Migrasjon hos sjøfugl, en logger-revolusjon Sveinn Are Hanssen og Børge Moe Forskere ved Norsk institutt for naturforskning har i de siste årene studert vandringsmønster til sjøfugl fra blant annet Svalbard og norskekysten. I 2014 startet SEATRACK, et stort samarbeidsprosjekt ledet av en prosjektgruppe fra Norsk Polarinstitutt, NINA og Miljødirektoratet. Prosjektet skal bruke lysloggere til å studere vandringsmønster til elleve ulike arter sjøfugl som hekker rundt Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet. Norskekysten inkludert Svalbard har store og internasjonalt viktige bestander av mange sjøfuglarter. Dessverre er mange av disse artene i sterk nedgang. Veldig mange sjøfugler er trekkfugler som utenom hekketiden oppholder seg helt andre steder både i internasjonalt farvann og langs kystene av andre land. Dette gir utfordringer i forhold til vern av disse bestandene. Vern av hekkeområder er ikke nødvendigvis nok for sjøfugler som oppholder seg helt andre steder i opptil 80 % av året. Det er derfor svært viktig i forvaltingen av disse artene at man har oversikt over hvilke områder fuglene oppholder seg utenom hekkeperioden slik at internasjonale avtaler kan inngås i forhold til vern av de marine ressursene som sjøfuglene lever av og områdene de lever i. Det er for eksempel veldig viktig for fiskeforvaltningen å vite at torsken som gyter i Lofoten/Vesterålen har Barentshavet som oppvekst- og overvintringsområde (se egen artikkel om torsk side 42). Det er store forskjeller i vandringsmønster til de ulike sjøfuglartene, i tillegg er det store forskjeller mellom kolonier og populasjoner innenfor artene. Den informasjonen vi til nå har hatt om vandringsmønster stammer for det meste fra gjenfunn av metall-ringer på døde fugler. Sjansen for å finne en død fugl synker dramatisk jo lenger fra tett bebodde områder man kommer, og i åpent hav er det svært sjelden man finner døde fugler før de forsvinner. For å illustrere hvor mye ny kunnskap man kan få ved bruk av lysloggere, vil vi bruke fjelljo som eksempel. I Norge var det ringmerket 87 fjelljoer, men Fjelljo i flukt. Foto: Tom Schandy/NN/Samfoto. 12 Ottar 309 2016 (1): 12 16
kun én av disse ble registrert siden. Dette var en unge merket i 1987 som ble funnet skutt 50 dager senere 44 km fra merkeplass i Finnmark (Norsk ringmerkingsatlas). I 2010 startet vi en studie på Svalbard av fjelljo som benyttet lysloggere. Året etter begynte vi et samarbeid med en gruppe forskere som gjorde det samme på Grønland. I løpet av sommeren 2010 ble seks fjelljo fra Svalbard og i 2010 og 2011 ble ni fra Grønland fanget og instrumentert med lysloggere festet til fotringen. Av disse fjelljoene lyktes vi og våre kolleger å få tilbake åtte fungerende loggere som hadde registrert lys i tolv sammenhengende måneder. Dermed kunne den spennende analysen som skulle avdekke vandringsrutene til fjelljoen starte. Fjelljoens reise I løpet av en tidagersperiode fra midten august startet alle fuglene på høsttrekket. Alle fuglene (bortsett fra en som fløy forbi østkysten av Island) fløy sørover i Danmarksstredet mellom Grønland og Island. De tilbragte så en periode på høsten i et område utenfor Newfoundland. De fortsatte deretter sørover mot Kapp Verde øyene og kysten av Vest-Afrika der de ankom mellom begynnelsen av september og midten av oktober. Deretter reiste de videre sørover til de ankom over- vintringsområdet en gang mellom sent i september og siste del av november. Overvintringsområdene strakte seg langs kysten av Afrika fra Guineabukta og sørover til øst for Kapp det gode håp og det indiske hav til sørkysten av Madagaskar. Denne studien viste videre at fjelljo overvintret opptil 13 800 km fra hekkeområdet og at de i løpet av et år tilbakela en distanse på opptil 54 000 km. Konsekvenser for forvaltning av fjelljo Selv om fjelljo per i dag ikke er en truet art så er den i nesten hele sitt hekkeområde avhengig av gode smågnagertettheter og da spesielt lemen for å lykkes med å få fram unger. De få parene som hekker på Svalbard er sannsynligvis i en særstilling her, da naturlig forekommende smågnagere ikke fins på Svalbard. Dette er kanskje hovedgrunnen til at fjelljo er såpass lite tallrik på Svalbard som den er. Det ser ut til at smågnagersvingningene i Arktis påvirkes av klimaendringer, for Fjelljo på hekketerritoriet i Kongsfjorden på Svalbard. Foto: Sveinn Are Hanssen. 13
eksempel så ser lemenpopulasjonene på Øst-Grønland ut til å ha kollapset i de senere årene, og i kjølvannet av dette har også antallet fjelljo gått ned her. Fjelljo tåler i utgangspunktet slike svingninger godt siden de lever lenge og har mange hekkesesonger foran seg. Men hvis mønsteret i populasjonssvingningene til lemen endrer seg slik at mengden lemen i toppår blir lavere og slike toppår forekommer sjeldnere, så kan man forvente mer alvorlige følger for ungeproduksjonen for fjelljo og andre arter som er avhengige av lemen. Hvis dette skulle skje vil det bli enda viktigere for disse fuglene å ha optimale næringsforhold utenom hekkesesongen. Utenfor hekkesesongen lever fjelljo som en sjøfugl og finner føden utelukkende i marine systemer. Dette studiet viser at Grand Banks utenfor Newfoundland, kysten av Mauretania og Azorene er Posisjoner til fjelljo som hekker på Grønland (A-C) og på Svalbard (D-H) Den blå del av linjen angir høsttrekket, den røde angir vinterområdet og den gule angir vårtrekket tilbake til hekkeplass. Stjernen angir hekkeplass. De stiplede delene av linjene angir perioden rundt vår og høstjevndøgn der nord-sør posisjon ikke kan fastsette ved hjelp av lysloggere. Figur I viser alle posisjonene til alle fuglene i studiet. Figur: Gilg O, Moe B, Hanssen SA, Schmidt NM, Sittler B, Hansen J, Reneerkens J, Sabard B, Chastel O, Moreau J, Phillips RA, Oudman T, Biersma E, Fenstad AA, Lang J, Bollache L. 2013. Trans-Equatorial Migration Routes, Staging Sites and Wintering Areas of a High-Arctic Avian Predator: the Long-tailed Skua (Stercorarius longicaudus) PLoS ONE 8(5), e64614. doi:10.1371/journal.pone.0064614. 14
viktige områder der fuglene oppholder seg i perioder under trekket. Videre er Afrikakysten sør for Guineabukta og havområdene rundt Kapp det gode håp de aller viktigste overvintringsområdene for fjelljo fra Grønland og Svalbard. De to sistnevnte områdene er svært produktive havområder der det finnes svært mye sjøfugl, både lokale arter som hekker i området og trekkfugl slik som fjelljoen. Fjelljoen er derfor avhengig av mange viktige økosystemer i Atlanterhavet, og mange av disse har store forvaltningsmessige utfordringer. Framtida Det er allerede kommet mange nye studier på migrasjon og overvintringsområder til flere sjøfugl som for eksempel krykkje, lomvi og alkekonge. Og som en konsekvens av det nyoppstartede SEATRACK prosjektet vil det bli kartlagt migrasjonsruter og overvintringsområder til arter som lomvi, lunde, polarlomvi, alkekonge, krykkje, sildemåke, havhest, gråmåke, polarmåke, toppskarv og ærfugl fra Spitsbergen, Bjørnøya, de russiske delen av Barentshavet, Norskekysten, Jan Mayen, Færøyene, Island og De Britiske øyer. Både fugleinteresserte, forvaltningen og forskerne har mye spennende å se fram til i årene som kommer. Lundefugl, Gjesværstappan, Finnmark. Foto: Asgeir Helgestad/NN/Samfoto. 15
Litteratur: Bakken V, Runde O, Tjørve E. 2003 Norsk ringmerkingsatlas. Vol. 1. Stavanger Museum, Stavanger. Gilg O, Moe B, Hanssen SA, Schmidt NM, Sittler B, Hansen J, Reneerkens J, Sabard B, Chastel O, Moreau J, Phillips RA, Oudman T, Biersma E, Fenstad AA, Lang J, Bollache L. 2013. Trans-Equatorial Migration Routes, Staging Sites and Wintering Areas of a High-Arctic Avian Predator: the Long-tailed Skua (Stercorarius longicaudus). PLoS ONE 8(5), e64614. doi:10.1371/journal.pone.0064614 Sveinn Are Hanssen er utdannet ved Institutt for biologi ved Universitetet i Tromsø og ved Universitetet i Lund, Sverige. Han er seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning i Tromsø. Hans hovedinteresser er migrasjonsøkologi, evolusjonsbiologi og adferdsøkologi. E-post: sveinn.a.hanssen@nina.no Børge Moe er utdannet ved NTNU i Trondheim. Han arbeider som seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning i Trondheim, der hans hovedarbeidsfelt er migrasjon, økologi og økotoksikologi hos arktiske organismer. E-post: borge.moe@nina.no Ny loggerteknikk gjør det mulig å følge sjøfuglenes reise gjennom hele året Lyslogger Kalles også GLS (Global Location Sensing). Lysloggere er små måleinstrumenter som festes på fuglens fotring. De inneholder blant annet en lyssensor, klokke, minnebrikke og batteri som er støpt inn i plast (se bilder under), noen loggere måler andre variabler som for eksempel sjøtemperatur og om fuglen er i kontakt med saltvann eller ikke. Lyssensoren måler lys og dermed kan man bruke disse lysmålingene til å fastslå tid for soloppgang og solnedgang der fuglen befinner seg gjennom året. Disse dataene kan man da bruke for å beregne posisjon til fuglen. Det baserer seg på at daglengden er forskjellig ved ulike breddegrader, og tidspunktet for midnatt/midt på dagen varierer med lengdegrad. Daglengde er dog lik på alle breddegrader ved høst- og vårjevndøgn, og da kan ikke breddegrad beregnes. Loggerne veier fra 0.5 2.5g og har en batterikapasitet på fra 1 5 år avhengig av størrelse. For at loggerne skal være så små og lette som mulig og ha stor nok batterikapasitet har de ikke radiosendere som kan sende data til forskerne. Dette gjør at man er avhengig av å fange fuglen inn igjen for å manuelt laste ned data som har blitt lagret på loggerne gjennom året. Lysloggere (gls-loggere) er små og lette og festes til fuglens fotring (venstre). Figuren viser tre loggere produsert av BAS (British Antarctic Survey) (mk 14, 15 og 18). Pilene angir posisjonen til lyssensoren. Foto av logger på ring: Tycho Anker-Nilssen. 16