PERSONVALG VED STORTINGSVALG

PERSONVALG VED STORTINGSVALG KONSEKVENSER AV EN ENDRING AV PERSONVALGREGLENE VED STORTINGSVALG Johannes Bergh, Dag Arne Christensen, Bjarte Folkestad, Rune Karlsen og Jo Saglie Rapport 2014:08

Institutt for samfunnsforskning Rapport 2014:08 Personvalg ved stortingsvalg Konsekvenser av en endring av personvalgreglene ved stortingsvalg Johannes Bergh, Dag Arne Christensen, Bjarte Folkestad, Rune Karlsen og Jo Saglie

Institutt for samfunnsforskning 2014 Rapport 2014:8 Institutt for samfunnsforskning Munthes gate 31 PO Box 3233 Elisenberg NO-0208 Oslo, Norway ISBN (trykk): 978-82-7763-438-8 ISBN (pdf): 978-82-7763-439-5 ISSN: 0333-3671 www.samfunnsforskning.no

Innhold Innhold 3 Forord 5 1 Innledning 7 Del 1: Tidligere erfaringer med og forskning på personvalgordninger 2 Valgsystemer og personvalg 13 Sverige 16 3 Velgere og personvalg 19 Holdninger til personvalg ved stortingsvalg 19 Deltakelsen i personvalget 21 Hvem retter på listene og hvorfor? 24 Kandidatkunnskap 26 Personvalg og velgerengasjement 29 Oppsummering 32 4 Kandidater, valgkamp og personvalg 35 Personstemmegivningens betydning for kandidatutvelgelsen 35 Personvalg og sosial representasjon 43 Personvalg og representasjonsroller 47 Oppsummering 49 5 Personvalgets betydning for de politiske partiene 53 Nominasjonsfasen: Organisering og engasjement 53 Personvalg og valgkamp 55 Finansiering av personlig valgkamp 59 Personvalg: utfordringer for det parlamentariske arbeidet? 60 Hva mener medlemmer og kandidater? 63 Innhold 3

Ulik betydning for ulike partier? 65 Oppsummering 67 Del 2: Simulering av valgutfall 6 Om simuleringer 71 Simuleringer begrensninger 73 Sverige: Betydningen av justeringer av personvalgordningen 74 7 Simuleringer basert på data fra stortingsvalget 2013 79 Dagens valgordning 79 Data og metode simulering av andre valgordninger 82 Simuleringer første runde 84 Simuleringer andre runde 87 Simuleringer tredje runde 90 Hvem blir valgt? 92 8 Simuleringer av fylkestingsvalget 2011 95 Dagens valgordning 95 Data for fylkestingsvalget 2011 96 Metode 99 Simuleringer av fylkestingsvalgene 2011 99 Simuleringer av kommunestyrevalget i Oslo 2011 103 9 Simuleringer basert på data fra kommunevalgene 2007 105 Dagens personvalgordning ved kommunevalg 105 Data og metode 106 Resultater 106 10 Oppsummering og hovedkonklusjoner 111 Litteratur 117 Appendiks 124 Sammendrag/English summary 129 4 Personvalg ved stortingsvalg

Forord Denne rapporten er skrevet på oppdrag fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Formålet med forskningsprosjektet som ligger til grunn for rapporten har vært å vurdere konsekvensene av en endring av personvalgreglene ved stortingsvalg. Dagens valgordning gir velgerne mulighet til å endre rekkefølgen av kandidater på listen samt å stryke kandidater, men slike endringer har i praksis ingen effekt på Stortingets sammensetning. I våre analyser vurderer vi konsekvensene av en ordning hvor velgerne kan gi personstemmer til enkeltkandidater som skal kunne påvirke hvem som blir valgt inn på Stortinget. Vi fokuserer på ordninger som er aktuelle for innføring ved stortingsvalg i Norge. Én mulighet er at velgerne kan gi et ubegrenset antall personstemmer til kandidater på den listen de stemmer på, slik ordningen er ved fylkestingsvalg. En annen mulighet er at hver velger bare kan gi én personstemme. Videre er det aktuelt å innføre sperregrenser for hvor mange personstemmer en kandidat må få for at personstemmene skal telle i valgoppgjøret. De mest aktuelle sperregrensene er 5 eller 8 prosent av alle stemmene til en liste. Vi vurderer konsekvensene av slike ordninger, for det første, ved å ta for oss tidligere forskning og erfaringer med slike personvalgordninger. Studier av norske fylkestingsvalg og svenske riksdagsvalg er særlig relevante. For det andre gjennomfører vi simuleringer av valgutfall basert på data fra norske valg. Formålet med simuleringene er å vise hvordan valgutfallet varierer med ulike typer av personvalgordninger. Vi ønsker å takke professor Jørgen Elklit ved Aarhus universitet og professor Lauri Karvonen ved Åbo Akademi for hjelp til å tolke og forstå henholdsvis den danske og den finske valgordningen. Vi takker også Stine Hesstvedt for arbeidet med tilrettelegging av rapporten. Forord 5

6 Personvalg ved stortingsvalg

1 Innledning Bør personvalg innføres også ved stortingsvalg? Hvordan skal valgsystemet i så fall balansere partienes og velgernes innflytelse over kandidatutvelgelsen? Hvilke konsekvenser vil en slik personvalgreform kunne ha for velgere, kandidater og politiske partier? Forskere fra Institutt for samfunnsforskning (ISF) og Uni Rokkansenteret er gitt i oppdrag å vurdere de to siste spørsmålene. Hvorvidt personvalg bør introduseres eller ikke er et politisk spørsmål, men forhåpentligvis vil rapportens diskusjon av mulige konsekvenser av en slik reform representere et viktig faktagrunnlag for beslutningen. Det er gitt klare forutsetninger knyttet til forskergruppens vurdering av utformingen av en personvalgordning ved stortingsvalg. To konkrete personvalgmodeller skal vurderes: En der velgerne kan gi personstemme til flere kandidater, og en der velgerne kun kan gi personstemme til én kandidat. Den første modellen benyttes i fylkestingsvalgene, mens den andre er personvalgsystemet i Sverige. Vi skal også vurdere effekten av ulike sperregrenser for personvalget i forhold til de to aktuelle modellene. Hvordan vil disse to modellene slå ut ved stortingsvalg? Hvilke effekter vil de ha på sammensetningen av stortinget? Hvilke konsekvenser vil en slik personvalgmodell har for sentrale demokratiske aktører som velgere, stortingskandidater og de politiske partiene? Vi benytter to fremgangsmåter for å besvare disse spørsmålene i rapporten. I del I av rapporten bygger vi først og fremst på erfaringer fra fylkestingsvalgene og svenske riksdagsvalg. Vi trekker imidlertid også veksler på erfaringer fra andre land (med andre personvalgordninger) og aktuelle teoretiske diskusjoner. Spørsmålet her er om norske (fylkestingsvalgene) og svenske erfaringer skiller seg fra de erfaringene man har med personvalg i andre land. Del I inneholder en utfyllende oversikt av den forskningen som er gjort først og fremst i Sverige, og i forbindelse med fylkestingsvalgene. Utredningen fokuserer her på betydningen av personvalg for a) velgerne, b) kandidatene, og c) de politiske partiene. Blant de spørsmål som reises er: Hvor stor kan deltakelsen i personvalget forventes å bli? Hvordan begrunner velgerne det å personstemme/ikke personstemme? Hvilke Innledning 7

kandidater vil være populære blant velgerne? Vil retting på stortingsvalglistene ha betydning for Stortingets sosiale sammensetning? Hvor stor betydning kan velgernes listeretting tenkes å ha for utvelgelsen av kandidatene? Vil partienes nominasjonsprosesser påvirkes av en personvalgordning? Vil personvalg øke konfliktnivået internt i de politiske partiene? I diskusjonen av disse spørsmålene legges det, som nevnt, spesielt vekt på å systematisere erfaringene fra Sverige der den aktuelle personvalgordningen er benyttet i 4 riksdagsvalg. Det eksisterer omfattende forskning (og debatt) om betydningen av personvalgreformen i Sverige (se SOU 1999:92; Davidsson 2006; Nielsen 2007; Karvonen 2001; 2002; Oscarsson og Holmberg 2013). Del II består av analyser av mulige valgutfall gitt de to hovedmodellene for personvalg. Analysene gjennomføres med varierende sperregrenser og deltakelsesnivåer. Tilsvarende simuleringer er gjennomført også i Sverige (justerte sperregrenser/deltakelsestall) og del II innledes derfor med en gjennomgang av resultatene fra disse analysene (se Nielsen 2007). Deretter gjennomfører vi simuleringer basert på data fra henholdsvis stortingsvalg, fylkestingsvalg og kommunestyrevalg. Rapportens struktur følger av utredningens innretting mot personvalgets betydning for tre sentrale demokratiske aktører (Christensen m.fl. 2008, Nielsen 2007): velgerne, kandidatene og partiene. Den institusjonelle rammen valgordningen samt hver enkelt av disse aktørene har fått hvert sitt kapittel i del I. Kapittel 2 beskriver ulike valgordninger med ulikt innslag av personvalg. Kapittel 3 diskuterer personvalgets betydning for velgerne, kapittel 4 tar opp mulige effekter for kandidatene (også spørsmålet om medienes rolle tas opp her), mens kapittel 5 vurderer hva personvalg kan bety for de politiske partiene. Del II presenterer resultatene fra våre simuleringer av valgresultater. Vi starter med med en diskusjon av simuleringer av valgutfall og begrensninger ved metoden, samt simuleringer fra Sverige, i kapittel 6. Deretter følger analyser basert på data fra stortingsvalget 2013, i kapittel 7. Spørsmålet er hvilke utfall valget ville ha fått gitt ulike personvalgordninger. I hvilken grad og på hvilke måter ville sammensetningen av Stortinget ha avveket fra det faktiske resultatet av 2013-valget? 8 Personvalg ved stortingsvalg

I kapittel 8 ser vi på tilsvarende måte på det siste fylkestingsvalget (i 2011). Vi ser både på de faktiske utfallene av fylkestingsvalget og på utfall gitt andre sperregrenser enn 8 %-grensen som praktiseres i dag. Til slutt gjør vi analyser for kommunestyrevalgene 2007, i kapittel 9. Vi har ikke data som muliggjør analyser av de siste valgene i 2011; vi ser derfor på 2007-valgene hvor slike data er tilgjengelige. Kapittel 10 runder det hele av med en kort oppsummering av hovedfunnene, og diskuterer utformingen av en personvalgordning ved stortingsvalg i lys av disse. Innledning 9

10 Personvalg ved stortingsvalg

Del 1 Tidligere erfaringer med og forskning på personvalgordninger 11

2 Valgsystemer og personvalg Politisk rekruttering kan beskrives som en prosess der stadig flere kandidater siles ut gjennom tre stadier (Hellevik og Skard 1985: 16-18; Norris og Lovenduski 1993, 1995). Utgangspunktet er den totale gruppen av valgbare innbyggere. I mobiliseringsfasen står partiene ovenfor en gruppe aspiranter som kan tenkes å påta seg politiske verv. Deretter følger nominasjonsfasen hvor partiene velger ut kandidater blant aspirantene. Til slutt følger en valgfase hvor en mindre gruppe representanter blir innvalgt fra kandidatmassen. De norske partiene har til nå hatt full kontroll over samtlige av disse tre fasene ved stortingsvalg. Partiene står for både kartleggingen av aspirantene og utvelgelsen av kandidatene. Rekrutteringsprosessen er nettopp det: en prosess (Christensen m.fl. 2008:130). Og det er viktig å poengtere at en personvalgreform vil gi velgerne innflytelse først helt mot slutten av denne prosessen. Partiene vil med andre ord fremdeles bestemme selve kandidatmenyen. Debatten om personvalg reflekterer ulike normative oppfatninger om hvordan demokratiet bør organiseres. På den ene siden står partienes forkjempere med sitt budskap om at helhetshensynet ivaretas best når kandidatutvelgelsen overlates til partienes nominasjonsmøter. På den andre siden finner vi tilhengerne av økt velgerinnflytelse som mener at kandidatutvelgelsen er for viktig til å overlates til partimedlemmene alene. Til tross for motsetningene setter begge parter deltakelse, eller mangel på sådan i høysetet: Krav om økt velgerinnflytelse begrunnes med at innflytelsen i partienes nominasjonsprosesser er forbeholdt de få og de sterke. Kravet om å begrense velgerinnflytelsen begrunnes på sin side med at et fåtall velgere gjennom listerettingen kan styre personvalget, på bekostning av flertallet av velgere som avstår fra å rette på listene. Dette kan gi uheldige resultater når det gjelder representasjonen av sosiale grupper eller av ulike politiske «fløyer» av et parti. Gitt partienes sentrale rolle i den politiske rekrutteringsprosessen er det ikke overraskende at valg i statsvitenskapelig litteratur stort sett beskrives som en konkurranse mellom politiske partier (Grofman og Valgsystemer og personvalg 13

Lijphart 1986; Farrell 1997). Innenfor rammene av proporsjonale valgordninger med partilister er det imidlertid stor variasjon med hensyn til hvordan valgsystemene legger til rette for at velgerne i valgfasen kan gi personstemme til individuelle kandidater (Katz 1986; Carey og Shugart 1995; Karvonen 2004; Grofman 2005). Dette kapitlet begrenser seg til en grov gjennomgang av hvordan partienes ønsker om å få valgt sine toppkandidater balanseres mot velgernes mulighet til å gi personstemme til kandidater på listen i land med partilister. 1 Valgsystemet i Sverige gås nærmere i sømmene siden det har vært forbilde for den/de modellene som er foreslått ved stortingsvalg. Proporsjonale valgordninger kan grovt sett ha et svakt eller sterkt innslag av personvalg (Karvonen 2002). Det kan i tillegg være ikke-eksisterende som det er i land med lukkede lister der personvalget er overlatt til partiene. 2 Partimedlemskap er veien til å påvirke personvalget i slike systemer. Israel, Spania og Sør Afrika er eksempler på land med lukkede lister. Partiene har med andre ord full kontroll over samtlige faser i den politiske rekrutteringsprosessen. Det bør likevel nevnes at noen partier, blant annet i Israel og Spania, har gitt fra seg kontroll ved å åpne for primærvalg i nominasjonen (se Hazan og Rahat 2010: 39 44; Narud 2008). Selv om deltakelse i slike primærvalg ofte (men ikke alltid) er begrenset til partimedlemmer, er primærvalg en mer inkluderende ordning, og kan derfor sies å fylle noe av den samme funksjonen som åpne lister (jf Gallagher 1988: 239). Svakt personvalg (delvis åpne lister) betyr at andre forhold enn personstemmene spiller inn. Personvalget er frivillig, og velgerne kan enten godta listen slik den er eller gi personstemme til én (eller flere) kandidater på listen. I land med et svakt innslag av personvalg er det lagt inn sperrer for å balansere parti- og velgerinnflytelsen. Svakt personvalg finner vi, foruten i norske stortingsvalg, i Østerrike (Müller 2005), Belgia (De Winter 2005), Nederland (Andeweg (2005), Danmark (med kredsvis opstilling ) (Elklit 2011) og Sverige (både før og etter reformen i 1998). Personstemmene kan flytte én kandidat 1. 2. Flertallsvalg (slik det er utformet blant annet i Storbritannia og USA) er ikke personvalg slik det forstås innenfor rammen av valg med partilister. I flertallsvalg står det om ett mandat i den enkelte valgkrets, og kandidatene konkurrerer som hovedregel ikke med andre kandidater fra samme parti. Ytterpunktet her med hensyn til velgerinnflytelsen er Single Transferable Vote (STV) der velgerne kan rangere samtlige kandidater (fra alle partier) på stemmeseddelen. STV benyttes blant annet i Irland, og behandles ikke her (se Farrell 1997). 14 Personvalg ved stortingsvalg

oppover på valglisten, men det typiske er at det skal mange personstemmer til for at kandidater langt nede på listen blir valgt. Det kan skyldes måten partistemmenes fordeles på listekandidatene og valgkvotene som legges til grunn for å balansere partienes interesser opp mot velgernes rettinger på listene. Nivået på disse sperrene varierer betydelig, og de beregnes på ulike måter. En løsning er flate sperregrenser, altså en fast sats for hvor stor andel av en listes velgere som skal stemme på en kandidat, for at dette skal påvirke utfallet (Sverige etter 1998 og norske fylkestingsvalg). En annen løsning er at det beregnes en kvote. Denne kan beregnes med utgangspunkt i partistemmene alene (Nederland, og dagens ordning ved stortingsvalg). I så fall vil den i praksis fungere som en flat sperregrense. Kvoten kan også beregnes ut fra en kombinasjon av partienes stemmetall og mandatgevinster (Belgia, Sverige før 1998). I så fall vil sperregrensene bli ulike for store og små partier (store i betydningen mandatgevinst). Dette kan ivareta de mindre partienes interesser i få sine toppkandidater valgt (høy sperregrense om de vinner bare ett mandat). Hvis vi sammenlikner med de kvotebaserte systemene er Sveriges ordning med fem prosent av partienes stemmetall relativt lavt. Sterkt personvalg innebærer at personstemmene er avgjørende for hvilke kandidater som velges. I Danmark kan velgerne enten avgi en personstemme eller en partistemme. Hvis listen til folketingsvalg stilles med sideordnet opstilling går personstemmene direkte til kandidatene, mens partistemmene overføres til kandidatene i forhold til deres andel av personstemmene i vedkommende oppstillingskrets (se Elklit 2011). Summen av personstemmer og overførte partistemmer avgjør så hvilke kandidater som velges inn fra et parti i en krets. Teoretisk skal det bare én personstemme til for å påvirke hvem som velges inn fra en liste med sideordnet opstilling, som er den dominerende listeformen i dag. 84 prosent av samtlige lister presenterte sine kandidater med denne listeformen i 2001 (Elklit 2005: 467). Over tid har danske partier med andre ord valgt å gi velgerne større innflytelse over personvalg (Elklit 1998). Det danske valgsystemet er enkelt for velgerne (som stemmer på et parti og hvis de vil på én kandidat), men valgoppgjøret er mer komplisert. I praksis benyttes både svakt (kvotesystemet) og sterkt personvalg i ett og samme valgsystem (Elklit 2011). Selv om valgordningen skiller seg fra den som benyttes i norske kommunevalg, har de ett fellestrekk i og med at partiene selv har mulighet til å styrke eller svekke velgernes innflytelse Valgsystemer og personvalg 15

i valgfasen. Ved norske kommunevalg skjer dette gjennom bruk av stemmetillegg, i Danmark gjennom valg av oppstillingsmetode. Mens danske velgere kan velge om de vil stemme på person eller ikke, er det finske valgsystemet unikt med sterkt og obligatorisk personvalg. I Finland er det nødvendig å stemme på en individuell kandidat for å få avgitt stemme (Raunio 2005). Velgerne kan derimot ikke stemme på kandidater fra ulike partilister, så i praksis er også partivalget obligatorisk (Karvonen 1999). Mandatene i Finland fordeles på partiene utelukkende på grunnlag av kandidatenes personstemmer. Hver enkelt kandidat har et nummer, og velgerne stemmer på en individuell kandidat ved å skrive nummeret til sin kandidat på stemmeseddelen. Stemmesedler uten et nummer kan verken overføres til et parti eller en kandidat, og er dermed ugyldige. Et partis mandatgevinster er således avhengig av hvor mange stemmer partiets kandidat totalt sett får. Så til Sverige, som har en personvalgordning som er aktuell for innføring i Norge. Sverige Sverige representer en mellomløsning mellom hensynet til partiene (sterkt i kvotesystemer) og hensynet til velgerne. 3 Det å basere personvalget på formelle sperregrenser, er i praksis det samme som et kvotesystem, med den forskjell at sperregrensene er de samme for alle partier uavhengig av deres mandatgevinster (og partioppslutning). Hovedregelen er enkel: én kandidat må ha fem prosent av et partis totale stemmetall i valgkretsen som personlige stemmer, for at personvalget skal ha effekt. Reformen ble lansert som en modifierad dansk model (SOU 1993:21). Modifiseringen består i at a) partiene ikke velger mellom ulike listeformer (å gi velgerne større eller mindre innflytelse over personvalget), og b) en kandidat til riksdagsvalg må ha minst 5 prosent av partiets totale stemmetall i en valgkrets som personlige stemmer hvis disse skal ha betydning i valgoppgjøret. 5- prosentsregelen i kommunevalgene er kombinert med et minstekrav på 50 personstemmer (landstingsvalg 100 personstemmer). Det har vært en 3. Beskrivelsen gjelder den svenske personvalgordningen som ble innført i 1998. Før 1998 hadde man ikke personvalg ved svenske valg, med unntak av valget til EU-parlamentet i 1995 og noen forsøk ved kommunevalgene i 1994 (Särlvik 2002). 16 Personvalg ved stortingsvalg

vedvarende diskusjon om sperregrensen ved svenske riksdagsvalg. Da ordningen ble innført, var sperregrensen 8 prosent ved riksdagsvalg (men 5 prosent ved lokal- og europaparlamentsvalg). En grunnlovsutredning fra 2008 foreslo å redusere sperregrensen fra 8 til 5 prosent ved riksdagsvalg, noe som ble vedtatt. Lovendringen trer i kraft i riksdagsvalget 2014 (Oscarsson og Holmberg 2013: 266). Med en flat sperregrense, som i Sverige, kan det ikke tas hensyn til verken størrelsen på partiene eller valgkretsene (antallet stemmeberettigede og antallet mandater som skal velges). Siden det viser seg at store partier (som får mange mandater fra hver krets) får en mindre andel personvalgte representanter sammenliknet med mindre partier. har dette forholdet vært diskutert i Sverige. 4 Utover de rent tekniske løsningene diskutert ovenfor vil effekten av en gitt personvalgordning være avhengig av en rekke ukjente faktorer: Hvor mange velgere vil avgi personstemme? Hvor stort avvik vil det være mellom velgernes og partienes kandidatprioriteringer? Disse spørsmålene er blant dem som belyses i de påfølgende kapitlene. Det er rimelig å forvente at personvalg skal kunne ha betydning for både velgere, kandidater og politiske partier (se Karvonen 2002; Farrell og McAllister 2006). Når velgerne gis flere valgmuligheter kan det argumenteres med at det kan resultere i større tilhørighet til det politiske systemet. Det kan også forventes å ha betydning for båndet mellom velgerne og politikerne, for eksempel hvordan politikerne oppfatter sin representasjonsrolle. Det er også rimelig at når partiene slipper velgerne til i den siste fasen i den politiske rekrutteringsprosessen så kan det ha betydning for hvilke kandidater som igjen slipper gjennom nåløyet i partienes nominasjonsprosesser. I diskusjonen av blant annet disse forventningene anlegges et komparativ perspektiv. Hvilke konsekvenser har personvalget hatt i fylkestingsvalgene, i Sverige og i andre land? I tolkningen av disse erfaringene bør man legge seg følgende på minne: Det er slett ikke sikkert at konsekvenser i ett land (eller i ulike valg innenfor ett og samme land) vil gjelde for norske stortingsvalg. Det er svært mange andre forhold ved ett land, som kan bidra til de aktuelle konsekvensene (Karvonen 2002). I tillegg kommer det at ulike personvalgsystemer er, som vi har sett, utformet på ulike måter, noe som kan bidra til ulike 4. For betydningen av partistørrelse, se Nielsen (2007: 97). For betydningen av størrelsen på valgkretsene se Oscarsson og Holmberg (2013: 267, og note 1 samme side). Valgsystemer og personvalg 17

konsekvenser (Elklit 2011). En komparativ tilnærming fremstår like fullt som mer fruktbart enn det å kun spekulere rundt mulige konsekvenser av en personvalgreform (Karvonen Ibid). Med denne påminnelsen i bakhodet starter vi med å diskutere betydningen av personvalg for velgerne. 18 Personvalg ved stortingsvalg

3 Velgere og personvalg Personvalg gir velgerne flere valgmuligheter på valgdagen. Vil det bidra til å øke engasjementet for valgene i befolkningen, og knytte velgerne sterkere til politikken? Spørsmålet diskuteres med utgangspunkt i erfaringer fra svenske riksdagsvalg, samt norske fylkestingsvalg og kommunestyrevalg. Kapitlet starter med velgernes holdninger til personvalg ved norske stortingsvalg. Ønsker befolkningen en personvalgreform? Deretter undersøkes tre aspekter ved deltakelsen i personstemmegivningen: Hvor mange vil bruke muligheten til å personstemme? Hvem vil personstemme? Og, hvordan begrunnes det å delta eller ikke delta i personvalget? Kapitlet avsluttes med å se på om personvalg kan ha betydning for velgernes atferd og holdninger til demokratiet. Vil personvalg øke interessen for valgene? Kan personvalg bidra til å styrke båndet mellom velgerne og valgte? Holdninger til personvalg ved stortingsvalg Velgerinnflytelsen over representantutvelgelsen ved fylkestings- og kommunestyrevalg har bred og stabil oppslutning blant velgerne (Christensen m.fl. 2008). Ønsker velgerne større innflytelse over kandidatutvelgelsen også ved stortingsvalg? Spørsmålet er belyst i evalueringen av personvalgreformen i lokalvalgene fra 2008 (Ibid: 44-45). Vi må tilbake til stortingsvalgundersøkelsene i 2001 og 2005 for å finne spørsmål om velgernes holdning til personvalg ved stortingsvalg. Spørsmålsutformingene i 2001 og 2005 er forskjellige og svarfordelingen presenteres derfor i form av to tabeller (Tabell 3.1, og Tabell 3.2). I 2001 mente et flertall av velgere at partiene fortsatt bør bestemme hvem som skal velges som stortingsrepresentanter. Analyser av bakgrunnsmaterialet (ikke vist her) fant små forskjeller mellom menn og kvinners holdning til spørsmålet. Det var imidlertid en viss skepsis til økt velgerinnflytelse blant høyutdanningsgrupper. Velgere og personvalg 19

Tabell 3.1 Holdninger til personvalg ved stortingsvalg, 2001. Prosent. Prosent Velgerne bør få avgjørende innflytelse 36 Både og 7 Partiene bør fortsatt bestemme 53 Vet ikke/ikke svart 4 Totalt (N) 100 (2052) Spørsmål: Et utvalg har foreslått at velgerne bør få avgjørende innflytelse over personvalget ved stortingsvalg. Andre hevder partiene fortsatt bør bestemme hvem som skal velges som representanter. Hva er din mening? Bør velgerne avgjøre personvalget, eller bør partiene fortsatt bestemme dette? Kilde: Stortingsvalgundersøkelsen 2001 (Aardal m.fl. 2003). I undersøkelsen fra 2005 er et klart flertall (58 prosent) for en personvalgordning også ved stortingsvalg (Tabell 3.2). Dette bør ikke tolkes som et stemningsskifte, men et utslag av at spørsmålsformuleringene er svært ulike. To forskjeller er relevante. For det første viser spørsmålet i 2001 til et forslag fra et offentlig utvalg, mens det i 2005 henvises til personvalget ved kommunestyre- og fylkestingsvalg. Det er ikke usannsynlig at henvisningen til personvalgordningene ved lokalvalgene skaper positive assosiasjoner hos velgerne. Disse ordningene har svært stor oppslutning blant velgerne (Christensen m.fl. 2008). For det andre gir de to spørsmålsformuleringene et ulikt inntrykk av velgernes innflytelse ved en ny personvalgordning. I 2001 spørres det om velgerne skal «avgjøre» personvalget, i 2005 spørres det om «anledning til å gi personstemme» uten at denne personstemmens betydning blir spesifisert. Kan vi forvente at de nærmere 60 prosent av velgerne som slutter opp om en personvalgordning ved stortingsvalg også vil delta i personvalget? I det påfølgende avsnittet diskuteres dette spørsmålet. 20 Personvalg ved stortingsvalg

Tabell 3.2 Holdninger til forslag om personvalg ved stortingsvalg, 2005. Prosent. Prosent For 58 Mot 32 Vet ikke 10 N(100%) 2012 Spørsmål: Som kjent har velgerne anledning til å gi personstemmer til kandidater ved kommune- og fylkestingsvalg. Det er foreslått en lignende ordning ved stortingsvalg. Er du for eller mot et slikt forslag? Kilde: Aardal mfl. 2007:47. Deltakelsen i personvalget Hvis personvalg skal øke velgernes tilhørighet og aktivitetsnivå forutsettes det ikke bare at velgerne ønsker en slik reform, men at muligheten for å personstemme også tas i bruk. Spørsmålet om velgerne vil benytte seg av personvalgordningen er derfor et viktig tema. Dette avsnittet diskuterer følgende spørsmål: Hvor mange vil rette på listene? Hvem vil rette på listene? Og, hvorfor/hvorfor ikke endres listene? Disse spørsmålene er viktige fordi de kan si noe om legitimiteten til valgsystemet. Jo flere som deltar, og jo bredere det sosiale spektret av velgere som deltar, desto større legitimitet kan valgresultatet forventes å ha. Er personvalget frivillig er man ekstra avhengig av at velgerne stiller opp. Om ingen kommer blir der ingen fest, som Sören Holmberg (1999:240) uttrykte det i evalueringen av det første valget med personvalg i Sverige (1998). Nedenfor diskuteres disse spørsmålene nærmere, og vi begynner med deltakelsesnivået. Deltakelsen i personstemmegivningen er tatt opp i lokalvalgundersøkelsene (Bjørklund 1999, Christensen m.fl 2008). I kommunevalgene har andelen rettede stemmesedler økt over tid (fra 23 prosent i 1983 til 42 prosent i 2011). Listerettingen varierer kommunene imellom. Listerettingen har økt mest i de større kommunene, slik at forskjellene i deltakelsesnivået mellom små og store kommuner er jevnet noe ut (Bjørklund 2013: 138 9). Det er fremdeles et mindretall som retter på listene. I fylkestingsvalgene rettet 23,1 prosent av velgerne listene i 2003 og 24,8 prosent i 2007. 5 Listerettinger er, som ved kommunestyrevalg, 5. Vi har ikke slike tall fra fylkestingsvalgene i 2011. Velgere og personvalg 21

mest utbredt i de minste fylkene. I overkant av 40 prosent av velgerne i Finnmark rettet på fylkestingslistene i både 2003 og 2007, mens tilsvarende tall for Akershus var 16,5 prosent i 2003 og 19,6 prosent i 2007 (Christensen m.fl. 2008: 20). Siden velgerne i lokalvalgene kan personstemme på flere kandidater er det relevant å ta med at velgerne personstemte på færre kandidater i 2007 sammenliknet med hva som var tilfellet i 2003. Det var få som ga personstemme til mer enn 5 kandidater (under 10 prosent). 6 Personvalgdeltakelsen i lokalvalgene gir selvsagt ikke svaret på hvor mange som vil bruke muligheten til å personstemme om det skulle bli mulig også ved stortingsvalg. En undersøkelse viste imidlertid at kandidater og ledere har større betydning for velgerne ved kommunestyrevalg enn ved andre valg. Ved kommunestyrevalg svarte 40 % at kandidater og ledere var viktigst for valg av parti, mens tilsvarende tall for fylkestingsvalg og stortingsvalg var henholdsvis 26 og 20 % (Rommetvedt 2000: 74). Bestemte saker og alminnelig partitillit hadde derimot større betydning ved stortingsvalg enn ved kommunestyrevalg. Hvor mange som sier at kandidater er viktig, påvirkes imidlertid av spørsmålsformuleringen. I Lokalvalgsundersøkelsen fra 2007 svarte bare 11 prosent at listekandidater var viktigst for deres partivalg ved kommunestyrevalget, og denne andelen har sunket over tid (Bjørklund 2009: 30; Christensen mfl. 2008: 59). Hvorvidt listekandidater er avgjørende for selve partivalget, sier imidlertid ikke nødvendigvis noe om velgernes vilje til å stemme på kandidater. Skare (1996) peker på at velgerne oppfatter partiforskjellene som mindre i kommunene enn i rikspolitikken, og at mange kommunale stridsspørsmål ikke følger de nasjonale partikonfliktene. Partipolitikkens mer tilbaketrukne rolle i lokalpolitikken skulle peke i retning at deltakelsen i personvalget ved stortingsvalg vil ligge nærmere nivået i fylkestingsvalgene (rundt 25 prosent). Deltakelsesnivået i de fire svenske riksdagsvalgene med personvalg antyder, som vi skal se, noe i samme retning. Et argument peker imidlertid i motsatt retning, altså at personstemmegivningen kan bli mer omfattende ved stortingsvalg enn fylkestingsvalg. Som vi skal komme tilbake til, forutsetter personvalg at 6. En spørreundersøkelse blant listekandidatene viste at kandidatene selv benyttet denne muligheten i større grad enn velgerne (Christensen mfl. 2008: 27). 22 Personvalg ved stortingsvalg

velgerne har kunnskap om listekandidatene. I det norske politiske systemet skiller fylkespolitikken seg negativt ut i så måte. Velgernes interesse for fylkespolitikk er lav, og de føler seg forholdsvis dårlig informert om den. Interessen for både kommune- og rikspolitikk er langt større (Rose og Pettersen 2009; Rose og Hansen 2013). Selv om valgordningen så langt ikke har gitt velgerne noe behov for å vite hvem stortingsvalgkandidatene er, kan den generelle interessen og kunnskapsnivået innebære at kandidatene ved kommune- og stortingsvalg er mer kjent for velgerne enn det kandidatene ved fylkestingsvalg er. Hvor god kandidatkjennskap velgerne vil ha ved en mulig reform, kan imidlertid ikke så lett fastslås ut fra dagens situasjon. Hvis personstemmene blir tellende, vil partiene og ikke minst kandidatene selv kunne tenkes å legge større vekt på kandidatinformasjon som vi skal komme tilbake til. I den grad valgkampen blir arena for kamp mellom kandidater fra samme parti, vil mediene også trolig bringe mer informasjon om disse kandidatene. Da den svenske personvalgreformen ble lansert antydet utredningen at mellom 30 og 50 prosent av velgerne ville benytte seg av muligheten for å personstemme. Tallene var basert på erfaringer fra Belgia og Danmark (SOU 1993:21 s.53, Nielsen 2007). Tabell 3.3 viser prosentandelen som rettet på listene i henholdsvis riksdags-, landstings-, og kommunevalg i de fire valgene der det nåværende personvalgsystemet har vært i bruk. Det fremgår at 29 prosent av stemmesedlene inneholdt en personstemme i debutvalget (1998). I de to påfølgende riksdagsvalgene gikk deltakelsen ned (26 prosent i 2002 og rundt 22 prosent i 2006) for å øke noe i 2010 (rundt 25 prosent). Deltakelsesnivået i landstingsvalgene (fylkene) ligger på samme nivå som riksdagsvalgene, mens listerettingen er mer utbredt i kommunevalgene (som i Norge). Når det gjelder kommunevalgene er deltakelsesnivået høyere i Norge, mens det er mindre forskjell mellom fylkestingsvalgene og landstingsvalgene. Som i Norge, er det betydelig lokale variasjoner i listerettingen. Det er færre som personstemmer i de største valgkretsene enn i de mindre (se Nielsen 2007). Velgere og personvalg 23

Tabell 3.3 Andelen personstemmer i svenske valg 1998 2010 (prosent). Valg 1998 2002 2006 2010 Riksdagsvalg 29,0 26,0 22,2 25,1 Landstingsvalg 29,0 25,3 22,9 24,4 Kommunevalg 35,2 31,4 28,2 31,2 Kilde: Oscarsson og Holmberg 2013: 268. Hva kan vi forvente når det gjelder bruk av personlige stemmer ved norske stortingsvalg? Nivået i Sverige fremstår som forholdsvis lavt. I Danmark benytter rundt 50 prosent av velgerne muligheten til å personstemme (Elklit 2011). Som vi skal se i kapittel 7 benytter 12 prosent av norske velgere seg av muligheten til å rette på listene ved stortingsvalg, selv om denne ordningen ikke har noen effekt på sammensetningen av Stortinget. Det kan tyde på at vi har et potensial for mobilisering av personlige stemmer i Norge. Det virker likevel sannsynlig at listeretterne vil representere et mindretall av velgerne. Uansett kan deltakelsesnivået betraktes som høyt så lenge det sammenliknes med det antall personer som deltar i partienes nominasjonsprosesser (se kapittel 5). I Sverige ble deltakelsesnivået vurdert som skuffende lavt i debutvalget, og som noe overraskende siden reformen var populær blant velgerne (Holmberg 1999). Uttrykk som katastrof ble blant annet benyttet i den etterfølgende debatten, mens andre mente det ikke var reglene som var problemet, men at partiene ikke benyttet seg av de mulighetene valgsystemet ga dem (Holmberg og Möller 1999: 9-10). Deltakelsesnivået ble også diskutert valgforskerne imellom (Nielsen 2007: 21-22). Henrik Oscarsson mente det å fjerne sperregrensene kunne bidra til å mobilisere enkeltgrupper som innvandrere og unge. Sören Holmberg mente personvalget kompliserte valghandlingen for velgerne på valgdagen. Siden Sverige har felles valgdag må velgerne ikke bare ta stilling til partivalget til riksdagen, kommunestyrene, og landstingene, men også til hvilke kandidater de skal stemme på i de respektive valgene (i alt seks valg). I Norge, uten en felles valgdag for alle valg, blir kompleksiteten i valghandlingen mindre enn i Sverige. Hvem retter på listene og hvorfor? Ikke bare er det interessant å vite hvor mange som retter på listene, men også hvem som tar i bruk muligheten til å personstemme. Spørsmålet er om personvalg er en krevende deltakelsesform med tilhørende sosiale 24 Personvalg ved stortingsvalg

skjevheter i deltakelsen. Personvalg innebærer at velgerne ikke bare forventes å være informert om hva de enkelte politiske partiene står for, de skal også være informert om og prioritere mellom partienes kandidater (Holmberg og Möller 1999:10). Det er rimelig å anta at ikke bare velgerne sosiale resurser, men at også deres holdninger og politiske interesse har betydning for listerettingen. Velgerne med et nært forhold til politikken og partiene forventes å personstemme hyppigere enn velgerne med et fjernere forhold til politikken. Analyser av lokalvalgene i Norge viser at listeretterne utgjør en nokså aktiv lokalpolitisk elite. En stor andel av partimedlemmene retter på listene, og listeretting er blant annet fremstilt som en tilleggsarena for den kommunalpolitiske eliten, en forlengelse av partienes nominasjonsprosesser (Bjørklund 1999). En analyse av deltakelsen i personvalget i 2007 visste at menn, yngre, politisk interesserte, velgere som hadde lokalpolitiske verv, og velgere bosatt i mindre kommuner hadde større tilbøyelighet til å personstemme enn andre velgere (Christensen m.fl. 2008: 29). Det er ikke spesielt overraskende at velgere med en tettere tilknytning til politikken i større grad benytter seg av muligheten til å personstemme. Det skal noteres at gitt økningen i listerettingen over tid i lokalvalgene er det også rimelig å anta at de sosiale skjevhetene er redusert. Erfaringene fra Sverige viser at det til tross for lav deltakelse i personvalget er små forskjeller mellom ulike sosiale gruppers deltakelse i personvalget (Nielsen 2007: 39). Blant annet var kjønnsforskjellene små i 2006-valget, noe som også gjaldt forholdet mellom ulike yrkesgrupper. Yngre velgere personstemte hyppigere enn eldre velgere, og aldersforskjellene var større i 2006 enn de var i 2002. Velgere med høy utdanning personstemte hyppigere enn velgere med lav utdanning. Personvalgdeltakelsen var som forventet høyere blant politisk interesserte velgere. Nielsen (2007:44) konkluderer med at; personvalet hittills främst har fungerat som en påverkanskanal för de väljare som är politiskt intresserade och kunniga och som känner sig hemma i den etablerade partipolitiska strukturen. Like interessant som hvem som personstemmer er spørsmålet om begrunnelsene for å personstemme, og spesielt gjelder det spørsmålet om hvorfor store deler av velgermassen ikke benytter seg av muligheten til å personstemme. I Norge viser undersøkelser av lokalvalgene i 2003 og 2007 at kandidatenes sosiale bakgrunn (alder, kjønn, etnisk tilhørighet) hadde lite å si for om velgerne rettet på listen (Christensen m.fl. 2008:29). Velgere og personvalg 25

Langt større betydning hadde kandidatenes standpunkt i sentrale saker, personlig kjennskap til kandidaten, kandidatenes politiske erfaring samt opptreden i mediene. Disse undersøkelsene undersøkte også velgernes begrunnelser for å ikke å rette på listen. Det viser seg her at partivalget fremstår som det viktige for velgerne, ikke personvalget. Velgerne rettet ikke på listen fordi de først og fremst var opptatt av partivalget. Manglende kunnskap om muligheten for å personstemme, samt usikkerhet om reglene, viste seg å ha svært liten betydning for at velgerne avstod. I overkant av 20 prosent begrunnet det å ikke avgi personstemme med at de ikke kjente kandidatene godt nok både i 2003 og 2007. Spørsmålsformuleringene er naturlig nok ikke identiske i Norge og Sverige når det gjelder begrunnelsene for å rette/ikke rette på partilistene. Det gjør at vi ikke direkte kan sammenligne svarfordelingene. Holmberg (1999:265) viser blant annet at 30 prosent av velgerne oppga kandidatenes gruppetilhørighet (geografi, kjønn, yrke/klasse og alder) som begrunnelse for sitt kandidatvalg, mens 28 prosent oppga kandidatens personlige egenskaper som begrunnelser for å personstemme i 1998. Velgerne i Sverige oppga manglende kunnskap om kandidatene som den viktigste begrunnelsen for ikke å personstemme (tall fra 1998 og 2002) (Nielsen 2007:44-45). Det nest vanligste årsaken var motstand mot selve ordningen. Manglende interesse for personvalg, vanskeligheter med å velge, og mangelen på gode kandidater spilte en svært liten rolle for ikke å delta. Hvis vi skal tro på velgerne så antyder erfaringene både fra Norge og Sverige at måten personvalget utformes på ser ut til å ha begrenset betydning for deltakelsen. Få begrunnet det å ikke bruke muligheten for personstemme med høye sperregrenser, og enda færre med at reglene var vanskelige å forstå. Siden manglende kunnskap om kandidatene framstår som en viktig begrunnelse for ikke personstemme går vi i det etterfølgende dette temaet noe nærmere i sømmene. Spørsmålet om hvor velinformerte velgerne er om kandidatene kan si noe om forutsetningene for personvalg i systemer der partivalget er det vesentlige. Kandidatkunnskap Personvalg innebærer å prioritere mellom partienes listekandidater. En forutsetning for å kunne foreta en slik prioritering er at velgerne faktisk kjenner til listekandidater. Manglende kandidatkunnskap ser da også ut 26 Personvalg ved stortingsvalg

til å være en viktig begrunnelse for ikke å rette på listene. De svenske erfaringene er her spesielt interessante siden undersøkelsene gjør det mulig å sammenligne velgernes kandidatkunnskap over en lengre tidsperiode. Spørsmålet er om personvalgreformen bidro til å gjøre kandidatene mer synlige for velgerne? Oscarsson og Holmberg (2013: 275) viser at andelen svenske velgere som kan oppgi navnet på en kandidat fra sin valgkrets er redusert fra 60 prosent i 1956 til 38 prosent i 2010. Personvalgreformen har, paradoksalt nok, ikke brutt denne trenden. Deres konklusjon er at kandidatanonymitet forklarer personvalgreformens manglende gjennomslagskraft blant velgerne (Ibid:276): väljarna vill inte kryssa för okända kandidater. I overkant av 50 prosent av velgerne som personstemte i 1998 kunne heller ikke i ettertid huske hvem de hadde stemt på, og mange av de som oppga å ha gitt personstemme til en navngitt kandidat kunne umulig ha gjort det siden den kandidaten de oppga ikke var kandidat på den partilisten velgerne oppga å ha stemt på (Holmberg 1999: 268). I 2010 valget oppga bare 28 prosent av velgerne det riktige navnet på minst én riksdagskandidat fra velgerens valgkrets. Det var ikke overraskende at det er de samme gruppene som deltar i personvalget som har størst kunnskap om kandidatene (politisk interesserte velgere med høyere utdanning) (Oscarsson og Holmberg 2013: 278). Oscarsson og Holmberg (Ibid) har også sammenliknet velgernes kunnskap om kandidatene på tvers av ulike land med ulike valgsystemer. Tabell 3.4 viser at det er en viss sammenheng mellom valgsystem og kandidatkjennskap. I land med ulike varianter av flertallsvalg er kandidatkjennskapen høyere enn i land med blandende systemer eller proporsjonale valgsystemer. Proporsjonale valgsystemer er i større grad orientert mot partiene. Resultatene er som forventet siden det er viktigere for velgerne å ha kunnskap om kandidatene i flertallsvalgsystemer for å foreta et valg, mens kunnskap om partiene er tilsvarende viktig for velgerne i proporsjonale listevalgsystemer. Valgsystemet er med andre ord viktig for hvilken type av kunnskap velgerne har behov for når de skal foreta sitt valg. Det er like fullt interessant at tabell 3.4 viser at kandidatkjennskapen er betydelig høyere i Norge (68 prosent) enn i Sverige (37 prosent). Norge er blant de proporsjonale valgsystemene der flest velgere oppgir at de kjenner til navnet på minst en kandidat som stiller til valg i valgkretsen. Med utgangspunkt i disse resultatene Velgere og personvalg 27

vil forutsetningene for å introdusere personvalg i stortingsvalgene være bedre enn det de var (og er) i Sverige. Selv om kunnskap om kandidaten kan betraktes som en viktig forutsetning for personvalg vil en slik reform gi velgerne flere valgmuligheter på valgdagen. Spørsmålet er om det vil kunne slå ut i økt engasjement fra velgernes side. Personvalg innebærer at politikerne på en tydeligere måte enn før blir folkevalgte (Holmberg og Möller 1999: 7-8), noe som vil kunne knytte velgerne tettere til det politiske systemet. Nedenfor ser vi nærmere på om personvalg vil kunne ha betydning for velgernes engasjement i, og tilknytning til, demokratiet. 28 Personvalg ved stortingsvalg

Tabell 3.4 Kandidatkunnskap i 21 land. Andelen velgere som kan navnet på minst en kandidat fra egen valgkrets i det siste parlamentsvalget (prosent). Land Kandidatkunnskap Valgsystem Japan 94 PR-mix/Semi-PR Thailand 93 Flertallsvalg (majoritet) Korea 92 PR-mix/Semi-PR New Zealand 83 PR-mix/Semi-PR Canada 71 Flertallsvalg (majoritet) Peru 71 PR-Lister Norge 68 PR-Lister Ungarn 63 PR-mix/Semi-PR Storbritannia 60 Flertallsvalg (majoritet) Australia 58 Flertallsvalg (majoritet) Tsjekkoslovakia 58 PR-Lister USA 52 Flertallsvalg (majoritet) Sveits 46 PR-Lister Tyskland 43 PR-mix/Semi-PR Ukraina 39 PR-mix/Semi-PR Polen 38 PR-Lister Sverige 37 PR-Lister Taiwan 36 PR-mix/Semi-PR Romania 29 PR-Lister Spania 26 PR-Lister Mexico 18 PR-mix/Semi-PR Kilde: Oscarsson og Holmberg 2013:279 (data hentet fra CSES perioden 1996-2000). Personvalg og velgerengasjement Tradisjonelle deltakelsesformer som valgdeltakelse og partimedlemskap har dårligere kår i de etablerte demokratiene (Goul Andersen 2004). Nedgangen i valgdeltakelsen er tydelig i de fleste land, selv om denne trenden ikke er entydig for Norge i de siste valgene. Partiene har fått færre medlemmer samtidig som de blir mer profesjonaliserte og medieorienterte (se for eksempel Marsh og Miller 2012). Kan personvalg bidra positivt til å styrke forholdet mellom velgerne og det politiske systemet? Har personvalg betydning for Velgere og personvalg 29

velgernes holdninger til politikere og det politiske systemet, og kan det bidra til å aktivisere velgerne i større grad? Forskningen gir ikke entydige svar på disse spørsmålene. En grunn er at det er begrenset med komparativ forskning som eksplisitt har studert personvalgordningers betydning for velgernes atferd og holdninger. Det er ikke overraskende siden personvalgsystemene er svært forskjellige, og ikke minst på grunn av at personvalg konkurrerer med svært mange andre egenskaper ved ulike land som kan ha betydning for velgernes holdninger og atferd. Det er likevel enkelte komparative undersøkelser med fokus på betydningen av personvalg. Den finske statsviteren Lauri Karvonen (2002) har sett på betydningen av personvalg for tillit og valgdeltakelse i nasjonale valg. Tilsvarende tema er diskutert i forbindelse med den svenske personvalgreformen, og danske valgforskere har vært opptatt av hva deres personvalgordning betyr for valgdeltakelsen der. Endelig er forholdet mellom velgernes tilfredshet med demokratiet i land med og uten innslag av personvalg blitt undersøkt (Farrell og McAllister 2006). Nedenfor ser vi nærmere på resultatene fra denne forskningen. Med hensyn til valgdeltakelse er det lite som tyder på at personvalg har positive effekter. Karvonen (Ibid) undersøker 51 FN land i perioden 1945-1997 og finner ikke at land med sterke innslag av personvalg har høyere valgdeltakelse enn land med lukkede lister. Det er derimot stor variasjon innenfor gruppen av land med personvalg, noe som betyr at det i disse landene er land med både høy og lav deltakelse. Karvonen (Ibid) konkluderer med at hans undersøkelse ikke gir støtte til antagelsen om at personvalg bidrar til økt valgdeltakelse i nasjonale valg. Andre enkeltlandstudier viser at erfaringene er ulike. I Sverige forble valgdeltakelsen upåvirket av personvalgreformen. I samme år som personvalg ble introdusert (1998-valget) ble det satt negative rekorder både når det gjaldt valgdeltakelse og politikertillit (Holmberg 1999: 250). I Danmark har derimot valgforskerne pekt på at deres personvalgordning har hatt betydning for den relativt stabile og høye valgdeltakelsen der (Elklit m.fl. 2005). Disse forskerne mener personvalgordningen i Danmark bidrar til å forklare at valgdeltakelsen er høyre i kommunevalgene der enn tilfellet er i Norge. Her ser de bort fra at velgerne i norske kommunestyrevalg også har anledning til å personstemme. Hovedkonklusjonen er at lite tyder på at personvalg alene vil få velgerne til å strømme til valglokalene i nasjonale valg. Selv om personvalg ikke påvirker nivået på valgdeltakelsen som sådan kan det spille en rolle for enkeltgruppers deltakelse. Det kan se ut 30 Personvalg ved stortingsvalg

som om personvalg har en viss betydning for deltakelsen blant etniske minoriteter i lokale valg. I en analyse av kommunestyrevalgene i 2007 finner Bergh og Bjørklund (2010) at etniske minoriteter som har mulighet til å stemme på kandidater av samme bakgrunn har høyere valgdeltakelse enn andre. Det er likevel ikke sikkert at personvalgsystemet i seg selv forklarer dette. Det at det finnes synlige politikere med minoritetsbakgrunn i lokalpolitikken har en generelt mobiliserende effekt på minoritetsvelgere, og dette synes viktigere enn mobiliseringen knyttet til å gi personstemmer til enkeltkandidater (se også Bjørklund og Bergh 2013). Danske valgforskere har vært opptatt av at det er en sterk mobilisering i flere innvandringsgrupper, og at en faktor bak mobiliseringen er personvalgsystemet. Det at innvandrerne har mulighet til å stemme frem sine egne kandidater skal ha vært en viktig faktor bak deres politiske engasjement Togeby (1999; 2003). Svenske (Soininen og Bäck 1999) undersøkelser antyder noe av den samme tendensen. Innvandrerkandidater får viktig drahjelp fra organiserte grupper, familiemedlemmer og bekjente. I den svenske personvalgevalueringen vises det til at reformen først og fremst hadde betydning for de innvandrerne som var partimedlemmer og listekandidater der (Soininen og Bäck 1999: 195): personvalskampanjer har startas för at kompensera för svagt stöd från det egna partiet. I spørsmål som har å gjøre med deltakelse og engasjement vil nok situasjonen i nasjonale og lokale valg være forskjellig. En grunn til det kan være at partiene har en langt sterkere posisjon blant velgerne ved nasjonale valg enn det kandidatene har. Norske velgere er som nevnt mer opptatt av kandidatene ved kommunevalg enn ved stortingsvalg. Det kan tyde på at det er liten grunn til å tro at personvalg vil ha betydning for valgdeltakelsen ved stortingsvalg. Ved stortingsvalg vil det være de politiske styringsalternativer (og partienes politikk) som engasjerer både velgerne, partiene og mediene. Erfaringene fra Sverige er at personvalg ikke endret nevneverdig på dette. Økt valgdeltakelse ser slik ikke ut til å være et godt argument for å øke innslaget av personvalg i norske stortingsvalg. Når det er sagt, så er det ikke urimelig å si at et valgsystem som gjør det mulig for velgerne å påvirke personvalget i større grad motiverer for deltakelse sammenliknet med et valgsystem der en slik mulighet ikke er til stede. Selv om velgerne ikke deltar mer i land med personvalg kan det tenkes å ha betydning for deres tilfredshet med demokratiet. Det er Velgere og personvalg 31