140 Nordpolen Kapittel 9 Kapp Barents En liten øy i tåkehavet 7. juli Snart er det høysommer. Nå anger det av pors på myrene hjemme, og ørreten er vel i bettet i Nordmarka. Ja, ja, det er en tid for alt. Nå er vi her, og må gjøre en bra tur og konsentrere oss om det. Jeg ringte Thorleif før vi dro i morges og ba pent om den 1. august. Jeg sa det som det var, at Thomas sliter og at å vente så lenge på Kapp Flora kommer til å bli et helvete. Thorleif lovte å sjekke med mannskapet og undersøke alle muligheter. Thomas er glad for at jeg ringte og enda gladere for å være på vei mot målet igjen. Vi legger Champøya bak oss for godt og går rett over isen mot Nansenøya. Her inne mellom øyene er føret bra og vi har god fart. Dessuten er det bedre å gå om natta da er det et par minusgrader og fin skare på snøen. Vi peiler oss inn på et fastfrosset iskoss for å ta pause, da en binne og to unger plutselig spretter opp bak kosset. Binna husjer på ungene for å få dem med seg og snur seg stadig mot oss. Unger blir ofte drept av andre bjørner, og disse ble skremt da vi kom så brått på. Det må være et stort antall isbjørn her. Vi treffer på spor av alle størrelser, sikkert ti forskjellige, og mange av dem ferske. Bare litt over ni timer tar det oss å gå de tre milene l Hvalrossene er umåtelig nysgjerrige. Dette ungdyret svømte helt bort til kajakkene våre utenfor Northbrookøya. n Lunt og stille landskap på vei over mot Nansenøya. over fjorden. Ikke verst når vi har holdt på i sekstiåtte dager allerede. Til lunsj spiser vi nå bare kjøtt og spekk, og det fungerer greit. Kroppen begynner vel å bli vant til det. All sjokoladen sparer vi til kvelden. Det hadde kanskje lønt seg å ha litt mer karbohydrater under marsjen, men vi synes det er så deilig å spise oss stappmette i hvert fall én gang i døgnet. Vi koser oss med sjokoladen i soveposen. Det kan vi ikke under marsjen, da er pausene korte og effektive, og vi må stadig videre. Mot slutten av dagen får vi tåke og hard vind. Inne ved Nansenøya er vannet åpent, og vi fortsetter til en navnløs liten øy like utenfor. Den er høy og bratt med fuglefjell og rullesteinstrender. Her blir vi nok en gang vitne til de mange luftkampene utenfor fuglekoloniene. Det er tyvjoen som herjer og stjeler maten fra andre mer ærlige fugler. Den gir seg ikke før det stakkars offeret slipper byttet eller gulper det opp. Klagende hyl og akrobatiske unnamanøvre til tross, det nytter ikke. Ingen slår tyvjoen i luften. Den er en fantastisk flyger, leker seg på luftstrømmene, sneier bakken og har full kontroll. På flat is 8. juli Isen var langt bedre lenger inne i øygruppen. Her ute, like ved det store åpne De Bruyne-stredet, er den i tynneste laget. Det brister under skiene flere ganger, og det er nok helt på tampen før all den landfaste isen bryter opp. Rar flytetang vokser opp
144 Kapp Barents Kapp Barents 145 av hullene i isen, og hvalrossen velter seg som vanlig i de mange åpne vannfeltene. Å gå milevis på den flate fjordisen er en monoton øvelse, færre impulser utenifra, og jeg går litt tom for tanker. Det eneste nye vi ser, er et ribbet skjelett av en sel. Ikke så mye som en skinnfille er igjen. Først spiser bjørnen seg mett, så kommer reven, og til slutt gjør måkene det av med restene. Det er naturens gang og et bra system. Vi snakker heller ikke så mye under marsjen, mest om ruta og praktiske ting. I grunn er vi ganske ferdigpratet etter å ha vært så lenge sammen døgnet rundt. Tre måneder i Patagonia og enda lenger her. Hva mer er det å si? Jeg vet stort sett alt om Thomas og han alt om meg. Nå er vi dessuten mer tilbakeholdne begge to, så vi ikke støter hverandre og forrykker balansen. Jeg prøver å være høflig og oppmuntrende, og Thomas prøver å ikke se så negativt på tilværelsen og da blir det jo ikke sagt stort. Nansenøya runder vi på god avstand, det er en stor råk inne ved land, og vi har egentlig ikke noe der inne å gjøre. Det er til Koetlitzøya vi skal. Etter nesten tre mil når vi inn til det sydligste neset og slår leir nesten ute ved odden. Nå er vi mer eller mindre inne på ruta til gamlekara igjen. Her gikk Nansen og Johansen forbi, i sundet på utsiden, og over mot Hookerøya. Da var det mai og godt føre, og de gikk på ski på tykk god vinteris. Morgengjester: 9. 10. juli Alle slike nes er som en magnet for isbjørn. Under frokosten kommer to veslevoksne brødre tuslende opp mot leiren. De kommer ganske nær, rundt ti meter fra teltet, før de stopper og værer mot vinden. Kanskje dette nye føles for utrygt for dem, i hvert fall betenker de seg og forsvinner rundt kappet uten å lage bråk. En time senere kommer det en litt større bjørn, også den av det forsiktige slaget som bare står nede på stranden og myser mot oss, før den fortsetter videre utover isen. Det har snødd noen centimeter i løpet av natten, og temperaturen er 2 3 minusgrader. Vi går opp på toppen av odden for å speide. Derfra ser vi til vår store overraskelse at det er helt slutt på den landfaste isen. Så langt vi kan se videre sydover er isen brukket opp til små og store flak og åpen sjø. Den faste iskanten går i rett linje fra tuppen av Koetlitzøya og over mot Nansenøya. Vel, vi har jo vært heldige som har kommet så langt på fjordis, sier jeg for å se det positive i situasjonen. Noen store flak er fremdeles hele, men isen imellom er skrudd, og det er en del råker og bevegelse. Verst er det nær land. Med kikkerten tar jeg ut en rute, memorerer overgangene og formasjonene. Når vi ikke har noe valg, får vi ofte forsterket pågangsmot. Da snur vi det til en jobb som bare må gjøres, og det nytter jo lite å deppe over at vi igjen må ut i den forhatte drivisen. Etter opplevelsene utenfor Eva-Liv har vi fått en mental sperre mot drivis. Men det er rart med det, ikke lenge etter start hopper vi fra flak til flak og padler over råker som om vi ikke skulle gjort annet. Isen beveger seg 300 400 meter i timen. Det er en del skruing og sideveis bevegelse, men etter den triste flate fjordisen er det bare spennende med litt action. Og hva bekymrer vi oss egentlig for? Det er jo drivis vi er eksperter på, og forholdene er tross alt innenfor det vi kan hanskes med. Ruta holder mål. Lenger ute i sundet blir forholdene bedre. En hvalross er oppe for å kikke, og sjøfugl dykker og koser seg i råkene. Vi går mot en høy flott klippe på Hookerøya. Isen ligger brettet oppetter land, og vi må padle for å finne et egnet sted å komme inn. Litt oppe i den bratte lia planerer vi ut en plattform av snø og setter opp teltet mellom noen store steiner. Et isfjell står på grunn nedenfor oss. Den sterke strømmen lager krappe bølger rundt kanten. Lenger ute vrir og tørner isflakene mot hverandre. Det er noe eget ved å ligge på land: følelsen av trygghet. Vi sover mye bedre på slike leirplasser enn ute i drivisen. Jeg ringer Thorleif igjen. Det er tidlig morgen i Oslo, og han forteller som ventet at det ikke går å få båten raskere til Kapp Flora. Thomas blir skikkelig deprimert, stønner og stryker seg over hodet med hendene. Slapp av, ikke ta sorgene på forskudd, sier jeg. Selv tror jeg ventingen kommer til å gå helt fint. Når vi kommer til Flora, vil tiden fly. Vi kan gå turer og finne på ting. Noen uker fra eller til kommer ikke til å spille noen rolle. Thorleif gjør sitt beste, og jeg kan ikke begynne å organisere noe annet det vil jeg heller ikke. Neste dag regner og blåser det så sjøen står hvit utenfor her. Vinden har snudd til syd. Is brekkes stadig av og forsvinner utover. Selv fuglene holder fred i slikt vær, og vi gjør det samme. Utpå dagen åpner Thomas glidelåsen i teltet, og da står en bjørnefamilie på tre like utenfor snubleblussene. Vi trenger ikke skremme dem, binna og de to ungene trekker rundt neset mot nord. Senere ser vi på sporene som viser at de hadde svømt hit og gått i land på odden like nedenfor oss. Bjørn er vi blitt så vant til at vi nesten m Vi ankommer den gamle russiske polarstasjonen i Tikhajabukta. alltid våkner når de kommer. Vi slokner til de vante lydene av blafring og fugleliv, men straks det er en ny lyd, er vi lys våkne. Unntaket er slike dager med mye vind: Da hører vi ingen ting. En forlatt polarstasjon: 11. 13. juli Det er bare 7,5 kilometer til den russiske basen i Tikhaja-bukta. Her opprettet russerne sin første permanente polarstasjon på Frans Josefs land i 1929. I perioden 1934 36 overvintret så mange som 60 personer på Tikhaja. Da foregikk det litt av hvert; tre barn ble født på stasjonen. Før andre verdenskrig ble aktiviteten redusert, men de som var igjen da
146 Kapp Barents Kapp Barents 147 m Vi slår leir på en snøflekk mellom gamle værbitte bygninger og forlatte hundehus. m Rester av vindmøllen som i sin tid ble brukt til å skaffe elektrisitet. Fuglefjellet Rubini Rock i bakgrunnen. krigen startet ble fullstendig avskåret fra omverdenen så lenge den varte. I 1958 ble værstasjonen flyttet til Hayesøya, og Tikhaja ble stengt året etter. Bortsett fra et par sommerekspedisjoner på begynnelsen av 1990-tallet, har basen ligget urørt. Vi har fulgt med på strømmen og står opp en time tidligere enn vanlig for å få den i ryggen. Det er mye drivis i fjorden, men åpent inne ved land. En hvalross ligger på et isflak med ungen sin. Vi padler tett inntil og benytter sjansen til å filme litt. Lomvi er det nok av og jeg får to med ett skudd, så har vi noe ferskt til kvelds. Bortsett fra en liten strekning hvor vi må vi trekke over isflakene, kan vi padler helt fram til stasjonen. En stor falleferdig hangar står nede ved sjøkanten, og videre oppover ligger mange gamle grå hus av forskjellige størrelser. Vi padler inn på en fin svart granittstrand og trekker kajakkene opp til en snøflekk mellom husene. Snø er best å ligge på, og siden det er meldt dårlig vær noen dager, kan vi like godt gjøre det komfortabelt for oss. På vei opp finner vi til vår store overraskelse fotspor i snøen. De er ikke ferske, men kan umulig være så veldig gamle et par uker kanskje. Det rare er at det bare er ett eller to sett med spor. En isbryter kan det ikke ha vært, for da ville det ha vært mange flere. Muligens er det en patrulje fra Nagurskoja som har vært innom. Vi kikker over skuldrene; det er rart og uvant å se spor etter folk. Snubleblussene er oppe, og vi går på oppdagelsesferd. Det er triveligere her enn på Hoffmannøya, men basen er gammel og tidens tann har satt dype spor. Noen hus har gjenspikrede dører og vinduer, andre er åpne og fylt med snø. I verkstedet står en dreiebenk og rustne maskiner. Alskens skrap ligger slengt utenfor. En gammel vindmølle har mistet rotoren. Hundehusene står hulter til bulter med tomme kjettinger. På toppen av et lite platå er det noen graver. Den ene kisten er delvis knust 1932 står det, og et navn på russisk. Nede i fjæra står to gamle beltebiler og til og med restene av et flyvrak. Et par av husene er nyere. Det ene er låst, men på det andre er døra slått inn. Bjørneklør har satt dype merker i treverket. Inni stua ninger, og den brå tåken som velter overrumplende ned fra Curlionis-breen like ved. På andre siden av bukta troner Rubini Rock, et stort fuglefjell med grønne og brunsvarte fjellsider. Landskapet ser ut som et maleri av Munch med sine dype sterke farger og klart avgrensede snøfelt. Mot nord ser isfjellene ut som om de svever i tåken, mens fjorden vestover er helt åpen. Der ute ligger det førti kilometer brede De Bruyne-stredet. Krysningen av det er et av turens største usikkerhetsmoment og vil bli vår desidert lengste padlem Inni et av de mer intakte husene finner vi gammel hermetikk og suppeposer som vi sper på provianten med. er det kaldt og dystert, og det drypper fra taket. Vi finner et par stearinlys og tenner dem. Det er ikke stort her: en benk, et bord og en hylle med noen tomflasker, noen russiske aviser og en samling gamle fossiler. På bordet står en plastsekk med mel som det lukter kjeller av. Under benken finner vi en hel eske med Statoil motorolje. Et klistremerke på vindusruta forteller oss at noen fra Norsk Polarinstitutt var her på 1990 tallet, sammen med en polsk-russisk ekspedisjon. I det andre rommet er det en seng med madrass og ulltepper. På et rotete bord ligger bestikk og kjøkkentøy, og på en hylle over komfyren finner vi en Toro suppepose som gikk ut på dato for sytten år siden. Vi leter videre, og til vår store glede finner vi noen gamle hermetikkbokser. Litt salt, sukker, te og kaffe, samt en boks tørrmelk finner vi også. Oppglødd av funnet går vi tilbake til teltet og åpner den ene hermetikkboksen. Etiketten er borte, men det ser ut som skinke og lukter helt greit. Vi koker det opp sammen med Toro-posen, og det er slett ikke verst. Sukkeret lukter litt skjemt, men i te med tørrmelk smaker det godt. Middagen toppes med lomvikjøtt. De andre fuglene vi har spist har vært ganske tørr i smaken; det blir mye bedre når vi bruner det i selspekk. Vi blir stappmette og Thomas begynner å komme i kamphumør igjen. Dagen etter er vi på en ny runde i huset og graver fram en boks tomatpuré, noen polske suppeposer og litt krydder. Thomas finner også en gammel tysk avis, Norddeutsche Zeitung, fra 1994. På forsiden er det bilde av prinsesse Diana; hun hilser på soldater i Nord-Irland. Men til venstre for Diana blir Thomas oppmerksom på en notis. «Champagne fur Polwanderer» står det. Det er et stykke om da jeg kom fram etter å ha gått alene til Nordpolen i 1994. Tiden flyr. Tenk at jeg har surret rundt oppi her så lenge. Den tredje dagen er vi blitt godt kjent på basen. Det er merkelig at russerne har så lite orden, men selv rot har sin sjarm når det blir gammelt nok. År med hender i hardt arbeid har skapt dette, og her har folk både blitt født og dødd. Det er i grunnen et flott sted. Vi har sett og gledet oss over lysets skift-
148 Kapp Barents Kapp Barents 149 m Det er perfekt vær for å krysse det 37 kilometer brede De Bruyne-stredet. etappe. Vi er helt avhengig av bra vær for å komme trygt over. Det er derfor vi har ventet her så lenge, men de neste dagene ser værmeldingen bedre ut. I morgen er planen å padle ut til vestsiden av øya som ligger rett ovenfor Tikhaja. Der vil vi legge oss i posisjon til vi kan smette over stredet. Utsikt over De Bruyne stredet 14. juli Tidevannet står voldsomt på inn i bukta, og strømmen har dratt med seg en del store isflak. Vi starter dagen med å trekke over flakene. På andre siden sjøsetter vi og padler noen timer i motvind langs kysten av den flate øya utenfor basen. Vi skal til å gå i land ute på tuppen av øya, da vi får besøk av en hvalross med unge. Den reiser seg i vannet og snøfter høylytt, bare et par meter fra kajakken, før den dykker og blir borte. Kanskje det er de samme vi så for noen dager siden. Det var en voldsom, men likevel flott opplevelse. Vi ser ikke mer til den; synd egentlig, siden vi mangler gode bilder av hvalross i vannet. Fra en liten høyde på vesttuppen av øya får vi god utsikt. Det ligger spredt drivis utover fjorden. Ifølge Hans som har sett på ferske satellittbilder, er stredet 70 prosent isfritt. Hvis vi får vinden i ryggen i morgen, bør vi kunne klare det på én dag. Vi går en liten tur på øya for å kikke etter et bjørnehi som vi så i en snøskavl fra kajakkene. Vi finner det ikke og skynder oss tilbake, redd for at leiren skal bli ødelagt av bjørn. Det er nok av spor, og bjørn kan dukke opp plutselig og når som helst. I går spaserte en bjørn rett gjennom «byen», men uten at vi så den. Den hadde svømt i land, og Thomas fant våte, ferske spor på steinene ved stranda som ledet opp imellom husene. Seiltur med katamaran 15. juli I dag skal det skje. Vi surrer kajakkene sammen etter alle kunstens regler, og gjør oss klare for langfart. Vinden blåser fra nord med 3 5 meter per sekund. Været er bra. Vi kan se Northbrookøya i det fjerne og har tatt ut en posisjon på et lite nes midt på øya. Men først går vi opp på høyden for å speide en siste gang. Det er en del is, og jeg foreslår å først padle et par kilometer rett vest, for å komme rundt en istunge. Enig, det ser ut som en god plan, svarer Thomas. La oss sette i gang. Vi har vært litt nervøse for dette stredet. Midt utpå vil det være fem seks timers padling til nærmeste land, og vi vet været kan skifte brått. Men såfremt det ikke skjer noe uforutsett, bør det gå bra. Det viktigste utstyret er padledrakta og spruttrekket. Med disse på tåler vi mye sjø. Skulle det verste skje, og vi går rundt, kan vi fremdeles jobbe i vannet med drakta på. Det er dessuten bare en fordel at det ikke er helt isfritt. Vi kan klyve opp på et isflak hvis vi må, og isen demper sjøen så bølgene ikke blir så store. Vi skyver fra med åra og legger utpå. Etter en drøy padletur er isbeltet rundet; endelig kan vi dreie sydover med vinden i ryggen. Seilene slippes fri. Det er herlig å danse bortover bølgende, og vi gjør 4 5 kilometer i timen. Bare når vinden dabber av, må vi hjelpe til med årene. Farkosten vår er faktisk så stabil at vi kan stå i den. Med den ene hånden holder jeg fast i skulderen til Thomas, i den andre har jeg kikkerten og speider etter en god rute mellom isflakene. Det klukker mot isen som på en klinkbygd båt. Vi seiler sikksakk mellom flak og forbi store isfjell som duver dovent, innhulet av sjø som slår. Mot kvelden friskner det til; med fribord på ti centimeter skyller bølgene over dekk. Det åpner seg mer og mer, og til slutt ser vi rett ut i storhavet. Tusen kilometer rett over her og vi kommer til Norge, sier jeg og føler meg nesten hjemme. Vi er små som mygg her ute, men spruttrekket er tett, og det er noe fascinerende ved å være liten og helt og holdent i elementenes vold. Slik må Nansen og Johansen også ha følt det, der de fór mellom fremmede øyer i et land hvor alt var nytt. Nå har det vært folk her før, men det er likevel nytt for oss. Vi elsker spenningen ved hver landgang og ny øy som åpenbarer seg. Etter ti timer i sjøen nærmer vi oss land. Målet er en liten unnselig odde mellom to brefronter. Den synes nesten ikke fra sjøen, og vi holder på å seile forbi og mot en annen odde. Men GPS-en tar ikke feil; den peker oss inn mot den steinete stranda. Det er en annen stor forskjell mellom oss og gamlekara: navigasjonen. Vi vet alltid hvor vi til enhver tid er, og hvor langt det er igjen. Mens vi venter på godvær: 16. 19. juli Tåken kom like etter at vi slo leir i går. I dag har vinden snudd til sydøst med tiltagende styrke. Motvind og grov sjø gjør det umulig å ta seg videre. Det skal visst være dårlig noen dager. Vi er helt avhengig av sjøveien det er ikke noe is igjen å gå på. Mellom oss og Kapp Barents er det mange kilometer med brefronter, og det går ikke å ta seg på land. Det er virkelig et skille her: havet begynner, og det er slutt på beskyttelsen isen gir mot sjø og dønninger. I teltet har vi det foreløpig bra. Uvirksomme dager k Seilene er oppe, og vi har god bør over De Bruyne-stredet. k Dagen etter at vi kom i land på Northbrookøya, går sjøen halvannen meter høy. k Lenger inne på odden finner vi rester etter en gammel polarekspedisjon. Her holder jeg en smekker treski.
150 Kapp Barents Kapp Barents 151 som dette går med til turgåing, spille kort, lese eller høre på MP3-spilleren. Vi spiller Gin Rummy, det eneste kortspillet vi kan. Kortstokken kjøpte vi i Longyearbyen, bare synd den har sel som motiv det blir vi jo bare sultne av. Vi så en sel da vi kom i land i går. Jeg lå lenge i soveposen utenfor her for å jakte på den, men det eneste som dukket opp var hvalross, og dem er det mange av her. De ble veldig nysgjerrige på meg, løftet seg i vannet og svømte fram og tilbake utenfor stranda. Innimellom drev sovende hvalross forbi på isflak. Nå er alle bøkene lest både en og to ganger, og vi har til og med blitt ferdige med Kjell Askildsens noveller, som jeg fikk i bursdagsgave på Polhavet. At det er forferdelige greier er vi begge enige om jeg har aldri lest noe mer deprimerende. Det passer i hvert fall ikke her ute. Nei, da er det bedre med Pelsjegerliv av Helge Ingstad. Jeg har den på lydbok. I tillegg har jeg Hobbiten av Tolkien og Kunsten å leve av Jan Vincents Johannessen på lydbok. Posen med dikt er som alltid med, selv om jeg har lest dem mange ganger før. De fleste diktene er av Hans Børli. Jeg liker ham, fordi jeg skjønner hva han prater om. Dessuten er det fint å ha noe gjenkjennelig å drømme om her oppe vind som suser i trær og flammene fra en stokkild innpå Finnskogen. Væromslaget ser ut til å bli langvarig. Regnet pisker, vi ligger her på andre døgnet. Sjøen har vokst seg halvannen meter høy. Bølgene slår over isfjellene som står på grunn, og langsomt males de i stykker. Iskanten vi landet på, er tæret helt borte; kajakkene måtte trekkes i sikkerhet lenger opp på land. Det syder og koker, og vi er glad vi ikke er utpå nå. Jeg lurer jo på om vi ville klart oss i slik sjø, men prøver å ikke spekulere for mye på det. Der vi ligger nå, er det ingen fare. Når jeg lukker øynene, minner det jevne bruset av brenninger om en sydhavsstrand. Annenhver gang går vi tur innover land. Det er en merkelig odde vi ligger på. Den stikker ensomt ut mellom to lange brefronter, men er større enn vi trodde, rundt en kvadratkilometer. Noe nytt finner vi hele tiden bak en liten høyde oppdager jeg restene av en gammel ekspedisjon. To steinringer markerer en teltleir. En ski og deler av en hundeslede tyder på oppdagelsesreisende. Skien er lang og smekker, ikke av den grove russiske typen. Men jeg tror ikke det er fra Jacksons ekspedisjon. Rester av jernbolter og trevirke på høyden viser at det har stått et merke her, noe Nansen og Johansen ganske sikkert ville ha sett når de fór forbi utenfor her. Blusset går plutselig av. Bak teltet står en ung bjørn, og denne er ikke lettskremt. Thomas må skyte et par skudd i luften for å få den til å trekke seg unna. Når jeg rigger til blussene igjen, ser jeg den titte fram fra en snøskavl, men foreløpig holder den seg unna. Dagen etter, den 18. juli, hører vi en klagende lyd. Da vi titter ut, står en binne med en ganske stor unge utenfor, også de bak teltet slik at de har vinden og luktene mot seg. De bare står der og ser på oss før de gradvis trekker seg tilbake. En fordel med isbjørn er at de alltid kommer mot vinden, da vet vi hvor vi kan vente dem fra. Sannsynligvis kommer de over breen; dette er det eneste neset på mange kilometer, og jeg tviler på at de har svømt i denne høye sjøen. Det kan ikke være ideelt for bjørn her, uten drivis og ingen landfast is. Hvordan skal den da få tak i sel? I dag tar jeg av hofteputene, to skumgummiplater som jeg festet med sportstape for å forhindre gnagsår på hoftekammene. De har sittet på i to måneder, og det virker ikke som den lange tiden er noe problem for huden. Sportstape er i det hele tatt noe av det mest allsidige vi har med. Vi bruker det til alt fra reparasjoner til førstehjelp. Thomas kan sove døgnet rundt, mens jeg prøver å holde meg våken på dagtid, ellers får jeg ikke sove om kvelden. Det er en usedvanlig grå og våt dag, likevel går jeg i timesvis rundt på neset, filosoferer og ser meg rundt. Tyvjoen er den eneste som er i luften, alle andre fugler ligger på været. Den følger meg som en gribb og henger bare et par meter over k Sjøen går høyt, og vi må trekke kajakkene lenger opp på land. Sjøveien er nå eneste alternativ, og vi blir liggende fire dager på været før vi kommer oss videre. n Fine nedslipte isfjell utenfor Kapp Barents.
152 Nordpolen Nordpolen 153
154 Kapp Barents meg. Nede ved tuppen bryter sjøen mot grunner og isfjell. Det er et majestetisk skue, svart vann, blå is og hvite skumskavler. Tredje dagen på neset er vinden og sjøen på vei ned. Det er gyllent og flott mot øst. På morgenkvisten går nok en bjørn på blusset. Det er ei binne med to små unger remjende løper de av gårde. Jeg ser dem igjen på runden min litt senere. Masse tang er blitt skylt opp på stranda; de står og spiser på det, da en hvalross plutselig dukker opp og gjør utfall mot dem. Forskremte trekker de oppover i lia, men der lurer større farer. De går rett på en stor hannbjørn som ligger og sover i en snøfonn. Hannbjørnen reiser seg og fatter interesse for ungene. Til slutt blir det for mye for binna, og hun hopper på sjøen med ungene og legger på svøm. Ventingen gnager på Thomas. Det er lenge siden han har snakket om å gjøre store ekspedisjoner. Fra nå av er det visst bare småturer med familien som gjelder. At du orket å ta de lange tunge soloturene, sier han. Jeg prøver å respektere følelsene hans, men det er litt slitsomt å høre på, og av og til glipper det en sarkastisk kommentar. En ting er vi skjønt enige om å være underveis er det eneste som betyr noe. Å ligge på været er hverken bra for kropp eller sjel for noen av oss. Vel, vi skal uansett avslutte turen på en god måte. Thomas har svært mange gode egenskaper, og vi er like gode venner. Forskjellen er at det å være her det å være til stede har ulik betydning for oss. Men det er til å leve med. Han gjør sitt beste, og mer kan jeg ikke forlange. Det viktigste er jo at vi har kommet oss helskinnet helt til Northbrookøya, og det er jo fantastisk hva vi har fått til så langt. Et vilt og vakkert sted 20. juli Havet er blygrått. Et dystert tåkeslør har lagt seg over vannet, men det er helt vindstille, og det er viktigere. Vi har sjekket strømmen og padler av gårde når den snur i nitiden på kvelden. I det usiktbare været padler vi rett på en bjørn på svømmetur. Først svømmer den mot oss, men betenker seg og trekker seg unna. Vi vil ikke stresse den og fortsetter på vår egen kurs. Egentlig hadde vi tenkt å følge brefronten, men sjøen inne ved land er tettpakket med små isklumper. Vi har ikke lyst til å sette oss fast i slik suppe og legger ut fra landet, som raskt blir borte i tåken. Først en kilometer utpå tynnes det nok til at vi kan padle uanstrengt gjennom klumpene. Det dunker og skraper i skroget, og lyden høres uvant hul ut i det stille været. Når tåken letter, følger vi oppmerksomt med på landskapet rundt oss. Til venstre har vi en ny liten øy, og til høyre et stort fjell som ligger omsluttet av breen inne i landet. Rett i front ligger en del isfjell og en svart mektig odde av basalt. Borte ved den lille øya kommer en enslig hvalross svømmende. Vi slutter å padle og sitter stille i kajakkene. Hvalrossen kommer helt inntil ripa, så nær at jeg kunne tatt på den. Det er et ungt dyr med små støttenner, og den vil visst bare hilse. Hvalrossene er umåtelig nysgjerrige; de simpelthen må bort for å se på dette nye rare og føler seg helt trygge i vannet. Ikke rart de stakkars dyrene ble et lett bytte for fangstfolk før i tiden. Denne unge karen får svømme i fred for oss. Snart forsvinner den ned i det uklare vannet. Vi nærmer oss odden og padler mellom noen nydelige glattslipte isfjell, nesten som marmor. Brefronten går over i en slak snøbakke som igjen ender i en bratt klippe med et platå av rullestein under. Drivveden ligger strødd på stranda, og lukten av tusenvis av sjøfugl slår mot oss. Det bruser av vingeslag idet bølge etter bølge med fugl kommer inn mot de forrevne klippeveggene. For et vilt sted! sier jeg til Thomas som svarer med et bredt smil. Kapp Barents har navn etter den hollandske oppdageren Willem Barents, og bak denne odden starter havet som også bærer hans navn. Vi trives umiddelbart. Med kajakkene trygt oppå stranda er det tid for det vi liker best: Å gå på oppdagelsesferd.