Vi kan kalle den samfunnsstyringen som baserer seg på dette postulatet for sosial-liberalisme.

1 KAPITTEL 2: SOSIAL-LIBERALISMEN Vi skal nå vurdere riktigheten av et nytt postulat*: Bare i den grad et samfunn greier å være liberalt og velordnet kan samfunnet bli velstående så vel materielt som kulturelt, men bare et vellykket kompromiss mellom liberalisme og sosialisme kan gi velstand og trygghet til alle samfunnets innbyggere slik at hele samfunnet blir rikt forutsatt at liberalismen praktiseres som offentlig styring med det for øyet at samfunnet skal funksjonere mest mulig i henhold til naturens lover med et fritt marked og fri konkurranse i velordnede former, og at sosialismen praktiseres som offentlig styring med det for øyet å gi alle samfunnets innbyggere så gode levekår som mulig. Vi kan kalle den samfunnsstyringen som baserer seg på dette postulatet for sosial-liberalisme. Vi skal nå forsøke å føre bevis for dette postulatet, og vi må da begynne med følgende betraktninger: Med våre sanser mottar vi inntrykk fra våre omgivelser. Med vår intelligens og hukommelse etc. bearbeider og lagrer vi disse inntrykk, og således danner vi oss vår virkelighetsoppfatning. Vi mottar stadig nye inntrykk fra våre omgivelser. På grunnlag av den virkelighetsoppfatning som vi allerede har dannet oss bearbeider og vurderer vi disse nye inntrykkene, og således utvikler vi vårt bevissthetsnivå, samtidig som vi også danner oss vår subjektive oppfatning av hvilken situasjon som vi til enhver tid befinner oss i. Vi har erfart at det er mulig og nødvendig for oss å påvirke den situasjon som vi befinner oss i med hjelp av egne handlinger. Hva vi kommer til å gjøre i en gitt situasjon vil avhenge av vår egen vurdering av situasjonen, om vi finner noen muligheter for å gjøre noe, om vi finner noen begrunnelser for å gå til handling, og om disse begrunnelsene er sterke nok til å føre til beslutning og utførelse av handlingen. Vi skal forsøke å forklare hvordan våre meninger, beslutninger og handlinger bestemmes blant annet av de inntrykk det vil si påvirkninger som vi blir utsatt for: Saker og situasjoner kan fange vår oppmerksomhet det vil si påvirke vår bevissthet av mange årsaker, og både fra våre omgivelser og fra vår egen underbevissthet. For eksempel registreres sult, tørst etc. alltid av vår bevissthet. Vi kan også nevne at vi har i oss en sterk nysgjerrighetssans. Nysgjerrighet og annen trang etter opplysninger resulterer i at vi blir tiltrukket av ukjente ting. Vi har også i oss instinkter som får oss til å bli tiltrukket av eller til å bli vare overfor ting som vi ellers ville vært uberørt av. Vår underbevissthet kan også påvirke vår bevissthet med mange slags tanker. Disse tankene henter sine elementer fra forskjellige steder i hjernen. Derfor blir ikke tankene klare og bevisste for oss før disse elementene er helt knyttet sammen i det øverste bevissthetslaget i hjernen. Det er under dette * Fjerde postulat: Bare i den grad et samfunn greier å være liberalt og velordnet kan samfunnet bli velstående så vel materielt som kulturelt, men bare et vellykket kompromiss mellom liberalisme og sosialisme kan gi velstand og trygghet til alle samfunnets innbyggere slik at hele samfunnet blir rikt forutsatt at liberalismen praktiseres som offentlig styring med det for øyet at samfunnet skal funksjonere mest mulig i henhold til naturens lover med et fritt marked og fri konkurranse i velordnede former, og at sosialismen praktiseres som offentlig styring med det for øyet å gi alle samfunnets innbyggere så gode levekår som mulig

øverste bevissthetslaget at det som vi kaller vår underbevissthet befinner seg. Således påvirker våre omgivelser og ubevisst tenkevirksomhet i vår underbevissthet vår bevissthet mer eller mindre sterkt på forskjellige måter. Det er slike påvirkninger som aktiviserer vår bevissthet til innsats. Vi kaller disse påvirkningene for påvirkningskrefter. Det er våre sanser som oppfatter påvirkninger fra våre omgivelser. Disse påvirkningene blir sendt til områdene under det øverste bevissthetslaget i vår intelligente hjerne. Der blir disse påvirkningene behandlet og samlet i helheter. Det er vel ingen nøyaktig begrensning for hvor mange påvirkninger våre sanser kan oppfatte på samme tid. Men vår bevisste tenkevirksomhet kan stort sett bare greie å konsentrere seg om en enkelt sak på samme tid. De forskjellige påvirkninger kan derfor ikke flyte fritt inn gjennom inngangsdøren til vår bevissthet. De må istedenfor banke på denne døren for å kunne få slippe inn i meget begrenset antall, kanskje bare en om gangen. Desto sterkere disse påvirkningene banker på døren desto større sjanse har de for å få komme inn til vår bevissthet til fortrengsel for de andre svakere påvirkningene. Det som skjer når påvirkningene banker på døren er at påvirkningen utøver et press på vår bevissthet. Påvirkningene har altså et element av press i seg, og det er derfor påvirkningene ovenfor ble kalt påvirkningskrefter. Påvirkningskreftenes presselement kan være følelsespreget, sanselig preget, viljepreget, etc. Alle påvirkninger som registreres av vår bevissthet går alltid via vår underbevissthet. Noen kommer fra våre omgivelser og noen kommer fra lagrede erfaringer etc. som ligger i vår hukommelse. Det er bare påvirkninger med sine forstandspregede deler og sine følelsesmessige, etc. deler som er registrert av vår bevissthet som har mulighet for å bli returnert tilbake til vår underbevissthet for å bli lagret der i vår hukommelse. Vi forstår at en påvirkningskraft kan bestå av to deler, nemlig en forstandspreget del som vi kaller påvirkningen, og et element av press på vår bevissthet som gir påvirkningen en viss kraft. Den forstandspregete delen som vi kaller påvirkningen er da enhver opplysning, konstatering, inntrykk, etc. fra våre omgivelser, og enhver sak, situasjon, etc. som vi kan tenke frem fra vår underbevissthet. Den andre delen som en påvirkningskraft består av er da enhver form for sanselig, viljesmessig eller følelsesmessig etc. farging av påvirkningen, og er altså et element av press på vår bevissthet. Dette presselementet må være tilstede for at vår bevissthet skal kunne påvirkes av en påvirkningskraft. En påvirkningskraft kan også bestå bare av en del, nemlig det sanselige eller følelsesmessige elementet alene. Grunnleggende sanselige eller følelsesmessige inntrykk, som for eksempel slike som det nyfødte barnet opplever, kan påvirke vår bevissthet uten å være knyttet til noen forstandspreget del. Men sammensatte følelser av den typen som vi senere har bygget opp etter hvert som vi har utvidet vårt erfaringsgrunnlag som for eksempel misunnelse, kjærlighet, hat og også angst etc. vil alltid være knyttet til en forstandspreget del av påvirkningskraften. ( Likevel kan for eksempel sterk angst kunne komme frem i bevisstheten uten noen påviselig tilknytning til en forstandsmessig tanke. Dette skjer når et forstandsmessig element som er malt med sterk angst kommer frem til bevisstheten uten å bli knyttet til andre forstandsmessige elementer slik at det kan danne seg en komplett forstandsmessig tanke som vi kan forstå og forholde oss til. Angstfølelsen kan simpelthen hindre at det komplette bildet får danne seg). I det etterfølgende vil påvirkningskrefter hvis ikke annet er nevnt vanligvis bety de som er sammensatt både av en forstandspreget del og et sanselig eller følelsesmessig presselement på vår bevissthet. Vi oppfatter påvirkningskrefter fra våre omgivelser subjektivt, det vil si at vi tolker disse påvirkningene som vi registrerer gjennom våre sanser ut fra våre tidligere erfaringer. Dermed farger vi ofte påvirkningene med følelser. De aller første inntrykk som vi mottok i vårt liv var bare farget med kontraster slike som sult, tørst, smerte, etc. tilfredshet, og/ eller 2

3 opphisselse beroligelse, etc. Men etter hvert som vår hukommelse og intelligens lagret og bearbeidet nye inntrykk ble vår tenkevirksomhet det vil si den forstandspregede delen av påvirkningskreftene rikere og mer komplisert. Da ble også den følelsesmessige delen av påvirkningskreftene mer nyansert og sammensatt. Etter hvert som begrepene utviklet seg i tankenes forestillingsverden så ble de malt med andre og nye følelser. Følelseslivet utvikles altså etter hvert som bevissthetsnivået høynes, og vi får ervervede erfaringsbaserte følelser som misunnelse, hat, takknemlighet, kjærlighet, etc.. Ettersom disse ervervede følelsene bare er et element av en påvirkningkraft, så er altså enhver slik følelse alltid knyttet til et forstandspreget element det vil si en tenkemessig oppfatning, mening, tro, konstatering, etc. Desto sterkere påvirkningene er farget med følelser, etc., desto sterkere blir den kraften som påvirkningskreftene påvirker vår bevissthet med. Desto sterkere en påvirkningskraft virker på vår bevissthet (fanger vår oppmerksomhet), desto sterkere kan vår bevissthet bli aktivisert (desto kraftigere våkner vi), og desto sterkere kan den saken som påvirker vår bevissthet engasjere bevissthetens oppmerksomhet (desto mer blir vi interessert). Vår bevisste så vel som ubevisste tenkevirksomhet - blir derved også aktivisert, og den (tenkevirksomheten) vil bli trukket til den saken som engasjerer bevissthetens oppmerksomhet (som interesserer oss). Vi mennesker lever vårt bevisste liv når vår bevissthet er under påvirkning av påvirkningskrefter. Vi kan bare påvirke vårt eget liv på to måter: a) Ved bevisst tenkevirksomhet. Det vil si virksomheten med å bringe bevisste tanker frem fra underbevisstheten og fra ytre sanseinntrykk etc., og virksomheten med å bearbeide og ordne disse tankene. b) Ved bevisste fysiske handlinger. Det vil si enhver form for bevisst bruk av muskler. Bevisst sammen med ubevisst tenkevirksomhet setter oss i stand til å danne oss oppfatninger og meninger. Det er også vår tenkevirksomhet som setter oss i stand til å finne alternative muligheter for hva vi kan gjøre i en sak eller situasjon, og å finne begrunnelsene for om vi skal velge eller forkaste disse alternativene. Vår tenkevirksomhet gjør det således mulig for oss å planlegge våre handlinger, rekkefølgen for disse handlingene, tidspunktene for handlingene, etc., og ikke minst hvordan våre handlinger skal utføres. Vår tenkevirksomhet gjør det mulig for oss å beslutte når og om handlinger skal utføres, og den besørger den tenkemessige styringen av våre bevisste fysiske handlinger. Vi kan bare utføre bevisste handlinger (bevisst tenkevirksomhet og bevisste fysiske handlinger) når vår bevissthet er under påvirkning av påvirkningskrefter. Da er vår bevisste - så vel som ubevisste tenkevirksomhet aktivisert, og den kan da vurdere om vi kan og skal påvirke den situasjon som vi befinner oss i med hjelp av egne handlinger. Denne vurderingen gjøres på grunnlag av de informasjoner etc. som vi allerede har og på grunnlag av de inntrykk, opplysninger og andre påvirkningskrefter som vi til enhver tid mottar om den saken eller situasjonen som vi befatter oss med eller er i. På dette grunnlag vil vår tenkevirksomhet frembringe alternative muligheter for hva vi kan gjøre. Vi vil vurdere hvert alternativ, og vi har da muligheten for å velge å gjøre dette alternativet eller å ikke gjøre det eller å gjøre det annerledes, hvilket vil si å modifisere alternativet eller å gå over til å vurdere neste alternativ på samme måten. Vi vil finne forskjellige begrunnelser både for å velge eller for å forkaste hvert alternativ. Disse begrunnelsene vil påvirke oss som mer eller mindre sterke påvirkningskrefter, og det er resultatet av disse kreftene som får oss til å velge for eller imot alternativet, det vil si som får oss til å bestemme oss til å utføre denne handlingen eller til ikke å gjøre det.

4 De begrunnelser som vi finner enten for å velge eller for å forkaste et alternativ for en bevisst handling (bevisst tenkevirksomhet eller bevisst fysisk handling) kaller vi for motivasjonskrefter. En motivasjonskraft er som nevnt ovenfor en påvirkningskraft og består som en sådan av to deler, nemlig påvirkningen som vi kaller motivet og den kraften som motivasjonskraften påvirker vår bevissthet med. Et motiv er et element av forstandspreget tenkevirksomhet det vil si en oppfatning eller en begrunnelse for å velge eller forkaste et alternativ for en handling, altså en begrunnelse for å ta en beslutning for eller mot å utføre en handling. Et motiv kan være enhver form for interesse, nysgjerrighet, nødvendighet, krav, behov, ønske, umulighet etc. Den andre delen som en motivasjonskraft består av er et element av press på vår bevissthet som gir motivet en viss kraft eller vekt. Motiver er nemlig på samme måte som påvirkningskreftene farget med sanselig, viljemessig eller følelsesmessig etc. farge. Motivasjonskraftens følelsesmessige element kan være enhver form for følelsesmessig, viljemessig eller sanselig etc. farging av motivet, som for eksempel smerte, lyst, frykt, irritasjon, trang, vilje etc. Desto sterkere motivasjonskraften er farget med følelser etc., desto sterkere blir den kraften som motivasjonskreftene påvirker vår bevissthet med. Motivasjonskrefter kan også ha sitt utspring fra instinkter og drifter etc. det vil si fra påvirkningskrefter som vi ikke selv rår over med vår forstand. Det forstandspregete element motivet har da bare gyldighet for at de utførte handlinger skal virke fornuftige for vår subjektive forstand. Det kan også være vanskelig å forstå at de motivasjonskrefter som får oss til for eksempel å sysle med tallbehandling kan ha sterke følelsesmessige eller sanselige elementer som presser vår bevissthet således at de får oss til å utføre slikt arbeide. Her skal vi se på noen begreper som er motiverende for en slik innsats, nemlig slike som blant annet: ordre, må, plikt, etc. Viktigheten av disse begrepene blir vurdert av vår fornuft, og de er således fornuftspregede. Hvis disse begrepene blir vurdert som viktige, så er det likevel konsekvensen av å trosse disse imperativene som er motiverende for innsatsen, og det er disse konsekvensenes følelsespregede elementer som bestemmer motivasjonskraftens styrke. Et annet begrep som er motiverende for en slik innsats som nevnt ovenfor er vilje. Dette er et ervervet og erfaringsbasert begrep med utspring fra det nyfødte barnets uklare ønsker, og frem til erfaringen at barnet kan oppnå noe hvis det gir uttrykk for at det har et slikt ønske. Dermed lærer barnet å streve etter noe, og gjør det med en viljeinnsats. Begrepene ønske, vilje, etc. anses som følelsespregete elementer av motivasjonskrefter. Ved at hver enkelt motivasjonskraft påvirker oss med en viss kraft vil beslutningen om å utføre eller å ikke utføre en handling bli tatt som et resultat av hvor sterkt de forskjellige motivasjonskreftene påvirker oss, eller sagt på en annen måte: Som en avveining av de forskjellige motivasjonskreftene. Når vi har valgt et alternativ for en handling, det vil si når vi har tatt en beslutning om å utføre en handling, da vil vi forsøke å utføre denne handlingen med en innsats som avhenger av hvor sterk motivasjonskreftene påvirker oss. Heretter vil dette bli sagt på følgende måte: Vi vil forsøke å utføre handlingen med en innsats som avhenger av hvor sterkt motivet aktiviserer og engasjerer oss. Bevisst tenkevirksomhet er en bevisst handling og blir som sådan også utført med en innsats som er avhengig av hvor sterkt motivet aktiviserer og engasjerer oss. Motivasjonskreftene påvirker oss inntil andre påvirkningskrefter eller tretthet(sfølelse) fortrenger dem, eller inntil handlingen er utført. Da er motivasjonskreftene utløst, og da vil kraften til de påvirkningskreftene som virket i saken avta slik at vi kan tenke på andre ting. Når nye påvirkningskrefter påvirker oss mens vi er i ferd med å utføre en handling, da kan det resultere i at vår tenkevirksomhet tar vår situasjon eller den saken som vi arbeider med opp til ny vurdering. Denne vurderingen vil nå bli gjort både på grunnlag av de tidligere informasjonene, etc. som vi hadde, og i tillegg på grunnlag av de nye påvirkningene

5 det vil si de nye opplysningene etc. Vår tenkevirksomhet kan da frembringe modifiserte eller nye alternativer for hva vi kan gjøre. Vi vil vurdere hvert alternativ på samme måte som ovenfor, men vi kan nå i lys av de nye påvirkningene finne nye begrunnelser for å velge eller forkaste alternativene. Dette betyr at nye påvirkningskrefter har frembragt nye motivasjonskrefter. Vi konstaterer altså her at motivasjonskreftene kan påvirkes av påvirkningskrefter. Ved at påvirkningskrefter således til enhver tid kan få vår tenkevirksomhet til å frembringe nye alternativer for hva vi kan gjøre, og påvirke våre motivasjonskrefter, så vil våre beslutninger og utførelsen av våre handlinger også stadig bli revurdert, og vil da avhenge av hvilke påvirkningskrefter som vi blir påvirket av til enhver tid. For ordens skyld må det nevnes at de fleste av våre handlinger selvsagt utføres uten at vi først har foretatt noen tenkemessige overveielser forut for handlingen. For eksempel blir såkalte refleksbevegelser utført uten at vår intelligens blir spurt. Og enklere rutinemessige handlinger blir utført uten forutgående tenkemessig planlegging, og er som oftest en reaksjon på en enkel påvirkningskraft som neppe kan kalles en motivasjonskraft. Motivasjonskreftene gjør seg mer gjeldende desto viktigere, mer komplisert eller større en sak eller situasjon anses å være. Det er på grunnlag av alle de påvirkningskrefter som vi er blitt påvirket av gjennom hele vårt liv at vår tenkevirksomhet og vårt følelsesliv har utviklet seg, og det er på det samme grunnlaget at vi har utviklet vår subjektive virkelighetsoppfatning, og våre meninger etc. På grunnlag av den virkelighetsoppfatning som vi allerede har dannet oss bearbeider og vurderer vår tenkevirksomhet og vårt følelsesliv alle nye påvirkningskrefter, og således danner vi oss vår subjektive oppfatning av hvilken situasjon som vi til enhver tid befinner oss i. Under påvirkning av påvirkningskrefter kan vår tenkevirksomhet og vårt følelsesliv vurdere om det er mulig og nødvendig for oss å påvirke den situasjon som vi mener å befinne oss i med hjelp av egne handlinger. Denne vurderingen gjøres på grunnlag av de informasjoner etc. som vi allerede har og på grunnlag av de opplysninger og andre påvirkningskrefter som vi til enhver tid mottar om den saken eller situasjonen som vi befatter oss med eller er i. Hvilke beslutninger denne vurderingen fører frem til vil avhenge av hvor stor evne vår tenkevirksomhet (vår intelligens) har til å frembringe alternative muligheter for hva vi kan gjøre, og av hvilke motivasjonskrefter som vi klarer å knytte til hvert alternativ. Disse motivasjonskreftene er som vi har sett ovenfor igjen avhengig av hvilke påvirkningskrefter som vi er blitt påvirket av tidligere, og som vi blir påvirket av til enhver tid. Vi vil slik som nevnt tidligere forsøke å utføre våre handlinger med en innsats som avhenger av hvor sterkt motivasjonskreftene påvirker oss til enhver tid. Vi forstår fra det ovennevnte at våre meninger, beslutninger og handlinger alltid er avhengig av de påvirkningskreftene som vi er blitt påvirket av tidligere i vårt liv, og som vi blir påvirket av til enhver tid. Sagt på en annen måte er våre meninger, beslutninger og handlinger avhengig av de inntrykk som vi har mottatt og mottar gjennom våre sanser og fra vår underbevissthet, altså et resultat av våre tidligere erfaringer og av de informasjoner etc. som vi til enhver tid mottar. Dette betyr at våre meninger, beslutninger og handlinger alltid er sterkt bestemt av vårt nåværende og tidligere miljøs påvirkninger på oss, og av vår subjektive oppfatning av hvilken situasjon vi befinner oss i. Våre meninger, beslutninger og handlinger vil imidlertid også avhenge av våre egne kvaliteter som for eksempel vår intelligens, vårt sinnelag og vår karakter:

Vår intelligens gjør det mulig for oss å danne oss meninger og å mestre nye situasjoner etc. på grunnlag av tidligere erfaringer, det vil igjen si på grunnlag av de inntrykk som vi gjennom våre sanser har mottatt fra våre omgivelser. Alle mennesker har imidlertid ikke like lett for å oppfatte inntrykk fra sine omgivelser. Således har vi ikke alle sammen like gode sanser, det vil si vi ser eller hører etc. ikke alltid like godt. Vi er heller ikke alltid like oppmerksomme. Vår evne til å oppfatte er også avhengig av om vi skjønner den mottatte beskjed, og derfor er vår evne til å oppfatte meget forskjellig fra sak til sak særlig ved formidling av mundtlige etc. beskjeder mennesker imellom. Menneskenes evne til å oppfatte inntrykk fra sine omgivelser er derfor temmelig individuell og temmelig forskjellig fra person til person. Vår evne til å oppfatte er avgjørende for hvilke inntrykk vi kan legge til grunn for våre erfaringer, situasjonsoppfatninger, etc., og er derfor avgjørende for hvilke erfaringer etc. som vår intelligens kan bygge på når vi skal danne oss meninger eller når vi skal mestre nye situasjoner. Således vil våre meninger, beslutninger og handlinger avhenge av vår evne til å oppfatte inntrykk fra våre omgivelser. Det er ikke nok bare å kunne oppfatte inntrykk fra våre omgivelser. Vi må også kunne lagre disse inntrykkene etter hvert som vi mottar dem, og deretter må vi kunne huske dem for ettertiden. Vi kan jo ikke gjøre oss nytte av tidligere inntrykk, erfaringer, kunnskaper etc. hvis vi har glemt dem. Derfor er vår evne til å lagre inntrykk og å huske dem det vil si vår hukommelse avgjørende for hvilke erfaringer vår intelligens kan bygge på når vi skal danne oss meninger eller når vi skal mestre nye situasjoner og saker. Menneskenes hukommelse er imidlertid også temmelig forskjellig fra person til person. Således vil våre meninger, beslutninger og handlinger også avhenge av vår individuelle hukommelse. Intelligens består av tre forstandsmessige evner, nemlig evnen til kritikk, analyse og kombinasjon. Evnen til kritikk er evnen til å vurdere eller å sile inntrykk eller informasjoner for dermed å skille ut riktig fra galt, sikkert fra usikkert etc. Evnen til analyse er evnen til å kunne dele en informasjon opp i sine enkelte bestanddeler på en slik måte at disse bestanddelene kan være egnede informasjonselementer for fremtidig bruk. Det er disse informasjonselementene som til sammen utgjør det grunnlag av tidligere erfaringer som vi kan bygge våre meninger, oppfatninger etc. på, og som vi kan benytte som hjelp til å mestre nye situasjoner, problemer og utfordringer med. Evne til kombinasjon er evnen til å kunne bruke informasjonselementene. Det er evnen til kombinasjon som gjør det mulig for oss å sette sammen informasjonselementene og på den måten bygge opp våre oppfatninger, meninger etc. Det er også evnen til kombinasjon som gjør det mulig for oss å frembringe alternative muligheter for hva vi kan gjøre i en sak eller i en situasjon. Videre er det vår evne til kombinasjon som gjør det mulig for oss å finne begrunnelser for å velge eller forkaste disse alternativene. Vår intelligens er således vår evne til å basere vår tenkevirksomhet på riktige og sikre informasjoner, til å erverve oss et godt erfaringsgrunnlag, og til å bruke dette erfaringsgrunnlaget. Det er vår intelligens som setter oss i stand til å danne oss forstandsmessige meninger etc. Det er også vår intelligens som frembringer alternative muligheter for hva vi kan gjøre i en gitt situasjon etc., og som finner begrunnelser for å velge eller forkaste disse alternativene, og som setter oss i stand til å gjennomføre de handlinger som vi har besluttet å utføre. Men også intelligensen til de enkelte mennesker er svært forskjellig. Dette kommer blant annet til syne ved at vi har forskjellige talenter, det vil si at vi kan være ganske flinke på enkelte områder selv om vi er temmelig uintelligente på andre områder. Den rent forstandspregete intelligensen som er nevnt ovenfor er alltid knyttet til følelser, etc. og ettersom disse følelsene etc. farger de forstandsmessige tankene etc. på ulike måter fra person til person, så øker forskjellene på intellektuelle prestasjoner mellom menneskene enda mer. Således vil våre meninger, beslutninger og handlinger også avhenge av hvor godt vår individuelle intelligens funksjonerer. 6

En spesiell sak har meget stor betydning for vår tenkevirksomhet, og det er språket. Språket gjør det mulig for oss å arbeide med bevisste tanker. Språket består av ord, og hvert ord representerer et begrep eller tankeelement. Vår intelligens arbeider med ordene og setninger av ord det vil si tanker - på samme måte som den arbeider med andre informasjoner og informasjonselementer slik som beskrevet ovenfor. Vår evne til å beherske språket avhenger derfor av vår intelligens, men er også avhengig av vårt kjennskap til språket, og vår hukommelse etc. Desto bedre vi behersker språket desto lettere er det for oss å arbeide med bevisste tanker. Våre meninger, beslutninger og handlinger i den grad de er et resultat av vårt arbeide med bevisste tanker vil derfor kunne avhenge av vår evne til å beherske språket. For eksempel vil informasjonsformidling (samtaler, etc.) mellom mennesker avhenge av deres evne til å beherske språket. Det er jo hovedsakelig språket skriftlig og mundtlig - som gjør det mulig for menneskene å formidle sine erfaringer etc. til hverandre. Språket gjør det imidlertid ikke bare mulig for menneskene å distribuere sine erfaringer til hverandre, men gjør det også mulig å lagre kjennskapet til disse erfaringene på annen måte enn i menneskenes egne individuelle hukommelser nemlig i nedskrevet form i bøker etc. Språket har således gjort det mulig for menneskene å lagre og distribuere mesteparten av menneskehetens samlede erfaringsgrunnlag på en slik måte at hvilken som helst del av denne kolossalt store erfaringsmengde kan være tilgjengelig (for eksempel i bokform på biblioteker etc.) for hvert enkelt menneske når han enn måtte ha bruk for det. Dermed gir språket oss adgang til et meget stort grunnlag av erfaringer, nemlig resultatet av menneskenes kollektive innsats for å erverve seg erfaringer, kunnskaper etc. Vårt eget erfaringsgrunnlag blir da avhengig både av menneskenes generelle dyktighet, vår egen individuelle arbeidsinnsats gjennom skolestudier etc. for å erverve oss kjennskap til og forståelse av de tilgjengelige erfaringer og kunnskaper etc., og naturligvis av våre egne erfaringer som vi erverver oss på annen måte. Vi har sett tidligere at våre meninger, beslutninger og handlinger er avhengig av vårt erfaringsgrunnlag og av de informasjoner etc. som vi til enhver tid mottar. Vi forstår derfor at våre meninger, beslutninger og handlinger på grunn av språket også er avhengig av menneskenes kollektive dyktighet til å erverve seg og samle kunnskaper, etc., og av vår egen innsats for å erverve oss kjennskap til og forståelse av de kunnskaper etc. som er tilgjengelige fra våre medmennesker. Vi har sett tidligere at vår tenkeevne setter oss i stand til å danne oss forstandsmessige meninger, og til å frembringe alternative muligheter for hva vi kan gjøre i en situasjon etc., og til å finne begrunnelser for å velge eller forkaste disse alternativene. Men vår tenkeevne alene setter oss ikke i stand til å avgjøre valget av disse alternativene det vil si til å bestemme oss for hva vi skal gjøre og heller ikke til å frembringe viljekraften til handlingens utførelse. Motivasjonskreftene (begrunnelsene) må utøve et følelsesmessig, sanselig eller viljemessig etc. press på vår bevissthet før vi kan foreta beslutninger og utføre handlinger. Vårt følelsesliv er derfor nødvendig ikke bare for at vi skal kunne danne oss følelsesmessige meninger, men er også viktig for at det skal være mulig for oss å foreta beslutninger og å utføre handlinger. Som nevnt tidligere blir selvsagt ikke alle sanseinntrykkene som vi mottar fra våre omgivelser registrert av vår bevissthet, og slett ikke blir alle disse inntrykkene lagret i vår hukommelse og farget med følelser. Likevel kan en detalj som et veiskilt eller et skrevet ord bli verdiget oppmerksomheten til vår bevissthet. Men alle de inntrykkene som vi mottar gjennom våre sanser og som blir registrert av vår bevissthet blir bearbeidet og vurdert det vil si tolket av vår tenkevirksomhet på grunnlag av det erfaringsgrunnlag (den virkelighetsoppfatning) som vi allerede har dannet oss. Samtidig blir mange av de samme inntrykkene farget med følelser, etc. på grunnlag av hvordan de meninger og erfaringer som vi allerede har dannet oss er følelsesmessig ladet. Samtidig som vår intelligens lager informasjonselementer for vårt erfaringsgrunnlag, så fargelegger således vårt følelsesliv mange av disse informasjonselementene eller 7

8 kombinasjoner av dem på et visst bevissthetsnivå med subjektive følelser som for eksempel lyst eller ulyst, trygghet eller frykt, etc. Både de inntrykk som vi mottar fra våre omgivelser, og også de påvirkningskreftene som kommer fra det erfaringsgrunnlaget som vår tenkevirksomhet bygger våre meninger på, kan altså bli følelsesmessig ladet slik som forklart ovenfor. Dette er årsaken til at de påvirkningskreftene herunder motivasjonskreftene som påvirker oss kan utøve et følelsesmessig press på vår bevissthet. Mange av våre beslutninger og handlinger er således styrt av motivasjonskrefter som utøver et følelsesmessig press på vår bevissthet. Vi forstår fra det som er nevnt ovenfor at ikke bare våre følelsesmessige meninger, men også mange av våre beslutninger og handlinger vil avhenge av vårt følelsesliv og vårt sinnelag. Vårt følelsesliv og vår tenkevirksomhet utvikler seg raskt i våre tidlige barneår. Samtidig får vi våre første meninger, og vår virkelighetsoppfatning utvikles. Det er disse tidlige følelsesmessige og forstandsmessige meninger og oppfatninger som danner det grunnlaget som vi senere bearbeider og vurderer alle nye inntrykk på, og som således danner grunnlaget for alle våre nye eller justerte meninger og oppfatninger. En del av dette grunnlaget lar seg ikke lett påvirke av senere inntrykk. De meningene etc. som således dannes i våre tidlige leveår og som vi senere i livet holder fast ved er de mest grunnleggende oppfatninger av hva vi liker, hva vi mener er riktig, etc. En del av disse meningene går inn i det som vi kaller vår karakter. Vår karakter omfatter den natur, det sinnelag etc. og de moralske kvalitetene som gjennomgående bestemmer vår handlemåte. Vår karakter er således en slags grunnlov for vårt adferdsmønster. Denne grunnlov har sterk innflytelse på våre motivasjonskrefter. Vår karakter består av de samme to bestanddeler som våre motivasjonskrefter, nemlig elementer av forstandspreget tenkevirksomhet det vil si motiver eller begrunnelser for å velge eller forkaste alternativer for handlinger, og elementer av følelsespreget press på vår bevissthet som gir disse motivene en viss kraft. Således kan vår karakter gripe regulerende inn i vårt adferdsmønster, dels ved at den ofte bestemmer over hvilke beslutninger vi skal ta, og dels ved at den ofte influerer på den graden av viljestyrke som vi utfører mange av våre handlinger med. Senere i livet vil nye påvirkninger resultere i en videre utvikling av våre holdninger (følelsesmessige og forstandsmessige meninger), vår virkelighetsoppfatning, og vår karakter. Denne utviklingen vil imidlertid da skje i et langsommere tempo enn hva den gjorde i våre tidligste barneår. Våre meninger og adferd vil derfor etter hvert få et temmelig stabilt individuelt mønster som er preget av for eksempel ærlighet, ordenssans, viljestyrke etc. i større eller mindre grad. Vi forstår av dette at våre meninger, beslutninger og handlinger også vil være avhengige av vår karakter etc. Som følge av det som er nevnt ovenfor og tidligere forstår vi at våre meninger, beslutninger og handlinger i stor grad er et resultat av vårt miljøs påvirkninger på oss, men at de også er et resultat av våre egne individuelle kvaliteter. Til dels er disse kvalitetene mer eller mindre medfødte, som for eksempel vår natur, vårt sinnelag, og vår intelligens herunder visse former for spesialbegavelser, talenter etc. Til dels er disse kvalitetene mer eller mindre ervervet spesielt i tidlige barneår som for eksempel visse karakteregenskaper som ærlighet, rettferdighetssans etc. Noen av disse kvalitetene er altså et resultat av påvirkninger fra vårt miljø i tidligere perioder av vårt liv. Således er hemninger et resultat av følelsesmessige påvirkninger i tidligere leveår. Hemninger er en viktig og verdifull del av vår karakter, men hvis vi får for sterke hemninger da vil det kunne hindre normal utfoldelse på visse livsområder. Vår bevissthet styrer vår adferd med fornuft og følelser. Men vår underbevissthets hukommelse er fylt med resultatet av tidligere påvirkninger. I dette lager av kunnskaper, erfaringer og følelser fins det også bremsende motfølelser som i stor grad styrer vår adferd.

9 Det er disse bremsende motfølelsene som kan bli så sterke at de gir oss hemninger på enkelte områder. Således kan for eksempel hemninger begrense vår frie utfoldelse overfor andre mennesker, men hvis hemningene blir for sterke vil de gi oss et angstfylt etc. forhold til andre mennesker som begrenser vår livsutfoldelse mer enn det som er godt og riktig. Det er klokt å kartlegge avviket mellom vår bevissthets ønsker for vår adferd og vår virkelige adferd. Avviket kan bearbeides ved at vi lystmaler den adferd som vi i henhold til vår bevissthet ønsker, samtidig som vi må forsøke å ufarliggjøre det som vi måtte greie å oppdage av saker eller situasjoner som skremmer oss. Fobier er også et resultat av følelser som ligger i vår underbevissthet og som påvirker oss i visse situasjoner. Fobier er angst knyttet til kjente situasjoner - for eksempel å stå like ved et høyt stup -, det vil si der det tenkemessige elementet av påvirkningskraften er klart. Problemet er for så vidt greit så lenge man kan unngå situasjonen som fremkaller angstfobien. Å prøve å løse problemet med å oppsøke slike situasjoner for å prøve å overvinne sin angst er ikke tilrådelig. Bortsett fra at det kan være farlig, vil man trolig bare gjenoppfriske og holde ved like fobien. Det er bedre å ikke gi fobien ny næring slik at den vil dø ut i glemsel. Verre er det når et (eller flere) tenkemessig(e) element(er) som er malt med sterk ulyst/ angst ikke kommer helt frem i bevisstheten mens angsten likevel griper oss. Da vet vi ikke hva det er som gir oss angst. Løsningen på det problemet er meget vanskeligere. Men det hjelper å erkjenne at angsten ikke er reel i den forstand at den ikke varsler at vi befinner oss i en farlig situasjon. For å prøve å finne hvilket tenkemessig element som angsten knytter seg til kan man kanskje gå bakover i tid og forsøke å huske situasjoner eller saker som man har erfart og som den gang ga sterk angst. Kanskje det er minnet om den saken eller situasjonen som fremkaller angsten. Det kan også være mulig å finne ut hvilket tenkemessig element som fremkaller angsten ved å være oppmerksom på hva man tenkte på/ hvilken situasjon man var i/ eller hvilken sak man arbeidet med da angsten brøt frem. Kan man finne angstens årsak da kan man kanskje forsøke å unngå den slik som nevnt ovenfor der man kjente angstens årsak ved diverse fobier. Vi har sett ovenfor at vårt miljø er av den største betydning for vår utvikling og vårt liv fordi våre meninger, beslutninger og handlinger i stor grad er et resultat av vårt miljøs påvirkninger på oss. Det er ikke noe galt i det tvert imot for det er jo i vårt miljø vi skal leve, og vi må lære å tilpasse oss det. Vår vellykkethet sosialt og på andre områder av livet avhenger av i hvor stor grad vi greier å følge fellesskapets og naturens lover og regler. Det er også påvirkningene fra miljøet omkring oss som gjør vårt liv rikt. Det er med det vell av inntrykk som vi mottar gjennom våre sanser at vi opplever verden. Det er alle de kontraster og bevegelser som omgir oss som gir oss ting, mennesker, liv etc. Det er påvirkningene fra miljøet omkring oss som gir oss vår virkelighetsoppfatning, og vår oppfatning av hvilken situasjon vi befinner oss i til enhver tid etc. Det er påvirkningene fra miljøet omkring oss som gir oss vårt erfaringsgrunnlag, og som gjør det mulig for oss å delta i miljøet og å leve med i det. Vi har sett ovenfor at vi gjennom språket til og med kan få del i et veldig stort erfaringsgrunnlag fra våre medmennesker. Alle mennesker blir selvfølgelig ikke utsatt for de samme miljøpåvirkningene. Menneskene lever i lokalsamfunn i forskjellige land under forskjellige geografiske og klimatiske forhold. De forskjellige land har ulik historisk bakgrunn, og menneskene i de forskjellige lokalsamfunn har ulikt rasemessig opphav, de lever mer eller mindre isolert, etc. Som følge av de ulike livsforhold etc. oppstår det i de forskjellige lokalsamfunnene ulike kulturer, religioner, politiske systemer, livsvaner, sivilisasjoner etc. Menneskene som lever i forskjellige lokalsamfunn blir således av mange årsaker utsatt for ulike miljøpåvirkninger. Når mennesker flytter fra et lokalsamfunn til et annet lokalsamfunn da bringer de med seg sin kultur og egenart etc. og dermed oppstår det også innenfor de enkelte lokalsamfunn

10 miljømessige forskjeller mellom menneskene. Også grupper av mennesker, familier etc. i de enkelte lokalsamfunn vil derfor utvikle seg forskjellig på samme måte som menneskene utvikler seg ulikt fra det ene lokalsamfunn til det neste lokalsamfunnet At grupper av mennesker, familier, etc. i de enkelte lokalsamfunn utvikler seg forskjellig skyldes naturligvis også økonomiske og utdannelsesmessige, etc. ulikheter samt forskjellige individuelle kvaliteter til gruppens medlemmer. Således vil forskjellige sosiale grupper oppstå i ethvert samfunn. Hvert enkelt menneske vil derfor ikke bli utsatt for de samme miljøpåvirkningene. Tvert imot vil de forskjellige mennesker bli utsatt for ganske ulike miljøpåvirkninger. Disse miljøpåvirkningene vil være ulike allerede fra første levedag som følge av familiens livsforhold, dens økonomiske, sosiale og kulturelle nivå, etc. Senere vil barna bli utsatt for ulike miljøpåvirkninger avhengig av lokalmiljøet, skolen, etc. Som voksne vil menneskene bli utsatt for ulike miljøpåvirkninger avhengig av utdannelse, yrke, muligheter for fri utfoldelse, interesser, hvilke miljøer de har kontakt med, etc. etc. Selvsagt vil miljøets påvirkninger på oss også avhenge av kjønn. Lokalsamfunnets, familiens, etc. oppfatninger om hva som er riktige eller gale aktiviteter etc. vil være forskjellig for gutter og piker. Dessuten vil individuelle kvaliteter til et menneske som for eksempel instinkter, fysiske muligheter, etc. innvirke på hvor sterkt de forskjellige ytre påvirkninger vil påvirke oss, og for disse nevnte individuelle kvaliteter er gutter generelt forskjellige fra piker. Ovennevnte grunner forårsaker også at vi utsettes for forskjellige miljøpåvirkninger, i dette tilfellet mellom gutter og piker. Like selvsagt som ovenfor vil miljøets påvirkninger på oss til enhver tid også avhenge av alder. Vår mengde av ervervede erfaringer med resulterende utvidet virkelighetsoppfatning etc. øker med alderen. Vårt følelsesliv forandres også med alderen. Dessuten vil individuelle kvaliteter som for eksempel instinkter, sanser, fysiske muligheter etc. avhenge av alderen. Alder er derfor også årsak til at vi til enhver tid blir utsatt for forskjellige miljøpåvirkninger, og at vi oppfatter disse ytre miljøpåvirkningene forskjellig. Det er forklart tidligere at vårt miljøs påvirkninger på oss er av stor betydning for våre meninger, beslutninger og handlinger. Men vi har sett ovenfor at vi alle blir utsatt for forskjellige miljøpåvirkninger, og at vi oppfatter, husker og lærer av de ytre miljøpåvirkningene på forskjellig måte. Vi har også sett tidligere at våre egne individuelle kvaliteter er av stor betydning for våre meninger, beslutninger og handlinger, men at også disse varierer meget fra person til person. Vi vil altså ha meninger, ta beslutninger og utføre handlinger i en sak eller situasjon avhengig av de forhold som er nevnt ovenfor, men disse forhold vil være svært forskjellige fra person til person. Saker eller situasjoner som gjentar seg ofte er blitt begreper som vi har satt ord på, og som følge av det ovennevnte er vår forståelse av og forhold til - innholdet i slike begreper svært forskjellig fra person til person. Dette gjelder spesielt for komplekse begreper, det vil si begreper som omfatter grupper av mer begrensede begreper. Komplekse begreper omfatter begreper fra de vidtfavnende som for eksempel kristendom eller sosialisme til de mindre vidtfavnende begrepene som for eksempel hungersnød eller intelligens. (Som kan defineres forskjellig, og som er et mer eller mindre omfattende begrep avhengig av om man inkluderer bare fornuft eller også for eksempel talenter og sosial intelligens med følelsesmessig innhold). La oss kalle de mer begrensede begrepene som omfattes av det komplekse begrepet for underbegreper. Når vi benytter ord som beskriver komplekse begreper vekker vi til live følelser og tanker som er svært forskjellige fra person til person. Det vil nemlig alltid være ulike oppfatninger fra person til person om hvert av de forskjellige underbegrepene i et komplekst begrep og vår oppmerksomhet som er påvirket av disse oppfatningene vil derfor konsentrere seg om de forskjellige underbegrepene i ulik grad og

11 forskjellig fra person til person. På grunn av de ovennevnte forskjellene i erfaringsbakgrunn og våre individuelle kvaliteter, etc. vil ethvert komplekst begrep således påvirke vår bevissthet med påvirkningskrefter som er helt forskjellige fra person til person. De resulterende motivasjonskreftene som oppstår når vi diskuterer eller på annen måte behandler komplekse begreper vil derfor også bli forskjellige fra person til person avhengig av de ovennevnte forhold. Dette betyr at våre uttalelser, beslutninger og handlinger når komplekse begreper diskuteres eller behandles hovedsakelig vil konsentrere seg om bare noen underbegreper det vil si noen sider eller deler - av det komplekse begrepet. Hvilke underbegreper som engasjerer oss og styrken av disse engasjementene vil variere meget fra person til person avhengig av forskjellene i vår erfaringsbakgrunn og av våre individuelle kvaliteter, etc. Når en kompleks sak eller situasjon skal diskuteres eller behandles grundig og rettferdig for alle som berøres av saken eller situasjonen da er det derfor viktig at de som deltar i diskusjonen eller saksbehandlingen har ulik erfaringsbakgrunn, etc. slik at det blir mulig å diskutere og behandle alle sidene eller delene av saken eller situasjonen i tilstrekkelig grad. Vi har sett ovenfor at vi alle blir utsatt for forskjellige miljøpåvirkninger, og at vi oppfatter, husker og lærer av de ytre miljøpåvirkningene på forskjellig måte. Det er også forklart tidligere at vårt miljøs påvirkninger på oss er av stor betydning for våre meninger, beslutninger og handlinger og derfor er av stor betydning for vår utvikling og vårt liv, det vil si av stor betydning for vår livsutfoldelse, adferdsmønster, ønsker, behov, livsmål, etc. Som følge av at de forskjellige mennesker blir utsatt for ulike miljøpåvirkninger må derfor menneskenes livsutfoldelse, adferdsmønster, ønsker, behov, livsmål etc. bli svært forskjellig fra person til person. Vi har imidlertid sett tidligere at også våre egne individuelle kvaliteter varierer meget fra person til person, og er av stor betydning for våre meninger, beslutninger og handlinger og således er av stor betydning for vår naturlige livsutfoldelse, adferdsmønster, ønsker, behov, livsmål etc. Som følge av at menneskene har ulike individuelle kvaliteter må derfor menneskenes naturlige livsutfoldelse etc. også bli forskjellig fra person til person. Vi forstår altså fra det ovennevnte at menneskenes livsutfoldelse, adferdsmønster, ønsker, behov, livsmål, etc. kan bli svært forskjellig fra person til person. Dette er da også noe som vi alle har konstatert i vår omgang med våre medmennesker. Det er i henhold til det som er nevnt ovenfor to årsaker til denne forskjell i livsutfoldelse etc. Den ene årsaken er at menneskene utsettes for forskjellige miljøpåvirkninger, og den andre årsaken er at menneskene har forskjellige individuelle kvaliteter. Disse to årsakene virker naturligvis ikke alltid mot det samme resultatet. Det betyr at miljøpåvirkningene ikke alltid leder til den livsutfoldelse etc. som i henhold til våre individuelle kvaliteter er vår naturlige livsutfoldelse. Tvert imot leder miljøpåvirkningene ofte mot en livsutfoldelse etc. som er ganske forskjellig fra den livsutfoldelse etc. som egentlig er naturlig for oss. Dette kan vi se ved å studere noen eksempler: - Miljøets adferdspress gjennom for eksempel religionsutøvelse, næringslivets reklame etc. skaper en livsutfoldelse, ønsker, behov etc. som ikke nødvendigvis stemmer overens med hva som er naturlig for oss i henhold til slike individuelle kvaliteter som for eksempel vårt sinnelag, våre talenter, vår natur, etc. - Foreldres påvirkninger ved yrkesvalg kan føre til livsmål, livsutfoldelse etc. som ikke nødvendigvis er i henhold til vår natur, vårt behov, våre talenter, etc. - Bestemmelser fra de offentlige myndigheter det vil si lovene fra Staten etc. gir ikke alltid samfunnets innbyggere muligheter for livsutfoldelse etc. som er i henhold til deres ønsker, behov, natur, talenter etc.

Vi kan ikke konstatere enhver konflikt mellom den livsutfoldelse etc. som miljøpåvirkningene fører til og den livsutfoldelse etc. som er naturlig for oss. Dette skyldes blant annet at konflikter som oppstår i vår egen natur etc. er vanskelige eller umulige å oppdage. Vårt følelsesliv bortsett fra vårt sinnelag er et resultat av tidligere miljøpåvirkninger og kan stadig påvirkes av omgivelsene. Men vår intelligens med våre talenter etc. er i større grad medfødt, og vår karakter med vårt sinnelag er også temmelig upåvirkelig. Derfor vil det likevel kunne oppstå konflikter i vårt følelsesliv når vi på grunn av ytre påvirkninger må utføre handlinger som vi finner tunge, vanskelige, ubehagelige, etc. fordi disse handlingene er imot det som vi heller ville gjøre som følge av våre talenter, sinnelag, etc. Det vil si at det kan oppstå konflikter i vårt følelsesliv når vi på grunn av påvirkninger fra vårt miljø får en livsutfoldelse som ikke føles riktig og naturlig for oss. Vi forstår at alle de påvirkningene fra vårt miljø som fører til en annen livsutfoldelse etc. enn den livsutfoldelsen etc. som vi subjektivt oppfatter som naturlig for oss kan føles som mer eller mindre tvang. Det er vel ingen tvil om at det er riktig å påstå at følgende betingelse må oppfylles før et samfunn kan bli godt, nemlig: Samfunnet må legge forholdene til rette slik at alle samfunnets innbyggere kan leve deres liv mest mulig i henhold til deres naturlige livsutfoldelse, adferdsmønster, ønsker, behov, livsmål etc. fri for unødvendig tvang fra omgivelsene. Hvor godt et samfunn er avhenger av i hvor stor grad den ovennevnte betingelsen er blitt oppfylt, fordi: - Det er ved å legge forholdene til rette for at vi skal kunne leve vårt liv mest mulig i henhold til vår naturlige livsutfoldelse etc fri for unødvendig tvang fra omgivelsene at samfunnet viser hensyn til sine innbyggere. Det er i de samfunn der menneskene på denne måten viser hensyn til hverandre at vi på beste måte kan få oppfylt de ønsker og behov etc. som vi subjektivt oppfatter som naturlige for oss. Det er nemlig i disse samfunnene at menneskene fritt kan utveksle varer, tjenester og andre ytelser etc. med hverandre for eksempel ved kjøp og salg i fri konkurranse i et fritt marked. Menneskene vil da prøve å få mest mulig penger etc. ut av det de har å selge for således å bli i stand til å kjøpe mest mulig av det som de selv ønsker etc. Dermed sløser de ikke med deres ressurser etc. Med de penger som deres salg, deres arbeide etc. innbringer vil de kjøpe de varer og tjenester etc. som de har det sterkeste ønske og behov for. De vil gjøre deres innkjøp i de mengdene som er i henhold til deres egentlige behov og således sløser de ikke med ressurser etc. Ved at alle samfunnets innbyggere således ivaretar samfunnets ressurser omfattende materielle og kulturelle verdier på beste måte, blir samfunnet rikere både materielt og kulturelt. Ved at alle samfunnets innbyggere også på beste måte kan få oppfylt de ønsker og behov som de subjektivt oppfatter som naturlige for dem, vil de oppfatte deres samfunn som rikt og godt. Det er i slike samfunn menneskene trives. - Det er ved å kunne leve vårt liv med en livsutfoldelse etc. som mest mulig er i henhold til våre egne individuelle kvaliteter at vi kan velge livsmål som er naturlige for oss. Da kan også vår skapertrang etc. utnytte våre beste talenter for å nå disse målene. Dermed kan vårt arbeide bli lystbetont, og vi kan nå frem til en større grad av dyktighet i vårt arbeide enn hva vi hadde kunnet hvis vi hadde skullet utføre annet arbeide som ville ha falt tyngre for oss på grunn av manglende evner, talenter etc. Ved at hver enkelt av samfunnets innbyggere således kan utføre sitt arbeide med større glede og dyktighet både til egen og arbeidsgivers nytte vil samfunnets næringsliv og kulturliv kunne blomstre ved denne rikere intellektuelle etc. utfoldelsen. Det totale samfunnet kan da bli rikere både materielt og kulturelt ved at mer avanserte varer, tjenester og andre ytelser kan bli skapt og produsert. - Det er også ved å kunne leve vårt liv mest mulig i henhold til vår naturlige livsutfoldelse etc. at vi får frihet til å, velge hva vi skal gjøre, hvordan vi skal gjøre det, med hvilket tempo 12

13 vi skal gå frem, etc. det vil si vi får større frihet til å være oss selv, og å velge vår egen livssituasjon, hvordan vi skal innrette oss, hvor vi skal være, etc., etc. Når vi slik får større mulighet til å gjøre våre egne valg, da vil vår trivsel øke, og menneskene vil trives i et slikt samfunn. Vi vil nå komme med en ny påstand, nemlig at et samfunn bare kan legge forholdene til rette slik at alle samfunnets innbyggere kan leve deres liv mest mulig i henhold til deres naturlige livsutfoldelse etc. fri for unødvendig tvang fra omgivelsene ved den samfunnsstyringen som vi her kaller sosial-liberalismen det vil si ved en samfunnsstyring i henhold til fjerde postulat. Dette postulatet omfatter begrepene liberalisme og sosialisme. Vi skal her definere disse begrepene slik: - Liberalismen har som målsetning å sørge for at samfunnet skal kunne funksjonere mest mulig i henhold til naturens lover med et fritt marked og fri konkurranse i velordnede former det vil si fritt for unødvendig tvang fra mennesker og deres organisasjoner, styrende organer, etc. Det er derfor i henhold til liberalismens målsetning at samfunnets innbyggere skal kunne leve deres liv med en livsutfoldelse, adferdsmønster, etc. - og få tilfredsstillet de ønsker, behov, mål for livet, etc. - som er mest mulig i henhold til deres individuelle kvaliteter, det vil si i henhold til deres talenter, sinnelag, natur, karakteregenskaper etc. Således ønsker liberalismen å gi hvert enkelt menneske, hver gruppe av samarbeidende mennesker, hvert lokalsamfunn, hvert trossamfunn, hver bedrift etc. privat så vel som i arbeidsanliggender frihet til selv å danne seg sine oppfatninger, og å avgjøre sine ønsker og behov i alle anliggender som angår dem selv i henhold til egne subjektive vurderinger, og frihet til å utfolde seg i handling innenfor rammen av økonomiske muligheter og praktiske muligheter, selvvalgt arbeidsinnsats, god moral etc. i henhold til sine egne ønsker, behov, livsmål etc., og frihet til å kunne erverve seg enhver sort kvalifikasjoner, kunnskaper, dyktighet, disposisjonsrettigheter, styrke, etc. ved å benytte sine evner etter eget fritt valg, samt frihet til å kunne benytte sine ervervede kvalifikasjoner, kunnskaper, dyktighet, disposisjonsrettigheter, styrke etc. i sine bestrebelser på å nå sine mål av enhver art uten unødvendige begrensninger, reduksjon i disposisjonsrett, hindre, påvirkninger, tvang etc. fra politikere, prester, organisasjoner, offentlige organer, etc. etc. Vi ser at et samfunnssystem i henhold til liberalismen tilsynelatende tilfredsstiller betingelsen som må oppfylles for at et samfunn skal bli godt, nemlig at samfunnet må legge forholdene til rette slik at alle samfunnets innbyggere kan leve deres liv mest mulig i henhold til deres naturlige livsutfoldelse, adferdsmønster, ønsker, behov, livsmål,etc. fri for unødvendig tvang fra omgivelsene. Imidlertid er liberalismens grunnleggende målsetning å sørge for at samfunnet skal kunne funksjonere mest mulig i henhold til naturens lover fri for unødvendig tvang fra mennesker og deres organisasjoner, styrende organer, etc. Vi har i kapitlet Fri konkurranse og fritt marked = økonomisk utvikling og ressursvern sett at et samfunnssystem med absolutt frihet for menneskene fører til anarki, og at det dessuten er ustabilt og til slutt fører til den andre ytterlighet, nemlig til økonomisk diktatur. Mennesker som lever i samfunn må derfor ha styrende organer som med hjelp av lover etc. kan holde orden etc. i samfunnet blant annet for å opprettholde en rimelig grad av frihet for samfunnets innbyggere. Vi har i det samme kapitlet sett flere eksempler der menneskene må beskytte seg selv og sitt samfunn med lover og tiltak fra offentlige myndigheter fordi naturens lover ikke setter

mennesker i en særstilling i forhold til naturen for øvrig. For eksempel bestemmer naturen at de sterkeste eg mest levedyktige bedriftene etc. må utvelges og arbeide i et fritt marked og i fri konkurranse for at det skal bli økonomisk utvikling etc. i samfunnet. Men som vi har sett vil dette på forskjellige måter kunne ramme de svakeste i samfunnet, og det er derfor av sosiale grunner ofte nødvendig å beskytte samfunnets innbyggere, etc. med lover og tiltak fra offentlige myndigheter. Menneskene må således noen ganger lage og følge lover som går imot naturens lover. Naturen vil da straffe menneskene ved at deres samfunn kan få en langsommere økonomisk, teknisk, kulturell, etc. utvikling. Men denne prisen må ofte menneskene betale for å oppnå et rettferdigere og således bedre samfunn. Vi kan nå forstå at et samfunnssystem i henhold til liberalismen er nødvendig for at samfunnet skal kunne bli og være rikt både materielt og kulturelt. Men opprettholdelse av friheten og av betingelsene som må oppfylles for å ha et liberalt samfunn - og tilretteleggelsen for at alle samfunnets innbyggere skal kunne leve deres liv mest mulig i henhold til deres naturlige livsutfoldelse etc. slik at hele samfunnet blir rikt er bare mulig når samfunnet har styrende organer etc. i tilstrekkelig grad. Liberalismen forutsetter at samfunnet har styrende organer som kan opprettholde den friheten for menneskene, etc. som er i henhold til liberalismens grunnleggende målsetning. Likevel kommer menneskenes behov for å beskytte samfunnets svakeste innbyggere og lokalsamfunn etc. i konflikt med liberalismens grunnleggende målsetning om å sørge for at samfunnet skal kunne funksjonere mest mulig i henhold til naturens lover. Vi har nemlig sett tidligere at hvis et samfunn bare lever i henhold til naturens lover, da vil de dyktige og sterke etc. vinne stadig større velstand og makt på de svakestes bekostning. Et samfunn som bare styres i henhold til liberalismens målsetning vil således få svært store sosiale ulikheter i befolkningen. Dette er også en historisk erfaring. I et samfunn som styres ekstremt i henhold til liberalismens målsetning vil det altså oppstå stor sosial urettferdighet, menneskelig fattigdom og lidelse etc. I et slikt samfunn vil en stor del av befolkningen ikke få noen mulighet til å velge deres livsform etc. Det vil ikke bli noen velstand tilbake til fordeling på denne fattige delen av befolkningen. Disse menneskene vil derfor ha lite varer, tjenester og andre ytelser å utveksle med hverandre, og således vil de ha liten mulighet til å få oppfylt de ønsker og behov etc. som de subjektivt oppfatter som naturlige for seg selv. Disse menneskene vil oppfatte sitt liv og samfunn som fattig, dårlig og utrivelig. Disse fattige etc. menneskene vil på grunn av den manglende materielle og kulturelle velstand ikke alltid fritt kunne erverve seg de kvalifikasjoner og velge de livsmål etc. som ville vært naturlige for dem. Dermed går meget talent tapt for samfunnet som derfor blir fattigere. Oppfyllelse av ovennevnte betingelse for at samfunnet skal bli godt nemlig at alle samfunnets innbyggere skal kunne leve deres liv mest mulig i henhold til deres naturlige livsutfoldelse etc. kan i henhold til det som er nevnt ovenfor bare oppnås ved at de styrende organer vedtar regulerende og kontrollerende lover som av og til er i konflikt med naturens lover. En samfunnsstyring i henhold til liberalismen er således ikke tilstrekkelig. Liberalismen må altså utfylles og korrigeres for at samfunnet skal kunne oppnå den beste samfunnsstyringen, og dette er sosialismens oppgave. Sosialismen har som målsetning å beskytte de svakere innbyggere og grupper av innbyggere etc. i samfunnet, og å sørge for at det ikke skal være unødvendige eller uheldige sosiale ulikheter mellom mennesker eller befolkningsgrupper etc. i samfunnet, samt å sørge for at samfunnets velstand både materielt og kulturelt blir fordelt slik at alle samfunnets innbyggere kan få så gode levekår som mulig - og således gjøre hele samfunnet rikt. Således ønsker sosialismen å gi hvert enkelt menneske, lokalsamfunn etc. en rimelig grad av sikkerhet og beskyttelse, og en rimelig del av samfunnets velstand både materielt og kulturelt slik at de kan få mulighet til : Å velge sin livsform, og å få tilfredsstillet sine ønsker og behov, samt å velge livsmål og ha mulighet til å nå disse mål i den grad samfunnets velstand gjør dette mulig. 14

Det ovennevnte ønsket innebærer at sosialismen vil fordele samfunnets velstand etc. således at midler overføres fra de rike og vellykkede i samfunnet til de fattigere og svakere innbyggerne etc. i så stor mengde at disse fattige etc. kan få de mulighetene som er beskrevet ovenfor. Denne fordelingen av velstand kan nødvendigvis bare oppnås ved tvang mot de naturlovene spesielt kravet om fritt marked og fri konkurranse som førte til forskjellene i velstand. Men vi har sett ovenfor at et samfunnssystem i henhold til liberalismen med et fritt marked og en fri konkurranse er nødvendig for at samfunnet skal kunne bli og være rikt både materielt og kulturelt. Må da oppfyllelsen av sosialismens mål som altså mer eller mindre må være i konflikt med kravet om fritt marked og fri konkurranse resultere i et fattigere samfunn? Nei! For det første forutsetter også liberalismen at samfunnet har styrende organer. Det er bare i den grad at de styrende organene utøver unødvendig sterk tvang mot det frie samfunn at denne tvangen skaper et samfunn med mindre trivsel og velstand. Og for det andre vil en økning av velstanden til den delen av samfunnets befolkning som er dårligst stilt resultere i at samfunnet får et større marked, og som vi har sett tidligere betyr det i seg selv at samfunnet blir rikere. Og for det tredje vil det å gi alle samfunnets innbyggere mulighet til å velge sin livsform, å få tilfredsstillet sine ønsker og behov, samt å velge livsmål og å ha mulighet til å nå disse mål skape mye verdifull arbeidskraft og virksomhet i samfunnet som dermed totalt sett blir rikere. Og for det fjerde og ikke minst vil det at alle i samfunnet har gode kår skape et tryggere og lykkeligere samfunn som dermed vil bli oppfattet subjektivt av innbyggerne som et rikt samfunn. Men sosialismen kan ikke gjennomføres med en stor grad av tvang mot det frie samfunn uten at det vil medføre store omkostninger, nemlig: - At det blir tyngre og vanskeligere for enkelte innbyggere, bedrifter, etc. i samfunnet å nå sine mål og å få oppfylt sine ønsker og behov, med det resultatet at disse innbyggerne, bedriftene, etc. oppfatter sitt samfunn som mindre rikt og godt og at samfunnet også reelt kanskje kan bli det. - At enkelte innbyggere, bedrifter, etc. i samfunnet i mindre grad kan utfolde seg i henhold til sine ønsker, behov, etc., med det resultatet at disse innbyggerne, bedriftene, etc. oppfatter sitt samfunn som mindre trivelig og godt og at samfunnet også kanskje blir mindre rikt. Men vi har også sett ovenfor at hvis sosialismens mål ikke oppnås, da vil det bety at deler av befolkningen vil bli virkelig fattige, med det resultatet at disse innbyggerne oppfatter sitt liv som fattig og utrivelig og at samfunnet totalt sett da også kan bli fattigere. Vi kan nå forstå at oppfyllelsen av sosialismens målsetning ikke bare betyr beskyttelse av de svakere etc. innbyggere etc. i samfunnet og bedring av deres velstand og sosiale kår, men at oppfyllelse av sosialismens målsetning under visse forutsetninger også kan bety at hele samfunnet blir rikere. Forutsetningene for at oppfyllelsen av sosialismens målsetning også skal gjøre hele samfunnet rikere og bedre er at beskyttelse av og overførsel av velstand til de fattigere og svakere etc. innbyggere etc. i samfunnet skjer: - bare i den grad samfunnets velstand gjør det mulig, men - i den grad at disse fattige, etc. innbyggere etc. ved å bli brakt opp til et tilstrekkelig økonomisk og kulturelt nivå, kan få mulighet til å få tilfredsstillet sine rimelige ønsker og behov, samt til fritt å kunne velge livsmål og ha mulighet til å nå disse mål, - slik at alle samfunnets innbyggere på beste måte kan bli med på å bygge opp samfunnet til det beste for alle, og - slik at markedet blir størst mulig for økonomisk og kulturell virksomhet. Det positive resultatet av dette er forklart i kapitlet Fri konkurranse og fritt marked = økonomisk utvikling og ressursvern, 15

16 - således at alle samfunnets innbyggere kan leve deres liv mest mulig i henhold til deres naturlige livsutfoldelse etc. fri for unødvendig tvang fra omgivelsene, Det som er nevnt ovenfor for lokalsamfunnene (landene) gjelder naturligvis også for det internasjonale storsamfunnet, det vil si for verdenssamfunnet. Menneskene i fattige land må også ha frihet som beskrevet ovenfor, samtidig som at de sammen med resten av det samfunnet (landet) som de lever i må ha beskyttelse og hjelp mot sosiale og økonomiske ulikheter mellom menneskene og landene. Vi kan nå trygt våge å fremføre den påstanden at et samfunn og verdenssamfunnet - kan bli godt bare når det styres av styrende organer på en slik måte at både sosialismens og liberalismens målsetninger slik som definert ovenfor forsøkes oppnådd gjennom de(n) lovgivende forsamling(er)s beslutningsprosess på en slik måte at et vellykket kompromiss mellom liberalisme og sosialisme fører til at alle samfunnets innbyggere kan leve deres liv mest mulig i trygghet og i henhold til deres naturlige - slik som definert tidligere livsutfoldelse, adferdsmønster, ønsker, behov, livsmål etc. fri for unødvendig tvang fra omgivelsene. Dette kan omskrives til det fjerde postulatet: Bare i den grad et samfunn greier å være liberalt og velordnet kan samfunnet bli velstående så vel materielt som kulturelt, men bare et vellykket kompromiss mellom liberalisme og sosialisme kan gi velstand og trygghet til alle samfunnets innbyggere slik at hele samfunnet blir rikt forutsatt at liberalismen praktiseres som offentlig styring med det for øyet at samfunnet skal funksjonere mest mulig i henhold til naturens lover med et fritt marked og fri konkurranse i velordnede former, og at sosialismen praktiseres som offentlig styring med det for øyet å gi alle samfunnets innbyggere så gode levekår som mulig. Vi ser at det er overensstemmelse mellom det fjerde og tredje postulatet hvis vi holder oss strengt til økonomi. Vi må da erstatte liberalt med bare å omfatte fritt marked og fri konkurranse, og vi må forstå i velordnede former som en fornuftig og god offentlig styring med riktige kompromisser mellom liberalisme og sosialisme. Vi får da det tredje postulatet: Bare i den grad et samfunn greier å ha så vel et fritt marked som en fri konkurranse i velordnede former kan samfunnet utvikle sitt økonomiske liv således at samfunnet blir i bedre stand til å mestre de utfordringer og utnytte de muligheter som naturen byr på, dels ved å utvikle mer avanserte varer og tjenester, og dels ved å produsere de varer og tjenester som samfunnet forbruker med redusert forbruk av ressurser spesielt de som det for tiden er mangel på. Vi skal nå lufte noen tanker om hvordan sosial-liberalismen kan gjennomføres i praksis. Disse tankene vil neppe inneholde noen revolusjonerende nye idèer ettersom sosial-liberalismen selvfølgelig ikke er noe nytt begrep, og fordi vi jo heldigvis på mange nasjonale og lokale plan allerede lenge har praktisert en offentlig styring av våre samfunn som er svært meget i overensstemmelse med sosial-liberalismens idèer. Men verden forandrer seg og den offentlige styringen av våre samfunn må derfor stadig tilpasse seg nye utfordringer samtidig som det kan oppstå nye muligheter for å gjøre de offentlige styringsorganene bedre og mer effektive. For eksempel byr moderne datateknologi på muligheter for bedre styring og kontroll av våre samfunn ikke minst inklusive av de politiske og offentlige miljøene. Et annet eksempel er fremveksten av en global økonomi som skaper nye utfordringer for styringen av et verdenssamfunn. Vi må slik som allerede nevnt tidligere i denne boken fortsette med å bygge ut overnasjonale styringsorganer. Vi må over tid forsøke å komme frem til en verden som har

17 bare ett fritt felles marked med felles overnasjonal styring slik at alle land og alle mennesker kan få de samme muligheter til velstand både økonomisk og kulturelt. Sosial-liberalismen må forstås slik at sosialismen skal hjelpe alle mennesker i hele verden opp til et rimelig nivå. Det betyr at vi må bygge ut overnasjonale styringsorganer. Men selvfølgelig må da offentlig styring organiseres på flere politiske plan slik at stater, land og mindre områder får selvstyre i en fornuftig og rimelig grad. Vi skal i resten av dette kapitlet bruke fantasien og forestille oss hvordan offentlig styring av våre samfunn kan være om hundre år. Vi kan da begynne med å minne om at den grunnleggende idèen for sosialliberalismen er at samfunnet skal styres slik at behovene, interessene, ønskene, etc. til alle innbyggerne i størst mulig grad skal kunne tilfredsstilles slik at innbyggerne vil oppfatte sitt samfunn som trygt, godt og trivelig. Forutsetningen for at samfunnet skal kunne styres i henhold til denne idèen er at alle samfunnets innbyggere skal kunne gi uttrykk for sine meninger, og at disse meningene skal være avgjørende for den politiske styringen og de politiske vedtak. Sosial-liberalismen forutsetter altså folkestyre også kalt demokrati. En annen forutsetning for at samfunnet skal kunne styres i henhold til denne idèen med et godt resultat er at så mange innbyggere som mulig bruker sin rett til å delta i de politiske meningsytringer og prosesser, og da spesielt de som er berørt av de forskjellige sakene, etc. og de som har kompetanse i spesielle saker, etc. Vi må også minne om at et samfunn som er styrt i henhold til sosial-liberalismen pr. definisjon skal være liberalt og velordnet. Dette betyr at samfunnet ikke må ha noen former for urimelige maktkonsentrasjoner som kan hindre den naturlige frihet i sin utfoldelse. Fordeling av makt og innflytelse er derfor et grunnleggende prinsipp for sosial-liberalismen. Således må politisk makt på en klar og presis måte være fordelt mellom de styrende organer på de forskjellige politiske plan, og mellom lovgivende-, dømmende- og utøvende makt, på samme måte som det allerede er vanlig i mange land. Likeledes er urimelige økonomiske maktkonsentrasjoner også uforenlige med sosialliberalismens grunnleggende prinsipp slik som forklart tidligere i denne boken. Styrende offentlige organer som sørger for at samfunnene alltid har fri konkurranse i et fritt marked er derfor en nødvendighet. Heller ikke urimelig sterk meningsytring fra for eksempel massemedier, politiskeeller religiøse organer, etc. er forenlige med sosial-liberalismens grunnleggende prinsipp. Dette er nærmere omtalt i denne bokens neste kapittel. Offentlige organer som passer på at propaganda, reklame, etc. ikke blir alt for påtrengende eller dominerende er derfor også nødvendig, samtidig som at disse organenes oppgave også må være å sørge for at andre rimelige meninger også får komme tilstrekkelig sterkt frem. Hvis vi i fremtiden får en utvikling i henhold til sosial-liberalismens idèer, da kan vi tenke oss at vi om hundre år har et globalt samfunn med felles styrende organer som på flere områder vil utføre den øverste politiske styringen av det globale samfunnet. Offentlig styre og stell må nødvendigvis også organiseres på flere lavere plan, og vi kan tenke oss at dette er ordnet således: Dels for grupper av land (liknende E.U. eller U.S.A.), dels for de enkelte landene (nasjonalstater), og dels for mindre områder i det enkelte land (kommuner). Politisk beslutningsmyndighet, offentlige kontrollorganer og utøvende myndigheter etc. vil være lagt til de politiske plan der det er praktisk og ønskelig. Vi kan også tenke oss at mange land har sine klare særegenheter blant annet som en følge av et bevisst ønske og bevisste bestrebelser for å bevare et kulturelt mangfold med den rikdom som det medfører. Hvert land har derfor, og selvfølgelig av praktiske årsaker, behov for en viss uavhengig nasjonal politisk styring.

Vi skal nå bruke vår fantasi og tenke oss hvordan denne uavhengige politiske styringen kan være ordnet i et land om hundre år: Selv om mange politiske beslutninger og offentlige virksomheter er blitt overført til overnasjonale myndigheter, så vil landet likevel ha både lovgivende forsamling, regjering, domstoler, og offentlige organer etc. som skal ta seg av mange offentlige oppgaver innen helse-, samferdsels-, undervisnings-sektoren, etc. Vi vil bare tenke oss hvordan den lovgivende forsamlingen og regjeringen med departementene (kontorene) som administrerer den utøvende makten er ordnet og arbeider. Som nevnt ovenfor har en slik nasjonal lovgivende forsamling bare en begrenset handlefrihet ettersom den er underlagt mange lover som er bestemt av lovgivende forsamlinger på høyere internasjonale plan. Således må den nasjonale lovgivende forsamlingen følge lover og regler som for eksempel er minstekrav til offentlige helse-, sosial- og skole-tilbud, etc. og rammebetingelser for domstolenes straffeutmålinger, etc., og krav som må oppfylles slik at samfunnet greier å være liberalt og velordnet, etc. i henhold til sosial-liveralismens idèer og våre postulater. Til gjengjeld er det en viktig oppgave for den nasjonale lovgivende forsamlingen å velge ut representanter til lovgivende forsamlinger, domstoler, politiske organer, politiske organisasjoner, etc. på de høyere plan. Vi fortsetter med å bruke vår fantasi og vi tenker oss at den lovgivende forsamlingen består av personer som er valgt av befolkningen og som er deres representanter. Hver kandidat til disse vervene som folkevalgte representanter i den lovgivende forsamlingen som vi i det følgende kaller Parlamentet må tilhøre et politisk parti, og han må bli foreslått som kandidat til et slikt verv av sitt parti for å kunne stille til valg. Kandidatene må forplikte seg til å følge partiets partiprogram. Landet er delt opp i flere distrikter for valg av representanter til Parlamentet. Når det skal velges representanter til Parlamentet for en ny periode, da tilbyr partiene et passe antall av sine kandidater fra hvert distrikt. Hver stemmegiver stemmer på et parti i henhold til dets program som han får se på en dataskjerm når han stemmer. Samtidig får han da opp på dataskjermen en oversikt over hvilke kandidater dette partiet foreslår. Denne oversikten omfatter for hver eneste kandidat en attest for tidligere utdannelse, yrkeserfaring, etc., og en uttalelse fra kandidaten om hans interesser, etc., samt hans ønsker om hvilke Parlamentskomitèer han ønsker å sitte i. Her må han prioritere disse komitéene fra 1. prioritet, 2. prioritet, og så videre. Han har bare lov til å sitte i én slik komité. Stemmegiveren velger ut de kandidatene som han tror mest på. For stemmegiveren er det også ofte viktig å velge kandidater som prioriterer bestemte Parlamentskomitéer. Årsaken til dette er forklart nedenfor. Stemmegiveren prioriterer til slutt de kandidatene som han har valgt fra 1. prioritet, 2. prioritet, og så videre. Hvor mange kandidater hvert parti får inn i Parlamentet som folkevalgte representanter beror på hvor mange som stemte på partiet. Men hvilke av partiets kandidater som kommer inn i Parlamentet beror på de prioriteringer som stemmegiverne gjorde i deres valg av kandidater. Avstemninger i Parlamentet foregår i hovedsalen der alle de folkevalgte representantene har sete og har mulighet til å delta i stemmegivningen og i alle diskusjoner som går forut for avstemningene. Men før saker legges frem til avstemning i Parlamentet er de blitt behandlet av komitéer i Parlamentet. Parlamentet har to slags komitéer, nemlig de faste parlamentskomitéene og sakskomitéer som blir opprettet etter behov for å behandle store saker som berører flere regjeringsdepartementer. Det er en parlamentskomité for hvert regjeringsmedlem og hans departement. Parlamentskomitéen er bindeleddet mellom Parlamentet og ministeren med hans departement. Alle parlamentskomitéene skal ha et bestemt antall medlemmer. Halvparten av disse medlemmene, pluss en komitéformann skal tilhøre det (de) partiet (partiene) som har fått tildelt regjeringsmakt av Parlamentet. Det er ikke anledning for noen folkevalgt representant å sitte i mer enn én parlamentskomité. Det (de) regjerende partiet (partiene) må derfor ha så 18

mange representanter i Parlamentet at de er i stand til å fylle alle sine plasser i parlamentskomitéene. De resterende plassene i hver parlamentskomité blir besatt med medlemmer fra opposisjonspartiene. Hvilke representanter som skal sitte i de forskjellige parlamentskomitéene regnes ut i henhold til resultatet av parlamentsvalget der hvert parti og hver representant fikk notert seg for et visst antall stemmer for det første for seter i Parlamentet og for det andre for seter i bestemte parlamentskomitéer. Den første oppgaven for hver parlamentskomité er svært viktig, nemlig å finne og å foreslå en kvalifisert person til stillingen som minister for det departementet som er knyttet til komitéen. Ministeren skal fungere som administrerende direktør for departementet og må være en dyktig fagmann vel skikket og med gode kvalifikasjoner for en slik oppgave. Det er altså ikke en politiker som parlamentskomitéen søker etter, men en dyktig fagmann som administrator for et større fagdepartement. Det er bare den administrerende minister (statsministeren) som er politiker. Han er også tilknyttet en parlamentskomité som formelt foreslår ham for Parlamentet som administrerende minister. Parlamentskomitéen som er tilknyttet den administrerende minister er spesiell fordi mange av partilederne i opposisjonspartiene pleier å være medlemmer av denne komitéen. Det er et samlet Parlament i hovedsalen som ved avstemning godkjenner parlamentskomitéenes forslag til ministre. Hvis et forslag til fagminister fra en parlamentskomité ikke blir godkjent, eller hvis Parlamentet eller komitéen selv - på et senere tidspunkt vedtar et mistillitsforslag mot fagministeren, da vil parlamentskomitéen finne og foreslå en annen kandidat til stillingen. Men hvis Parlamentet ikke godkjenner den foreslåtte administrerende minister, eller på et senere tidspunkt vedtar et mistillitsforslag mot ham, da kan Parlamentet måtte finne andre partier som kan overta regjeringsmakten, og alle parlamentskomitéene vil da måtte få nye komitéformenn. Men fagministeren kan fortsette i sin stilling ut parlamentsperioden uavhengig av eventuelle regjeringsskifter inne i Parlamentet. Fagministre kan gjenvelges for en ny parlamentsperiode, men kan ikke sitte i stillingen lenger enn gjennom to hele parlamentsperioder pluss eventuelt resten av første parlamentsperiode hvis han den gang ble valgt til stillingen et stykke inn i parlamentsperioden. Fagministerene som formelt er regjeringsmedlemmer har jevnlige møter med administrerende minister. Likevel er det møtene mellom administrerende minister og alle formennene i parlamentskomitéene som er nærmest det som vi kaller regjeringsmøter fordi det er denne gruppen av personer som har den virkelige regjeringsmakten. Noen saker som Parlamentet har til behandling er så store og omfattende at de må behandles av flere departementer. For slike saker blir det opprettet koordinerende sakskomitéer i Parlamentet når det er behov for det. Medlemmer av sakskomitéene er ikke nødvendigvis medlemm i noen av de berørte parlamentskomitéene, men som regel er de det. I likhet med parlamentskomitéene skal halvparten av medlemmene i sakskomitéene pluss komitéformannen tilhøre det (de) partiet (partiene) som har regjeringsmakten. Det er ikke anledning for noen representant å sitte i mer enn én sakskomité. (I tillegg til en parlamentskommité). En sakskommité har normalt sitt eget midlertidige sekretariat. Parlamentet har også et presidentskap som består av fem medlemmer, nemlig to medlemmer fra det (de) regjerende partiet (partiene) og to medlemmer pluss formannen fra opposisjonspartiene. Oppgaven til Parlamentets presidentskap er hovedsakelig å sørge for og kontrollere at viljen til Parlamentet som øverste offentlige styringsorgan blir fulgt. Formannen til Parlamentets presidentskap bærer tittelen Parlamentets president. Domstolene i landet er på samme måte som vi er vant til ordnet i flere nivåer. Domstolen på det høyeste nivået som er kalt Overdomstolen (Høyesterett) har også en formann som har tittelen president for Overdomstolen. (Høyesterettspresident). De tre høyeste vervene i den offentlige styringen av landet er Parlamentets President, Presidenten for Overdomstolen og Administrerende Minister (Statsminister). Disse vervene 19

20 rangerer like høyt, og det er de tre personene som innehar disse stillingene som ivaretar representasjonspliktene for landet, og denne jobben å skulle representere nasjonen går på omgang mellom dem.. Landet har altså ingen Konge, President eller annen figur som er oppnevnt spesielt for de offentlige representasjonspliktene, etc. Årsakene til at landene om hundre år ikke lenger har noen enkeltperson som er oppnevnt til å inneha nasjonens høyeste embete med oppgaven å være landets øverste representant er at slike personer ikke lenger hadde noen hensikt, og at landene ved å kvitte seg med slike figurer fjernet en mulighet for misbruk av makt og privilegier, og at en slik figur i et land lett kan skape uheldige nasjonalistiske bevegelser i befolkningen. Et lands grenser bør bestemmes av blant annet: - Tradisjon og historie, det vil si av hevdvundene grenser som har vært brukt gjennom lange tider. - At befolkningsgrupper med stort sett samme språk, kultur og historisk bakgrunn bor i landet - At landet er et naturlig geografisk avgrenset område - Og selvfølgelig av at landet er tilstrekkelig stort, økonomisk sterkt, etc. til å være et selvstendig land. Det vil naturligvis aldri være full enighet om hvor disse grensene skal gå, og for å redusere betydningen av hvor disse grensene ligger bør idèen om nasjonalstaten bli nedtonet. Derfor er det uheldig å beholde personer som har som eneste oppgave å være representant for en nasjonalstat, og derfor må vi tro at disse figurene forsvinner i løpet av de neste hundre år. I det ovennevnte har vi brukt fantasien, og beskrevet hvordan den politiske styringen kan være ordnet om hundre år i et land som er styrt i henhold til sosial-liberalismens idèer. Men som nevnt tidligere så har jo mange land lenge hatt en offentlig styring som er svært meget i overensstemmelse med sosial-liberalismens idèer. Derfor er ikke den politiske styringen som er beskrevet ovenfor særlig forskjellig fra hvordan mange land allerede har ordnet sine Parlamenter, regjeringsdepartementer og domstoler.. Erfaringen viser at de land som har en politisk styring som likner det som er nevnt ovenfor, det vil si som har en politisk styring i henhold til sosial-liberalismens idèer, vanligvis funksjonerer rimelig bra. Når den politiske styringen eller de offentlige organene svikter i slike land så er det på grunn av at politikere eller ledere i offentlig virksomhet enkeltvis eller som grupper er dårlige og ikke strekker til. La oss fortsette å bruke fantasien og anta at menneskene om hundre år er mer profesjonelle enn vi er i dag, og at de derfor fører en mer grundig kontroll med all offentlig virksomhet enn det som vi er vant med. Vi tenker oss derfor at det vil være en ganske stor forskjell mellom fremtidens menneskers og vår egen holdning til politikere og offentlig ansatte. Vi tenker oss at menneskene om hundre år vil kreve temmelig meget av sine politikere og byråkrater og at de vil kontrollere nøye at offentlig styre og stell er effektivt og ikke på noen måte ressurssløsende. Det er selvfølgelig like uønsket med sløsing av ressurser i offentlig styre og stell som i privat sektor. Fremtidens mennesker vil derfor til enhver tid arbeide for streng effektivisering av offentlige organer og ikke minst at alle beslutninger og tiltak fra det offentlige skal være styrt av markedets behov og ønsker og ikke være motivert i hva som er ønskelig, tjenelig, bekvemt, etc. for politikere og offentlige tjenestemenn. De ser ingen grunn til at politikere og offentlig ansatte skal ha en bedre arbeidsdag eller bedre betingelser på noen som helst måte sammenliknet med dem som arbeider i konkurranseutsatte virksomheter. Dessuten ønsker de at det alltid skal være tydelig at offentlig ansatte er ansatt av samfunnet og derfor skal tjene samfunnet og dets innbyggere etter beste evne. Som følge av det ovennevnte er det rimelig å tenke seg at menneskene om hundre år vil passe nøye på at følgende prinsipper og hovedregler for offentlig styring vil bli overholdt strengt: