THP-2014-2.book Page 151 Friday, June 6, 2014 8:50 AM Essayet gir rom for en kritsk, personlig og søkende refleksjon over erfaringer gjort i ulike møter med psykisk helse. ESSAY rita@retretten.no Det er mange veier inn i en avhengighet og like mange ut av den. Når vi skal snakke om hva som hjelper, må vi være tydelige på hva vi snakker om: Skaderedusering eller rusfrihet. Siden jeg arbeider i Retretten og jobber primært for mennesker som vil ut av alkohol, medisin- og/eller narkotikamisbruk, ønsker jeg å dele med dere hva min og Retrettens erfaring er. Stiftelsen Retretten er en brukerstyrt stiftelse hvis formål er å gi hjelp til videre hjelp for den som lider på grunn av eget eller andres rusmiddelmisbruk. Vår målgruppe er personer med alkoholavhengighet, annen rusavhengighet, straffedømte og deres pårørende. Vi er et rusfritt lavterskeltilbud. Det vil si at personer i vår målgruppe kan komme uten timeavtale. Det koster ikke penger og vi fører ingen journal. Ingen trenger å oppgi personalia. I tillegg til at vårt ressurssenter i Oslo sentrum holder åpent seks dager i uken, er vi fire dager i uken i Oslo fengsel og én dag i måneden i Ullersmo fengsel og Ravneberget kvinnefengsel. Vi har gode støttespillere både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. I tillegg til veiledning gir vi akupunktur hver hele time. Vi holder et lærings- og mestringskurs to ganger i semesteret. Dette kurset har også egne kvinne- og mannssupportgrupper som går over 45 uker eller mer. I tillegg til dette har vi et relasjonskurs som går over fire dager samt en dag for familie og nærstående. Målet med dette kurset er at den som har et avhengighetsproblem, skal bli i stand til å ta det ansvaret et avhengighetsproblem krever. Det er mange årsaker til at man utvikler avhengighet til ett eller flere stemnings- og tilstandsforandrende midler, spesielt avhengighet til midler med et ruspotensial. Enkelte kan være genetisk disponerte. Andre igjen har utviklet dette gjennom hyppig bruk over en lang periode. Enkelte kan ha utviklet det via det miljøet hvor de har hatt sitt sosiale liv. De kan ha hatt smerter eller andre lidelser som har krevd at de har måttet bruke reseptbelagte vanedannende medisiner. Slik jeg ser det må derfor også tilnærming og behandling baseres på individuelle hjelpe- og tjenestetiltak. Målet for den hjelpen som skal gis, må være tydelig definert av både tjenestemottaker og -yter. Når mennesker med et avhengighetsproblem oppsøker Retretten, kommer alle av samme årsak: De har en livssituasjon de ønsker hjelp med å komme ut av. Da har som regel avhengigheten og bruken kom- TIDSSKRIFT FOR PSYKISK HELSEARBEID Volum 11 Nr. 2 2014 Side 151 157 Universitetsforlaget 151
THP-2014-2.book Page 152 Friday, June 6, 2014 8:50 AM met ut av kontroll. Det leder til at de føler at de ikke fungerer i hverdagen på den måten de ønsker. De kan føle at livet deres er meningsløst, og at de ikke er til nytte verken for seg selv eller andre. I veldig mange tilfeller så har de mistet familie, barn, foreldre og søsken mennesker og/eller annet som har betydd mye for dem. Altså de vanligste konsekvensene som følger misbruk av rusmidler. Via ulike veier kommer mennesker i kontakt med oss. Noen via lege, NAV, distriktspsykiatriske sentre, institusjoner, fengsler eller kriminalomsorgens friomsorgskontorer, men aller mest via familie, venner og bekjente. De som kommer føler ofte at de har forsøkt alt og allikevel aldri har klart å nå sine drømmer og mål. De kan ha vært i alt fra polikliniske dagtilbud, kort- og langtidsbehandlingsopphold, barne- og ungdomsinstitusjoner hvor fokuset har vært endring av rusvaner, til psykiatri og fengsel. Disse har klart seg godt så lenge de har vært i et beskyttet miljø, men ramlet raskt tilbake til rus og annet destruktivt levesett når de er skrevet ut eller løslatt. Alle disse forsøkene har også bidratt til at de ikke tror det er noe håp for dem, og at de bare får gjøre så godt de kan ut av sin skjebne. Når dette er sagt, så må det også sies at en god del kommer til oss fordi de ikke trenger eller ønsker å oppsøke offentlige tilbud hvor de må oppgi hvem de er og få rusmiddelproblemet i papirene sine. Problemet er ofte at personen som er avhengig av rusmidler, ikke har kunnskap om dynamikken i avhengigheten. Ofte mener mange at de kan bruke de midlene med ruspotensial som de normalt ikke benytter til daglig, og at de kun skal bruke sitt foretrukne rusmiddel noen ganger i året. I de aller fleste tilfeller når personen med alkohol- eller annen rusmiddelavhengighet kommer til oss, så handler det om for dem å få kontroll over bruken. Målet deres er at de skal kunne klare å bruke alkohol og/eller andre rusmidler som folk flest. De har sjelden tenkt at de skal eller må slutte helt å bruke ett eller annet middel med ruspotensial. For eksempel er det svært mange med misbruk av illegale rusmidler som ikke ser på alkohol som et rusmiddel, og de opplever det som trygt å drikke. Personer med alkoholavhengighet tror ikke at beroligende og sovepiller gitt av legen er usikkert for dem å bruke. Det vi også ofte opplever, er at veldig få anser cannabisbruk som et problem. Dessverre så får de ofte støtte i hjelpeapparatet og av nærstående om at dette er helt ok å bruke, så lenge de holder seg unna de tyngre stoffene og alkoholen for dem med alkoholavhengighet. Vi opplever ofte at det er denne «støtten» som er nok til at den med rusmiddelavhengighet faller tilbake til det rusmidlet som personen selv føler gir dem den stemningen de egentlig ønsker seg. Forskning viser at når man engang har utviklet en avhengighet til midler med ruspotensial, så kan man aldri helt trygt innta noen midler som skaper en ruseffekt (Mørland, 2002). Mangel på kunnskap er som kjent også mangel på løsning. Retrettens arbeid bygger på Verdens helseorganisasjons (WHO, 2010) og den amerikanske psykiaterorganisasjonens forståelser av avhengighet og slik begge definerer avhengighetssyndromet (APA, 2013). Kriteriene i disse manualene er noe personen med rusmiddelavhengighet gjenkjenner. 152 TIDSSKRIFT FOR PSYKISK HELSEARBEID Volum 11 Nr. 2 2014 Universitetsforlaget
THP-2014-2.book Page 153 Friday, June 6, 2014 8:50 AM Spesielt nikker de fleste gjenkjennende til punkt 4 i APA (2013): «Det forekommer en vedvarende trang til eller mislykkede anstrengelser for å redusere eller kontrollere stoffbruken.» De blir svært glade når de ser at dette ikke er spesielt for dem, men at det gjelder alle som har utviklet avhengigheten. Slik vi i Retretten ser det, så kan vi sammenlikne avhengighetssyndromet med en allergisk reaksjon. Det vil si at ved inntak av visse midler, så får man en unormal reaksjon. Vi mener at det er den som har allergien eller avhengighetssyndromet, som selv er ansvarlig for å forebygge tilbakefall til uønskede reaksjoner. Det innebærer at når man får en unormal reaksjon på et stoff, er den eneste løsningen å holde seg borte fra det stoffet som utløser ubehag og smerte. Hos personer med avhengighet blir det et viktig tiltak å holde seg totalavholdende fra de midler som utløser et ødeleggende og destruktivt atferds- og reaksjonsmønster. Siden Retretten er et brukerstyrt tiltak, så bygger vår misbruks- og tilbakefallsforebyggede kompetanse mye på egne erfaringer. For våre medarbeidere kreves det også at man har en faglig kompetanse. De fleste av oss har rusmiddelmisbrukerbakgrunn. Vi tenker at det kun er personen selv som bruker ulike psykoaktive stoffer som kan avgjøre om de har et avhengighetssyndrom. Kommer man frem til at man har utviklet en avhengighet, så må man også tilegne seg kunnskap som kan bidra til å forebygge tilbakefall. Den sikreste måten er å være totalavholdende fra alle midler med ruspotensial. Mørland (2002) henviser til forhold knyttet til krysstoleranse ved at de ulike midler med ruspotensial kan vikariere for hverandre. Det vises til at totalavhold er det sikreste forebyggende tiltaket. Når vi leser kriteriene i ICD-10 (WHO, 2010) og DSM V (APA, 2013) ser vi at de er av samme mening som den Mørland (2002) viser til. Den sikreste kilden personen med rusavhengighet har, er personens eget levde liv og egen erfaring med bruk av rusmidler og dens konsekvenser av dette. Lærings- og mestringskurs Retrettens medarbeidere kan bidra til at den som har et avhengighetssyndrom, gjøres i stand til å ta det ansvaret som er nødvendig. For å hjelpe personen som misbruker ulike rusmidler, benytter vi et læringsog mestringskurs omtalt som ANTA-kurset (ANTA = alkohol, narkotika, tabletter og andre avhengigheter). Det er et redskap for å hjelpe mennesker som ønsker seg ut av misbruket, og som vil ha hjelp til å forebygge tilbakefall. Dette er et kursopplegg som bidrar til at personen med en definert avhengighet eller et destruktivt atferds- og handlingsmønster lærer noe om dynamikken i avhengighet og vaners makt. Hovedfokuset i ANTA-kurset er at ethvert misbruk av stemnings- og tilstandsforandrende middel kun er et symptom for enkelte et symptom på at man en gang i tiden ikke hadde det som skulle til for å håndtere livet og hverdagens utfordringer så godt. Personen fant hjelp i ulike psykoaktive stoffer eller adrealinaktiviserende aktiviteter (Bergstrøm, 2012) for å kunne fjerne seg eller mestre situasjonen mentalt og følelsesmessig. ANTA-kurset er ikke et terapiprogram for ulike lidelser som kan knyttes til rusmiddelmisbruk. Det er et kurs som kan være med på å sette ord på det som kan være årsak til TIDSSKRIFT FOR PSYKISK HELSEARBEID Volum 11 Nr. 2 2014 Universitetsforlaget 153
THP-2014-2.book Page 154 Friday, June 6, 2014 8:50 AM at man søker løsninger som kan gi en opplevelse av mestring og velbehag, men som egentlig ikke gjør annet enn å skape problemer. Det personen avdekker i kurset, kan de ta med seg videre til sin behandler. Likemannsarbeid hånd i hånd med fagligheten Det å se på bruken av de nevnte midlene, løser ingenting. Man må gå bakom å finne ut hva som er årsaken for det brukermønsteret som har ledet til misbruket og siden avhengighet. Gjennom kursopplegget lærer man å se sammenhenger mellom årsak og virkning. Mye av kursprogrammet bygget på psykodynamisk (Cullberg, 1978; Føyn & Shaygany, 2010) og kognitiv teori (Helstrup & Kaufmann, 2000). I den delen som kun er for personer med alkohol- og annen rusmiddelavhengighet, har kursleder selv rusmiddelmisbrukerbakgrunn. I dag er kurslederne totalavholdende og de bruker sine erfaringer som eksempler. Eksempler på hva som var deres vei inn i avhengigheten, hvordan det var når de brukte psykoaktive stoffer, hva som bidro til at de stoppet, og hva de gjorde for å få det slik de slik de har det i dag. Det er ikke slik at kursleder har sett lyset, og at det er dennes vei som er den eneste. Kursleder kobler sin teoretiske kompetanse opp mot egne livserfaringer. De har innsikt og kunnskap om at det å slutte å bruke et middel med ruspotensial kun er begynnelsen på en gjenreisnings- og rehabiliteringsvei. For noen er veien lang og byr på mye knall og fall. For andre igjen kan den teoretiske kunnskapen være nok for å få til den endringen som er nødvendig i forhold til det målet de har. Individuell behandling og tilnærming Det eneste en person med rusmiddelavhengighet har til felles med en annen rusmiddelavhengig, er at de får problemer når de inntar midler med ruspotensial på en slik måte at de aktiviserer triggere, som igjen kan utløse rusmiddelmisbruket. De kan ha ulike oppvekstvilkår, barne- og ungdomsår (Larsen, 2004), utdanning, yrkesliv og annet. Derfor må vi se det enkelte mennesket vi har foran oss, for å kunne gi en hjelp som kan fungere for dem. Om det er en person som gir sterkt utrykk for at han eller hun ønsker å bli rusfri, må vi gjøre alt vi kan for å finne den hjelpen som skal til. Vi må se hele mennesket. Mange, spesielt de som har hatt et tungt rusmiddelmisbruk siden barndom eller tidlig i tenårene, mangler ofte ord for hva som kan være galt. Følgelig må vi som samarbeider med dem, kunne forstå hele deres historie og det livet som leves i dag, for å forstå hva som kan være årsaker som kan utløse behovet for å handle destruktiv. Det er ikke slik at alle som har utviklet et tungt rusmisbruk alt fra tidlig ungdomstid, nødvendigvis har hatt en dårlig barndom. Forskning viser i dag at det kan være en genetisk årsak bak utviklingen av en rusmiddelavhengighet (Ducci & Goldman, 2008). Vår erfaring er at de med en god oppvekst, og som likevel har utviklet avhengighet, fikk en enorm god opplevelse med primært alkohol, kokain eller hasj ved første forsøk. Det er som en følelse «av å komme hjem». Mørland (2005) gir oss et godt bilde av dette i artikkelen «Hjernens ulykkelige forelskelse». Poenget her er at når noen begynner å bruke rusmidler i ung alder, så kan de ha mye til felles med dem som har en mindre bra barndom. En avhengighet går ikke etter posisjon og status, ingen er immune mot å utvikle dette. 154 TIDSSKRIFT FOR PSYKISK HELSEARBEID Volum 11 Nr. 2 2014 Universitetsforlaget
THP-2014-2.book Page 155 Friday, June 6, 2014 8:50 AM I Retretten møter vi alt fra mennesker som ble født med rusmiddelabstinenser, til dem som kan slite med traumer fra ulike type overgrep fysiske, psykiske, seksuelle, krigstraumer (Najavits, Weiss, Shaw & Muenz, 1998). Videre til dem som har festet og drukket alkohol jevnlig og supplert med piller for å få sove, for ikke å glemme alle de som har røyka hasj og marihuana i mange år, og som tror at de har brukt et rusmiddel som ikke er avhengighetsdannende eller som gir fysiske og psykiske konsekvenser (Lundquist & Ericsson, 1999). Det som er felles for alle, uansett årsaker, er at de må være totalavholdende fra midler med ruspotensial for å være på den sikre siden med tanke på tilbakefall. I Retretten har vi et slagord som sier: «Det handler ikke om å slutte å ruse seg, men å få en mulighet til å slippe.» I tillegg til å være totalavholdende må man samtidig få hjelp til å se hva som kan være triggere, og som utløser et tilbakefall. Kunnskapen om dette er enormt viktig, spesielt for dem som har mange tidligere forsøk på å få kontroll over rusmiddelbruken. ANTA-kurset gir slik kunnskap. Der lærer man alt om dynamikken i avhengigheten og hvorfor det er viktig å ha fokus på totalavhold. Siden går vi gjennom de ulike utviklingsstadiene i avhengigheten og hva som er de vanligste abstinenssymptomene, hvor lenge de kan vare og hvorfor de må være på vakt om de inntar medisiner med ruspotensial for å dempe absistensubehaget. Deltakerne får også kunnskap om de ulike fasene med abstinenser. Den første fasen er avrusningen. Deretter følger det som kalles det postakutte absistenssyndrom (Gorski & Miller, 1986). Dette er reaksjoner som kommer flere uker etter selve avrusningen. Symptomene på dette kommer også med jevne mellomrom ca. hver 12. uke, opptil flere måneder etter siste inntak. Kursdeltakerne får også innsikt i hva som skjer i overgangsfaser (Culberg, 1978), og hvorfor kroppen reagerer på en slik måte at vi kan oppleve at vi er depressive. Her blir man gjort oppmerksom på at dette er en normal reaksjon. Dette er en tid da kroppen og sinnet trenger å orientere seg på nytt og stabiliseres før den kan fungere som normalt. Overgangsfasene og disse reaksjonene oppstår gjerne når man skrives ut av institusjon, løslates, flytter eller begynner i ny jobb eller på en utdanning. Videre får man kunnskap om hva som er traumereaksjoner. Veldig ofte vet ikke den som har vært utsatt for krenkelser og overgrep, at dette er opplevelser som må bearbeides slik at opplevelsene ikke skal gi grunnlag for re-traumatisering. Det er ikke uvanlig at personer med rusmiddelavhengighet kan ha traumer og at de samtidig lever liv hvor de re-traumatiseres. I mange tilfeller blir et tilbakefall utløst av traumereaksjoner, og derfor er det viktig at man får lære mer om dette. Gjennom ANTA-kursets og den innsikten man får, klarer man også bedre å forstå at alle feilskjærene man har hatt tidligere, ikke har noe med intelligens å gjøre. Dette bidrar til håp, som igjen utløser energi til ikke å gi opp. Derfor er det viktig at man selv får kunnskap om mulige årsaker til at man utviklet en avhengighet og hva som kan være grunnen til at man havner tilbake i misbruk. Personer som har vært utsatt for rusmidler i fosterlivet, eller hatt en oppvekst med foreldre og omsorgspersoner TIDSSKRIFT FOR PSYKISK HELSEARBEID Volum 11 Nr. 2 2014 Universitetsforlaget 155
THP-2014-2.book Page 156 Friday, June 6, 2014 8:50 AM som selv er aktive rusmiddelmisbrukere, er mer sårbare for å utvikle et avhengighetsproblem enn de som vokser opp med foreldre uten et slikt problem (Farstad, 2011). Min erfaring er at de som er født med en eller annen abstinens, vil ha et oversensitivt sentralnervesystem. De vil ikke bare ha problemer med dette i starten på livet, men også i resten av livet, og rammes spesielt hardt når de står i følelsesmessige utfordringer. Dette er noe som kommer veldig tydelig frem hos personer som har hyppige opphold i kriminalomsorgen. Flere av dem som oppsøker oss, mener de har ADHD. Etter noen samtaler kan noen fortelle at de har vært i barnehjem så å si siden fødsel fordi mor og far misbrukte alkohol eller narkotika. Vi hjelper da til med å få tak i litteratur om symptomer som er klassiske for barn født av mor med rusavhengighet (fødalt abstinenssyndrom, fødal abstinenseffekt, neontalt abstinenssyndrom). Vi oppfordrer til å samtale mer om dette med behandler eller lege. Uansett hva man måtte ha av diagnoser, ADHD eller FAS/FAE/NAS, må man være spesielt oppmerksom på alt som stimulerer sanseapparatet. Dette kan raskt skape en følelse av å ha et kaos inni seg som man ikke klarer å regulere. Det er i slike situasjoner en person med disse diagnosene kan få tilbakefall for å stilne indre uro og «huekjør». NADAs akupunkturprogram Dette er et standardisert øreakupunkturprogram hvor man setter fem nåler i hvert øre. Dette programmet ble utviklet av dr. Michael Smith ved Lincoln Hospital, avdeling for rus og psykisk syke, Lincoln Recovery Center, i Bronx i USA i 1974. I 1985 ble det dannet en organisasjon for leger, dommere og akupunktører fra hele USA som fikk navnet National Acupuncture Detoxificaton Association. Derav navnet NADA, og siden har det spredd seg til hele verden. Dette akupunkturprogrammet reduserer hormonet kortisol, og det igjen gjør at immunforsvaret blir sterkere, sånn enkelt sagt. Rusmiddelavhengige og pårørende har mye emosjonelt stress som er kortisolfremmede og derfor opplever de ofte øyeblikkelig følelsesmessig bedring ved behandling. Det er en rekke studier som kan bekrefte dette. Jeg viser alltid til Berman (2004) sin studie, hvor hun i sin doktorgrad om innsattes helse viser at dette akupunkturprogrammet er hormonbalanserende. Min, Retrettens og andres studier viser at dette kan bidra til at personen opplever ro, og de har mindre angst og depressive følelser. I tillegg reduserer det abstinenssmertene (www.nada-norge). Retretten ga drøye 11.000 akupunturbehandlinger i 2013 i ressurssenteret og 3500 i Oslo fengsel. Noe som hjelper Det vi opplever hjelper er at personer som har utviklet et avhengighetsproblem, får kunnskap om dynamikken i selve avhengighetssyndromet. Deretter at man får hjelp til å se hva som kan være årsakene til at man havnet i en slik situasjon, og at alle støttes på veien mot det målet de selv ønsker. Alt arbeid må være strukturert og målrettet med tydelige definerte delmål. Vi har sett at der personen, uansett hvor tungt ute de har vært, selv får kunnskap om årsakene til problemene sine, så klarer de raskere å endre på det som gjør det vanskelig i hverdagen. Tross alt så sitter man med levde erfaringer og kunnskap om sitt eget liv, og disse livserfaringene er svært verdifulle i gjenreisningsog tilfriskningsarbeidet, der mye handler om å finne nye løsninger på sine personlige 156 TIDSSKRIFT FOR PSYKISK HELSEARBEID Volum 11 Nr. 2 2014 Universitetsforlaget
THP-2014-2.book Page 157 Friday, June 6, 2014 8:50 AM utfordringer. I tillegg så hjelper det på at hjelpe- og tjenesteapparatet ser hele mennesket og gir personen den hjelpen vedkommende har behov for. Referanser American Psychiatric Association (2013). Hentet fra http://www.psychiatry.org/dsm5 Bergström, G. (2012). Kriminalitet Som Livsstil. Lund: Studentlitteratur. Berman, A. H. (2004). Enhancing Health Among Drug Users in Prison. Doctoral thesis in psychology. Stockholm: Karolinska Institutet. Cullberg, J. (1978). Mennesket i krise og utvikling. Oslo: Aschehoug. Ducci, F., & Goldman, D. (2008). Genetic approaches to addiction: genes and alcohol. Addiction, 103 (9), 1414 1428. Farstad, M. (2011). Skammens spor. Avtrykk i identitet og relasjoner. Oslo: Conflux. Føyn, P., & Shaygani, S. (2010). Psykodynamisk behandling av ruslidelser. Oslo: Universitetsforlaget. Gorski, T. T., & Miller, M. (1986). Staying sober: A guide for relapse prevention. Missouri: Independence Press. Helstrup, T., & Kaufmann, G. (2000). Kognitiv psykologi. Bergen: Fagbokforlaget. Larsen, E. (2004). Miljøterapi med barn og unge: Organisasjonen som terapeut. Oslo: Universitetsforlaget. Lundquist, T., & Ericsson, D. (1999). Ud af hashmisbrug. Haslev: Det Schønbergske Forlag. Mørland, J. (2002). Biologiske virkningsmekanismer og noen kliniske effekter av alkohol. Tidsskrift for den norske legeforening, 123 (2), 180 184. Mørland, J. (2005). Hjernens ulykkelige forelskelse. Rus & Avhengighet, 6, 18 20. Najavits, L.M., Weiss, R.D., Shaw, S.R., & Muenz, L.R. (1998). Seeking Safety: Outcome of a New Cognitive-behavioral Psychotherapy for Women with Posttraumatic Stress Disorder and Substance Dependence. Journal of Traumatic Stress, 11 (3), 437 456. World Health Organisation (2010). Hentet fra www.who.int/classifications/icd10/browse/2010/ en TIDSSKRIFT FOR PSYKISK HELSEARBEID Volum 11 Nr. 2 2014 Universitetsforlaget 157