Miljødirektoratet Postboks 5672 Sluppen, 7485 Trondheim Vår ref: SAH Dato: 27.09.2013 Høringssvar Forslag til endring av forurensningsforskriften og avfallsforskriften. Det vises til udatert bekjentgjøring av høring av utkast til endring i overnevnte forskrifter på Miljødirektoratets hjemmeside, med høringsfrist 16. september. Formalitetene rundt den foreliggende høring kunne med fordel vært bedre. Det er ønskelig med en mer formell struktur på høringer, med et dedikert høringsnotat og transparente lister over høringsinstanser. Kost/Nytte Det er uklart for oss hvorledes de økonomiske sidene av forslaget er fremkommet. Norsk Industri finner det uheldig at det ikke fremlegges bedre underlag for kostnadene, og Norsk Industri mener at de kostnadsangivelser som er gitt i hørigsnotatat klart undervurderer industriens kostnader knyttet til implementering av direktivet og av kommende BAT krav og slik sett ikke gir et dekkende totalbilde av kost/ nytteforholdene som er angitt. Det heter " Etter å ha vært i dialog med en del av bedriftene er vårt anslag at dette kravet vil medføre en samlet kostnad i nåverdi på mellom 9-29 millioner.." Avhengig av hvor høyt antall bedrifter dette beløpet fordeles på, vil dette være alt fra av liten betydning til svært bekymringsfullt. Samtidig må en se på nytten: Miljømyndigheten stiller opp et regnestykke over nytten av forskriftsendringene. Vi kan konstatere at rent miljømessig har endringen i direktivet svært liten betydning. Reduksjonen i NOX-utslipp er anslått til ca 100 tonn og utgjør en halv promille av norske utslipp altså statistisk insignifikant. På samme måte er det anslått at reduksjonene av støvutslipp vil være én tiendedels promille. Det betyr at endringene på luftsiden som gjøres innenriks ikke kan sies å ha noen nytteverdi. Så får en håpe at tiltak truffet i andre land har virkninger som kan komme Norge til gode. Miljødirektoratet uttrykker håp om at IED vil bidra til mindre konkurransevridning mellom konkurrenter i ulike deler av Europa. For at dette skal slå til må tre forutsetninger må være oppfylt for å unngå negativ konkurransevridning for norsk industri: At myndighetene ikke innfører strengere miljøkrav enn i våre konkurrentland. Således burde myndighetene unnlate å innføre særnorske krav som f.eks. knyttet til kontinuerlige målinger og utslippsgrenser, slik en ser i kapitlene om forbrenning av rensebrensler og forbrenningsanlegg over 50 MW.
2 At myndigheter og politikere implementerer og fortolker og følger opp IED løpende på en måte som sikrer at det ikke virker konkurransevridende. Det omfatter også å ha et våkent øye på hva som skjer eller ikke skjer i våre konkurrentland. At norske produsenter som har fått strengere miljøpålegg enn utenlandske konkurrenter, der det er mulig kan oppnå en styrket konkurranseposisjon gjennom miljøkriterier ved offentlige innkjøp, slik regelverket åpner for, som for eksempel kjøp av stål fra stålverk med skjerpede utslippskrav relativt til sektoren på Europeisk nivå. Valg av implementeringsmåte: Norsk industri ser med bekymring at utvidelsene av forskriften gjør den omfattende og uoversiktlig, blir slik sett et lite egnet støtteverktøy for de enkelte virksomheter og kan også for myndighetene bli et krevende premissgrunnlag å forholde seg til. Særlig utvidelsen av forskriften med et nytt kap. 31 bidrar til dette. Tre vesentlige rammeforutsetninger burde avklares og beskrives tydelige for å bidra til en tydeligere regulering: Forholdet mellom Forskriftsreguleringen og den enkelte virksomhet sin utslippstillatelse bør tydeliggjøres. Slik det framstår nå, vil det være en inkonsistens på en rekke elementer mellom utslippstillatelsene på anleggsnivå, og (mulige) fortolkninger av forskriftsteksten. Dette vil gjeldde både på aktuelle grenseverdier, målekrav, nøyaktighetskrav osv. Det burde framgå eksplisitt at det er den enkelte utslippstillatelse som er gjeldende for enkeltvirksomheter, siden det er der de spesifikke vurderinger av tekniske og andre lokale forhold er ivaretatt, inklusiv unntaksbehandlinger. Uansett reguleringsmodell er det avgjørende at forskriften er klar på at reguleringer i relevante bransje-bref s har rang over de generelle reguleringer i kap. 31. For å tydeliggjøre rammebetinger og unngå konkurransevridning i virksomhetsreguleringen, burde trolig 36-10, punkt 9 om BAT konklusjoner vært utvidet. BAT konklusjoner angis ofte som et intervall for ytelse, og det ville være avklarende med en beskrivelse av premissene for eventuelt å regulere strengere enn minimumsnivået som er angitt. Vedleggene er dels nummerert med romertall og dels med latinske tall. Dette virker lite oversiktlig, og bør omformateres. De enkelte kapitler og paragrafer Kapittel 9: Begrensning av utslipp av flyktige organiske forbindelser (VOC) forårsaket av bruk av organiske løsemidler Ingen merknader utover ønske om at flertallsformen for risiko fortsatt burde vært risiki. Kapittel 27: Utslipp til luft fra forbrenningsanlegg med rene brensler Dette kapittelet er særnorsk og regulerer norske mindre forbrenningsanlegg strengere enn i EU. EU regulerer bare anlegg over 50 MW samt avfallsforbrenning, mens dette kapittelet har til dels langt strengere krav til små forbrenningsanlegg enn de EU setter til store.
3 Forslaget fra Miljødirektoratet er nå å ytterligere skjerpe kravene, ved å pålegge kontinuerlige målinger av NOx og SO2. Det går Norsk Industri i mot. Tabellen i 27-4, linjen for lettolje/spesialdestillater inneholder en gal bruk av matematiske tegn for størrelsesrelasjoner, antakelig bare en trykkfeil: Brensel Enhet Støv NO X CO Vol%O 2 Lettolje/Spesialdestillater 1-10 MW 10>MW>50 Tabell-teksten skal lyde: 10<MW<50 dvs. intervallet mellom 10 og 50 MW) 27-6 c): Siden 90% av ti er 9, var det kanskje like greit å skrive minst 9 av målingene er innenfor. Men det er et par spørsmål knyttet til formuleringen. Slik det står, kan det tolkes som at det f.eks. ville regnes som overholdelse dersom 100% av NOx-målingene og bare 80% av CO, målingene var innenfor- det vil si i snitt 90% av målingene.(?) Eller, ved 2 fyringsanlegg, at man mener 90% av målingene samlet for flere anlegg.(?) Kapittel 31: Utslipp til luft fra forbrenningsanlegg med nominell tilført termisk effekt fra og med 50 MW Dette er nytt og vil, så langt vi kan se, utløse revisjon av samtlige av dagens tillatelser i løpet av få år. Norsk Industri har innledningsvis stilt spørsmål ved om det er nødvendig å skrive alt materielt innhold av direktivet vedr store forbrenningsanlegg (LCP) inn i forskriften. Den blir stor og uoversiktlig. Endringer i direktivet vil utløse forskriftsendinger. Fra Norsk Industris medlemmer er det også bedt om en bedre avklaring av hvilke anlegg som er omfattet av kapittelet, ikke bare de som ikke er omfattet. Kapittelet blir svært tungt når det i tillegg er en rekke vedlegg. Unntaket i 31-10 synes å være avgrenset til utslippsverdier. Betyr det at alt annet, f.eks. også bestemmelsene om utslippsmålinger 31-6, pkt. 10 gjelder for dieselmotorer og gjenvinningskjeler? I 31-10 (Unntak for visse forbrenningsanlegg) punkt b står det "Sodakjeler innen anlegg for produksjon av tremasse eller cellulose". For det første inngår ikke sodakjeler i prosessene knyttet til produksjon av tremasse, bare til produksjon av Sulfatcellulose. For det andre gjelder unntaket også for kjeler som regenererer kjemikaliene i sulfittavlut i forbindelse med fremstilling av sulfittcellulose og NSSC-masse. Men disse kjelene kalles altså ikke sodakjeler, men kan likesom i Sverige kalles gjenvinningskjel. Måten miljømyndigheten har valgt for å ivareta kravene i IED vedr LCP skaper risiko for sprik i krav satt i hht. IED og verdier i "BAT-conclusions" i de respektive BREFer som kommer. Det nevnes: Rammekravene som er benyttet i 31-8 og 31-9 om Multibrenselanlegg ser ikke ut til å ta hensyn til at det er design/oppbygging og ikke faktisk brensel som må iakttas når en skal sette rammebetingelser. Selv om selvfølgelig aktuelt brensel er en viktig premiss for utslippsnivået, er det ofte slik at et multibrenselanlegg i sin design ikke gir optimale betingelser ved alle brenselstyper. Både design og brenselsforhold må derfor inkluderes i en slik vurdering. Her og vil ofte bransje- BREF gi en mer egnet beskrivelse. I tabell 1.7 synes det å være feil begrepsbruk i fotnote 2: Er CHP og CCGT knyttet til feile underpunkt?
4 31-6: Utslippsmålinger Norsk Industri sier seg sterkt uenig i forslaget om å innføre et eventuelt særnorsk krav om kontinuerlig måling av støv- NOx- og CO-utslipp fra forbrenningsanlegg for fast biobrensel eller kull i området med installert nominell termisk effekt på 50-100 MW, der dette ikke er en konsekvens av eventuelle bestemmelser i respektive BREFer. Skulle industrien selv finne at de nevnte kontinuerlige målinger er hensiktsmessig av driftsmessige årsaker, stiller saken seg annerledes. Pålitelige kontinuerlige støvmålinger er for øvrig, så vidt vites fortsatt er teknisk svært problematisk i avgassstrømmer med høy fuktighet. Begrepet «kontinuerlig måling» bør dessuten trolig defineres. I (noen) bransje-bref er det tydeliggjort at beregningsmetoder basert på prosessdata som PEMS- er å anse som kontinuerlig måling. Beskrivelsene i 9), 10) og 11) reiser ulike måletekniske spørsmål som enten bør utelates eller klargjøres: begrepene «målesystem» og «kontrollere» i punkt 9 hva er dette i forhold til kvalitetssikring av automatiske målesystem i henhold til CEN-standard i punkt 8) foran Måleusikkerhet slik den er angitt her gjelder kun for rene forbrenningsanlegg på «commercial» fuel, ellers generelt. Uklart i alle fall der det er flere kilder i en skorstein. Validering av data: Reiser en rekke uklarheter; - krav til kontroll av time- og døgnverdier når grenseverdier er satt på lengre intervall? - Fratrekk for konfidensintervall hva er intensjonen, og vil dette gi en «bias» i rapporterte data? - Detaljerte kontrollkrav på timesverdier og døgnverdier introduserer kvalitetskrav på måleutstyr og oppfølgingsrutiner som er meget omfattende, og ikke synes nyttevurdert. Kapittel 32: Forurensning fra virksomheter som produserer titandioksid. Kronos Titan produserer TiO 2 etter sulfatprosessen og er eneste titandioksid produsent i Norge. Miljødirektoratet har tidligere antydet at det ikke var nødvendig å ta titandioksiddelen av IED inn i dokumentet. Vi er forbauset over at det synet, som tidligere har vært kommunisert til bedriften nå er forlatt fordi kun halvparten av punktene gjelder sulfatprosessen. Etter vår mening vil det være tilstrekkelig med de forslåtte 32-1 og 32-2, som kortfattet sier at virksomheter som produserer titandioksid må ha særskilt tillatelse fra forurensningsmyndighetene. De tallmessige kravene i kap. 32 er allerede lagt inn med strengere krav i vår eksisterende utslippstillatelse. De andre punktene kan innarbeides i utslippstillatelsen. Kapittel 36: Behandling av tillatelser etter forurensningsloven På notatets side 5 skriver miljømyndigheten: "Det vil derfor bli en mere generell vurdering av BAT som ligger til grunn for de vilkårene som skal stilles til industrien av forurensnings-myndigheten, ikke en slik individuell vurdering som er utgangspunktet i dag."
5 Vi legger til grunn at bedriftene likevel vil bli underkastet en individuell behandling, men anledning til å benytte seg av bestemmelsene som er inntatt i 36-15 første ledd, punkt 5 om fravikelser. Miljødirektoratet har identifisert ca. 75 anlegg som pr. i dag ikke har særskilt tillatelse til sin virksomhet. Disse vil nå kunne få behov for egen tillatelse som følge av at virkeområdet for IED-direktivet utvides. I følge Miljødirektoratet er storparten av disse virksomhetene kommunale mottak for midlertidig lagring av farlig avfall, med kapasitet som overstiger 50 tonn. Disse anleggene er i dag regulert med standardiserte krav i avfallsforskriften kapittel 11, vedlegg 2. Vi har i vår høringsuttalelse til revidering av avfallsforskriftens kapittel 11 påpekt at det må stilles like krav til kommunale og private mottak for farlig avfall. Dette vil heve standarden også på kommunale mottaksanlegg. Vi har ellers få kommentarer til dette kapittelet. I hovedsak finner vi mindre endringer som tydeliggjør krav i IED. Vi viser likevel til generelle kommentarer foran om å tydeliggjøre utslippstillatelsen som overordnet i forhold til de enkelte anlegg, samt premisser for tolkning av BAT-konklusjonene. Vedr. 36-21 Tilstandsrapportering for grunn- og grunnvann Forskriftsutkastets 36-21 innfører et nytt krav om tilstandsrapporter for grunn- og grunnvann, før forurensende virksomhet starter opp. Det følger av IED-direktivet art. 22 nr. 2. Kravet omfatter virksomheter som omfattes av forskriftens vedlegg 1, og som bruker, fremstiller eller frigir farlige stoffer iht. forskrift om klassifisering og merking (CLP-direktivet). Kravet gjelder likevel ikke dersom stoffene som brukes ikke er i stand til å forurense jorden eller grunnvannet eller mengden av de farlige stoffene som er i bruk er så små at sannsynligheten for å forurense grunn/grunnvannet er liten. Det er opp til den enkelte virksomhet å undersøkes og evt. dokumentere at de ikke omfattes av kravet om tilstandsrapportering. Tilstandsrapporten skal som et minimum inneholde informasjon om nåværende og tidligere bruk av virksomhetens område og informasjon om resultater fra undersøkelser av grunnen og grunnvannet på området der virksomheten pågår. I forslaget til ny 36-21 heter det at "[Tilstands]Rapporten skal sendes forurensningsmyndigheten før oppstart av ny virksomhet for eksisterende virksomhet skal rapport sendes til forurensningsmyndigheten senest 1.1.2015". Forslaget vil føre til at alle eksisterende virksomheter må sende inn tilstandsrapport på samme tid. Dette vil føre til kapasitetsproblemer både hos myndigheter og hos konsulenter, og er neppe hensiktsmessig. Det følger imidlertid av IED-direktivet art. 22 nr. 2 at krav om tilstandsrapport skal framsettes første gang tillatelsen skal revideres etter at forskriftsendringene som følger av IED-direktivet er trådd i kraft. Vi mener dette er en riktigere tilnærming. Vi ber Miljødirektoratet legge seg opp mot IED-direktivet, slik at tilstandsrapport skal utarbeides første gang virksomhetenes tillatelser skal revideres. Det er uklart for oss hvilke bedrifter som vil omfattes av kravet til tilstandsrapportering og hvilken informasjon en tilstandsrapport skal inneholde. I Miljødirektoratets vurdering av forskriftsendringen heter det at kravet vil omfatte anslagsvis ca. 20-50 virksomheter. Vi er usikre på hvordan Miljødirektoratet har kommet frem til dette anslaget og hvilke vurderinger som ligger til grunn. Mange virksomheter har allerede tilsvarende krav i sine tillatelser. Slik sett kan det nye kravet i forskriftens 32-21 forstås slik at det er bedriftenes undersøkelsesplikt for å
6 vurdere om kravet til tilstandsrapportering slår inn, som nå skjerpes. Uansett er det viktig at Miljødirektoratet og industrien har en felles forståelse av kriteriene for når kravet til tilstandsrapportering kommer til anvendelse. IED-direktivet angir ikke absolutte krav om hyppighet for utarbeiding av tilstandsrapport. Det enkelte land har også mulighet til å tilpasse kravene til lokale forhold. I følge Miljødirektoratet er det ikke endelig avklart hvilken linje de forskjellige EU-landene og Norge vil legge seg på. EU-kommisjonen har utarbeidet ut utkast til en egen veiledning for hvilken type informasjon det forventes at en tilstandsrapport skal inneholde. Vi mener det er avgjørende at myndighetene og industrien på et tidlig tidspunkt enes om en felles forståelse av hva som forventes mht. tilstandsrapporering. Vi er opptatt av å sikre ensartet praksis, både innad i Norge, men også i hele EØS-området, mht. hvordan tilstandsrapporter skal utarbeides og naturtilstanden i grunn og grunnvann vurderes. I den grad det utarbeides forslag til konkretiseringer av problemstillingene knyttet til tilstandsrapporter, er det fra industriens side ønskelig at slike forslag underlegges en ny høring, når evt. retningslinjer og/eller veiledning foreligger Også høringsmøtet den 9.9.2013 viste at forståelsen av dette kravet er meget uklart, både på form og omfang for av en slik analyse for nye virksomheter, og særlig i forhold til behov for behov for ny dokumentasjon fra eksisterende virksomheter. Kravet om tilstandsrapporter vil kunne generere betydelige kostnader og arbeidspress på de enkelte virksomheter, og framstår som alt for uklart formulert i 36-21. Det er derfor avgjørende at Miljødirektoratet sikrer en tydeligere avklaring av fortolkningen av dette, og at en for eksisterende virksomheter legger vekt på det underlag som allerede foreligger knyttet til søknader og oppfølging av virksomhetene. Videre MÅ fristene for slik rapportering snarest klargjøres, men en betydelig mer realistisk implementeringsplan enn den som forutsetter innlevering 1.1.2015. Vedr. 36-22 Tiltak ved nedleggelse eller stans av virksomheten Iht. 36-22 (IED-direktivet art. 22 nr. 3) plikter virksomhetene ved nedleggelse å vurdere forurensningstilstand i grunn og grunnvann med hensyn til mulig forurensning av relevante farlige stoffer som er brukt, fremstilt eller frigitt ved anlegget. Hvis virksomheten har ført til betydelig forurensning av grunnen eller grunnvannet sammenliknet med tilstandsrapporten, jf. 36-21, skal den ansvarlige treffe tiltak som er nødvendige for at området som er forurenset av virksomheten føres tilbake til nivåene i tilstandsrapporten. Det kan tas hensyn til tiltakenes tekniske gjennomførbarhet. Miljødirektoratet skriver at det vil være aktuelt å stille krav om finansiell sikkerhet for gjennomføring av undersøkelse og tiltak etter nedleggelse, jf. forslag til ny 36-11 nr. 3, der det foreslås at det i tillatelsen skal stilles vilkår som sikrer at 36-21 og 36-22 gjennomføres ved opphør av driften. De fleste industribedrifter har allerede krav til finansiell sikkerhet i sine tillatelser. Miljødirektoratet har nå foreslått å innføre slike krav til finansiell sikkerhet også for mottaksanlegg for farlig avfall, som nå også vil omfattes av IED-direktivet, med støtte fra Norsk Industri. Men vi vil bemerke at størrelsen på den finansielle sikkerheten som kreves kan ha stor betydning. Det er viktig at størrelse på den finansielle sikkerheten som kreves harmoniseres med praksis i øvrige EØS-land, slik at ikke dette kravet praktiseres unødig strengt og gir en konkurransevridende effekt.
7 Slik vi leser bestemmelsen skal tilstandsrapporten for eksisterende virksomheter ta utgangspunkt i dagens naturtilstand, ikke tilstanden før virksomheten startet opp. Det er viktig at slike ting avklares før direktivet implementeres i forurensningsforskriften. Vedr. 36-23 Tilsyn Planer, programmer og gjennomføring IED-direktivet art. 23 inneholder egne krav til tilsyn med virksomheter som omfattes av direktivet. Norske miljømyndigheter har langt på vei systemer som oppfyller kravene, men dagens systemer er ikke forskriftsfestet. Norsk Industri mener norsk tilsynspraksis i europeisk sammenheng står i en særstilling, ved at vi har forskriftsfestet internkontroll, noe andre land ikke har. Norsk Industri forventer at internkontrollen innregnes i tilsynsregimet, og at IED-kravene således ikke medfører økt tilsyn, ved at bedriftene innplasseres i lavere risikoklasser som følge av internkontrollen. Sammenlignet med forholdene i land der det vesentlige grepet er myndighetskontroll, må det være opplagt at det norske systemet er risikodempende. Norsk Industri går med denne begrunnelse mot Miljødirektoratets posisjon, der de forventer økning av tidsbruk og kostnader. På den andre side kan det være bransjer om omfattes av IED-direktivet, der erfaring skulle tilsi økt behov for tilsyn. Et eksempel kan være avfallsbransjen, der bransjen selv lenge bedt om en opptrapping av myndighetenes tilsyn. I vår høringsuttalelse i forbindelse med endring av kapittel 11 i avfallsforskriften, påpekte vi at myndighetene må prioritere økt tilsyn med både små og store aktører i hele verdikjeden for farlig avfallshåndtering, dvs. fra avfallsprodusent, transportør, mottaksanlegg til endelig behandling for å sikre at det nye regelverket for farlig avfall følges opp i praksis. Endringer i Avfallsforskriftens kap. 10: Generelt: Det kan reises spørsmål om ikke det er mer tjenlig og oversiktlig å legge de endringer og tillegg i avfallsforskriften som kan knyttes til forbrenning av avfall inn i forurensningsforskriften, og med henvisning i avfallsforskriften. Dette for å holde utslippsproblematikk knyttet til forbrenning av ulike brensler samlet. Vedr. definisjoner i avfallsforskriften 10-3 d) I forslag til 10-3 bokstav d) defineres "blandet kommunalt avfall" som: "avfall fra husholdninger samt avfall fra forretnings-, institusjons- og industrivirksomhet som i sin art og sammensetning tilsvarer husholdningsavfall med unntak av avfallsfraksjoner under kapittel 20 01, i avfallsforskriften kapittel 11 vedlegg 1 dersom disse samles inn separat fra avfallsbesitter, og avfallsfraksjoner under kapittel 20 02 i samme vedlegg". Dette er en oversettelse av "municipal waste" iht. IED-direktivets artikkel 1 nr. 39. I Norge er det imidlertid ikke relevant å snakke om kommunalt avfall, da kommunene kun har et lovpålagt ansvar for håndtering av husholdningsavfall. I andre EØS-land kan situasjonen være annerledes. Bruken av begrepet "blandet kommunalt avfall" er således egnet til å skape forvirring i Norge. Vi anbefaler at begrepet endres til f.eks. "blandet restavfall", da det er dette definisjonen i 10-3 bokstav d) faktisk vil innebære i praksis. Vi mener videre det bør presiseres at avfall som "sorteres etter innsamling" ikke omfattes av denne definisjonen, på lik linje med "avfall som samles inn separat fra avfallsbesitter". Oppheving av Vedlegg XII Vi viser til vår medlemsbedrift Borregaards uttalelse til dette punkt og vil peke på den betydelige potensielle ulempe som de der påpeker, avhengig av myndighetenes fortolkning og praktisering.
8 De siste dager har Norsk Industri innhentet en nærmere uttalelse fra Miljødirektoratet. I den grad det som der skrives er uttrykk for fremtidig praksis, er vi derimot beroliget. I svaret fra Miljødirektoratet skriver saksbehandleren: "Når vedlegg XII oppheves vil spillolje, som du sier, måtte forholde seg til det samme kravet om 1100 grader dersom avfallet inneholder mer enn 1% halogenerte organiske forbindelser. Spillolje vil normalt sett ligger under denne 1%-grensen med god margin. Samtidig har vi ikke faglig grunnlag for å si at spilloljen aldri vil ligge over 1%. To mulige kilder til halogenerte organiske forbindelser vil være at spilloljen inneholder PCB (dette forekommer fremdeles en sjelden gang), eller at man har blandet inn halogenerte løsemidler i spilloljen før levering. De som brenner spillolje må derfor sørge for å ha kontroll på hva oljen inneholder når det gjelder halogenerte organiske forbindelser. Samtidig skal det påpekes at kravet om å ha kontroll på oljen allerede langt på vei lå inne i vedlegg XII. Betingelsene for å få unntak var nemlig at spilloljen ikke var forurenset med annet farlig avfall og at den ikke var forurenset med polyklorerte aromatiske hydrokarboner (se vedlegg XII, punkt a)." Avslutningsvis vil Norsk Industri uttrykke forståelse for at implementering av IED, som igjen impliserer et dynamisk rammeverk gitt av en stadig strøm av nye juridisk bindende "BAT-conclusions" fra de respektive BREF-dokumenter er en stor utfordring. Vi setter også pris på at arbeidet er igangsatt så vidt raskt, faktisk før direktivet er inntatt i EØS-avtalen. Om noe i våre uttalelser skulle være uklart, står vi til enhver tid til disposisjon for evt. utdypninger eller annet. Oslo, 2. september 2013 Sverre Alhaug Høstmark Fagsjef ytre miljø.