Paul Auster Reiser i skriptoriet Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen
Om forfatteren: Paul Auster er født i New Jersey i 1947 og bor nå i Brooklyn. Han debuterte i 1970, og bøkene hans er oversatt til 40 språk. De fleste av Austers romaner er oversatt til norsk. I tillegg til å være romanforfatter har Auster også utgitt dikt, essays, skrevet filmmanus og arbeidet som oversetter. Hans store gjennombrudd var New York-trilogien, som kom i 1987.
Om boken: «Den gamle mannen sitter på kanten av den smale sengen med hendene på knærne og hodet bøyd og stirrer i gulvet. Han vet ikke at et kamera er montert i taket rett over ham. Hvem er han? Hva gjør han her? Når kom han hit, og hvor lenge skal han bli her? Det er uklart for ham nøyaktig hvor han er. I dette rommet, ja, men i hvilken bygning befinner rommet seg? I et hus? I et sykehus? I et fengsel? Han kan ikke huske hvor lenge han har vært her, eller omstendighetene som ledet til at han ble flyttet hit. Kanskje har han alltid vært her; kanskje er det her han har bodd siden den dagen han ble født. Det han vet, er at hjertet hans er fylt av en uslettelig skyldfølelse. Samtidig kan han ikke kvitte seg med fornemmelsen av at han er offer for en fryktelig urettferdighet?» I Paul Austers fortelling om Mr. Blanks lange, fantasifylte liv føres leseren med rundt i et skyggeunivers mellom fortid og nåtid. Flere av Austers tidligere romanskikkelser dukker opp ikke minst Anna Blume. Anna bærer med seg kjærlighet, og håp. Og kanskje til og med tilgivelse?
Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til ebok@aschehoug.no Originalens tittel: Travels in the Scriptorium Copyright 2006 Paul Auster, First published by Henry Holt with the title Travels in the Scriptorium. Published by arrangement with Carol Mann Literary Agency, USA and Tönnheim Literary Agency, Sweeden Norsk utgave 2006, 2015 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2013 ISBN 978-82-03-37024-3 Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
for Lloyd Hustvedt (in memory)
Den gamle mannen sitter på kanten av den smale sengen med hendene på knærne og hodet bøyd og stirrer i gulvet. Han vet ikke at et kamera er montert i taket rett over ham. Lukkeren klikker lydløst en gang i sekundet og frembringer åttiseks tusen fire hundre stillbilder for hver av jordens omdreininger. Selv om han visste at han ble iakttatt, ville det ikke spilt noen rolle. Tankene hans er et annet sted, strandet blant fantasifostrene i hodet hans mens han leter etter et svar på spørsmålet som plager ham. Hvem er han? Hva gjør han her? Når kom han hit, og hvor lenge skal han bli her? Med litt hell vil tiden fortelle oss alt. For øyeblikket er vår eneste oppgave å granske bildene så oppmerksomt vi kan og avstå fra å trekke forhastede konklusjoner. I rommet er det en rekke gjenstander, og på hver av dem er det festet en strimmel med hvit teip, hvor det er skrevet et enkelt ord med blokkbokstaver. På nattbordet, for eksempel, står det BORD. På lampen står det LAMPE. Til og med på veggen, som strengt tatt ikke er en gjenstand, er det en teipstrimmel med ordet VEGG. Den gamle mannen kikker opp et øyeblikk, ser veggen, ser teipstrimmelen som er festet til veggen, og uttaler ordet VEGG med dempet stemme. Det man ikke vet på dette tidspunktet, er om han leser ordet på teipstrimmelen
eller rett og slett omtaler selve veggen. Det kan være at han har glemt å lese, men fortsatt gjenkjenner ting som det de er og kan nevne dem ved deres rette navn, eller tvert imot, at han har mistet evnen til å gjenkjenne ting som det de er, men fortsatt er i stand til å lese. Han er kledd i en blå- og gulstripet bomullspyjamas, og føttene hans er innkapslet i et par svarte skinntøfler. Det er uklart for ham nøyaktig hvor han er. I dette rommet, ja, men i hvilken bygning befinner rommet seg? I et hus? I et sykehus? I et fengsel? Han kan ikke huske hvor lenge han har vært her, eller omstendighetene som ledet til at han ble flyttet hit. Kanskje har han alltid vært her; kanskje er det her han har bodd siden den dagen han ble født. Det han vet, er at hjertet hans er fylt av en uslettelig skyldfølelse. Samtidig kan han ikke kvitte seg med fornemmelsen av at han er offer for en fryktelig urettferdighet. Det er et vindu i rommet, men rullegardinen er trukket ned, og så vidt han kan huske, har han ennå ikke sett ut av det. Slik er det også med døren og den hvite dørvrideren av porselen. Er han låst inne, eller kan han komme og gå som han vil? Han har fortsatt til gode å undersøke dette for tankene hans er, som allerede nevnt i det første avsnittet, et annet sted, de flyter rundt i fortiden mens han flakker omkring mellom fantasiskikkelsene som fyller hodet hans, og strever med å besvare spørsmålet som plager ham. Bildene lyver ikke, men de forteller heller ikke hele historien. De er kun et vitnesbyrd om tiden som går, de ytre bevis. Det er for eksempel vanskelig å bestemme den gamle mannens alder ut fra de noe uskarpe
svarthvittbildene. Det eneste man med sikkerhet kan fastslå, er at han ikke er ung, men ordet gammel er et tøyelig begrep som kan brukes til å beskrive en person som er hva som helst mellom seksti og hundre. Vi vil derfor droppe den nedsettende betegnelsen gammel mann og heretter omtale personen i rommet som Mr. Blank. Inntil videre er det ikke nødvendig med noe fornavn. Mr. Blank reiser seg omsider fra sengen, står stille et øyeblikk for å finne balansen og subber deretter bort til skrivebordet i den andre enden av rommet. Han føler seg trett, som om han nettopp har våknet etter en urolig, altfor kort nattesøvn, og da sålene på tøflene hans skraper mot det bare tregulvet, minner det ham om lyden av sandpapir. Langt borte i det fjerne, utenfor rommet, utenfor bygningen som rommet befinner seg i, hører han et dempet fugleskrik kanskje en kråke, kanskje en måke, det kan han ikke avgjøre. Mr. Blank senker kroppen ned i stolen ved skrivebordet. Det er en usedvanlig behagelig stol, laget av mykt, brunt skinn og utstyrt med brede armlener hvor han kan hvile albuene og underarmene, for ikke å snakke om en usynlig fjærmekanisme som gjør det mulig for ham å vippe frem og tilbake etter behag, hvilket er nettopp det han begynner å gjøre med det samme han setter seg. Å vippe frem og tilbake har en beroligende virkning på ham, og mens Mr. Blank hengir seg til disse behagelige svingningene, minnes han gyngehesten som sto på barneværelset hans da han var liten, og så begynner han å gjenoppleve noen av de fantasireisene han foretok på denne hesten, som het Whitey, og som i den unge Mr.
Blanks hode ikke var en gjenstand av tre prydet med hvitmaling, men et levende vesen, en virkelig hest. Etter denne korte utflukten til sin tidlige barndom, stiger smerten opp i halsen på ham igjen. Han sier høyt med sliten stemme: Jeg må ikke la dette skje. Så bøyer han seg forover for å undersøke bunkene med papirer og fotografier som ligger pent stablet på mahogniskrivebordet. Han tar først opp fotografiene, en tredve førti svarthvittportretter, tyve ganger femogtyve centimeter store, av menn og kvinner av forskjellig alder og rase. Det øverste bildet viser en ung kvinne i begynnelsen av tyveårene. Hun har kortklipt hår og stirrer inn i kameralinsen med et intenst, plaget blikk. Hun står utendørs i en eller annen by, kanskje en italiensk eller fransk by, for hun står tilfeldigvis foran en middelalderkirke, og fordi kvinnen går med halstørkle og ullkåpe, kan man trygt gå ut fra at bildet er tatt om vinteren. Mr. Blank stirrer inn i øynene på den unge kvinnen og anstrenger seg for å huske hvem hun er. Etter om lag tyve sekunder hører han seg selv hviske et enkelt ord: Anna. En følelse av overveldende kjærlighet strømmer gjennom ham. Han lurer på om Anna kanskje er en kvinne han en gang har vært gift med, eller om han kanskje ser på bildet av sin datter. Et øyeblikk etter at han har tenkt disse tankene, blir han overmannet av en ny bølge av skyldfølelse, og han vet at Anna er død. Og det som verre er, han har en mistanke om at det er han som er ansvarlig for hennes død. Det kan til og med tenkes, sier han til seg selv, at det var han som drepte henne. Mr. Blank stønner av smerte. Det er for mye for ham å