Nick Cave Eselet så Herrens engel Oversatt av Herbert Svenkerud
Om forfatteren: Nicholas «Nick» Edward Cave (født 22. september 1957 i Warracknabeal, Australia) er en australsk musiker, forfatter, og frontfigur i bandet Nick Cave and the Bad Seeds. Han er blant annet kjent for hiten Where the Wild Roses Grow, som var en duett med Kylie Minogue fra platen Murder Ballads. Cave skriver de fleste sangene for bandet og har også skrevet flere bøker, deriblant Eselet så Herrens engel (på norsk første gang i 1994) og Bunny Munros død (2009).
Om boken: Boka er en surrealistisk skrekkroman og et mytisk-visjonært epos. Beretningen spenner over en hundre år lang historie om religiøst vanvidd, lynsjing og blodskam i et oppdiktet amerikansk utkantsamfunn. Den fortelles som en indre monolog gjennom den tilbakestående, epileptiske og stumme Euchrid Eucrow, etterkommer av en klan preget av generasjoners innavl og fyll. Euchrid kamuflerer sin følsomhet for å kunne overleve i en verden av brutalitet, uvitenhet og ondskap. Gradvis forandres han fra passiv kikker og drømmer til en hevner med vrangforestillinger om å være et Guds redskap.
Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til ebok@aschehoug.no Originalens tittel: And the Ass Saw the Angel Copyright 1989 by Nick Cave Norsk utgave 2015 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av eboknorden, 2013 ISBN 978-82-03-37017-5 Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
Til Anita
22 Da han kom ridende på sitt esel sammen med sine to tjenere, 23 fikk eselet øye på Herrens engel som stod der på veien med løftet sverd i sin hånd. Eselet tok av fra veien og gikk ut på marken. Men Bileam gav det et slag for å få det inn på veien igjen. 24 Siden stilte Herrens engel seg på en smal vei mellom vingårdene, med steingard på begge sider. 25 Da eselet fikk se Herrens engel, presset det seg inn til muren og klemte Bileams fot mot den. Da gav han det et slag igjen. 26 Enda en gang gikk Herrens engel forbi og stilte seg på et trangt sted, der det ikke var plass til å vike av til høyre eller venstre. 27 Da eselet igjen fikk øye på Herrens engel, la det seg ned under Bileam. Nå ble Bileam rasende og slo eselet med kjeppen sin. 28 Da gav Herren eselet mål og mæle, og det sa til Bileam: «Hva har jeg gjort deg siden du nå har slått meg tre ganger?» 29 Bileam svarte: «Du har holdt meg for narr. Hadde jeg bare et sverd i hånden, skulle jeg drepe deg med det samme!» 30 Men eselet sa til Bileam: «Er ikke jeg ditt esel som du alltid har ridd på helt til denne dag? Har jeg noen gang hatt for vane å gjøre slikt mot deg?» «Nei,» svarte han. 31 Da åpnet Herren Bileams øyne, så han fikk se Herrens engel som stod på veien med løftet sverd i hånden. Straks kastet han seg ned og bøyde seg med ansiktet mot jorden. 4 Mos 22
Prolog
Tre sleipe kråkebrødre jager med nebbet i baken på hverandre rundt og rundt under den blåsvarte, urolige himmelen skjærer i kjappe, mørke sirkler gjennom de svulmende skyene av tjukk, svart røyk. Lokket over dalen har lenge vært blått og klart; nå brøler det, Gud hjelpe meg, og herfra hvor jeg ligger ser de veltende skyene ut som digre forhistoriske dyr, uhyrer uten ansikt som gulpes opp og skrumper inn igjen og dør om og om igjen. Og kråkene, de jager rundt, stadig i den samme ringen, stadig nærmere stadig nærmere meg. Så lenge jeg har levd, har de vært etter meg og varsla død, disse sleipingene. Nå er tida inne, og jeg kan begynne å veive dem inn. Med øya. Trur jeg husker også nå åssen det er å sove i en sånn ring av mjuk, varm gjørme; for rytmene mine veksler. Det gjør de faktisk. Jeg blir sugd inn av gommene i denne tannløse grava og synker ned i myra, ned i den bunnløse gørra. Er bare redd jeg ska bli våt på dreperhanda mi. To av kråkene har faktisk alt tatt mål av øya mine, og seiler rundt som et par falskslåtte skillinger og bare venter, mens røyken velter opp over dem og siger sammen og dør, og jeg ligger her og filosoferer og merker at det blir mørkere og er tre kvart under alt, eller nesten, og på vei ned. Der nede! Å, du lille dal! Landskapet reiser seg i to smadrede knær som åpner seg om en fold. Vi stryker ned langs den søndergnagde innsiden, hvor trærne i de skjelvende liene luter under vekten av tykke lianer. Noen av dem henger faretruende ut over dalen; de forpinte røttene stikker opp av jordbunnen i åssiden under et nett av krypere som ligger som en hel verden over lemmene deres, fletter og knytter dem sammen og knuger dem ned dette nettet av krypere, disse trærne, hektet sammen og lenket til jorden av lianene.