Foredrag: Lars E. Hanssen, Statens helsetilsyn Hvordan kan pasientrettighetsloven overføres og tolkes i forhold til rusfeltet? Ot.prp. nr. 3 (2002 2003) Statlig overtakelse av deler av fylkeskommunens ansvar for tiltak for rusmiddelmisbrukere (Sosialdepartementet) Etter departementets oppfatning er det riktig å stille krav om at tiltak innen rusfeltet som skal kategoriseres som spesialisthelsetjeneste er tiltak som har en slik personelldekning at institusjonens tilbud rutinemessig omfatter - diagnostisk utredning av ulike helseproblemer inkludert psykiske lidelser - kartlegging av rusmiddelmisbruk og livssituasjon - iverksetting av adekvate behandlingstiltak i forhold til ulike helseproblemer, inkludert medikamentell, psykoterapeutisk og psykososial behandling ( ) Det vesentlige må være at spesialisert personell på de nevnte områder har faglige nøkkelposisjoner ved institusjonen, slik at institusjonens faglige profil og generelle utrednings- og behandlingstilbud ligger på spesialistnivå. ( ) Med andre ord må institusjoner for rusmiddelmisbrukere innen helsevesenet ha tilstrekkelig kompetanse og tilbud på spesialistnivå, samtidig som en bred og tverrfaglig orientering er nødvendig. (s.21) (Helsefaglig) utredning og kartlegging av egnet behandlingsbehov Etter departementets oppfatning innebærer dette at hovedinnholdet i tiltak, som i denne sammenhengen skal karakteriseres som spesialisthelsetjeneste, skal tilfredsstille følgende krav: - Det må inneha kompetanse til å kartlegge med hensyn på klientens rusrelaterte problematikk, sosiale fungering og situasjon samt generelle psykiske og fysiske tilstand - Det må inneha kompetanse til å vurdere pasientens motivasjonelle, relasjonelle, familierelaterte og nettverksmessige situasjon - Det må inneha kompetanse til å vurdere pasientens kognitive funksjonsnivå, herunder kunne gjøre bruk av resultater fra relevante screening- og testverktøy - Det må inneha kompetanse til å foreta medisinsk vurdering av pasientens fysiske allmenntilstand og evt. somatiske tillegglidelser, herunder ha kompetanse til gjøre bruk av laboratorieanalyser og evt. andre nødvendige spesialistutredninger - Det må inneha kompetanse til å foreta differensialdiagnostiske vurderinger, stille diagnose og anbefale adekvate behandlingstilbud. Spesialisert (vesentlig helsefaglig) behandling poliklinisk eller i institusjon Etter departementets mening innebærer dette at hovedinnholdet i tiltak, som i denne sammenheng skal karakteriseres som spesialisthelsetjeneste, skal tilfredsstille følgende krav: - Det skal ha personell med kompetanse innen medisin og psykologi/psykiatri som kan stille diagnoser samt iverksette og følge opp med adekvat medisinsk, psykososial og psykoterapeutisk behandling
Rusreformen pasientrettigheter og endringer i spesialisthelsetjenesteloven Rundskriv Helsedepartementet (I-8/2004) De regionale helseforetakenes nye ansvar er definert som tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk, jf. Spesialisthelselovens 2-1a første ledd nr. 5. Disse tjenestene er nå omdefinert fra å være sosiale tjenester regulert av sosialtjenesteloven, til å være spesialisthelsetjenester regulert av spesialisthelsetjenesteloven. (s.4) Rusmiddelmisbruker vil kunne ha: - Rett til behandling for sitt rusmiddelmisbruk etter pasientrettighetsloven 2-1 om rett til nødvendig helsehjelp. - Rusmiddelmisbrukere som henvises til behandling for sitt rusmisbruk, vil ha rett til å få sin helsetilstand vurdert innen 30 virkedager etter at henvisningen er mottatt, jf. 2-2. Dette innebærer en vurdering av om vedkommende har rett til behandling og en vurdering med hensyn til videre undersøkelse og behandling. Retten til vurdering innen 30 dager gjelder bare direkte henvisning til offentlig sykehus og spesialistpoliklinikker. Likhetshensyn tilsier imidlertid at pasienter som henvises til samme tverrfaglig spesialisert behandling ved andre typer spesialisthelsetjenesteinstitusjoner, gis en vurdering innen samme frist. - Rett til å få fornyet vurdering etter 2-3. - Retten til fritt sykehusvalg etter pasientrettighetsloven 2-4 gjelder bare ved henvisning til offentlige sykehus og distriktspsykiatriske sentre. De regionale helseforetakene skal imidlertid praktisere en ordning der rusmiddelmisbrukere gis rett til å velge hvor de skal motta behandling for sitt rusmiddelmisbruk uavhengig av om behandling skal skje ved et sykehus eller annen type spesialisthelsetjenesteinstitusjon. Denne retten til å velge behandlingssted skal tilsvare retten til valg av sykehus etter 2-4. - Rusmiddelmisbrukere som har behov for langvarig og koordinerte tjenester har rett til å få utarbeidet en individuell plan etter pasientrettighetsloven 2-5. - Etter 2-6 vil rusmiddelmisbrukere ha rett til å få dekket reiseutgifter ved reise til behandling for sitt rusmiddelmisbruk etter samme regler som øvrige pasientgrupper. Retten til dekning av reiseutgifter omfatter også reise til behandling når rusmiddelmisbrukeren har benyttet adgangen til å velge behandlingssted. - Rett til medvirkning og informasjon etter pasientrettighetsloven kapittel 3. - Regler om samtykke etter kapittel 4 vil gjelde også for rusmiddelmisbrukere som skal ha behandling for sitt rusmiddelmisbruk, på samme måte som andre pasientgrupper. - Det samme gjelder reglene om og journalinnsyn etter kapittel 5. - Pasientrettighetsloven kapittel 7 har regler om klageadgang. Etter disse kan en pasient som mener å ikke ha fått ivaretatt sine rettigheter etter pasientrettighetsloven kapittel 2, 3 og 4 eller 5-1, 6-2 og 6-3, klage til Helsetilsynet i fylket. Denne klageadgangen vil også gjelde rusmiddelmisbrukere som mener å ha rettigheter i forbindelse med behandling for sitt rusmisbruk. - Pasientombudsordningen etter pasientrettighetsloven kapittel 8 vil også omfatte tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk. (s.5)
Endringer i spesialisthelsetjenesteloven Med tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk menes hele det tidligere fylkeskommunale ansvaret etter sosialtjenesteloven 7-1 for spesialisttjenester for omsorg og behandling av rusmiddelmisbrukere. Det vil si ansvar for avrusning, utredning og spesialisert behandling. Tjenestetilbudet skal inneholde både helse- og sosialfaglig behandling, jf. tverrfaglig. Ansvaret innebærer også at tilbudet skal omfatte et tilstrekkelig antall plasser for akutt behandling. (s.7) Tjenestene som overføres er med endringene i spesialisthelsetjenesteloven 2-1a omdefinert fra å være sosiale tjenester til å være spesialisthelsetjenester. Disse reguleres dermed av spesialisthelsetjenesteloven og forskrifter gitt med hjemmel i loven, på samme måte som den øvrige spesialisthelsetjenesten. (s.8) Krav om godkjenning gjelder bare sykehus. Bestemmelsen gir hjemmel til å fastsette krav om godkjenning av også av andre helseinstitusjoner eller tjenester. Plikten til å føre ventelister er begrenset til å gjelde sykehus, poliklinikker og distriktspsykiatriske sentra. (s.9) Etter denne bestemmelsen skal institusjoner innen spesialisthelsetjenesten vurdere henvisninger fra sosialtjenesten dersom henvisningen gjelder tjenester som er beskrevet i 2-1a første ledd nr. 5, det vil si tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk. Bestemmelsen innebærer at sosialtjenesten i kommunen har samme adgang til å henvise til denne typen behandling som leger har og likestiller med dette, henvisninger fra sosialtjenesten og henvisninger fra lege. Som en konsekvens av dette skal henvisning fra sosialtjenesten til tverrfaglig spesialisert behandling av rusmiddelmisbruk ved disse tjenestene likestilles med henvisning fra lege når det gjelder poliklinisk refusjon Plikten til å foreta vurdering av om pasienten fyller vilkårene og har rett til behandling omfatter bare offentlige sykehus og offentlige spesialistpoliklinikker. I hvilken grad andre offentlige eller private institusjoner som tilbyr tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk skal foreta slike vurderinger, er opp til det enkelte regionale helseforetak å avgjøre. ( ) Bestemmelsen innebærer ingen rett for institusjoner som tilbyr tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk til å foreta denne vurderingen på vegne av de regionale helseforetakene og på den måten forplikte de regionale foretakene økonomisk. ( ) De regionale helseforetakene har anledning til å styre hvem som skal ha denne fullmakten gjennom sine avtaler, uten at dette vil være i strid med denne bestemmelsen. (s.11) Bestemmelsen innebærer heller ingen plikt for den enkelte helseinstitusjon til å ta imot pasienter til behandling utover de rammer som følger av den avtalen institusjonen har med de regionale helseforetakene, eller det tilbudet som institusjon er pålagt i henhold til ansvars- og oppgavefordelingen i helseforetaket og helseregionen. (s.12) Gjennomføring av midlertidige vedtak fattet av sosialkontoret og vedtak fattet av fylkesnemnda etter sosialtjenesteloven 6-2 og 6-2a kan skje ved institusjoner under lov 2.juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven). Dette kan særlig være aktuelt for pasienter som har både en psykisk lidelse og et rusavhengighetsproblem. Dersom inntaket skjer med hjemmel i vedtak fattet med hjemmel i sosialtjenesteloven, vil det være dette vedtaket som gir hjemmelsgrunnlag for
eventuelle tiltak under gjennomføringen av oppholdet og ikke reglene etter psykisk helsevernloven. (s.13) Dersom utskrivning fra en tjeneste som nevnt i 2-1a første ledd nr. 5, det vil si tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk, bør medføre tiltak fra sosialtjenesten, skal denne ha varsel om utskrivningen i god tid på forhånd. Utskrivningen skal da planlegges og forberedes i samarbeid med mellom sosialtjenesten og spesialisthelsetjenesten, jf. sosialtjenesteloven 7-6a. Varsel etter denne bestemmelsen skal som hovedregel bare sendes dersom pasienten ønsker det. (s.14) Pasientrettighetsloven Under behandlingen av rusreformen framhevet sosialkomiteen: Komiteen vil særlig peke på at avgjørende for en fremtidig positiv ruspolitisk utvikling vil være at rusmiddelavhengige gis et kvalitativt godt behandlingstilbud med mulighet for både en helsefaglig og sosialfaglig tilnærming, at rusmiddelavhengige i behandling gis pasientstatus på lik linje med andre pasientgrupper, at rusmiddelavhengige gis fri behandling, og at de som gruppe og enkeltindivider frigjøres fra det nedverdigende og stigmatiserende klientstempelet de hittil har hatt. Komiteen vil understreke betydningen for den enkelte bruker ved at behandling av rus- og avhengighetsproblemer i større grad likestilles med de somatiske tjenester og psykisk helsevern. Etter forskriften 3 skal den som har rett til nødvendig helsehjelp gis slik hjelp innen den tid medisinsk forsvarlighet krever. ( ) Vurderingen av når tverrfaglig spesialisert behandling av rusmiddelmisbruk skal gis, må derfor baseres på en tverrfaglig vurdering av innen hvilken tid forsvarlighet krever at behandlingen gis. (s.18) Den viktigste endringen er pålegget til spesialisthelsetjenesten etter annet ledd om å fastsette en konkret, individuell frist for når en rettighetspasient senest skal få oppfylt sin rettighet til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Fristen skal fastsettes på grunnlag av en skjønnsmessig medisinsk vurdering av den enkelte pasienten. Pasienten får et rettslig krav på at det fastsettes en frist og spesialisthelsetjenesten får en korresponderende plikt til å fastsette fristen. Fristen kan ikke settes til et senere tidspunkt enn når forsvarlighet krever at pasienten gis nødvendig helsehjelp. For å sikre at pasientens rettighet oppfylles til tross for spesialisthelsetjenestens brudd på behandlingsfristen, vil pasienten som en konsekvens av fristbruddet, kunne henvende seg direkte til Rikstrygdeverket for å få et behandlingstilbud. (s.19) Betegnelsen spesialistpoliklinikk er i denne bestemmelsen (shl 2-2, rett til vurdering) ment å omfatte poliklinikker som er tilknyttet sykehus og distriktspsykiatriske sentra. ( ) Bestemmelsen vil derfor bare få virkning ved henvisning til tverrfaglig spesialisert behandling i den grad disse tjenestene organiseres inn under et offentlig sykehus, herunder tilhørende spesialistpoliklinikk eller et distriktspsykiatrisk senter. Det er imidlertid intet til hinder for at det regionale helseforetaket pålegger andre offentlige helseinstitusjoner eller private tjenesteytere å foreta slike vurderinger på vegne av det regionale helseforetaket. Ved avtale med private tjenesteytere må det i tilfelle eksplisitt fastsettes i avtalen at virksomheten skal foreta vurdering etter 2-2, og at denne vurderingen forplikter det regionale helseforetaket, blant annet til å oppfylle rettighetene til pasienter som er blitt innrømmet rett til nødvendig
helsehjelp i samsvar med pasientrettighetsloven 2-1. ( ) De regionale helseforetakene må derfor organisere sitt tilbud slik at det foreligger et tilstrekkelig antall institusjoner som har i oppgave å foreta denne rettighetsvurderingen på vegne av de regionale helseforetakene, bestående av de offentlige sykehusene som er forpliktet til å foreta denne vurderingen etter 2-2, og eventuelt andre offentlige og/eller private institusjoner i tillegg som gis denne oppgaven av de regionale helseforetakene. ( ) Uavhengig av fristen for vurdering som følger av bestemmelsen i 2-2, vil alle spesialisthelsetjenester som skal foreta denne vurderingen være underlagt kravet om forsvarlig virksomhet etter spesialisthelsetjenesteloven 2-2. Dette kan i enkelte tilfeller innebære at vurderingen må foretas raskere enn fristen etter 2-2. (s.20-21) Bestemmelsen i annet ledd er ny og pålegger plikt til å underrette rettighetspasienter om sin rett og opplyse om klageadgang. Det er også fastsatt krav om å underrette henvisende lege om at pasienten har rett til nødvendig helsehjelp. ( ) Bestemmelsen må forstås slik at kravet om underretning også omfatterunderretning til sosialtjenesten dersom det er denne som er den henvisende instans ( ) Pasientens rett til fornyet vurdering gjelder også rusmiddelmisbrukere som henvises til behandling for sitt rusmiddelmisbruk. ( ) Plikten til å foreta ny vurdering gjelder den offentlige spesialisthelsetjenesten. ( ) Det må fastsettes særskilt i avtalene dersom de private tjenestene skal ha denne oppgaven. (s.22) Etter denne bestemmelsen har pasienter rett til å velge på hvilket offentlig sykehus eller distriktspsykiatrisk senter de skal få behandling. ( ) Valgretten foreligger allerede når henvisningen foretas av legen og gjelder på alle trinn av behandlingen. ( ) Pasienter som benytter retten til fritt sykehusvalg, kan imidlertid ikke bestemme nivået på behandlingen. ( ) Dette innebærer at den lovfestede retten etter 2-4 til å velge hvor behandlingen skal foretas, bare vil gjelde for tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk i den grad disse tjenestene tilbys ved et sykehus eller et DPS. Endringen i 2-4 innebærer i første rekke at pasientens valgrett utvides fra å gjelde offentlige sykehus (offentlig finansierte) og distriktspsykiatriske sentre etter gjeldende bestemmelse, til også å omfatte en rett til å velge private sykehus eller distriktspsykiatriske sentre som har avtaler med regionale helseforetak om fritt sykehusvalg. Disse endringene vil også gjelde rusbehandling. Departementet kjenner imidlertid ikke til at private sykehus eller Dåser (DPSer?, min kommentar) tilbyr slik behandling i dag. (s.24) Retten til å velge skal gjelde hele landet og ikke være begrenset til behandlingssteder innen pasientens egen bostedsregion. Videre skal retten gjelde på alle trinn i behandlingen, både ved avrusning, utredning/kartlegging og behandling. Ordningen skal omfatte alle institusjoner som er en del av det offentlige tilbudet om tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk. Det vil si det tilbudet som er finansiert av det offentlige som del av oppfyllelsen av sørge-for-ansvaret etter spesialisthelsetjenesteloven 2-1a første ledd nr. 5. Hvilke andre institusjoner utover disse (offentlige eller private) som skal ha fullmakt til å vurdere om en pasient har rettighet etter 2-1 og med det forplikte det aktuelle regionale helseforetaket økonomisk, er det opp til det regionale helseforetaket. Dette vil i praksis begrense pasientenes mulighet for å velge hvilken institusjon som skal foreta denne vurderingen. (s.25)
Etter vedtakelsen av den nye bestemmelsen i sosialtjenesteloven 4-3a er også den kommunale sosialtjenesten pålagt å utarbeide individuell plan. (s.26) Rusmiddelmisbrukeren vil ha rett til den informasjon som er nødvendig for å få innsikt i sin helsetilstand og innholdet i behandlingen, herunder informasjon om mulige risikoer og bivirkninger ved behandlingen, jf. 3-2. ( ) I 3-3 er det gitt regler om informasjon til pasientens pårørende som også vil komme til anvendelse på rusmiddelmisbrukere som er til behandling for sitt misbruk. (s.27) I pasientrettighetsloven kapittel 4 er det gitt regler om samtykke til helsehjelp. Dette er regler som er generelle og gjelder for alle pasientgrupper og alle typer helsehjelp. Reglene vil dermed også gjelde samtykke til behandling for rusmiddelmisbruk. Reglene vil også gjelde for rusmiddelmisbrukere som er lagt inn etter vedtak med hjemmel i sosialtjenesteloven 6-2, 62a of ved tilbakeholdelse på grunnlag samtykket etter 6-3. Vedtak og samtykke etter disse bestemmelsene gjelder tilbakeholdelse uten samtykke og gir ikke grunnlag for behandling uten pasientens samtykke. ( ) Etter denne kan helsehjelp bare ytes med samtykke fra pasienten. ( ) For at samtykket skal være gyldig, skal pasienten ha fått nødvendig informasjon om sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen. (s.28) For helseinstitusjoner som tilbyr spesialisthelsetjenester er det etter spesialisthelsetjenesteloven 3-2 krav om å ha forsvarlige journal- og informasjonssystemer. Pasientrettighetsloven kapittel 5 gir regler om pasientens rett til innsyn i sin journal, til retting og sletting av journal og om overføring og utlevering av journal. (s.28) Reglene om klage gjelder for alle pasientgrupper og ved alle typer helsehjelp, også for rusmiddelmisbrukere som mener de har behov for, eller mottar tverrfaglig spesialisert behandling for sitt rusmiddelmisbruk. En rusmisbruker som for eksempel mener å ha rett til behandlings for sitt rusmiddelmisbruk, og som ikke får slik behandling, kan etter dette klage til Helsetilsynet i fylket. Anmodningen om å få oppfylt rettigheter skal sendes til den som yter helsehjelpen. (s.29) Det vil si at rusmiddelmisbrukere eller andre som ønsker det, kan henvende seg til pasientombudene og be om at ombudet tar opp saker som gjelder denne typen tjenester. ( ) Pasientombudet skal i rimelig utstrekning gi rusmiddelmisbrukere eller andre som ber om det informasjon, råd og veiledning om forhold innen de tverrfaglige spesialiserte tjenestene. (s.29) Helsepersonelloven Fordi tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk er en spesialisthelsetjeneste, jf. spesialisthelsetjenesteloven 2-1a nr. 5, er alt personell som er ansatt i disse tjenestene og som utfører denne typen handlinger, å anse som helsepersonell etter helsepersonelloven. De er da omfattet av lovens regler om rettigheter og plikter for helsepersonell, for eksempel plikt til forsvarlig yrkesutøvelse, jf. 4, taushetsplikt, opplysningsplikt og dokumentasjonsplikt. De vil også være underlagt tilsyn etter tilsynsloven og vil kunne ilegges advarsel av Statens helsetilsyn i medhold av helsepersonelloven 56..
Pasientskadeloven En rusmiddelmisbruker som har lidt et tap som følge av en skade som er voldt under veiledning, undersøkelse, diagnostisering, behandling m.m. ved en institusjon som tilbyr tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk, vil derfor ha krav på erstatning etter pasientskadeloven, dersom lovens øvrige vilkår for erstatning er oppfylt. Tilsynsloven Fordi tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk er definert som en spesialisthelsetjeneste, jf. spesialisthelsetjenesteloven 2-1a første ledd nr. 5, vil som nevnt ovenfor under kapittel 2.4, disse tjenestene og helsepersonellet der være underlagt tilsyn fra Statens helsetilsyn og Helsetilsynet i fylket, tilsynsloven 1 og 2. Tjenestene vil ha plikt til å opprette et internkontrollsystem, jf. tilsynsloven 3 og vil være omfattet av forskrift om internkontroll i sosial og helsetjenesten. HOD Høringsnotat - Høring av endringer i pasientrettighetsloven etter rusreformen m.m. Høringsnotatet inneholder forslag til endringer i pasientrettighetsloven (lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter) og spesialisthelsetjenesteloven (lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m.) etter rusreformen. Forslagene er i hovedsak en kodifisering av den tolkningen og praktiseringen av pasientrettighetsloven som er lagt til grunn etter at rusreformen trådte i kraft 1. januar 2004. I tillegg foreslår vi noen endringer av lovteknisk karakter og to forskriftshjemler som åpner for å fastsette nærmere regler om legemiddelassistert rehabilitering (LAR) og om gjennomføringen av ordningen med fritt valg av sykehus. I kapittel 2 beskrives vedtakelsen av rusreformen. Ved reformen ble behandling for rusmiddelmisbruk definert som en spesialisthelsetjeneste. Disse tjenestene er etter det regulert av helselovgivningen, blant annet pasientrettighetsloven. Stortinget understreket at rusmiddelavhengige skal ha pasientrettigheter på lik linje med andre pasientgrupper. Enkelte av rettighetene etter dagens pasientrettighetslov forutsetter at helsehjelpen gis ved sykehus. Rusbehandling ble etter reformen organisert inn i foretaksstrukturen på ulik måte. Rusbehandling tilbys derfor i dag både ved sykehus og andre typer institusjoner. For å sikre like rettigheter til alle pasienter som henvises til rusbehandling, uavhengig av institusjonstype, kreves derfor noen endringer i pasientrettighetsloven. Kapittel 3 omhandler endringer i pasientrettighetsloven 2-1 om rett til nødvendig helsehjelp. Vi foreslår å presisere i 2-1 at fastsettelsen av behandlingsfrist for tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk skal skje etter en tverrfaglig vurdering av når forsvarlighet krever at helsehjelpen skal gis. I kapittel 4 foreslår vi endringer i pasientrettighetsloven 2-2 om rett til vurdering innen 30 virkedager. Etter gjeldende rett gjelder retten til vurdering bare ved henvisning til sykehus eller spesialistpoliklinikk (for eksempel distriktspsykiatriske sentre). Vi foreslår at denne rettigheten skal gjelde for alle som henvises til rusbehandling, uavhengig av hvilken institusjonstype behandlingen skal gis ved. Dette er i tråd med slik bestemmelsen praktiseres i dag.
Samtidig foreslår vi at de regionale helseforetakene skal ha anledning til å bestemme hvilke rusinstitusjoner som skal vurdere henvisninger til rusbehandling og fastsette individuelle behandlingsfrister. Dette er i tråd med dagens praksis. I kapittel 5 foreslår vi å endre pasientrettighetsloven 2-3 slik at retten til fornyet vurdering ved henvisning til rusbehandling også skal gjelde etter henvisning fra sosialtjenesten. Etter gjeldende rett kreves henvisning fra allmennlege for at pasienten skal ha rett til fornyet vurdering. Kapittel 6 omhandler rett til valg av sykehus m.m. etter pasientrettighetsloven 2-4. Vi foreslår at valgretten skal gjelde ved henvisning til all rusbehandling, uavhengig av institusjonstype. Dette er i tråd med dagens praksis. Etter gjeldende rett omfatter bestemmelsen bare henvisning til sykehus eller distriktspsykiatriske sentre. For pasienter som kan holdes tilbake med hjemmel i vedtak etter sosialtjenesteloven 6-2 og 6-2a, foreslår vi at retten til å velge behandlingssted (herunder rett til å skifte behandlingssted) begrenses til å gjelde så langt en gjennomføring av valgretten ikke vil være uforsvarlig eller i betydelig grad egnet til å svekke formålet med tilbakeholdelsen. Den samme begrensningen foreslås overfor pasienter som er under frivillig legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Departementet foreslår i kapittel 7 en lovteknisk forenkling (sammenslåing)av nåværende to forskriftshjemler om øyeblikkelig hjelp og om akutt behandling for rusmiddelmisbruk. I tillegg pålegges de regionale helseforetakene å utpeke på forhånd det nødvendige antall institusjoner (eller avdelinger i institusjoner) som har plikt til å gi akutt rusbehandling. Plikten til å sørge for akutt rusbehandling følger allerede av bestemmelsen i spesialisthelsetjenesteloven 2-1a første ledd nr. 5. I kapittel 8 er det foreslått endringer i spesialisthelsetjenesteloven 3-14 for å forbedre den lovtekniske reguleringen av området. 3-14 fastsetter at reglene i sosialtjenesteloven 7-11 og nærmere gjennomføringsregler gitt i forskrifter med hjemmel i 7-11 også gjelder for rusinstitusjonene i spesialisthelsetjenesten. Denne bestemmelsen skal etter forslaget oppheves og erstattes med en ny hjemmel til å gi egne forskrifter med tilsvarende innhold direkte med hjemmel i spesialisthelsetjenesteloven. Kapittel 9 inneholder forslag om oppfølgning av evalueringen av legemiddelassistert rehabilitering (LAR). I tillegg til utarbeidelsen av faglige retningslinjer som Sosial- og helsedirektoratet arbeider med, foreslår vi en hjemmel til å utarbeide forskrifter med nærmere regler om legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Hjemmelsbestemmelsen gir adgang til å fastsette regler blant annet om formålet med LAR, kriterier for inntak og utskrivning, krav om individuell plan for pasienter i LAR og krav om at pasienter i LAR avlegger urinprøve for kontrollformål. Departementet vil komme nærmere tilbake til innholdet i en eventuell forskrift (herunder de økonomiske og administrative konsekvensene) i forbindelse med alminnelig høring av et forskriftsutkast.
Rettighetsvurderinger Pasientrettighetslovens 2-2 regulerer pasienters rett til å få sin helsetilstand vurdert. Vurderingen skjer på grunnlag av henvisningen, men om nødvendig skal supplerende opplysninger innhentes eller pasienten kan innkalles til undersøkelse. Vurdering av pasienters rett til helsehjelp/nødvendig helsehjelp er en viktig del av DPS/ruspoliklinikkens arbeidsoppgaver. Denne oppgaven skal gjennomføres på grunnlag av medisinske, psykologiske og sosialfaglige vurderinger. Ut fra resultatet av vurderingen skal det når pasienten har rett til nødvendig helsehjelp, gis en tidsfrist for oppstart av behandlingen, og det skal angis behandlingsnivå. Pasienten skal dessuten informeres om sine rettigheter, inklusive klagerett og retten til fritt sykehusvalg. Dersom konklusjonen på rettighetsvurderingen blir at pasienten har rett til behandling på nivå to (poliklinisk behandling), må behandlingsopplegg iverksettes ved poliklinikken innen den angitte tidsfristen. Poliklinikken fører venteliste basert på behandlingsnivå og tidsfrister. Gjennom lov og merknader til lov er det fastsatt tre kriterier som alle skal være oppfylt for at retten til helsehjelp skal utløses. Disse er: Alvorlighetskriteriet: Pasienten skal ha et visst prognosetap med hensyn til livslengde eller ikke ubetydelig nedsatt livskvalitet dersom helsehjelpen utsettes. Nyttekriteriet: Det skal foreligge en vurdering, eventuelt dokumentasjon, for at den aktuelle behandlingen kan bedre pasientens tilstand, livslengde og prognose. Kostnadskriteriet: Det skal foreligge et rimelig forhold mellom kostnadene ved behandlingen og den forbedring av pasientenes helsetilstand som behandlingen forventes å gi. Kriteriene skal gi grunnlag for reell prioritering av de pasientgrupper som trenger hjelpen mest. Dette innebærer at kriteriene skiller mellom de pasienter som har behov for hjelp, men som kan vente; og de som må ha denne hjelpen så snart som mulig. Hver enkelt pasient skal få sine rettigheter vurdert uavhengig av behandlingskapasitet 1. Individuell plan Pasientrettighetsloven har regler om pasienters rett til medvirkning og informasjon ved gjennomføring av helsehjelp, herunder rett til å medvirke ved valg av tilgjengelige og forsvarlige undersøkelses- og behandlingsmetoder. Pasientrettighetsloven har også regler om samtykke til helsehjelp som gjelder uavhengig av behandlingsform. Samtykket skal gis på bakgrunn av nødvendig informasjon om pasientens helsetilstand og innholdet i helsehjelpen. Det må sikres at disse forhold er ivaretatt i forbindelse med utarbeiding av individuell plan.. En individuell plan skal være langsiktig og beskrive ulike målsettinger, behandlingstiltak, behandlingsfaser, osv. En må forutsette at flere instanser samhandler i oppfølgingen av pasienten. Den tidligere sekvensielle modellen med forvern behandling - ettervern erstattes av en modell der flere instanser arbeider samtidig, og der behandlingsinnsatsen dimensjoneres i et langsiktig perspektiv. Behandlingen må tilrettelegges uavhengig av om pasienten til tider avbryter behandlingen for en periode. Når pasienten igjen er tilgjengelig kan de ulike partene gjenoppta oppfølgingen. Dette medfører at behandlingen ikke blir sammenhengende, og at man forutsetter at klienten trenger avbrutte men gjentatte behandlingssekvenser (ekstensiv behandling). 1 De regionale helseforetakene har utarbeidet en felles operasjonalisering av prioriteringsforskriften.
For å kunne tilby et formålstjenlig behandlingsopplegg forutsetter ofte behandlingen et nært samarbeid med spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og sosialtjenesten. For at gjennomføring av tverrfaglig spesialisert rusbehandling skal ha den tilsiktede effekt, er det i mange tilfelle nødvendig at sosialtjenesten arbeider parallelt med å etablere en individuelt tilpasset bolig. Pasientens økonomiske situasjon må også sikres. I dette samarbeidet står utarbeiding av individuell plan sentralt. Utarbeiding av individuell plan kan ivareta flere funksjoner: - ivareta pasientens rettigheter (rettssikkerhet) - konkretisering av pasientens bestilling av hjelp - uttrykke pasientens selverkjennelse/motivasjon for å gjennomføre behandlingen - konkretisere hvilke endringer som må gjennomføres i pasientens liv - planlegge gjennomføring av behandlingstiltakene og videre oppfølging - dimensjonere oppfølgingen i ulike behandlingsfaser - overvåke gjennomføringen (kontrollere/ha tilsyn med) - evaluere gjennomføringen Det er en utfordring å gjøre den individuelle planen til pasientens plan og ikke bare en plan for gjennomføring av ulike behandlings-/oppfølgingstiltak. For mange pasienter er det slik at det er først når han/hun har vært til behandling en stund, at hun/han innser betydningen og nødvendigheten av tiltakene i planen. Det kan også være et mulig konfliktområde hvis det er stor forskjell på hva pasienten selv ønsker og hva behandler mener pasienten trenger å gjøre noe med. Dette er problemstillinger som vil tydeliggjøres i løpet av behandlingsprosessen, og som kan bidra tilpasientens bevisstgjøring om sin egen situasjon.