Jan Roar Leikvoll Fiolinane Roman
Det Norske Samlaget 2012 www.samlaget.no Tilrettelagt for ebok av BookPartnerMedia, København 2012 ISBN 978-82-521-8223-1
Om denne boka Jan Roar Leikvoll fekk stor merksemd for debutboka Eit vintereventyr, og med si andre bok viser han seg nok ein gong som ein original forteljar som tør å gå heilt eigne vegar. Storesystera er død, veslesystera ligg for døden, og han sjølv har begynt å kjenne eit punkt på ryggen der sola brenn ekstra sterk. Går det same vegen med han? Den unge mannen kjenner seg einsam og søker ly hos sitt faste haldepunkt i tilveret: bestefaren, fiolinisten, som bur på eit høgdedrag eit stykke unna familien og flokken deira.
Jan Roar Leikvoll Fiolinane Roman
No sig eg snart i moldi ned, og leitar du, so er eg burte. Job
Rastlaus gjekk eg att og fram, gjorde brått ein sprett over eit rustent oljefat og landa på begge føtene i sanden, sprang eit par raske steg og utførte nok eit plutseleg byks over eit anna oljefat. Det var ikkje likt meg å halde på slik tidleg om morgonen, men eg og far skulle grave ei grav, og det var første gongen mine hender skulle grave eit hòl i jorda der nokon eg kjende, skulle ligge. Eg steig opp på eit av oljefata og vende ansiktet mot den stigande sola. Ho steig stadig høgare over haugane med jernskrap og skrot, la ein fotsolefarge på høgdedraget som kasta lange og svalande skuggar. Lyset skrådde mindre og tapte den fine fargen, og snart ville eit vondt, brennande auge henge over meg. Det dampa svakt frå skuret vårt etter den kjølige natta, her og der låg fuktige flekkar att, ei solstrime strålte inn døra på det hardtrakka sandgolvet. Mor låg på matta si og heldt eine armen rundt veslesyster. Dei sov og drøymde kanskje noko fint, men endå så nære dei var, var dei likevel så langt borte frå kvarandre. Sola steig, og lysstrima skar dei i bitar, løyste hendene og beina frå kroppen, skar seg sakte opp mot ansikta deira, og hovudet til veslesyster, halvvegs gøymt av armen til mor, vart snart skore av den bleike kroppen. Far satt i det tidlege og varme lyset, uanfekta av byksa mine, og gnog på ein knok. Han smatta og gnog og nikka mot dei to sovande kroppane. Vi får då håpe at ho vesle kjem til å klare seg, sa han. Eg nikka meg einig, det var umuleg å forestille seg korleis det måtte vere å vakne morgon etter morgon utan at veslesyster var her saman med meg. Eg såg på dei to
kroppane lysstrima snart kom til å skine i auga, spreie ut eit lys på innsida av augelokka og vekke dei. Eg forstod ikkje korleis lyset klarte å gjere alt så underleg og annleis, at alt endra seg etter korleis sola tok. Far kasta knoken rett opp i lufta, eg hoppa høgt og snurra meg raskt rundt og klarte så vidt å gripe han. Et no, sa han, du er tynn nok som det er. Eg huka meg halvt i lys, halvt i skugge og åt og gløymde for ei lita stund grava hendene våre skulle grave. På eine sida av den halvkvite knoken var det framleis litt muskelrestar, våte og slevete etter far sin krevjande munn, og svolten kom di meir eg togg. Eg trong kraft og styrke for denne dagen, det peip og rumla i buken kvar gong eg svelgde og saug, eg åt like fort som alltid mens auga gjekk att og fram for å sjå om mor skulle stele knoken frå meg, eller om far ombestemde seg og ville ha han tilbake. Men far sette seg ned framfor karet med grumsete vatn, som mor henta meir av kvar dag, og slik han satt og drakk av hendene sine, såg eg den tunge og raude pungen mellom dei hårete beina og lurte på om eg kom til å få ein slik ein dag. Bestefar sa at alle menn fekk skikkeleg pung etter kvart som åra gjekk, eg visste ikkje kor lenge eg framleis måtte vente, men eg likte pungen min slik han var. Når eg tenkte på noko fint, som å leike saman med systrene mine, vart han som fylt av varmt vatn. Eg likte å knipe og dra i han, rørslene fekk alle nervane bestefar sa styrde kroppen, til å la meg kjenne heile meg. Elles kjendest kroppen tørr og livlaus, kjøt og bein gnissa mot kvarandre, tørt mot tørt, bein mot bein. Godt var å bere
noko som hang ut av kroppen, ein utvekst hengande mellom eigne bein, framleis tynne med lyse hår og nesten utan musklar. Mor sa ofte at eg aldri kom til å bli som far, eg var visst for spinkel og eit dårleg emne, musklane mine kom aldri til å gjere seg store, aldri røre seg under huda slik far sine gjorde. Eg sleit dei siste, seige kjøtrestane av knoken mens eg såg på far. Var det ikkje for at storesyster skulle gravast ned, hadde eg tatt meg ein runde blant haugane med oljefat og jernrør, vorte borte ei stund, klatra litt i metallbjelkane, gjort nokre byks og slengt meg frå ein bjelke til ein annan og tenkt på andre ting. Men no låg ho bak skuret, for ho døydde like før kviledagen, og då tre stjerner viste seg på himmelen og kviledagen var over, sa far at det var for seint, han bar ikkje lik i natta. Mor bad for storesyster og gjorde henne klar for jorda, men far og eg venta og dekte til kroppen med bølgjeblekk og metallskrap, for å halde dyr eller einsame menneske unna. Kvar gong eg var på skithaugen etter at vi hadde bore henne ut, var det underleg å sjå den nakne og døde systerkroppen ligge aleine inntil veggen. Underleg var å skulle grave eit hòl der nokon ein kjende, skulle gøymast og aldri meir bevege seg, underleg var at ho aldri meir skulle strekke ei hand ut i lyset og seie noko om det eller det, aldri meir seie noko eg smilte eller kjefta av, aldri meir noko som fekk meg til å kjenne noko, aldri meir noko som fekk fram det varme vatnet i meg. Kanskje var det verkeleg slik bestefar sa, at dei døde kvilte slik at vi levande skulle forstå at vi var vakne.
Far gjorde eit høgt hopp i lufta og landa like framfor meg. Er du klar? Eg beit av meir kjøt og stakk knoken inn under den varme sandsteinen eg satt på, han fekk ikkje forsvinne eller bli funnen av mor, ho sneik seg omkring overalt når far og eg var borte, snuste etter noko å gnage på. Eg gjekk heilt oppe i hælane på far til baksida av skuret, langs veggen tok bølgjeblekkplatene til å varmast av sola, men så snart vi runda hjørnet, like ved skithaugen, var lufta framleis litt rå, og pungen krympa mellom beina. Men eg visste kor varmt det vart seinare på dagen, det ville ta til å svi på huda, og eg ville søke skugge, spesielt ein stad på ryggen svei meir og meir for kvar dag, ein svie som hadde kome til meg i det siste. Far og eg løfta skrap og plater til sida. Ei hand kom fram, så mykje mindre enn mi, endå ho var eldre enn mi. Ein olboge, ei skulder, eg drog ein planke bort og eit bryst kom fram i skuggen, kvitt og utan liv, så annleis enn då ho levde og gjekk rundt i eller utanfor skuret, eller kom heim med vatn saman med mor og veslesyster, berande på kar som fekk himmelen til å røre på seg når eg såg ned i vatnet, vatn som sildra når storesyster vaska seg eller veslesyster, når ho huka seg i sol eller skugge eller la seg nærare kvar gong eg drøymde vondt, spurde lågt om eg var redd, slik sysken spurde kvarandre når natta kom og endra alt, mens månen lyste eller gøymde seg bak mørke, drivande skyer.
Ut av sval skugge, inn i stigande varme bar vi storesyster mellom oss, eg heldt beina, far heldt armane. Ho vog mindre enn då vi la henne bak skuret, då brystkassen ikkje lenger hevde seg etter ho hadde lege nokre dagar sjuk. Ho deltok ikkje meir, å ikkje delta gjorde at ein var aleine, ein skrumpa og tørka inn. Auga var opne og stirde på meg, endå mor hadde lukka dei og lagt potteskår på augelokka og messa fram ei lang rekke med ord. Mor satt på huk over ansiktet hennar og rugga seg att og fram og sa den same regla om att og om att. Ord eg aldri forstod kva betydde, dei skapte ingen bilde i meg, var berre strupelydar frå mor, men eg visste at regla måtte seiast kvar gong nokon ikkje lenger deltok. Mens vi bar storesyster mellom oss, var mor si stemme i skallen min, ein tone, ein klang, ein song som var lei seg. Eg såg for meg bevegelsane til mor, langsame til å begynne med, på huk over ansiktet til storesyster, så raskare mens orda steig i takt med bevegelsane hennar, munnen gjekk fortare og fortare, ho sa orda høgare og høgare mot himmelen, heilt til ho stilna, og etter nokre rykk fall ho over på eine sida og gret. Bakken tok til å skrå under føtene våre, det var bratt på oppsida av skuret, føtene fann ikkje alltid feste og sklei litt i sanden, men vi fall ikkje. Sanden var kjølig like under det øvste, lunkne laget. Skråninga låg framleis i skugge frå høgdedraget. Kvar gong far eller eg sklei ut med eine foten, kom det lydar frå storesyster, stive ledd som kanskje losna litt, og rapelydar frå strupen.