Om forfatteren: Marius Ektvedt er født1980. Fem er hans andre bok.

Transkript

1

2 Marius Ektvedt Fem

3 Om forfatteren: Marius Ektvedt er født1980. Fem er hans andre bok.

4 Om boken: På overflaten lever han et harmonisk liv, som arkitekt og gift tobarnspappa. Men under overflaten koker det: Hovedpersonen i Fem lider av sterke tvangstanker, og når kona ønsker familieforøkelse, får han et stort problem. Han må for all del unngå at de blir fem, selve ulykkestallet. Fem handler om et menneskes ensomme og desperate frihetslengsel. Han vil ut av tvangstankene, men ritualene har jo fungert til nå, så kan han ta sjansen på å forlate dem?

5 Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til 2016 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2016 ISBN

6 Til Rakel

7 1. Du husker meg når jeg skal inn igjen? sier jeg og peker på meg selv. Hun ser på meg og nikker idet hun river av billetten til en annen kinogjenger som er på vei inn i den mørke salen jeg forlater. Foajeen er full av mennesker, og jeg navigerer meg mot utgangen. Utenfor fyller jeg lungene med frisk luft og lener meg mot de lysende montrene som huser plakater for aktuelle forestillinger. Det hvite lyset bleker hendene mine, og jeg fingrer med gifteringen, trekker den over fingerleddet og dunker den mot neglen. Tanken på pappa som ligger på sofaen og kveles langsomt, alene i det store huset mens den gamle bikkja svinser rundt ham, var blitt utløst av reklamen for pensjonsforsikring. Jeg hadde reist meg og banet meg vei ut mellom stolradene. Telefonen min ligger i jakken på setet ved siden av N, jeg kan ikke ringe ham og forsikre meg om at alt er bra, og jeg presser ringen tilbake over fingerleddet, frem og tilbake fire ganger. Ringen henger og slenger innenfor det brede leddet. De knoklete fingrene mine egner seg ikke for gull som lover evig troskap, og en dag vil ringen henge seg fast, og fingeren vil bli revet av. Det er mindre folk i foajeen når jeg kommer inn igjen, og to rygger forsvinner inn i salen forbi den dresskledde billettkontrolløren. Pappa er blå i fjeset og gisper etter luft mens bikkja logrer. Jeg bråsnur og går ut på gaten igjen, ser meg rundt og går tilbake inn i foajeen. Det

8 smeller i døren bak meg, og kontrolløren kikker på meg. Jeg vender om igjen og dytter opp døren. Jeg har gått ut tre ganger nå, jeg trenger en gang til og snur og tråkker tilbake inn i foajeen. Hun stirrer fortsatt og jeg går ut igjen, fire ganger totalt, og jeg avverger at pappa kveles av sitt eget spy mens han ligger på sofaen og ser på Søndagsrevyen, og til og med bikkja ligger rolig på gulvet ved siden av ham og sover nå. Jeg peker på meg selv, og hun nikker og holder frem en hånd som tegn på at jeg kan gå inn i salen uten å vise billett. Unnskyld, sier jeg og presser meg inn på stolraden. Jeg famler forbi spisse knær i mørket og nærmer meg det eneste ledige setet i den fullsatte salen. Projektoren blender meg, og kroppen min kaster en skygge på lerretet, noen stønner. Unnskyld, gjentar jeg og vipper ned klappsetet og søker tilflukt på den røde fløyelen. N kremter, og jeg nistirrer på lerretet som bades i lys, og hvor en liten, blå logo hviler på en hvit bakgrunn som skinner som en reflektor. Det er ingen bilder eller farger å søke tilflukt i, det kan virke som om de prøver å etse den blå logoen inn i hodene våre. Det skjærende, hvite lyset gir ingen utvei, og i mangel av innhold tar det tak og trekker mine bilder ut av meg, tømmer meg for tanker mens lerretet forblir like hvitt, og jeg forsvinner i lyset. Var det lang kø, hvisker N når lerretet endelig går i svart. Hva? Toalettet, sier hun og lener seg inn.

9 Nei. Jeg lukker de verkende øynene mine, og det er tomt bak øyelokkene, kun det samme hvite lyset, og jeg klarer ikke å hente frem et eneste minne, kun forestillingen om pappa som dør på sofaen, men de fire turene ut av kinokomplekset gir en trygghet. Jeg bruker følelsen til å rydde tanken om kvelningsdød til side, og jeg griper hånden til N idet rommet rister av bassen i musikken og filmen begynner. N klemmer hånden min, og bildene på skjermen viser en frodig og tett jungel. Vi svever over den i en jevn og behagelig rytme, og jeg ser umiddelbart etter en skygge i landskapet som kan avsløre helikopteret hvor kameraet må ha vært plassert. En feilberegning i et millisekund som jeg kan plukke opp, og således bryte ut av illusjonen om å sveve over jungelen som en eller annen eksotisk fugl. Det er ingen avslørende skygger eller feil å se, kun smektende bilder så forførende at skepsisen min til slutt slipper, og jeg faller litt sammen i setet, flyr over den grønne vegetasjonen sammen med de andre i salen. Vi lar oss villig lokke inn i fiksjonen, og den eleverte tilstanden er behagelig. Snart vil jeg ikke reflektere over den lenger, og da vil den være fullkommen. Lysene i salen slås på, og folk presser seg forbi. N sitter rolig ved siden av meg, hun vet at jeg vil se hele rulleteksten før vi reiser oss. De andre publikummerne har forlatt salen, og lerretet er grått og livløst. Jeg lukker øynene og prøver å gjenskape åpningssekvensen i filmen, den svevende følelsen over det frodige landskapet.

10 Hva synes du, sier N. * Hun sitter i sofaen og halvsover, og jeg legger nøkkelknippet mitt på kjøkkenbordet med et smell. Hun kvekker til og gnir seg rundt munnen i redsel for at hun har siklet i søvne. Vekket jeg deg? sier jeg og smiler. Nei, jeg bare slappet av litt. Hun rødmer, og jeg får dårlig samvittighet for at jeg spurte. Hvordan var filmen? sier hun og reiser seg mens hun retter på genseren sin. Litt lang, sier jeg og åpner kjøleskapet. Gikk det greit her? Ja, ikke noe problem de la seg da de skulle. Bra, sier jeg litt for entusiastisk og henter ut en kartong med juice. Den er tom. Hei, sier N idet hun kommer inn fra gangen, og hun klemmer jenta. Hvordan gikk det? Jeg lukker kjøleskapet og benytter sjansen til å fordufte opp i annen etasje mens N og barnevakten skravler. Døren står på gløtt inn til C sitt rom, og jeg stiller meg i åpningen. En t-skjorte henger over skjermen på nattbordslampen og demper belysningen, sørger for at rommet ikke er altfor mørkt og skummelt. Nabojenta kikket nok under sengen hans etter monsteret før hun