U N I V E R S I T E T E T I O S L O KULTURHISTORISK MUSEUM Arkeologisk seksjon

U N I V E R S I T E T E T I O S L O KULTURHISTORISK MUSEUM Arkeologisk seksjon Prosjektplan Undersøkelse av et automatisk fredet kulturminne, Tinghaugen (ID 52264) Utvidelse av hus, planering av tun Flikka, gnr 79, bnr 12, Flekkefjord kommune, Vest-Agder 1. Bakgrunn Grunneier Trygve Kalvik Sand søkte 3. januar 2011 om å fjerne en del av Tinghaugen ID 52264 for å utvide huset med ca. 1,5 meter. Fylkeskonservatoren frarådet grunneieren om å gjøre det, og uttalte seg negativt til søknad av 6. januar 2011. Grunneieren søkte om tillatelse til inngrep i automatisk fredet kulturminne 4. mars 2013. Dette ble frarådet av Fylkeskommune og Kulturhistorisk museum. Riksantikvaren avslo søknaden 28. juni 2013 med utgangspunkt i kulturminneloven 8 førsteledd. Grunneier klaget 8. august 2013 til Klima- og miljøverndepartementet. Departementet tok søkers klage til følge og opphevet Riksantikvarens vedtak av 28. juni 2013 om ikke å tillate grunneier å oppføre et tilbygg til våningshuset på gravhaugen. Det dreier seg om å anlegge tun mellom hovedhus og driftsbygning. Dette innebærer å planere ut og fjerne det øverste laget av gravrøysa. I tillegg vii grunneieren bygge på hovedhuset mot tunet (trapperom, toalett og vaskerom i 1. etasje, og bad og gang i 2. etasje). Hele tiltaket ligger i fomminneområdet (Tinghaugen). Kulturhistorisk museum var i møte med Riksantikvaren 18. juni og fikk i oppdrag å utforme prosjektplan og budsjett for en full utgraving av Tinghaugen. Det har vært ulovlige utgravinger i Tinghaugen tidligere, og skader har oppstått i forbindelse med oppføring av låve og våningshus. Det er ønskelig å dokumentere haugens resterende kulturhistoriske verdi før dette går tapt ytterligere. Riksantikvaren var i kontakt med tiltakshaver og det er avtalt at utgraving eventuelt kan igangsettes i 2015. Riksantikvaren ba også om at det ble laget en formidlingsplan, og pekte på at det kunne være aktuelt med en oppbygging av et eventuelt gravkammer fremkommet ved utgraving. En slik rekonstruksjon er ikke tatt med i denne prosjektplanen, men kan eventuelt utformes som et eget formidlingsprosjekt i etterkant. 2. Landskap og kulturmiljø. Tidligere undersøkelser Det er registret to andre gravminner på Flikka (se kartvedlegg). Nær gårdens innmarks-grense i nord lå det en gravhaug (ID 40135). Den synes å være avmerket på utskiftningskartet fra 1865 (bonitetsnummer 869), og målte omkring 10 x 10 meter. Ca. 100 meter sørvest for denne lå en annen grav, «Kjempa» (ID 22635). Den er borte, men lå opprinnelig ca. 40 meter nord for et veikryss i gårdens driftsveier. 1

Tinghaugen lå rett nord for det historiske klyngetunet på Flikka. Gården ble utskiftet i 1865. Deler av det historiske tunet ble flyttet i denne forbindelse. Bebyggelsen ble skjøvet mot nord og havnet oppå og rundt gravhaugen. Det fraflyttede tunområdet synes å være bevart på sørsiden av Flikkaveien. «Tinghauger»: Tradisjonen med tinghauger er kjent i hele landet, og synes å være gammel (Omland 2007). Slike tradisjoner er også belagt ellers i Skandinavia, på Shetland, Orknøyene og i Danelagsområdet i England (Sanmark et. al 2013, Semple og Sanmark 2013). Det eldste kjente belegget i Norge forekommer på Foss i Sør-Audnedal i forbindelse med grenseoppgang og utskiftning i 1492. Da omtales det en stein «som stender med tinghhawghen» (DN 5, 957). Superintendent (biskop) Jens Nilssøn omtaler dessuten en tinghaug på Huseby ved Berg kirke i Østfold i 1594. Nicolay Nicolaysen (1860-66) har med minst fem tinghauger i Norske Fornlevninger (NF) i KHMs forvaltningsområde i tillegg til andre steder med tingnavn (Tabell 1). Atle Omland har i sin doktorgrad fra 2007 arbeidet inngående med folklore omkring gravhauger. Han finner hele 20 tinghauger i Agderfylkene fordelt på 15 gårder (Omland 2007, 409-414). I Vest-Agder finner han slike på Ytre Ågedal, Sigersvold, Snartemo, Tingvatn, Lømsland, Øvre Øye, Årli, Lundevik, Tonstad, Klepland og Foss og Flikka. Mange av tinghaug-navnene er dokumentert relativt seint, og det er derfor tvil om hvor gamle tradisjonene er. Reiste steiner i krets og særskilte konstruksjonselementer kan ha vært medvirkende årsak til navngivingen. Nicolaysen skriver flere steder at det er «bøndene» som kaller bestemte hauger for «tinghauger». Det dreier seg derfor ikke om en antikvar-tradisjon, selv om «antikvariske» nyoppkallinger knyttet til gravminnets form også forekommer. Ikke minst gjelder det sirkler med reiste stein som fagfolk gjerne har kalt tingsted eller dommerringer. Norske Fornlevninger er en god, men selektiv kilde til lokal kunnskap om arkeologiske kulturminner på midten av 1800-tallet. Nicolaysen var skeptisk til folkelige oppfatninger omkring monumentene. Når han likevel ofte har med tradisjonen omkring tinghauger, kan det nettopp indikere eldre tradisjoner, slik også opplysningene fra Foss i 1492 viser. Navn Sted Årstall Beskrivelse Mosten Huseby ved Berg kirke, 1594 Hob sten udi krinser. Det dreier seg om «4 eller 5 krinser» Thinghaug Smaalenenes amt (NF 3) «thingsted» Grindaker, Kristians amt (NF 131) 1812 NB, ikke et gammelt navn. Nicolaysen skriver som forklaring «det vil sige en.med stene omsat kreds» Thingvollen Søndre Rauland, Buskerud amt 1760 «en rund kreds» (NF 174) Thinghaugen Molland, Nedenes amt (NF 246) NF Thinghaugen Lundevik, Lister og Mandals amt (NF 270) «Stor flad ovenpaa og omkring denne en kreds af mindre stene» Thingvatn Hegebostad, Lister og Mandals «en med stene omsat kreds» amt (NF 277) Thinghaugen Øvre Øye, Lister og Mandals amt (NF 285) 1838 Rund haug med «opreist sten i midt og rund om 12 andre lignende stene» Thinghaug Flikka, Lister og Mandals amt (NF 287) 1859 Tabell 1. Tinghauger i KHMs forvaltningsområde omtalt av Nicolay Nicolaysen i Norske Fornlevninger (1860-66). 2

Helge Gjessing (1925, 44, 53) drøfter gravminner med navnet «Tinghaugen» i Vest-Agder i Norske bygder I. Han trekker fram Tinghaugen i Lundevik i Halse og Tinghaugen på Øvre Øye ved Liknes. Gjessing mener det er en mulig sammenheng mellom navnet og tingsted. Han viser til den nevnte Tinghaugen på Foss i Sør-Audnedal (Gjessing 1925, 44, 53). Skriftlige kilder viser at Foss var tingsted for Foss tinglag og skipreide i middelalderen (jf. Norske Gaardnavne), og Gjessing synes å mene at Tinghaugen var selve tingstedet. Omland finner støtte for dette i flere tilfeller, og viser at minst fem belagte tingsteder i Agder-fylkene også har tinghauger (Omland 2007, 412). Flikka lå i Feda tinglag og skipreide, der Feda var rett tingsted. Det er ikke kjent at Flikka var tingsted for skipreiden i middelalder eller tidlig nytid. Feda skipreide skiller seg imidlertid ut fra andre skipreider i Agder ved å omfatte hele ni sogn/manntallskretser (se nedenfor), der hvor andre skipreider hadde omkring fire underenheter. Vi kan derfor ikke utelukke at Feda skipreide var delt i eldre tid. Flikka lå sentralt i det middelalderske Lund prestegjeld, som fram til 1741 omfattet sognene Lund (i Rogaland), Nes (Flekkefjord), Bakke, Gyland og Tonstad. Det er ikke kjent at prestegjeld dannet utgangspunkt for tingkretser, verken i Rogaland eller Agder. Med mindre Feda skipreide en gang var delt i en øvre og nedre del, synes det mindre sannsynlig at Flikka var et rett tingsted for en slik enhet. Flikka ligger like ved fylkesgrensen mellom Agder og Rogaland. Lagtinget for dette området sto imidlertid på Avaldsnes før ca. 1350. Senere, da Agder ble skilt ut som eget lagsogn, sto det «Laugting paa Augde side» i hvert av de fire lenene Mandal (Midtsysla), Lista og Nedenes, og Råbyggelag, ifølge Chrisian IVs lov 1604 (kap 1). Lagtinget for Lista len sto på Huseby minst tre ganger mellom 1521 og 1570, og dessuten på Øvre Eikeland i Liknes herred i Kvinesdal i 1547 (DN VII, nr. 770; Steinnes 1974, 62 m/ref). Heller ikke her synes Flikka å ha spilt en rolle. Feda tinglag var som nevnt egen skipreide i middelalderen (Steinnes 1974, 31), og var underinndelt i såkalte manntalskretser (m) og sogn (s) kjent i 1602. Feda skipreide besto trolig av 9 slike kretser, Liknes (m), Gjemlestad (m), Rafoss (m), Helle (m), Feda (s), Gyland (s), Bakke (m), Nes (m) og Hidra (s). Flikka lå i Nes manntallskrets. Disse enhetene er ikke kjent som formelle tingkretser, men det kan ikke utelukkes at det har vært møtesteder knyttet til enhetene. Siden Flikka ikke har gitt navn til sin manntallskrets har Tinghaugen neppe spilt en rolle i dette systemet heller. Flikka lå sentralt i det yngre Flekkefjord tinglag som omfattet sognene Hidra, Nes og Bakke på 1800-tallet, men var ikke tingsted for denne enheten heller. Det er heller ikke kjent at det sto såkalte gårdsting på Flikka (Seland 1994). Dermed virker det lite sannsynlig at Flikka var tingsted lokalt eller regionalt. Det utelukker ikke at haugen kan ha blitt brukt som samlingsplass. En så pass stor og markant gravhaug, som også skal ha vært flat på toppen, kan ha vært et møtested for mennesker i området, selv om ikke det formelle tinget nødvendigvis sto der. 3

Figur 1. Tinghaugen på Flikka kunne sees godt fra den gamle hoved-ferdselsveien, men er nå delvis skjult bak det gule bygget til venstre i bildet. Deler av haugen skimtes fremdeles mellom hvitt våningshus og rød låve. Foto: Google Maps Tinghaugen på Flikka var godt synlig fra Flikkaveien, og var en av få store gravhauger langs veien som reisende fra Bakke ville kunne se før Feda (Figur 1). Det gjaldt også Tinghaugen på Øvre Øye som reisende fra Liknes passerte langs landeveien. Det fantes også andre store gravhauger langs hovedveien til Feda, både om en kom fra Liknes og Bakke. «Tingvei»-tolkningen er derfor ikke en fullgod forklaring på navnene. Trolig viser navnene til spesielle trekk ved gravhaugene, nemlig reiste bautasteiner, og kanskje også en avflatet topp, slik det har vært diskutert for Sverige. Nicolaysen har bare knappe opplysninger om Flikka, og haugen var allerede skadet på den tiden. Eventuelle reiste steiner kan ha blitt fjernet, slik Lunds beskrivelse indikerer (se nedenfor). Tinghaugen i Lundevik hadde en stor flat stein oppå, og omkring denne sto en krets av mindre stener (Gjessing 1925, 44). Tinghaugen på Øvre Øye (ID 103326), i samme tinglag som Flikka, er et godt eksempel på hva vi kan forvente. Den var over tre meter høy, og hadde en rund steinsetting på toppen. Det sto 12 bautasteiner i ring og 1 bautastein i midten. Forklaringen på navnet ligger kanskje i kombinasjonen av beliggenhet ved tingveien og de reiste steinene. Både Tinghaugen på Flikka og på Øvre Øye skilte seg ut fra andre hauger. Det kan ha stimulert til fortellinger når folk reiste til tinget på Feda. Tinghaugen på Øvre Øye danner derfor en interessant parallell til Tinghaugen på Flikka. Den ble "undersøkt" i 1833, og i Askeladden heter det: Her, midt i det gamle tunet på Øvre Øya, låg Tinghaugen, ein stor rund gravhaug, over 3m høg, med ei rund steinsetjing på toppen (sjå Arentz si teikning frå 1805). Der stod 12 bautasteinar i ring og 1 bautastein i midten. Namnet Tinghaugen kjem vel av vandresegna om tingmenn som sat på kvar sin stein, men det rette er at det var Feda som var tingstaden. Tinghaugen på Øvre Øya blei "undersøkt" i 1833, og i søre kanten av gravhaugen støytte dei på ei steinkiste som var 1,9m lang, 4

0,6m brei og 0,8m høg. Ho låg vend N-S. Det var tetta med never mellom hellesteinane. Steinkista inneheldt ei rikt utstyrd kvinnegrav med 7 leirkar, 3 trefat med sleiv, fleire draktspenner, eit sylvsmykke og ei hårflette. Rundt 1840 blei bautasteinane og gravhaugen fjerna; under midtsteinen fann dei ei leirkrukke med brende bein i og dessutan bek frå tetting av tre-kar. Her var altså både ei jordfestegrav og ei branngrav i same gravhaugen. Lenge låg det ei grov etter Tinghaugen, den såkalla "Tinggrova". Men no er alt utsletta. Haugen inneholdt både en ubrent kvinne-grav i hellekiste fra eldre jernalder i kanten av haugen og en branngrav sentralt i haugen under midtsteinen. Det ble også rapportert om kull i bunnen av Tinghaugen på Flikka. I Agder er det relativt vanlig med flere graver i storhauger, slik eksemplet fra Øvre Øye også viser. Vi tar høyde for dette i planleggingen for Tinghaugen på Flikka. Figur 2. Tinghaugen i 2005. En naturlig kolle synes å danne utgangspunkt for røysen. Foto: Atle Omland 5

Figur 3. Tinghaugen i 2005. Foto: Atle Omland 3. Kulturhistorisk status Det dreier seg om en klart markert storrøys av rullestein med et antatt opprinnelig tverrmål på opptil 30 meter og en nåværende høyde på omkring 2,5 meter. Området er i dag bebygd, og røysa ligger midt i tunet, og er skadet. Dateringen er noe usikker. Ved utgraving omkring 1930 ble det påvist kull i bunnen i midten, og det skal ha blitt funnet ett eller to skaftkar av kleber, trolig av vikingtidstype. En gårdsvei har skadet den i sørøst, og stein fra røysa ligger i låvebruen. En utgraving vil måtte ta hensyn til eksisterende bygningsmasse. Det må iverksettes særskilte sikringstiltak for å unngå utrasing. Det er likevel et betydelig areal som kan undersøkes. Det er ca. 9 meter fra låvens søndre hjørne til huset, og røysa går under låvebroen på østsiden av låven (Figur 3). Potensielt kan minst 20 meter av røysa være bevart langs øst-vest aksen. Røysa synes å være oppført omkring en naturlig kolle, slik foto tatt fra øst i veiskjæringen viser (Figur 2). «Steinveggen» som sees i profilet fra veien antyder røysas størrelse. Den strekker seg godt inn under nåværende våningshus og låve. 6

3.1 Vurdering av resultatene fra registreringen Fylkeskommunen har ikke foretatt egen registrering i forbindelse med saken. KHM har vært på befaring sammen med Riksantikvaren og Vest-Agder Fylkeskommune. Tinghaugen er avmerket på utskiftningskartet fra 1865 (bonitetsfigur 138). Utskiftningskartet viser to sirkler i området der Tinghaugen ligger (137 og 138), og det kan dreie seg om to graver. Dersom 138 er identisk med Tinghaugen, er røysa noe mindre enn tidligere antatt (10 x 15 meter). Det er vanskelig å avgjøre dette uten å åpne opp området. Haugen var allerede skadet da kartet ble tatt opp 1865 (se nedenfor). 3.2 Presentasjon av kulturminnene Tinghaugen på Flikka (ID 52264) er kjent og omtalt i litteraturen siden 1859 da Løytnant Emanuel Lund registrerte to gravhauger på Flikka; Tinghaugen og Kjempa (Figur 4; Berg 1988, 20; Nicolaysen 1862-1866: 287; Stylegar 1998: 36). Av Løytnant Lunds beskrivelse kan vi utlede at Tinghaugen var: Ca. 25 meter i diameter og ca. 5 meter høy. Den synes å ha vært kjegleformet med en plattform på toppen. Det er mulig at toppen av gravhaugen var blitt gravd ut da Lund registrerte den, men det er usikkert. Tinghaugen kan ha hatt fotkjede eller reiste stein. Lund skriver at marken omkring haugen var blitt dyrket opp og steinene tatt bort. Dermed kan eventuelle bautasteiner ha blitt fjernet tidlig. Den eldste dokumentasjonen som gjelder Tinghaugen på Flikka i KHMs arkiv er O. Sørvigs innberetning fra 1920. Han skriver: Det skal ved Gaardens gamle tun ligge en stor haug, «Tinghaugen», Der skal være frakjørt haugen en hel del sten, men man skal dog ikke efter hvad meg er fortalt, være kommet ind til dens kjerne (O Sørvig, 5/1-1920, top ark, notat, diverse Kvinesdal). I 1920 var kjernen fremdeles bevart. Omkring 1930 gjøv bøndene løs på haugen i forbindelse med oppføring av låven. Aksel T. Flikka var med på å bygge låven som sto ferdig i 1930. Han har fortalt at det ble gravd vekk grus og stein (mest grus). Steinene ble kjørt bort, mens grusen ble lagt oppå røysa for å få overflaten jevnere. Faren til Aksel T. Flikkas og en nabo skal ved denne anledning ha gravd helt til bunns midt i røysa, til de kom på grus og noe kull i bunnen. Gropa ble tettet med grus og stein. Senere har en del stein blitt fjernet til veien i sørøst. Gravrøysa hadde tidligere nærmest utseende av en høysåte, med bratte sider (se beskrivelse av ID 52264 i Askeladden). Vi kan oppsummere med at haugen hadde: Fotkjede (fjernet før 1859) Kull påvist i bunn (1930) Den har vært avflatet på toppen (1859) Besto av stein og grus (mest grus) (muntlig overlevert) Massene øverst i haugen er påfylte originalmasser(muntlig overlevert) Opprinnelige mål: 25 meter i diameter, 5 meter høy (1859) 7

~:.' I N, '...',., '. 1ffljk~,JIi r-' --., '----l (.:... 7'#.. ;~ r -' -, ji/:, I I....lJ.-J<..- NiES SOGN VED FLEKKEFJORD Gaarden Flikka Disse 10 Hauge ligge tet ved Gaarden Flikka i Ncs Sogn. Haugen A kaldes «Thinghaug». Den cr 72 Fod i Diameter og H~idcn har nok va:rct 14 a 16 Fod. Toppen cr nu argmvet. Den har va:rel kegledannet med en Platform paa Ta ppen. Seer ud Iii at have havl Fodkj:cdc. men Marken cr nu opdyrkcl ruodl om. saa Slencne fonnodentlig ere boruagne. Haugen B kaldes «Kj:cmpa». Den er 56 Fod lang og IS' bred. Den s ~,s l l i gs le Tredicpan er ud gravel og Marken roodl om opdyrkcl. Den ligger i en lidcn Skraabakkc. Haugens Hpide paa den nedre Side er Ol11lr. 5" og paa den pyre I */: Fod. Ingen Stene staar j Hjpmemc cjlef langs Kanten. ( << Kj(empa» kat! jorfsflli lilies som ell lal' jorhv),liillg i dyrket mark. Dell l/lir i(/-llr. 004140. _Thillglumg» er de/vis bel'(lti, og Ijeller SOIl/ JwuJamel/l for ell bygllillg. Tillgllllltgell IllIr id-flr. 00(141). 36 Figur 4. Løytnant Lunds beskrivelse av Tinghaugen i 1859. Etter Stylegar 1998, 36. 8

Det sto som nevnt bautasteiner på toppen av Tinghaugen på Øvre Øye. Tinghaugen på Flikka kan ha vært flat på toppen, og en liknende konstruksjon ville ha fått plass her. 3.3 Forskingsresultat av betydning for undersøkelsen I Norge ble gravminner undersøkt i stort omfang under siste halvdel av 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet. Flertallet av datidens undersøkelser er knappe i sine beskrivelser og oppfyller ikke dagens krav til dokumentasjon. Videre er en stor andel av gjenstandene kommet frem på en faglig uforsvarlig måte. I Vest-Agder har det vært gjennomført undersøkelser av gravhauger etter moderne vitenskapelige standarder på Sande og Lundevågen i Farsund, og dessuten Sangvig i Søgne. Gravminner er en av de viktigste kildene for arkeologisk forskning, da de er en kilde både til materiell og immateriell kultur. Gjenstandsmaterialet har vært hovedkilden til både typologisk-kronologiske studier, bosetningshistoriske analyser og tolkninger av samfunnsorganisasjon i mer enn 100 år. Selv om bosetningsspor etter hvert spiller en viktigere rolle, har gravminner fortsatt stor betydning for vår forståelse av samfunnet i bronsealder og jernalder. Det er foreløpig uklart om haugen representerer en kremasjons- eller skjelettgrav, eller begge deler. Selve deponeringen av den døde innenfor en haug/røys viser stor variasjon. En kremasjonsbegravelse omfatter typer som urnegrav, grop, beinsamling, beinlag, enkelte spredte bein, brannflak, kullag, branngrop, urnebranngrop eller kombinasjoner av disse (jf. bl.a. Wangen 2009; Bukkemoen og Simonsen 2009). Ubrente begravelser gjenfinnes gjerne som nedskjæringer med eller uten kister, eventuelt med kammer av stein eller tre, alternativt i båt (Gjerpe 2005). Tidligere har gravminnene i stor grad blitt oppfattet som speilbilder av datidens samfunn. I de senere årene er det skjedd et skifte i synet på gravenes innhold og betydning. Interessen dreier seg ikke bare om gjenstandene, men også om gravenes indre organisering, deres ytre form, beliggenhet i landskapet og forholdet til bosetningen. Gravene oppfattes som spor etter ritualer i forbindelse med begravelser, og de inneholder informasjon om menneskenes tro, sed og skikk. I mange tilfeller er de uttrykk for den dødes religiøse, politiske, økonomiske og sosiale status i samfunnet. Også middelalderens «etterbruk» av gravminner som eiendomsmarkører og rettsdokumenter har vært diskutert (Iversen 2008), og forskere har interessert seg for folklore omkring gravhauger og senere bruk som møtesteder og rituelle steder (Omland 2007). Dette utgjør viktige aspekter ved bruken av Tinghaugen på Flikka. 4. Problemstillinger Problemstillingene vil ikke bare begrense seg til å få kunnskap om ritualer og hendelser knyttet til gravleggingen og byggingen av Tinghaugen, men også om den har vært benyttet som samlingssted senere som kan ha gitt grobunn for navnet. Undersøkelsen av en slik gravrøys kan belyse forhold både i den tiden da gravrøysa ble anlagt, men også hva slags betydning den har hatt senere, og ikke minst hvordan befolkningen har forholdt seg til den. Den har blitt delvis plyndret i nyere tid, men har man også lagt ned gjenstander som offer tidligere, og ble den brukt som møtested før 1865 da utskiftningen førte til at den kom under press? 9

En god dokumentasjon av gravhaugen er viktig for å sikre informasjon som kan belyse følgende; Hvordan er de ytre og indre deler av gravminnet bygd opp? Hvordan er gravskikken; inneholder haugen sekundærbegravelser? Kan det observeres rester etter ritualer eller handlinger i forbindelse med gravleggingen? Er det bevart gjenstander i graven, og hvor er de plassert? Kan det påvises eventuelle flatmarksgraver, andre spor etter forhistorisk aktivitet eller dyrkning, enten under eller utenfor gravhaugen? I lys av ting-tradisjonen vil vi være særlig oppmerksomme på eventuelle spor etter samlingsplass og nedleggelser i middelalder, og dessuten spor etter bruk og ritualer knyttet til haugen. 5. Utgravingen. Metode, omfang og arbeidsopplegg Haugens ytre form og oppbygning dokumenteres ved digital innmåling og foto. Deretter benyttes en gravemaskin til avtorving og fjerning av eventuelle moderne fyllmasser. Det skal avtorves innenfor sikringssonen for å påvise en eventuell fotgrøft eller nærliggende strukturer, som kokegroper og flatmarksgraver. Omfanget på flateavdekkingen må vurderes fortløpende i felt, og avhenger av topografien, tilgjengeligheten og eventuelle moderne forstyrrelser, men skal ikke overstige sikringssonens utstrekning. Avtorvingen omfatter et område inntil ca. 10x 25 meter, 250 m² inklusiv haugens overflate. Det antas at fyllmassen kan legges til side på det areal som ikke skal åpnes. Det er trangt i tunet og dette må avtales særskilt med grunneier. Det vil trolig bli behov for lastebil for å fjerne masser fortløpende. To arkeologer følger gravemaskinen under avdekkingen og renser undergrunnen med å krafse. Samtlige strukturer nummereres fortløpende, før finrensing, digital innmåling, dokumentasjon, snitting og prøveuttak tar til. Hver enkelt struktur blir beskrevet på et skjema. Etter avtorving legges det opp til en langsgående profil der hvor haugen har størst diameter, og ut fra denne anlegges en tverrprofil som deler haugen i to jevnstore seksjoner. Haugen undersøkes ved å kombinere mekanisk og stratigrafisk graving. Den ene seksjonen graves først stratigrafisk ned til en eventuell grav, og profilen dokumenteres. Profiler er også godt egnet for prøveuttak, og uttak av mikromorfprøver kan benyttes for å belyse haugens oppbygning. Deretter graves den andre seksjonen på tilsvarende vis. Eventuelle sekundærgraver eller andre strukturer dokumenteres fortløpende i plan og snittes deretter, før man graver seg ned til neste lag. Metoden fordrer en nøyaktig og fortløpende dokumentasjon i form av beskrivelse, profiltegning og digital innmåling av de enkelte lag, gjenstandsfunn og sted for prøvetaking. Det vil bli foretatt løpende innmåling, og alle steiner som inngår i konstruksjonen måles inn. Sekundære urnegraver kan tas ut i preparat. Det foretas søk med metalldetektor etter hvert som nye lag blir avdekket, og der hvor man får utslag flategraver man for hånd. Hovedprofilen dokumenteres og de gjenværende delene av haugen graves deretter lagvis. En eventuell grav dokumenteres i plan, før den flategraves for hånd. Massene vannsåldes i såld med 2 mm maskevidde innenfor et rutesystem, slik at eventuelle funn som ikke påvises under flategravingen kan relateres til riktig del av graven. 10

Ved eventuelle funn av brannbegravelse/brente bein er det viktig å dokumentere nedleggelsesmåte. Er beliggenheten til beina markert på noen måte, i urne eller ved en steinhelle? Er beina lagt i en forsenkning i undergrunnen eller på gammel markoverflate? Det vil også være interessant om det evt. finnes nedlagte gjenstander som kan gi informasjon om den døde (gravgods) og om den generelle gravskikken i perioden. Datering er et viktig aspekt for å sette graven inn i sin tidsmessige sammenheng, og det er derfor av betydning at det blir tatt ut egnet materiale for C14-datering. Naturvitenskapelige analyser Det vil bli tatt ut trekullprøver fra alle undersøkte anlegg, lag eller spesielle kontekster. Det er spesielt relevant å datere evt. funn av brente bein. Det beregnes at ti prøver dateres. Forholdene i felt må vurderes før det eventuelt tas ut makroprøver. Makroprøver tas ut ved at fyllmassen fra et anlegg flotteres for å framskaffe makrofossiler og evt. daterbart materiale. Analysen kan gi grunnlag for tolkninger av hvilke planter menneskene har benyttet eller dyrket og eventuelt nedlagt i graven. Eventuelle andre analyser vil vurderes underveis. Det vil kunne være behov for konsulenttjenester når det gjelder vedartsanalyser, C14-dateringer, makrofossil-, mikromorfologi- og osteologianalyser, mv. Det settes av kr. 86 980,- til konsulenttjenester fordelt på følgende analyser: Type Antall Enhetspris Sum Osteologi 30 000 Vedartsanalyser, detaljert 10 1 063 10 630 C14-datering 10 3 000 30 000 Mikromorfologi 3 4 200 12 600 Makrofossilanalyse 2 1 875 3 750 Sum 86 980 Gravemaskin og fasiliteter Type Merknad Sum Frakt t/r 20 000 Gravemaskin Avdekking i felt, 5 dager 37 500 Gjenfylling, 2 dag 15 000 Frakt av masser, 8 dager 60 000 Letthus Inkl. frakt og vask 20 000 Toalett Inkl. frakt, vask og tømming 20 000 Strøm 2 000 Vann Til vannsålding 3 000 Sum 177 500 Behovet for gravemaskin ved avtorving er beregnet til 2 dager. Gravemaskinen bør ikke være større enn 8 tonn, og minigraver kan med fordel benyttes under avtorving av selve gravhaugen. Det må påregnes en del dødtid for maskinen under mekanisk graving av selve haugen, ettersom eventuelle funn fortløpende 11

må dokumenteres. Det beregnes derfor 3 dager til dette. I tillegg er det satt av 2 dag til gjenfylling av området etter at utgravningen er gjennomført. Det er trangt i tunet og derfor behov for gravmaskin i forbindelse med fjerning av masser. Dette må også avtales særskilt med grunneier. Det trengs også lastebil til formålet. Vi finner det derfor mest hensiktsmessig å ha gravemaskin disponibelt i 15 dager totalt. Reiseutgifter Utgifter til leiebil og bensin er lagt til grunn. Dette inkluderer leiebil i 5 uker for feltpersonell. I tillegg budsjetteres kjøregodtgjørelse for GIS-ansvarlig, og 1 uke med leiebil for prosjektleder. Arbeidsopplegg Undersøkelsen organiseres under ledelse av en av Kulturhistorisk museum, Arkeologisk seksjons arkeologer. Til sammen vil undersøkelsen omfatte 156 dagsverk innenfor 5 uker i felt, inkludert for- og etterarbeid. Uke 1 (dv) Uke 2 (dv) Uke 3 (dv) Uke 4 (dv) Uke 5 (dv) Sum Timer Forarbeid (dv) Etterarbeid (dv) Utgravningsleder 5 5 5 5 5 25 187,5 2 35 Feltassistent 5 5 5 5 5 25 187,5 Feltassistent 5 5 5 5 5 25 187,5 Feltassistent 5 5 5 5 5 25 187,5 Prosjektleder 5 5 37,5 2 4 GIS-support* 1 1 1 1 1 5 37,5 1 2 Sum 110 825 5 41 * inkluderer søk med metalldetektor Det er budsjettert med et mannskap på 4 personer (1 utgravningsleder og 3 assistenter i fem uker). I tillegg kommer for- og etterarbeid på hhv. 2 dager og 5 uker for utgravningsleder. Det er nødvendig med god planlegging av feltarbeidet, ettersom utgravninger av gravminner krever et grundigere dokumentasjonsnivå enn ved regulære flateavdekkinger. Etterarbeid for utgravingsleder er satt til 7 uker og er knyttet til muligheten for gravfunn som, avhengig av mengde og bevaringstilstand, kan innebære at betydelig tid går med til katalogisering og prøveutsending, samt dialog med konserveringsseksjonen i forbindelse med gjenstandsbestemmelse og konservering. Hvis det ikke fremkommer gravfunn, vil både felt- og etterarbeidstiden bli forkortet. Utgravningsleder har ansvar for å planlegge og organisere det daglige arbeidet i felt, forestå rapportskriving og katalogisering av materialet. Det er i tillegg budsjettert med 37,5 timer til GIS-support i felt og søk med metalldetektor under feltarbeidet, samt 7,5 timer til planlegging og 15 timer til etterarbeid. Museets prosjektleder føres opp med 11 dagsverk til planlegging, oppfølging av felt og etterarbeid. 12

Andre lønnsutgifter Det avsettes 100 timer til konservering. Konserveringsutgiftene vil falle bort hvis det ikke fremkommer funn som må konserveres. Utgravningsområdet ligger midt i et boligområde. En arkeologisk utgravning av en gravhaug vil normalt sett generere stor interesse i lokalmiljøet. Vi mener at en aktiv formidlingsstrategi kan gi positive ringvirkninger, og stimulere til en god lokal forvaltning av disse. Det er derfor satt opp 15 timer til formidling til besøkende på feltet, pressekontakt og evt. web-publisering. 6. Oppsummering Undersøkelsen blir organisert og ledet av en av fornminneseksjonens arkeologer, i tillegg blir det tilsatt tre feltassistenter. Kulturhistorisk museum tar sikte på å gjennomføre feltarbeidet i løpet av inntil 5 uker. Det er beregnet behovet for gravemaskin i 15 dager. I tillegg til feltarbeidet kommer forarbeid og etterarbeid i form av omarbeiding av innmålingsdata, utarbeiding av kart og rapport, håndtering av prøver og katalogisering av funnmateriale. Det er budsjettert med inntil 7 uker (262,5 timer) etterarbeid for utgravingsleder. Utgravingsleder har ansvaret for omarbeiding av digitale innmålingsdata, samt utarbeiding av kart. Det er likevel budsjettert med 15 timer etterarbeid til GIS-ansvarlig på fornminneseksjonen, dette for å oppdatere diverse databaser og gjøre innmålingsfilene klare til overlevering til dokumentseksjonen. Tid budsjettert til etterarbeid utgjør omlag 36,4 % av samlet arbeidsmengde i felt. Det er budsjettert med inntil 15 timer til formidling for besøkende på feltet og eventuelt til webpublisering. Undersøkelsen må foregå på bar og frostfri mark og helst før oktober på grunn av lysforholdene. Oslo 14. juli 2014 Frode Iversen Vedlegg: Budsjett Fem situasjonskart, inkludert georeferert utskifningskart fra 1865 Litteraturliste Berg, Kåre1988. Bygdebok for Nes herred Vest-Agder. Bind 1. Utgitt av Nes Bygdeboknemnd. Flekkefjord. Bukkemoen, G.B. og M.F. Simonsen 2009: Graver og kokegroper på Bergerjordet i Sørum. I Arkeologiske undersøkelser 2003-2004, redigert av J. Bergstøl. Varia 77. Oslo. Gjerpe, L.E. 2005. Gravfeltet på Gulli. E18-prosjektet Vestfold. Bind 1. Varia 60. Oslo. 13

Gjessing, Helge 1925. Vest-Agder i forhistorisk tid. Norske bygder. Vest-Agder I, 33-76. Bergen. Iversen, Frode 2008. Eiendom, makt og statsdannelse: kongsgårder og gods i Hordaland i yngre jernalder og middelalder. Universitetet i Bergen Arkeologiske skrifter, UBAS, Nordisk 6. Bergen Lunds, Emanuel 1859 Oldtidsminner i Christianssand stift i 1859 (Stylegar, Frans-Arne (red.), Vest- Agder fylkeskommune. Kristiansand 1998. Nicolaysen, N. 1862-1866 Norske fornlevninger: en oplysende fortegnelse. Kristiania. Omland, Atle 2007. Stewards and stakeholders of the archaeological record: folklore, local people and burial mounds in Agder, South-Norway. Acta humaniora 305. Oslo. Sanmark, A. Iversen, F, Mehler, N, Semple, S. J. 2013 (eds). Journal of the North Atlantic, Special Volume 5: Debating the Thing in the North I. Semple, S. J. og Sanmark, A. 2013. Assembly in North West Europe: collective concerns for early societies? Journal of European Archaeology 16(3): 518-542. Seland, Bjørg 1994 Gardtinget. En norsk landsbyorgansisasjon. Kristiansand. Steinnes, Asgaut 1974. Styrings- og rettskipnad i Sørvest-Noreg i mellomalderen. Oslo. UO top ark: Brev 05.01.1920 fra O. Sørvig, Flekkefjord. I diverse mappen Kvinesdal Wangen, Vivian 2009: Gravfeltet på Gunnarstorp i Sarpsborg, Østfold. Et monument over dødsriter og kultutøvelse i yngre bronsealder og eldste jernalder. Norske oldfunn XXVII. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. 14

15

16

17

18

19