 5. Handlingsplanens mål... 10 6. Hengegras Arctophila fulva (Trin.) Andersson... 11 6.1. Faglig grunnlag... 11 6.2. Tiltaksdel... 16 7. Altaihaukeskjegg Crepis multicaulis Ledeb.... 19 7.1. Faglig grunnlag... 19 7.2. Tiltaksdel... 25 8. Russearve Moehringia lateriflora (L.) Fenzl... 27 8.1. Faglig grunnlag... 27 8.2. Tiltaksdel... 33 9. Polarflokk Polemonium boreale Adams... 36 9.1. Faglig grunnlag... 36 9.2. Tiltaksdel... 40 10. Kvitsjøsalturt Salicornia dolichostachya Moss ssp. pojarkovae (N. Semenova) Piirainen... 43 10.1. Faglig grunnlag... 43 10.2. Tiltaksdel... 48 11. Tatarsmelle Silene tataricirka (L.) Pers.... 50 11.1. Faglig grunnlag... 50 11.2. Tiltaksdel... 55 12. Finnstjerneblom Stellaria fennicirka (Murb.) Perfil... 58 12.1. Faglig grunnlag... 58 3

12.2. Tiltaksdel... 63 13. Pomorstjerneblom Stellaria hebecalyx Fenzl og Kolastjerneblom Stellaria ponojensis A. Arrh. 65 13.1. Faglig grunnlag... 65 13.2. Tiltaksdel... 71 14. Finnmarkssvineblom Tephroseris integrifolia (L.) Holub... 73 14.1. Faglig grunnlag... 73 14.2. Tiltaksdel... 78 15. Bevaringsgenetikk... 80 16. Bevaring av arter ex-situ... 81 17. Tidsplan og organisering av arbeidet... 82 18. Datalagring og datatilgang... 84 Litteratur... 85 4

2. SAMMENDRAG Denne handlingsplanen dekker hele ti arter av karplanter. Det eneste artene har felles er at de har sine eneste voksesteder på norsk grunn i indre eller østre deler av Finnmark, som da er deres nordvestgrense på det Eurasiatiske kontinentet. Ellers tilhører artene ulike taksonomiske grupper, opptar ulike habitater og har ulike trusselbilder. Fem av artene tilhører nellikfamilien (Caryophyllaceae), nemlig russearve (Moehringia laterliflora - VU), tatarsmelle (Silene tatarica - CR), finnstjerneblom (Stellaria fennica - VU), pomorstjerneblom (Stellaria hebecalyx - CR) og kolastjerneblom (Stellaria ponojensis - CR). De andre artene er hengegras (Arctophila fulva - CR), polarflokk (Polemonium boreale - CR), kvitsjøsalturt (Salicornia dolichostachye ssp. pojarkovae - EN), altaihaukeskjegg (Crepis multicaulis - VU) og finnmarkssvineblom (Tephroseris integrifolia - CR). Bortsett fra pomorstjerneblom antas alle artene å være hjemlige på sine voksesteder i Finnmark, og antas å være senglasiale (de arktiske artene polarflokk og hengegras) eller postglasiale innvandrere til sine nåværende voksesteder. Altaihaukeskjegg og hengegras har i tillegg blitt splittet sterkt opp gjennom den siste mellomistiden og de norske forekomstene er sterkt isolert fra de nærmeste andre populasjonene. Pomorstjerneblom antas å være innført til sine to voksesteder i Finnmark med hhv. pomorhandelen og med soldater mot slutten av den andre verdenskrig. De fleste artene er svært sjeldne også i Finnmark, og er bare representert med 1-3 forekomster. Unntaket er russearve som har noen flere voksesteder. Denne arten ble imidlertid sterkt desimert som en konsekvens av kraftutbygging i Pasvikelva. Kunnskapsstatusen når det gjelder utbredelsen i Norge er varierende. For polarflokk, hengegras, kolastjerneblom, pomorstjerneblom, finnmarkssvineblom og tatarsmelle er status bra, og det er neppe store mørketall. For de resterende artene er imidlertid situasjonen ikke tilfredsstillende, og bedre kartlegging er påkrevet. Nedbygging eller andre inngrep rundt voksesteder er den vanligste trusselfaktoren, da flere av artene har forekomster nær veier og bygninger som det er menneskelig aktivitet rundt. Finnmarkssvineblom, pomorstjerneblom og tatarsmelle har også beiteproblematikk knyttet til voksestedene. Mange av artene har også til dels store uavklarte taksonomiske spørsmål knyttet til seg. Det er egentlig bare tatarsmelle, polarflokk og altaihaukeskjegg som er veldefinerte arter av disse ti. De resterende er deler av mer eller mindre uoversiktlige og dårlig dokumenterte artskomplekser. Dette gjelder i særdeleshet kolastjerneblom, pomorstjerneblom, finnstjerneblom og kvitsjøsalturt. Kolastjerneblom er av de fleste foreløpig ikke akseptert som art, og blant de to andre stjerneblomartene hersker det forskjellige oppfatninger i Russland og Vest-Europa. Tiltakene som foreslås er gjennomgående bedre kartlegging for de artene som trenger det, overvåkning og sikring av spesielt utsatte populasjoner samt sikring av artene i ex-situ voksesteder som botaniske hager. For altaihaukeskjegg, hengegras, tatarsmelle og polarflokk foreslås også gjeninnføring av arten på utgåtte voksesteder. Det foreslås også at det settes i gang populasjonsgenetiske undersøkelser av de fleste artene, da det er viktig å avklare genetisk diversitet i ekstremt små utpostpopulasjoner slik det her er snakk om. Videre er relasjonene til individene i andre leveområder relevant i bevaringsgenetisk sammenheng, særlig i så variable og kompliserte artskomplekser som mange av artene tilhører. 5

3. ENGLISH SUMMARY This protection programme covers ten species of vascular plants. The only feature the species share is that their only occurrences in Norway are in the interior or eastern parts of Finnmark County, being the north-western limit of their Eurasian distribution. The species belongs to different taxonomic units, occurs in different habitats, and have different factors threatening their existence in Finnmark. Five of the species belongs to the Caryophyllace family, being Moehringia lateriflora, Silene tatarica, Stellaria fennica, Stellaria hebecalyx and Stellaria ponojensis. The other taxa covered are Arctophila fulva, Polemonium boreale, Salicornia dolichostachya ssp. pojarkovae, Crepis multicaulis and Tephroseris integrifolia. Except Stellaria hebecalyx, all taxa are recognized as spontaneous occurrences during late glacial or post glacial periods. Crepis multicaulis and Arctophila fulva have also been separated from the main Eurasian distribution areas, and are now highly isolated at their Scandinavian sites. S. hebecalyx was probably introduced at its two locations by Russian traders and soldiers in the 16 th century and the Second World War, respectively. Most of the ten species only occur at 1-3 sites in Finnmark, the exception is Moehringia lateriflora, which have a few more occurrences. This species was, however, decimated significantly due to building of a hydroelectric power station in the Pasvik River. The knowledge regarding distribution in Norway varies. Concerning Polemonium boreale, Arctophila fulva, Stellaria ponojensis, Stellaria hebecalyx, Tephroseris integrifolia and Silene tatarica, status is satisfactory. However, for the remaining species, additional search and mapping is necessary. Construction of new buildings or other human activity is the most common threat, as many of the species have occurrences close to roads or existing buildings. Tephroseris integrifolius, Stellaria hebecalyx and Silene tatarica also have conflicts with domestic herbivores such as sheep and cattle. Many of the species covered by this plan also have taxonomic problems connected. Actually just Silene tatarica, Polemonium boreale, and Crepis multicaulis are considered as well defined species. The others are members of more or less complicated and poorly documented species complexes. This applies in particular to Stellaria fennica, S. ponojensis and S. hebecalyx as well as Salicornia dolichostachya ssp. pojarkovae. Many experts do still not accept Stellaria ponojensis as a specie, and Russian and Western European experts differs in their opinion regarding the two other Stellaria species. The suggested actions in order to preserve the occurrences of the species is mainly better mapping of the species which need that, as well as monitoring and securing particularly vulnerable occurrences. Ex-situ preservation in botanic gardens is also suggested for most species. Regarding Crepis multicaulis, Arcophila fulva, Silene dioicirka and Polemonium boreale, reintroductions of specimens in areas where the species now are extinct are also suggested. It is also recommended to launch analyses of population genetics of most species. It is crucial to reveal the genetic diversity of such small and isolated populations treated by this programme. Also the relations to individuals from other areas where the species are present are highly relevant, seen from a genetic conservation point of view, particularly in so polymorphic and complicated species complexes as covered here. 6

Tabell 1. Skjematisk oversikt over foreslåtte tiltak Art Tiltak Søk etter nye lokaliteter Overvåkning og populasjonsstudier Ex-situ bevaring Gjeninnføring/ utplanting i utgåtte/svake populasjoner Informasjon Genetikkstudier Andre tiltak Hengegras 2011 2011-2015 X X X X Vern av leveområde Altaihaukeskjegg 2011 2011-2015 X X X Russearve 2011 2011-2015 X X Studere formeringsevne Polarflokk 2011-2015 X X X X Utvide skjøtselsområdet Kvitsjøsalturt 2011 2011-2015 X X X Sikre voksesteder Tatarsmelle 2011-2015 X X X Regulering av beite Finnstjerneblom 2011 2011-2015 X X X Bedre avgrensning Revisjon av herbariemateriale Pomorstjerneblom og kolastjerneblom 2011-2015 X X X Finnmarkssvineblom 2011-2015 X X X Regulering av beite 7

4. INNLEDNING Under siste istid, som går under navnet Weichsel, dekket en stor iskappe nesten hele Fennoskandia. Klimaet på hele Nordkalotten var betydelig kaldere enn det er i dag, og de aller fleste organismer i denne delen av verden hadde en annen utbredelse enn dagens. Etter alt å dømme har en rekke planter og dyr som i dag er sjeldne i Fennoskandia vært utbredt langs kanten av isdekkene i et kjølig, men frem for alt, tørt klima. Når isen for alvor begynte å smelte som konsekvens av en klimaforbedring rundt 10 000 år siden fulgte mange arter etter iskanten. Spesielt var det gode forhold for konkurransesvake arter. De store arealene med åpen og tilnærmet vegetasjonsløs mark gjorde at planter kunne spre seg raskt og langt. Disse artene kalles for senglasiale innvandrere. De som kom noe senere kalles postglasiale innvandrere. I denne perioden var det var nok en del tilfeldigheter som spilte inn. Ett eller noen få frø fra en liten populasjon kunne spres langt med dyr eller vind, og danne opphav til en ny populasjon langt unna. Dette kunne selvsagt skje flere ganger, slik at en art nærmest kunne hoppe fra en utpost populasjon og danne enda en utpost og så videre. På denne måten var det bare et meget begrenset genetisk utvalg av genomet til de ulike artene som vandret inn som faktisk ble med inn i de nylig isfrie områdene. Reduksjon av genetisk variasjon på denne måten kalles en genetisk flaskehals Når den postglasiale perioden var over og de isfrie områdene ble kolonisert av stadig mer konkurransesterke arter ble mange av de senglasiale innvandrerne presset tilbake til færre og færre habitater. Artene fikk det trolig spesielt tøft under den varme og fuktige tiden fra cirka 6-3000 år siden (atlantisk tid), og mange av de første innvandrerne døde antagelig ut. Fra de tidligere israndområdene ble også de samme artene presset østover og sørover mot fjellene i Kazakstan og Mongolia, mens de i mange tilfeller døde ut i arealene de hadde okkupert under istiden som nå var altfor varme og fuktige. Dette forklarer det store gapet mellom relikter av senglasiale innvandrere i Fennoskandia og de nåværende restene av deres opphavelige populasjoner i Sibir eller andre steder langt sør eller øst i Asia. Av de artene som dekkes av denne handlingsplanen er det spesielt altaihaukeskjegg som er en typisk senglasial relikt som nå er svært isolert i Finnmark, men også hengegras og polarflokk har samme tendenser. Artene som vandret inn noe senere var mer konkurransesterke og varmekrevende arter som kanskje hadde stått lenger unna iskanten under istiden. Disse kan ha vandret inn på ulike måter, men det er klart at det var to hovedveier for innvandring, og det var fra sør og fra øst. Til Finnmark kom de artene som vandret inn fra øst først, og senere har de sørlige artene kommet inn og tatt opp konkurransen. I dag er fremdeles elementet av østlige innvandrere meget tydelig til stede i Finnmarks flora, og representert ved en rekke arter som knapt finnes andre steder i Norge. Artene som dekkes av denne handlingsplanen er alle postglasiale innvandrere som kom fra øst. Bortsett fra de tidligere nevnte artene som har blitt trengt tilbake til øst og sørlige deler av Asia har de andre en kontinuerlig, men i mange tilfeller nokså spredt utbredelse østover fra Øst-Finnmark og Nord- Finland. Denne handlingsplanen tar for seg ti trua arter av karplanter i Finnmark. Disse artene finnes spredt over store deler av fylket, og åtte kommuner er berørt av én eller flere av artene (tabell 2). 8

Tabell 2: Oversikt over kommuner som har en eller flere arter i handlingsplanen. Berørte kommuner Art(er) som er i kommunen Alta kommune Kvitsjøsalturt (?) Båtsfjord kommune Kautokeino kommune Porsanger kommune Sør-Varanger kommune Tana kommune Vadsø kommune Vardø kommune Altaihaukeskjegg Hengegras Kvitsjøsalturt Finnstjerneblom Polarflokk Pomorstjerneblom Russearve Russearve Tatarsmelle Finnstjerneblom Finnmarksvineblom Kolastjerneblom Pomorstjerneblom 9

5. HANDLINGSPLANENS MÅL Det overordnede målet med handlingsplanen for 10 trua karplanter i Finnmark er å sikre at artene overlever på dagens lokaliteter på lang sikt. Det er en videre målsetting at dagens bestander styrkes og at artene blir mindre truet. 10

6. HENGEGRAS ARCTOPHILA FULVA (TRIN.) ANDERSSON Rødlistestatus (2010): kritisk truet (CR) Lovstatus: Ikke fredet Antall kjente forekomster (2009): 1. 6.1. FAGLIG GRUNNLAG 6.1.1. SYSTEMATIKK OG MORFOLOGI Hengegras er en enfrøblading som tilhører gressfamilien (Poaceae), og er eneste representant for slekta hengegras (Arctophila). Hengegras er et flerårig, klonalt gress med et særegent utseende. Det er storvokst og kraftig, og kan bli opp mot 150 cm høyt, men det er vanligst at det blir mellom 10 og 100 cm. Det har lange, underjordiske rhizomer (jordstengler) som kan være grenete, og som gjør at hengegras vokser i vide matter (figur 2). Ved rhizomets noder har det gule røtter. Stråene er grove, opprette og snaue, og de kan virke sukkulente. Hengegras har flere lange, 3-8 mm brede, grønne eller purpurfargede blader i to rekker, og et godt kjennetegn på hengegras er at de øvre bladene er påfallende lengre enn de laveresittende bladene. Bladslirene er lukket opp til midten. Slirehinnen er 3-6 mm lang og oppfliset. Hengegrasets topp er 5-30 cm lang og 5-10 cm bred, gulbrun til fiolett, lutende, og med lange, fine greiner (figur 1). Småaksene er 2,5-8 mm lange, og har hver 2-7 blomster. De bredt hinnekantede ytteragnene er like lange, og litt kortere enn de cirka 3 mm lange, butte, hinnekantede inneragnene med cirka fem utydelige nerver. Småaksene er håret ved grunnen. Hengegras blomster fra midten av juli, og har tre støvbærere. To ulike kromosomtall er rapportert: 2n = 42 (6x) rapportert fra nordlige Skandinavia, Svalbard, Russland, Alaska, Canada, Grønland, og 2n = 63 (9x) rapportert fra Wrangeløya i Russland (Elven, 2007). Arten hengegras kan neppe forveksles med noe annet norsk gress, men morfologien varierer i resten av utbredelsesområdet. Flere varieteter, underarter eller arter har blitt beskrevet. To varieteter som skulle dekke den fennoskandiske variasjonen ble beskrevet av Holmberg i 1926: var. pendulina (Laest.) Holmb. i Bottenviken og Torniojoki (Finland), og var. lapponicirka (F.Nyl.) Holmb. i Ponojområdet på Kolahalvøya, (Russland). Finnene bruker fortsatt den endemiske varieteten pendulina for populasjonene i Bottenviken (se for eksempel Kreivi et al., 2005; Rautiainen et al., 2004). Det er tydelige morfologiske forskjeller mellom populasjonene i Bottenviken, Ponoj og Arktis (Alm & Elven, pers. medd.). Den arktiske, mer kortvokste typen ble foreslått som ssp. similis av Tzvelev i 1964 og senere forkastet av Tzvelev i 1976, mens den norske populasjonen i Kautokeino skiller seg fra alle disse ved å være kraftigere, med færre nedhengende greiner, og med mindre småaks. Dermed finnes det fire morfologiske typer i en begrenset del av artens totale utbredelsesområde. De russiske fastlandspopulasjonene øst for Kvitsjøen vet vi ikke hvordan ser ut morfologisk, fordi ingen har revidert herbariemateriale fra europeisk Russland nå (R. Elven, pers. medd.). De morfologiske forskjellene er fortsatt for lite kjent til at man kan dele opp hengegras i flere underarter. 11

Figur 1. Hengegras fotografert sommeren 2009 innerst i Gorovuohppi ved Kautokeino sentrum. Arten er et opp til 1,5 m høyt gress med store topper. Foto: Geir Arnesen. Figur 2. Vegetative skudd av hengegras. De krypende jordstenglene er cirka 5-7 mm tykke. Foto: Geir Arnesen. 6.1.2. SPREDNING OG FRØSETTING Hengegras sprer seg klonalt med flerårige underjordsrhizomer som en tett front av røtter. På denne måten danner ofte hengegras en monokultur. Den norske populasjonen av hengegras blomstret rikelig i juli 1980, noe en spesielt varm sommer kan ha forårsaket (Elven og Johansen 1981). Allikevel anser Elven at det var tvilsomt om den produserte frø dette året. Selv om en finsk populasjon av hengegras i Liminkabukta regelmessig har blomster, så er det aldri observert spiredyktige frø (Rautiainen et al., 2004), og det er heller ikke observert frøplanter gjennom 20 år med feltarbeid i 12

populasjonen (J. Siira, pers. medd. i Kreivi et al., 2005). I et studium fra Nord-Amerika er det også rapportert om ikke-spiredyktige hengegrasfrø selv ved regelmessig blomstring (Dobson, 1989). Seksuell reproduksjon ved frø synes derfor å høre til sjeldenhetene, og hovedmåten hengegras sprer seg er da ved flytende rhizomfragmenter som kan transporteres med vann til nye passende habitater langs vannkantene (Rautiainen et al., 2004). Kreivi et al. (2005) undersøkte ved hjelp av AFLP (Amplified fragment length polymorphism et verktøy for blant annet å kartlegge genetisk diversitet) den genetiske strukturen og genflyten i seks delpopulasjoner i den største finsk-svenske forekomsten av hengegras (cirka 3000 m 2 ) i Liminkabukta, Finland. Det ble funnet relativt høy genetisk variasjon i delpopulasjonene, så selv om ingen frøplanter eller unge planter har blitt observert under deres feltarbeid, tyder den høye genetiske variasjonen på at seksuell reproduksjon har vært en viktig faktor på et eller annet tidspunkt i populasjonens historie. Resultatene til Krevi et al. tyder på at delpopulasjonene kan ha kort levetid, og at det derfor er viktigere å bevare hengegrasets habitat enn dagens delpopulasjoner. Populasjonen i Kautokeino kan være av ny opprinnelse da den står i et område som ofte er besøkt, og dermed burde vært oppdaget før dersom den var der tidligere. Det er vanskelig å overse dette karakteristiske gresset selv om det ikke blomstrer. Dersom innvandringen har skjedd nylig, virker det mest sannsynlig at den ble spredt til Kautokeino fra populasjonen i Torniojoki Bottenviken med trekkfugler (Elven, 1981; Alm & Elven, pers. medd.). 6.1.3. UTBREDELSE Hengegras har en nesten sirkumpolar utbredelse (figur 3), og finnes i nordboreale og mellomarktiske områder av Norge (inkludert Svalbard), Russland, Alaska (USA), Canada og delvis på Grønland (Hultén & Fries 1986: kart 258). Innen det sirkumpolare utbredelsesområdet finnes det flere store hull i utbredelsen i oseaniske områder, som for eksempel nesten hele Grønland. I Fennoskandia finnes det tre isolerte forekomster av populasjoner og populasjonsgrupper som utgjør den sørlige utbredelsesgrensen i Europa. En forekomst av 8 små populasjoner finnes på grensen mellom Sverige og Finland (Rautiainen et al., 2004) i de sørlige delene av Torniojoki-elva sørover fra Turtola og langs med kysten av Bottenvika fra Oulu i Finland til Luleå i Sverige, mens en annen forekomst finnes i Ponoj-distriktet øst på Kolahalvøya. Den mer sammenhengende utbredelsen i europeisk Russland og Sibir starter øst for Kvitsjøen. Den tredje forekomsten i Fennoskandia er på fastlandet i Norge, og er den eneste som omfattes av denne handlingsplanen. Forekomsten er begrenset til en skjermet kjos kalt Gorovuohppi langs Kautokeinoelva, rett nedenfor Kautokeino sentrum (figur 3). Arten ble først funnet der i 1980, og ble publisert som ny for Norge av Elven og Johansen (1981). I 1981 ble den også rapportert, nedstrøms fra denne lokaliteten, ved sørenden av Látnetjávri. Dette funnet er imidlertid ikke dokumentert i norske herbarier (Elven, 1983). Det ble søkt grundig etter hengegras i et stort område mellom Masi og Látnetjávri av Geir Arnesen og Kristine Bakke Westergaard i 2009 uten at arten ble funnet. 13

Figur 3. Utbredelsen til hengegras i Norge og verden (Etter Hulten og Fries 1986). 6.1.4. BESTANDSUTVIKLING 14

Når det gjelder populasjonen ved Kautokeino har den, på tross av sin lette tilgjengelighet, kun vært sporadisk besøkt siden den ble oppdaget i 1980. Rapporter fra disse besøkene kan tyde på at forekomsten varierer svært mye både i utbredelse og antall. I 1980 var det bare noen få individer innerst i Gorovuohppi, mens den tre år senere ble rapportert å ha tatt seg noe opp (Høiland 1986a). I 2004 observerte Torbjørn Alm og Geir Arnesen et betydelig antall individer over nesten hele Gorovuohppi, mens den i 2009 igjen bare hadde noen ytterst få forekomster innerst i Gorovuohppi. Det kan dermed virke som at arten har hatt en fremgang og så en dramatisk tilbakegang en gang etter 2004. Årlige svingninger i klima gjør at forhold som vannstand og vanntemperatur i viktige faser for arten er ulike fra år til år i Gorovuohppi, og dette er trolig årsaken til svingningene. Det er imidlertid vanskelig å forstå hvordan arten har gått så dramatisk tilbake siden 2004 uten at det har en helt spesiell forklaring. Mye mulig har forstyrrelser forbundet med vanndragkonkurransen i Kautokeino forårsaket tilbakegangen (se kapitlet om trusselfaktorer). Populasjonen var sommeren 2009 så marginal at tilfeldigheter, både menneskeskapte eller naturlige, kan gjøre at hele bestanden blir borte. Antallet delpopulasjoner i det svensk/finske utbredelsesområdet rapporteres å ha minket de siste tiårene, og nå er det kun åtte populasjoner igjen. Resultater fra overvåkning av de finske populasjonene viser at nedgangen i populasjonene av hengegras kan ha en sammenheng med eutrofiering av habitatet deres, samt at fravær av beite og slått har ført til at engene har grodd igjen (Kreivi et al., 2005). I følge den svenske rødlista er også forekomstene på svensk side i tilbakegang. 6.1.5. ØKOLOGI Hengegras er en art som tidlig koloniserer åpne habitater, og den tolererer å stå med røttene i vann. Rautiainen m.fl. (2004) undersøkte blant annet hengegrasets egenskaper knyttet til kolonisering og utdøing i den store, finske populasjonen i Liminkabukta. De undersøkte forskjeller i utviklingen mellom delpopulasjoner som stod på forstyrret mark nær vann, og delpopulasjoner som stod lengre fra vannet på mer stabil grunn og med tettere vegetasjon. Deres resultater viste at hengegraset trives best på forstyrret mark nærmest vann, uten for mye konkurranse fra andre arter. Individene ved forekomsten i Kautokeino er i en sone med mosekledde mudderflater utenfor de andre karplantene langs vannkanten i Gorovuohppi (figur 4), og ser dermed ut til å være svært konkurransesvake og spesialisert til å stå under vann ofte. Ved befaringer foretatt i 2004 stod hengegras i opptil en meters dypt vann i slutten av august. Det var under en periode med høy vannføring i Alta/Kautokeinoelva. Det er ikke umulig at det oppstår midlertidige bestander av hengegras nedstrøms Kautokeino tettsted i Alta/Kautokeinoelva. En forekomst i sørenden av Látnetjávri som ble rapportert i 1981 lar seg nå ikke finne. Dette kan ha skjedd flere ganger, da det finnes flere passende habitater fort arten i hvert fall mellom Masi og Látnetjávri. Hengegras er på listen over arter som EUs Habitate Directive mener trenger spesielle områder for konservering. 15

Figur 4. Vegetative skudd av hengegras ved lokaliteten i Gorovuohppi ved Kautokeino. Typisk er at individene av hengegras er etablert på mosedekkede mudderflater i et belte utenfor de andre karplantene langs vannkanten. Vanlig hesterumpe (Hippuris vulgaris) og elvesnelle (Equisetum fluviatile) sees også på bildet. I bakgrunnen til venstre skimtes et lyst gress som var den andre delforekomsten av hengegras i Gorovuohppi i 2009. Foto: Geir Arnesen. 6.2. TILTAKSDEL 6.2.1. TRUSSELFAKTORER Da den norske forekomsten av hengegras er svært nær infrastruktur, er fysiske inngrep og menneskelig aktivitet den største trusselen. Lokaliteten ligger bare noen få meter fra trafikkert vei og en rekke installasjoner slik som bygninger og en transformator. På grunn av lokalitetens nærhet til Kautokeino sentrum kan også kjøring og tråkk på snø vinterstid være en sannsynlig negativ faktor. Det viser seg også at Gorovuohppi, som i sin helhet er svært viktig for hengegras, ligger svært nært området som de siste årene har blitt brukt til vanndragkonkurransen i Kautokeino. Denne aktiviteten kan være en meget alvorlig trussel for arten dersom kjøringen berører hengegrasets vokseområde. Det antas at dette kan være en av årsakene til den dramatiske tilbakegangen arten har hatt i perioden 2004 til 2009, og bør undersøkes nærmere. Det er reell fare for at det lille som er igjen av arten på lokaliteten i Kautokeino blir ødelagt av slitasje, nedbygging eller fysiske inngrep som følge av utvidelser i infrastrukturen. Arten er godt kartlagt, men det er viktig med en god informasjonsflyt til de rette instanser slik at arten og habitatet kan ivaretas og bevares på en tilfredsstillende måte. 6.2.2. IVERKSATTE TILTAK Det er ikke iverksatt noen tiltak for å bevare hengegras i Norge på tross av at det ble sterkt oppfordret til dette av Høiland (1986). 16

6.2.3. BEVARINGSTILTAK OG FORSKNINGSBEHOV Områdevern Leveområdet for hengegras i Gorovuohppi i Kautokeino sentrum må vurderes vernet. Påvirkning fra vanndrag Påvirkning som vanndragkonkurransen kan ha på hengegrasets vokseområde i Gorovuohppi må utredes bedre. Herunder må det undersøkes om aktiviteten rundt trenings- og konkurranseområdet er av en slik karakter at det bør utløse en konsekvensutredning for flora og fauna i influensområdet for konkurransen. Det bør særlig undersøkes om eventuell motorolje/bensin fra kjøretøyene kan påvirke hengegraset. Dersom det viser seg at vanndragen kan ha en negativ effekt bør arrangementet vurderes flyttet til et område som ikke er i umiddelbar nærhet av leveområder for sjeldne eller truede arter. Bedre stedfesting og kartlegging Det er behov for å avgrense lokaliteten bedre og kartfeste dette. For å kunne forvalte arten er det behov for bedre kart over lokaliteten. Spesielt med tanke på dens nærhet til Kautokeino sentrum. Søk etter nye lokaliteter Hengegras er et relativt stort og lett gjenkjennelig gress som vil være enkelt å få øye på. Flere norske forekomster av hengegras kan likevel finnes langs det lite utforskede Kautokeinovassdraget eller andre steder, og en mer omfattende ettersøking etter flere lokaliteter vil kunne resultere i at det avdekkes at forekomsten i Kautokeino likevel ikke er så isolert. Oppdagelsen av nye lokaliteter vil kunne sannsynliggjøre at hengegras ikke har spredt seg til Norge nylig, men at det har vært i vår flora i lengre tid. Overvåkning og populasjonsstudier Forekomsten av hengegras i Kautokeino må overvåkes årlig i minimum 5-7 år, slik at det årlige variasjonsmønsteret blir kjent. Da det knapt er mulig å adskille individer på grunn av vekstformen med jordstengler er det nødvendig å utvikle et registreringssystem hvor en for eksempel teller blomsterstander per arealenhet. Det er også viktig å fokusere på nøyaktig stedfesting av forekomstens yttergrenser og kartlegge variasjoner eller forhåpentligvis en økning i bestandens areal. Avhengig av hvordan arealet blir regulert i fremtiden kan en vurdere å gå ned i intervaller for overvåkning etter cirka fem år. Ex-situ bevaring og utplanting av oppformerte individer Det bør snarest utføres klonal oppformering av hengegras fra Kautokeino slik at arten kan bevares ex-situ. Noen av de oppformerte individene bør også plantes ut på gunstige tidspunkt i Gorovuohppi, slik at forekomsten i Kautokeino blir mer levedyktig enn den er i dag. Genetikkstudier Det finnes fire morfologisk forskjellige raser av hengegras i Fennoskandia, Svalbard/Bjørnøya og Ponoj (øst på Kolahalvøya). Dette er en begrenset del av det totale utbredelsesområdet til arten. Det er behov for kritisk gjennomgang av russisk herbariemateriale for å få oversikt over hvordan disse morfologiske typene forholder seg til variasjonen i det svært polymorfe hengegraset. Det kan ha vært en opprinnelig founder effekt ved etableringen av populasjonene med påfølgende rask seleksjon i 17

små og isolerte populasjoner, slik at de har blitt genetisk utarmet og/eller tilpasset ulike voksesteder på hvert sitt vis. Gode estimater på genetisk diversitet og populasjonsdifferensiering er viktige for videre arbeid med bevaring og forvaltning av hengegraspopulasjonen i Kautokeino. Dersom det viser seg at den morfologiske typen i Kautokeino er genetisk forskjellig fra andre populasjoner i Fennoskandia og Arktis, så er det viktig å vite i hvilken grad den er isolert. Dersom Kautokeinopopulasjonen dør ut vil slik informasjon være essensiell i et bevaringsgenetisk perspektiv dersom man velger å gjeninnføre hengegraset til Norge. Populasjonsgenetiske undersøkelser ved bruk av høyoppløselige DNAfingeravtrykksmetoder (som AFLP) på fennoskandisk, arktisk og russiske populasjoner vil kunne gi slik informasjon. Vi viser til kapittel 17 for nærmere informasjon om tidsplan og kostnadsplan. 18

7. ALTAIHAUKESKJEGG CREPIS MULTICAULIS LEDEB. Rødlistestatus (2010): sårbar(vu) Lovstatus: Fredet av Kirkedepartementet i 1919, men senere stadfestet utgått fra Norge. Arten er dermed ikke lenger fredet per i dag selv om den er gjenoppdaget. Antall kjente forekomster (2009): 1 7.1. FAGLIG GRUNNLAG 7.1.1. SYSTEMATIKK OG MORFOLOGI Slekta haukeskjegg (Crepis) er utbredt i så og si hele Norge, og tilhører den veldig store kurvplantefamilien (Asteraceae), nærmere bestemt underfamilie Lactucoideae og rekke Lactuceae. Felles for kurvplanter er at de har en kurvlignende blomsterstand av mange mindre, sittende blomster på en blomsterbunn som er omgitt av et kurvdekke bestående av grønne kurvdekkblader. Kurvplanter tilhørende rekken Lactuceae kjennes igjen på at plantene har saft, at griffelen har knute under arret, og på at kurvene bare har blomster med tungekroner. Haukeskjeggslekta består av etttil flerårige planter som kjennes igjen på at de oftest har flere kurver i topp eller halvskjerm med kurvdekkblader i to lag, hvor de ytre er korte og ulikt lange, mens de indre er lengre og jevnlange. Altaihaukeskjegg blomster fra midten av juli på lokaliteten i Sandfjorddalen. Frukten har ribber, er oftest uten nebb, og fnokken (sveveapparatet) består av ett eller flere lag myke hårstråler. Bladene kan variere mellom hele, lappede eller delte. Det foreligger foreløpig ikke noen morfologisk beskrivelse av den nylig oppdagete norske altaihaukeskjeggforekomsten på Varangerhalvøya. Av den grunn er den følgende, ganske grove morfologiske beskrivelsen basert på opplysninger fra Flora U.S.S.R. (Bobrov & Tsvelev, 2001) og Norsk Flora (Lid & Lid, 2005), samt fotobelegg av planter fra Varangerhalvøya. Altaihaukeskjegg er en flerårig plante med jordstengel. Plantene blir 10-40 cm høye, og har oftest flere tynne blomsterstengler som vokser opprett. Blomsterstenglene er ofte grønnrødlige og mangler stort sett blad eller har bare skjellblad (figur 6). De forholdsvis små, tannete grunnbladene som blir 2-15 cm lange og 0,5-3 cm brede, er samlet i en rosett, og de er korthårete på begge sider. Blomsterkurvene er samlet 2-15 per blomsterstengel (figur 6). Kurvdekket er kjertelhåret, og kronen er gullgul med rødbrun kant. Kurven blir oftest bare halvåpen (figur 6). Frukten er en 3,5-4 mm lang og 0,4 mm bred smånøtt med 10-12 ribber, som har en 4-4,5 mm lang, hvit fnokk av hårstråler (figur 7). De fleste kromosomtellinger viser at altaihaukeskjegg er diploid med 10 kromosomer (Elven, 2007). Det er også foretatt kromosomtellinger på norsk materiale fra den utdødde populasjonen ved Meskelva med samme resultat Laane & Høiland (1986, 1987) klarte å telle kromosomene, eller rettere sagt avtrykk av kromosomene, på herbariemateriale fra 1890. 19

Figur 5. Individ av altaihaukeskjegg fotografert i Sandfjorddalen august 2009. Foto: Kristine Bakke Westergaard. 20

Figur 6. Blomsterstand av altaihaukeskjegg. Sidestengler med én til to kurver går ut fra hovedstengelen. Typisk er også at blomstene aldri blir mer enn halvåpne, og kurvdekkbladene dekker cirka ¾ av de gule tungekronene. Foto: Kristine Bakke Westergaard (venstre) og Geir Arnesen (høyre). Figur 7. Fruktstand av altaihaukeskjegg. Sveveapparatet er en fnokk av hårstråler. Foto: Geir Arnesen. 7.1.2. SPREDNING OG FRØSETTING Altaihaukeskjegg har smånøtter med fnokk, noe som er en tilpasning til vindspredning (figur 7). Vindspredte frø kan i teorien spres over store avstander. Nordhagen (1963) skriver at det har lyktes å få fire år gamle frø av altaihaukeskjegg fra den utdødde populasjonen ved Meskelva til å spire. Siden altaihaukeskjegg først helt nylig ble kjent fra en ny lokalitet, er det ennå ikke gjort noen undersøkelser av spiringsdyktigheten til frø i denne populasjonen. Vurderinger av dens spredningsevne i Norge blir derfor noe preget av spekulasjoner. Artens strategi med spredning av frø med vind ved hjelp av sveveapparat er imidlertid meget effektiv hos andre kurvplanter. Med utgangspunkt i dette er det ganske sannsynlig at den kan finnes flere steder på Varangerhalvøya. 21

Undersøkelser lenger nede i Sandfjorddalen med sidedaler i 2009 resulterte imidlertid ikke i noen nye funn (Leif Ryvarden pers. medd.). 7.1.3. UTBREDELSE Altaihaukeskjegg har en nordboreal, eurasiatisk og meget disjunkt utbredelse (figur 8). Den totale utbredelsen består av flere sterkt isolerte lokaliteter nord i Russland, et mer sammenhengende belte i nordlige Sentral-Asia, samt én nylig oppdaget forekomst i Norge (figur 8). Det var også en eldre kjent forekomst for altaihaukeskjegg i Norge, ved Meskelva innerst på nordsiden av Varangerfjorden, i Unjárga (Nesseby) kommune, Finnmark (figur 8). Denne lokaliteten, som bestod av noen få delpopulasjoner, ble oppdaget i 1851 av presten C. Sommerfelt, og arten ble publisert som ny for Skandinavia av Fries (1857). Forekomsten ble imidlertid desimert og arten utgikk fra dette området på 1940-tallet (se kapitlet om bestandsutvikling ). Både den utdødde og den nylig oppdagede norske forekomsten av altaihaukeskjegg ligger cirka 900 km fra nærmeste kjente populasjon som befinner seg ved Kvitsjøen i Russland. Denne igjen befinner seg cirka 3200-3500 km fra de nærmeste populasjonene i Elbursfjellene i Iran og i Altai-Turkestan i sentral-asia (Nordhagen, 1963). I følge Nordhagen er plantene i Altai og i Norge morfologisk svært like. Det var tidligere en opphetet debatt om opprinnelsen til den norske forekomsten blant norske botanikere. Fægri (1962) mente at altaihaukeskjegg hadde hatt en større utbredelse enn dagens utbredelse mot slutten av den siste istiden. Han mente at pionerarten altaihaukeskjegg migrerte fra refugier i Russland til Norge da isen trakk seg tilbake og blottla mange åpne habitater. Nordhagen (1963) betraktet derimot altaihaukeskjegg som en istidsoverlever i Norge. Han mente den måtte ha overlevd i isfrie kystrefugier nord for Varangerhalvøya, og at den migrerte sørover til Meskelva mot slutten av den siste istiden. I dag vet vi at planter gjennomgikk veldig store forandringer i utbredelse under nedisingene i de siste 2,5 millioner år (Pleistocen) og de varme mellomistidene. I mange tilfeller finnes det ikke spor etter disse endringene for eksempel som små utbredelsesområder av artene langs migrasjonsruten (Alm & Elven, pers. medd.). Altaihaukeskjegg vokser typisk i tørre og solfylte fjell i Sentral-Asia, en økologi som ikke tilsier at de hadde forutsetninger for å overleve istider in-situ i Fennoskandia. Dagens syn på altaihaukeskjeggs innvandringshistorie heller derfor mer mot Fægris mening (1962), enn Nordhagens (1963). 7.1.4. BESTANDSUTVIKLING Populasjonen ved Meskelva var etter alt å dømme livskraftig da den ble oppdaget i 1851, selv om det ikke vites hvor stor den var. I årene etter oppdagelsen ble imidlertid arten oppsøkt og intensivt samlet herfra. Via Artsdatabanken kan en se at det finnes 49 herbariebelegg av arten ved norske Universitetsherbarier. I 1919 ble altaihaukeskjegg fredet, noe som neppe hadde stor effekt i forhold til innsamlingen. Et mislykket bevaringstiltak ble også iverksatt som antagelig gjorde arten enda mer utsatt for samling. Altaihaukeskjegg ble sist observert på lokaliteten ved Meskelva i 1943 (Marcussen, 1985). 22

Figur 8. Utbredelsen av altaihaukeskjegg i Norge (utdødd forekomst med grått symbol) og verden. 23

I 2008 ble en ny norsk lokalitet av altaihaukeskjegg oppdaget i en skredmark i Sandfjorddalen langt inne på Varangerhalvøya (Båtsfjord kommune, Finnmark; Ryvarden & Iversen, 2008). Det ble ikke talt individer i 2008, men i 2009 ble den igjen oppsøkt og minst tusen individer ble observert i et konsentrert rasmarksområde (figur 9). Det er ingen tilgjengelig informasjon om populasjonssvingninger da lokaliteten er så nylig oppdaget. Dette bør være et prioritert formål å få kartlagt. Det så ut til å være rikelig frøsetting i 2009, men det er uvisst hvor viktig frøsetting er for regenerasjonen. Individene er flerårige, men det er vanskelig å si hvor gamle de blir. Med tanke på at habitatet arten lever i, nemlig ustabile rasmarker, er det naturlig å tro at individene har begrenset levetid og at regenerasjon fra frø har relativt stor betydning. Populasjonen har da antagelig relativt markerte svingninger fra år til år. Hvis frøspredning er viktig er det på den annen side vanskelig å forklare hvorfor arten ikke finnes en rekke flere steder, da det burde være habitater nok. Arten er jo også godt tilpasset til vindspredning over lengre distanser. Populasjonsøkologien til altaihaukeskjegg på Varangerhalvøya bør kartlegges nærmere. 7.1.5. ØKOLOGI Siden arten bare er kjent fra to lokaliteter i Skandinavia er det ikke så lett å si noe om de økologiske kravene da spredningshindre antagelig også begrenser artens utbredelse. Det som i alle fall er sikkert er at altaihaukeskjegg regnes som en pionerart og tåler konkurranse fra andre arter svært dårlig. På lokaliteten i Sandfjorddalen vokser den i rasmarker av rød skifer (figur 8). Arten opptar også svært ustabile deler av rasmarka og vokser ofte helt uten tilstedeværelse av andre arter. I mer stabile områder, men med rikelig åpen mineraljord er den også rikelig tilstede, men i mer sluttet vegetasjon finnes den overhodet ikke. Ut fra dette kan en slutte at arten er tørketålende, da substratet drenerer svært godt, og i hvert fall ikke har veldig høye krav til baserikdom i substratet. Det er ikke målt ph i rasmarka i Sandfjorddalen, men siden bergarten ikke er en karbonat er den neppe over 6,5. Figur 9. Overblikk over lokaliteten til altaihaukeskjegg i Sandfjorddalen. Arten finnes i de mest ustabile delene av hele denne rasmarka. Foto: Geir Arnesen. 24

På voksestedene den har, og har hatt i Norge, er det et relativt kontinentalt klima med lav årsnedbør (under 750 mm per år). Dette er nok likevel vesentlig fuktigere enn klimaet i artens hovedutbredelsesområde i Sentral-Asia. Det er grunn til å tro at arten kun overlever på svært veldrenert mark i Varanger. Når det gjelder temperaturforhold om sommeren, så er de lokalt gunstige i de sørvendte skråningene som arten finnes på i Sandfjorddalen og fantes ved langs Meskelva. Temperaturforholdene er antagelig ikke ulike de som hersker i hovedutbredelsesområdet. Figur 10. Rasene med rød leirskifer hvor altaihaukeskjegg vokser. Foto: Geir Arnesen 7.2. TILTAKSDEL 7.2.1. TRUSSELFAKTORER Lokaliteten i Sandfjorddalen har knapt noen trusler. Det er alltid en viss fare for at små og lokale forekomster av svært sjeldne arter kan utgå ved tilfeldigheter i forbindelse med inngrep. Forekomsten er imidlertid langt inne i hjertet av Varangerhalvøya nasjonalpark, og inngrep av en slik karakter virker meget usannsynlig. Forekomsten er nå også godt stedfestet og funnet kommunisert til forvaltningsmyndighetene. Hvis arten gjeninnføres i rasmarkene langs Meskelva vil disse populasjonene være betydelig mer utsatt. Denne lokaliteten ligger nær infrastruktur og veien mellom Varangerbotn og Vadsø. Hvis en velger å gjeninnføre arten i Meskelva må habitatet beskyttes mot inngrep. I begynnelsen av forrige århundre ble som nevnt altaihaukeskjegg utsatt for omfattende samling av botanikere. På den tiden var det mye vanligere å samle planter til private herbarier både til egen forskning og mer som trofe-objekter. Slik virksomhet er i dag mindre vanlig, selv om det er noe tendens til at hageinteresserte henter sjeldne arter til egne hager. Det er derfor en viss fare for at den lett tilgjengelige lokaliteten ved Meskelva kan bli oppsøkt av plantejegere og usatt for oppgraving av individer. 25

7.2.2. IVERKSATTE TILTAK I 1930 ble et særdeles mislykket skjøtselstiltak iverksatt, da de siste individene av altaihaukeskjegg ble gjerdet inn, og et fredet ved lov -skilt ble satt opp. Dette førte til gjengroing av habitatet fordi beite opphørte innenfor gjerdet, og i tillegg ble det da enda enklere for ivrige samlere å finne arten. 7.2.3. BEVARINGSTILTAK OG FORSKNINGSBEHOV Overvåkning og populasjonsstudier Populasjonen i Sandfjorddalen er stor og antagelig livskraftig, med forbehold om at den har tilstrekkelig genetisk variasjon. Det bør likevel føres oppsyn med lokaliteten og kvantitativ overvåkning bør igangsettes. Det er viktig å fange opp om populasjonen har en betydelig grad av variasjon i individtall fra år til år og om det er noen trender i dens utvikling både i individtall og arealbruk. For å oppgradere kunnskapen om populasjonens dynamikk er det aktuelt med tett oppfølging i minst fem år og deretter kan en vurdere å kun føre oppsyn for eksempel hvert tredje eller femte år. Søk etter nye lokaliteter På Varangerhalvøya er det store fjellområder med rasmarker som aldri har blitt besøkt av botanikere. Oppdagelsen av altaihaukeskjegg i 2009 beviser dette. Det er sannsynlig at det finnes flere forekomster av arten i området. Det bør gjøres et systematisk søk etter altaihaukeskjegg i rasmarker i hele området. Ex-situ bevaring og gjeninnføring i på utgått lokalitet i Meskelv Det er nærliggende å foreslå at altaihaukeskjegg oppformeres ex-situ fra individer i Sandfjorddalen og gjeninnføres i Meskelva. Dette reiser imidlertid en del problemstillinger. Per i dag er det ikke kjent hvordan den nye populasjonen forholder seg morfologisk til den utdødde populasjonen ved Meskelva, og heller ikke til plantene fra Russland og Sentral-Asia. Det er en åpenbar mulighet for at de to norske populasjonene representerer to ulike raser av altaihaukeskjegg, da det neppe har vært utveksling av gener mellom de to populasjonene på 7-9000 år, eller kanskje har de aldri vært del av et mer sammenhengende populasjonsområde. De to norske forekomstene har derfor antagelig vært like lenge adskilt innbyrdes som de har vært adskilt fra det nåværende hovedutbredelsesområdet. Genetikkstudier Kun en populasjonsgenetisk undersøkelse vil vise hvor stor genetisk variasjon det er innen det vi i dag kjenner som en svært isolert forekomst i Sandfjorddalen. En slik undersøkelse må inkludere individer fra de norske og russisk/iranske populasjonene. En vil da også få informasjon om nivå av kryssbefruktning og innavl i populasjonene, samt en indikasjon på hvordan arten har kommet til de nåværende voksestedene. Det ville være feil å innføre en rase til Meskelva som har vesentlig forskjellig arvestoff i forhold til den som ble utryddet der. Kanskje er individer fra andre deler av utbredelsesområdet mer lik individene fra Meskelva enn de i Sandfjorddalen. Hvis en velger å gå for en gjeninnføring bør disse problemstillingene avklares først, slik at en er sikker på at en innfører individer med noenlunde samme genetiske utvalg. Det kan være mulig å sammenligne variasjonen i kloroplast-dna fra de gamle herbariebeleggene fra Meskelva med variasjonen i andre populasjoner. Vi viser til kapittel 17 for nærmere informasjon om tidsplan og kostnadsplan. 26

8. RUSSEARVE MOEHRINGIA LATERIFLORA (L.) FENZL Rødlistestatus (2010): sårbar (VU) Lovstatus: Ikke fredet Antall kjente forekomster (2009): 11 8.1. FAGLIG GRUNNLAG 8.1.1. SYSTEMATIKK OG MORFOLOGI Russearve er en av to norske arter i maurarveslekta (Moehringia). Slekta har 31 arter globalt (Fior & Karis, 2007) og tilhører den store nellikfamilien (Caryophyllaceae). Den andre norske representanten for slekta er maurarve (M. trinervis), som er langt vanligere. Den taksonomiske beskrivelsen av maurarveslekta som Linné publiserte i 1753 har ført til en del kontroverser om hvordan den skal avgrenses morfologisk, spesielt mot den nært beslektede sandarveslekta (Arenaria). Beskrivelsen av maurarveslekta som vi bruker i dag ble publisert av Fenzl i 1833, som foreslo det spesielle frøet med vedheng spesielt tilpasset maurspredning (elaiosom) som diagnostisk karakter for slekta. Maurarveslekta kjennetegnes ellers ved en slakk, dunhåret stengel med tynne, motsatte blader som har korte hår i kanten. Blomstene springer ut i begynnelsen av juli og har fem hvite kronblader, og tre (sjeldent fire) frie grifler. Frukten er en kapsel som sprekker opp til ned mot midten med 4-6(-8) tenner. Russearven skilles fra maurarven ved at den har sidestilte blomsterkvaster, mens maurarve har blomster i toppen, og ved at kronbladene og kapselen er mye lengre enn begerbladene (se Høiland, 1984; Lid & Lid, 2005; Rabeler & Hartman, 2005). Russearven er en flerårig, spinkel urt som blir 10-15 cm høy. Fra krypende, forgreinete, tynne utløpere vokser det opp opprette, tynne skudd med motsatte, smalt eggformede, sittende, butte og blankt grønne blader med en tydelig nerve. Blomstene sitter i fåblomstrede kvaster på en relativt lang stilk fra bladhjørnene eller på endeskuddet. Selve blomsten er cirka 1 cm i diameter med fem butte kronblad som er 2-3 ganger så lange som begerbladene (figur 11). Begerbladene er spisse eller butte, og mangler nerver. Russearven har 10 støvbærere med lysegule støvknapper. Blomstene er seksuelt polymorfe fra Japan er det kjent at russearve kan ha tvekjønnete, rent hannlige eller hunnlige blomster (Sugawara, 1993), noe som for øvrig er vanlig hos planter i nellikfamilien. Russearve kan dessuten være monøs, det vil si at den kan ha både hannlige og hunnlige blomster på samme plante. Den tvekjønnete blomsten er protandrisk, noe som betyr at støvbærerne utvikles før griffel og arr, slik at selvbestøvning ikke finner sted. Arten blir pollinert av insekter, og har fem nektarier ved basis av støvbærerne som tiltrekker seg pollinatorer. Frukten er en liten, rund tannkapsel med seks tenner. Russearve er rapportert å være tetraploid med 48 (52) kromosomer (Elven, 2007). 27