TOLKING FOR HELSEVESENET av Diane Mortensen Cand.polit. Tolking i helse- og medisinske sammenhenger finner sted i et mangfold av ulike settinger, for eksempel på sykehus, poliklinikker, legekontorer, helsesentre og helsestasjoner og lignende. I hver setting vil det forekomme forskjellige typer saker, alt fra en rutinemessig legekonsultasjon til akutt innleggelse. Ofte vil det være vanskelig for tolken å forutsi hvilke medisinske fagområder og fagtermer som kan dukke opp i forbindelse med den enkelte saken. Derfor må tolken være forberedt på mer eller mindre alt når hun drar på et tolkeoppdrag. For at det norske helsevesenet skal kunne gi adekvate helsetjenester, må det være en effektiv kommunikasjon mellom tjenesteyteren og tjenestemottakeren. Dårlig kommunikasjon mellom helsepersonell og pasienten vil ikke bare hemme helsevesenets muligheter for å yte adekvate helsetjenester, men det kan også medføre unødvendige merkostnader for begge parter. Dersom partene ikke har mulighet til å gi og motta tilstrekkelig informasjon, kan det for eksempel resultere i flere legebesøk enn nødvendig, feil diagnostisering, forlengede sykehusopphold og pasienter som ikke møter til avtaler. Tolkens ansvar og funksjon i medisinske sammenhenger Etter hvert som flere og flere minoritetsspråklige personer kommer i kontakt med helsevesenet over hele landet, blir bruk av tolk i forbindelse med medisinske behandlinger stadig mer vanlig. Likevel kan en tolk som skal arbeide i medisinske sammenhenger, fremdeles møte lite formålstjenelige holdninger blant helsepersonell når det gjelder tolkens ansvar og funksjon. Dette kan være tilfellet hos både leger, sykepleiere, fysioterapeuter, psykiatere, administrative ansatte og andre. (Frishberg 1997, s. 118-119) Noen ganger vil behandleren tro at fordi tolken er i stand til å snakke med pasienten på samme språk og kjenner vedkommendes kultur, kan tolken bistå med utfyllende informasjon om pasientens situasjon og ønsker utover det som pasienten selv gir uttrykk for. Andre ganger går helsepersonell ut fra at siden tolken har gode kunnskaper om medisinsk fagterminologi, kan hun forklare eller forenkle medisinske termer for pasienten. Dette strider imidlertid mot god tolkeskikk. Tolken har ingen annen oppgave enn å overføre det som blir sagt på det ene språket til den ekvivalente formen på det andre språket. Når en pasient for eksempel ikke forstår et ord eller begrep, er det behandlerens ansvar å forklare det. Tolkens ansvar ligger i det å forstå behandlerens forklaring og deretter tolke den. Selv når en tolk er ansatt som tolk på et sykehus eller helsesenter, er dette ingen garanti for at legene og annet helsepersonell er kjent med hvordan en samtale ved hjelp av tolk skal foregå.
Det er for eksempel ikke helt uvanlig at legen ikke liker og ikke vil ha tolk til stede under en konsultasjon. I enkelte situasjoner hender det at legen frykter at tolken som et tredje ledd i kommunikasjonssituasjonen, vil komme i veien for de medisinske prosedyrene og behandlingen. For å unngå uhensiktsmessige misforståelser, er det viktig at tolken tar tid til å klargjøre sitt ansvar og sin funksjon overfor både helsepersonalet og pasienten før samtalen begynner. I likhet med tolking i alle andre sammenhenger har tolker som påtar seg oppdrag for helsevesenet, et profesjonelt ansvar. Ikke minst må de være kompetent for sin oppgave. Dette innebærer at de må tilfredsstille visse kvalifikasjonskrav og slutte seg til den gjeldende yrkesetikken. For å kunne utføre sitt tolkearbeid på en profesjonell måte, må tolken være i besittelse av tilstrekkelige kunnskaper og ferdigheter bl.a.: - Fullstendig tospråklighet Tolken må ha meget gode kunnskaper og ferdigheter i begge språk, slik at hun er i stand til å forstå både raskt og fullstendig det som blir sagt, og kan også uttrykke seg på en måte som er lett å forstå. - Spesialiserte kunnskaper og ferdigheter innen det medisinske fagområdet Dette omfatter bl.a. kjennskap til kroppens organer og kroppsdeler og deres funksjon, organisering av helsetjenestene og helsepersonalet og fordeling av ansvaret mellom dem samt medisinsk fagspråk og fagterminologi. Tolken bør også kjenne til de vanligste medisinske prosedyrene, for eksempel ved rutinemessige sykehusinnleggelse, legeundersøkelser, prøvetaking og lignende, noe som er nokså standardisert både i Norge og mange andre land. - Kulturforståelse Tolken må ha tilstrekkelig kjennskap til bl.a. hvordan kroppen, sykdom og medisinsk behandling og helbredelse forståes i de aktuelle kulturene. - Sosiale ferdigheter Tolken må ha kunnskap om og ferdigheter i mellommenneskelige relasjoner og kommunikasjon. - Kunnskap om og ferdigheter i å arbeide i tråd med tolkens yrkesetiske regler Jf. retningslinjer for god tolkeskikk (1997) Tolkens oppgaver Enten det dreier seg om helsetolking eller tolking i andre sammenhenger, kan tolkens ansvar og funksjon i kommunikasjonssituasjonen ses på som summen av en rekke oppgaver, hvor hver oppgave forutsetter forskjellige kompetanser eller ferdigheter. (Jf. Interpreter Standards Advisory Committee,1998, s.11-12) 1. Tolken forbereder seg til oppdraget og presenterer tolkens ansvar og funksjon for tolkebrukerne. Ideelt sett vil tolken ha fått all nødvendig informasjon om saken på forhånd, slik at hun møter til oppdraget forberedt og med de aktuelle hjelpemidlene, for eksempel fagtermlister/ fagordbøker, notatblokk og penn m.m. Dersom det er første gang tolken møter brukerne, bør hun presentere seg og orientere om tolkens funksjon i kommunikasjonssituasjonen før samtalen begynner. Det bør legges vekt bl.a. på tolkens profesjonelle ansvar for å formidle alt som blir sagt av samtalepartene og tolkens taushetsplikt. 2
2. Tolkens fysiske plassering i rommet er slik at kommunikasjonen mellom samtalepartene fremmes. Tolken bør kunne høres og eventuelt også ses av begge samtalepartene, men samtidig må hun plassere seg på en slik måte at den direkte kommunikasjonen mellom behandleren og pasienten ikke forstyrres. Tolkens plassering skal heller ikke hindre helsepersonalet i utføringen av undersøkelse eller behandling. En annen faktor av betydning når tolken skal plasseres er tolkens egen sikkerhet. For eksempel, ved tolking i forbindelse med røntgenfotografering eller strålebehandling av pasienter, må tolken plasseres slik at hun er beskyttet fra farlige stråler. Da medisinske konsultasjoner og undersøkelser ofte innebærer avkledning og avdekking av kroppens mer intime deler, må plasseringen av tolken også ta hensyn til pasientens behov for respekt og fortrolighet. Dette er særlig aktuelt når tolken og pasienten er av forskjellige kjønn. Ligger pasienten på et undersøkelsesbord, kan tolken for eksempel sitte ved pasientens skuldre, for så å opprettholde øyekontakt med pasienten eller se forbi pasienten og på veggen når det passer. Et annet alternativ er å la tolken sitte bak en skjerm under undersøkelsen, eller, om nødvendig, gå ut av rommet mens undersøkelsen pågår. 3. Tolken formidler nøyaktig og fullstendig det som blir sagt av samtalepartene. I helsetolking må tolkens lingvistiske kompetanse i begge tolkespråk inkludere en meget god beherskelse av helsefaglige termer og begreper og deres ekvivalens (eller ikke-ekvivalens) på tvers av språkene. Tolken skal overføre det som blir sagt på det ene språket til den ekvivalente formen på det andre språket, slik at meningsinnholdet er det samme i oversettelsen som på originalspråket. Tolken må ikke forandre det som uttrykkes av den ene eller den andre parten i samtalen eller kommentere det på noen måte. Målet er å få både behandleren og pasienten til å føle at de kommuniserer direkte med hverandre, slik de ville ha gjort i en enspråklig samtale. 4. Tolken bruker hensiktsmessige tolketeknikker som fremmer forståelse hos samtalepartene. Tolken skal bidra til at det blir direkte kommunikasjon mellom samtalepartene, og derfor må tolken velge riktig tolketeknikk i den gitte sammenhengen. Blant annet skal det brukes direkte tale under tolkingen, dvs. at det skal tolkes i første person eller den såkalte jeg-formen. Når tolken må avbryte en av samtalepartene for å stille et oppklarende spørsmål eller be om å få noe repetert, skal hun henvende seg til samtaleparten i tredje person, for eksempel Tolken spør På denne måten blir det ingen forvirring om hvem som egentlig står for det som blir sagt. Vanligvis vil den beste måten for tolking av en samtale mellom to personer, for eksempel en legekonsultasjon, være konsekutiv (etterfølgende) tolking, hvor tolken alternerer mellom å tolke for behandleren og pasienten etter at den enkelte har snakket ferdig. 5. Talerens stilnivå og ordforråd gjenspeiles i tolkingen. Tolken må streve etter å gjengi det som blir sagt med samme grad av formalitet/uformalitet som originalen, og med et tilsvarende ordforråd. Bruker den ene samtaleparten mange fagord, skal disse oversettes med ekvivalente former til det andre språket og ikke utelates eller forenkles fordi tolken tror at lytteren ikke ville forstå dem. Dessuten skal det som taleren har vektlagt på originalspråket, gjenspeiles i tolket utgave med samme grad av emosjoner og følelser som taleren opprinnelig uttrykte. 3
6. Når nødvendig sikrer tolken sin egen forståelse av budskapet. Dersom meningsinnholdet i det som en av partene sier er uklart, kan det ikke tolkes. Tolken må gjøre samtalepartene oppmerksomme på at hun er usikker på noe og be taleren om en nærmere forklaring eller gjentagelse. Det vil være brudd på tolkens yrkesetiske regler dersom tolken prøver å gjette hva taleren mener når hun egentlig ikke forstår det som er sagt. Først når meningsinnholdet er helt avklart, vil tolken være i stand til å gjengi det på det andre språket. 7. Tolken forblir upartisk gjennom hele samtalen. I situasjoner hvor pasienten og behandleren er uenige eller kommer i konflikt med hverandre, skal tolken avstå fra å ta parti. Partene må kunne uttrykke sine meninger og følelser uten at tolken blander seg inn eller kommer med egne synspunkter. 8. Tolken lar være å identifisere seg med den ene eller den andre samtalepart og holder sine egne meninger atskilt fra samtalepartenes. Alle personer, inkludert tolker, har meninger om saker og ting. Tolken må imidlertid aldri gi uttrykk for sine egne overbevisninger og verdier under eller etter samtalen eller la dem påvirke tolkingen. 9. Tolken skal identifisere og rette på eventuelle feil som kan ha blitt gjort under tolkingen. Dersom tolken har feiltolket noe som ble sagt under samtalen, må tolken gjøre samtalepartene oppmerksomme på dette og rette på feilen så fort som mulig etter at den er oppdaget. 10. Tolken skal bidra til at samtalepartene er oppmerksomme på misoppfatninger som kan ha oppstått på grunn av kulturforskjeller. Både tolkebrukere og tolker må være klare over hvilken rolle kulturforskjeller spiller i kommunikasjon på tvers av språk, og hvordan ulik kunnskap og ulike overbevisninger om helse og medisin i forskjellige kulturer kan påvirke den enkeltes holdninger og atferd. Samtalepartenes oppfatninger og uttrykk må forståes på bakgrunn av den kulturelle konteksten som samtaleparten forholder seg til. Tolken er imidlertid den eneste i kommunikasjonssituasjonen som kjenner begge samtalepartenes språk og kultur. En vellykket kommunikasjon forutsetter at tolken kan overføre budskapene på en måte som tar hensyn til partenes ulike kulturrammer. Dette betyr imidlertid ikke at tolken skal være en kulturformidler i tillegg til et rent lingvistisk hjelpemiddel. Selv om det ofte er vanskelig å skille språk fra kultur, er det ikke tolkens oppgave for eksempel å forklare for legen pasientens atferd med bakgrunn i pasientens kulturforståelse. Tolken har ikke nødvendigvis tilstrekkelig kulturekspertise til å vite med sikkerhet hvorfor pasienten handler eller snakker som han gjør, og farene for å feiltolke signalene er store. Derfor er det viktig for tolken å opprettholde klare avgrensninger når det gjelder sitt ansvar og sin funksjon, selv om dette kan være vanskelig i enkelte situasjoner. Tolken som en usynlig tredjepart i kommunikasjonssituasjonen Utgangspunktet for tolking er en situasjon der kommunikasjon mellom to eller flere personer er umulig fordi partene mangler et fellesspråk et felles middel for kommunikasjon. Det er med bakgrunn i denne situasjonen at tolking blir til. Bahadir (2001, s. 2) påpeker paradokset ved at tolking kommer inn på det tidspunktet når kommunikasjon bryter sammen, som også er det tidspunktet når kommunikasjon begynner. 4
Videre mener Bahadir (2001, s.1) at det er en illusjon å tro at tolken kan være en usynlig, transparent ikke-person i en tolket samtale, ganske enkelt fordi tolken er fysisk til stede. Selv når tolken kan gjemme seg for sine brukere bak en skjerm eller lignende, kan hun ikke bli helt usynlig. Hennes stemme vil alltid være der som et bidrag til det som skjer, en påvirkningsfaktor. I sin forskning blant tolker som utfører oppdrag for helsevesenet, fant Bahadir at de fleste han snakket med hadde reflektert i dybden på sin ambivalente stilling i kommunikasjonssituasjonen. I begynnelsen av intervjuene holdt de fast på at de alltid var bevisste på å tolke så ordrett som overhodet mulig, og at de aldri tok del i samtalen eller påvirket det som skjedde. De bare tolket. Bevissthet om de yrkesetiske begrensninger som ligger i deres yrkesfunksjon førte til en forholdsvis illusorisk oppfatning av seg selv som helt utenforstående. Etter hvert som de snakket med forskeren, måtte de imidlertid erkjenne at tolkingen i realiteten foregår ved at de deltar i kommunikasjonen som en slags tredje part. Altså, tolken benytter seg av forskjellige tolkestrategier, avhengig av settingen, interaksjonen mellom samtalepartene og målsettingen for kommunikasjonen. Nyere forskning av tolkede samtaler (jf. Bahadir, Wadensjö o.a.) har vist at aktivitetene som en tolk utfører er komplekse. Idealet er at tolken bare tolker og ikke bidrar med noe mer, at alt som sies tolkes, og at tolken distanserer seg fra samtalepartene for så å kunne beholde en nøytral og upartisk posisjon. Dette idealet om tolkens fullstendige objektivitet settes imidlertid alltid på prøve i den konkrete kommunikasjonssituasjonen. Å kjenne til yrkets etiske regler og standarder er bare én side ved tolkens profesjonelle virksomhet. Å utføre tolkingen i tråd med disse i den faktiske tolkesituasjonen krever noe mer. Det krever at tolken har en reflektert holdning til hva som egentlig foregår i den reelle situasjonen, er bevisst på hvilke utfordringer hun står overfor i strevet etter å formidle kommunikasjon mellom samtalepartene uten å påvirke det som skjer, og kjenner til konsekvensene av tolkestrategien som hun velger i den enkelte tolkesituasjonen. Tolkens utfordringer i medisinske sammenhenger Det å tolke i medisinsk sammenheng kan være både meget utfordrende og meget vanskelig. I motsetning til for eksempel konferansetolking og rettstolking, har ikke helsetolking hittil blitt viet den oppmerksomhet eller status som utfordringene tilsier. Tendensen har vært å betrakte tolking av samtaler mellom leger eller annet helsepersonell og minoritetsspråklige pasienter som mindre krevende, kanskje også mindre viktig enn tolking i de noe høyere profilerte situasjonene. Slike holdninger stemmer imidlertid ikke overens med virkeligheten. Det stilles store krav til helsetolker, både når det gjelder lingvistiske og sosiale ferdigheter. Ikke bare må tolken være i besittelse av et bredt spekter av fag- og terminologikunnskaper, men hun må også kunne omgås og relatere til mennesker som ofte befinner seg i meget tunge og vanskelige situasjoner. Enten det dreier seg om å tolke for foreldre som nettopp har mistet et barn, en familiefar som er blitt utsatt for en livstruende skade eller en ung kvinne som får beskjed om at hun aldri vil kunne bli gravid, er helsetolkens oppgave ikke mindre anstrengende eller mindre verdifull enn konferanse- eller rettstolkens. Alle tolker må stilles overfor omfattende kompetanse- og kvalitetskrav uansett hvilken situasjon de tolker i, og dette gjelder i like stor grad for tolking i medisinske sammenhenger. 5
Referanser: Bahadir, Şebnem (2001). The Empowerment of the (Community) Interpreter: The Right to Speak with a Voice of One s Own. Critical Link 3 Conference Papers, Ontario, Critical Link Website, http://www.criticallink.org/english/cl3papers.htm. Interpreter Standards Advisory Committee (1998). Bridging the Language Gap: How to Meet the Need for Interpreters in Minnesota. A Report from the Working Group of the Minnesota Interpreter Standards Advisory Committee, USA. Kommunal- og regionaldepartementet (1997). Retningslinjer for god tolkeskikk, Oslo. Frishberg, Nancy (1990). Interpreting: An Introduction, Maryland: RID Publications. Wadensjö, Cecilia (1998). Interpreting as Interaction, New York: Addison Wesley Longman Inc. 6