Derfor bygger vi Stiklastadir

A?rbok 2010, ny:årbok 2005 q.dok 10-11-10 14:17 Side 30 Derfor bygger vi Stiklastadir Av Eskil Følstad Til Stiklestad Nasjonale Kultursenter kommer det hvert år titusener av mennesker. De aller fleste av disse har hørt om slaget som sto i 1030, og at Olav Haraldsson møtte sin bane her en sommerdag i slutten av juli. Det er imidlertid ikke alle som har det helt klart for seg hvorfor det sto et slag på Stiklestad i 1030, hvem som sloss og hva som egentlig skjedde etterpå. Bak svarene på disse spørsmålene skjuler det seg spennende og viktige historier som vi ved kultursenteret ønsker å fortelle til de som besøker oss. En av hypotesene som har stått sentralt i arbeidet med å legge til rette for formidling på Stiklestad, er tanken om at publikum får ei meir innholdsrik opplevelse dersom historiene blir fortalt i et tidsriktig miljø enn om historiene serveres i moderne omgivelser. Når publikum kan tre inn i høvdingens staselige hall og sette seg ved ringbordet og kjenne varmen fra åra midt i rommet, blir det forhåpentligvis lettere å sette seg inn i det intrikate maktspillet som utvilsomt må ha funnet sted når stormenn samla seg for å ta viktige beslutninger. Når mange sanser blir stimulert, åpner dette opp for økt innlevelse og bedre fantasi, og dermed blir mulighetene for bedre innsikt og nye erkjennelser betydelig større. Steinar Berg fikk ideen Ideen om et tidsriktig gårdsmiljø på Stiklestad er ikke ny. Sommeren 1992 besøkte museumsbestyrer Steinar Berg Bronseplassen, et langhus som ligger i Høvåg rett vest for Kristiansand. Anlegget var på dette tidspunktet under oppføring, og konstruksjonen var delvis basert på arkeologiske funn av hus fra bronsealderen. Berg lot seg inspirere av det han så, og mente at rekonstruerte bygninger også kunne være en god ide på Stiklestad. Et par år etter tegna han fleire skisser av hvordan en slik gård kunne utformes, og utarbeidde planer for hvordan prosjektet kunne gjennomføres. 30

A?rbok 2010, ny:årbok 2005 q.dok 10-11-10 14:17 Side 31 Akvarell av Steinar Berg som viser det første utkastet til Stiklastadir fra 1994. På grunnlag av disse planene bygde museumshåndverker Jarle Vangstad i 1995 de to første bygningene av det som skulle bli vikingtunet Stiklastadir en lafta bygning og en stavkonstruksjon. Disse to husene sto i lag på det området som vart kalt Middelaldertunet, og vart heilt fram til sommeren 2010 brukt i forbindelse med formidling til skoleklasser og turister. I 1996 fikk Stiklestad Nasjonale Kultursenter status som nasjonal knutepunktsinstitusjon. Knutepunktinstitusjon brukes som begrep for institusjoner som er fast inne på statsbudsjettet, der staten forplikter seg til å bidra med 60 prosent av budsjettet, og der regionale parter, i dette tilfellet Verdal kommune og Nord-Trøndelag fylkeskommune, går inn med 40 prosent. Det nasjonale oppdraget til kultursenteret er å formidle kunnskap omkring slaget i 1030, Olav den Hellige og den delen av norgeshistoria som er knytta til Stiklestad. For å løse dette oppdraget på en best mulig måte, vart det utarbeidd planer for hvordan Stiklestad Nasjonale Kultursenter skulle utvikle seg. Man så at det var behov for å legge til rette for å kunne ta i mot et stort publikum på Stiklestad, og at de besøkende måtte få et rikholdig tilbud med faglig godt innhold. I prosjektet Stiklestad 230 1030 vart det 31

A?rbok 2010, ny:årbok 2005 q.dok 10-11-10 14:17 Side 32 grundig gjort rede for hva som burde gjøres og i hvilken rekkefølge man skulle prioritere de ulike tiltakene. Det vart understreka at det var viktig både å få på plass infrastruktur i form av kjøkken, toaletter, overnattingsplasser, parkeringsplasser og nye veiløsninger, og få utvikla utstillinger, formidlingsopplegg til like grupper, samt permanente tilbud som kunne gi folk opplevelser heile året. For å få til det siste, vart bl.a. undertegnede ansatt i 2002 for å arbeide med utviklinga av middelaldergården Stiklastadir. Våren 2004 vart det bygd ny orkestergrav i spelamfiet. Dette gjorde det mulig å utvide orkesteret ved Spelet med strykere. I 2005 vart det bygd nytt kjøkken på kulturhuset, og dette har kapasitet til å betjene 200 000 gjester i året. Samtidig som kjøkkenet kom på plass vart det bygd nye publikumstoaletter i kjelleren, noe som har redusert dokøene under speldagene til et minimum. I mai 2007 åpna Stiklestad Hotell. Dette hotellet er bygd som ei forlengelse av kulturhuset fra 1992 og har 56 rom. De første tre årene har hotellet blitt stadig meir populært, og særlig har det vært en markert økning i antallet kurs- og konferansegjester. Alle disse ekstra gjestene har ført til ei stor økning i antall formidlingsoppdrag ved kultursenteret. Konsekvensen av det igjen er at mange fleire personer fra ulike deler av landet lærer hva slags sted Stiklestad er, hva som har skjedd her, og hvilken betydning dette har hatt for utviklinga av Norge. Når vi forteller folk hvorfor det sto et slag på Stiklestad i 1030, ønsker vi å gjøre det i en bygning som er typisk for vikingtida. Når vi forteller om det som skjedde etter slaget, ønsker vi å gjøre det i en bygning som representerer den kristne middelalderen. Derfor skal vi bygge en gård med fleire hus, og de ulike husene skal være med å understreke innholdet i de ulike historiene. Denne gården skal hete Stiklastadir, og det er fordi dette er det eldste navnet vi kjenner på Stiklestad. Når for eksempel Snorre skriver sine kongesagaer på 1220-tallet, bruker han navnet Stiklastadir. Langhuset er det eldste bygget på Stiklastadir, og den viktigste funksjonen til denne bygningen, er at den er et forsamlingslokale. Det var her høvdingen kunne samle folk og bedrive politikk. Når vi tar imot dagenes gjester for å fortelle hvordan dette kan ha foregått, starter vi med å fortelle litt om hvordan samfunnet fungerte i vikingtida. Politikk i vikingtida For tusen år sia hadde hvert område sine lover. I Trøndelag hadde de Frostatingsloven, på Vestlandet hadde de Gulatingsloven, osv. Med jevne mellomrom møttes folk på tinget for å diskutere uenigheter og få slutt på stridigheter. Lovene sa hvordan konflikter skulle løses, men rett som det 32

A?rbok 2010, ny:årbok 2005 q.dok 10-11-10 14:17 Side 33 Den rikt dekorerte gildehallen. Her kan høvdingen samle opptil 95 personer til gilde. var ville det være diskusjoner om hvordan lovteksten skulle forstås. Da var det ikke slik at staten kunne komme inn som en uhildet tredjepart og dømme i konflikten, for det fantes ingen fast statsmakt som kunne sette makt bak en dom. Derfor ville det i praksis være den personen med flest støttespillere som fikk gjennomslag for sitt syn, og den som ikke hadde tilstrekkelig med venner led nederlag. I et slikt system var det viktig at de med ambisjoner om makt skaffa seg mange venner og allierte. Det kunne skje på fleire måter, for eksempel gjennom å gi gaver. En høvding kunne samle mange mennesker i gildehallen i langhuset sitt og servere god mat og godt drikke, og det å ete og drikke i lag var i seg sjøl med på å skape et fellesskap. Man delte kun bord med dem man ønsket å ha noe med å gjøre. Man ofra også til gudene og forfedrene når man var samla i sosiale lag. Offerritualet vart leda av høvdingen, og dette var både med på å styrke fellesskapet og høvdingens posisjon som leder. I tillegg kunne høvdingen dele ut gaver til de han ønska å knytte ekstra sterke bånd til. Når en gave vart gitt, var det 33

A?rbok 2010, ny:årbok 2005 q.dok 10-11-10 14:17 Side 34 med ei forventning om at mottakeren skulle komme med ei motytelse. Dess større gaven var, dess større motytelse var forventa. Dersom en gjest mottok et sverd, ei kappe eller en ring i full offentlighet, visste alle som var vitne til gaveoverrekkelsa at mottakeren nå sto i gjeld til giveren, og at mottakeren derfor måtte bidra med noe tilbake når giveren ønska det. For de som ville ha makt gjaldt det altså å dele ut en jevn strøm med gaver og tjenester slik at man til stadighet hadde mange støttespillere med utestående gjeld. På denne måten kunne man være sikra støtte ved konflikter eller om man hadde behov for hjelp på andre måter. For vanlige folk lå det en form for trygghet i det at man knytta seg til en lokal høvding. Ingen var sterke nok til å forsvare seg sjøl og gården sin dersom det var ufred i et område. Da kunne det lønne seg å gå til den sterkeste høvdingen og tilby sine tjenester mot at høvdingen beskytta gård og grunn mot eventuelle fiender. Men det var viktig at man gikk til den sterkeste høvdingen, for det kunne være katastrofalt å være på feil side i en konflikt. Da risikerte du å miste alt. Det gjaldt derfor å søke støtte hos den parten som vant neste konflikt. Det var krevende å holde seg orientert om hvordan maktforholdene var mellom de ulike høvdingene i et område. Man måtte stadig vurdere om de med makt greide å holde på posisjonen sin, eller om det var nye personer på vei opp. Dersom en høvding kom tilbake fra et vellykka vikingtokt til fjerne kyster med kistene fulle av sølv, hadde han mulighet til å distribuere disse verdiene på en taktisk klok måte, og da kunne disse rikdommene være med på å endre de lokale maktforholdene. Dersom kornlagrene til en høvding brant ned, eller han var uheldig og mista mange husdyr i sykdom, kunne dette også være med på å endre maktforholdene. Høvdingene måtte derfor til stadighet bevise at de fortsatt hadde ressurser og rikdom nok til å holde på makta, stadig holde gilder, dele ut gaver, skaffe seg nye klær, vakre tepper til veggene osv. Tegn til forfall og knapphet på ressurser ville fort bli tolka som tegn på sviktende makt, og da gjaldt det å se seg om etter nye, sterkere alliansepartnere. Et staselig langhus med flotte utskjæringer, stor takhøyde og fargerik dekor, var også ett sånt statussignal som viste hvor mektig slekta var. Alle de som kom gjennom bygda ville se de store gravhaugene som lå lett synlige langs veier, elver og rygger, og det fortalte de tilreisende at slektene i området hadde vært rike og mektige i mange generasjoner. Når de kom til gården og så det ruvende langhuset med mye pynt og stas, forsto de at slektene fortsatt var leda av mektige høvdinger med store ressurser, og at dette var folk man ikke ville ha som fiender. 34

A?rbok 2010, ny:årbok 2005 q.dok 10-11-10 14:17 Side 35 Det første store bygget På Stiklestad har vi det siste halvanna året reist langhuset, og dette er det første store bygget på middelaldergården Stiklastadir. Det er her vi skal fortelle historiene om det som skjedde før slaget i 1030, og det er i dette hedenske vikingmiljøet vi skal fortelle om den motstanden Olav Haraldsson møtte i Trøndelag. Her kan vi dramatisere hvordan høvdingene samler seg sommeren 1030 for å diskutere hva de skal gjøre: Er gamlekongen Olav Digre, som nå er på vei gjennom Sverige, så sterk at de er nødt til å alliere seg med ham? Eller er han så svak at de kan ta sjansen på å gå imot ham på slagmarka og ta livet av ham, slik loven krever? I dette tidsriktige miljøet håper vi det skal bli lettere for publikum å få innsikt i de maktkampene som må ha funnet sted på den tida. Langhuset er delt i to deler, der gildehallen i vest er den mest sentrale delen. Den vart tatt i bruk 20. november 2009 til gilder, dramatisert formidling, og gaida turer, og det skal den fortsatt brukes til i årene som kommer. I øst har huset en boligdel, og her er det lagt til rette med overnattingsplasser for opp til 30 personer, ulike håndverk og matlaging. Her vil vi utvikle skoletilbud med overnatting, formidling og aktiviteter som gir elevene bedre kunnskap og forståelse for det mangfoldet som fantes i vikingtida. Det ruvende langhuset på Stiklastadir i september 2010. 36 meter langt, 8 meter bredt, 7,5 meter høyt. 35

A?rbok 2010, ny:årbok 2005 q.dok 10-11-10 14:17 Side 36 Akvarell av Steinar Berg som viser hvordan vi så for oss Stiklastadir i 2004. Når langhuset står ferdig, vil vi sette i gang med neste hus. Det blir et toetasjes lafta gjesteloft, et hus som skal representere tida etter slaget. I dette middelalderhuset skal vi berette om miraklene som fant sted, om biskop Grimkjel som grov opp Olavs lik året etter slaget, om bygginga av en stor katedral til helgenkongens heder, om pilegrimene som strømma til Nidaros og til stedet der han falt, og om det symbolet Stiklestad etter hvert vaks fram til å bli. Stiklastadir er ett av de tilbudene vi skal utvikle videre for å øke kunnskapene og historieforståelsen til folk flest. Ved å kjenne fortida kan vi lettere reflektere over hvordan lover og regler, normer og tradisjoner endrer seg over tid, og dermed sette våre egne liv i perspektiv. Det har ikke alltid vært som i dag, og det vil ikke fortsette å være som i dag, og det er opp til oss å få med det beste videre. 36