Knut Helland: Nyhetskonvensjoner i fjernsyn: Om å få nyhetene til å se ut som nyheter Tidligere sjefredaktør i Dagsrevyen, Herbjørn Sørebø, har i ulike sammenhenger uttalt at 'Dagsrevyen er skinnegangen og lokomotivet' i NRK sitt fjernsynstilbud: Programmet trekker seere, gir kanalen troverdighet og seriøsitet, og er et viktig våpen for NRK i en konkurransesituasjon. På samme måte uttalte en av dem som var ansvarlig for den skandinaviske satelittkanalen TV3 seg om hvorfor en valgte å satse på nyhetssendinger: '...in order to help establish the credibility and seriousness of TV3 as a station it was seen that news was an integral part of the process of credibility which was required. So news has always served that political and promotional function.' Da TV3 skulle etablere seg i det skandinaviske fjernsynsmarkedet i 1987, ble altså nyhetsprogram inkludert i sendeskjemaet fordi kanalen ønsket å bli ansett som seriøs og troverdig. Men det er ikke tilstrekkelig for en kanal å ha nyheter. Det er også viktig at nyhetene blir produsert og presentert på bestemte måter - at de følger bestemte konvensjoner. Tre slike konvensjoner synes å være særlig viktige. For det første at nyhetene er etterrettelige eller 'sanne'. Det vil si at episoder og hendelser som er rapportert å ha skjedd, faktisk har funnet sted. Dersom det er mulig vil nyhetene ofte 'vise fram' at de er etterrettelige, eller demonstrere autentisitet ved å 'hevde' at 'vi var der'. Et eksempel på en slik demonstrasjon er korrespondentens 'stand up': 'Dette er Eva Bratholm fra Washington'. En annen konvensjon er at nyhetene skal være aktuelle i den forstand at det som blir rapportert bør ha skjedd nylig. En tredje konvensjon er at nyhetsvurderingen skal foregå uavhengig av økonomiske, politiske, statlige og andre interesser - det dreier seg om journalistisk og redaksjonell uavhengighet og integritet. I denne artikkelen, som er basert på en studie av nyhetene i Dagsrevyen og nyhetene i TV3 (Note 1), vil jeg belyse tre spørsmål: Hvordan produseres nyheter i fjernsyn for å kunne 'se ut som' nyheter? Finnes det tilfeller der nyhetene ikke er produsert eller presentert i overensstemmelse med idealer for nyhetsproduksjon og -presentasjon? Hva forteller eventuelt slike tilfeller om forholdet mellom nyhetspresentasjon, nyhetsproduksjon og nyhetskonvensjoner? De fleste eksemplene er hentet fra Dagsrevyen. Noen av eksemplene er spesielle, og ikke nødvendigvis representative for hvordan nyhetsproduksjonen foregår i Dagsrevyen. Likevel, episodene har funnet sted, og er illustrative for spørsmålene som er reist. OM Å PRODUSERE AUTENTISKE UTENRIKSNYHETER La oss se nærmerer på konvensjoner knyttet til nyhetenes autentisitet. Ett grep for å produsere autentiske fjernsynsnyheter er å bruke 'synk'. 'Synk' er blant nyhetsmedarbeidere brukt som betegnelse på en bildesekvens med synkronisert lyd. Betegnelsen var opprinnelig brukt om filmsekvenser hvor lyd og bilde var synkronisert før video ble mediet for fjernsynsnyheter. 'Synkene' blir f.eks. brukt for å la ulike aktører representere synspunkter i tilfeller hvor det er vanskelig for nyhetsredaksjonen å selv ha en mening. Et eksempel på dette er politisk stoff som må balanseres og verifiseres, f.eks. ved å feste det til en person. I tillegg blir 'synkene' brukt som bevis på tid og sted, og skaper på den måten også et inntrykk av autentisitet; at Dagsrevyen er tilstede der det skjer. Som en av utenriksmedarbeiderne sa: ''Synker' gir et inntrykk av å ha vært der.... fjernsynet som medium gir noen fantastiske muligheter, teknologisk sett, for å kunne illustrere hendelser.' La oss si at den amerikanske presidenten har holdt en tale. Talen blir ansett for å ha stor nyhetsverdi, og det blir viktig å illustrere hendelsen. Overføring av bilder fra eget team for Dagsrevyen er svært dyrt, og ofte unødvendig. Bilder av sentrale nyhetshendelser vil som regel ha kommet gjennom Eurovisjonens utveksling (EVN), eller kan være tatt fra en av CNN sine sendinger (Dagsrevyen har en avtale om å bruke materiale fra CNN). En av NRKs korrespondenter i USA blir bedt om å lage en rapport om talen. Den som er ansvarlig på utenriksdesken vil i slike tilfeller prøve å få med en 'synk'- sekvens fra talen (eventuelt med teksting) for indikere at Dagsrevyen har vært der, og at det korrespondenten rapporterer at presidenten sier er 'sant'. Arbeidet med å tilrettelegge 'synker' for en korrespondent er tidkrevende. Korrespondenten må informeres om hvilke bilder som er tilgjengelige (dersom han/hun ikke selv har sett de samme bildene i et amerikansk nyhetsprogram). Videre må ansvarlig på utenriksdesken og korrespondenten bli enige om hvilke bilder og hvilke nyhetsmessige vinklinger som kan være relevante. 'Synker' blir ikke kun brukt i utenriksnyhetene. Men de får ofte en spesiell funksjon der fordi Dagsrevyen oftest tar opp og redigerer de nasjonale nyhetene selv, og sånn sett ikke har problemer med å vise at 'en er tilstede'. For utenriksnyheter er kostnadene ved å overføre egenproduserte bilder så store at slike nyheter oftest blir basert på bildemateriale fra byråer og andre fjernsynsselskaper. Fordi de fremmer inntrykket av autentisitet, blir 'synker' i utenriksnyhetene altså ofte brukt for å illustrere telefonrapporter fra korrespondentene. Ved bruk av 'synker' kan inntrykket av at 'Dagsrevyen har vært her' dyrkes gjennom at korrespondentens rolle som 'øyenvitne' blir understreket. Et ønske om
å bruke korrespondentene på en slik måte kommer klart til uttrykk i en innstilling fra et internt utvalg i Dagsrevyen (NRK-Dagsrevyen, 1991): 'Utvalget har drøftet bruken av telefonrapporter. Vi mener korrespondentene må brukes på en annen måte. Det fungerer bra når en korrespondent leverer korte rapporter, gjerne øyenvitneskildringer.' Innad i Dagsrevyen ble det i løpet av Golfkrigen gitt uttrykk for at korrespondentenes rolle endret seg, og at de i økende grad ble brukt som 'øyenvitner'. På mange måter har den tekniske utviklingen forandret korrespondentenes rolle. Selv om det ikke ser slik ut i rapportene, fungerer korrespondenten i mindre grad som 'førstehånds-kilde' til nyheter i det området de dekker. I Dagsrevyens nyhetsredaksjon mottas nå nyhetstelegrammer elektronisk fra hele verden på PC-nettet omtrent samtidig som nyhetene sendes fra nyhetsbyråene. Nyhetsredaksjonen har tilgang til stoff fra mange byråer. Det har som regel ikke korrespondentene. Følgelig er redaksjonen ofte bedre informert om de siste hendelsene i områdene korrespondentene dekker enn det korrespondentene er selv. Med ny video- og satellitt-teknologi har også tilgjengeligheten på aktuelle videosekvenser fra byråer og kringkastingsselskaper økt i Dagsrevyen. For nyhetsmedarbeidere i fjernsyn er det dermed ofte en større utfordring å dyrke fram autentisitet enn det er å framskaffe selve nyheten. Den følgende episoden er fra Dagsrevyen, og fant sted rett før Golfkrigen: Utenriksansvarlig ble ringt opp av en av korrespondentene i Midt-Østen. Til korrespondenten kunne han ivrig fortelle at nyhetsredaksjonen nettopp hadde mottatt videosekvenser med bilder fra demonstrasjoner i Bagdad mot USAs engasjement i Midt-Østen: 'Nå har vi nettopp fått inn noen bilder fra din del av verden. Fra den amerikanske ambassaden i Bagdad - det er demonstrasjoner. De hopper og bærer seg og skriker. Det er det eneste vi har. Det er de bildene vi har.' Korrespondenten som ringte var stasjonert i en annen by i Midt-Østen, langt fra Bagdad. Han visste ikke om demonstrasjonen før utenriksansvarlig fortalte ham om den. Korrespondenten ble spurt om å lage en telefonrapport for å illustrere bildene, men korrespondenten hadde ikke adgang til de samme nyhetstelegrammene som Dagsrevyen. Utenriksansvarlig måtte derfor fortelle korrespondenten hva som var skjedd, og måtte også informere om bildene som skulle brukes for å lage rapporten. Korrespondenten hadde en del bakgrunnskunnskap, og de samtalte om hvordan nyheten skulle vinkles og presenteres. Når korrespondenten leste sin rapport over telefonen, ble den tatt opp i nyhetsredaksjonen og redigert sammen med bildene. I den endelige rapporten ble videosekvensene presentert sammen med kommentarer fra korrespondenten som var i Midt-Østen, men som ikke var i Irak (det gikk klart fram av rapporten at vedkommende ikke var i Bagdad). Korrespondenten kjente altså ikke selv til hendelsen, var blitt orientert om den av ansvarlig på utenriksdesken, og hadde ikke selv sett bildene som illustrerte rapporten. Denne måten å lage utenriksrapport på er ganske vanlig både i NRK og i andre fjernsynsselskaper. Den viser at det er utviklet ulike grep (produksjonspraksiser) for å fylle noen konvensjoner for hvordan nyhetene skal presenteres (tekstkonvensjoner). I den nevnte episoden var det konvensjonen autentisitet som ble fremmet. Innslaget ble produsert som det ble for å understreke at Dagsrevyen var der hendelsen fant sted. Det faktum at nyhetsredaksjonen i Dagsrevyen ofte var bedre informert om hva som skjedde i Golfen enn korrespondentene i det aktuelle området førte til en interessant hendelse ved utenriksdesken. Ansvarlig ved desken mottok en byråmelding om at en rakett hadde truffet byen der en av korrespondentene i Midt-Østen var stasjonert. Circa 10 minutter seinere ringte korrespondenten i den byen opp redaksjonen for å spørre om det var noe de ville han skulle rapportere om. Utenriksansvarlig kunne da underrette korrespondenten om at: 'Det har smelt i byen du er i...' Korrespondenten, som ikke visste om hendelsen, reagerte spontant: 'Hva??!!' Episodene over representerer ikke noe fundamentalt brudd med idealer for hvordan nyheter skal produseres eller presenteres: Det er en viss overensstemmelse mellom tekstkonvensjoner, produksjonsidealer og produksjonspraksiser. En observant seer vil også kunne tolke seg fram til hvordan 'teksten' har blitt konstruert ettersom det finnes 'spor' i innslagene som kan bidra til slike tolkninger. Men i andre tilfeller finner en ikke slike 'spor': Redaksjonen har, på ulike måter, valgt å unngå å informere seeren om viktige aspekter ved hvordan nyhetsrapporten har blitt til. OM PRODUKSJONSIDEALER OG PRODUKSJONSPRAKSISER I noen tilfeller er det en klar uoverensstemmelse mellom generelle tekstkonvensjoner og produksjonsidealer på den ene siden, og faktiske nyhetsinnslag og produksjonspraksiser på den andre. Høsten 1992 var det en sultkatastrofe i Somalia. I løpet av en kort periode i september det året dukket det opp reportasjer om Somalia i ganske mange nyhetsmedier. Hva var årsaken til det? Bortsett fra at
sultkatastrofen uten tvil hadde nyhetsmessig relevans, viste det seg at nyhetsmedarbeidere fra ulike nyhetsredaksjoner deltok på en tur som var organisert og betalt av Røde Kors. I forhold til problemstillingen i denne artikkelen er det relevant å peke på at det ikke fantes 'spor' av det i nyhetene i de tilfellene redaksjoner fikk utgifter betalt. Det er ikke vanskelig å finne liknende episoder. Et ferskt eksempel er Fakkelstafetten før OL på Lillehammer. Dagsrevyen hadde gjort avtale med Postverket, som sponset stafetten, om å dekke den regelmessig. Til gjengjeld ble fotografen som tok bildene betalt av sponsor. Etterhvert grep Kulturdepartementet inn og krevde at Dagsrevyen selv skulle betale bildedekningen av stafetten (NRK-Tidssignalet, 03.03.94). Nyhetsinnslagene informerte ikke publikum om at det dreide seg om en form for sponsing av nyhetene. Mens jeg observerte i Dagsrevyen i løpet av en treårsperiode fra 1989, så jeg flere eksempler på at foretak og organisasjoner betalte utgifter Dagsrevyen hadde for å dekke nyhetene. Dette kunne ta ulike former. Ett eksempel er flyselskapet som inviterte reportere på tur. En av reporterne i Dagsrevyen påpekte ganske kynisk at: 'Dette kan kalles oppkjøpt sendetid i Dagsrevyen. Braathen skal hente en ny flytype i Seattle - reportasje om støysvake fly. Braathen åpner flyrute til Svalbard - reportasje.' (min understrekning) Jeg intervjuet en av de redaksjonelt ansvarlige om dette. Vedkommende understreket at slike ting måtte godkjennes av redaksjonsledelsen før reporteren fikk reise: 'Selv om vi reiser til USA for å se på et nytt fly, så skal vi kunne la være å lage stoff. Og det stoffet vi lager skal ikke ha noen bestemt vinkling. Det skal utelukkende være de rent nyhetsmessige vinklinger som skal legges på det stoffet. Og vi skal kunne være kritiske. Den som har betalt turen skal aldri kunne komme inn og kontrollere reportasjen før den sendes, eller på noen måte hindre oss i å lage stoff.' Jeg spurte også hvorvidt det var et problem for redaksjonen at slike ting foregikk, og fikk til svar: 'Det kan være et problem. Men det har med våre ressurser å gjøre.' I et annet tilfelle betalte en asiatisk ambassade en reportasjetur for et team fra Dagsrevyen. 'Vi reiste dit med team og reporter. Turen var betalt av en [asiatisk] ambassade her i Norge. Og det er vel da underforstått at man ikke kan være for uvennlig.' Tre reportasjer til Dagsrevyens helgemagasin ble laget fra denne turen. Den ene var om kongen i landet som flyttet fra vinter- til sommerpalasset. Den andre tok opp prostitusjon og AIDS, mens den tredje handlet om endringer i landbruket for å unngå produksjon av narkotiske stoffer. Den første av reportasjene hadde karakter av å være en eksotisk skildring mens de to siste var mer analytiske og kritiske. Hverken i flyreportasjene eller i reportasjene fra det asiatiske landet var det 'spor' som tilkjennega hvordan de var finansiert. Blant reporterne i Dagsrevyen var det delte meninger om reportasjene. Da jeg spurte om det var bra at seerne ikke fikk vite om det når utgifter til nyhetene var betalt på denne måten, svarte en av seniorene i nyhetsredaksjonen: 'Ja, jeg ser problemet.... Det er et spørsmål om hva man egentlig bør oppgi og ikke oppgi. Det er et vurderingsspørsmål som jeg synes NRK har tenkt for lite gjennom.' (min utheving) Flere av reporterne understreket at de som betalte slike turer ikke uten videre kunne forvente at de skulle få dekning, eller kunne styre vinklingen på reportasjene. I forhold til prinsipper og konvensjoner om journalistisk etikk og integritet er det likevel relevant å reise spørsmålet om hvorvidt Dagsrevyen ville tatt turen til Asia dersom ikke turen var blitt betalt av ambassaden. Spørsmålet ble stilt til flere av medarbeiderne i Dagsrevyen, og alle svarte benektende. Mange av medarbeiderne i Dagsrevyen var opptatt av spørsmålet om integritet. Som en av dem uttrykte: 'Disse tingene er med på å forme det journalistiske innholdet. I forhold til hovedproblemstillingen om journalistisk integritet må vi være klar over at vi er i ferd med å bli brukt. Men vi må holde det opp mot om det er av interesse for seeren.' Dette utsagnet er interessant. Vedkommende sier at på den ene siden er Dagsrevyen i ferd med å bli brukt. På den andre siden kan en kompromisse dersom det en presenterer er av interesse for seerne. Men det viktige spørsmålet blir så: Burde publikum fått vite at de tre nevnte reportasjene fra Asia var laget med økonomisk støtte fra landets ambassade i Norge? Jeg spurte den samme senioren om det, og fikk til svar: 'Et interessant spørsmål. Det er klart at utfra tradisjonell tenkning... tror jeg vi underforstått ville føle oss sånn i forhold til seeren at 'se på den reportasjen med en viss klype salt'. Det ønsker vi jo ikke, i og for seg. Vi ønsker vel heller å si at denne reportasjen har blitt sånn på tross av at denne turen er blitt betalt av....' OM NYHETSKONVENSJONER, FORVENTINGER OG NORMER Nyhetsmediene har en spesiell plass i et demokratisk samfunn. De skal blant annet ideelt sett fungere som en fjerde statsmakt. Gjennom at den enkelte nyhetsredaksjon forholder seg til visse normer for hvordan nyheter skal produseres og presenteres, framstår den som representant for de, ideelt sett,
kritiske og uavhengige mediene. Slike normer er nedfelt som konvensjoner i nyhetsgenren. Det er slike konvensjoner som gjør at publikum umiddelbart vil gjenkjenne et nyhetsprogram og rette andre forventinger mot for eksempel Dagsrevyen enn mot Erik Diesens reiselivsprogrammer. Det gjensidige forholdet nyhetsgenren skaper mellom nyhetsmediene og publikums forventninger er blitt kalt for medienes samfunnsmessige kontrakt (se Connell 1986; Neale 1981; Seiter 1987; Todorov, 1975; Kjørup 1993). Nyhetsmedarbeidere reindyrker nyhetsgenren. Det er deres jobb å vite hva en kan og bør presentere - og på hvilken måte. Konvensjoner for hvordan nyhetene best skal presenteres er blitt til produksjonsmessige håndgrep ved at oppfatninger om hvordan nyhetene skal se ut (tekstkonvensjoner) er nedfelt i håndverksmessige måter å produsere nyhetene på (produksjonspraksiser). Når nyhetene blir produsert er de altså laget for å samsvare med de konvensjoner som er gitt gjennom nyhetsgenren. Slik sett 'påstår' nyhetene også implisitt at de er produsert i henhold til idealer for hvordan nyheter skal produseres (Note 2). Eller med andre ord, nyhetsforetaket hevder at det representerer den fjerde statsmakt, og følger de normer som ligger til denne institusjonen. På denne måten bidrar nyhetsredaksjonene også til kontinuerlig å reprodusere og redefinere nyhetsinstitusjonen. I en del tilfeller synes det som om konvensjoner for hvordan nyheter skal presenteres, tekstlig sett, blir for sterke: Det blir viktigere å få de presenterte nyhetene til å stemme overens med tekstkonvensjoner enn å produsere dem i henhold til idealer for hvordan nyhetsproduksjon skal foregå (produksjonsidealer). Med de praktiske begrensningene som fins i forhold til den daglige nyhetsdekning synes det viktigere at nyhetene fyller en del tekstlige krav framfor at de fyller ideelle krav til hvordan nyhetene skal produseres. Videre synes det viktig at publikum ikke får vite det dersom det er uoverensstemmelse mellom hvordan nyhetsinnslagene 'hevder' at de er produsert, og hvordan produksjonen faktisk har foregått. Det ville sannsynligvis vært uaktuelt for Dagsrevyen å informere seerne om at 'dette innslaget har blitt til ved økonomisk støtte fra...'. Hvorfor? Fordi det ville bryte radikalt med seernes forventninger om Dagsrevyen sin nyhetspraksis i forhold til konvensjoner om uavhengighet og redaksjonell integritet. Dagsrevyen, som en representant for nyhetsgenren, ville vanskelig kunne fortsette å hevde - og å forutsette - sin uavhengighet i nyhetsdekningen dersom publikum visste at redaksjonen brøt med grunnleggende idealer for produksjon av nyheter. Programmets troverdighet ville bli undergravd. Og troverdighet er grunnleggende for en nyhetsformidler. At medarbeiderne i Dagsrevyen var opptatt av hvordan en skulle bygge opp og bevare programmets troverdighet, så jeg mange eksempler på i løpet av mitt feltarbeid. Følgende ble sagt av en person med redaksjonelt ansvar: 'Hvis vi presenterer faktiske feil, eller presenterer nyhetene på en slik måte at vi gir en forvridning av det faktiske forhold, så vil vi ikke bli trodd. Dersom vi ikke blir trodd på det vi sender, at vi er korrekte, oppfyller en del formelle krav, så vil vi ha ødelagt oss selv journalistisk. Det finnes ikke noe viktigere for oss enn troverdighet. Og den er det mye raskere å bryte ned enn å bygge opp.' (min understrekning). OM FJERNSYNSNYHETER I EN KONKURRANSESITUASJON Nyheter er viktige for å profilere en fjernsynskanal i konkurransen om seere. Etter at TV2 startet sine sendinger kan vi i konkurransen mellom TV2 og NRK se tre interessante tendenser: For det første er terskelen for ekstra nyhetssendinger blitt lavere: Nyhetenes og nyhetsprogrammenes aktualitet er blitt enda mer framtredende. For det andre synes det som om det er viktig for Dagsrevyen og TV2-nyhetene å 'tømme' hverandres sendinger: Det vil si å være først med å dekke ting, og også eventuelt å være alene om dekningen. På denne måten dyrkes nyhetenes aktualitet og programmenes eksklusivitet. I forhold til ekstrasendinger synes det for eksempel som om kanalene helst legger disse rett før den andre kanalens nyhetsprogram. For det tredje har større bevissthet om hvordan nyhetene, tekstlig sett, skal presenteres, ført til større krav om bildesekvenser og bildefortellinger: Oppfatninger om hvordan nyheter best skal formidles på fjernsyn endres (Helland, 1992). I forhold til den siste tendensen er det relevant å spørre om konkurransen i fjernsynet derfor i økende grad har ført til uoverensstemmelse mellom produksjonsidealer og produksjonsmåter. Under Golfkrigen kunne en for eksempel se hvordan fjernsynsnyhetene i den vestlige verden profilerte seg ved å bringe 'autentiske' bildesekvenser fra krigen. En del av disse sekvensene viste seg i ettertid å være (prefabrikert) amerikansk militær propaganda. Årsaken til at slike sekvenser ble inkludert både i CNN og i Dagsrevyen er tilsynelatende enkel: En av de viktigste konvensjonene for fjernsynsnyheter er at de skal illustreres med bildesekvenser. I løpet av Golfkrigen var det mange sendinger som skulle fylles med bildesekvenser for at en skulle kunne lage 'godt fjernsyn'. Fjernsynsstasjonene fungerte som støvsugere av visse typer visuelt materiale, og terskelen for en del av dette ble usedvanlig lav. Sjefen for NRK-Fjernsynets utenriksavdeling, Jahn Otto Johansen (1991), artikulerte dette i boka Sannhetens likksiste? - Gulfkrigen og media: 'Aldri har vel noen militær konflikt vært dekket så mye ved direktesendinger fra pressebriefinger som nettopp Gulfkrigen. Og heller ikke har noen krig fått en slik overdekning av intervjuer og reportasjer
om ikke-begivenheter. Aldri har jeg sett så mye video av mekanikere som klargjorde fly, piloter som gjorde V-tegn før start, stridsvogner som rullet pent og pyntelig rundt i ørkenen, soldater som pusset kanoner og ren venting, som i TV-dekningen fra Den persiske gulf.... i TV-sendingene fra krigsområdet i Gulfen fremkom det lenge lite av det som også er krigens sanne ansikt - ødeleggelse og død.' (s. 8) Videre: 'Under det meste av Gulfkrigen bestod TV-dekningen enten av irrelevante opptak... eller av reporterstemmer, som heller ikke hadde så mye eksakt og nytt å fortelle.... Presset på reporterne om stadig å bringe noe nytt og originalt blir for stort. Resultatet blir gjentakelse og spekulasjoner.' (s. 31) Johansen mener årsaken til denne formen for dekning var tidspress: 'Problemet lå... i at media på grunn av tidspresset og det stadige behovet for noe nytt, kom i skade for å bringe desinformasjon uten selv å vite det.' (s. 24) Like viktig var det at en i dekningen av konflikten var opptatt av å lage 'godt fjernsyn' og at det var begrenset hva slags materiale en kunne og valgte ta tak i. Resultatet var uten tvil en ensidig dekning der en av partenes definisjon av konflikten ble fremmet (Allern, 1992). Vil så det å 'lage godt fjernsyn' i en konkurransesituasjon forsterke tendensene fra Golfkrigen? Vil en konkurransesituasjonen også føre til at intensjoner om å lage 'godt fjernsyn' gir en ytterligere diskrepans mellom produksjonsidealer og produksjonsmåter? Spørsmålene kan besvares med et både óg. Et slikt svar er begrunnet i at troverdighet er svært sentralt for nyhetsredaksjonene. I konkurransen med TV2-nyhetene er trolig Dagsrevyens største fortrinn den troverdigheten som redaksjonen har bygd opp gjennom mange år. Og for TV2-nyhetene er det viktig å framstå som like seriøs og troverdig som Dagsrevyen. Som en av nyhetsmedarbeiderne i Dagsrevyen sa (se sitat over) er det sannsynlig at troverdighet kan brytes ned mye raskere enn den kan bygges opp. Slik sett blir det enda viktigere i en konkurransesituasjon å ikke bli avslørt for å bruke framgangsmåter som bryter med idealer for hvordan nyhetene skal produseres. KONKLUSJON - OM KONVENSJONER, INTEGRITET OG ETIKK I den direkte fjernsynssendingen fra kvinnenes 15 km fri teknikk langrenn under OL på Lillehammer redigerte NRK inn et opptak av en rev. Begrunnelsen for å redigere inn reven var i følge produceren å : '... live opp i sendingen på et punkt i løpet hvor det ikke skjedde noe og å variere med bildene av folkelivet'. Reven fikk stor presseomtale, og ble diskutert på lederplass i flere aviser. Ifølge ansvarlig for NRKs OL-studio, Tom Berntsen, hadde en laget en del slike opptak som skulle inngå i sendingene. Berntsen sa også at seerne burde ha blitt informert om at reven var forhånds-opptatt, men at en ikke oppfattet episoden som noen stor sak (Bergens Tidende 15.02.94). Gunnar Bodahl Johansen i Norsk Presseforbund uttalte imidlertid til Bergens Tidende at NRK kan svekke sin troverdighet hvis man utgir en konstruert situasjon for å være autentisk virkelighet: 'Vi må være sannferdige i vår nyhetsformidling. Ellers går vi på akkord med alle moralske forestillinger.' Kan en tillate seg å sende opptak for å 'variere' sendingen i en sportssending som publikum forventer er en direktesending? For å gi en parallell: Dersom et fotografi gir seg ut for å tilhøre genren 'villmarksfotografier', bør ikke fotografen da opplyse om det dersom bildet er tatt i en dyrehage? Episoden med reven var ikke noen stor sak. Spesielt fordi den fant sted i en sportssending og ikke i en nyhetssending. Men episoden, og medieomtalen av den, er interessant. Spørsmålet blir: Hvor mye, og på hvilke måter, kan sendingene varieres for 'å lage godt fjernsyn' før produksjonsmåten ikke lenger samsvarer med produksjonsidealene? Hva skal til for at håndverksmessige grep og konvensjoner kommer i konflikt med produksjonsmessige idealer - idealer som er nært knyttet til nyhetsinstitusjonen og publikums forventninger? Hvilke konsekvenser har det eventuelt at nyhetsredaksjoner reindyrker tekstkonvensjoner på bekostning av produksjonsidealer? Dette er problemstillinger som har med forholdet mellom integritet, etikk og redaksjonell praksis å gjøre. Det er også problemstillinger som i en del tilfeller synes lite avklart. Og det er derfor problemstillinger en bør begrepsfeste og sette på dagsorden - både i og utenfor nyhetsredaksjonene. Noter: Note 1: Artikkelen bygger på et forskningsprosjekt i TV3 og NRK-Dagsrevyen om nyhetsproduksjonsprosesser i fjernsyn (Helland, 1993). Intervjuer og observasjoner presentert i denne artikkelen er gjort i forbindelse med prosjektet, og foregikk hovedsaklig i perioden 1989 til 1991. Jeg vil takke nyhetsmedarbeidere i TV3 og i Dagsrevyen for deres tålmodighet og imøtekommenhet. [tilbake] Note 2: På engelsk har jeg kalt slike 'tekstuelle påstander' for textual claims (Helland, 1993). [tilbake] Litteratur:
Allern,S. (1992): Kildenes makt - Ytringsfrihetens politiske økonomi. Oslo, Pax. Connell,I. (1986): 'Television News and the Social Contract'. I S.Hall (red) Culture, Media, Language. London, Hutchinson. Helland,K. (1992): 'Dagsrevyens nye ansikt - Kun kosmetikk?' I Samtiden, nr. 4. Helland,K. (1993): Public Service and Commercial News - Contexts of Production, Genre Conventions and Textual Claims in Television. PhD-avhandling, Centre for Mass Communication Research, University of Leicester. Johansen,J.O. (1991): Sannhetens likksiste? - Gulfkrigen og media. Oslo, Aschehoug. Kjørup,S. (1993): 'Faktion - en farlig blanding'. I Mediekultur, Vol. 19. NRK-Dagsrevyen (1991): 'Den nye Dagsrevyen - Sluttrapport fra et hurtigarbeidende utvalg'. Neale,S. (1981): 'Genre and Cinema'. I T.Bennett et al. (red) Popular Television and Film. London, BFI. Seiter,E. (1987): 'Semiotics and Television'. I R.C.Allen (red) Channels of discourse, London, Routledge. Todorov,T. (1975): The Fantastic - A Structural Approach to a Literary Genre. Ithaca, New York, Cornell University Press.