HAAKON SHANGHAIEN SCHØNNING

HAAKON SHANGHAIEN SCHØNNING (Dette bildet av H.Schønning henger den dag i dag på veggen i Politihuset i Oslo) (16. april 1901 1. april 1950) FRA STORHET TIL TRAGEDIE Av: Ronny Få personer i Norge s ju-jitsu miljø er omspunnet med mer usikkerhet og tåke enn nettopp Haakon Schønning. Hvem var denne mannen som var en pioneer og er en legende innenfor både det norske politiets arrestasjonsteknikker og norsk selvforsvar og ju-jitsu instruksjon? Undertegnede har kjent til Haakon Schønning siden 1995, og har siden den gang visst at Haakon Schønning, jo det var han som var den første til å instruere ju-jitsu på organisert vis i Norge. Undertegnede startet på denne tiden, det dengang vanskelige jakten på Schønnings bøker. Vi vet idag relativt lite om mannen før han dukker opp med sine bøker, som omhandler hans mange reiser og hospiteringer ved politiavdelinger rundt om i verden. En ting er imidlertid sikkert. Han må uten tvil ha vært en umåtelig dyktig polititjenestemann og hatt en meget høy stjerne innad i Oslo Politikorps, da han gjentatte ganger får tillatelse til å reise rundt om i verden og hospitere ved noen av verdens fremste politiavdelinger. Dessverre har han vært offer for flere tiår med feilaktige og ondsinnede rykter om hans person. Denne artikkelen ble planlagt for flere år siden, da undertegnede fikk et spørsmål fra en svensk nærkampinstruktør om vi (nordmenn) syntes det var leit at Schønning ble nazist og gikk i tyskernes tjeneste under krigen? Dette spørsmålet fikk meg til å gruble: Hvis Schønning gikk tyskernes ærend, hvorfor i all verden lærte ham dem ikke William Fairbairn s form for nærkamp??? Fairbairn instruerte jo den ju-jitsu en og nærkampen (Defendu) som Schønning hadde lært i Shanghai før krigen til britiske agenter og commando soldater under den annen verdenskrig. Denne nærkampen hadde jo tyskerne en voldsom respekt for. De var rett og slett liv redde for den. Det var blandt annet av denne grunn at tyskerne bestemte seg for at alle allierte commandos og agenter som ble tatt til fange, skulle henrettes umiddelbart. Haakon Schønning er kanskje den mest bemerkelsesverdige norske politimann gjennom alle tider, og det sier ikke så rent lite. Det er i år (2009) et slags Schønning jubileum, da det er nøyaktig 80 år siden Shanghai Schønning, som han også ble kalt, i 1929 begynte å instruere den Fairbairn inspirerte ju-jitsuen han hadde lært i

Shanghai, på den nyopprettede Statens Politiskole, og 80 år siden han skrev boken Razziaer i Shanghai. Journalist, historiker, forfatter og Rådgiver Jørn-Kr. Jørgensen ved informasjonsavdelingen i Oslo Politidistrikt uttaler i boken Politiliv fra 2004 at: Haakon Schønning var en av de mest visjonære politiledere Norge noen gang har hatt! Jeg vil takke spesielt Rådgiver Jørn-Kr. Jørgensen ved Oslo Politidistrikt og Politioverbetjent A.H. Andresen ved Politihøgskolen for alle samtaler, og deres mange uvurderlige bidrag og arbeide for å få sannheten om Haakon Schønning fram i lyset. Jeg håper med denne artikkelen å bidra med å renvaske Haakon Schønning fra alle nazimistanker for all fremtid. ********************** Haakon Schønning ble født i Kabelvåg i Nordland fylke 16.april 1901. Han var nummer tre i en søskenflokk på fem. Haakon s foreldre var Peder Christian Schønning (F: 1865) fra Trondenes i Troms, og Emma Kaarbø (f: 1874 d: 1952) fra Henningsvær i Lofoten. Peder og Emma skal ha giftet seg den 20.januar 1894 i Kabelvåg. Peder C. Schønning og Emma Kaarbø fikk fem barn: Sofie 2.oktober 1895, Brynjulf 17. november 1897, Haakon 16. april 1901, Karl 20. februar 1906 og Dagfinn 13. mai 1910 - d1938 Haakon s besteforeldre var Peder Hagerup Schønning (farfar), Anne Margrete Pedersdatter (farmor), Erik Olssøn Kaarbø (morfar) og Simonette Sofie Lund (mormor). Haakon flyttet som barn med sine foreldre til Trondheim, hvor han også hadde en stor del av sin oppvekst. Hans far praktiserte som høyesterettsadvokat i byen. Schønning tok artium, og fortsatte etter skoleårene på Krigsskolen. Etter et år på KS, gikk Schønning ut som sersjant og nr 1 i sitt kull. Han har høyst sannsynlig hatt et eller to pliktår som sersjant før han i 1922 blir forfremmet til second løytnant. I 1925 tar Schønning juridikum og praktiserer en kortere periode ved et advokatkontor i Oslo. Fra våren til høsten 1926 arbeider Schønning som politibetjent i Aker. SCHØNNING REISER TIL DET FJERNE ØSTEN I årene 1927 1928 reiste Schønning til Østasia. Dette fortelles av Schønning selv i boken Razziaer i Shanghai fra 1929. I denne boken forteller Schønning at han hospiterte et halvt år i 1928 i byens politistyrke, men han forteller også at han tidligere hadde gjort studier ved europeiske og asiatiske politikorps. I hans bok fra 1934 Fra Scotland Yard til Singapore. Forteller han om besøk i flere av de største byene i Europa og Asia. Han forteller at han er i Berlin i 1932, London i 1933, og Paris i 1934, men de to første byene som nevnes i boken, Singapore og Manila, mangler beskrevet årstall. I Norsk Politiblad nr 19 fra 1940 eller 41, i forbindelse med at Schønning har gått inn i en ny stilling som ny konstituert politiinspektør i Oslo, står det litt om Schønnings CV så langt i karrieren. Der fortelles det at han i årene 1927 1928 reiste til Østasia. Forfatteren av denne artikkelen antar derfor at Schønning kan ha besøkt Singapore i 1927 og Manila i 1927 eller 1928. I denne rekkefølgen fordi Singapore nevnes først av de to byene i boken fra 1934, samt at Singapore hadde en britisk styrt politistyke i byen. Altså et slags Shanghai i mindre målestokk, da Singapore hadde 600.000 innbyggere mot Shanghai s over 2 millioner innbyggere i slutten av 20-årene. Vi må anta at Shanghai var reisens store mål. Da denne byen var et verdensberømt metropol, men også berømt for sin voldsomme kriminalitet, og at Singapore og Manila kanskje var ment som en form for tilvenning og oppvarming før Schønning skulle gjennom den store ildprøven, nemlig Shanghai. Det kan derfor tenkes at dette er grunnen til at Schønning skriver en ren bok om Shanghai før han kommer tilbake og

først forteller om oppholdene i Singapore og Manila i boken fra 1934. Men, det er også en åpning for at besøkene i de to respektive byene kan ha skjedd etter Shanghai oppholdet men før Berlin oppholdet i 1932. Det som imidlertid kan tale mot denne siste teorien, er at Schønning i 1929 skrev bok og arbeidet som lærer ved den nyopprettede Statens politiskole, noe han helt sikkert gjorde frem mot sommeren 1930. Han arbeider også ved skolen i 1931, skriver en ny bok, deltar i Menstadslaget. Det virker derfor mest trolig at besøkene i Singapore og Manila må ha foregått etter høsten 1926 hvor han arbeider i Aker og før 1928 hvor han er i nevnte Shanghai. Det er dessuten lite trolig at han har foretatt to reiser til Østen med kun et par år i mellom dem, da dette på slutten av tyvetallet var en kostbar, lang og strevsom reise. Det er derfor undertegnede heller sin lit til den første teorien. SINGAPORE Ca 1927 reiser Haakon Schønning til Singapore for å hospitere ved The Straits Settlements Police, som var en britiskstyrt politistyrke i den britiske kolonien. Politistyrken besto totalt av 4000 mann. På en tur i havneområdet i byen ble Schønning var et voldsomt oppstyr på en av bryggene. Det var en ung gutt som hadde falt i vannet, men denne ble reddet av den britiske politimannen Robertson. Schønning går bort og presenterer seg for Robertson, og ble invitert på kontoret hans ved The Strait Settlement Police. Inspektør Robertson forteller Schønning flere historier fra byens polititjeneste. Kapittlet om Singapore inneholder flere av Robertsons historier, men det er ikke gjengitt noen hendelser som forteller om Schønning faktisk var ute i polititjeneste her eller ikke. Hvis Schønning på noen måte har hospitert eller vært med på patrulje i denne byen, så har det ikke skjedd noe som hadde noe større hensikt å fortelle om. Vi kan uansett anta at Schønnings visitt i Singapore var av kort varighet. MANILA Ca 1927 eller 1928 Manila på Filipinene I Manila treffer Schønning den amerikanske politimannen Simkers. Simkers er etterforsker i byens politistyrke. Simkers tar med seg Schønning i etterforskningen av en drapssak. H.Schønning i Manila, Filippinene

(Bildet er hentet fra Fra Singapore til Scotland Yard av H.Schønning) SHANGHAI 1928 blir på mange måter Schønnings viktigste år. Her legges mye av grunnlaget for hans videre suksessfulle politikarriere. Schønning reiser til Shanghai, som i 20- og 30-årene var verdens mest kriminelle by, og hospiterer ved det viden berømte Shanghai Municipal Police (SMP). SMP var en britisk styrt internasjonal politistyrke i et område kalt The International Settlement i millionbyen. The International Settlement hadde en befolkning på omlag 1 million innbyggere, mens Shanghai totalt hadde en befolkning på 2 millioner innbyggere i 1928. Schønning er i Shanghai et halvt år. The Bund ved bredden av Yangtsze elven (Bildet er hentet fra s.9 i Razziaer i Shanghai, Foto: H.Schønning)...Det er middagstider i Nanking Road, Shaghais hovedpulsåre. En yrende vrimmel av kjøretøier, biler, rischaer, trikker, omnibusser, kjerrer, drosjer og trillebører fyller gaten fra The Bund ved floden til den store, åpne plass ved Race Course. Dertil alle fotgjengerne, representanter fra alle provinser i det store himmelskerike og fra alle verdensdeler. Gaten yrer av farver og merkverdige klesplagg. Klokkeklemt, automobilhorn og gneldrende musikk blander sig med den summende lyd fra folkeskaren. Settlementets britiske politi dirigerer dette veld av kjøretøier og fotgjengere efter et glimrende trafikksystem. Plutselig blir det stans. En ricshakuli har ignorert politimannens røde stoppesignal. En politikølle hviner mot den ulykkelige; der høres et skrik, gaten sperres av nysgjerrige. Kulien trekker seg hostende tilbake til fortauet. Politifløiten skingrer, og gaten er atter farbar. Bare et lite trekk i gatens fysiogami. Sådan må det være i Shanghai. De urolige tider, denne udisiplinerte hærskare avfordrer en en knivskarp justis. Daglige mord, plyndringer og ran, borgerkrigens uhyggelige følgesvenner, martrer verdensbyen. Men det britiske politi skjerper sine våpen i kampen mot det overtagende forbryteronde; og ingen er i tvil om at tilsist vil politiet og rettferdigheten seire.

--Shanghai, Kinas og Asiens kommersielle Metropolis er hvad briterne kaller a peculiar mixture of East and West. Slik starter første kapittel Shanghai, Østens Metropolis i Haakon Schønnings første bok Razziaer i Shanghai. Shanghai var i følge Schønning åstedet for utallige forbrytelser. Under den kinesiske borgerkrigen vekslet byen mellom å være midt i kampsonen, i Nordarméens hender, eller i Sydarméens hender. Byen var et konsentrasjonspunkt for de militære operasjoner. Som en direkte følge av borgerkrigen er at kriminelles tilgang til skytevåpen blir vesentlig enklere og større. Krimialiteten skal ha et toppunkt i 1928 i følge Peter Robins bok om W.E Fairbairn Gentleman & Warrior. Shanghai Municipal Police hadde en styrke på 4000 mann i 1928. Styrken besto i hovedsak av 10% briter, 5% japanere, 25% indere og 60% kinesere. Schønning forteller at Shanghais politi tok opp kampen ikke bare mot enkeltvis opererende forbrytere, men mot hele bander og organisasjoner. Man kan gjerne si at man allerede i 20-årenes Shanghai arbeidet målrettet mot både organisert kriminalitet og gjeng-/bandeproblematikk. Dette er helt i tråd med det som gjøres i dag over åtti år senere i Oslo Politidistrikt. Videre forteller Schønning at politiet var nødt til å gripe til hardhendte og skarpe midler. Datidens siste oppfinnelser innen Politi- og militærteknikk ble benyttet. Det ble benyttet skuddsikre stålvester og stålskjold, mitralijøser, armerte biler og motorsykler, hånd-, røyk-, gass-, og tåregassgranter. Det fortelles også at samtlige som skulle tiltre i korpset måtte gjennomgå en seks måneders streng politiskole. Det sier også en hel del om tilstandene i Shanghai, at det i løpet av kun en måned var mer alvorlig kriminalitet enn i løpet av et helt år i USA!!! Dette samtidig mens Al Capone med hans like sinnede, med organiserte kriminelle bander (mafiaen) herjet som verst i USA med maskinpistol i hånd. I 1927 var det hele 1468 væpnede ran i den internasjonale delen av Shanghai, hvorav 833 ranere ble arrestert for udådene. (Det siste innen polititeknikk, Bildene er hentet fra Razziaer i Shanghai ) Schønning blir godt kjent med den britiske politimannen William E. Fairbairns eget politiselvforsvarssystem, Defendu, og ju-jitsu mens han er i SMP. Fairbairn skrev boken Defendu i 1925, og fra 1926 skal alle polititjenestemenn i Hong Kong, Singapore og Shanghai ha mottat sitt eget eksemplar av boken. I disse storbyene ble også Defendu innført som offisielt politisystem. Vi kan med rimelig høy grad av sikkerhet anta at også Schønning har mottatt et eksemplar av boken med samme navn. Bekjentskapen med Fairbairns Defendu skal i veldig høy grad komme til å prege Schønnings videre virke i det norske politi.

(Bildet er hentet fra Selvforsvar ) W.E. Fairbairn er fra 1925 1935 leder og grunnlegger av Shanghai Reserve Unit. Verdens første politi spesialstyrke, og en forløper til dagens SWAT, ERT/HRT eller Beredskapstropper rundt om i verden. Styrken besto av 100 spesialtrente menn. Det var Fairbairn selv som sto for treningen av styrken. The Red Maria som ble bygget i 1927 på et Guy chassis. Sannsynligvis med Shanghai Reserve Units, øverste sjef og grunnlegger, William E. Fairbairn til høyre. (Bildet er hentet fra s. 87 i Razziaer i Shanghai, Foto H.Schønning) I Shanghai deltar Schønning på alt fra opium razziaer til raid mot desperate ransmenn bl.a. med Shanghai Reserve Unit. Under følger en episode fra en væpnet politiaksjon som Schønning deltok på:

...En motorordonans svinger inn ad politikasernens port i en svimlende fart. Han stanser den prustende motor og springer op til charge-room, vaktrummet. Kort efter høres en en skingrende politifløite og en skarp kommando: Alle mann klar!. Patrollvognen kjører frem, og i et øieblikk er 16 mann på plass. I et stormende jag under sirenenes hyl farer vi gjennom gatene ut mot Shanghais Eastend. Bevæpnede røvere har atter vært på ferde. Det blir igjen krig på kniven mellem banditter og politi. Biler, ricshaer og trillebører, gateselgere og fotgjengere skvetter til side og gir plass for politibilen. Man vet hvad det gjelder. Det er armed robbers raid. Bilen stanser med et rykk, og med dragne revolvere hopper vi ut. En police-inspector forklarer oss med få ord situasjonen.. Tre banditter er overrasket på fersk gjerning under plyndringen av en butikk. Forfulgt av politiet har de søkt tilflukt i et hus i en sidegate. Vi har dem som rotter i en felle. Med megafon har politiet anmodet dem om å overgi sig. En salve fra deres revolvere er svaret. De forstår at døden venter dem i ethvert tilfelle foran domstolen. Hvorfor ikke selge livet dyrt og drepe så mange som mulig av disse hvite menn? Vi omringer huset. Atter opfordres røverne på kinesisk gjennem megafon om å overgi sig. En rekke nye skudd er deres svar. De skyter gjennem veggen i det skrøplige kineserhuset. Vel, hansken er kastet. Her må altså brukes makt mot makt. Der kommanderes ildgivning. Vi anvender kineserenes taktikk og skyter gjennem veggen.et hyl lar oss forstå at en er truffet. Så en rasende knitren igjen, som atter besvares fra vår side. Enda et kvarters ildkamp, så blir alt stille. Har bandittene gitt op, eller er de drept? Der gis ordre til fremrykning, og vi baner oss i vei inn i huset. To av røverne ligger urørlige på gulvet. En tredje ligger blodigsåret i en seng. Han taler svakt og vinker til oss. En politisersjant nærmer sig sengen for å undersøke ham. Plutselig smeller et skudd, og sersjanten synker om, dødelig truffet i underlivet. Banditten har skutt gjennem sengeteppet. Kun et nytt bevis på røvernes nedrige og desperate taktikk.. Krigshelten Gunnar Sønsteby fortalte en gang undertegnede at Haakon Schønning var den perfekte politimann. Han fulgte alle orderer til prikke og var alltid ulastelig antrukket, korrekt og elegant! I 1929 utgir Schønning sin første bok, Razziaer i Shanghai. Boken blir utgitt i to utgaver, en med hard perm og en med myk perm. Boka kostet kr 3.80,- Soft-cover utgaven Morgenavisen gir følgende omtale om Razziaer i Shanhai : Næsten uutholdelig spennende og full av de villeste eventyr. Han er med på alt, faller i klørne på banditter, rømmer og deltar i vågelige razziaer langt inne i det Ingenmannsland som heter Østens forbryder-kvarter. Boken er velsignet fri for litterære ambisjoner, men virker til gjengjeld uhyggelig selvoplevet, gir dessuten et godt bilde av våre dagers Kina. Schønning var også sterkt inne i bildet ved opprettelsen av det aller første konstabelkurset ved Statens Politiskole i 1929. Schønning var lærer i bl.a arrestasjonsteknikk (AT) og selvforsvar ved skolen.

Schønning har AT instruksjon på Statens Politiskole. (Bildene er hentet fra H.Schønnings Selvforsvar fra 1931 øverst og 1941 nederst) Den 12.mars 1931 deltok Schønning i et konstituert styremøte i en nedsatt komiteé kalt Idrettskomiteen av 1931. Målet var å danne et landsforbund for politiidrett. Komiteen valgte Schønning til formann. Det er i dette møtet enighet om å danne et landsforbund, kalt Norsk Landslag for Politiidrett, samt et råd som først skulle bli etablert den 23. mars 1934, kalt Norsk

Politiidrettsråd. Politirådets første formann ble Haakon Schønning. Dette var forløperen til dagens Norges Politiidrettsforbund. Den 8. juni 1931 skal Schønning ha vært blant lederene for det nye opprørspolitiet, Statspolitiet, som faktisk ble opprettet denne dagen, og som for første gang ble satt inn under Menstadslaget ved Skien. For første gang hadde staten full disposisjonsrett over et opprørspoliti bygget opp etter et tysk forbilde. Statspolitiet hadde et større antall spesialtrente politifolk under en militærstruktur, som var opprettet nettopp for bruk under indre konflikter. Opprørspoliti enheten skal ha bestått av ca 100 polititjenestemenn fra Oslo, Bergen og Trondheim. I det såkalte Menstadslaget kom det til sammenstøt mellom streikende arbeidere og demonstranter, tilsammen 2000 mann på den ene siden, og til og begynne med et 100 talls politimenn på den andre siden. Demonstantene ga imidlertid de fåtallige politifolkene store problemer og mange av dem ble regelrett banket opp. Senere fikk politiet hjelp fra flere politifolk og militære slik at de nå kom opp i tilsammen 1500 mann. Blant de militære var 145 gardesoldater som ble sendt fra Oslo, samt 4 marinefartøyer ble sendt opp i Skiensfjorden som sikring etter ordre fra daværende Forsvarsminister Vidkun Quisling. Bakgrunnen for bråket var at NAF (Norsk arbeidgiverforening) bestemte at lønnen skulle settes ned mellom 15 og 20 prosent på grunn av rasjonaliseringspolitikken. LO (Landsorganisasjonen) godtok ikke dette, og foreslo en reduksjon av arbeidstiden. NAF svarte med lockout. Mens lockouten pågikk lot Norsk Hydro og Union Co. noen kontraktsarbeidere utføre endel arbeid. Dette ble oppfattet som streikebryteri og førte til en opptrapping av konfliktnivået. I 1931 skriver Schønning selvforsvarsmanualen Selvforsvar, Jiu-Jitsu og politigrep, som fungerer som pensum i selvforsvar og arrestasjonsteknikk ved Statens politiskole i Oslo. Boken er i høyeste grad basert på W.E.Fairbairn s Defendu system, som Schønning har trenet mens han tjenestegjorde i Shanghai Municipal Police. Schønning refererer også til Fairbairn s Defendu innledningsvis i boken. De aller fleste teknikkene i Selvforsvar kan man finne igjen i boken Defendu fra 1925. Denne førsteutgaven blir også utgitt i soft-cover. (Bildet er lånt fra www.jujitsu.no) I Selvforsvar forteller Schønning: Jiu-jitsu er forlengst adoptert av de fleste større og moderne politikorps som særlig hensiktsmessig og nyttig for politimenn. Enkelte politieksperter har på grunnlag av jiu-jitsu utviklet spesielle, effektive politi- og arrestasjonsgrep. Som en foregangsmann kan nevnes W.E. Fairbairn ved Shanghai Municipal Police. Han fungerer som chef-instruktør i jiujitsu ved dette politikorps. Efter årelang praksis utgav han i 1925 sitt Defendu system, som er en kombinasjon av jiu-jitsu, bryte-, bokse- og politigrep. Dette system er i det vesentlige bygget over jiujitsu. Det er et uhyre virkningsfullt selvforsvarssystem, som i særlig grad tar sikte på de mange rough situasjoner og desperate forbrydertyper, som Østens politimenn under tjeneste støter på. Defendu er innført som fag ved de britiske politikorps i Shanghai, Hong-Kong og Singapore. I Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Østerrike og De Forenede Stater inngår jiu-jitsu som en fast og viktig del av politiets utdannelse. SCHØNNING HOSPITERER VED POLITIET I DE STORE BYENE I EUROPA

MED SCHÜPOENE I BERLIN I 1932 hospitere Haakon Schønning ved Berlin politiet. (juni/sommerhalvåret?). I følge Schønning hadde Berlin 19 000 politimenn i tjeneste. Schønning forteller om et Berlin preget av en politisk brytningstid mellom de ytterliggående politiske partiene. Tiden er preget av usikker innenrikspolitikk, hyppige riksdagsvalg, nødforordninger, stadige politioppbud og tallrike og økende sammenstøt mellom nasjonalsoialister og komunister. I Berlin besøker Schønning blant annet politiskolen i Brandenburg, rytterpolitiet, og Den berlonske Überfallkommando. Schønning gir en veldig interessant betraktning av de politiske forholdene i Tyskland i 1932, innledningsvis i kapittlet Med Schüpoene i Berlin i boken Fra Singapore til Scotland Yard. Under følger et utdrag:...det er ennu socialdemokratene som har makten i Tyskland, men de styrende kjemper en fortvilet kamp mot de mange stormløp som rettes mot dem, snart fra det en, snart fra det annet politiske parti. Nasjonalsocialismen griper stadig om sig og vinner terreng; men dens siste overveldende fremstøt mot regjeringsmakten er ennu ikke begynt. Forpostfektningene er imidlertid i full sving. Særlig ille blir det i juni måned da uniformsforbudet, som har vært gjeldende en tid, blir ophevet. Det blir signalet til de voldsomste politiske optøier. Ikke bare nazister og kommunister trekker da i uniform, men også Stahlhem og Reichsbanner. Den ene politiske partimønstring i uniform avløser den annen. Slagsmål og skuddveksling blir en daglig foreteelse. Det bitre og uutslukkelige hat mellem nazister og kommunister gir sig utslag i blodige feider. Antallet av dødsoffer og sårede stiger stadig. Begge partier betjener sig av de skarpeste midler i kampen mot hinannen. De optrer avvekslende som den angripende part. Det drier seg ikke bare om enkeltmannsskamper, men om voldsomme bataljer mellem grupper og bander......tyskland er politisk oprevet. Siden verdenskrigen (kommentar: Den første) har vel neppe noget land i Europa gjennemgått så mange kriser og vanskeligheter som dette land...det er kanskje lett nok å komme med kritikk over tilstandene. Jeg foretrekker imidlertid å holde meg nøitral, da det kan være meget som en utenforstående ikke kjenner til av Tysklands indre politiske forhold siden krigen, og som kan gi en plausibel forklaring på den utvikling situasjonen har tatt. Jeg finner det derfor klokest i å avholde mig fra kritiske, politiske betraktninger og ofrer mig isteden for polititekniske studier. Arbeidsfeltet er jo stort rikt og interessant. SCOTLAND YARD - LONDON I 1933 reiste Haakon Schønning til verdensmetropolen London med sine 8,2 mill innbyggere og 20 000 politimenn for å hospitere ved det verdensberømte Scotland Yard og Metropolitan Police. Schønning forteller i boka Fra Scotland Yard til Singapore at London politiet var blandt verdens fremste politikorps og var banebrytende på en rekke områder hva angår både ordenspoliti og kriminaltjeneste. Schønning forteller imponert at London politiet hadde tatt i brukt radiobiler. D.v.s politibiler med innmontert radiosender/mottaker for å kunne kommunisere mot andre biler eller deres operasjonssentral. Hver radiobil var utstyrt med en radiotelegrafist som kommuniserte via morse kode. Dette var noe London politiet hadde hatt i bruk siden begynnelsen av 1920-tallet. Schønning forteller videre: at radioen i politiets tjeneste har sin store berettigelse ja nødvendighet, ikke bare i kampen mot de bilende forbrydere, men også i det ordinære politiarbeide, både av forbyggende og forfølgende art. Radioen forsterker politiets mobilitet og slagkreft i en hittil ukjent grad...det fortelles videre at: Londons politi har hatt så megen nytte av sine radiobiler at ledelsen nu ikke kan tenke sig å være dem foruten. De inngår som et viktig ledd i det forbryterske ondet. En fremtidsvisjonert Schønning forteller at: Den fremtidige radiotjeneste i politiet vil sannsynligvis bygge på apparater som er tjenlige i både telegrafi og telefoni. Schønning forteller også at: Av særlig interesse er det å studere de såkalte Q-cars, kamuflerte politibiler med radio. De ser ut som ganske almindelige vare- eller transportbiler og er beregnet på helt ubemerket komme inn på livet av forbryderne.

POLITIET I PARIS I 1934 hospitere Haakon Schønning ved Paris politiet. (februar til juli?) 20 000 politimenn I følge R.Henrichsen og T.Arntsen i boka Ju Jitsu et tradisjonelt kampsystem skal H. Schønning ha i 1934 demonstrert ju jitsu for den franske politiskolen samtidig som han hospiterer ved La Guarde Repulicaine i Paris politiet. I 1934 skriver Scønning boken Fra Singapore til Scotland Yard om sine internasjonale hospiteringer. (Bildet er lånt fra www.jujitsu.no) Fra høsten 1934 til våren 1935 sitter Haakon Schønning (nr 3 bakerst fra venstre) som en av tre norske politioffiserer i den internasjonale politikomisjonen Interpol, som overvåker folkeavstemningen i Saar. Avstemningen i grensefylket mellom Tyskland og Frankrike ble fulgt med internasjonale argusdøyne. De to andre er: Ola Frizner (nr 5 bakerst fra venstre) og den senere meget beryktede nazisten og politiminister Jonas Lie (nr 6 bakerst fra høyre). (Bildet er lånt fra www.pluto.no/doogie/volapuk/litt/e_eggen/dokus_gimle134.htm)

Våren 1935 ba politimester Kristian Welhaven, politifullmektig Haakon Schønning om å undersøke mulighetene for å danne et janitsjarorkester innen Oslo politiet. I begynnelsen av november 1935 sendte Schønning ut et rundskriv til alle polititjenestemennene med anmodning om at musikkinteresserte ved Oslo politikammer skulle møte på Grønland politistasjon den 12. desember 1935 for å diskutere muligheten for å danne et janitsjarorkester. Dette møtet 12.desember var en ekstra ordinær generalforsamling i Oslo politiforening, og her ba politifullmektig Schønning om at det dannes et hornorkester ved Oslo politiet, og anmodet videre om utlån av foreningens instrumenter. Saken ble enstemmig vedtatt og musikkorpset opprettet. Oslo Politiets musikkorps hadde sin første opptreden i februar 1936, og sin første offisielle opptreden den 17.mai 1936 på utsiden av Møllergata 19. (Bildet er hentet fra Politiliv av Jørn Chr Jørgensen) I 1936 begynner Schønning som politifullmektig ved Trafikkavdelingen i Oslo Politikammer. På politihuset i Oslo henger et stort personalbilde av ansatte ved Civilavdelingen i Oslo Politikammer den 31.12.1936. Politifullmektig og leder for avdelingen er ingen ringere enn nettopp Haakon Schønning. Bildeutsnittet av Schønning ses helt øverst i denne artikkelen.. Schønning fortsetter samtidig som lærer i AT ved politiskolen. I 1936 blir også Otto von Porat (1903-1982), Norges eneste olympiske mester i tungvektboksing og tidligere proffesjonell bokser, engasjert som faglærer i boksing ved Statens Politiskole. Elevene trener boksingen parallelt med Schønnings ju-jitsu og trening i arrestasjonsteknikk (AT). Det kan vel tenkes at Schønning med sine erfaringer fra Fairbairn s Defendu i Shanghai kan ha vært en av pådriverne for å få engasjert Otto von Porat, for å kunne mikse sammen boksing og ju-jitsu.

Otto von Porat (Bildet er lånt fra www.boxrec.com) 9.APRIL 1940 9. april 1940 er en dato som kaster mørke skygger over den norske historien. Tyskland angriper Norge om morgenen denne dagen. Vi kjenner alle de berømte bildene og filmene som viser Tyske militære avdelinger som marsjerer opp Norges paradegate, Karl Johansgate i Oslo. Noen har sågar også lagt merke til at foran de marsjerende tyske avdelingene, så rir noen norske polititjenestemenn til hest. Det er derimot ikke så mange som vet at: polititjenestemennene til hest og til fots er under Politifullmektig Haakon Schønnings kommando. Tyske soldater marsjerer nedover Karl Johan 9.april 1940, flankert av ridende politi under Haakon Schønnings ledelse. Personen med sykkel i bildets venstre side er Gunnar Sønsteby. Om morgenen 9.april ved Oslo Politiet blir Politifullmektig Haakon Schønning tilkalt av Politimester Welhaven i Oslo. Schønning som er politifullmektig og en av politimesterens mest betrodde menn, samt sjef for Trafikkavdelingen, får jobben med å lose de tyske styrkene gjennom Oslo s gater og sørge for at ro opprettholdes. Politimester Welhaven hadde selv fått ordre fra Justisminister Terje

Wold om å bli på sin plass i byen og ivareta norske interesser best mulig. Justisminister Wold flyktet selv fra byen og senere landet sammen med de andre regjeringsmedlemmene og kongehuset. Politimesteren prøver på denne måten å hindre at ting kommer ut av kontroll i et forsøk på å beskytte Oslo s borgere mot dem selv. Schønning med 40 polititjenestemenn reiser tyskerne i møte på Olav Kyrres plass, hvor Drammensveien krysser Bygdø Allé. De norske politimennene møter her en stor tysk hæravdeling som har maskinpistolene klare. Schønning tar dette opp med de ansvarlige tyske offiserer, og våpnene ble dermed trukket tilbake. De tyske troppene ble deretter eksortert videre langs Drammensveien og ned Karl Johansgate. Noe som imidlertid ikke er kjent er at Schønning, som var kaptein i luftforsvaret, tidligere om morgenen den 9.april hadde forsøkt å stille til mobilisering, men det hadde på dette tidspunkt blitt for sent å komme i kontakt med noen fra våpengrenen. Dessuten skulle politiansatte kun mobilisere etter nærmere ordre. Schønning var også en kjensdis, etter sin tids målestokk. Han brukte slengkappe og monokkel, utpregede mandighetssymboler i samtiden, han hadde skrevet bøker om selvforsvar og var hyppig omtalt i avisene. Med sin bakgrunn fra Forsvaret var Schønning spesialist i militær drill og disiplinert utrykning, var adskillige gutters store forbilde, og bidro i kraft av sin person til politiyrketsprestisje. Nå geleidet ha tyskerne inn i byen. og hans prestisje hjalp ham her også. ( Mellom barken og veden av Nils Johan Ringdal. Under den tyske innmarsjen i Oslo, uttryker mange av innbyggerne i byen sin misnøye med at politiet eskorterer fienden, og kommer med negative tiltrop. Det legges merke til at det er kjendispolitimannen Haakon Schønning. HAAKON SCHØNNING VILLE ARRESTERE VIDKUN QUISLING I forbindelse med den tyske okupasjonen av Oslo 9.april 1940 og den flyktede norske regjeringen og kongehus, benyttet Vidkun Quisling anledningen til å begå statskupp. Dagen etter, den 10.april, kontaktet Haakon Schønning, politimester Kristian Welhaven, og tilbød seg å arrestere Quisling. Schønning ville ha med seg 20 mann til jobben. Welhaven mente imidlertid at det ikke var gjennomførbart, da Quisling hadde den tyske okupasjonsmakten i ryggen. Schønning blir sammen med de andre politiembetsmennene den samme dagen innkalt til møte på politimester Welhavens kontor og underskrev erklæring om å bli i stillingen så lenge det var forsvarlig. Like etterpå er Haakon Schønning ved Drøbaksundet og samler sammen døde tyskere fra den senkede tyske krysseren Blücher, som ettervært har begynt å flyte i land. Blücher ble som kjent senket tidlig om morgenen den 9.april av Oscarsborg festning. Schønning hadde ganske sikkert en meget sterk personlighet. Dette kommer godt frem i den tyske samtids dokumentarfilmen om den tyske invasjonen av Norge, Kampf um Norwegen. 17 minutter og 11 sekunder ut i filmen er filmfotografen fokusert på politilederen Haakon Schønning i et par sekunder. Dette antagelig i forbindelse med at han ledet arbeidet med innsamling av de døde tyske soldatene fra Blücher. Den 15.april må Quisling trekke seg etter press fra de tyske makthaverne. Tyskerne forsto at Quisling manglet støtte i det norske folket. Den 24.april innsatte tyskerne istedet Josef Terboven som rikskommisær i Norge. POLIMESTER I PORSGRUNN I juni 1940 blir Porsgrunns politimester Chr. Sveaas avsatt av Jonas Lie, og Haakon Schønning blir av Jonas Lie tilsatt som konstituert politimester i Porsgrunn fra midten av juni. Schønning får sitt kontor i 3.etasje i Folkerestaurantens bygg i Jernbanegaten. I sin nye posisjon kommer Schønning raskt i kontakt med et gryende motstandsarbeide i byen. Schønning sørger for både treg saksgang og varsling til motstandsfolk som skulle arresteres eller inn til avhør på politistasjonen, slik at de hadde anledning både til å kvitte seg med illegalt materiale de

var i besittelse av og forberede seg til avhøret de var innkalt til. Schønning på sin side lot det skinne igjennom under avhørene med motstandsfolkene at han visste at de hadde bedrevet illegalt arbeide, men på sin måte hadde hjulpet dem ut av en vanskelig situasjon. Haakon Schønning blir antagelig sittende i stillingen til begynnelsen av august måned 1940. Vidkun Quisling ønsket på dette tidspunkt å holde tale i Porsgrunn, men ble nektet av Schønning. I juni 1940 skulle det være et NS møte i Porsgrunn, og to motstandsmenn i byen ble pågrepet for å ha delt ut illegaleløpesedler. De ble forhørt på Schønnings kontor, og Schønning sa til dem at de hadde gjort et godt arbeide og skulle derfor slippe bot. Det ble nesten samtidig arrestert en NS mann, vedkommende fikk 50 kroner i bot. I slutten av juni 1940 ble det sprengt en hjemmelaget bombe på jernbanestasjonen i Porsgrunn av en sterkt bedugget mann. Samtidig var en av motstandsmennene (Sverre Løberg) som var blitt pågrepet for utedeling av løpesedler på stasjonen med en mengde illegale papirer på seg. Schønning og et par politimenn ankommer stasjonen kort tid etter. Schønning skal ha gått rett bort til Løberg som han visste var knyttet til motstandsarbeide, og gjort en rask beføling over kappen hans og ba Løberg stille som vitne på sitt kontor neste dag. Deretter arresterte han bombemannen. Neste dag stilte Løberg på Schønnings kontor. Schønning lar det skinne igjennom at han visste at Løberg hadde hatt noe illegalt fore, og derfor latt han få tid til å gjemme unna det kompromiterende materialet. Bombemannen ble gitt en bot og sluppet fri igjen. POLITIINSPEKTØR OG SJEF FOR BEREDSKAPSAVDELINGEN Den 5. august 1940 blir Haakon Schønning innkalt til politimester Kristian Welhavens kontor i Oslo. Welhaven tilbyr Schønning stilling som leder og politiinspektør for en nyopprettet politiinsatstyrke, Beredskapsavdelingen. Schønning som er ansett som særlig skikket til jobben, blir tilsatt dagen etter uten konkurranse fra andre. Den 29. august er startdatoen for den nye Beredskapsavdelingen i Oslo. Beredskapsavdelingen fikk tilhold i Gardekasserna på Majorstua. Gardekasserna er i dag en del av Politihøgskolen i Oslo. Avdelingen ble opprettet fordi landet var i krig og politiet hadde behov for en skarp innsatsstyrke. Schønning får til og begynne med 300 pålitelige nasjonalt instilte polititjenestemenn til styrken, og senere blir avdelingen supplert med 100 elever fra politiskolen. Selv etter nord-europeisk målestokk i nåtid, er dette en meget stor og tung politiavdeling. Avdelingen ble senere delt opp i to tropper/kompanier bestående av 150 mann i hver av dem. Avdelingen var tungt bevæpnet til en politiavdeling å være med en mengde våpen og ammunisjon etter Garden. Det er slettes ikke utenkelig at Schønning selv står for utformingen av avdelingen, og da antagelig etter model fra politiavdelinger han har studert under sine mange reiser i Østen med bl.a. Shanghai Reserve Unit og Europa. Det kan vel tenkes at Schønning, som ble sterkt påvirket av William Fairbairn s arbeide mens han hospiterte i Shanghai, husket Fairbairn s hjertebarn Shanghai Reserve Unit. Denne styrken ble opprettet og ledet av Fairbairn selv. Dette var verdens første politiinsatsstyrke. Beredskapsavdelingen tok vare på Gardens gamle tradisjoner og ære, og Schønning hadde selv et bilde av kong Haakon hengende på veggen i sjefskontoret. Haakon Schønning hadde i følge ham selv planer om å sette inn styrken i sluttkampen mot tyskerne. Vi må vel regne med høy grad av sikkerhet, at avdelingen var både godt trent fysisk og i ju-jitsu, og at motivasjonen innad i avdelingen må ha vært rimelig høy til og begynne med. 24. september kom det til uroligheter og tumulter på Universitetsplassen mellom Hirden og studenter. Hirden i Oslo besto av 300 uniformerte mann, og 3200 på landsbasis. Beredskapsavdelingen med Haakon Schønning i spissen ble utkalt. Schønning kastet seg inn i kampene mot Hirden med stor entusiasme, og hans personlige prestisje i denne saken skal ha bidratt sterkt til å sveise Oslo Politiet sammen. Schønning ga lederen for Hirden beskjed om at Hirden hadde å forsvinne i løpet av 5 minutter. Fra det tidspunktet var hansken mot Hirden kastet. Schønning fikk kritikk og ble etter denne episoden suspendert for 14 dager: Schønning ble imidlertid gjeninnsatt allerede neste natt, da Hirden gikk til

angrep på studenter i Aulakjelleren. Det var bare han og Beredskapsavdelingen som kunne lykkes i å roe gemyttene. 29.september ble politimester Kristian Welhaven avsatt, og erstattet av Bernhard Askvig, som var tidligere politimester i Aker og NS-sympatisør. HAAKON SCHØNNING PRESSES INN I NASJONAL SAMLING Den 15. oktober ble politiembetsmennene i Oslo bedt om å melde seg inn i NS. De fikk en frist på 4 dager, men allerede samme dag meldte de fleste politiinspektørene seg inn sammen med en del fullmektiger og adjutanter. Haakon Schønning lot være å melde seg. Den 18.oktober hadde samtlige politiinspektører bortsett fra Schønning meldt seg inn i NS. Politimester Askvig hadde gitt alle inspektørene en henstilling om å melde seg inn, bortsett fra til Schønning hvor det hadde vært et direkte krav. Dette på grunn av hans umåtelige popularitet blant de andre tjenestemennene, og hans posisjon som leder for Beredskapsavdelingen. Haakon Schønning uttalte at han var 135% sikker på at han aldri skulle melde seg inn i NS, og han ble trodd av de andre tjenestemennene. Schønning blir nå satt under hardt press av politiminister Jonas Lie. Den 22.oktober ble Schønning innkalt til NS Justisminister Sverre Riisnæs, som truer Schønning med avskjed om han ikke melder seg inn i Nasjonal samling.riisnæs skal ha skreket følgende til Schønning: Det brenner et blått lys over deg Schønning!. Schønning svarer at avskjed fra politiet ikke ville sjenere ham det ringeste. Schønning ba nå om en utsettelse, men blir avfeid av Riisnæs som sier: Det er nå eller aldri!. Schønning gjør Riisnæs oppmerksom på at han er i mot partiets ideologi og tvang. Da truet Riisnæs med at Hirden skulle overta Beredskapsavdelingen. Dette mente Schønning var en vanvittig idé og at Hirden bare var en samling bøller. Justisminister Risnæs var nå blitt nærmest hysterisk rasende og slår i bordet og truer med at hvis Schønning sier det en gang til så skal han få ham arrestert. Riisnæs truer da med å la Hirden overta politiets uniformer, men Schønning svarer: Ulv i fåreklær!. Schønning kjente til store våpenlagre og ammunisjon på Gardekassernen og ville ikke på noen måte at dette skulle bli kjent eller tilfalle Hirden eller tyskerne. Schønning uttaler senere at han på dette tidspunktet trodde krigen snart var over og håpet å innsette Beredskapsavdelingen i sluttkampen mot tyskerne. Schønning gir nå etter for presset om innmelding i NS, da han i bakhodet også har General Otto Ruges ferske uttalelse fra september 1940, om at alle må stå i mot innmeldelse i partiet. Den eneste gruppe som kunne unntas var politiet, som kunne melde seg inn dersom det var nødvendig og hensiktsmessig. Schønning sier nå at han aldri vil komme til å betale parti-kontigent og vil ha seg fra bedt at hans navn blir nevnt i forbindelse med NS-propaganda. Da Haakon Schønning ga etter og meldte seg inn i NS, var det en skanse ved Oslo politiet som falt, for Haakon Schønning var ansett som en fremragende dyktig politimann, og flere NS-motstandere i korpset ga opp motstanden og meldte seg inn i partiet. Schønning ble imidlertid aldri noe fullverdig medlem av NS, men kun aspirantmedlem i partiet. Dette fordi Schønning var frimurer og av den grunn måtte stå som aspirant i 3 år før han eventuelt kunne tas opp som et ekte NS-medlem. Både Jonas Lie og Sverre Riisnæs forsøkte imidlertid flere ganger og fremskynde prosessen med å få Schønning som et fullverdig NSmedlem, men Haakon Schønning avslo hver eneste gang. Jens Christian Hauge, var også jurist og politiembetsmann, og ansatt i Oslo Politikammer som politifullmektig i prispolitiet. Hauge ble også utsatt for et NS-innmeldingspress, om enn ikke på langt nær like kraftig som presset hadde vært mot Schønning. Hauge går ut av sin stilling i politiet, og går for fullt inn i Milorg-ledelsen, som daværende leder Knut Møyens høyre hånd. Hauge ble senere Milorgs øverste leder. HAAKON SCHØNNING I KAMP MOT HIRDEN Høsten 1940 arresterte politiet i Oslo en gang en hirdmann, og like etter opptrådte 50 hirdmenn utenfor politistasjonen på Møllergata 19 og forlangte den arresterte utlevert. Haakon Schønning bevæpnet politiet med langkøller og ga dem ordre om å slå Hirden til plukkfisk, som han selv uttrykte det. 13. desember 1940 var bindersslaget. Hirden hadde gått løs på en pukkelrygget mann fordi han bar binders. Bindersen var et symbol på at man støttet motstandskampen, da bindersen var en norsk-

oppfinnelse. Publikum tok parti for bindersbærerene og det ble opptøyer. 17 hirdmenn ble arrestert av politiet med Schønning i spissen. Schønning foreslår derfor for politimester Askvig at man utnyttet situasjonen og øyeblikkelig stormet Hirdens hovedkvarter for å gjøre rent bord, som Schønning selv uttalte det. Politiet skulle utstyres med skytevåpen. Askvig vurderte saken, men ble presset fra høyere NS-kretser til å la være. Det tyske sikkerhetspolitiet la videre press på Oslo politiet og fikk dermed satt fri de arresterte hirdmennene. 14. desember hevnet hirden seg på politiet ved å slå ned en polititjenestemann, og kidnappe denne til Hirdens hovedkvarter i Tollbugata. Schønning med 150 mann i hovedsak fra Beredskapavdelingen rykker ut og er klare til å storme Hirdhuset. Igjen blir de stoppet fra høyere NS-regjeringskretser. 15.desember gikk Hirden til angrep igjen i det såkalte nisselueangrepet. Nå i slalombakken, Tryvannskleiva. Hirden skulle angripe folk som bar nisseluer. Nisselua var som bindersen et symbol på støtte til den norske motstandskampen. Politiet med Schønning i spissen var tidlig på pletten og fikk stoppet Hirden. Den 16.desember 1940 kommer det så en bestemmelse fra NS-regjeringshold om at politiet ikke hadde tillatelse til å arrestere hirdmedlemmer, så sant de ikke gjorde noe kriminelt. Haakon Schønning søkte med dette avskjed fra sin stilling som leder ved Beredskapspolitiet. Den samme dag som Schønning sa opp sin stilling, ble han avskjediget av politimester Askvig, som selv var NS-sympatisør, bakgrunnen var at man hadde funnet ut at Haakon Schønning hadde sørget for at alle Quisling plakater ved Gardekasserna var revet ned, og at Schønning selv hadde et bilde av Kong Haakon hengende på sin egen kontorvegg. Haakon Schønning fikk nå tilbake sin gamle stilling som leder for Trafikkavdelingen. Schønnings gamle venn Ola Fritzner ble innsatt som ny leder av beredskapsavdelingen rundt 1.januar 1941 (se bilde med Fritzner høyere opp på siden). Schønning overveide nå å melde seg ut av NS, men fryktet øyeblikkelig avskjedigelse dersom han gjorde dette. Noe som ville satt en stopper for hans illegale arbeid, som han allerede var i gang med. Bakgrunnen var at Kaptein Ola Fritzner en gang hadde forevist Schønning en anmeldelse han hadde mottatt på Schønning fra en adjutant i politiet. Adjutanten kalte Haakon Schønning for Den verste NS-hateren i politiet. Det er kanskje på denne tiden at Haakon Schønning skal ha oppsøkt en bekjent av seg som arbeidet ved Universitets Biblioteket i Oslo. Schønning skal ha levert dagboken sin, og bedt vedkommende om å gjemme denne på et sikkert sted. Universitetet var selve motstandsbevegelsens høyborg. Man lette etter dagboken etter krigen, men den skal aldri ha blitt funnet. Noen hadde antagelig fjernet den. Vi kan bare spekulere i hva som sto skrevet i den. Trafikkpolitiet i Oslo hadde sine kontorer i Rådhusgata 7, et gammelt ærverdig bygg. I kjelleren på bygget var det et par meter tykke murer, og her hadde Hans Nilsen Hauge sittet fengslet mange år tidligere. Politiinspektør og sjef for trafikkpolitiet Haakon Schønning hadde sitt kontor i annen etasje av denne bygningen. Under seg hadde Schønning to politifullmektiger. Fra sommeren 1940 ble det i norsk idrett iverksatt Idrettsfront. Hvilket betø at man i idrettsmiljøet avsto fra å delta på stevner og konkurranser, som en protest mot okkupasjonen. Politiet stilte seg med en gang soldidariske til Idrettsfronten. Vinteren 1940/41 og våren 1941 ble det gjorde mange forsøk fra okkupasjonsmakten og nazistene til å tvinge politiet med i konkurranser. Tyskerne krevde å møte det norske politiet i konkurranser, og i treningsleir men politiet avslo gang på gang. Tilslutt satte tyskerne hardt mot hardt, og truet med å overta hele politiforvaltningen om ikke ordren om å gjennomføre en polititreningsleir, med det norske politiet til stede. Tyskerne samlet nå sine politiavdelinger, som sto klare til å overta. Ministrene befalte dermed Norsk politiidrettsforening at det skulle gjennomføres en treningsleir i Eggedal og utnevnte samtidig Haakon Schønning til sjef for denne. Under den nevnte treningsleiren som ble avholdt i Eggedal i august 1941, hvor Schønning var kommandert som sjef, kom det en ny ordre. Deltakerne på treningsleiren skulle være med i Norgesmesterskapet. Dette bidro Schønning meget sterkt til at ble forhindret. Schønning ble imidlertid angitt og truet med folkedomstolen. Politiets arrangement av treningsleiren i Eggedal fikk flengende og foraktfull kritikk av London Radio.

I 1941 gir Schønning ut 4.utgave av boken Selvforsvar fra 1931. 4.utgave trykkes i 7500 eksemplarer. I 1941 (september/oktober) blir tidligere politimester i Oslo, Kristian Welhavenm arrestert av tyskerne og satt på Grini. I januar 1943 blir Welhaven ført til Tyskland for fangenskap i Berlin, og like etter til fornem isolasjon med sin kone i den tyske middelalderbyen Landsberg i Bayern. Her ble de værende i to år. HAAKON SCHØNNING BEGÅR EN TABBE Den 1. november 1941 fikk politiet nye grønne uniformer, som hadde et mer militært utseende, men var samtidig både mer praktiske og komfortable enn de gamle. Haakon Schønning bidro til at de nye politi-uniformene ikke ble alt for like de tyske uniformene. Uniformerte polititjenestemenn i tjeneste kunne reise gratis med Oslo Sporveier, og sporveien var informert om det nye uniformsreglementet. Den 27.november 1941 gjorde Schønning sin kanskje største tabbe i karrieren. Schønning som denne dagen reiste med Skøyentrikken i den nye uniformen skal ha blitt avkrevet å løse billett av konduktøren. Schønning skal ha spurt om han ikke kjente politiets nye uniform? Nå skal det ha oppstått munnhuggeri mellom Schønning på den ene siden og konduktør og trikkefører på den andre siden. Schønning krever å få navn og nummer, for å innrapportere hendelsen både til sporveisledelse og politiledelse. Etter episoden ringte Schønning til sporveisdirektøren, som lovet å skjerpe bestemmelsene. Schønning skal imidlertid ikke ha visst at sporveisdirektøren selv var NS-medlem. Schønning skal ha forklart at han ikke tok hendelsen som en krenkelse mot NS men mot politiets autoritet. Schønning bestemte seg videre for å innkalle de to sporveisansatte til politikammeret for å gi dem en skrape. Schønning hadde under den påfølgende samtalen med de to sporveisfunksjonærene uttalt at det ikke var med glede han gikk i den nye grønne politiuniformen. Schønning skal først ha tenkt å å nøye seg med å gi dem en skrape eller en bot, men det hadde vært mange vitner til episoden, så han ringer politimester Askvig og setter ham inn i saken. Askvig ga ordre om at saken måtte anmeldes som en fornærmelse mot NS. Schønning sier til Askvig at saken ikke har noe med NS å gjøre, men at det var politiets autoritet som her var krenket. De to sporveisfunksjoærene ble dermed arrestert. Schønning skal ha protestert mot arrestasjonen og sagt til Askvig at den var meningsløs og at saken hadde tatt en uheldig vending. Schønning skal nå ha tatt kontakt med Stapo for å få sporveisfunksjonærene løslatt. Den 4.desember 1941 trekker Schønning sin anmeldelse tilbake. Sporveisfunksjonærene blir nå løslatt. Sporveisdirektøren hadde avskjediget begge to, men Schønning tar på ny kontakt med direktøren og ber om at de får tilbake jobbene sine. Schønning beklaget hendelsen overfor de to sporveisfolkene. Schønning fikk nå en alvorlig reprimande av politimester Askvig for å ha trukket tilbake anmeldelsen og løslatt de to sporveisfolkene. Schønning skal siden ha forklart hendelsen med at han var i psykisk ubalanse denne dagen. Denne episoden skal noen år senere slå tilbake på Schønning. Schønning fikk så hatten passet av den illegale presse etter denne episoden. HAAKON SCHØNNING MELDER SEG UT AV NASJONAL SAMLING Etter de tyske mordene på de to norske fagforeningslederene Hansteen og Wickstrøm 10. september 1941. Gikk Haakon Schønning til Ola Fritzner og sa at han ønsket å melde seg ut av NS. Fritzner frarådet Schønning dette, og sa han hadde stor bruk for pålitelige folk i politiet, når den dagen de skal ta knekken på nazistene kommer. Den 26.mars 1942 meldte imidlertid Haakon Schønning seg ut av partiet. Utmeldelsen ble godkjent den 14.juli 1942. Den 1.februar 1942 ble Vidkun Quisling utnevnt til Ministerpresident (tilsv. Statsminister) med godkjenning av de tyske makthaverne. Man kan også forstå litt av hvilket press spesielt politifullmektigene ble utsatt for, da leder for Ordenspolitiet ved Oslo Politikammer, Politifullmektig Gunnar Eilifsen, i 1943 regelrett ble henrettet for å ha nektet å arrestere tre jenter som ikke hadde møtt til arbeidstjeneste. Mannen bak arrestasjonen og drapet, var den tidligere nevnte NS justistminister Sverre Rinsnæs. Eilifsen hadde også meldt seg inn i NS i 1941, men som Schønning meldte også han seg ut igjen av partiet i 1942.

I 1943 gir Haakon Schønning ut 5.utgave av boken Selvforsvar fra 1931. 5.utgave trykkes i 12500 eksemplarer. Et stykke ut i 1943 skal motstandsbevegelsen ha tenkt på Haakon Schønning som en potensiell illegal politimester i Oslo ( Mellom barken og veden av Nils Johan Ringdal). GESTAPO ARRESTERER SCHØNNING Den 20. desember 1944 arresteres Haakon Schønning av tyskerne. Han ble først brakt til Gestapo kontoret på Victoria Terrasse, og deretter overført til enecelle på Akershus festning hvor han ble sittende fengslet. Haakon Schønning skal ha stått bak oppbygningen av en bilpark som skulle stå til disposisjon ved en eventuell alliert innvasjon. Over 100 biler skal ha blitt fjernet fra kartoteket ved Oslo Politikammer. Videre skal det ha blitt samlet inn ytterligere 76 biler. Totalt hadde han 160 biler klare til en kampkolonne da han ble arrestert av tyskerne. Dette var et av anklagepunktene til tyskerne da han ble arrestert. Ola Fritzner, Schønnings arvtager som leder av Beredskapsavdelingen, ble også arrestert av Gestapo høsten 1944. Foranledningen var at Fritzner sørget for å pleie et vennskap med Gestaposjef Fehmer, hvorpå noen maskerte Milorg soldater med leder Jens Christian Hauge i spissen, oppsøkte Fritzner hjemme hos ham. Milorg hadde krevet at Fritzner med sitt vennskap med Fehmer skulle bistå dem til å lure Fehmer inn i et bakhold, slik at Gestaposjef Fehmer skulle kidnappes av Milorg. Fritzner fikk kalde føtter og trakk seg fra opplegget. Gestapo fikk etterpå nyss om planene, og gikk til arrestasjon av Fritzner, og anklaget ham for spionasje til fordel for motstandsbevegelsen. Gestapo mente det var meget suspekt at Hjemmefronten viste Fritzner så mye tillit. Fritzner skulle derfor henrettes ved skyting, men fikk beholde livet takket være sitt vennskap med Gestaposjef Fehmer selv. Han var allikevel fryktelig nær en fullbyrding av dødsdommen etter Milorgs attentat og henrettelse av Statspolitisjef Karl A. Marthinsen. Fritzner ble som Schønning fengslet og plassert på enecelle på Akershus festning. Nyttårsaften 1944 får Haakon Schønning beskjed om at han skulle henrettes ved skyting den påfølgende mandag, dvs enten mandag 1.januar eller mandag 8.januar 1945. Henrettelsen ble deretter utsatt i to dager til onsdag den 3.januar eller den 10.januar, men ingen ting skjedde. Schønning og Fritzner ble plassert på celler i den samme korridoren i 3.etasje på Akershus festning. Schønning satt antagelig i celle 1 og Fritzner i celle 17 i korridoren. Ved ett tilfelle ble en sabotør som satt fengslet i celle nr 1 i 4.etasje utsatt for et voldsomt forhør og fryktelig tortur. Fangene i etasjen under hørte piskeslag, dumpe slag og de grusomme hylene fra den torturerte fangen i etasjen over. Både Schønning og Fritzner forlangte å få snakke med fengselskommandanten, og protesterte mot den umennskelige behandlingen av en landsmann. Om morgenen 8. februar 1945 blir sjefen for det norske sikkerhetspolitiet Karl A. Marthinsen drept av Hjemmefronten i et attentat i Blindernveien i Oslo. Det ble voldsomt sterke reaksjoner på både tysk og norsk side, og som en hevnaksjon ble 34 mann som stort sett satt fengslet i tyske fengsler dømt til døden. Ingen av dem hadde hatt noe med mordet å gjøre. Henrettelsene ble iverksatt allerede neste dag. Imidlertid glemte man 5 mann på celle nr 19 på Akershus som slapp fra det med livet i behold. Både Fritzner og Schønning var ved denne anledning antagelig farlig nær en henrettelse igjen. Optimisme og stemning blandt Akershus fangene skal ha steget fra uke til uke utover våren 1945, ettersom nyhetene fra verden utenfor cellene begynte å sive inn fra forskjellige kilder. De mest optimistiske trodde de ville være ute allerede til påske, mens de mer nøkterne mente de fikk være glade om de fikk oppleve 17.mai utenfor murene.. Den 7.mai 1945, ved 17-tiden, fikk fangene beskjed om at de ville bli løslatt neste dag. Celledørene ble åpnet, og de innsatte fikk bevege seg fritt inne på fengselsområdet. Tyskland hadde kapitulert. De

tyske vaktmannskapene ble mer og mer påvirket av alkohol utover kvelden, mens de innsatte trengte seg sammen på ulike celler for å diskutere situasjonen. Ved 21-tiden ble det holdt appell i fengselsgården. Fengselssjef Benzer, fortalte de innsatte at det var kommet ordre fra kommunistene om at alle fanger skulle løslates med en gang, samme kveld. Den tyske fengselssjefen nektet dette, men ordnete slik at fangene ble satt under beskyttelse fra den Svenske legasjonen. Mange av fangene ble overført til Grini for å tilbringe den siste natten der. Både Schønning og Fritzner ble antagelig værende på Akershus. Haakon Schønning og Ola Fritzner ble satt fri om morgenen den 8.mai 1945. Begge to er preget av oppholdet i fengselet, og er kraftig reduserte. Fritzner er kraftig oppsvulmet av beri-beri, og kan knapt bevege seg uten store smerter. HAAKON SCHØNNING ARRESTERES IGJEN OG SIKTES FOR LANDSSVIK Men det norske folk jublet og feiret etter frigjøringen, meldte Haakon Schønning seg på ny til tjeneste på politistasjonen på Møllergata 19, men ble avvist og suspendert uten lønn fra sin gamle stilling. I følge Nils Johan Ringdal i Mellom barken og veden, skal Schønning ha følt seg fullstendig æreløs og i desperasjon skal han ha gått bort og forøkt å ta livet sitt. Han overlevde imidlertid selvmordsforsøket. Haakon Schønning blir knapt fri fra det tyske fangeskapet før han pånytt ble arrestert. Nå av norske myndigheter den 27.juni 1945. Nå var Schønning mistenkt for landssvik. Schønning satt varetektsfengslet, antagelig på sin gamle arbeidsplass Møllergata 19, fram til 6.oktober 1945. 1. november 1945 ble Schønning innlagt på Ullevål sykehus på grunn av sykdom. Fritzner som også ble mistenkt for landssvik, gikk føst i dekning hos noen venner, da det var utstedt arrestordre på han også. Siden ble Fritzner innlagt på Ullevål sykehus, før han melder seg selv, og ble sittende fengslet på Møllergata 19, også han. LANDSSVIKSOPPGJØRET Et år senere, den 15. oktober 1946 ble Byretten satt i landssvik sak mot Haakon Schønning. Tiltalebeslutningen mot Haakon Schønning gikk ut på: - at han fra desember 1940 var medlem av NS, og sto som medlem her fram til 14.juli 1942. - at han i august 1941 ble beordret som idrettsleder for en idrettsleir i Eggedal, som var satt opp i forbindelse et Norgesmesterskap i friidrett arragert av det nazistiske idrettsstyre. - at han den 27.november 1941 hadde inngitt anmeldelse med krav om tilltale mot en sporvognsfører og en reserve sporvognskonduktør, for alvorlig ondartet demonstrasjon mot den nye politiuniform og NS. Anmeldelsen førte til at begge to ble arrestert og satt fengslet i henholdsvis 10 dager og 21 dager. Haakon Schønning erklærte seg ikke skyldig med et kraftig NEI!. Haakon Schønning ble kjent skyldig og dømt til 90 dager fengsel, som ble ansett som ferdigsonet på grunn av varetektsfengslingen. Han ble dessuten dømt til tap av offentlige tjenester etter lanssviksanordningen og straffeloven. Schønning begjærte umiddelbart saken tatt opp igjen i Lagmannsretten, med en videre anke til Høyesterett. Den 24.oktober skriver Schønning at han finner at saken bør opptas til ny behandling i sin helhet på grunn av feil i bevisbedømmelse og feil ved lovanvendelsen og straffeutmålingen. Her kommer juristen Haakon Schønning til sin rett. (fra Politiliv av J.Kr.Jørgensen) Den 11.oktober 1948 kommer saken hans på ny opp, nå i Lagmannsretten.. Aktor Rode tegner et sympatisk bilde av Haakon Schønning og sier i sin sluttrepplikk: Hovedtyngden i denne sak vil dreie seg om Schønnings gode gjerninger kan oppveie hans straffbare. Og jeg vil med en gang si at det er utvilsomt at Schønning har utført mange gode gjerninger. Disse har heller ikke vært ro-manøvrer, fordi han begynte tidlig med dem. Haakon Schønning som ved siden av å være politimann også er offiser, er en typisk uniformsglad herre.