DEN 1NE M A G A S I N E T. du kan være den ene. Oppveksten lærte Heidi (42) hvor mye en god voksen i nærmiljøet kan bety for et barn.

DEN 1NE M A G A S I N E T du kan være den ene Oppveksten lærte Heidi (42) hvor mye en god voksen i nærmiljøet kan bety for et barn.

INNHOLD 3 Leder 4 BARNEOMBUDETS SPALTE Reidar Hjermann har fulgt og bidratt til UNICEFs Den ene-prosjekt siden starten. Her skriver han om betydningen av Den ene. 4 Du kan være den ene er et prosjekt i regi av UNICEF Norge. Prosjektet er finansiert av Gjensidigestiftelsen i perioden 2008 2012. Les mer om prosjektet på www.denene.no. Ansvarlig redaktør: Anita Daae anita.daae@unicef.no Redaktør: Rønnaug Jarlsbo ronnaug.jarlsbo@gmail.com Foto: Mette Randem metterandem@gmail.com Foto s. 33: Eirik Myrnes Kadelburger Grafisk utforming: André Martinsen martinsen.andre@gmail.com MILJØMERKET Ansvarlig utgiver: UNICEF Norge Rådhusgaten 24 0150 Oslo Opplag: 10 000 6 Hvorfor den ene? Forskning viser at ingen klarer seg helt alene her i verden. Siden Den enekampanjen ble lansert i påsken 2009, har den heldigvis engasjert tusenvis av mennesker landet rundt. 8 et smil kan være nok Heidi C. Næs Bakken (forsiden) vokste opp med en psykisk syk mor og en rusavhengig far. Hun forteller om voksne i nærmiljøet som gjorde et uutslettelig inntrykk, noen godt, men dessverre ikke alle. 12 vanntett vennskap Verken Ingjerd (55) eller Carmen (8) ville vært hverandre foruten. Det spesielle forholdet startet med en annonse i et menighetsblad. 16 DE gode hjelperne Hvordan er man egentlig en god Den ene? Marco Elsafadi, Øivind Aschjem og Eli Rygg har til sammen over 100 års erfaring med barn. Her deler de av sine erfaringer og kunnskaper. 22 arilds alternativ Idretten har mye å tilby barn som sliter, mener Arild Ramstad. Siden 1999 har han sørget for at verken penger, foreldres ressurser eller avstand avgjør om barn får ta del i idretten. 27 den viktige gaven Gjensidigestiftelsen sørger for at UNICEF har økonomiske muligheter til å spre budskapet om Den ene. 28 Delt Omsorg Kiwanis Club hjelper barn og unge over hele verden. I Larvik har de gått sammen med helsesøstrene for å gjøre livet lysere for lokalmiljøets yngste. 30 Takk fra Tomas Livet var ugreit for trettenåringen Tomas Sæthre. Han havnet på spesialskole. Der traff han den unge, nyutdannede læreren, Stian Jespersen. Ti år senere traff de hverandre igjen. 8 12 22 Til alle voksne UNICEF Norge startet prosjektet «Du kan være den ene» i 2008. Vårt mål er å inspirere voksne til å handle på eget initiativ og bli den personen som gjør en forandring i et barns liv. Det er derfor gledelig og viktig at så mange føler eierskap av ulik art og er villig til å bidra. Flere har fortalt sin historie om hva det har betydd for dem å ha Den ene, andre om hvordan det er å ha rollen som Den ene. Norske medier har fattet interesse for budskapet og viet det mye oppmerksomhet, ikke minst har Dagbladets omfattende engasjement for temaet og prosjektet betydd mye. Budskapet har blitt styrket og spredd gjennom engasjement fra fagpersoner og en rekke frivillige organisasjoner. I tillegg har Gjensidigestiftelsen gitt prosjektet mulighet til å leve over lang tid gjennom sin finansiering. Vi er underveis, mye er gjort, men mye mer kan gjøres. Sammen kan vi avlive myten om løvetannbarna som klarer seg til tross for vanskelige oppvekstvilkår og mangel på omsorg. Du og jeg betyr uendelig mye, for barna som har klart seg har et fellestrekk de har hatt en voksen som har sett dem og vært en god venn. De har hatt Den ene som har sett forbi den dårlige atferden, som har tålt å høre de dumme tingene og som har tro på forandring. Den ene er et lavterskelprosjekt, hvor enkle tiltak og inkludering er i fokus. Den ene går ikke skolen, helsevesenet eller barnevernet i næringen, men er et tilleggsengasjement til beste for barn. Prosjektet inkluderer alle utfordringer barn kan stå i, fra vold og overgrep, til mobbing og ensomhet. I dette magasinet håper vi du finner inspirasjon og verktøy til å inspirere enda flere. Våre nettsider www. denene.no byr på utfyllende informasjon. Derfra kan du også fritt laste ned filmer og annet materiell. Vi vil dessuten gjerne høre fra deg, på mail, via vår facebookside eller på twitter. Husk at én som bryr seg kan være nok. Du kan være Den ene! Trykk: Puna Musta www.punamusta.com 33 den ene inntar forledremøtene For å spre budskapet til flest mulig har UNICEF utarbeidet materiell for barnehager og skoler. 34 NÅR DEN ENE IKKE ER NOK Som Den ene kan du havne i situasjoner hvor du er usikker på hva som er riktig å gjøre. Her får du rådene du trenger. 30 DEn 1NE DEN 1NE

Med empati som rettesnor Barneombudet er uavhengig, selvstendig og partipolitisk nøytral, opprettet gjennom en egen lov (Lov av 6. mars 1981 nr 5 om barneombud). Barneombudets hovedoppgave er å fremme barns interesser overfor det offentlige og private, og følge med i utviklingen av barns oppvekstkår. Barneombudet skal: ivareta barns interesser i samband med planlegging og utredning på alle felter, følge med i at lovgivning til vern om barns interesser blir fulgt, og om norsk rett og forvaltningspraksis er i samsvar med de forpliktelser Norge har etter FNs konvensjon om barnets rettigheter, foreslå tiltak som kan styrke barns rettssikkerhet, fremme forslag til tiltak som kan løse eller forebygge konflikter mellom barn og samfunn, følge med på at det gis tilstrekkelig informasjon til det offentlige og private om barns rettigheter, og tiltak de har behov for. Kilde: www.barneombudet.no Reidar Hjermann er utdannet psykolog og ble barneombud i april 2004. Han er Norges fjerde barneombud. Jeg møtte en av dem en bitende kald januardag. Jeg tror hun het Gerd. En godt voksen kvinne i rullestol. Hun hadde skjønt at hun kunne bidra til å gi en meningsfull tilværelse til et barn som ellers ville vært alene om å følge opp seg selv. Gerd var verge for en enslig, asylsøkende gutt. En gutt som hadde kommet til Norge helt alene, og som hadde stått redd og kald utenfor asylmottaket med det han eide i en pose. Den fremmede damen hadde meldt seg som verge, en frivillig som skjønner at medmenneskelighet og voksen veiledning kan bety være eller ikke være for et barn i en norsk vinterjungel. Etter å ha forstått hvordan livet var for hennes vergebarn på asylmottaket, bestemte hun seg for å stille opp med noe av sin tid til et barn som trengte det. Gerd får ikke hjelp eller økonomisk støtte fra det offentlige for å være omsorgsperson for sitt asylsøkende barn. Hun får heller ingen takk. Men hun gjør det likevel. Hun ser at empati og kjærlighet holder for å bidra til at hans opphold i Norge får en god start, uansett om det blir kort eller langt. Det kan være det som skal til for at han blir sterk nok til å bære utfordringene som han utvilsomt vil møte i årene som kommer. Unicef vil vekke oss alle. De vil at vi skal forstå at vi alle er med i alles storfamilie, og at vi kan være der og hjelpe hverandre over de små og store kneikene som kommer underveis i livet. Vi kan alle være den ene som et barn trenger, slik Gerd og mange andre er. Du kjenner sikkert noen som er den ene for ett eller flere mennesker. Tenk gjennom hva han eller hun gjør, hva det er som gjør en person til en viktig størrelse i andre menneskers liv. Du vil se at det ikke er så mystisk eller vanskelig. Det som likevel gjør ham eller henne spesiell er at de tror på sin egen verdi som bidragsyter i et barns liv. Du kjenner også noen som har eller har hatt en vanskelig barndom, men hvor det ser ut til å gå rimelig bra likevel. Hva er det som kjennetegner disse livene? Ser du nøye etter vil du se at det har vært noen der som har stått opp for dem, minst én som har stått der for den enkelte ved noen viktige veiskiller i livet. Det var kanskje en lærer, en bestemor, en tante eller en fetter. En voksen venn. det trengs en hel landsby for å fostre et barn Jeg håper og tror at UNICEFs kampanje Den ene er med på å hjelpe folk til å anerkjenne sin egen medmenneskelige kompetanse. Det er alt for mange av oss som ikke forstår at vi kan være en klippe i andres liv, en som er der når det røyner på. Og kanskje viktigst av alt, alle vi som er voksne skal se oss rundt for å se om vi ser barn som trenger noe mer enn det de har. Og når vi får øye på et, da må vi spørre oss selv hva vi kan gjøre for å bidra med en forskjell i livet til denne jenta eller gutten. Når vi står opp for andre og er den ene i noens liv, vil vi også raskt se noen utilsiktede, men hyggelige, bi-effekter. Plutselig finner vi i oss selv en bit av svaret på det store spørsmålet om meningen med livet. Med ett ser vi at det å være en størrelse i livet til en annen person, også gjør oss større for oss selv, og gir våre egne liv mer mening og innhold. En kan nesten si at UNICEF er barneombud for alle barn i verden. Med Den ene-kampanjen bidrar de til å ansvarliggjøre oss alle. Det blir en slags virkeliggjøring av det gamle ordtaket om at det trengs en hel landsby for å fostre et barn. Det er ikke alltid så mye som skal til for at et barn får det tyngdepunktet som skal til for at det skal stå trygt gjennom oppveksten, selv om utgangspunktet er vanskelig. Så til deg som lurer på hvordan du kan bidra. Ikke tvil på at du har nok å gi. Det skal mye til for å gjøre noe feil, og når du strekker ut en hånd vil du raskt lære hvordan du skal holde fast. Det er mange barn der ute som ikke har det så ille at barnevernet griper inn, men som likevel trenger mer trygghet i livet enn det deres hjem alene kan tilby. Ved å investere litt til i en annen, oppdager du verdien av å være Den ene. Av barneombud Reidar Hjermann DEn 1NE

hvorfor den ene? Tallene forteller tydelig hvilke utfordringer barn og unge i Norge møter: 46 500 barn mottok tiltak fra barnevernet i 2009 (SSB), 85 000 barn vokser opp i fattigdom (i hushold med inntekt under fattigdomsgrensa) (SSB), 70 000 barn og unge i Norge har psykiske lidelser som krever behandling (Norsk Folkehelserapport 2010), mellom 50 000 150 000 barn lever med personer med et risikofylt alkoholkonsum (SIRUS) og 10 000 barn opplevde foreldrenes skilsmisse i 2009 (SSB). Offentlig Hjelpeapparat spiller en viktig rolle når det gjelder å se barn og unge. Det betyr ikke at alle vi andre ikke har et ansvar for å se og beskytte barn som ikke har det bra. Det handler om hva vi voksne gjør og ikke gjør. Når noe går galt, er ofte spørsmålet «hvor var hjelpeapparatet?». Kanskje burde vi også spørre «hvor var jeg, du eller vi?». For mange barn i vanskelige situasjoner kan faktisk én omsorgsfull voksen som gir av seg selv og sin tid utgjøre en stor forskjell. Tidligere var løvetannbarn et begrep som ofte ble brukt om uforklarlig sterke barn som til tross for en vanskelig oppvekst klarte seg godt senere i livet. Nyere forskning og erfaring avliver myten om løvetannbarna. Løvetannen kan vokse opp under de vanskeligste forhold, men under en forutsetning: sollys. Det samme gjelder for barn. De må ha minst én person som skinner på dem, som ser dem og bryr seg. Forskningen viser at et fellestrekk hos barn som på tross av en vanskelig oppvekst klarer seg bra, er at de har hatt et sterkt bånd til en voksen. Ikke nødvendigvis til foreldre eller en fagperson, men kanskje til en tante, en barnevakt, en lærer eller en nabo. De har hatt Den ene. Psykolog Odin Hjemdal ved NTNU mener at dette kan være helt avgjørende når foreldrene svikter: «Det å bli sett av andre voksne, og vite at noen er der som ønsker ditt beste, trekker i positiv retning. Å ha et menneske å ta kontakt med når du har behov for det, er en viktig beskyttende faktor.» (Adresseavisen 01.01.09). Psykiater Finn Skårderud har erfart at det har gått overraskende bra med mange av guttene med problematferd - de som falt utenfor i barndommen. For mange av dem som det har gått bra for, er det et gjennomgående funn at de møtte og fikk et forhold til en voksen som likte dem: «Det kan være nok med den ene som ser og forstår. Men det trengs minst én. Er det én som har vært der og sett, kan det være nok til å redde livet.» (Finn Skårderud 6/2004) Nettopp derfor har UNICEF (FNs barnefond) i Norge tatt initiativet til prosjektet «Du kan være den ene» (www. denene.no). Målet er å inspirere alle voksne til å ta et aktivt ansvar for barn i sitt nærmiljø. Vi ønsker å rette søkelyset mot hvordan vi som enkeltmennesker kan gjøre en forskjell i barns liv. Det krever i mange tilfeller lite - men gir så mye! Terskelen er heldigvis lav for å kunne bli Den ene. Du trenger ikke å være et mirakelmenneske eller inneha kunnskap eller erfaring utenom det vanlige. Collagen er satt sammen av artikler fra Dagbladet Magasinet. Mange norske barn har en tøff hverdag. De trenger en trygg voksen i tillegg til foreldrene sine. Du kan være Den ene betydningsfulle voksne. Vi ber deg ta en titt rundt deg, se om det kanskje er noen som trenger å bli sett, inkludert, akseptert og få være med på noe hyggelig. Kan du invitere den ensomme nabogutten på middag, kan du hjelpe noen med leksene eller kan du gi skyss til og fra trening der foreldrene ikke makter å stille opp? Det handler om å ha mot til å bry deg og raushet til å se bakenfor oppførselen til den utagerende jenta eller den stille gutten. Det er ikke så mye som skal til for å bidra til å gjøre barndommen litt bedre for et barn som sliter. Siden 2008 har UNICEF jobbet for å samle gode krefter til et felles løft for barn i Norge. Både fagressurser, fagmiljøer, frivillige organisasjoner og enkeltpersoner har engasjert og entusiastisk støttet opp om budskapet og jobbet for at flere voksne skal bry seg ovenfor barn i sitt nærmiljø. Vi har avholdt folkemøter i Bergen, Stavanger, Oslo, Tromsø, Kristiansand og Drammen og prosjektet har fått bred omtale i media. Nå håper vi at du blir med oss videre og vil hjelpe oss å motivere flere til å bli Den ene. Hvem trenger Den Ene? Mange barn gjør sitt ytterste for å skjule forhold hjemme for omverdenen. Derfor er det ofte få eller ingen som vet hva de strever med. Barn som trenger den ene, kan være vanskelig å oppdage, men alle har vi dem rundt oss. Vi ber deg tenke over dette når du møter: Den utagerende og ufordragelige nabogutten De stille og ensomme barna du aldri ser sammen med andre barn Mobberen som alle frykter og dine egne barn snakker negativt om ved middagsbordet Barnet som aldri har med seg alt nødvendig utstyr på trening og kamp, og som kanskje etter hvert, uten at noen egentlig merker det, slutter å komme på trening Barna som aldri blir nevnt av dine egne eller andres barn, og som sjelden eller aldri kommer i bursdager eller vennegrupper Barnet i nabooppgangen som streifer rundt i nabolaget til underlige tider Barn du vet lever med rus eller sykdom tett på livet Barn som lever i en anspent samværskonflikt eller som har mistet nære familiemedlemmer Den ene-kampanjen Oppstarten av Den ene-kampanjen skjedde i samarbeid med Dagbladet Magasinet, som til sammen har trykket 14 portrettintervjuer og reportasjer i tilknytning til prosjektet siden påsken 2009. I tillegg har NRK, TV2, P4 og en rekke magasiner og fagtidsskrifter omtalt prosjektet. Det er avholdt folkemøter i Bergen, Stavanger, Oslo, Tromsø, Kristiansand og Drammen. Mellom 600 og 1000 deltakere møtte opp til hvert møte i de ulike byene. Unicef ærespris UNICEF ærespris 2009 ble tildelt Aftenpostens Simon Flem Devold fordi han har vært Den ene for tusenvis av barn i Norge. DEn 1NE DEN 1NE

Råd til voksne som vil være Den ene Heidis Ene: Når jeg tenker på bestemor kjenner jeg den gode, trygge følelsen av å omfavne noe mykt og omfangsrikt, sier Heidi, som maler bilder inspirert av barndommens drømme- og eventyrverden (til venstre). Et smil kan være nok Foreldrenes problemer lærte Heidi hva som skal til for å bli Den ene. Jeg tror Den Ene gjør lurt i å være på tilbudssiden, ikke snakke så mye om problemer, bare vise at du er der og kan lytte hvis det er behov. Det ligger en generøsitet i bare å signalisere «jeg er her!», sier Heidi. Heidi C. Næs Bakken (42) er talsperson og erfaringskonsulent for organisasjonene Voksne for barn og Barn av rusmisbrukere. Hun er også kunstner, modell, foredragsholder, mor til fire og storesøster til tre. Jeg er nok over gjennomsnittet opptatt av barn og følte tidlig ansvar for å ta vare på brødrene mine, sier Heidi, som vokste opp som eldst i en søskenflokk på fire. Faren var alkoholiker. Mor fikk etter hvert diagnosen paranoidschizofren. Hjemmet vårt var preget av kaos. Vi visste sjelden hvor tingene våre var. Mamma var hyperkreativ og kunne godt flytte en vegg i stua hvis det falt henne inn. Klærne våre ble tidvis oppbevart i søplesekker. Pappa var sjømann og mye borte. Når han var hjemme drakk han mye. Heidi tror at noen barn som vokser opp under vanskelig forhold sender ut signaler, men vet ikke om disse barna har noen faste kjennetegn. Selv gjorde hun sitt beste for å skjule hvordan det sto til hjemme og ble et stille, skoleflinkt barn med en stor hemmelighet. Likevel tror hun at mange må ha forstått hva hemmeligheten besto i. Vi vokste opp i ei lita bygd, og alle visste hvem den gale damen som satt på Domus-kafeen og høylytt ga uttrykk for meningene sine var. Både moren og faren min kunne være utagerende, men på hver sin måte. Mens mamma var utagerende i det offentlige var pappa mest utagerende innenfor hjemmets fire vegger. Mammas humør skiftet stadig. Hun kunne rope stygge ting etter oss ute, og når pappa drakk endte det ofte med håndgemeng. Ofte foregikk drikkingen med kamerater hjemme hos oss. Han tålte ikke å tape en diskusjon, og jeg husker hvordan jeg lå oppe på rommet mitt og ventet på at det skulle smelle, for det gjorde det alltid. De små forholdene i bygda til tross, Heidi kan ikke huske at noen grep inn. Små forhold er både positivt og negativt. Kanskje snakket folk seg i mellom, men utad var liksom forholdene hjemme hos oss et ikke-tema. Kanskje hadde det noe å gjøre med at så mange andre i bygda også hadde drikkeproblemer? Barnevern så jeg aldri. Noen lokale forsøkte å hjelpe. Jeg husker en episode hvor noen u Eskil (7): Altså, noen ganger på skolen når noen gråter, så sier noen voksne bare det kan ikke vi gjøre noe med. Det er ikke ålreit. En bra voksen burde prøve å ordne opp. Kjenner du noen som du vet kan ordne opp hvis du har det vondt? Ja, Anne, nestlæreren min. Og Åse Kari, kontaktlæreren min. Minda (8): - Jeg synes voksne skal være høflige og ikke bare gå forbi hvis de ser at barn har det vondt eller er lei seg. Hvis jeg hadde vært ordentlig lei meg lenge, så hadde jeg kanskje likt å få være litt i fred først, men etter hvert håper jeg at voksne som så det hadde sagt fra til noen jeg kjenner godt. Kjenner du noen voksne som du kunne gått til hvis mamma og pappa ikke var der? Ja, noen naboer. Birk (9): Hvis jeg er lei meg og ikke kan snakke med mamma og pappa, så håper jeg en annen voksen trøster meg og forteller til mamma og pappa hvordan jeg har det. Har du en voksen utenom mamma og pappa som du ville gått til hvis du fikk det vanskelig? Ja, Kolbjørn, mattelæreren min. Han er snill. DEN 1NE 9

Drømmefanger: Heidi mener at det er viktig at barn av syke og rusmisbrukere føler seg som en ressurs. Alle er vi den vi er i kraft av oss selv, ikke på grunn av våre foreldre. Eiril (10): Hvis en voksen ser at et barn har det vondt og foreldrene ikke bryr seg, synes jeg de skal ringe barnevernet. Vi har lest boka «Muffe tar saken». Den handler om Dina. Moren hennes bryr seg ikke om henne og faren slår og sånn. Men hos Muffe har hun det bra, og han ringer barnevernet. Man trenger ikke alltid å ringe barnevernet. Noen ganger kan den voksne ordne opp selv. Hvis jeg for eksempel ble erta på skolen, hadde jeg likt at den voksne snakket med dem som erta. Kjenner du en voksen som hadde gjort det riktige, hvis du hadde det vanskelig? Ja, læreren min. Og så mamma og pappa, selvfølgelig. Barndomsdrømmene: Heidi håper voksne og barn kan finne glede i det naive, barnlige uttrykket i bildene hennes. Bedre med litt hjelp: Mine foreldre var også gode. Det ble bare for mange ting de ikke håndterte i eget liv. I voksen alder tenker jeg at det beste noen kunne ha tilbudt oss var styrking av hjemmet, sier Heidi. Albert (11): Hvis jeg var lei meg og noen voksne la merke til det, hadde jeg likt at de kom og trøstet meg. Voksne bør bry seg og tenke på barn. De har jo vært barn selv. Kjenner du noen voksne som du vet hadde gjort det du mener er riktig? Ja, læreren min og noen naboer i borettslaget der jeg bor. ingvil (12): Hvis jeg hadde det vanskelig, så hadde jeg likt at de voksne rundt meg snakket med meg og ikke bare lot meg bli gående. Vet du om noen voksne, utenom mamma og pappa, som hadde gjort det? Ja, alle i familien min: farmor og bestefar og tanter og onkler hadde spurt meg hva det var hvis de så at jeg hadde det vanskelig. Jeg husker spesielt familien til en klassevenninne. Der var jeg ofte og spiste middag og spilte spill, mens jeg sugde til meg familietrygghet. nabodamer kom med vaskebøtter, men det ble veldig feil. Hvorfor det? Nei, selv om det var skittent hjemme hos oss, så oppfattet jeg ikke det de gjorde som positivt. Det var bare skamfullt. Både for mamma og oss barna. Vi som vokser opp under vanskelige forhold er nok like forskjellige som andre barn, men jeg ville ikke likt at barnevernet hadde troppet opp heller. Uansett hvor umulige og tidvis uskikket foreldrene våre var, så var det de vi hadde. Mine foreldre var også gode. Det ble bare for mange ting de ikke håndterte i sitt eget liv. Jeg var i hvert fall livredd for å bli fratatt dem. På den annen side kan det godt hende at jeg tross alt var heldig, at folk visste og hjalp på sin måte. Jeg var en unge som gikk mer enn middels ofte på besøk, og jeg kan ikke huske annet enn at jeg ble godt mottatt. Jeg fikk alltid saft og kake eller middag, sier Heidi. Jeg husker spesielt familien til en klassevenninne. Der var jeg ofte og spiste middag og spilte spill, mens jeg sugde til meg familietrygghet. Og hos bestemor var jeg nesten hver dag. Hun var min klippe, min Den ene. Hva var det hun gjorde riktig? Hun utstrålte trygghet. Når jeg tenker på bestemor i dag, kjenner jeg den gode følelsen av å omfavne noe mykt og omfangsrikt. Det er en trygg følelse. Jeg visste at jeg alltid kunne komme til henne. Ofte dro jeg dit rett fra skolen og gikk ikke hjem før jeg skulle legge meg. Heldigvis bodde vi veldig nærme hverandre. Så nærme at hun må ha sett og visst om mye av det som foregikk hjemme hos oss. Men vi snakket aldri om det, sier Heidi ettertenksomt. Min opplevelse er at det ofte er lite som skal til for å gjøre dagen bedre for et barn som sliter. Et smil, kan være nok. Og så er jeg opptatt av betydningen av informasjon. Masse informasjon om telefonnumre og steder man kan henvende seg hvis man trenger det og vil. Det gjør ikke noe om det er nitten stykker i et klasserom som ikke skjønner hva informasjonen skal brukes til, hvis det sitter én liten stakkar der som får vite hvor han kan gå for å få hjelp. Hva anbefaler du den som gjerne vil hjelpe et barn som helt tydelig har det vanskelig, men som likevel opptrer avvisende mot deg? Jeg skulle ønske jeg kunne gi et fasitsvar. I dag ville jeg nok anbefale å varsle barnevernet, slik at de kunne undersøke saken. Kanskje kan det føre til at familien kan få støtte i hjemmet? I voksen alder tror jeg hjelp i hjemmet kunne ha vært en god løsning for oss. 10 DEn 1NE

vanntett vennskap «Reservebesteforeldre søkes» sto det i annonsen. Carmen (8) er kjempeglad for at det var Ingjerd (55) som svarte. Ingjerd, pinnene er altfor glatte. Du burde skaffe deg nye! Carmen (8) er litt streng i stemmen, men ikke så veldig, der hun sitter i armkroken til Ingjerd Sørmo (55) og forsøker å fiske opp igjen noen tapte masker i et rødt strikketøy. På spisebordet ligger Ingjerds notehefter og sangtekster under et lite kaos av modelleringsleire og lekekakeformer. På veggen henger tre tegninger som Carmen klistret rett på tapetet ved forrige besøk. Ingjerd humrer og sier at strikking ikke er det letteste å lære seg, men med litt tålmodighet skal de nok få ferdig dukkeskjerfet de startet på sist de var sammen. Men nå er det vel på tide å dra, er det ikke? De skal jo i Pirbadet. Og - poff - så er Carmen oppe av Ingjerds grønne sofa. Hun får på seg de rosa cherroxene og finner posen med High- School musical-badedrakt og oppblåsbare armringer. Ingjerd tar meg med på så mye gøy som ingen andre vil ta meg med på. Det er bare henne jeg går i Pirbadet sammen med. Og så er hun veldig snill. Må jeg ha lue, Ingjerd? Du må i hvert fall ha den med, sier Ingjerd. Det var høsten 2009 at Ingjerd Sørmo festet seg ved en annonse i Lademoen Menighetsblad. «Reservebesteforeldre søkes», sto det. Interesserte ble oppfordret til å melde seg hos Østbyen Frivillighetssentral i Trondheim. Det var egentlig ikke noe å spekulere på. Jeg har ikke egne barn, men jeg har venninner med barnebarn og hadde for lengst skjønt at det måtte være noe helt spesielt. Jeg driver egen bedrift og har mange baller i lufta på fritida, men likevel blir det nok av tid. Enkelte helger kan til og med bli litt stusselige. Dessuten jobber jeg mye med gamle folk og da er det fint med påfyll av energi fra en unge, sier Ingjerd. For selv om hun føler at hun gjør noe viktig for Carmen, så gir Carmen Ingjerd masse tilbake. Jeg er blitt glad i henne, jeg er jo det. Vi har det artig i lag, sier Ingjerd. Jeg håper jeg kan gi henne trygghet og sjøltillit. Det fikk jeg ikke sjøl av de voksne da jeg vokste opp, og jeg synes ikke unger trenger å slite unødig. Her om dagen begynte jeg å tenke på mine egne besteforeldre. På hvor godt det var å være hos dem. På hvor trygt det var å vite at de var der i hverdagen. Jeg tror det er viktig at unger har flere voksne enn foreldrene sine. I Pirbadet får Carmen kjapt på seg badedrakta. Hun u 12 DEn 1NE DEN 1NE 13

AKTIVE: Det er vanskelig å si hva jeg liker best å gjøre sammen med Ingjerd. Vi gjør så mye forskjellig at alt liksom blir best. Kjemi: Jeg var spent på hvordan jeg ville gå overens med en sjuåring, men vi fikk god kontakt med en gang, forteller Ingjerd Sørmo. hverdagslykke: Ingjerd henter ofte Carmen på SFO når de skal ut på tur, enten det er til Rockheim eller Pirbadet. BadeGlade: Turene til Pirbadet har gjort Carmen klar for svømmekurs. Hun er tryggere i vannet og lei av armringene. Hvordan blir jeg reservebesteforelder? Du kan selvfølgelig tilby din innsats og tid til noen i din nærhet som du ser trenger en «besteforelder», eller du kan melde deg hos en Frivillighetssentral. De krever: Politiattest En referanse Interesse for andres barn og motivasjon til å være sammen med dem Noe erfaring med barn Minst en ettermiddag i måneden til samvær med barnet. Jeg jobber mye med gamle folk og da er det fint med påfyll av energi fra en unge t klarer å feste nøkkelbåndet rundt ankelen helt uten hjelp, men armringene er litt plundrete, så til dem får hun hjelp av Ingjerd. Så forsvinner de to ut til bassengene så raskt det er mulig uten å løpe. De tripper på tærne forbi barnebassenget og bølgebassenget, før de stopper ved boblebadekaret. Det var her det skjedde sist gang: Ingjerd og Carmen hadde vært i restauranten som de pleier, og Carmen hadde fått barnemeny med kjærlighet på pinne til dessert. Og så tenkte jeg at den kjærligheten skulle jeg kose meg med i boblebadet. Det gjorde jeg, men så mista jeg den! Tror du ikke det var helt umulig å finne den igjen på grunn av alle boblene? Ingjerd humrer stille mens Carmen forteller. Sukker er egentlig ikke en del av kostholdet i hennes husholdning, forklarer hun. Derfor blir det ikke så mye godteri på Carmen når hun er på besøk. Men litt må hun få lov å skjemme henne bort. Det er besteforeldres privilegium, er det ikke? Så bestemmer «barnebarnet» at Ungdomsbassenget er dagens første stopp og jumper uti. Som en liten delfin lar hun rundstrømmen under stupetårnet føre seg rundt i bassenget. Ingjerd følger rolig etter med en trygg arm innenfor rekkevidde. De første gangene Carmen og Ingjerd møttes var mamma Kristina også med, men nå er Ingjerd og Carmen som regel alene når de møtes et par ganger i måneden. De drar i Pirbadet, går på museum eller spiser god mat sammen. Til jul bakte de pepperkaker, da det var Halloween kledde de seg ut. Carmen har ekte besteforeldre, men ingen som hun treffer ofte eller har nær kontakt med. Jeg var litt fortvila over at ikke Carmen hadde en trygg voksenperson utenom meg og faren. En med litt livserfaring og et fang hvor hun kunne sitte og høre eventyr, noen som ikke lever så hektisk. Derfor googlet jeg litt på internett og fant etter hvert tilbudet til Frivillighetssentralen, forteller Carmens mor, Kristina. Det viste seg å være flere familier som ønsket seg besteforeldre enn det var frivillige besteforeldrekandidater, så det tok et år før den lille familien ble kobla med Ingjerd. Men allerede ved første møte var det full klaff. Det er veldig godt for meg å se at det finnes andre som er så genuint interessert i barnet mitt og som barnet mitt føler sånn tilhørighet til. I jula da vi skulle levere julegave til Ingjerd, ville ikke Carmen gå fra henne: «Når får jeg se Ingjerd igjen?» gråt hun. Jeg er veldig glad for at det har klaffa så bra. Begge ser ut til å ha fått økt livskvalitet. Jeg håper at andre blir inspirert til å gjøre det samme som vi har gjort, sier Kristina. I Pirbadet har jentene inntatt hvilestilling bak panoramavinduene med utsikt til Munkholmen. Etter tøffe runder i bølgebassenget er det godt bare å henge en liten stund på Ingjerds rygg. Likevel varer det ikke lenge før Carmen har nye prosjekter i tankene: Mat! Er det ikke på tide å spise, Ingjerd? Jeg har så lyst på den barnemenyen, den med kjærlighet til dessert. Og Ingjerd er med. Selvfølgelig. Jeg vet ikke hvordan det blir når hun kommer i tenåra. Det må selvfølgelig bli opp til henne om hun vil ha kontakt med meg da. Men jeg kunne godt tenke meg å følge utviklinga til Carmen gjennom tenåra og videre oppover i livet. Cecilie Klüver hos Østbyen Frivillighetssentral i Trondheim, forteller at i deres opplegg er en av foreldrene med under de fem første møtene mellom barn og besteforelder. Hun anbefaler dessuten at foreldre og besteforeldre på forhånd blir enige om hvor mye tid besteforelderen skal tilbringe med barnet og hvem som skal stå for eventuelle utgifter som følger med samværet. Forholdet kan selvfølgelig avsluttes når som helst av begge parter, men husk at du skal ha med barn å gjøre skuff dem ikke unødvendig! 14 DEn 1NE DEN 1NE 15

Marco Elsafadi (33) Spesialrådgiver, grunnlegger av stiftelsen New Page, som i perioden 2002-2011 har hjulpet ungdom ut av rus og kriminalitet i Oslo, Bergen og Rogaland på oppdrag fra Barnevernet. New Page og Marco Elsafadi har fått flere priser og utmerkelser: Årets forbilde, Amalie Laksovs menneskerettighetspris, Scheiblers Legats hederspris, Åpenhetsprisen fra Mental helse og Bergen kommunes likestillingspris. Eli Rygg (56) Utdannet barnepleier og har jobbet mange år i barnevernet og som miljøarbeider. Kjent fra barnetv-serien Portveien 2 på 80-tallet. Jobber i dag som forfatter og kurs/foredragsholder om bl.a. barns forhold til rus, døden, overgrep og omsorgssvikt. Øivind Aschjem (62) Psykiatrisk sykepleier, familieterapeut, leder av Alternativ til vold i Telemark, initiativtaker til nettstedet www.reddesmaa.no, boka og filmen «Sinna mann», medarbeider i prosjektet «Barn som lever med vold i familien». de gode Hjelperne Øivind Aschjem, Eli Rygg og Marco Elsafadi har over 100 års erfaring med barn. Her deler de sine kunnskaper om hvor mye det betyr for barn at voksne bryr seg. Hvilke signaler fra barn bør voksne reagere på? Marco: Signalene kan være mange og forskjellige, men det er sjelden positivt at barn isolerer seg. Ensomheten har så mange stygge venner. Jeg pleier å si at den befester kroppen vår og former ryggraden. Du får et negativt kroppsspråk, energien blir dårligere, du begynner å tenke styggere tanker og oppfører deg dårligere. Hvis isolasjon varer, får du lavere livskvalitet og begynner å se verden med mørkere briller. Eli: Vi bør reagere på endring av atferd eller avvik fra det vi kaller normalt. At et barn blir stillere på skolen, mer inneslutta og trist, eller at det begynner å bråke og utagere mer, ja bli såkalt ufyselig. Øivind: Jeg tar ofte fram bøkene til Gro Dahle og Svein Nyhus når jeg får dette spørsmålet. I boka «Bak Mumme bor Moni», blir gutten veldig utagerende og kjempetydelig. I boka «Snill» forsvinner jenta inn i tapetet og blir usynlig. I boka «Sinna mann» får vi vite alt. Signalene er avhengig av typen krenkelse. Mange barn som lever med vold i familien blir stille og usynlige, for da er det minst risiko for å påkalle vrede og bli utsatt for vold. Barn som ikke føler tilhørighet til sine foreldre, blir også ofte stille og gir få tegn. Kanskje er det uttrykk for at de har gitt opp jakten på en trygg tilknytning? Andre føler så stor smerte over å være alene i verden at de blir aggressive og vanskelige å ha med å gjøre. Så har du dem som vender smerten innover. Da kan den komme til uttrykk i form av selvskading eller spisevegring. Jeg ser mye håp for de utagerende. De har fortsatt livskraft. Den kommer riktignok ut i form av uakseptabel oppførsel, men det er energi og de synes for omverdenen. Familievold, overgrep, rus, fattigdom Hvilke andre problemer sliter dagens barn med? Eli: Åh, det er mye. Marco: Foreldres forventningsfokus. Ungdom med suksessfulle foreldre bygger ofte enorme forventninger til seg sjøl. Hvis foreldrene formidler at gode karakterer er det viktigste i livet, så knytter barn sin verdi opp mot prestasjonene sine. Slike barn takler dårlig å mislykkes, og noen ser til og med ingen annen utvei enn å jukse og ljuge for å lykkes. Eli: Jeg synes systemet vårt gir lite plass til livet. Skolen tenker bare på hodet og karakterer, men vi har også en kropp. I kroppen bor det følelser, som også må få plass i hverdagen. Mange barn bærer sorg over aldri å være god nok. De får aldri høre oppløftende ord eller vite at de er verd noe. Her om dagen gikk det en pappa forbi huset mitt med en treåring som skrek. «Er du helt mongo eller?» spurte faren. Mange voksne snakker dessverre veldig stygt til barn: «Er du helt idiot, eller?» sier de. I stedet for å ha fokus på spørsmål som «hvem er du?» Og «hva vil du egentlig?» Det er for mye verbal vold og for lite vennlig prat med små mennesker. Øivind: Vi vet mye om skader hos barn, noen vil si at vi vet alt om det. Volden påvirker den nevrologiske utviklingen av hjernen og fører til problemer med konsentrasjon, hukommelse og regulering av følelser. Barnet hindres i en trygg tilknytning til sine omsorgspersoner, verden oppleves som et utrygt sted å være og mange påføres en brutal læring som de kan bli tvunget til å videreføre i eget liv. Marco: Den vanskeligste formen for mobbing er ofte usynlig. Du kan bli neglisjert og utestengt fra fellesskapet i årevis uten at noen ser eller finner noe konkret å sette fingeren på. Ofrene opplever de samme følelsene som andre mobbeofre: De blir usikre, sårbare og ensomme. De føler seg utenfor og begynner å tvile på sitt u menneskeverd, alt som er typisk for den som blir hersa med. Mange lever Lytte og forstå: To tilfeldige syttenåringer på Oslo S gir en mulig forklaring på hvorfor Øivind Aschjem, Eli Rygg og Marco Elsafadi ofte lykkes i å være Den ene: «Folk som jobber med barn og ungdom må forstå seg på oss. Ikke bare si «nei, sånn kan du ikke gjøre». De må skjønne at det alltid er en grunn til at vi gjør som vi gjør, også når vi gjør dumme ting.» 16 DEn 1NE

Det viktigste er å få dem til å forstå at de er likt. Når vi mennesker vet at vi blir likt, vokser vi. marco elsafadi Vi må skjønne at ingen har lyst til å være en versting. Jeg har forresten aldri møtt en versting. Jeg har bare møtt sånne jeg må lete litt ekstra hos. eli rygg u et dobbeltliv med en profil på Facebook eller i et dataspill som har et mye mer spennende liv enn i virkeligheten. Vi har fått bestillinger fra barnevernet som handler om ungdommer som slutter å gå på skolen fordi de ikke lenger håndterer det sosiale livet der. En gutt vi fikk henvist hadde ikke vært ute av huset på flere måneder. Han beveget seg bare mellom datamaskinen på rommet sitt og do eller kjøkkenet. Disse utfordringene hadde vi ikke tidligere. Da dro vi fra dør til dør i nabolaget for å høre om noen ville spille fotball. Hvis jeg ringte og kompisen ikke var hjemme, så snakket jeg med noen andre i familien. I dag er dette og mange andre sosiale rom borte. Ungene ringer hverandres mobil og får enten svar eller en telefonsvarer. Hvordan kan vi best være Den ene for disse barna? Marco: Plikten til å hjelpe avhenger av ressursene dine: Av økonomi, nettverk og kapasitet. Det betyr at hvis du har evne til å se at et barn trenger hjelp, har du en større forpliktelse enn nabodama som ikke ser. Det er egentlig helt ideelt, for det betyr at hvis noen lurer eller er bekymret for mitt barn, så er det fint om de stiller opp for barnet og eventuelt meg som forelder. Eli: Tilbud - vær på tilbudssida! Hvis du vet at ei mor har fått kreft, så si til barnet at «jeg har hørt at mamma er sjuk. Jeg lurer på om du sliter litt? Her har du mobilnummeret mitt. Det er veldig hyggelig om du ringer». Eller: «Jeg skal lage boller på lørdag. Har du lyst til å være med?» Det er mye omsorg i en stemme som sier «jeg er her». Marco: Problemet med isolasjon er at den gjør deg avvisende. Av og til er det det mest slitsomme maset som må til. Og hvis du er heldig og når gjennom raskt, så må du regne med tilbakeslag. Avvisningen kan komme når som helst. En gang jobbet jeg med en sekstenåring som løp opp på rommet sitt og låse døra hver eneste gang jeg kom. Jeg gikk etter og banka på, han ropte «stikk». Dette holdt på i noen måneder, og innimellom lurte jeg virkelig på hva jeg drev med. De små seirene var at han av og til ringte og skjelte meg ut. Da visste jeg at han brød seg, men mora var livredd for at jeg skulle gi ham opp. Jeg forklarte henne at jeg drev og ryddet opp i alle de relasjonene hvor han hadde følt seg svikta. Det handler om å snu prosessen, skape ny tillit og vise at det finnes mennesker man kan stole på. Eli: Jeg har fått i oppdrag å hjelpe en femtenåring, men i de tre ukene jeg har kjent ham har det liksom aldri passet og møtes, han vrir seg unna hele tida. Så, i dag faktisk, fikk jeg en tekstmelding: «Kan vi ses klokka to?» Kanon, ikke sant? Øivind: Det største problemet er ikke nødvendigvis at barn ikke vil fortelle hva som plager dem. Problemet er at vi voksne ofte snakker hele tida. Vi må huske at barn som er redde «snakker» hele tiden. Med øynene sine, kroppen sin og tausheten sin. Vår oppmerksomhet må være fokusert når vi møter noen vi er bekymret for. Alle våre ord kan ofte stenge for barnets ønske om å vise fram sitt sårede liv. Eli: Ja, og ofte forventer vi at barna skal fortelle om de største hemmelighetene sine med en gang, kanskje til og med til noen de ikke kjenner, på et psykologkontor. Øivind: Noen barn har så sterk lojalitet til foreldrene sine at de aldri vil si noe om hva de lever med. De opplever at hvis de sier noe, så spiller de ut sitt siste kort. Det kortet heter håp, og spiller de ut det så har de jo ingenting igjen. Andre har forsøkt å fortelle gjentatte ganger, enten med ord eller halve setninger, men hvis de gang på gang opplever ikke å bli forstått, tenker de naturlig nok at ingenting hjelper likevel. I tillegg har en del barn nærmest fått inngravert noen kjerneverdier som de tror fullt og helt på: «Ingen kan hjelpe meg, ingen kan trøste meg, jeg er ikke verdt noe, jeg har ikke lov å be om noe.» Deres innerste ønske vil alltid være at krenkelsene skal ta slutt, men når det ikke skjer, så kan de resignere. Heldigvis er mennesket fra naturen utstyrt slik at vi alle lengter etter å knytte oss til noen og til å elske noen. Når vi blir født er hjernen vår innstilt på omsorg, på at vi skal få trøst når vi trenger det. Min påstand er at samme hvor skadet vi blir av omgivelsene, så blir den innstillingen aldri nullet. Den finnes bestandig, men i ulik omfang og styrke. Noen sier det klart: «Elsk meg!», mens andre kamuflerer ønsket slik at du nesten ikke kan skjønne at det er det de vil. Poenget er at lengselen er evig, og det er jo fint for da er det aldri for sent å hjelpe. Marco: Det viktigste er å få dem til å forstå at de er likt. Når vi mennesker vet at vi blir likt vokser vi. Det er noen mennesker som inspirerer oss til å yte mer og ville være bedre. Hvor mange ganger har ikke vi jobba i årevis med en ungdom, så kommer det ei 16 år gammel jente som de forelsker seg i og så tar de seg skikkelig sammen! Alle fortjener å ha en fin kjæreste. Hva når ungene eller ungdommene oppfører seg sånn at det blir vanskelig å like dem? Marco: Hehe, ja det skjer jo. Jeg har veldig sans for mennesker som går inn for å finne noe de liker, de som har den filosofien at det må være noe man liker hos alle. Selv føler jeg meg velsignet. Når folk blir vrange eller ubehagelige, så har jeg en tendens til å like dem veldig godt og tenke at «han skriker om hjelp, han trenger meg». Det er kanskje derfor jeg elsker jobben min. Eli: Jeg overser aldri uakseptabel oppførsel, men jeg skyver heller ikke barnet fra meg. I stedet bekrefter jeg det jeg ser: «Jeg ser at du er sinna, og det er helt i orden.» Jeg må jo tillate barnets følelser. Det er blitt så populært med såkalt time-out nå. Jeg synes det er umenneskelig. Ta for eksempel det å sende toåringer på rommet sitt. Rommet ditt skal du sove på, det skal ikke være et skammens rom. Noe annet er selvfølgelig hvis barnet har lyst til å være alene. Det er greit, hvis du samtidig sier «ok, jeg er her hvis du vil prate.» Vi voksne er så opptatt av at vi skal høre sammen, men mot barn gjør vi det motsatte. Vi støter dem fra oss. Vi må skjønne at ingen har lyst til å være en versting. Jeg har forresten aldri møtt en versting. Jeg har bare møtt sånne jeg må lete litt ekstra hos. Det er u en gullunge i alle, forstår du. 18 DEn 1NE DEN 1NE 19

Jeg mener at vi alle bør fremvise såpass mye mot at vi tør å stå for bekymringene våre. øivind aschjem u Men hva når de avviser den som forsøker å hjelpe? Øivind: Jeg presser meg aldri på, men tilbyr heller en tenkepause. Sier kanskje at «hvis du ikke har lyst til å si noe nå, så kan vi jo snakkes om en uke, eller noen dager». En gutt som kom til meg hadde vært vitne til fars vold mot mor. Det var jo meningen at han skulle prate med meg, men det eneste han ville var å spille sjakk. Den fjerde gangen, tok jeg det opp. Da sa han at han kanskje hadde noe å fortelle meg neste gang han kom. Og det hadde han: Han hadde et rom i hodet fullt av hemmeligheter. Dessverre var det ikke noen dør inn til rommet. Det måtte åpnes med motorsag. Det fortalte meg mye. Eli: Å presse seg på skaper ikke tillit. Det er bedre å si at du forstår hvordan barnet har det, at du ser at det ikke vil snakke med deg akkurat nå, men at du er der, hvis han eller hun trenger det. Det aller beste er å få bygd en liten relasjon. Også må man tenke over at det kan oppleves skummelt for disse barna eller ungdommene at noen kommer dem veldig nær. Derfor vil de kanskje avvise deg, men det må vi tåle. Jeg har bare opplevd én eneste gang at avvisningen har vært endelig. Det var ei jente som hadde erfart så mange tillitsbrudd at det var blitt umulig for henne å stole på noen. Det siste hun gjorde før hun dro på institusjon var å spytte i kaffen min. Etter flere år møtte jeg henne tilfeldig på gata. Det vil si: Noen la en liten hånd på skulderen min og sa «unnskyld for det med kaffen. Kan vi være venner igjen?» «Takk» sa jeg da. «Det var ekkelt, men det gjorde ingenting. Klart vi skal være venner!». Når bør vi vanlige voksne kontakte profesjonell hjelp? Eli: Hvis jeg kjenner en dyp bekymring for et barn, så melder jeg min bekymring til barnevernet. Det er en plikt alle har. Øivind: Hvis du jobber i barnehage, så kan du bli stilt rettslig ansvarlig dersom du ikke melder fra til barnevernet. Hvis du er en nabo eller privatperson omfattes du ikke av barnevernsloven. Da handler det mer om moralsk ansvar. Jeg mener at vi alle bør framvise såpass mye mot at vi tør å stå for bekymringene våre. Historien om Christoffer Kihle Gjerstad, hvor stefaren ble dømt for å ha påført gutten så store skader at han døde, tjener som et dramatisk eksempel på et lokalsamfunn og et hjelpeapparat som sviktet. Eli: Vi må tørre å se og vi må tåle å ta feil. Øivind: Jeg skulle ønske vi kunne opparbeide en kultur med rett til å ta feil, også når det gjelder barn. Nå er vi livredde for å ta feil og for at foreldrene ikke vil snakke med oss mer, eller sitte ved siden av oss på foreldremøtet. Lærere sier det samme: Hvis jeg tar feil, så vil ikke foreldrene lenger stole på meg som lærer. Vi trenger en større åpenhet om hva som skjer i hjemmene. Eli: Vi må tåle å ta feil, og vi må tåle å bli mislikt. Vi kan ikke være så redde for å bli stående utenfor at vi ikke tør å melde ting vi ikke ser. Det har kanskje vært det vanskeligste for meg. Jeg var jo hele Norges Eli fra Portveien, blid 24 timer i døgnet, godt likt av flere millioner. Jeg har jobba mye med mine egne greier for å takle den rollen der. Jeg skjønner jo godt at folk blir sure og forbanna hvis det kommer ei fremmed dame og ringer på døra og er bekymra for ungen deres. Vi går jo inn i privatlivets fred, men privatliv med barn er alles ansvar. «Å, slutt å bry deg!» sier de til meg. Da sier jeg at jeg ser at de er sinte, men at jeg har en bekymring for ungen deres som kom til meg i går kveld mens de satt ute og kauka og var dritfulle. Marco: Jeg mener den enkelte må kjenne på hva som er riktig å gjøre. Utfordringene i nabolaget kan ikke løses bare ved hjelp av et system. Ikke er det nok profesjonelle, og ikke finnes det en teori eller tittel som fikser ting som dette. Det må alltid et godt menneske til for å gi et annet menneske håp eller tro på seg selv. Det er først og fremst fordi de fleste sosialarbeidere er genuine og gode mennesker at de klarer det. Hvis ikke hadde Den ene alltid vært en pedagog, aldri en vaktmester, en forelder eller en kjæreste. Øivind: Det som skades i en relasjon må helbredes i en relasjon, men det er ikke alltid vi behøver å vite detaljer i barnets historie. Det går an å hjelpe gjennom å gi barnet spesiell oppmerksomhet og vise at du bryr deg. Hvis du jobber i barnehage kan du gi barnet kontinuerlige, daglige påminnelser om at det har verdi. Fortell at det har en rett til å bli trøstet, at det ikke trenger å være redd. Du kan svekke de negative oppfatningene barnet har om seg selv og styrke de positive. Både folk som jobber med barn og vanlige foreldre, har for dårlig tro på egen evne til å utgjøre en forskjell i barns liv. Verken forskning eller fagkunnskap om dette feltet er laget i et laboratorium, men tuftet på vanlig, godt foreldreskap. Er det en risiko for å gjøre mer skade enn gavn ved å bry seg? Øivind: Det er et vanskelig spørsmål, men jeg tror risikoen er lav, samtidig vil jeg si at dramatikken som oppstår rundt barnevern og politi nok noen ganger kan skape konflikter som det kan ta langt tid å løse. Paradokset er at problemene trolig kunne vært unngått hvis man hadde gått inn tidligere i barnets liv. Hvis alle foreldre hadde fått vite allerede på helsestasjonen at barn tar skade av høye stemmer, eller at barn har hukommelsesspor fra de er noen uker gamle, så ville nok mange tenkt seg nøyere om når de har tatt imot et lite barn til denne jorda. Et eksempel kan være at hvis alle fikk vite at risikoen for å utøve seksuelle overgrep er større hos de som selv har vært utsatt, så ville sannsynligvis de fleste som får ubehagelige tanker når de skifter bleie eller dusjer med barnet sitt, søkt hjelp. Jeg har til gode å treffe en forelder som er voldelig eller begår seksuelle overgrep mot barnet sitt med glede. Tenk om vi kunne stoppet dem allerede ved tanken på et overgrep, i stedet for å vente på at de voldtar barnet sitt? Vi må uansett huske at de aller fleste barn som har opplevd en utrygg inngang til livet forteller oss at hjelpen de trengte aldri kom! Eli: Jeg mener at vi stiller for strenge krav til oss sjøl. Det er egentlig ikke så store ting som trengs: Et tilbud om å være med på hytta, en liten telefon, en SMS, et smil, et lite glimt av håp. Vit at det kan være en millimeter mellom en rakrygget ungdom og en såkalt drittsekk. Og du kan være den millimeteren som hjelper barnet til å stå rakrygget. Hvis du står der hos dem, så skjer det under på under. Øivind: Det barn trenger er daglig omsorg, sånn som det står i Fadervår: «Gi oss i dag vårt daglige brød» hei, den var bra: «Gi dem i dag deres daglige brød». 20 DEn 1NE

klare for trening: Siden 1999 har Arild Ramstad sørget for å få barn av asylsøkere inn i det lokale idrettsmiljøet. Han sørger også for at de kommer seg til og fra trening og kamper. Her er han med Sabrina Mohyeddin (9), Alaeddin Mohyeddin (14), Mona Dahman (14) og Sayid Dahman(6). Volleyballdronning: Mona har elsket volleyball siden hun ble introdusert for sporten under oppveksten i Serbia. Hun er glad for at hun fikk sjansen til å fortsette å spille i Norge. Det har også gitt henne masse norske venner. Arilds alternativ Tro på idretten og en trettenåring han aldri har møtt har gjort Arild Ramstad til Den ene for barn fra hele verden. Ikke ta øynene vekk fra ballen! Det skal gå kjapt fram og tilbake. Dette er ikke noe latmannsliv! Volleyballtrener Anne Skjersteins råd og ordre blir tatt seriøst på innerste bane i Tyristrandhallen på Ringerike. Det er onsdag ettermiddag og ti-femten tenåringsjenter jobber konsentrert med å få den gule og blå ballen til å bevege seg slik de vil. En av jentene er Mona Dahman(14). Hun har palestinsk far og serbisk mor og kom til Norge for to år siden. Et av de gode minnene hennes fra oppveksten i Serbia, er at de pleide å spenne opp et nett mellom to trær og spille volleyball. Hun sier at hun er helt sikker på at livet hennes i Norge hadde vært annerledes, hvis hun ikke hadde kommet med i Hønefoss volleyballklubb. Jeg elsker volleyball, smiler Mona. Idretten er suveren når det gjelder integrering, konstaterer Arild Ramstad (60) fornøyd fra sidelinja. Tyristrandhallen er delt i tre baner denne ettermiddagen. Ved siden av jentene, på midtbanen, kjemper en liten guttegjeng om seieren i en intens treningskamp. Nærmest utgangen driver de yngste med sirkeltrening. Det er slett ikke sikkert at verken Mona, lillebroren Sayid (6) eller vennene Sabrina (9) og Alaeddin (14) hadde vært så svette og fornøyde denne ettermiddagen, om det ikke hadde vært for Arild Ramstad. Alle fire tilhører familier som nylig har fått asyl i Norge, og alle er rekruttert til volleyballklubben gjennom ildsjelen Arilds integreringsmetode, «Fargerik idrett». Metoden går kort fortalt ut på at Arild ordner medlemskap i den lokale idrettsforeningen, sørger for at kommunen betaler treningsavgift og treningstøy og selv skysser ungene til trening og kamp. I perioden 1999-2011 har 25 30 barn av asylsøkere fått hjelp av Arild Ramstad. Etter hvert har jeg skjønt at metoden min er som poteten og kan brukes på alle slags organiserte aktiviteter, ikke bare idrett. Arilds motivasjon er å bekjempe fremmedfrykt og rasisme. Historien om engasjementet hans starter for lenge siden, og handler om ei jente han aldri har møtt. u 22 DEn 1NE DEN 1NE 23

Treningsglede: To ganger i uka er Alaeddin og de andre på Hønefoss volleyballklubbs trening i Tyristrandhallen. Arild Ramstad har også sørget for å få barn med i Hønefoss fotball. Trenger flere frivillige: Jeg sliter litt med å rekruttere folk som kan hjelpe til med kjøring og skulle ønske flere så verdien av å være den ene for disse ungene. Iherdig: I tillegg til de organiserte øktene, trener Mona kondisjon på egen hånd for å bli best mulig. Jungeltelegraf: Jeg blir stoppet på gata av foreldre som lurer på hvordan barna deres kan få bli med på opplegget til Fargerik Idrett, forteller Arild. Nyttig pause: Arild mener at idretten også gir ungene unike muligheter til å bli gode i norsk. Her får han vite at Sabrinas lærer heter Åse, mens Sabrina får vite om Arilds barnebarn. Internasjonalt: Familier fra 15-16 nasjoner og 25-30 barn har hittil vært innom Arilds opplegg. Her er Sayid fra Palestina. metoden er som poteten og kan brukes på alle slags organiserte aktiviteter... er du Den ene for barna, så blir du ofte også Den ene for foreldrene... u Som skolegutt i Trondheim på femtitallet fikk han høre om Cissy Klein som gikk på Kalvskinnet skole under krigen. 25. november 1942 ble hun hentet av tyskerne på skolen og sendt til Auschwitz. Der døde hun, etter å ha gått gjennom store lidelser. Og det eneste som skilte henne fra klassekameratene hennes, var at hun hadde svart hår, brune øyne og var jøde. I voksen alder utdannet Arild seg til barnevernspedagog. Han har blant annet jobbet på Foldin offentlige skole (tidligere Bastøy skolehjem) og med integrering av døve. I 1987 ble han rammet av hjerneslag og falt ut av arbeidslivet. I 1999 ble han spurt av en flyktningkonsulent i Holmestrand, hvor han bodde den gangen, om han ville være støttekontakt for en nyankommet familie. De trengte litt starthjelp, forklarer han. For å finne ut hvordan han kunne være en best mulig støttekontakt for hele familien, gikk Arild grundig til verks. Siden han ikke fant noe skriftlig materiale om arbeidsoppgavene, kontaktet han foreninger og organisasjoner med flerkulturelle medlemmer og spurte og grov om behov og ønsker. Til slutt satt han igjen med ei liste som viste at fremmedkulturelle foreldre i tillegg til språktrening trengte hjelp til å betale treningsavgift og -utstyr for barna sine, til å delta på møter og dugnader, til å ta på seg verv og til å komme seg til og fra aktiviteter. Denne informasjonen brukte Arild til å påvirke kommunens bruk av integreringsmidlene som følger med hver enkelt flyktning. Da han flyttet fra Holmestrand til Hønefoss for fire år siden, oppdaget han raskt at behovene var de samme der. Takk for i dag! Treninga er slutt. På parkeringsplassen utenfor Tyristrandhallen stapper svette unger seg selv og treningsbagene sine inn i foreldrenes ventende biler. De palestinske pappaene Samir og Mohyeddin styrer sine til sammen fire barn mot en stor, sølvgrå Citroën. I 2009 ble Arild tildelt Bry-seg-om-prisen av stiftelsen Positiv Oppvekst i Hønefoss. Da han ble spurt om hva han ønsket seg, svarte han - halvt på fleip - «en bil». Positiv Oppvekst tok svaret på alvor og skaffet en bil som Arild kunne frakte ungene til og fra treninger og kamper. Arild får ingen godtgjørelse for arbeidet han legger ned, og bensinen betaler han med glede av egen lomme. Dette gir økt livskvalitet for meg også, og bilturene er kjempeviktige. Både for barnas norsk-opplæring, men også fordi det blir tatt opp uhorvelig mange viktige ting på kjøreturene. Samtidig som disse ungene møter en helt ny kultur og nye omgivelser, må de forholde seg til alt som skjer med alle i oppveksten. Vi snakker om alt fra sommerjobber til det motsatte kjønn og prevensjon. u 24 DEn 1NE DEN 1NE 25

GAvesjefen: Gjensidigestiftelsens Veslemøy Rue Barkenes har den takknemlige oppgaven å dele ut penger til samfunnsnyttige prosjekter. «Den ene» har fått støtte over fire år. Vinn-vinn-situasjon: - Kontakten med barna og familiene deres gir meg økt livskvalitet. Jeg blir invitert hjem til mye hyggelige og spennende folk, forteller Arild. Her er han på kjøkkenet til den palestinske familien Dahman og spiser kokoskake. F.v.: Pappa Samir, mamma Sonia, lillebror Sayid og venninne Sabrina Mohyeddin. Den viktige gaven Målet er å spre budskapet om Den ene til flest mulig. Pengegaven fra Gjensidigestiftelsen gjør det mulig. Du trenger ikke være barnevernspedagog for å få det til, men det hjelper med litt sosiale antenner u Dessuten, er du Den ene for barna, så blir du ofte også Den ene for foreldrene, sier han. Av og til blir jeg bedt med hjem i stua på en kopp kaffe, og da viser det seg ikke så sjelden at de voksne har praktiske spørsmål de trenger hjelp til. Kanskje lurer de på hva en russefest innebærer for tenåringsdattera, eller hvorfor de plutselig får en masse penger inn på kontoen som kalles «skatteoppgjør». Hvordan skal de skjønne at de pengene ikke bør brukes på nytt datautstyr? Altså, dette opplegget er veldig enkelt. Du trenger ikke være barnevernspedagog for å få det til, men det hjelper med litt sosiale antenner Hjemme hos Mona i Hønefoss er det ikke bare en kaffetår som venter på Arild denne kvelden. Mamma Sonya har fersk kokoskake klar, og pappa Samir er selv den beste reklamen for konas kake: På vei fra kjøkkenet og inn i stua med fatet sluker han tre kakestykker. Trebarnsfaren er utdannet øyelege, men mens han forbedrer norskkunnskapene og venter på å få papirene i orden slik at han kan jobbe i Norge, er han en viktig samarbeidspartner for Arild. Han sprer informasjon i innvandrermiljøet om Fargerik Idrett, og ofte er det han som henter og bringer barna. Både Arild og jeg vil integrere barn i det norske samfunn, forklarer han, og peker på datteren, Mona. Dattera mi har fått masse norske venner som kommer hjem til oss for å være sammen med henne, legger han til. Han har betydd masse for meg, sier Mona og nikker mot Arild som har slått seg ned i stua. Kanskje hadde jeg spilt volleyball uansett, men livet mitt hadde ikke vært så bra om det ikke var for ham. «Gjensidigestiftelsen har valgt å støtte Du kan være Den ene, fordi prosjektet bidrar til å gi folk flest en handlingskompetanse til å bli bedre på å se barn som er i faresonen. På den måten bidrar UNICEF Norge til å løse utfordringer i hverdagen». (Fra stiftelsens begrunnelse ved tildeling) Det unike med Den ene og hovedgrunnen til at vi valgte å støtte dette UNICEF-prosjektet, er det enkle budskapet om at vi alle kan gjøre en forskjell i eget nærmiljø. Den ene handler om å være et medmenneske og er et kraftfullt prosjekt som når mange, sier Veslemøy Rue Barkenes. Hun er leder for gavevirksomheten i Norges største stiftelse, Gjensidigestiftelsen, som siden 2008 har støttet Den ene. I desember 2010 kom den gledelige beskjeden om at stiftelsen vil finansiere prosjektet ut 2012. Til sammen har Gjensidigestiftelsen bidratt med 11 875 000 kroner. Hva er egentlig Gjensidigestiftelsen? 1. november 2007 ble Gjensidigestiftelsen etablert, og fra 28.6.2010 ble stiftelsen omdannet til en finansstiftelse. Gjensidigestiftelsen gir gaver til formål innenfor trygghet og helse. Målet vårt er å være en samarbeidspartner for frivilligheten i Norge ved å støtte ildsjelene som identifiserer samfunnsproblem det er mulig å gjøre noe med. Hvor kommer pengene fra? Gjensidigestiftelsen er majoritetseier i Gjensidige Forsikring ASA med et langsiktig perspektiv på eierskapet. Gjensidigestiftelsen har fire hovedoppgaver: gavevirksomhet, eierstyring, formidler av kundeutbytte fra Gjensidige Forsikring ASA og forvaltning av økonomiske midler. Etableringen av Gjensidigestiftelsen er et ønske om å videreføre en 300 år gammel tradisjon som omfatter solidaritetstankegangen og samfunnsaktørrollen. Siden etableringen i oktober 2007 og frem til utgangen av 2010 har stiftelsen tildelt i alt 530 millioner kroner til vel 2300 prosjekter. Hva slags prosjekter dreier det seg om? Vi deler inn prosjektene i nasjonale og regionale prosjekter. Det er viktig at nasjonale prosjekter har nedslagsfelt over store deler av landet. Den ene er et nasjonalt prosjekt. Svømmeaksjonen med Norges Svømmeforbund er et annet, der målet er å gi gratis svømmeopplæring til barn i hele Norge i perioden 2007 2013, forteller Barkenes. Regionale prosjekt omfatter lokale tiltak som er viktig for nærmiljøet, der frivilligheten og dugnadsånden råder. Det kan for eksempel være musikkorps, fotballag eller Røde Kors lokallag som er søker. 26 DEn 1NE DEN 1NE 27

Trygt og moro: Mens foreldrene hører foredrag og diskuterer utfordringer i hverdagslivet, blir barna tatt godt hånd om av blant andre Ragnhild Torp fra Homestart og Vigdis Lie, som til vanlig jobber i Salbutangen barnehage. Barnepass og middag er subsidiert av Kiwanis club, her ved Kari Rasmussen (til venstre) og Sidsel Jacobsen. delt omsorg I Larvik samarbeider engasjerte voksne om å være Den ene. Det er luksus å komme til ferdig middag, altså! De første mammaene ankommer Tjølling familiesenter i Larvik litt før klokka halv fem. De henger fra seg yttertøyet i garderoben og styrer raskt mot grytene med kyllingkjøttdeig og bønner innerst i lokalet. Deretter renner det på med folk, store og små, mer og mindre klare for fjerde kveld i Larvik kommunes kursrekke om samspill i familien. Noen av de minste hadde nok foretrukket at mamma og pappa holdt seg til dem resten av ettermiddagen, men de innleide barnevaktene får barna på andre tanker. Når foreldrene forsvinner inn i naborommet til foredrag om empati og moralsk resonnering, høres ingenting annet enn hvining fra førstemann ned sklia. «Serving the children of the world» til tjeneste for verdens barn er mottoet til den internasjonale organisasjonen Kiwanis Club. Avdeling Larvik Bøken løser oppgaven ved hjelp av tett kontakt med helsesøstre og miljøarbeidere i kommunen. Denne våren kurses rundt tjue foreldre med barn mellom tre og seks år i blant annet grensesetting, stressmestring, kommunikasjon, lek og rusbruk i barns nærvær. Helsesøstrene Anita Schrøder og Hanne K. Pettersen er kursholdere, mens Kiwanis subsidierer mat og barnepass. Det er ikke så enkelt for den som ikke har nettverk å delta på sånt som dette, sier leder for familiesenteret, Kari Aasan. Det såkalte «Vårs»-kurset er for alle foreldre som ønsker større bevissthet om sin egen rolle, men Aasan og helsesøstrene samarbeider også med Kiwanis om et fattigdomsprosjekt. I jobben sin treffer de mange foreldre som ikke har anledning til å gi barna sine det de trenger eller ønsker seg. De siste årene har de hatt en avtale om å ringe Kiwanis-klubbens president, Sidsel Jacobsen, når det skjer. Slik har Larvik-barn fått råd til briller, kontingenter i idrettsforeninger og andre fritidsaktiviteter, sommerleir, skiutstyr, sykler og ikke minst varme klær til å holde ut kalde dager. Var det lille julaften du var ute og handlet klær til en tre måneder gammel baby, Kari? Spør Sidsel. Vi kunne jo valgt å gjøre sånn, sier Anita og lager skylapper med hendene sine. Men sånn er vi ikke. Sammen med Kiwanis har vi kledd opp mange barn i vinter, sier Kari. Ok, alle sammen. Husker dere forrige gang, da vi snakket om forskjellen på å være 15 minutter helt til stede med barnet sitt, framfor to timer, halvveis til stede? åpner Anita når alle voksne er på plass i den provisoriske foredragssalen. Noen som har prøvd å leke 15 minutter aktivt med ungen sin? Og har noen merket noen forskjell på barnet? Stor forskjell, både på ettåringen og fireåringen, kommer det fra et foreldrepar på første rad. Den største har vært veldig trassig - en sånn som ligger på gulvet og bare skriker. Så prøvde vi full oppmerksomhet. Og nå gjør hun det ikke lenger - hun har slutta å trasse! fokus: Denne kvelden snakker Anita Schrøder og Hanne K. Pettersen om etiske dilemmaer i forhold til bruk av alkohol og barn. Takket være Kiwanis slipper kursdeltagerne å tenke på barnevakt for å få med seg helsesøstrenes tankevekkere. Vi er ikke så sendrektige som det offentlige byråkratiet Charlotte Dahl og Ronny Engebretsen har til sammen tre barn, ett hver fra tidligere forhold og et fellesbarn. Vi er her for å bli bedre foreldre. Alle er jo ikke utlært, smiler Ronny. Det virker, faktisk. Jeg har i hvert fall funnet en tålmodighet jeg ikke visste at jeg hadde. Nå reklamerer jeg for kurset til alle jeg kjenner, sier Charlotte, som er takknemlig for tilretteleggingen. Vi rekker dessverre ikke middagen her, men tilbudet om barnepass er avgjørende for at vi begge skal kunne delta. De siste tre årene har Kiwanis brukt 250 000 kroner på formål som kan gjøre hverdagen lysere for barn og unge. Pengene kommer fra bingo, kakelotteri og julemarkeder. En gutt med arbeidsledige foreldre har fått sykkel til niårsdagen sin, ei lita jente kan sitte trygt i bilsete når familien er på tur. En mor og en datter fra Tsjetsjenia har besøkt far i fengselet i Sibir i Russland. Det var første gang de så ham på seks år. Fire barn og fire foresatte med psykiske problemer har fått utenlandstur med nye og spennende opplevelser, slik de fleste andre barn får av og til. Vi har ikke anledning til å gjøre økonomiske undersøkelser om familiene, men baserer oss på anonymiserte opplysninger fra helsesøstrene og stoler på dem. Helsesøstrene eller familiene selv legger ut og får pengene refundert av oss, eller vi ber firmaene som yter en tjeneste sende regning direkte til oss. Dermed går det raskt å hjelpe. Vi er ikke så sendrektige som det offentlige byråkratiet, sier Sidsel. Jeg har vært med en mamma på NAV, jeg, så jeg vet hvordan det er, sier Kari. Du får ikke økonomisk hjelp derfra, med mindre du har virkelig stor gjeld. Men problemet kan være stort hvis du har mye såkalt smågjeld også. Hvis du ikke har betalt forrige legeregning, så får du for eksempel ikke komme tilbake før du har gjort opp for deg. Hva gjør en mamma som må velge mellom middag og lege? Eller når hun blir bedt om å selge bilen, men bor så langt fra butikken at det er umulig å gå? På barnepassrommet har fireåringen Vincent våknet fra sin spontane ettermiddagslur. Dermed må mamma ta seg en løperunde i lokalene, før hun får ham med seg hjem. Charlotte Dahl og Ronny Engebretsen henter minstejenta og er klare til å dra hjem til familiens to eldre barn som litt bedre foreldre enn da de kom. Helsesøstrene Anita og Hanne pakker sammen datamaskiner og kursmateriell. De er slitne, men fornøyde etter en lang arbeidsdag. Vi merker at foreldrene liker dette. Jeg håper at vi kan dra i gang noe tilsvarende i Stavern, sier Hanne. Åtte kurskvelder er mye når man har små barn og full jobb. Jeg ser jo at mange flere har mulighet når de får barnevakt. Ta kontakt hvis du trenger penger, da! Smiler Sidsel. Kiwanis club Startet i Detroit i USA i 1915 av forretningsfolk som ville hjelpe trengende. Er i dag en internasjonal humanitær organisasjon av frivillige som arbeider for barn og unge. Navnet betyr i følge organisasjonen «å realisere seg selv» på indiansk. Kom til Europa i 1963 og til Norge i 1964. Består av ca 586 000 aktive kvinner, menn, barn og unge. Arbeider i mer enn 80 land. Partipolitisk og religiøst nøytral. Prioriterer barn, men støtter også funksjonshemmede og eldre. Skaffer midler gjennom arbeid og diverse aksjoner. Vårs Kurs om samspill i familien i regi av Larvik kommune siden 2006. Utgangspunktet er rusforebygging. For foreldre med barn tre seks år. Tar for seg temaer som ros, stressmestring, empati, grensesetting, tilsyn, kommunikasjon, lek og rusbruk. Åtte samlinger med mulighet for erfaringsutveksling med andre foreldre pluss hjemmeoppgaver. Tjølling familiesenter tilbyr barnepass og middag (barn kr 10/ voksne kr 40) til kursdeltagerne. 28 DEn 1NE DEN 1NE 29

DEN ENE: Tomas Sæthre (25) gir læreren Stian Jespersen (37) æren for å å ha blitt en god gutt. Læreren og eleven fant hverandre og ble venner på bilverkstedet på Vestre Aker skole i Oslo. Etter ti år fant Tomas igjen sin hjelper og helt på facebook. Jeg unner alle i verden å ha en sånn som Stian Du er jo blitt dobbelt så stor, ler Stian Jespersen (37). Han kikker nysgjerrig på Tomas Sæthre (25), som er blitt nesten et hode høyere enn ham, og et par størrelser større. Det er lenge siden sist. Det gule murbygget som rommer Vestre Aker Skole er godt gjemt bak de fornemme boligene i Ullevål Hageby, der det har ligget siden 1917. Da het det Christiania opfostringshus. Før kalte man det spesialskole, i dag heter det alternativ skole. Hit kommer ungdommer fra Oslo som har det felles at de sliter, med skolen, med livet, med begge deler. Med alt. Det gjorde Tomas. Det er over ti år siden Tomas og Stian møttes på Vestre Aker for første gang. Tomas var 13 år og fersk ungdomsskoleelev, Stian var 25 og fersk barnevernspedagog. De to guttene fikk et helt spesielt forhold. For Tomas betydde det alt. I dag bor Tomas på Veitvet i Oslo, er forlovet og jobber som bilmekaniker. Stian bor på Haslum i Bærum, og er pappa til en tredjeklassing, en fjerdeklassing og en toåring. Han har tatt videreutdanning innen økonomi og ledelse, og er nå rekrutteringsansvarlig i barnehage-selskapet Kanvas. Tomas satt og surret på fjesboka og lette etter gamle kjente. Han var sjukemeldt, kjedet seg, og tenkte mye på de tre årene på Vestre Aker skole. Så fant han igjen Stian. Den unge, nyutdannede læreren som hadde vært så viktig for ham i ungdomsårene. Tomas sendte en melding. Bare for å fortelle hvor mye Stian hadde betydd for ham. Jeg har hatt lyst å si dette i mange år. Det var en god følelse å få fortalt det, og enda bedre å få svar der Stian sa han var glad for å høre det, sier Tomas. Han kikker ned. De har mailet med hverandre siden da, men ikke møttes. Tomas har tenkt mye på årene på Vestre Aker skole, og på hva Stian betydde for ham. Jo eldre han ble, jo mer skjønte han hvor viktige de årene var. Jeg har aldri fått så mye tilbakemeldinger selv, men hadde veldig lyst å fortelle Stian hva han har gjort for meg. Det er ikke alle barn og unge som har det privilegiet at de har en voksen som vil hjelpe dem. Stian hadde både evne og lyst til å hjelpe meg. Derfor skrev jeg den meldinga, sier Tomas. Hvor viktig var det for deg at noen så deg? Så viktig som det går an å bli. Unger klarer ikke gjøre alt selv, det må voksne til. Det er ikke alle som har den rette kjemien, men når det dukker opp en sånn som Stian, som klarer å åpne meg så mye... Jeg unner alle i hele verden det, sier Tomas. Stian sitter stille og hører på. Han smiler. Det var veldig rørende å få den mailen fra Tomas, og u se at jeg hadde den innflytelsen jeg hadde. På en måte gjorde 30 DEn 1NE DEN 1NE 31

Unicef-partner: Kanvas-barnehagene tester Den Ene-veilederne, før materiellet blir tilgjengelig for alle norske barnehager. Her fra et foreldremøte i Myrer Kanvas-barnehage. FANT HVERANDRE: Tomas slet med mye i oppveksten. På skolen traff han heldigvis den unge læreren Stian Jespersen. Han ble Den ene for Tomas. DEN ENE INNTAR FORELDREMØTENE Barnehage- og skolepakkene skal skjerpe bevisstheten hos foreldre og ansatte om betydningen av deres omsorg for barn som sliter. Det er ikke alle barn og unge som har det privilegiet at de har en voksen som vil hjelpe dem u jeg jo bare jobben min, men det er ikke alltid du får det til. Jeg følte at vi hadde noe spesielt, sier Stian. Det første som bragte eleven Tomas og læreren Stian sammen, var interessen for bil. Tomas havnet på bilgruppa, der Stian var ansvarlig. Etter hvert fikk Stian et spesielt ansvar for Tomas. Fordi det funka så fint mellom dem. Vi fant nok hverandre mye i bilinteressen. Husker du jeg hadde Toyota Celica? spør Stian og ler. Nå har han fornuftig familiebil med sju seter. Tomas smiler. Nordmenn er født med ski på beina, jeg er født med ratt mellom hendene. Bilverkstedet ligger rett nede i sneia forbi det røde stabburet. Lukta er akkurat den samme som for ti år siden. Her jobbet Tomas to dager i uka. Det gjorde som regel Stian også. Her ble de etter hvert veldig godt kjent. Tomas tok jobben sin veldig alvorlig, og pusset og polerte og fikset og ordnet, og tjente på den måten sine egne penger. De fine fruene i nabolaget var overlykkelige for å få tilbake sine nystriglede firhjulinger. Stian husker godt at Tomas hadde det vanskelig. For meg framsto Tomas som veldig frustrert. Han sleit med å finne sin identitet og sin plass. Det hendte han tok ut denne frustrasjonen i sinne, og lot det gå ut over andre elever og andre lærere. Når det skjedde måtte jeg ofte gå inn i klasserommet og hente ham. Så gikk vi oss en tur, sier Stian. Når Tomas fikk slike raptuser var det bare Stian som taklet ham. Sammen snakket de seg gjennom det. De andre lærerne visste at han og Tomas hadde et spesielt forhold, og at den ferske læreren klarte å roe ham ned når han lot sinnet og frustrasjonen gå ut over andre. Jeg tror Tomas følte at jeg forsto ham, og fikk tillit til meg. Jeg kunne nok kjenne meg igjen og identifisere meg i den frustrasjonen han hadde. Jeg var selv veldig liten og puslete, og det var ikke alltid like kult i ungdommen. Mye handler om å bli sett, sier Stian. Du var veldig god til å lytte, sier Tomas. Tomas og Stian var mye sammen, og gikk lange turer. Hele dager ble tilbragt i skogen. Tomas fikk også være med Stian å sette ut båten på Hvaler en vårdag. Det er det fineste minnet han har fra årene på Vestre Aker. Det danker ut alle de dumme. Tomas fikk en trygghet i forhold til meg, og vi snakket mye sammen - om alt fra forelskelse til søskenkrangel og økonomi. Tomas var veldig opptatt av dette med å ta valg, og jeg husker jeg sa at noen ganger er det greit å ta noen gale valg for å lære av dem etterpå. Jeg møtte en reflektert men samtidig veldig usikker Tomas, sier Stian. Etter hvert skjønte Tomas at det var helt greit å ta imot hjelp. At det var lov å være svak og usikker, og at han kanskje trengte en voksen. Som så og hørte ham. Det åpnet øynene mine, sier Tomas. Tekst: Gro Rognmo Foto: Øistein Norum Monsen (Saken er tidligere publisert på www.dagbladet.no/denene) Håpet er at barnehage- og skolepakkene skal gi flere kunnskap om hvor mye deres omsorg kan bety og hvor lite som skal til for å utgjøre en stor forskjell. Hva som kan gjøres og hvordan, sier Den ene-prosjektleder Hanne Holt. Etterspørselen om skreddersydd materiell har vært stor siden prosjektet startet. Høsten 2010 ble derfor Emilie Kinge og May Brit Drugli bedt om å utarbeide materiell for bruk i barnehage og skole. Begge har lang erfaring med barn, både praktisk og teoretisk. Kinge, som har forfattet barnehagepakken, er utdannet førskolelærer og spesialpedagog. Hun har jobbet som pedagogiskpsykologisk rådgiver i 12 år og har skrevet flere fagbøker for de som jobber med barn. Drugli, som har forfattet veilederen for grunnskolen, er førsteamanuensis ved NTNU i Trondheim og har lang erfaring fra barnevern og barne- og ungdomspsykiatri. Hun har jobbet mye med barn med atferdsvansker, og kan vise til en betydelig produksjon av faglitteratur innenfor emnet. Hovedbudskapet i pakkene er: «bry dere med andres barn!» Noen barn trenger andre voksne enn foreldrene sine i perioder eller gjennom hele oppveksten. Forskning viser at de det går bra med, er de som har hatt minst én voksen som gir dem anerkjennelse, omsorg og energi. Denne personen er ofte en lærer, men kan også være forelder til en kamerat eller en slektning, sier Drugli. De to forfatterne mener at mange voksne ikke er klar over hvor stor betydning de kan ha for barn de møter. Vi vil øke bevisstheten om egne muligheter, sier Kinge. Ja, vi vil øke bevisstheten om at vi alle kan bety noe, og at det ikke behøver å kreve mye å være Den ene. Noen ganger handler det om å gi plass til en til rundt bordet, eller i bilen på vei til bursdagsselskap. Alle monner drar. Det handler om å være bevisst på hvert møte. Av og til er et blikk eller et smil nok, sier Drugli. Hun minner om at det like gjerne kan være ditt eget barn som får vanskeligheter. Ikke alle barn kommer seg like greit gjennom flytting, sykdom eller skilsmisse. Gjør mot andre barn det du skulle ønske at andre voksne gjorde mot ditt barn, oppfordrer Drugli. Dette er kunnskapsspredning hvor vi legger vekt på at alle barn trenger en voksen, at den voksne kan være deg. Vi gir konkrete tips om hvordan integrere andre barn i det du allerede gjør, for eksempel sammen med egne barn. Eller om hva du kan gjøre når du står overfor et såkalt vanskelig barn. Det er viktig å føle en trygghet i at det lille du gjør faktisk kan virke for noen, sier Drugli. Jeg er opptatt av å vise hvordan den gode samtalen og måten å snakke med barna kan brukes, blant annet for at de skal oppleve seg sett. Hvis vi ikke deler våre observasjoner og tanker med barn, så kan de ikke vite at vi ser, forstår og bryr oss, sier Kinge, som understreker viktigheten av godt samarbeid mellom ansatte og foreldre. Et godt samarbeid kan gjøre det lettere for personalet å fange opp utsatte og sårbare barn. Unicef håper Den ene skal nå ut til alle barnehager og grunnskoler og bli tema på foreldremøter landet rundt. Alt stoff vil bli lagt ut på nett, slik at ansatte og foreldre kan skrive ut brosjyrer og laste opp filmer og en presentasjon, sier Holt. Foreldreutvalget for grunnopplæringen (FUG) vil spre materiellet via foreldreutvalg ved skoler i hele landet. Den ene-prosjektet oppfordrer til å se enkeltmennesket for å bidra til å forebygge ensomhet og mobbing i skolen. Vi er opptatt av foreldreengasjement og håper temaet blir tatt opp på foreldremøter, men også at skolelederne vil snakke om det til sine ansatte og at kommunene vil se nytten av å spre prosjektet. Den ene er noe helt annet og mer enn et mobbeprosjekt, dessuten koster det ingenting! Sier leder i FUG, Loveleen Brenna. 32 DEn 1NE DEN 1NE 33

NÅR DEN ENE IKKE ER NOK Er du i tvil om et barn trenger mer enn den ene? Her er råd til deg som lurer på om du bør kontakte hjelpeapparatet. Når bør jeg melde fra til barnevernet? Er du bekymret for et barn, på den måten at du tror foreldrene kanskje ikke klarer å ta godt nok vare på barnet, bør du melde fra til barnevernet. Hvordan kan jeg vite om det er alvorlig nok? Er du bekymret, skal du melde fra uansett. Din bekymringsmelding kan være svært viktig for barnet det gjelder. Det er vanlig å frykte at man kanskje overreagerer eller overtolker bekymringsverdige signaler. Mange lurer på om dette kanskje ikke er alvorlig nok, eller om en melding kan skape unødvendige problemer. Det er barnevernets oppgave å vurdere bekymringer, og om hjelp er nødvendig. Din oppgave er å sørge for at barnevernet får vite om barn som har det vanskelig. Hvem skal jeg snakke med i barnevernet? På dagtid kan du ringe til kommunen der barnet bor og be om å få snakke med barneverntjenesten. Da får du snakke direkte med en saksbehandler om din bekymring. Du kan også skrive et brev. På kveldstid kan du kontakte barnevernsvakten, der denne finnes eller ringe gratis til den landsdekkende Alarmtelefonen for barn og unge på 116 111. Da kommer du til en av de 15 store barnevernsvaktene som finnes i Norge. Alarmtelefonen er døgnåpen, og formidler din bekymring videre til det kommunale barnevernet der barnet bor. Hva skjer når jeg melder en bekymring til barnevernet? Du blir satt over til en fagutdannet saksbehandler som skriver ned det du har sett og hørt. De fleste saksbehandlere i barnevernet er utdannet barnevernpedagoger eller sosionomer. Innen én uke tar saksbehandleren i samråd med sine kolleger stilling til om de skal sette i gang en undersøkelse av det du har meldt inn, eller om meldingen skal henlegges fordi de ikke vurderer saken som alvorlig nok. Denne fristen er lovpålagt. Dersom de vurderer bekymringsmeldingen som alvorlig nok, starter en undersøkelse etter senest én uke. Undersøkelsen skal vanligvis ikke vare lenger enn tre måneder. I løpet av en undersøkelse snakker de ansatte i barnevernet med både foreldrene og barnet. De kommer vanligvis også på hjemmebesøk for å få et nærmere inntrykk av familiesituasjonen. Ofte vil de også snakke med de ansatte i barnehagen eller læreren. Når undersøkelsen er ferdig, er det barnevernlederen i samråd med de involverte saksbehandlerne som avgjør hva som skal gjøres videre for å hjelpe familien. I noen tilfeller blir saken avsluttet etter en slik undersøkelse. Dette skjer enten fordi familien får hjelp fra en annen hjelpeinstans eller at saken løser seg på andre måter. I mange tilfeller vil barnet og familien få tilbud om hjelp fra barnevernet. I 2009 endte halvparten av undersøkelsene med at det ble satt i gang tiltak. Litt over 30 000 undersøkelser ble satt i gang samme år. Hva kan barnevernet gjøre for å hjelpe barn, unge og familier? I samarbeid med barn og foreldre blir saksbehandlerne i barnevernet enige om hvilke hjelpetiltak som vil gjøre situasjonen bedre for barnet. De fleste barna (8 av 10 saker) får hjelp hjemme hos foreldrene. Slik hjelp kan være: Barnehageplass Plass på skolefritidsordning Støttekontakt til barnet Besøkshjem til barnet Støttehjem til familien Råd og veiledning til foreldrene Familieråd Økonomisk støtte Tilsyn i hjemmet I 2 av 10 tilfeller får barnet hjelp utenfor hjemmet. I de fleste av disse sakene bor barnet eller ungdommen i fosterhjem. Noen bor på institusjon. Barnevernet formidler også kontakt med andre hjelpere, som for eksempel barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk, pedagogisk-psykologisk tjeneste, sosiallærer eller helsesøster. Må jeg alltid oppgi navnet mitt? Nei, du kan velge å være anonym når du kommer med en bekymringsmelding. Barnevernet vil likevel helst at du skal si hvem du er, fordi det gir saken troverdighet. Barnevernet kan i første omgang bevare din anonymitet overfor familien det gjelder, dersom du ønsker det. I praksis vil det likevel være vanskelig å forbli anonym, da barnevernet må informere familien om innholdet i meldingen. I mange tilfeller vil familien da forstå hvem som har meldt saken. Er saken svært alvorlig, vil barnevernet uansett ikke kunne bevare din anonymitet overfor familien. Det du likevel må tenke på, er at det vil være til barnets beste at du som voksen melder fra. Får jeg beskjed dersom saken henlegges? Nei. Barnevernet har taushetsplikt om sitt forhold til enkeltpersoner eller familier, og kan derfor ikke si noe til deg som privat melder om en konkret sak. Dette er annerledes i forhold til offentlige meldere med meldeplikt til barnevernet. Dette gjelder for eksempel ansatte i skole eller barnehage. Disse har krav på tilbakemelding fra barnevernet om de setter i gang tiltak eller ikke. Tiden går og jeg er fortsatt bekymret: Bør jeg ringe én gang til? Ja, det bør du gjøre. Taushetsplikten er der for å ta vare på familiene som får hjelp av barnevernet. Derfor kommer du ikke til å få vite hva barnevernet har gjort siden sist du ringte. Likevel er det viktig at du tar kontakt om du fortsatt er bekymret, og forteller hvorfor. Blir jeg part i saken når jeg melder en bekymring? Du blir ikke part i saken om du melder. Part i saken er bare de nærmeste som saken direkte berører, det vil si vanligvis mor, far og barnet selv. Kan jeg bli nødt til å vitne i retten? Du kan bli innkalt som vitne dersom det kommunale barnevernet mener at andre bør overta omsorgen for barnet. Dette avgjøres av fylkesnemnda for sosiale saker. Dersom barnevernet eller foreldrene anker avgjørelsen videre til tingretten, kan du bli innkalt som vitne også der. Du har i så fall plikt til å møte og fortelle hvorfor du har vært bekymret. Hvor kan jeg få vite mer om barnevernet? Du kan lese mer om hva slags hjelp barnevernet tilbyr på disse nettstedene. De drives av de som er ansvarlige for barnevernet i Norge: www.barnevernet.no www.bufetat.no/barnevern www.regjeringen.no/nb/dep/bld/tema/barnevern Kilde: Det kriminalitetsforebyggende råd - www.krad.no Illustrasjon: André Martinsen 34 DEn 1NE DEN 1NE 35

Til deg som vil være Den ene Å bli lagt merke til og husket føles verdifullt. Vær en voksen som legger merke til flere enn egne barn. Lær deg navn og hils. Inviter til samtaler som viser at du har sett: «Jeg hørte at du hadde tegnet den fine tegningen som henger i gangen, stemmer det?» Se «Så heldig broren din er, som får gå til skolen sammen med deg hver dag.» Det er ikke sikkert du får respons, men bidraget ditt er likevel verdifullt og barnet vil garantert huske deg neste gang dere møtes. Å gi, handler om å inkludere og la et barn få være en del av noen av dine hverdagsaktiviteter. Spør om dere skal rake utenfor oppgangen sammen, eller gi sjekk om du har plass til en til rundt bordet når egne barn skal gjøre lekser eller julebaksten skal kjevles ut. Vis at du lytter ved å la vær å se på klokken eller la deg distrahere av andre ting. La barnet prate uten avbrytelser. Å være en god lytter handler også om å anerkjenne barnets opplevelse uten å korrigere eller å stille kritiske og konfronterende spørsmål. I stedet for å buse ut med egen oppfatning og velmenende råd, lytt kan det oppleves godt om du heller sier: «Nå har jeg hørt på det du sier, og det gir meg mye å tenke på. Har du lyst til å høre hva jeg tenker om dette?». Da får barnet mulighet til å reservere seg, da noen barn er «ferdige med saken», etter at noen har tatt i mot og hørt på dem. En forståelsesfull voksen tør å spørre hvordan et barn har det - og tåler svaret. Noen barn venter bare på en anledning til å kunne fortelle hele historien, mens andre har behov for bare å være sammen med noen uten å snakke om alvorlige ting hele tiden. Da kan det være nok å si: «Jeg skjønner at du har det tøft nå, og at du ikke orker å prate. Men vit at du kan, hvis forstå du ombestemmer deg». For mange barn vil det å vite at noen er interessert i dem, og at de har mulighet til å snakke med vedkommende, være nok til å føle seg forstått og sett. I tilfeller hvor barn ikke ønsker å snakke, kan det være godt å få et pusterom gjennom å være sammen om en aktivitet eller snakke om hyggelige ting barnet interesserer seg for. Barn blir trygge når voksne er trygge og tydelige. Enkelte barn, som kan virke slemme og kanskje er utagerende, trenger voksne som holder ut med dem og tåler dem akkurat slik de er. Det må ikke forveksles med å være ettergivende og tåle alt de gjør. Dersom sett grenser et barn går over dine eller andres grenser, vil det være til stor hjelp for barnet at du tør å stoppe det, og samtidig sier noe om hvorfor. Ikke alle barn har lært hvordan de påvirker omgivelsene sine, og trenger derfor stødige voksne som kan fungere som et speil. UNICEF Norge, Rådhusgaten 24, 0150 Oslo www.denene.no