Naboforhold Den generelle regel
Den generelle regel om naboforhold Råderetten over egen eiendom har sine rettslige begrensninger. Som eier av en eiendom, kan det hende at man har noe eller setter i gang noe på eiendommen sin som ikke myndighetene ser noen grunn til å legge seg oppi, men som likevel må forbys av hensyn til naboene. Det finnes mange bestemmelser i lovverket som regulerer forholdet mellom naboer. Den sentrale loven er lov om rettsforhold mellom grannar av 16. juni 1961 nr 15, den såkalte naboloven. Den sentrale bestemmelsen i naboloven er 2, som inneholder den generelle regel om hva man ikke kan ha og gjøre på egen eiendom dersom naboen forlanger situasjonen endret. Bestemmelsen stiller opp en lang rekke vanskelige spørsmål som må avgjøres skjønnsmessig. 2 første ledd Ingen må ha, gjera eller setja i verk noko som urimeleg eller uturvande er til skade eller ulempe på granneeigedom. Inn under ulempe går òg at noko må reknast for farleg. Naboeiendom i lovens forstand er ikke bare eiendommer som grenser til hverandre, men enhver eiendom der man er sjenert av noe på en annen eiendom. Bor man på samme eiendom, altså med samme gårds- og bruksnummer, for eksempel i en tomannsbolig, et
eierseksjonssameie eller i et borettslag, er man ikke naboer i lovens forstand. (Lovene som regulerer disse boformene har imidlertid bestemmelser som bygger på prinsippene i naboloven). Det er ikke noe krav at tomtene skal ha felles grense, skjønt det som oftest vil være tilfelle. Har naboen noen hus nedenfor deg i villaveien plutselig fattet interesse for lafting av tømmer, med det resultat at sirkelsagen går syv ettermiddager i uken, kan du få prøvet lovligheten av dette selv om det ikke foregår på tomten rett ved siden av deg. Den som har noe eller har satt i gang noe på en eiendom, må ha en viss tilknytning til eiendommen for å rammes av forbudet. Forbudet rammer ikke tilfeldige besøkende. Det mest praktiske er at det er en eier, leier eller rettighetshaver som har, gjør eller setter i verk noe som kan sjenere omgivelsene. Den utløsende faktor for at loven skal komme til anvendelse er at noen har, gjør eller sette i verk noe. Dette er alternative vilkår. Formuleringen er valgt med sikte på å dekke alle tenkelige situasjoner. Både å utføre handlinger som for eksempel å grave en grøft langs egen eiendomsgrense som medfører utrasing på naboeiendommen, og unnlatelser av å gjøre noe, som for eksempel å la være å vedlikeholde en støttemur, omfattes av loven. Naboloven kan også komme til anvendelse på en bygning naboen ønsker å sette opp, selv om naboen har fått byggetillatelse. Det kan for eksempel tenkes at bygningen tar en stor del av en spesielt vakker utsikt. Bygningsmyndighetene skal se til at reglen i plan- og bygningsloven følges, og er ikke alltid like opptatt av den naborettslige siden av saken. Det er også et krav til årsakssammenheng mellom det som foregår på naboeiendommen og den ulempe eller skade naboen påføres. Det noen har, gjør eller setter i verk må videre være til urimelig eller unødvendig skade eller ulempe. Det er ikke i seg selv nok at det oppstår en skade eller ulempe, disse må være kvalifiserte; enten urimelige eller unødvendige. Skade kan være både på personer og
eiendom. Sprengningsarbeider på egen tomt kan føre til skade i form av sprekker i naboens grunnmur. Støy fra maskiner kan være en ulempe for naboen. Trær som vokser seg svært høye kan føre til at naboen sjelden ser sola, og til at prydbuskene i hagen hans dør. 2 annet ledd I avgjerda om noko er urimeleg eller uturvande, skal det leggjast vekt på kva som er teknisk og økonomisk mogeleg å gjera for å hindra eller avgrensa skaden eller ulempa. Ved vurderingen av om noe er urimelig eller unødvendig, skal man se på hva som teknisk og økonomisk kan gjøres for å minske skaden eller ulempen. En illeluktende kompostbinge eller en stor garasje kan for eksempel settes et annet sted på eiendommen enn helt inntil tomtegrensen noen meter fra naboens terrasse, uten at det medfører uforholdsmessige kostnader. Unødvendig er skaden eller ulempen når naboen påfører den uten noe fornuftig formål, eller kanskje til og med i ren sjikanehensikt. Det mest praktiske er imidlertid når ulempen eller skaden ikke er så tyngende at den er urimelig, men likevel større enn nødvendig. Dette har Høyesterett uttalt seg om i en dom i forbindelse med en utvidelse av en vei. I sin alminnelighet må man tåle støy i forbindelse med anleggsarbeider av forbigående art, men i dette tilfellet var det på det rene at støyen var langt større enn vanlig, og kunne vært redusert betraktelig ved relativt enkle tiltak. Vesentlig deler av støyen måtte derfor anses som unødvendig. Gjestgiveriet som hadde et økonomisk tap på grunn av støyen fikk derfor erstatning. Ved vurderingen av urimelighet og unødvendighet, er det skaden eller ulempen man må ta stilling til, ikke selve tiltaket. 2 tredje ledd: I avgjerda om noko er urimeleg, skal det vidare leggjast vekt på om det er venteleg etter tilhøva på staden og om det er verre enn det som plar fylgja av vanlege bruks- eller driftsmåtar på slike stader. Man må vurdere urimeligheten opp mot hva som er påregnelig, og det skal også legges vekt på hva som er sedvanlig. Påregnelige
forhold må man som regel finne seg i. Det må foretas en konkret vurdering av hva man må forvente seg ut fra det aktuelle strøkets karakter. Flytter man i en leilighet i en av byens mest populære restaurantgater må man tåle en del støy fra festglade gjester utover kvelden. Bygger man seg et hus i nærheten av Gardermoen kan man ikke siden sette frem et krav om erstatning på grunn av flystøy. Men påregneligheten skal vurderes ut fra hva man kunne forvente seg da man etablerte seg i strøket. Bygget man hus på Gardermoen før det ble aktuelt å legge en flyplass der, ville man kunne nå frem med et erstatningskrav. Urimeligheten må også måles opp mot det sedvanlige. I villastrøk er det vanlig at det grilles i hagene, eller at bikkja til naboen gjør en gang i blant. I landbruksstrøk må man regne med visse luktplager fra bondens fjøs. Hva som er sedvanlig vil forandre seg med tiden og samfunnsforholdene. For femten år siden hadde ingen parabolantenner, mens i dag vil man neppe komme noen vei med å hevde at naboens antenne er så stygg at den må fjernes. For at en skade eller ulempe skal være nabostridig, må den være både upåregnelig og usedvanlig. Det er ikke tilstrekkelig at man ikke kunne påregne følgene av et tiltak på naboeiendommen da man etablerte seg i strøket, hvis følgene er av en slik karakter at de må anses som sedvanlige i slike strøk. I noen tilfeller må man dessuten foreta særlige samfunnsnyttebetraktninger. Nyter man godt av den alminnelige samfunnsutviklingen, må man også tåle en del av de ulempene dette fører med seg. Blir en T-bane linje lagt gjennom strøket, må man som regel akseptere den støy og trafikk det medfører. 2 fjerde ledd Jamvel om noko er venteleg eller vanleg etter tredje stykket, kan det reknast som urimeleg så langt som det fører til ei monaleg forverring av brukstilhøva som berre eller i særleg grad råkar ein avgrensa krins av personar. Det går alltid en grense for hvor mye man må tåle. Selv om en ulempe både må anses som påregnelig og sedvanlig, kan det tenkes
at for eksempel etableringen av en flyplass fører til en så vesentlig forverring av forholdene for en mindre krets av personer at den likevel er nabostridig. (ref. Huseiernes Lansforbund)